Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Denne kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet” har fem innlegg. Kp.71 står nederst, mens kapitlene 72, 73 og 74 står ovenfor, med dette kapitlet 75 øverst. Kp.76 står nederst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Jeg reiser til Norge

I forrige innlegg på bloggen, skrev John om brevet fra misjonskontoret den 16.april som brakte oss den triste nyheten om mine foreldres bortgang. Mor hadde vært syk en lengre tid og sovnet inn den 17.mars på Ullevål sykehus. Far var da også på samme sykehus etter et nytt hjerteinfarkt. Han hadde overlevd flere.  Men etter at han fikk nyheten om mors død, var det som han mistet livsgnisten. Far døde på morgenen den 19.mars. De ble begge begravet den 21.mars. Vår trøst i sorgen er at vi vet hvor de er og har håpet om gjensyn. Brevet fra misjonskontoret beskrev en fin og rørende begravelse, men ikke noe om selve dødsfallene.

Hva som hadde hendt, fikk vi vite da vi hadde radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Etter et par forsøk fikk han kontakt med min søster, Kari som fortalte om mor og fars siste dager, og om problemene de hadde hatt med å prøve å nå oss via telefon og radio. De gav til slutt opp å få gitt beskjed den veien. Kari skrev et brev som hun trodde vi hadde mottatt for lengst.  Problemene med posten i denne tiden, og hvordan det ble ordnet med billetter for meg til Norge, har vi allerede skrevet om i forrige innlegg.  Den 19.april var jeg på vei til Wycliffe’s base i Yarina Cocha. Vi hadde kontaktet Lewi som var på skolen der og fortalt om det som hadde hendt. Han var selvfølgelig veldig lei seg over at han ikke skulle se mormor og morfar igjen.  Men vi hadde likevel en fin ettermiddag og lørdag formiddag sammen før jeg reiste videre til Lima. Vi snakket om håpet om gjensyn, og om alle de gode minnene vi hadde fra årene i Norge sammen med dem.

Da jeg kom til Lima, ringte jeg Maino.  Hun hadde allerede hørt nyheten i brev fra farmor, og sørget over sine kjære besteforeldre. Det var godt å snakke med henne, selv om vi måtte begrense oss på grunn av veldig dyre telefonsamtaler på den tiden.  Jeg skrev også et brev til henne som ble sendt fra flyplassen i Lima, da jeg et par dager etter fløy fra Lima til La Paz. Det ble en flyreise med mange stopp og mye venting før jeg kom fram til Frankfurt 26.april, fjerde dagen etter avreisen fa Lima. Men jeg ble møtt og hjulpet av snille misjonærer både i Bolivia og Paraguay. Det gjorde ekstra godt med tanke på årsaken til reisen. Jeg kjente meg båret på bønnens armer og var tross alt ved godt mot.

Framme i Oslo

Reisen fra Frankfurt til Oslo gikk med tog. Vel framme ble jeg møtt av min bror Per. Jeg fikk noen gode dager sammen med han og hans familie. Jeg gruet meg til å møte et «tomt» barndomshjem i leiligheten på Skøyenåsen. Det var godt at Per og Randi var med.  Det stod en god del møbler og saker og ting igjen som enda manglet å fordele. Finn og Marianne møtte jeg også disse dagene.  Kari og Halvor kom inn til Oslo den første lørdagen jeg var i Norge. Det en hyggelig, om enn en trist dag mens vi pakket og snakket om mor og far og den siste tiden de levde.  Per hjalp til med å kjøre alt i flere omganger på en henger ut til gården til Kjell Andersen i Kråkstad der våre øvrige møbler var lagret denne perioden. Det var mange tanker og følelser mens vi ryddet ut det siste og deretter vasket leiligheten før salg. Men det var likevel godt å få være med på dette sammen med mine søsken. Det ble en veldig spesiell opplevelse da Johns foreldre tok meg med til mine foreldres gravsted på Alfaset gravlund. Mange tanker gikk gjennom hodet mitt, men tanken som satt igjen og har gjort det siden er: «De er ikke her. De er i paradis hos Jesus». Som Jesus sa til røveren som hang på hans ene side ved korsfestelsen: »Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis».

Jeg har mange gode minner fra disse ukene i Norge våren 1985. Men jeg kan ikke ta med alle her. Likevel må jeg nevne turen til Atrå og mine snille svigerforeldre. Jeg bodde hos dem en stor del av tiden i Oslo, og de tok seg godt av meg. De tok meg med på besøk til Johns søsken med familier og til en samling med vennene i Perumisjonen.  Noen møter i Salemkirken fikk jeg også vært med på. Der delte jeg fra misjonsarbeidet på en av søndagene, og jeg traff mange kjære venner som hilste og oppmuntret. På misjonskontoret hjalp de meg med flybillett til Frankfurt for tilbakereisen.

