Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 78 og 79 står på kategorien “Menighetsarbeid i Saramiriza”. I kategorien “Båtliv og reiser” er det fem innlegg. Kp.36 står nederst på denne kategorien, deretter kommer kp.41, videre kp.48, kp.60 og øverst kp.77. Alle kapitlene handler om reiser i husbåtene “Alli Shungo” og “Doulos” til landsbyer i den store bielven Morona, og de strekker seg over flere år. Det er selvsagt gjort flere enn disse reisene til Morona, både med husbåtene og andre båter i løpet av årene vi arbeidet i jungelen. Wilhelms var også på besøk i Morona etter sin første reise dit som nevnes i kp.41.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nødvendig reparasjon av motorene i Doulos.

I slutten av januar 1986 fikk jeg hjelp av en dyktig mekaniker til reparasjon av motorene på Doulos. Han kjente de to in/outboard motorene fra tidligere reparasjoner da båten var eid av kanadiske misjonærer i Iquitos. Da mekanikeren kom med en Jaars flyvning til Saramiriza, hadde han med seg både reservedeler og en stor verktøykasse. Det var flere ting som måtte sees over på motorer og propeller. Vi dro bakenden av båten opp fra vannet for å kunne bytte lager og pakninger ved propellene. Dette tok sin tid, men likevel fikk han også reparert både våre og venners utenbordsmotorer før han reiste tilbake til Iquitos etter et par uker.  Jeg var spesielt glad for denne hjelpen med reparasjon av motorene da vi klargjorde Doulos for en lang reise til Morona i juni. 

Lewi hjem på sommerferie.

Den 27.mai kom Lewi hjem fra skolen i Yarina.  Etter sitt andre år på skolen i Yarina, kunne Lewi endelig sove i egen seng på rommet sitt i huset på Betania. I mars hadde vi flyttet inn i det nybygde huset etter over et år i palmehytta, men med Doulos som soveplass. Det gjenstod enda noe arbeid før alt var ferdig, men vi hadde pakket opp alt som var lagret i tønner siden vi flyttet ut av huset på Tigre Playa i mai 1984. En god del av tingene våre hadde vært i tønnene siden vi pakket det ned og reiste til Norge sommeren 1980.  Det var seks år siden Lewi hadde sett bilder og annet som nå var hengt opp og satt på plass på rommet hans og ellers i huset.

I feriene, helt siden han kom fra den norske skolen i Paraguay sommeren 1984, hadde vi bodd midlertidig i palmehus eller Doulos både på Tigre Playa og på Betania ved Saramiriza. Han syntes det var bra å være i hus igjen med møbler og annet inventar han kjente igjen fra årene på Tigre Playa. Men Lewi gledet seg likevel til å være med på en misjonsreise med Doulos til Morona. Det var mange år siden sist for hans del, og også alt for lenge siden for oss. Det var bare de helt nederste landsbyene i elva som hadde fått besøk de siste par årene.

Besøk til landsbyene i Morona.

Den 19. juni var alt klart til avreise. Medisiner var på plass i hyller og esker, også bibler, bibeldeler og sangbøker var om bord. Vi måtte dessuten ha med en del hermetikk, ris, mel og andre matvarer som ble stablet inn i skapene i kjøkkendelen av båten.  John og Lewi sørget for at tønnene med diesel kom om bord i lasteprammen vi dyttet foran båten. Det var vanligvis ingen steder å kjøpe drivstoff underveis. Verktøy, rifle og fiskeredskap var også helt nødvendig å ha med. På grunn av alt arbeidet med flyttingen fra Tigre Playa og oppbygging på nytt sted var det nå nærmere to år siden vi hadde besøkt stedene oppover Morona elven. På en slik reise måtte vi regne med å være borte 3 – 4 uker.

Vi kom ikke av sted før utpå dagen. Dermed ble første stopp i awajun landsbyen Ugarte i Marañon der vi hadde møte med vennene den kvelden. Neste dag stoppet vi i tre landsbyer til for å hilse på vennene. På alle stedene var det noen som trengte medisiner. Da vi svingte inn Morona, la vi til i Puerto America, landsbyen som ligger rett innenfor munningen. Der avtalte vi med lederen i menigheten at vi skulle stanse på nedturen.  Vi nådde den lille landsbyen Nuevo Milagro litt før det mørknet. Der hadde vi et godt møte på kvelden. De hadde begynt å samle materiale til en ny kirke. Den ble innviet da jeg sammen med Manolo og Bodil var i Morona i slutten av året.  Vi stanset en stund på små steder både før og etter Milagro for samtaler og salg av bibler og medisiner. Alt ble solgt til kostpris eller gitt bort. I Tierra Blanca ba de oss innstendig om å stanse over natten så folk kunne samles til møte når de kom hjem fra åkrene sine. Det ble en veldig god samling i det største huset i landsbyen. Det er ingen troende der, men denne kvelden var det et par stykker som ville at vi skulle be for dem til frelse. Flere kjøpte bibler eller Nye testamenter, og vi delte ut noen fine traktater som det var stor rift etter.

Besøk i landsbyer i chapra folkets område.

