Kp.88 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 84 og 85 står nedenfor dette kapitlet. Alle på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Innvielsen av Helsesenteret i Saramiriza den 31.august 1990.
Vi var glade, men også litt nervøse da vi gjorde oss i stand til å kjøre opp til Saramiriza. Dagene før hadde vært veldig travle for å få alt ferdig til innvielsen. Det var mange mindre ting som tok lengre tid enn beregnet. Men nå var både møbler, forskjellig utstyr og vindusglassene på plass. Da vi kom til senteret, var kokken i full gang med forberedelsene til middagen. Kokken fra Petroperu var utlånt for anledningen, og han og medhjelperne hans hadde rigget til en plass på baksiden av Helsesenteret for å grille kjøttet. Store kjeler med grønne bananer, maniok og ris stod ferdige til å settes over ildstedene. Noen holdt på å dekke langbord og pynte inne i det som skulle bli ventesalen, og andre satte ut stoler og pyntet utenfor i det overbygde inngangspartiet.
Det store bildet er fra innvielsen. De andre to bildene viser de siste arbeidene for å få alt ferdig før den store dagen.
Utover formiddagen ankom alle de innbudte gjestene, både representanter fra Helsedepartementet i Iquitos og Yurimaguas, sjefslegen på Helsesenteret i San Lorenzo og ellers øvrighetspersoner fra vårt distrikt, Manseriche. Dessuten var flere representanter fra det statlige oljeselskapet Petroperu til stede. De kom fra basen på pumpestasjonen ved landsbyen Felix Flores to mil innover veien. Mange fra Saramiriza og nabolandsbyer fant også veien til Helsesenteret for å overvære innvielsen. Etter velkomsthilsen og flere taler ble snoren klippet over, og folk strømmet inn i senteret for å være med på omvisningen. Det var mange lovord å høre om bygget, også om inventar og utstyr. Vi var takknemlige for alt vi hadde fått i containeren fra den svenske organisasjonen, Erikshjälpen. Det betydde mye i en tid med stigende priser, hyperinflasjon og mangel på mange varer i Peru.
John ønsker velkommen til en stor dag for innbyggerne i Manseriche og Morona. Ordføreren i Saramiriza og sjefslegen fra Helsemyndighetene i Loreto talte også før snoren inn til senteret ble klippet over.
Etter omvisningen inne i Helsesenteret gikk vi ut og bort til legeboligen som ble innvidd samtidig. Vi fikk overrakt nøkkelen til huset av en representant fra Helsemyndighetene i Loreto fylket. De hadde hatt ansvar for byggingen av legeboligen. Han holdt samtidig en tale hvor han la vekt på hvilken betydning denne dagen hadde for befolkningen lokalt og i landsbyene rundt. De som arbeidet på legeboligen hadde stått veldig på de siste ukene for å få huset ferdig til en felles innvielse med Helsesenteret. Riktignok gjenstod det fortsatt noe arbeid innvendig. Dette ble gjort ferdig innen legen og hans kone som er jordmor, kom til Saramiriza et halvt år etter innvielsen. Da omvisningen var over, ble det servert middag. De spesielt innbudte gjestene fikk plass ved langbordet inne i ventesalen, mens alle andre ble servert utenfor. Maten smakte riktig godt og rakk til utrolig mange. Under middagen ble det gitt anledning til flere som ville si noen ord i forbindelse med at Saramiriza hadde fått et Helsesenter som skulle betjene distriktene Manseriche og Morona, et veldig stort område. Noen få år senere fikk Morona sitt eget Helsesenter. Det lettet arbeidet mye for de ansatte på senteret i Saramiriza, og ble en stor forbedring for dem som bodde i landsbyene langs Morona med bielver.
Foreløpig var det bare fire ansatte på Helsesenteret. Sykepleieren Delia fra Huancayo og laboratorietekniker Mirta fra Chosica var begge anbefalt av pastorer i sine menigheter. Dessuten var det to lokalt ansatte, en apotekertekniker fra menigheten i Saramiriza og en helsearbeider fra en awajun landsby nær Saramiriza. I tillegg til disse fire var jeg administrator og regnskapsfører, foruten ansvarlig for rapporter til PYM/Norad de første par årene. Men i løpet av høsten ble det ansatt to personer til med helsefaglig utdannelse, foruten en vaktmester. Vi hadde en muntlig avtale med oljeselskapet om støtte fra legen som var ansatt der. Han kom til senteret en dag i uken når han var på basen, men ofte var han på reise. Ifølge kontrakten med Helsedepartementet i Loreto skulle PYM, representert ved John og meg ha ansvar for drift og bemanning med midler fra PYM/Norad etter en oppsatt plan fram til 1997. Planen gikk ut på at de peruanske Helsemyndighetene gradvis skulle trappe opp sitt ansvar både for drift og bemanning etter de første 3 årene, mens delen fra Norge ville gå ned tilsvarende fram til fullstendig overtakelse fra 01.01.1997.
