Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.91 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Det er fire kapitler på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Dette kapitlet står øverst, mens kapitlene 83, 86 og 89 står nedenfor, med kp.83 nederst. Kapitlene 84, 85, 87 og 88 står på “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Velkomst i kirken for Isidro og Maria Villavicencio oktober 1991.

Det var en stor dag for menigheten i Saramiriza da pastor Isidro, hans kone Maria og deres lille sønn, Rafael ble hilst velkommen. Det var fullt hus på festen lørdag kveld og på søndagsskolen og møtet neste formiddag med påfølgende middag for alle. Isidro og Maria var godt kjent i området etter å ha arbeidet som evangelister i Saramiriza hele året 1988 da de var nygifte. Før den tid var Isidro evangelist i Saramiriza og på utpostene i to perioder, hver på 3-4 måneder.

Et par dager før velkomsten kom de sammen med meg i bilen fra Lima, en reise som tok oss fire dager. Det hadde regnet mye, og veien inn til Saramiriza var elendig. Det ble to overnattinger på kjøreturen innover fra Bagua. Den første natten overnattet vi hos de amerikanske misjonærene i Imaza som jeg kjente fra min første reise til jungelområdene fra Bagua i 1969. Den gang var det ingen vei inn til Saramiriza, og jeg kom i båt ned Marañon. Den andre natten tilbrakte vi i bilen midt i jungelen og ventet på dagslyset før vi kunne fortsette. Forståelig nok ble det ikke mye søvn på noen av oss voksne den natten. Lille Rafael sov heldigvis godt. Mirtha, laboranten på Helsesenteret var også med på reisen. Hun hadde vært på et besøk hjemme hos foreldrene sine litt utenfor Lima. Selv hadde jeg hatt mange ærend i Lima, både med dokumenter som måtte ordnes og innkjøp av forskjellig slag til helsesenteret og til arbeidet forøvrig.

Isidro og Maria flyttet inn i et lite hus vi fikk leid ikke langt fra kirken.  Pastorshuset var enda ikke ferdig til innflytting. Pilarene ble støpt ved hjelp av brødrene fra USA i 1990, men da ble bare garasjen på nabotomta bygd ferdig. I tiden etter var det andre oppgaver som ble prioritert. De siste månedene hadde jeg med god hjelp av brødre i menigheten arbeidet på bygget. Det gjenstod ikke mye da Isidro og Maria kom. Isidro hjalp også til, og i slutten av november kunne de flytte inn i pastorshuset. Det var et enkelt, men koselig, lite hus med bra standard i forhold til de fleste hus i Saramiriza på den tiden. Det lå på en nabotomt til kirken ut mot den oppbygde veien som førte ned til oljeselskapets havn.

Flytting fra Betania til Saramiriza.

Huset vårt på Betania ble bygd langt inn fra elva da vi flyttet dit fra Tigre Playa i januar 1985. Dette området som lå litt høyere enn landsbyen Saramiriza, hadde vi kjørt forbi mange ganger mens vi enda bodde på Tigre Playa. Derfor følte vi det trygt å bygge på denne tomta, og særlig med huset drøye hundre meter innenfor elvebredden. Men da vi kom tilbake på nyåret 1989 etter 1 1/2 år i Norge, hadde Marañon gravd ut store stykker langs elva fra ovenfor Betania og videre nedover. Mange av beboerne i Saramiriza mistet store deler av åkrene sine på den strekningen.  Våren 1991 var det ingen tvil om at elva fortsatte å grave, selv om den enda ikke var faretruende nær huset. Det var også andre årsaker til at vi i løpet av dette året bestemte oss for å flytte. Da vi bygde på Betania, hadde vi ikke tenkt at vi skulle bli så knyttet til Saramiriza både gjennom menighets- og helsearbeidet, som vi etter hvert ble. Vi besøkte fortsatt andre landsbyer i området, men virksomheten i Saramiriza tok mye av tiden vår. Hver dag ble det ble mye kjøring opp og ned med speedbåten  og andre båter, enten på dag- eller kveldstid og ofte begge deler. Men fortsatt ville det bli problematisk med fortøyning og pass av båtene oppe i Saramiriza, foruten drivstoff lageret vi hadde for Jaars/Wycliffe og landingsflåten for deres sjøfly. Det var en av flere årsaker til at vi likevel nølte med flyttingen fra Betania.

