Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 84 og 85 står nederst på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Kapitlene 81 og 82 er lagret på kategorien “Reiser til Norge i 1987og i 1990 årene”.

Tittel på bloggen: En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

I Lima og Iquitos januar 1989.

I Lima ble vi noen dager for å ordne nødvendige dokumenter og fornyelse av oppholdstillatelsen etter 1 1/2 år i Norge. Vi kjøpte også Bibler, N.T. og sangbøker etter listen Manolo Suarez hadde sendt oss. Det var så å si tomt i Saramiriza og stor etterspørsel.  Lennart Lindgren inviterte meg til å tale i menigheten i Magdalena søndag formiddag. Der kom to unge jenter bort til oss etter møtet. Vi kjente dem igjen fra menigheter i jungelen, der deres foreldre var blant de første som kom til tro i landsbyene langs Marañon ovenfor Tigre Playa. Jentene hadde reist til Lima for å begynne som hushjelper gjennom en kontakt i Saramiriza. Nå hadde de vært i Lima i et år og fått mer enn nok av bylivet. De ble som så mange andre, utnyttet til tungt arbeid fra morgen til kveld mot svært lite betaling. Jentene ba oss gråtkvalt om å ta dem med tilbake til landsbyene sine. Det ble til at vi ordnet flybilletter så de kunne reise sammen med oss til Iquitos.

Der var det som alltid mange innkjøp som måtte gjøres både av matvarer og medisiner, noe som var lettere sagt enn gjort. Etter å ha lett rundt i butikkene, fikk vi til slutt tak i det viktigste vi trengte. Situasjonen i Peru var veldig urolig og politisk ustabil utover 80-tallet med økende terrorisme fra ulike geriljagrupper.  I 1988 var inflasjonen på 2000%!  Da vi kom fra Norge var det poststreik, mens streikene i toll- og bankvesenet nettopp var avsluttet. Enkelte departement var også i streik. Etter mange hindringer og stengte dører fikk vi til slutt avtalt et møte med direktøren for helsemyndighetene i Loreto fylket.  Møtet viste seg å gi positive resultater, men det skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.

Før vi reiste fra Iquitos, var vi på en kennel der vi kjøpte en ny schæferhund. Jentene som var med oss fra Lima, ble til stor hjelp med å passe valpen Elka på rutebåten opp til Saramiriza. Vi så dem vel om bord den dagen båten skulle starte på sin fem døgns lange ferd oppover elva. Da var alle kassene med innkjøp i Lima og i Iquitos lastet om bord dagen før. Vi var takknemlige for plassene vi hadde fått kjøpt til sjøflyet som skulle ta oss til Saramiriza et par dager etter, og for at flyet gikk den dagen det skulle!

Tilbake på Betania.

Menigheten i Saramiriza hadde vokst mens vi var i Norge, og det ble dåp på flere steder utover året. Maria og Isidro Villavicencio hadde gjort et godt arbeid sammen med Bodil og Manolo Suarez, og også i månedene de var alene mens Suarez var i Sverige. Manolo og Bodil var tilbake og i fullt arbeid både i menigheten og i helsearbeidet. Lille Daniel var frisk og så ut til å trives på Betania og med den gode omsorgen han fikk av Auristela, en ung jente som hjalp dem med babyen og ellers med litt husarbeid. Det gjorde at Bodil kunne reise opp til Saramiriza og ta imot alle som søkte hennes hjelp på klinikken.

Vi spurte en av jentene som var med oss fra Lima, Lindaura fra San Juan, om hun ville hjelpe oss med husarbeidet. Hun ble veldig glad for tilbudet og var til stor hjelp for oss i årene framover. Samtidig fikk hun hjelp av oss, først til å fullføre grunnskolen og deretter gikk hun videregående på ettermiddagstid i Saramiriza. Hun var ivrig med i søndagsskolen og andre oppgaver i kirken sammen med Auristela.

Bibeluker for barn og voksne.