Etter å ha besøkte flere vennegrupper underveis, kom vi til chapra folkets områder. Vi stoppet først i Nueva Shoroya , der høvdingen Tariri og en del av hans familie nå bodde. Det var godt å se dem igjen, og vi hadde noen gode samtaler og møter der. De hadde bygd en liten palmekirke. Det vil si det var bare et tak, slik som de ofte bygger sine egne hus. Vi hadde fine samlinger der de sang sanger på sitt språk og på spansk. I 1980 var vi med på innvielsen av oversettelsen av det Nye Testamentet til deres språk. Wycliffe bibeloversettere hadde bodd i Shoroya tidligere og lært seg språket, opprettet skoler iblant dem og gjort dette store oversettelsesarbeidet. Det var enda ikke så mange som bodde i den nye landsbyen, men de regnet med at flere ville flytte ut til elvebredden etter hvert. Vi besøkte også den gamle landsbyen lengre inn i jungelen og hadde et møte der.

Det var i Shoroya vi fant de eneste troende, nemlig Tariri og hans familie da vi kom til jungelen med båten “El Sembrador” i slutten av 1969.   Tariris svigersønn, Carlos er pastor i menigheten i Shoroya. Han fungerte som tolk i møtene. Carlos hadde vært på flere bibeluker på Tigre Playa. Han hadde også gått på bibelskolen til SIM (Swiss Indian Mission) i Cashibo ved Pucallpa.

På fiske og alligator jakt.

Lewi og jeg fikk være med Tariris sønner inn til en sjø som lå et stykke inn i jungelen. Vi måtte padle opp en liten elv som var full av stokker. Vel fremme la de ut fiskeliner, og et par kraftigere liner for om mulig å fange en Paiche. De ble bundet til en kraftig gren som hang ut over vannet. Dersom fisken bet på, ville grenen fjære av for den store fiskens krefter. En Paiche kan bli over tre meter lang og veie mye over hundre kilo. Vi fikk ingen Paiche den dagen, men en mengde med annen fin og stor fisk.

For Lewi var det ekstra hyggelig å treffe Tariris sønn, Chiriepa igjen. Han hadde gått på skolen i Tigre Playa da han var gutt. Etter å ha studert på Wycliffes sommerskole for lærere, var han nå lærer i sin landsby. En av kveldene rodde de i en kano litt oppover elva for å jakte på alligator. Det ble nok en spennende natt, for de kom tilbake med flere mindre alligatorer som de hadde skutt med rifle.

Til landsbyer i øvre Morona.

Men vi måtte videre. Litt ovenfor Shoroya hadde oljeselskapet en base. Her krysser en oljeledning under Morona. Den kommer fra en brønn i øvre del av elven Pastaza. Der fikk vi kjøpt tre tønner diesel for å ha som reserve på turen. Dieselen ville i alle fall komme til nytte senere.

Lengre opp etter elven lå det nå flere landsbyer der det bor huambisa indianere (nå kalt wampis). Noen av dem hadde vi hadde besøkt på våre tidligere reiser. Men et par landsbyer var nye siden forrige gang. Der hadde det bare vært et par hus før, men nå hadde flere flyttet ut til Morona fra bekker lengre inn i jungelen. Det var for å få skoler til barna sine.  Vi hadde møter i flere av disse landsbyene, bl.a. i Caballito, der Pancho, bodde. Han hadde tatt i mot troen på en av våre første reiser i Morona. Han kom trofast ned til bibelstudiene vi hadde på Tigre Playa. Det hadde gått litt opp og ned med ham som med mange andre. Tidligere bodde han i landsbyen i Tipisca Cocha der jeg sammen med de troende der bygde en palmekirke i 1975. Åpningen til den lille sjøen (cocha) vokste mer og mer igjen. Derfor flyttet de fleste i landsbyen ut til Morona. De bosatte seg i Caballito eller i nabolandsbyene som alle hadde vokst fram de senere årene. Nå var Pancho leder for menigheten i Caballito.  Vi stanset også for møter og behandling av syke i nabolandsbyene Fortaleza og Bagazan. 

Den 1.juli kom vi fram til Triunfo.  Dette er en større landsby med mest mestiser. Den ligger ikke langt fra den nordligste militærbasen mot Ecuador. Fra Triunfo er det ikke langt til grensen. Læreren lot oss få bruke skolen til møte på kvelden. Han hjalp oss med å besøke folk i landsbyen og innby til møte. Da vi begynte møtet den kvelden, var skolen fylt av 85 voksne og barn. Det var åpent å forkynne Guds Ord, og noen ville bli bedt for til frelse ved møtets slutt. De fikk et Nye Testamente og noen traktater. 

På tilbaketur nedover Morona og inn i bielver.

