Kp.82 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori. Kp.83 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Kp.80 står øverst av to innlegg på “Helsearbeid”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Avslutning for Lewi på «High School» i Yarina Cocha i mai 1987.
To dager etter innvielsen av den nybygde kirken i Saramiriza, reiste John med Jaars fly til Yarina den 19. mai. Jeg hadde reist noen dager før da vi fikk vite at det ikke ville bli plass til oss begge i flyvningen den 19. Vi ville selfølgelig ikke gå glipp av seremonien der Lewi var blant elevene som skulle avslutte siste år på den amerikanske videregående skolen på Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Lewi hadde klart studiene bra selv om det hadde vært en stor utfordring med all undervisning på engelsk disse tre årene. Det var fint å se han komme marsjerende inn sammen med de andre avgangselevene. Alle i tradisjonell kappe og hatt. Det var taler av rektor før utdelingen av vitnemål. Vi gledet oss over den vakre sangen og musikken der hele forsamlingen var som et stort firstemt kor. John var blitt bedt om å synge “Ja, vi elsker dette landet” til eget gitarakkompagnement. Det var rørende og høytidelig, slik som hele seremonien forøvrig. Da den var avsluttet, hadde vi en hyggelig ettermiddag og kveld med servering av pizza og annet godt hos misjonær Ågot Bergli. Dagen etter var vi bedt til middag hos familien Barkman der Lewi hadde bodd de to siste årene i Yarina.
“Graduation” eller avslutningshøytid for elevene på “High School” i Yarina Cocha 22.05.87 der Lewi gikk i 3 år.
Reisen til USA.
Den 25.mai ble vi kjørt til flyplassen i Pucallpa. Derfra fløy vi til Lima og tok inn på Wycliffe’s gjestehus i byen. Det var som alltid mye å ordne med av forskjellige dokumenter før hjemreisen. Men den 30. var alt klart, og vi kunne begynne reisen nordover. I Miami ble vi møtt av Chuck Zemezke som sammen med teamet fra Chicago, hjalp oss med husbyggingen på Betania i februar 1986. Chuck lånte oss bilen sin for at vi skulle få en så billig reise som mulig til Maino og Kevin i Denton, Texas. Han hadde tatt det som en tur sammen med en venn. Utrolig snilt av han! Vi skulle møtes igjen hos hans foreldre i Chicago og levere tilbake bilen.
På bildet står vi sammen med Chuck ved hans bil. Både vi, Chuck og kameraten hans bodde på Wycliffe’s gjestehus de par dagene vi var i Miami.
Tilbakeblikk på bryllup i 1986.
Vi skrev i et tidligere innlegg at Lewi, John og jeg reiste til Jackson, Mississipi i september 1986 for å være med på bryllupet til Maino og Kevin. De ble viet i en kirke i Jackson der Kevin’s onkel var pastor, og Kevin ungdomsarbeider i et års tid. Foreldrene til Kevin bodde i Denton, nord i Texas, og sommeren 1987 flyttet Maino og Kevin dit. Derfor var det den byen som nå var målet for første etappe av bilturen vi la ut på etter noen dager i Florida. Vi tar et tilbakeblikk på et par bilder fra bryllupet og fra bibelskolen, “Christ for the Nations” i Dallas der de forlovet seg i mars -86.
Vi spoler litt tilbake i tid: Kevin og Maino på “Graduation” fra bibelskolen i mai 1986, og to bilder fra bryllupet deres den 13. september 1986.
Til Maino og Kevin i Denton, Texas juni 1987.
Det ble en lang kjøretur fra Florida via New Orleans og Houston i sommervarmen langs Mexiogulfen i en bil som ikke hadde air condition. Vi måtte ha vinduene åpne for ikke å “smelte”. Dermed var det god gjennomtrekk i bilen. Det gikk spesielt ut over den som satt i baksetet. Lewi og jeg byttet på den plassen, mens John var bilføreren hele veien. Han klarte den jobben godt med god hjelp av Lewi og meg som byttet på å være kartleser i setet ved siden av. Vi kjørte mange timer om dagen. Den tredje dagen, den 4. juni møtte vi Kevin ved lunsjtid på avtalt sted i Denton. Det ble et gledelig gjensyn med han og senere Maino da vi kom fram til huset de leide i byen.