Den 13.mai reiste jeg til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde jeg en veldig hyggelig uke sammen med dem. Vigdis og familie kom en tur fra Fredrikstad for å være med på Runes konfirmasjon. Det ble en stor feiring av 17.mai sammen med hele familien fra Atrå og med vennene på Rjukan. Den 19. bar det tilbake til Oslo.  Da gikk det fort til reisedagen den 24. mai. Det ble en tårefylt avskjed på flyplassen. Det viste seg i ettertid at dette var siste gangen jeg så Johns foreldre.  Dette besøket betydde veldig mye for meg, og jeg var takknemlig for alle som hadde gjort denne reisen mulig. Samtidig så jeg nå fram til å møte Maino og Lewi, og sammen med dem reise videre til Saramiriza der John ventet.

Tilbake i Peru.

Den 28. mai landet flyet i Lima etter en reise full av overraskende hendelser, et par overnattinger og enda mer venting enn på reisen til Norge. En kan kanskje ikke vente bedre med en så billig billett. På flyplassen ble jeg møtt av våre alltid hjelpsomme og gjestfrie venner, misjonærene Lindgren. Sent samme kveld kjørte Lennart og jeg tilbake til flyplassen. Nå for å møte Maino som kom fra USA etter et år på bibelskolen i Dallas. Våre kjære venner i Evansville betalte reisen for henne til Peru slik at hun kunne tilbringe sommerferien hos oss. Hvilke trofaste og tjenestevillige mennesker!  Dagen etter fløy vi til Pucallpa der Lewi møtte oss sammen med misjonærene han bodde hos det første året på skolen i Yarina, Nancy og David Ramsdale.  Lewi og Ester var ferdig med sine eksamener og klare for sommerferie. Det var en gledens dag da vi den 31.mai gikk om bord i sjøflyet som skulle ta oss til Betania ved Saramiriza, der John ventet på oss. Flyet var nedom Industrial på veien dit, der Ester Wilhelm ble tatt i mot av sine foreldre og søsken.

Maino og Lewi på sommerferie i Betania.

Det ble et gledelig gjensyn da flyet landet på elva utenfor Betania. For John som hadde vært «alene» så lenge, var det helt fantastisk å ha hele familien samlet igjen. Både Lewi og Maino hadde en lang ferie foran seg.  Tenk at vi igjen skulle få være sammen etter den lange atskillelsen. Vi tok farvel med Maino i Evansville for nærmere 1 ½ år siden. Der var hun det første halve året og hjalp de eldre vennene på gården. I august 1984 begynte hun på “Christ for the Nations” i Dallas. Hun skal tilbake dit for å gå det andre året. Chris Burgdorf og hans søsken i Evansville betalte skolepengene for henne for begge årene, mens vi hjalp til med penger til mat og litt lommepenger. Etter at hun det andre året fikk jobb på skolens kafé, ble det mulig for henne å dekke det meste av de utgiftene selv.

Jeg skriver i et brev til Kari tidlig på høsten 1985: «Sommerferien mens Maino og Lewi var her, gikk altfor fort. Men det er mange gode minner å tenke tilbake på. Vi koste oss virkelig selv om vi jobbet fra tidlig til sent de fleste dagene. Maino har satt spor etter seg i form av en mengde blomster som lyser opp mellom alle stokkene som ligger utover her. Hun samlet frø fra forskjellige steder vi besøkte og sådde på området rundt huset. Noe begynte såvidt å blomstre mens hun var her, men først nå står det i full flor. Dessuten laget hun illustrasjoner til mange søndagsskoleleksjoner og ryddet opp i opplegget som jeg ikke hadde hatt tid til å ta meg av. Vi driver med utlån og bytte av søndagsskolemateriell til menighetene og utpostene, og nå ser jeg virkelig hvilken kjempejobb hun har gjort. Lewi var til stor hjelp for John med husbyggingen, både med muring og saging av materialer. Dessuten hjalp han meg og Maino med luking og høsting av peanøtter.  Peanøttene ble tørket på bølgeblikkplater før den store jobben med å skrelle dem.  Til slutt ble de malt på den gamle mais-kvernen vår til det deiligste peanøttsmør. Brødskiver med peanøttsmør ble den store belønningen !»

Lysmotoren på plass og installert

Det var en stor dag for oss da lysmotoren var ferdig installert og ble tatt i bruk mot slutten av juni.  Da var alle ledninger, sikringsboks og lysrør på plass. Gjerdesaga fra byggingen av Salemkirken og vår gamle vaskemaskin ble også raskt koblet til.

Alt fungerte som det skulle. John og Lewi måtte prøve gjerdesaga med en gang. De sagde ut de første listene av plankene som hadde stått til tørk etter at de ble sagd ut med motorsag av de største stokkene på tomta. Maino og jeg var ivrige etter å sette i gang vaskemaskinen som langt fra var automatisk, men som ville spare oss for jobben med vasking for hånd.  Det måtte feires, først med en ekstra god middag i bambushytta og senere med kveldskos i Doulos.  Maino sov på sovesofaen i styrehuset/stua i båten, mens vi fortsatt brukte soverommet i kahytten under.  Lewi sov under myggnett i palmehuset hele sommeren.

I Saramiriza og besøk til landsbyer, også til familien Wilhelm i Industrial. 