Men i oktober 1991 hadde vi bestemt oss, og vi søkte kommunen om en tomt som lå langs veien litt forbi Helsesenteret. Dette er veien som ble bygd til oljeselskapets pumpestasjon 20 km inn fra Saramiriza, og derfra videre til Bagua da oljeledningen fra jungelen til kysten ble bygd på siste del av 1970 tallet. Da hadde vi noen måneder tidligere kjøpt en palmehytte med tilhørende tomt ved siden av det landområdet som vi nå søkte om å få tildelt. Det bød ikke på noe problem, og tomta ble målt opp. I begynnelsen av desember begynte vi arbeidet med å støpe pilarene. Med god hjelp av et par unge menn fra menigheten som hadde lært murerarbeid da Helsesenteret ble bygd, gikk arbeidet unna på noen dager.

Planen var å ta ned taket og trematerialene fra 2.etasje på huset i Betania, mens 1.etasje av murstein fra Tigre Playa måtte stå igjen. Det var en stor jobb å pakke alt vi hadde og i første omgang flytte det inn i lagerhuset på Betania. Det vi hadde behov av til daglig, ble båret ombord i Doulos. Doulos ble vårt flytende hjem den følgende tiden mens huset ble tatt ned i seksjoner og bygd opp igjen i Saramiriza.  Det meste av materialene kunne brukes, men noe måtte likevel kjøpes nytt. Pakking og utflytting av møblene våre begynte i desember i mellom mange andre gjøremål.  Da taket og hele 2.etasje var tatt ned og veggene delt i seksjoner og merket med nummer, ble alt kjørt opp til Saramiriza i en leid båt og i Doulos de siste dagene i januar. Fra elvebredden ble alle bygningsmaterialer kjørt inn til tomta. Møbler og esker med saker og ting flyttet vi samtidig inn i et stort rom i Helsesenteret. Alle rom der var enda ikke tatt i bruk. Vi var veldig takknemlig til alle i menigheten og andre i Saramiriza som hjalp oss i denne tiden.

Husbygging i Saramiriza – Team fra USA.

Høsten 1991 skrev jeg til Lars Svensson, leder for teamet som hadde hjulpet oss to ganger tidligere med byggeprosjekter.  Jeg fortalte om nødvendigheten av å flytte huset vårt opp til Saramiriza og spurte om det var noen mulighet for at han og teamet kunne hjelpe oss.  Lars satte seg i sving med en gang han hørte om dette behovet, og vi fikk raskt svar. De kunne komme i månedskiftet januar/februar for å hjelpe til med byggingen i tre til fire uker.  Vi mottok svaret med stor glede og takknemlighet, både til teamet, til Christian Life Church i Chicago og alle andre som var med å gi tid og penger.  Teamet betalte som tidligere reiser og alle utgifter selv. Dessuten hadde de med en del matvarer og en mengde verktøy. Da de reiste tilbake, la de noe av verktøyet igjen hos oss og noe hos misjonær Lindgren i Lima til fremtidige prosjekter i Peru. Det var opp til oss å ha alt de trengte av materialer på plass innen de skulle komme. I Saramiriza var det den gangen ingen forretninger som solgte byggevarer, også lite av andre varer. Derfor måtte Gro og jeg ta en tur til Iquitos de første dagene i januar for å gjøre innkjøpene som trengtes, både av byggevarer og matvarer. Vi var svært glad for statens flyvninger til Iquitos i disse årene. Til kysten fikk vi ofte fly med oljeselskapets flyvninger til Bagua eller Chiclayo. Vår takk gikk også til menigheter og venner i Norge som gjorde det mulig å foreta disse ekstra innkjøpene til husbygget.

