Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.86 står nest nederst på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Mens kapitlene 87 og 88 står på samme kategori som dette kapitlet “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Det gjør også kp.84 som du finner nedenfor dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas

Team med bygningsarbeidere fra USA i januar 1990.

Vi hadde i lengre tid sett fram til dagen teamet fra USA skulle lande på Betania. Lars Svensson fra menigheten «Christian Life Church» i Chicago og hans team av dyktige bygningsarbeidere, både snekkere og murere fra forskjellige menigheter og steder i USA kom for å hjelpe oss med byggingen av Helsesenteret. Det var allerede blitt fire år siden Lars og teamet var på Betania og hjalp oss med byggingen av huset der. Men vi hadde i friskt minne deres arbeidskapasitet og dyktighet. I mellomtiden hadde Lars og team hjulpet misjonærer i flere latinamerikanske land. Dette var et arbeid de gjorde på fritiden en til to ganger i året. Den 12. januar var dagen kommet da to enmotors sjøfly fly fra Jaars landet på elva utenfor Betania. Da hadde de vært 3 timer i lufta siden de tok av fra sjøen ved Wycliffe’s senter i Yarina Cocha ved byen Pucallpa lengre sør i Peru.

Lars Svensson og kona hans Harriet, Tom Gruman, Willard Hacker og Chuck Zemezke som også var med forrige gang, ble tatt imot med stor glede av oss som ventet ved elvebredden. Manolo og Bodil og deres lille Daniel var naturligvis også med på mottagelsen.  Teamet hadde med en mengde verktøy av forskjellige slag, foruten matvarer i bokser og esker. Ikke å undres på at de behøvde to fly! Dagen etter som var lørdag, reiste vi opp til Saramiriza for at de skulle få se bygget og planlegge arbeidet framover.  Søndag var vi alle på møtene i kirken i Saramiriza. På kveldsmøtet vitnet våre amerikanske venner og fortalte litt om årsaken til at de tok på seg slike jobber som den de nå skulle ta fatt på. De ønsket på den måten å tjene Herren og støtte misjonsarbeidet.

Det ble en fantastisk forsterkning med erfarne murere og snekkere som ikke sparte seg, men jobbet fra tidlig til sent på Helsesenteret sammen med de lokale arbeiderne. Lewi var også med dem på bygget og gjorde en stor innsats, samtidig som han lærte mye om husbygging. Siden august året før hadde Lewi vært hos oss i Saramiriza. Han var ferdig med året på Hedmarktoppen og måtte vente til slutten av februar 1990 for å begynne som sivilarbeider hos PYM. Han hadde hjulpet til på mange måter og nå var det bygging på Helsesenteret som ventet. Det var en god del regn de ukene teamet var hos oss, men det stoppet dem ikke. Det var varmt likevel, men bedre enn de dagene da solen stekte fra skyfri himmel. Gro fikk mulighet til å bli bedre kjent med Harriet som er norskamerikaner og snakker godt norsk. Men så mye tid til å prate på dagtid ble det ikke. Det var rapporter og regnskap til PYM/BN for 1989 som måtte gjøres ferdig for å sendes med teamet til Lima og derfra med DHL til Norge. Gro satt mye bøyd over regnskapsboka og skjemaer fra BN/Norad i ledige timer. Harriet var enkelte dager med opp til Saramiriza for å «inspisere» arbeidet på bygget og være med Bodil på klinikken i rommene som var innredet til det i den bakre delen av kirken. Ved middagen og på kveldstid da alle var tilbake fra arbeidet, gikk praten. Men da ble det mest på engelsk!

Hjelp, hjelp, – båten er løs!

Et par av søndagene var våre venner fra USA med til besøk i menigheter i nærliggende landsbyer. Et par lørdager ble brukt til utflukter med medbrakt nistemat og massevis av kald drikke. Turen i speedbåten opp til stykene ved Manseriche ovenfor Borja var populær. Da ble det også mulighet for et forfriskende bad i klart vann i kulpene som elva dannet der opp ved fjellet. En lørdag kjørte vi med Doulos et stykke nedover Marañon til en liten bielv der vi ville prøve fiskelykken.  Jeg bandt båten fast i en trestubbe ved bredden mens vi skulle ro litt oppover bielva med en liten kano vi hadde med oss. Harriet ville være igjen i Doulos mens vi tok turen i kanoen.  Egentlig var det ikke plass til henne i den lille kanoen heller.

Etter en stund, hørte vi en lyd, som av en stemme i den stille jungelen som omgav oss. Lars gjenkjente Harriets stemme. Vi rodde så fort vi kunne nedover mens lyden av stemmen ble tydeligere: «Hjelp, hjelp»!  Rundt en sving kom vi ut i Marañon. Doulos var borte! Men der så vi den, flytende midt ute i elva et godt stykke nedenfor der vi var.  Vi hadde vel aldri rodd så fort noen av oss. Heldigvis fløt båten ganske rolig nedover, og vi tok den snart igjen. Harriet var veldig forskrekket og redd. Ikke til å undres over!  Hun roet seg fort da vi kom, og jeg fikk startet motorene. Men det var en opplevelse hun ikke glemte så fort, ikke Lars heller!  Fisk ble det dårlig med på den turen.

