Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Denne kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet” har to innlegg. Kp.81 står nedenfor dette kapitlet. Kp.83 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vinteren og våren 1988 i Norge.

Den 30. januar reiste vi til Ørje for å ta over huset vi hadde kjøpt der et par måneder tidligere. Huset var to år gammelt, og fortsatt var det en del arbeid som måtte gjøres for å ferdigstille det. Vi fikk god hjelp av familien sommeren -88 til pussing av grunnmur og utvendig maling. Stor takk til alle som hjalp oss med huset og med utleien av det. Vi tenkte da at det skulle bli under vår neste periode i Peru, men det ble utleid i nesten 12 år før vi selv tok det i bruk.

Det store bildet er fra en eldrefest i Salemkirken i februar 1988. Det lille bildet er tatt på en menighetstur til Hermon i mai samme år.

Det meste av vår tid gikk naturlig nok til oppgavene i Salemkirken. Mye var en fortsettelse av det vi begynte med høsten før. Å nevne alt som hendte, og alle dem som med iver var med i arbeidet på forskjellige måter, er ikke mulig uten at noe eller noen vil bli glemt. Men jeg tar med noen overskrifter fra en side i Salembladet nr. 3 som ble utgitt i nov./des. -87, og som viser noe av det som skjedde den høsten. Siden heter: I forandring:.. “John Agersten ny forstander i Salem”. “Gro Agersten på menighetskontoret”. “Ungdomssamlinger starter opp”. “Tirsdagsklubben – en nyskapning”. “Nye ansikter i Søndagskolen”. “Skifte i ledelsen av nærradioen” og “Forandringer i Menighetsbladets redaksjon”. Under disse overskriftene finner vi navn på mange kjære venner som gikk inn i disse oppgavene på frivillig basis. Jeg leser at John og jeg også var med i det meste av dette arbeidet.

Nye medarbeidere kalles til Salemkirken.

I neste menighetsblad for Salem nr. 1, 1988 finner vi følgende innlegg: “SISTE – Lotta og Aril Svartdahl som forstanderpar til Salem! I det menighetsbladet går i trykken er det klart at Lotta og Aril Svartdahl kommer til Salem som forstanderpar. På menighetsmøtet 18. februar fikk de to overveldende tilslutning fra menigheten, og de har svart ja til kallelsen. De regner med å tiltre umiddelbart over sommerferien.” Aril var ungdomsforstander i Salem noen år tidligere, og mange forandringer hadde skjedd siden da. På neste side i samme blad kan vi lese: “Leiv Holstad kommer“. Jeg sakser noe fra det som skrives videre: “Leiv Holstad knyttes til arbeidet i Salem utover våren. Leiv har en spesiell gave til å nå mennesker utenfor kristen sammenheng, og vi tror han vil bli til velsignelse og inspirasjon for både unge og gamle. Leiv Holstad er godt kjent i Salem fra tidligere. Han var fast evangelist i Salem for 3-4 år tilbake. Vi ser fram til å ha ham iblant oss igjen. Vi ønsker Leiv Guds rike velsignelse, og ønsker ham hjertelig velkommen til Salem.”

Påsken på Rjukan og i Oslo.

Første del av påsken var vi sammen med familien i Atrå på fjellturer. John talte også på påskemøter i Filadelfia, Rjukan. Skiturer rundt Møsvatn er gammel familietradisjon i påsken. Da spadde vi ut gode sitteplasser i snøen, dekt med tepper og skinnfeller. Varm kaffe og kakao på termoser hørte med; for ikke å snakke om rikholdige matpakker. Alt smakte ekstra godt ute i frisk fjelluft. Siste del av påsken var vi med i Salemkirken hjemme i Oslo.

I påsken ble det familieturer til Møsvatn ved Rjukan. På det lille bildet er vi på besøk hos min niese Vigdis og familie i Fredrikstad. Jeg er usikker på om det var senere på året eller sensommer året før.