Det var en stor dag da vi kunne ta imot teamet fra USA. Foruten Lars var det tre menn til. To av dem, Willard og Russ hadde vært med før, mens Rudi var et nytt bekjentskap for oss. Men vi hørte at han hadde vært med Lars på flere oppdrag for å hjelpe misjonærer med byggeprosjekter både i Mexico og Mellom-Amerika. Alle var snekkere eller murere i sitt daglige arbeid hjemme, men brukte av ferier og fritid til å støtte misjonsarbeidet med sine evner og kunnskap innen bygg.

Men hvor skulle de bo? Huset vårt var revet ned. Vi sov i Doulos og plass til flere var det ikke der. Hotell fantes ikke i Saramiriza på den tiden. Løsningen ble Helsesenteret. Der var det mange rom, og siden det enda bare var i startfasen når det gjaldt aktivitetene det var bygd for, kunne vi frigjøre to rom til soveplasser for teamet. Bakerst var det et rom som ble brukt til spise/hvilerom for de ansatte, nesten som en overbygd veranda. Det fikk vi bruke som kjøkken og spisestue for oss, teamet og de to jentene som hjalp oss med matlagingen denne tiden, Lindaura og Lucy. Gro arbeidet fortsatt i flere dager i uka i administrasjon og regnskap på Helsesenteret. Prosjektet innebar mye rapportering til Pym/Norad og til helsemyndighetene i Loreto fylket.

Lars skriver fra oppholdet på Helsesenteret.

Det var ikke bare, bare å overnatte på Helsesenteret for mennene i teamet. Det meste som foregikk der, var på dagtid da teamet var på bygget fra tidlig til sent med unntatt av lunsj og en liten pause midt på dagen da det var som varmest. Men det var ikke alltid stille på natta heller.  Jeg sakser følgende fra en bok Lars har skrevet om alle prosjektene han og teamet har vært med på gjennom flere år. Han skriver om oppholdet på helsesenteret i Saramiriza: «I natt ble en kvinne som skulle føde innlagt på klinikken. Det ble ganske mye lyd, særlig de siste par timene. Hun fødte sin første sønn på morgenkvisten, og alle var glade. Sent på ettermiddagen dagen etter kom en mann med kona si som var i gang med fødslen. De kom i kano fra en landsby i en bielv, og hadde rodd i flere timer. Det viste seg at kvinnen ikke fikk født fram barnet på grunn av en stor byll hun hadde i underlivet. Hun levde, men var veldig svak etter mange timer med smerter og blodtap. John og legen prøvde å få tak i et helikopter fra oljeselskapet for å fly henne til sykehuset i Bagua, men det var ikke noe helikopter disponibelt akkurat da.  Kvinnen døde på klinikken den kvelden. Det var ikke lett å sove med mannen og andre i familien som sørget og gråt høylytt i rommet ved siden av.  En trist opplevelse, men vi forstår at hendelser som dette ikke er uvanlig her i jungelen.  John kjørte dem hjem i speedbåten følgende morgen”.

Lars fortsetter: “En kveld noe senere hørte vi høye skrik og stemmer ute i venteværelset. De kom med ei lita jente som hadde snublet like ved ildstedet der moren stod og stekte bananer i en panne med kokende olje.  Jenta fikk hånden og deler av armen sin ned i oljen i det hun falt. Det så ille ut. Jenta skrek, og de pårørende gråt mens legen og sykepleieren stelte den forbrendte armen. De ble på klinikken hele natten. Gråten stilnet etter hvert, og vi sovnet utpå morgenkvisten.  Den 17.02 fikk vi være med på en hyggelig opplevelse på klinikken. Det var fødselsdagen til Gro. Da Gro og John ikke har noe sted å bo annet enn i båten denne tiden, mente legen og kona hans at dagen måtte feires på Helsesenteret. De stod for invitasjonen, og den kvelden kom det minst seksti personer for å gratulere Gro. Det ble en litt uvanlig, men hyggelig feiring på klinikken.»