De mest “celebre” langveisfra gjestene ble anvist siner plasser, og de andre satte seg etter hvert. Noen venter på middag ved legeboligen. Delia og jeg plasserer medisiner i apoteket.
Tilbakeblikk: Reise med komplikasjoner
På nasjonaldagen i Peru den 28.juli ble den nyvalgte presidenten, Alberto Fujimori innsatt som landets øverste leder for fem år framover. Han ble valgt på sitt program om bedring av økonomien for folk flest ved å stoppe inflasjon og prisstigning som i 1989 -90 var helt ute av kontroll. Dessuten stod bekjempelse av geriljagruppene og deres økende innflytelse og terrorangrep høyt oppe på programmet.
Innvielsen av Helsesenteret nærmet seg raskt, men enda hadde det ikke vært tid til å hente resten av møbler og utstyr som stod igjen i containeren i Bagua. John måtte også videre ned veien til kystbyen Chiclayo for å ta ut penger, veksle og kjøpe en del utstyr og materialer til Helsesenteret. I Saramiriza var det behov for kontanter til å betale arbeidere og til alle utgiftene i forbindelse med innvielsen.
Endelig på kvelden den 6.august var alt klart for avreise ved morgengry dagen etter. Jeg siterer fra et brev til venner i Norge av 5.oktober 1990: «John og to unge medhjelpere kjørte tidlig på morgenen den 7. august til Bagua og Chiclayo med Toyota Landcruiseren for å hente resten av utstyret i containeren og handle. Han kunne ikke ha valgt et verre tidspunkt, noe vi var uvitende om da han begynte reisen til Bagua. Den 8. august var «sjokkdagen» i Peru da regjeringen i finansministerens TV-sendte tale denne kvelden opplyste at priser på matvarer og drivstoff ville øke, i noen tilfelle til mer enn det dobbelte fra en dag til en annen. Subsidier innført i årene før ville bli tatt bort. Dette ble gjort i et forsøk på å stanse inflasjonen på nesten 3000 prosent siste året, og styrke den stadig synkende verdien av Inti som den gang var Perus myntenhet. John befant seg da hos våre venner i Bagua der de lastet det resterende i containeren fra Erikshjälpen over i en lastebil som skulle ta det med til Saramiriza. Han betalte 80 000 000 Inti for transporten dit fra Bagua. Det tilsvarte USD 250,-! Det sier noe om de store problemene Peru stod ovenfor.
Da lastebilen var kommet av sted, kjørte John med to passasjerer motsatt vei, vestover til Chiclayo. Det var blitt den 10.august sent på kvelden før de kom fram til byen. Der var det politi og soldater i gatene, og dagen etter var det full kaos. Butikker og banker stengte, og folk løp omkring for å se om noe var åpent. Hva skulle han gjøre? Vi måtte ha penger! Ikke minst til alle aktivitetene som ventet på Helsesenteret. Fra Lima hørte John at det der var mulig å ta ut penger og også handle. Han bestemte seg derfor til å reise den lange veien sørover til Lima – 770km, uten å ane hvilken fare han utsatte seg for. Flere steder på veien hadde folk laget barrikader av stein som han klarte å komme over eller forbi med den sterke firehjulstrekkeren. Et sted ved et veikryss, der det var mye folk og en stor barrikade, måtte han bremse ned. Der var det flere som kastet seg over bilen og kastet stein etter den. Bare et under at han kom seg forbi disse stedene uten å lide noen overlast og uten skade på folk eller på bilen. Utenom stedene med barrikader var veien øde. Flere av de få lastebilene som våget seg ut, ble plyndret for varer. De stod tomme og forlatt ved veikanten. Ikke rart at maven føltes som is der de kjørte sørover kystveien. Gleden over å nå misjonærene Lindgrens hus var større en noen gang. Englebeskyttelse!