Hjemreise for noen – videre bygging for andre.

Etter nærmere fire uker var det tid for Lars, Harriet og Tom å reise hjemover. De hadde fått utrettet veldig mye på de ukene. Ingen tvil om at dette var trente bygningsfolk som visste hva som skulle gjøres. Sammen med de lokale arbeiderne som lærte mye av teamet i løpet av denne tiden, murte de ferdig veggene av tegelstein, takkonstruksjonen ble reist og takplatene spikret på plass. Dessuten ble alle gulvene støpt. Lars bygde også en gangbro over det lavere området inn fra veien til Helsesenteret.

Det var leit å ta avskjed med disse gode vennene, men vi gledet oss over at Willard og Chuck kunne bli igjen noen uker til. Lewi hadde et par uker igjen hos oss før han den 15. februar måtte reise for å begynne i sivilarbeidet hos PYM i Oslo. Det var betryggende å vite at han skulle bo i en hybelleilighet i en av misjonærboligene på “Mamre”. Vi ville ikke møtes før om drøye to år når det var tid for nytt opphold i Norge for vår del. Før Lewi reiste, arbeidet han sammen med Chuck og Willard med å støpe pilarene til pastorhuset og garasjen på tomta vi hadde kjøpt nær kirken. Vi for vår del hadde mye å gjøre for å forberede Bibeluka som skulle begynne en ukes tid etter Lewi reiste. Det var trist å ta farvel. Willard og Chuck fikk være med på kveldsmøtene under Bibeluka før de også måtte forlate oss. Da var garasjen ferdig til å ta imot Toyotaen som nå var kommet fra Japan til Lima.

Bibeluker og avskjed med våre venner fra USA .

Den 20. februar kom misjonær Lennart Lindgren og evangelist Isidro Villavicencio fra Lima, og samme kveld var det velkomstmøte i kirken. Dagen etter startet bibelkurset opp med 140 deltagere fra 19 landsbyer inkludert Tigre Playa (nå Primavera) og Saramiriza. Av dem var ca. 50 mellom 15 og 25 år. For første gang hadde vi egne timer for denne aldersgruppen på ettermiddagene. Isidro, som nå var godt kjent i området, hadde disse timene med aktuelle budskap spesielt for denne aldersgruppen.  Etter en uke var det en oppglødet flokk som reiste tilbake til sine landsbyer.

 Etter avslutningen av bibeluka, kjørte Lennart med Gro og meg til San Lorenzo der Rudolf Wilhelm og menigheten ventet ham til Bibeluke der. Vi var med og underviste de første par dagene før vi måtte sette kursen tilbake til Betania. Også i San Lorenzo var det samlet godt over hundre deltagere med representanter fra mange steder. Isidro besøkte landsbyene nedenfor Saramiriza den første uka i mars. Vennene i menigheten i Saramiriza lagde i stand en fin avskjed for Willard, Chuck og Isidro, mens vi hjemme hadde en hyggelig avskjedsmiddag og kveld med dem dagen før de skulle reise. Det var med stor takknemlighet for alt det de hadde bidratt med disse 8 ukene, at vi tok farvel med dem der ved elvebredden den 6.mars. Vi så dem vel ombord i sjøflyet til Jaars som satte kurs for Wycliffe senteret i Yarina. Derfra reiste de videre med rutefly til Lima. Dagen etter fikk jeg skyss med fly fra det nasjonale oljeselskapet Petroperu til Iquitos.

Reiser til Iquitos og Lima.

Det var på høy tid å gjøre nye innkjøp av materialer og utstyr til det innvendige arbeidet og annet arbeid som enda gjenstod på Helsesenteret. Dessuten stod medisiner og matvarer på innkjøpslistene som alltid når vi reiste til Iquitos. Noen reservedeler til motorene våre, foruten bensin, diesel og parafin var det også behov av. Det ble mye løping i de varme gatene i byen. Det gjorde ikke saken bedre at jeg fikk en kraftig omgangssyke mens jeg var der og kjente meg ganske dårlig et par dager. Men jeg holdt meg på bena og fikk utført alt som måtte gjøres. Det ble så mange forskjellige varer og så mye last at det måtte lastes om bord i båtene i flere omganger. Heldigvis var det to rutebåter som gikk til forskjellige tider de ti dagene jeg var i Iquitos. I Saramiriza hadde Manolo Suarez ansvaret for å ta imot lasten og frakte det meste videre inn til lageret på byggetomta, mens drivstoff og medisiner ble losset av på Betania. Der tok Bodil seg av medisiner og matvarer og fikk alt på rett plass. Da alt var lastet i båtene, reiste jeg videre til Lima.  Gro skulle møte meg der. Hun fikk være med et fly fra Petroperu til Bagua, og reiste derfra med buss de ca. 130 milene til Lima.

I Lima for å hente Toyota Landcruiser til Saramiriza.