I mars før skolen startet nytt skoleår etter ferien, ble det for første gang arrangert en bibeluke for barn i Saramiriza.  Vi hadde egentlig ikke hatt nok tid til forberedelser. Likevel gikk vi ut med innbydelser til denne feriebibelskolen. Gro og hennes medhjelpere var spente mandag morgen da den skulle begynne. Første dagen kom det 60 barn, den andre dagen 80, og det antallet holdt seg resten uka. Det var undervisning, sang og aktiviteter hele formiddagen, avbrutt av et frikvarter med kjeks og saft og lek – stor begeistring blant barna! De øvde inn et drama, bibelvers og sanger som barna framførte søndag kveld. Foreldrene var innbudt til avslutningen. Det var full kirke. Mange besøkte kirken for første gang den kvelden, og fikk høre evangeliet gjennom framføringen fra barna.

I et fellesbrev til venner i Norge den 22.3 skriver vi følgende: «Søndag kveld den 26.februar var det velkomstmøte for den årlige bibeluka. Kirken var fullsatt, dvs. ca.200 personer. Det kom 60 representanter fra 17 landsbyer for å delta. I alt var det 140 venner inkludert mange fra Saramiriza, som trofast møtte opp til fem bibeltimer daglig, bønnemøte hver morgen og kveldsmøter. Misjonær Gunnar Vervik hadde hovedansvaret for undervisningen. Han talte med stor inspirasjon, og tilhørerne fulgte godt med. Undervisningen ble til stor velsignelse for alle som var samlet. Gunnar var også med på bibelukene i San Lorenzo og Industrial der Eva og Rudolf Wilhelm arbeidet etter flyttingen til Industrial fra Tigre Playa i 1984. På disse stedene var det samlet ca. 180 venner til bibelstudiene. Gunnar Vervik var denne gangen bare på et tre måneder langt besøk i Peru.» 

Ny Bibeluke i Saramiriza i oktober 1989.

I en misjonshilsen 3.11 skriver vi: “For snart to uker siden avsluttet vi konferansen og bibelstudiene for søndagskolelærere og menighetsledere i distriktet. I alt var det samlet 45 ledere, både menn og kvinner fra 22 landsbyer langs 7 elver, inkludert nedre eller østre del av distriktet vi arbeider i. Misjonær Rudolf Wilhelm kom fra Industrial lengst øst, og sammen med ham var 7 ledere fra San Lorenzo, Industrial og andre landsbyer i det området. Pastoren i menigheten i Tarma der vi arbeidet de to første årene i Peru, var invitert som bibellærer. Han underviste også på bibelstudier og møter nesten hver kveld, først en uke i Industrial og deretter i San Lorenzo før han kom til Saramiriza.

Søndagskolelærerne hadde sitt eget kurs parallelt med kurset for ledere. Vi hadde to felles timer pr.dag, mens Gro underviste barnearbeiderne de øvrige timene. Vi fikk låne adventistkirken på dagtid fra mandag til fredag. Hver kveld var det møter. Mange ufrelste kom innom, og det var flere som gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin frelser. Noen ser vi aldri igjen, mens andre kommer trofast til møtene og vil bli døpt.” Så langt fra dette brevet. Adventistkirken var ganske ny. Startet av adventister blant de mange som fant veien inn til jungelen da oljeselskapene begynte sin virksomhet.

Fernando Cunayape.

Første gang vi traff Fernando var høsten 1969, da vi hele familien var på reise med den første husbåten vår «El Sembrador». Vi hadde lagt til i landsbyen Puerto America som ligger i munningen av Morona, der den renner ut i den store elven Marañon. Vi hadde besøkt flere hus og delt ut traktater. Jeg hadde tatt fram trekkspillet, og vi hadde et enkelt friluftsmøte på den åpne plassen ved elven. Mange kom for å høre, ikke minst barna. En av dem som virket veldig interessert, var en gutt på 10 -11 år. Jeg gav han et Johannes evangelium. Gutten var Fernando.  Dette fortalte han meg mange år senere da vi møttes i Saramiriza.

Det var da han og kona hans, Rosa kom på møte i kirken i Saramiriza. Da gav de sine liv til Jesus, tror det var allerede i 1986.  De hadde flyttet til Saramiriza sammen med Fernandos foreldre. Han far var alkoholiker, og det skapte vanskeligheter for familien, som i mange andre familier med samme problem. Fernando var ivrig etter å tjene Jesus, og han var ofte med på evangeliseringsreiser til landsbyene langs elvene. Etter hvert ble han også brukt som motorist på menighetens båt.