Arbeidet går raskt framover.

Allerede samme dag teamet kom, ville de se på tomta og pilarene vi hadde støpt. Tidlig neste morgen var teamet og medhjelperne på plass med verktøy og det som trengtes til arbeidet. Det var nesten utrolig hvor mye som ble gjort i løpet av dagen. Neste dag var søndag der brødrene fra USA ble hilst hjertelig velkommen i kirken. På ettermiddagen kjørte vi en tur ned til Betania. De øsket å se hvordan det så ut der nå. Vi hilste også på det unge paret som bodde like nedenfor huset vårt og hadde åkrer med bananer og maniok på Betania. De skulle ha tilsyn med flåten og lageret med drivstoff til flyene fra Jaars og samtidig hjelpe oss med å holde øye med åkrene og frukttrærne vi hadde bakenfor huset. Vi tok med oss flere store bananklaser og yoka (maniok).  Gro hadde ansvar for brødbaking og matforsyning til teamet og oss fire andre. Heldigvis var Lucy og Lindaura flinke på kjøkkenet og til stor hjelp. Et par damer i menigheten fikk arbeid med klesvasken disse ukene. Det var mange skitne plagg som ble båret inn til den lille elva, Chote der damene i Saramiriza pleide å vaske tøy.

Arbeidet gikk unna med erfarne bygningsarbeidere og flinke håndlangere. Jeg var med og hjalp til, og ikke minst se til at de hadde alle materialer og verktøy de trengte til arbeidet. Lysmotoren vår var fremdeles i Betania da det nye motorhuset oppe på tomta ikke var helt ferdig. Men vi hadde et mindre aggregat som gav strøm til det elektriske verktøyet teamet hadde med seg. Til vår store overraskelse og glede fikk jeg overrakt en helt ny motorsag som gave fra Lars’ svoger Leif Eeg.  Arbeidet på huset gikk framover dag for dag. Folk som gikk forbi på veien, stanset forundret og så på hvordan huset reiste seg. Det lettet arbeidet at veggene kunne settes opp i seksjoner. Det tok ikke lang tid før huset var under tak. Mye forskjellig arbeid pågikk samtidig. Lars stod for utgraving og støping av en stor, delvis nedgravd vanntank for oppsamling av regnvann fra taket, likeså en septiktank bak ved skogkanten.

Søndagene ble brukt til møter i kirken i Saramiriza og reiser til de nærmeste utpostene. Et par lørdager var vi på turer, blant annet til området ved Manseriche-strykene ovenfor Borja.  Da Russ og Rudi måtte ta fatt på hjemreisen den 24.februar, var utrolig mye gjort på huset, også innvendig med skap på soverom og myggnetting på plass i vinduene.  Lars og Willard ble igjen enda en uke. De fikk ferdig det meste på badet og kjøkkenet, og støpte gulv i motorhuset og på plassen under huset. Teamet gjorde et fantastisk arbeid på kort tid. Vi takker Gud for at han leder og kaller mennesker med ulike gaver og kunnskap til forskjellige oppgaver i Herrens tjeneste . 

Innflytting i huset 11.mars 1992.

Det gikk enda ti dager etter at Willard og Lars hadde reist, før huset var så ferdig at vi kunne flytte inn. En del mindre, men nødvendige ting ble ferdigstilt i løpet av ukene som fulgte.  Det kjentes godt å være i hus igjen! Doulos var veldig god å ha på reisene, men det ble både varmt og trangt i lengden. Huset i Saramiriza var helt likt 2.etasjen på Betania, både når det gjaldt materialer, inndeling av rommene og møbler, bare speilvendt! Så vi kjente oss hjemme.  Palmehytta som vi hadde kjøpt på nabotomta ble reparert og fikk nytt tak.  Lucy og Lindaura flyttet sakene sine inn i dette palmehuset, som var ganske likt hyttene jentene hadde vokst opp i, henholdsvis på Tigre Playa og San Juan.  Lindaura hjalp oss i huset på formiddagen mens hun fortsatte studiene på den videregående skolen på ettermiddagen. Lucy arbeidet i menigheten blant barna og de unge, og var også på reiser til utpostene.  En yngre bror av Lindaura bodde sammen med dem en tid, og senere en søster av henne som gikk kurs og jobbet på Helsesenteret.