Sommer og høst 1988

I Juli fikk vi besøk av våre venner Harriet og Lars Svensson fra Chicago. De kom sammen med Harriets to søstre med ektefeller. Damene har sine røtter i Stavanger, men de hadde ikke vært i Norge på veldig lenge. De leide en større bil sammen og hadde en fin tur vestover. Det ble litt sightseeing med dem i Oslo før de reiste tilbake til USA. Våre misjonærkollegaer fra Saramiriza, Bodil og Manolo Suarez kom også på et besøk den sommeren. De var hjemme i Sverige noen måneder i forbindelse med at de ventet familieforøkelse i august. Det var hyggelig med besøk av dem. På søndagsmøtet fortalte de litt fra arbeidet i jungelen i Peru. De regnet med å reise tilbake i november.

Vi fikk låne min yngste brors hytte like utenfor Fredrikstad et par uker. Lewi var med oss den ene uka, og vi hadde noen fine dager med bading og turer. Som nevnt tidligere, tok vi dagsturer til Ørje der vi malte og gjorde forskjellige arbeider på huset som nå var utleid. Mot slutten av august kjørte vi Lewi til den ettårige Bibel- og misjonskolen på Hedmarktoppen. Der traff han sin venn, Vegar fra den norske skolen i Paraguay. De gikk der begge to våren 1984 da Lewi avsluttet ungdomskolen.

Høsten i Salemkirken ble travel og mye positivt skjedde. Noen fant veien tilbake til menigheten, og en del nye kom til etterhvert, ikke minst studenter og unge voksne. Arbeidet var krevende, men gav også mye glede. Vi fikk et godt avbrekk da Menighetsmusikken inviterte oss med på en weekend til Vats turistheim i Hallingdal. Turen ble til inspirasjon og fornyelse med godt fellesskap.

Det store bildet viser Menighetsmusikken på turen vi var med på til Vats høsten 1988. De to små bildene viser besøk til en seter i Vats og skolen på Hedmarktoppen der Lewi gikk skoleåret 1988/89.

Leiv Holstad begynte i Salemkirken i april -88. Den 21.august var det velkomstfest for Lotta og Aril Svartdahl, og avskjed for Roald Andersen søndagen etter. John ble allerede på våren bedt om å fortsette i Salemkirken noen måneder utover høsten. Jeg sakser litt fra Salembladets Jubileumsnummer utgitt i 1992: Under overskriften “Nybygging” sakser vi følgende: “Aril Svardahl og Leiv O. Holstad ble ansatt som pastorer i Salemkirken høsten 1988, og sammen med misjonær John Agersten tok de ledelsen av arbeidet med nybyggingen av menigheten i Salemkirken. ” Litt lengre ned leser vi: “De bruke mye tid sammen for å finne en felles forståelse av Guds vei videre. Det var de enkle, fundamentale ting som ble fokusert på.”

Den 20. november var det avskjed for oss i Salemkirken. Dagen etter flyttet vi til hybelleiligheten i 3. etg. i kirkebygget. Vi var takknemlige for å bo der mens vi tømte og vasket ut leiligheten i Sagveien. Den skulle ha nye leieboere fra 1.desember. Vår takk går til alle dem som på forskjellige måter hjalp oss i denne tiden, også med flytting av møblene til Ørje. De ble lagret i kjelleren på huset vårt da vi regnet med å bo der når vi kom tilbake. – Men slik ble det ikke!

John med Aril Svartdahl og Leiv Holstad utenfor Salemkirken høsten 1988. Lotta gledet oss ofte med vakker sang i møtene.

Forberedelser til utreise.

Etter avskjeden i Salemkirken og før utreisen den 9. desember, besøkte vi støttemenigheter og andre steder som ville høre om misjonsarbeidet i Peru. John var også et par turer til Erikshjälpen i Holsbybrunn, Sverige. Vi fikk mye utstyr til det planlagte Helsesenteret i Saramiriza fra dem, og også en del utstyr, vitaminer og medisiner fra PYM. På en av turene kjørte John med Levi Trobe som hadde god kontakt med Erikshjälpen. De skulle sende alt utstyret og noen møbler til oss i et par containere til Peru. Like før vi skulle reise, var vi en liten tur til Hedmarktoppen og tok farvel med Lewi. Han planla å tilbringe juleferien hos min søster og hennes familie i Atrå.

Reisen tilbake til Peru.