En dag kom Fernandos far i krangel med en annen mann. De var begge fulle, og det endte med at Fernandos far ble stukket med kniv og døde. Det var ikke noe politi eller noen juridisk myndighet i Saramiriza den gangen, så det fikk ingen følger for drapsmannen som rømte til åkeren sin inne i jungelen. Flere måneder etter denne hendelsen hadde vi friluftsmøte i Saramiriza, og blant alle som kom for å høre, var mannen som hadde drept Fernandos far. Han var som vanlig ganske beruset.  Jeg kjente han igjen der han satt i veikanten og gråt. Fernando gikk fram til ham, la armen sin rundt ham og bad for ham.

Jeg ble grepet av kjærligheten Fernando viste denne mannen som hadde drept hans egen far. Som tiden gikk,  fikk Fernando mer ansvar i menigheten. Etter at vi kom fra Norge i 1989, begynte han selv å reise og besøke vennegrupper på andre steder for møter og bibelstudier, oftest sammen med et par andre unge i menigheten. 

Fernando på bibeluke i Awajun landsbyen Kaupan – Et under skjer.

Allerede i 1973 besøkte vi Kaupan og et par andre landsbyer langs bielva Cahuapanas og forkynte evangeliet.  I 1975 ble de første seks døpt i Kaupan, og menigheten der ble grunnlagt. I årene som fulgte, på tross av vanskeligheter og motstand fra trollmannen i området, var det mange som ville følge Jesus og bli døpt. På midten av 1980 tallet ble det ved egen innsats og hjelp fra Norge, bygget en ny og større kirke av utsagde trematerialer og tak av bølgeblikk.

Fernando og et par andre fra menigheten i Saramiriza besøkte vennene i Kaupan for en bibeluke våren 1990. Mange var samlet til studiene. En kvinne hadde en svulsts som var godt synlig på magen. Hun hadde vært til behandling på klinikken i San Lorenzo, men var sendt hjem for å dø. Det var ikke noe mer de kunne gjøre for henne. Hun kom til møtene, og Fernando følte for å be for henne. Han spurte om hun ville ha forbønn, noe hun var positiv til. Fernando la sin hånd på svulsten og bad til Gud om helbredelse. Da kjente han at kulen ble borte under hånden sin! Kvinnen selv sa at hun kjente ikke noe mer til svulsten, og priste Gud i takknemlighet. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av bibeluka.

En av dem som hørte om dette underet, var en beryktet trolldoktor som bodde i en landsby lengre ned langs elven. Da han hørte hva som hadde skjedd i Kaupan, sendte han bud om at han ville komme på møtet neste dag. Folk var redd for han, og ville ikke at han skulle komme. Men Fernando mente at de skulle la trolldoktoren komme for å høre evangeliet. Neste dag kom trolldoktoren med et par av sine voksne sønner. Han og de som kom med han, satte seg på første benk og lyttet til talen som ble oversatt til awajun og til sangen på hans eget språk.  Han ble sterkt berørt av Guds ånd og falt ned fra benken. Hele menigheten bad for ham sammen med Fernando. Etter en lang kamp, ble han løst fra åndsmaktene han var bundet av. Han sa selv at nå reiser jeg hjem som et nytt menneske.  Ved senere besøk viste det seg at han stadig vitnet om sin opplevelse og oppmuntret folket i landsbyen sin til å lese Guds ord som var oversatt til awajun av Wycliffe bibeloversettere.  Etter hvert ble det en gruppe troende også på det stedet. Fernando var til stor velsignelse som evangelist og som medarbeider i menigheten i Saramiriza i mange år.

Årsmøte i AIPA.