Hver søndag var vi som regel på to møter, av og til med besøk i en av nabolandsbyene på formiddagen og til Saramiriza på kvelden. Når vi reiste litt lengre, som til Borja eller San Juan tok det hele dagen. Vi hadde startet opp med møter i landsbyen Gasolina tidligere den våren. De besøkte vi jevnlig i løpet av sommeren. Landsbyen lå like nedenfor Betania, så dit var det bare en kort tur. Vi hadde avtalt et besøk hos familien Wilhelm i Industrial mens både deres og våre barn var hjemme. Midt i juli kjørte vi med speedbåten nedover elva med første stopp i San Juan. Der samlet det seg en god del folk i kirken til møte den kvelden. Vi sov over i kirken. Etter frokost neste morgen kjørte vi til Tigre Playa. Det var mange barn og voksne på søndagsskolen og kveldsmøtet! Også der sov vi i kirken, mens Octavio og Asunción innbød oss til middag mellom møtene. Det et hyggelig besøk der Maino og Lewi traff noen av sine gamle venner. Mange hadde flyttet fra Tigre Playa, da elva fortsatt gravde ut land. Kirken var uten tvil nærmere kanten nå enn da vi var på bibeluka i februar.

Vi kom fram til Industrial midt på dagen mandag etter et lite stopp i San Lorenzo der vi hilste på Humberto. Han var fortsatt leder for menigheten der, med forsterkning av Rudolf og Eva som jevnlig besøkte San Lorenzo for møter og husbesøk etter at de flyttet til Industrial. Hele familien Wilhelm tok i mot oss på elvekanten utenfor huset sitt. Det var bygd på samme måte som vi planla å bygge vårt, med murstein fra huset på Tigre Playa i 1.etasje og med nytt treverk i etasjen over. Både store og små var begeistret over å møte hverandre igjen etter lang tid. Sonya hadde kommet på sommerferie fra Sveits der hun studerte. Dermed var de alle samlet som hadde vokst opp sammen på Tigre Playa. John skriver i et brev til sine foreldre: ” Rudolf gav meg mange gode råd om hvordan jeg skal ta fatt på neste byggetrinn i treverk mens vi gikk rundt i 2.etasje og så hvordan det var gjort. Rudolf er snekker, mens for meg var dette nytt. Dessuten har vi radiokontakt med dem om jeg skulle behøve å spørre om råd underveis.” Vi hadde et par hyggelige dager sammen i Industrial.

Avskjedskvelden ble også en feiring av Lewis bursdag med deilige kaker, brus og kaffe. Marianne og Anita skulle fortsette skolegangen i Industrial med Birgitte Krogtoft som lærer, mens Ester skulle ta fatt på sitt siste år i Yarina, og Reinhard var klar til sitt første skoleår der. Dermed ville High School på Wycliffe basen i Yarina få tre norske elever etter sommerfeiren. Torsdag morgen tok vi fatt på turen tilbake til Saramiriza. Med speedbåten gikk det fort oppover elva. Det var enda tidlig på ettermiddagen da vi rundet svingen og så Doulos fortøyd ved Betania, der våre venner Lucia og Manuel tok i mot oss. Neste dag fortsatte arbeidet som før, og dagene gikk fort til sommerferiens slutt.

Sommerferien er over.

Den 12.august landet et fly fra Yarina Cocha på elva utenfor Betania. Dagen var kommet da Maino og Lewi måtte reise for å fortsette skolegangen. John ble med dem, så nå var det min tur til å være «alene». De hadde et par hyggelige dager sammen på Wycliffe basen. Lewi skulle bo hos en annen pilotfamilie, Butch og Sandi Barkman, og deres to sønner, Greg (i samme klasse som Lewi) og Jeff dette skoleåret. Der ble han boende til han avsluttet High School sommeren 1987. Vi var takknemlige for denne ordningen, og for at Lewi så ut til å trives i Yarina Cocha.

John og Maino reiste videre fra Pucallpa til Lima dagen etter. John hjalp Maino med forskjellige dokumenter hun trengte før hun reiste. De var bl.a. på den amerikanske ambassaden for å fornye oppholdstillatelsen hennes for et nytt studieår. Det tok noen dager å få alt klart, men det gikk heldigvis greit. Den 20.august tok John farvel med Maino på flyplassen i Lima. Vi hørte senere at hun kom vel fram til Dallas. Få timer etter gikk Johns fly til Iquitos. Han måtte dit for å handle. Denne gangen var det trematerialer til veggene i 2.etasje på huset som var hovedsaken, foruten andre ting til bygget. Men også matvarer og medisiner stod på handlelistene. I Lima hadde han kjøpt Bibler, NT, sangbøker og annen kristen litteratur. Alt ble sendt videre fra Iquitos med rutebåt til Saramiriza. Godt vi var flere på Betania når dette skulle losses. John kom hjem med Tans, den statlige flyruten fra Iquitos, noen dager etter rutenbåtens ankomst. Da kom han sammen med sønnen til misjonærene Lindgren, Samuel og hans venn Per. De ble til god hjelp med den videre byggingen før de tok rutebåt til Iquitos etter to uker hos oss.