Vi var nærmere tre uker i Denton hos Maino og Kevin, og var med på flere møter i Liberty Church. John talte på et møte der en søndag formiddag. Ellers var vi på et par besøk hos Kevins foreldre og på turer i nærområdet. Maino og Kevin måtte selvfølgelig på jobb de fleste hverdagene. Men for oss var godt å ta det med ro med lesing og små utflukter. Det var veldig koselig og godt å være sammen hele familien denne tiden i Denton. Men ukene fløy, og snart var det tid for oss å sette kursen videre nordover.
Kevins far, Duncan Graham var pastor i Liberty Chuch. På bildet er også Kevins mor og bror, Elaine og Stephen. Vi er på vei inn til søndagens formiddagsmøte.
På det store bildet studeres minner i en skolebok fra tiden på bibelskolen. På det lille bildet er vi på en tur til et vakkert skogsområde på grensen mellom Texas og Oklahoma.
Videre til Chicago og opphold hos venner der.
Kjøreturen til Chicago gikk gjennom Oklahoma og videre nordover til Tulsa. Der stoppet vi ved Rhema Bible School og Oral Roberts University og så oss litt om på disse stedene som vi hadde hørt mye om. Derfra kjørte vi østover til Springfield hvor vi stoppet ved hovedkvarteret til kirkesamfunnet “Assemblies of God”. De driver et stort arbeid i mange land, også i Sør-Amerika der organisasjonen er nasjonalisert i de fleste land, også i Peru. Vi lå over en natt i Springfield.
Neste dag kom vi fram til Chicago like før mørket falt på. John fant ganske greit fram til adressen Chuck hadde gitt ham før vi skiltes i Miami. Chuck var vel tilbake i huset der han bodde med sine foreldre. Han kjørte oss til Harriet og Lars Svensson som hadde ønsket oss velkommen til dem og til “Christian Life Church” (CLC). Det var vårt første besøk hos Lars som var grunnlegger og leder for “Laymen Committed to Missions International”. Lars og teamet hans var til uvurderlig hjelp for oss da de hjalp til med husbyggingen på Betania året før. Vi var også i kirken CLC der Lars var kasserer og misjonsleder. Der møtte vi pastor Daryl Merrill og andre venner som alle tok hjertelig i mot oss og ville høre hilsener fra misjonsarbeidet i Peru. Det var med stor takknemlighet for gjestfrihet og gaver vi forlot vennene i Chicago.
En av dagene i Chicago tok Lars oss med til downtown. På de små bildene sees Lars og Harriet sammen med Gunnel, Lars sin kusine, og oss med Chuck og hans foreldre utenfor deres hus. Stor gjestfrihet!
Til Washington Island og Evansville.
Chuck lånte oss bilen til en reise nordover gjennom Wisconsin til Washington Island nord i Michigansjøen, der vi besøkte Harriet som hadde reist til deres sommerhus med noen av barnebarna. Et nydelig sted å tilbringe sommeren da det kan bli ganske hett i Chicago. Vi var der noen få dager og nøt badeliv og turer på den vakre øya. Før reisen dit, var vi på besøk til Chris, Erwin og Ana Burgdorf i Evansville, der Maino bodde det første halvåret i USA før hun begynte på Bibelskolen høsten 1984.
Vår første tur til Washington Island. En liten bilferge tar oss til øya som skimtes i horisonten. Harriet med barnebarn i sommerhuset deres på et av bildene og familien i Evansville på det andre.
Møte med familie og venner i Norge.
Den 13. juli gikk reisen videre til Norge via New York. Vi kom fram til Oslo den påfølgende dagen. På Fornebu ble vi møtt av mange venner og familie. Helt fra Atrå ved Rjukan hadde Kari og Halvor kommet for å møte oss. Anita og familien innbød til velkomst hos dem sammen med familie og nære venner. Det var en stor opplevelse og sees igjen etter 3 1/2 år, og det var mye å snakke om etter så mange års fravær.