Fernando, Manolo og jeg reiste til årsmøtet i AIPA som i 1989 ble holdt i Huancayo der de svenske pionermisjonærene Brita og Per Anderås hadde startet arbeid og menighet for over 25 år siden. AIPA er sammenslutningen av selvstendige pinsemenigheter som ble startet ut fra arbeidet svensk og norsk misjon begynte i Peru på 1950-60 tallet. Vi var samlet 45 representanter fra menighetene foruten misjonærer. Det var gledelig å høre rapporter fra de ulike stedene. Guds verk går fram, og arbeidet blir stadig mer nasjonalisert gjennom flere peruanske menn og kvinner som ønsker å tjene Herren.  Det var særlig gripende å høre representantene fra Ayacucho fortelle om forfølgelse og drap på kristne i det området. Men likevel vokser menighetene og mange gir sitt liv til Jesus. Ayacucho var i mange år sentrum for den største gerilja organisasjonen i Peru, “Lysende sti”. I årene som fulgte, ble mange pastorer drept, og kirker brent i disse fjellbyene. Dette førte til stor tilstrømming av folk fra landsbyene i fjellet til kystbyene, og særlig til Lima. Mange av slumområdene utenfor Lima kom til i disse årene. 

Elektrisk ål i Betania.

Inne i jungelen et stykke bak huset vårt i Betania ved Saramiriza, var det et lite vann som var formet etter at elven en gang hadde hatt sitt løp her.  Det var bare ca. 20 meter bredt og 80 – meter langt. Etter høyvann i elva og oversvømmelse av de lavere delene av jungelen, ble det ofte igjen en del fisk i denne sjøen. To kristne ungdommer som bodde på Betania noen måneder for å hjelpe oss med å rydde åker for bananer og maniok, bestemte seg for å prøve lykken og dro på fiske med “tarafa” i denne sjøen. De så at vannet var opprørt og forstod at her var det fisk, kanskje til og med en stor fisk.  De kastet ut garnet, men fikk ikke noe fra land. Da bestemte de seg for å dra garnet fra en side av vannet til den andre mens en av dem vasset ut i. Sjøen var bare en drøy meter dyp på det dypeste.

Den ene av guttene, gikk ute i vannet ,mens han dro garnet etter seg. Plutselig merket gutten som gikk i strandkanten og holdt i den andre enden av garnet, et elektrisk støt i føttene. Raskt så han opp og bort på sin kamerat ute i sjøen.  Han hadde falt framover i vannet, og lå med hodet delvis under vann. Hva hadde hendt? Gutten på land kastet fra seg garnet, og var klar til å gå ut i vannet og redde kameraten sin.  Men da så han en stor,tykk elektrisk ål, skli over nakken på kameraten. Det utløste det ene elektriske støtet etter det andre som gjorde at kameratens kroppen ristet kraftig. Han var tydeligvis bevisstløs. Gutten på land vågde seg ikke ut i vannet av frykt for angrep fra ålen slik at de begge ville bli bevisstløse og drukne. Før han fikk summet seg til å be eller rope, hendte det noe ute i vannet.

Han så at den bevistløse fiskeren der ute i sjøen, liksom ble løftet opp av vannet og inn på land mens ålen forsvant! Da gutten kom til seg selv, etter å ha fått opp en masse gjørmevann av luftveiene, fortalte han at han hadde kjent et par store hender som tok et hardt tak i skuldrene hans. Hendene løftet ham opp på land!  Ungdommene fortalte oss det som hadde hendt da de kom tilbake fra turen inn til sjøen. Enda med skrekken sittende i kroppen, var de begge ganske skjelvende. De var sikre på at Gud hadde sendt en engel og reddet gutten. Opplevelsen de hadde, kan heller ikke vi forklare på noen annen måte. Vi takket Gud for underet som reddet livet til denne ungdommen. 

En til to uker senere kom onkelen til den ene av guttene på besøk.  Han hadde hørt om hendelsen, og nå ville han fange den elektriske ålen og ta livet av den. Onkelen gikk sammen med en venn inn til sjøen. De hadde ikke annen bevepning enn sine store “machetes” -jungelkniver. Da var vannstanden gått ned, og det var lettere å få tak i ålen. Det hadde likevel ikke vært lett, men de fikk drept den og kom tilbake med den døde ålen. Den ble tilberedt slik de koker vanlige åler. Vi fikk en del av den, men den smakte ikke godt. Kjøttet hadde en merkelig konsistens, og ved nakken var den full av små, kvasse bein på kryss og tvers. Jeg har lest at det visstnok er de beina som skaper elektrisiteten.