Tidlig på morgenen den 9. desember tok vi farvel med venner og familie på Gardermoen. Vi skulle først til Charlotte i North Carolina for å besøke venner på Jaars (Jungle aviation and radio service) senter i Waxhaw. De samarbeidet med Wycliffe Translators Org. I Peru hadde de sin base med flystripe og hangar i Yarina Cocha der Wycliffe hadde sitt senter for arbeidet med oversettelser til språkgrupper i jungelen. Vi ønsket å bli nærmere kjent med Jaars arbeid og treffe igjen flyverne vi kjente fra Peru. Sandi og Butch Barkman som også var på hjemmeopphold, hadde ønsket oss velkommen til dem. Butch var flyver, og hos han og familien bodde Lewi de to siste årene han var på High School i Yarina. Det første året bodde han hos Dave og Nancy Ramsdale, en annen flyver som også var i Waxhaw nå. Det var hyggelig å treffe igjen venner fra Peru, og veldig kjekt å se det store arbeidet som drives av denne organisasjonen i flere land ut fra dette senteret.

Besøket i Denton.

Etter noen dager i Waxhaw fløy vi til Dallas der vi ble tatt i mot av Maino og Kevin og lille Naomi. Vi kjørte direkte fra flyplassen til Denton, en mindre by litt nord for Dallas. Det var selvsagt stor glede å se dem igjen og for første gang se vårt første barnebarn Naomi, som kom til verden nesten to måneder tidligere. Vi gledet oss over tiden sammen med dem, og på besøk hos Kevins foreldre og søsken. Julaften feiret vi alle sammen hos Maino og Kevin, mens vi var hos Mainos svigerforeldre på 1.jueldag. Da var det møte i kirken på morgenen med barnevelsignelse av Naomi. Det var et stort øyeblikk for både foreldre og besteforeldre. Dagene gikk fort; for fort syntes vi. Den 28.12 kjørte vi til Dallas og tidlig neste morgen ble det en tårevåt avskjed på flyplassen.

Maino og Kevin med lille Naomi som ble født i oktober 1988. Stolte foreldre og ikke mindre stolte besteforeldre. Stor glede over vårt første barnebarn!

Nyttår hos venner i Chicago.

Harriet og Lars Svensson som hadde besøkt oss i Oslo i juli, var vårt vertskap i Chicago. De levde og åndet for misjon, og tok oss med til kirken de tilhørte der vi fikk anledning til å dele fra misjonsarbeidet. Lars hadde et område med appelsintrær sør i Texas. Like før jul reiste de dit og kom tilbake med bilen full av kasser med appelsiner som ble solgt til menigheter i Chicago. Det meste ble solgt direkte fra gården, og alt overskudd gikk til misjonen. Alle stedene i Mellom- og Sør-Amerika dit Lars og team reiste for å hjelpe til med bygging, fikk tilskudd til prosjektene, bl.a. fra salget av appelsiner. Foruten gleden av å besøke noen kirker i området, var vi på besøk hos Harriets søstre og familie forøvrig. Vi møtte en stor misjonsinteresse og iver hos alle vi ble kjent med på dette oppholdet i Chicago.

Lars viser fram appelsiner som er igjen etter salget. Harriet og John utenfor garasjen. Et bilde av oss utenfor Moody Bible Institute i Chicago.

Tilbake i Peru via Miami.

Etter noen fine dager hos våre venner i Chicago, tok vi farvel for å fortsette reisen til Peru. Vi måtte også denne gangen innom Miami for å fly videre til Lima. Situasjonen mellom Peru og USA var fortsatt slik vi skrev om i innlegget om hjemreisen i 1980 etter vår 3. periode. Vi bodde også denne gangen på Wycliffe gjestehus som var et trygt og rimelig oppholdsted i Miami. Etter noen få dager med litt sightseeing i denne delen av Florida, var vi glade for å sette kursen mot Lima med det nødvendige flybytte på Caiman Islands. Vi kjente at feriedagene i USA etter en travel høst i Norge, hadde gjort oss godt. Nå så vi fram til å ta fatt på oppgavene som ventet oss i Saramiriza og de andre landsbyene i jungelen. Flyturen sørover til Lima gikk unna på seks timer der vår venn misjonær Lennart Lindgren møtte oss på flyplassen. Etter 1 1/2 år i Norge, var det godt å være tilbake i Peru.