De fleste bankene var stengt i Lima også, men med hjelp av Lennart fikk John ordnet med uttak og veksling. Etter to dager i Lima, bar det nordover igjen. Da hadde politi og soldater fått renset opp i barrikadene og holdt vakt ved veikryss og på steder der det hadde vært opptøyer. Både i Chiclayo og Bagua hadde noen butikker åpnet igjen, så han fikk handlet det meste av det som stod på listene. I Bagua fikk han tak i en lastebil som tok det meste av lasten, vinduer med jerngitter og mye annet til Helsesenteret. Lastebilen som hadde tatt resten av sakene fra containeren, var kommet vel fram til Saramiriza. Sammen med gode medhjelpere hadde jeg fått på plass møbler og utstyr som kom med den. Alt måtte vaskes grundig før det kunne plasseres inne på senteret. Det hadde vært lagret i ett år i et tørt og støvete område, noe som syntes! Den 19.08 kjørte John med fullpakket Toyota og lastebilen fra Bagua. Han kom fram til Saramiriza dagen etter. Da hadde han tilsammen tilbakelagt 2800 km tur-retur! Det var bare en drøy uke igjen til innvielsen da lastebilen ankom et par dager etter John. Det ble et kappløp med tiden å få satt inn vinduer og annet som måtte være på plass før innvielsen. Det lyktes for det meste, men noe måtte gjøres senere.
Delia hjelper til med å sette på plass møbler og utstyr fra Erikshjälpen. De to små bildene viser noen av utfordringene for John med Toyota´n og lastebilen på veien fra Bagua til Saramiriza.
Maino og Kevin med lille Naomi i Saramiriza.
Nå går vi enda litt lengre tilbake i tid: Den 11. juli var jeg i Lima og hadde den store gleden av å møte Maino, Kevin og Naomi på flyplassen. Allerede samme dagen fløy vi videre til Pucallpa, der vi ble møtt av venner og kjørt til Wycliffe senteret i Yarina. Vi hadde avtalt en flyvning med Jaars derfra til Saramiriza dagen etter. Været var fint, og vi kom av sted som planlagt. Flyet landet på oljekompaniets lille flyplass ved pumpestasjonen. Der møtte John oss sammen med Bodil, Manolo og lille Daniel. De skulle til Sverige etter endt to års periode. Til sammen hadde de vært fire år i Saramiriza. Det var trist å ta farvel med dem. Nå ventet de en ny baby. De håpet å komme tilbake etter et par år, men det la seg dessverre ikke til rette med ny utreise for dem.
Familien Graham i båten med kurs for Saramiriza. På frikvelder koste vi oss hjemme på Betania Naomi elsket å bli lest for. Hun likte også godt å være sammen med barna på søndagsskolen.
Maino og Kevin var nesten tre uker i Saramiriza. Det var mye nytt å oppleve, ikke minst for Kevin og for lille Naomi som var 20 måneder. De fikk også nærkontakt med alle kryp som stikker og biter. Maino så ut til å ha beholdt sin tidligere immunitet. Den fikk hun oppfrisket da hun besøkte oss sommeren 1985. Men Kevin og Naomi måtte holde ut mye kløe på tross av myggolje og salver. De hygget seg med lek og arbeid på Betania, men var også med på flere turer opp til kirken og til arbeidet på helsesenteret i Saramiriza. Noen reiser til landsbyene langs Marañon tok vi tid til, bl.a. en tur til Borja og elvestrykene ved Manseriche. Vi besøkte også Primavera, «gamle» Tigre Playa der Maino fikk hilse på noen gamle venner og kjente som fortsatt bodde der. Vi kjørte i speedbåten slik at vi slapp overnattinger på disse turene.
På det store bildet er vi i Yarina Cocha hos Sonya Wilhelm som jobbet på laboratoriet der det året. Naomi i kirken, og Maino sammen med en venninne fra barneårene da vi besøkte Primavera/Tigre Playa.
Den 3.august reiste jeg sammen med dem tilbake til Yarina og videre til Lima der vi var et par dager hos misjonærene Lindgren for en liten sightseeing i hovedstaden. Det var hardt å ta farvel med dem alle tre, ikke minst lille Naomi. Vi visste at det sannsynligvis ville gå to år før det ble anledning til å møtes igjen. De kom vel hjem til Texas etter besøket hos oss. Jeg for min del reiste rett tilbake til Saramiriza der mye arbeid ventet før innvielsen. Delia og Mirta hadde ansvar for klinikken etter at Bodil reiste, men de hjalp også til med arbeid og forberedelser på Helsesenteret. Klinikken ble avviklet i dagene før innvielsen, og noe av møbler og utstyr derfra kom i bruk på senteret. Kirken fikk nå rom til lagerplass, men noen år senere ble skilleveggen flyttet lengre bak. Det førte til mindre lagerplass, men større kirke!