Bibelseminar og besøk fra Norge i mars 1992.

En uke etter innflyttingen var det velkomstmøte for et tre ukers bibelseminar i kirken i Saramiriza.  Innbydelsen gikk ut til nyere ledere og unge som ønsket å virke for Herren. Vennene hadde bygd et enkelt hus i to etasjer bak kirken der elevene fra utpostene overnattet. Det var også to unge fra Saramiriza med på kurset, i alt var det 24 forventningsfulle unge menn og et par kvinner som kom til den første bibeltimen.  Pastor Isidro, kona hans, Maria og jeg hadde de fleste timene, men også Lucy og Gro hadde noen timer.

To dager etter starten av Bibelseminaret, landet flyet med det lenge ventede besøket fra Norge. Sjøflyet fra Jaars kom fra Wycliffesenteret i Yarina med pastor Aril Svartdahl og misjonsleder Odd Geirdal  fra vår utsendermenighet, Salemkirken i Oslo. Besøket varte bare noen dager, men betød likevel mye for oss personlig og arbeidet i området. Vi hadde mange fine samtaler og var også på besøk med båt og sjøfly til noen få av utpostene.  De var med på møtene i Saramiriza den ene søndagen de var hos oss. Aril talte på formiddagsmøtet og hadde også noen timer på bibelseminaret. Dagene gikk fort til hjemreisen deres som gikk med Jaars landfly fra flyplassen ved pumpestasjonen tilbake til Yarina, men med mellomlanding i Yurimaguas. Gro og jordmor Nelly var med flyet til Yurimaguas for å delta på møter med helsemyndighetene om planlagte aktiviteter for provinsen Alto Amazonas. De fikk være med et fly fra Jaars tilbake til Saramiriza en uke etter. Gro fortalte om store forandringer i Yurimaguas med stort oppbud av militære alle steder i byen og stadige kontroller av dokumenter. Årsaken var stor gerilja- og narkotika virksomhet i nabofylket mot sør, San Martin.

Jeg hadde fortsatt undervisningstimer på bibelseminaret, samtidig som det var flere oppgaver som gjenstod for å få huset helt ferdig. Gro hadde også noen timer da hun kom tilbake før vi hadde en høytidelig avslutning på kurset. Elevene var takknemlige, og flere av dem gav sine vitnespyrd den siste kvelden. Vi planla hjemreise til sommeren etter 3 ½ år i Peru, og ville gjerne ha alt så ferdig som mulig før eventuelle avløsere skulle komme. Med god hjelp fikk jeg satt opp noen stiklinger til en hekk rundt tomta mens Gro var i Yurimaguas. Deretter bygde vi en høy vanntank for innlagt vann. En liten vannpumpe pumpet opp vannet fra den store tanken på kvelden når lysmotoren var på. Radiotårnet med antenne kom på plass noe senere. 

Aril Svartdahl hadde kontaktet misjonærene Morgan og Lourdes Førland som da var i Paraguay, om de kunne tenke seg å arbeide i Saramiriza mens vi var i Norge. De var utsendt fra Salem, Lørenskog og Salemkirken. Det var de villige til, men de hadde ikke mulighet til å frigjøre seg fra oppgavene i Paraguay før i januar 1993. Vi skriver mer om det, den aller siste tiden i Saramiriza og hjemreisen i neste innlegg på bloggen. 

I årene som fulgte så vi hvor stor betydning det fikk for det videre arbeidet at vi flyttet misjonærboligen fra Betania til Saramiriza før vi reiste hjem for to år sommeren 1992.