Gro og jeg kom nesten samtidig til Lima der vi tok inn på Wycliffe’s gjestehus som så mange ganger før. Vi spiste middag sammen med norske Ågot Bergli som arbeidet med Wycliffe. Det var hyggelig med samtale på norsk etter alle ukene med besøk av engelsk- eller spansktalende på Betania.  I løpet av noen dager fikk vi ordnet dokumentene som skulle til for å ta ut Toyotaen tollfritt. Det var egentlig allerede i orden gjennom «AIPA», men bilen skulle innskrives i ulike registre som vi måtte på forskjellige kontorer for å ordne. Vi hadde fått bilen til arbeidet gjennom Norad/PYM prosjektet Helsesenteret i Saramiriza. Vi fikk en midlertidig registrering og kjøretillatelse og tok en prøvetur rundt i Lima. Alt så ut til å fungere greit. Vi var veldig begeistret for bilen som ville bli til stor nytte i arbeidet ved Helsesenteret.

Tur sørover til Ica og flere dager i Lima.

Da vi forstod at det ville ta tid før en permanent registrering var i orden, bestemte vi oss for å ta en liten ferietur sørover til Ica, en by ved kysten sør for Lima. Der hadde vi noen deilige dager som vi nøt etter travle tider i månedene før. Vi besøkte en kjent oase i ørkenen vest for byen, og tok også en tur til et område helt ute ved havet der vi så seler og sjøløver. Det ble dessuten tid til et interessant besøk i et museum i Ica. Det var deilig å kjøle ned med ettermiddagsbad i bassenget ved hotellet. Men de fem dagene vi hadde satt av til turen gikk fort, og vi måtte sette kursen mot Lima igjen.

Vel tilbake i Lima, ventet nye runder på kontorer for å få alle papirer på bilen i orden. Dessuten besøkte vi misjonærene Lindgren og talte på et par møter i kirken i Magdalena. Bibler og annen litteratur ble innkjøpt, og også diverse elektrisk og annet utstyr til Helsesenteret. Dessverre fikk jeg igjen problemer med magen og var ikke i form i dagene etter turen til Ica. Så det var kanskje bra at alt tok lengre tid enn vi hadde håpet. Jeg trengte virkelig å være frisk til den lange kjøreturen til Saramiriza. Det var urolige tider i Peru, streiker av mange slag. Inflasjonen nådde nye høyder, og vi måtte veksle dollar daglig da verdien på den peruanske mynten, soles sank drastisk for hver dag. Søndag 8.april var det presidentvalg i Peru.  De to vinnerne som ble utropt en uke senere måtte videre til ny valgomgang i juni. Det var spennende og urolige tider i landet.

Reisen til Saramiriza i ny bil.

Endelig tirsdagen etter valget kunne vi pakke alt inn i Toyotaen. Den ble mer enn full, og en del saker ble plassert på takgrinda. Den var veldig god å ha både da og på senere reiser. Den første dagen nådde vi Trujillo før det ble mørkt. Der overnattet vi hos misjonærene Elliot som tidligere bodde i Yurimaguas. De underviste på en bibelskole som deres misjon hadde i Trujillo. To dager senere nådde vi Bagua Chica via kystbyen Chiclayo. Der overnattet vi hos våre venner José Placencia og hans kone. I deres store garasje stod fortsatt containeren fra Erikshjälpen med resten av møbler og utstyr til Helsesenteret. Nå var det nesten ett år siden Gro og Manolo hadde tatt med en del av innholdet på en lastebil inn til Saramiriza.  Vi lovte å hente det gjenstående om et par – tre måneder, for å få det på plass før innvielsen av Helsesenteret som var satt til 31. august.

Dagen etter satte vi kursen innover veien som oljeselskapet hadde anlagt. Vi visste at den var veldig dårlig nå, ikke minst på grunn av at de fleste av de opprinnelige broene var rast ut i løpet av årene siden veien ble bygd. Den første delen til landsbyen Chiriaco var ganske bra, men etter hvert ble den dårligere. Da vi kom til en bro med to runde tømmerstokker lagt over den lille elva, var det blitt mørkt. Det var ikke annet å gjøre enn å overnatte i bilen midt inne i jungelen. Vi ordnet oss til rette som best vi kunne med all lasten i bilen. Så mye søvn ble det ikke, og vi var glade da dagslyset begynte å sive inn gjennom løvverket rundt oss. Frokosten ble som kveldsmaten, kjeks og brød med litt ost. Vi hadde kjøpt inn mer enn nok med vann og saft til turen innover i jungelen. Det var ganske nifst å krysse flere av broene, men det gikk bra. Da vi den ettermiddagen nådde den siste åsen og kunne se utover lavjungelen med pumpestasjonen nedenfor oss, takket vi Gud for hans beskyttelse på reisen. 

Det var en lettelse da vi noe senere kjørte inn i Saramiriza etter å ha losset av det som skulle til Helsesenteret. Ved bredden av Marañon var det mange som møtte oss og hjalp til med å laste i båten det som skulle ned til Betania. Mange ville ta bilen nærmere i øyesyn.  Den var et sjelden syn da det den gangen mest var lastebiler av forskjellige slag å se i Saramiriza.