Vi kjørte forbi noen landsbyer vi hadde stoppet i på oppturen, men på ettermiddagen stanset vi i huambisa landsbyen Chinguito. Der ble vi også innbudt til å ha møte i skolen. Jeg tror nesten hele landsbyen kom, og skolen var helt full av folk. Her var det åtte personer som kom fram og ville ta imot Jesus som sin frelser. I denne landsbyen døde mange i meslinge epidemien midt på 70-tallet. Jeg har skrevet om besøket dit i forbindelse med denne epidemien i et tidligere innlegg på bloggen . Indianerne her hadde også fått det Nye Testamentet på sitt språk gjennom Wycliffe oversettere som for flere år siden arbeidet i en huambisa-landsby i elven Santiago på den andre siden av fjellene. Sangbok med kjente kristne sanger på sitt språk hadde de også.

Siquanga.

Litt nedenfor disse landsbyene stanset vi opp i munningen av bielven Siquanga der det bor chapra indianere. Vi hadde speedbåten på slep. Den ettermiddagen kjørte Lewi og jeg opp elva til landsbyen Inca Roca. Der ble vi godt mottatt, og vi var 50 – 60 personer samlet til møte. Halve forsamlingen kom fram til forbønn i slutten av møtet.  De ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin frelser. Noen kom også tilbake etter frafall. Vi lå over i en palmehytte og rodde ned til Doulos morgenen etter i kanoen til en av dem vi kjente godt fra før. Han hadde også vært på bibelkurs på Tigre Playa. Nå ville han forsikre seg om at vi kom tilbake. Han rodde Gro og meg opp igjen samme formiddag mens Lewi ble igjen i Doulos.

Folk kom fra hyttene sine for å være med på møte da vi nådde landsbyen. De var så ivrige og ville høre mer fra Guds Ord. Vi hadde en lang bønnestund der alle ba høyt ut fra det som lå på deres hjerte. Det var gripende, særlig med tanke på hvor fiendtlige de var de par første gangene vi besøkte dem på begynnelsen av 1970 tallet. De hadde tidlig skilt seg fra Tariri og dem som ble kristne den gang oversetterne fra Wycliffe bodde i Shoroya. Men noen hadde tatt imot troen i forbindelse med innvielsen av det Nye testamentet på candoshi/chapra språket i 1980. Da vi besøkte dem for to år siden, var det flere som bekjente at de ville tro på Gud og følge Jesus. Dessuten hadde en lærer som hadde studert på Wycliffe skole for tospråklige lærere (det lokale språket og spansk), hatt en god innflytelse i landsbyen. Barna lærte å lese og mange av de voksne også. Det betydde mye at de nå hadde tilgang det Nye Testamentet og sangbøker på sitt språk. En enkel kirke ble bygd i landsbyen dette året.

Pushaga.

Vi kjørte videre nedover Morona etter besøket i Siquanga. Etter flere stopp for møter og hjelp til syke som oppsøkte oss, kjørte vi et stykke opp i munningen av bielven Pushaga som renner ut i Morona litt ovenfor Shoroya. Gro og Lewi ble igjen i Doulos mens jeg reiste opp til landsbyen Pifayal med speedbåten. Jeg hadde besøkt chapra indianerne her mange ganger, og noen av dem hadde vært på flere bibelkurs på Tigre Playa. Det ble tid til en god samtale med pastoren for menigheten, som også hadde gått på SIM’s bibelskole. Da kvelden kom var det samlet rundt 50 barn og voksne i skolehuset. De hadde enda ikke bygd en kirke, men hadde til vanlig møter i huset til pastoren. Jeg hadde med meg laken og myggnett og lå over i landsbyen. Da jeg neste morgen kjørte nedover til Doulos, kom det mange etter i et par små båter med pequi motorer. De trengte råd for sykdommer og plager, samtidig som de ville ha medisiner.

Vi stanset i flere landsbyer på vei videre nedover Morona og hadde møter på noen av stedene vi ikke hadde stoppet på veien opp. Siste besøk ble i Puerto America der vi hadde en god samling med mye folk. Flere søkte forbønn, og det ble et langt og godt ettermøte. Dagen etter svingte vi ut i Marañon og kjørte direkte hjem til Betania. Til sammen hadde vi hatt 23 møter i 20 landsbyer. Den 12. juli var vi vel tilbake i Saramiriza etter 24 dager på reise.

Det var en glede å besøke landsbyene i Morona og se mange venner igjen, men også å møte nye mennesker. Samtidig var det en stor utfordring å se alle behovene, både åndelige og timelige hos folket i dette området. I slutten av november samme år gjorde jeg en ny reise til Morona, da sammen med de nye misjonærene Bodil og Manolo Suarez. Da hadde vi ikke så mye tid på oss på grunn av mange oppgaver som ventet i Saramiriza. Vi stoppet og hadde møter og samtaler i flere landsbyer fra Puerto America og oppover elva. Bodil hjalp mange som søkte hjelp for sykdommer av forskjellig slag. Men etter å ha besøkt våre venner i Inca Roca i Siquanga, snudde vi og satte kursen nedover elva. Vi stoppet i huambisa landsbyene Caballito og Fortaleza. På begge disse stedene hadde vi møter der mye folk kom for å høre. I Caballito tolket Pancho oss, da både Manolo og Bodil kom med hilsener fra Guds Ord. Vi tok farvel med vennene på disse to stedene før vi reiste videre nedover Morona. Vi kom vel tilbake til Betania den 14.12 etter dette andre besøket i Morona i 1986.