Det store bildet: På Fornebu. Vi gledet oss over å møte venner og familie, men vi savnet foreldrene våre som alle fire flyttet hjem til Jesus mellom 1985 og våren 1987, uten at vi hadde vært med i begravelsene. Tar med et par bilder av dem som minner fra vi var i Norge forrige gang (juli 1980 – desember 1983.
Den 8.august ble leiligheten i Grønlibakken 9 på Mamre ledig. Mange hjalp til med flyttingen. Kjell Andersen kjørte flyttelasset fra stabburet på gården hans der sakene våre var lagret denne perioden. Den høsten begynte det et stort utvendig arbeid for å rehabilitere og forbedre bygningene på Mamre. Det merktes også godt innvendig med mye støy og støv. Venner i Salem hjalp oss slik at vi utpå nyåret 1988 kunne flytte in en ganske ny leilighet i Sagveien, ikke langt fra Salemkirken. En stor del av den forgående perioden hadde vi bodd på midlertidige steder under rivingen av huset på Tigre Playa og byggingen av nytt på Betania ved Saramiriza. Da kjentes det godt å slippe all uro og ubekvemmelighet som fulgte med byggearbeidene på Mamre. Det var også en fordel å bo så nær Salemkirken. Lewi begynte å arbeide i et malerfirma like over sommeren. Ikke en morsom jobb akkurat. Men det gav inntekt og tid til å orientere seg med tanke på framtiden i et helt annerledes miljø enn det han hadde vært en del av i Peru.
Utenfor Salemkirken, Oslo der vi arbeidet disse 1 1/2 årene i Norge. Ved siden av bildet av oss, sees forstander Roald Andersen og et fra Salemkirkens studio med forbønnsprogram for nærradioen.
Oppgaver i Salemkirken.
I begynnelsen av august hadde John samtaler med forstander Roald Andersen og interimstyret i Salemkirken om situasjonen i menigheten. John ble spurt om å gå inn i oppgaven som Andersens medforstander under tiden vi skulle være i Norge. Vi hadde allerede fått uformell henvendelse om dette ved brev og telefon fra Roald Andersen og andre i lederskapet før vi kom hjem. John sa seg villig til det om menigheten gav sin tilslutning. Forstander Andersen, som var pensjonist, begynte i Salemkirken ved nyttår 1987 for å være til hjelp i en vanskelig tid i menigheten. I menighetsmøtet den 6. august ble John valgt til denne oppgaven.
Den 16. august var det et forholdsvis godt besøkt velkomstmøte der Lotta og Aril Svartdahl deltok med sang og tale. Vi kjente at vi var velkommen både hjem fra misjonsfeltet og til oppgaver i menigheten i tiden som lå foran. Etter tre måneder på misjonskontoret, begynte jeg som sekretær i Salemkirken og arbeidet der til vi reiste til Peru i desember 1988. John begynte sin tjeneste i Salem etter velkomstmøtet. Det var ingen lett oppgave etter at mange medlemmer hadde forlatt menigheten året før, og få mennesker kom til møtene. Eldsterådet var oppløst, og menigheten hadde oppnevnt et interimstyre som ledet menigheten sammen med forstander Andersen og nå også John. Den tidligere byggekomiteen hadde ansvar for det praktiske som gjaldt bygget. Det var til stor hjelp at de fortsatte dette viktige arbeidet. Vi kjente at Herren velsignet og hjalp oss alle i denne tiden. Flere frivillige medarbeidere gav av sin tid både på kontoret, i nærradioen og i andre oppgaver. Det var også en trofast gruppe som jevnlig møttes i bønn for menighetens framtid.
Det ble mange besøk hos familie og venner. På det store bildet hos Kari og Halvor i Atrå. Et bilde er fra julebesøk hos Johns søster, Siv med familie, og et er fra julebord for medarbeidere i Salemkirken.
Vi skriver litt mer om tiden i Norge og utreisen til Peru i neste innlegg på bloggen.
