Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 92 finner du ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Utbrudd av rabies i april 1992.

Et par uker etter besøket fra Salemkirken i Oslo og avslutningen av det tre uker lange Bibelseminaret i Saramiriza, ble det et stort oppstyr forårsaket av et utbrudd av rabies i en landsby blant awajun folket. En dag i begynnelsen av april kom det et par utsendinger fra denne landsbyen ved elva Apaga til Helsesenteret. De hadde gått langt gjennom skogen for  å fortelle om fire dødsfall i landsbyen deres i løpet av få dager.  Da dr. Miguel og vi andre hørte dem fortelle om hvordan de døde, ble vi bekymret.  Symptomene minnet om rabies, og omstendighetene pekte mot rabies forårsaket av flaggermus.  John og Miguel kjørte med en gang inn til oljekompaniets senter ved pumpestasjonen. Sjefen på senteret forstod faren ved et slikt utbrudd og stilte til rådighet et mindre helikopter. Helikopterføreren fikk fart på seg, klargjorde helikopteret, og snart var de i luften på vei til landsbyen Nueva Belen. En kort reise med helikopter, men langt til fots gjennom jungelen.  Alle i landsbyen samlet seg i skolehuset da helikopteret landet. Det de nå hørte av leder og lærer i landsbyen, styrket mistanken om rabies.

Da dr. Miguel og John kom tilbake, kontaktet Miguel legen på klinikken i San Lorenzo over kortbølgeradio. Beskjeden om et mulig rabiesutbrudd blant awajun folket gikk også til Helsemyndighetene i Iquitos. Tidlig neste formiddag kom en spesialist fra Iquitos og legen i San Lorenzo med fly til oljeselskapets flyplass. Da hadde dr. Miguel og jeg allerede kjørt inn til Felix Flores, landsbyen ved pumpestasjonen . Ikke lenge etter var vi alle fire på vei til Nueva Belen i et lite helikopter med gjennomsiktig gulv av plexiglass.  Vi fløy like over de høyeste trærne. Det var veldig spesielt å se de mektige tretoppene som et teppe rett under føttene!  I løpet av årene i jungelen hadde vi ofte flydd med småfly og sett den tettvokste skogen under oss. Men ikke så lavt, og ikke med et gjennomsiktig gulv!  Etter en kort flytur var vi framme og landet på plassen foran skolen. Folk kom fra alle kanter mot skolen da vi klatret ned fra helikopteret.

Legen fra hospitalet i Iquitos hadde med utstyr for å ta blodprøver. Det ble tatt prøver av noen som hadde begynnende symptomer og flere andre, også noen av barna.  Etter et par timer i landsbyen var vi på vei tilbake til pumpestasjonen med prøvene og en mengde notater. Senere hørte vi at et legeteam fra hospitalet i Iquitos reiste dit inn med medisiner, og at det ikke ble registrert flere dødsfall med de samme symptomene i landsbyen.

Jeg blir akutt syk.

John forteller fra denne opplevelsen: «Da det verste oppstyret og travelheten i forbindelse med utbruddet av rabies hadde lagt seg, våknet jeg en natt ved at Gro ropte at hun falt mens hun prøvde å holde seg fast i hodegjerdet på senga og klamret seg til meg. Like etter bøyde hun seg over sengekanten og kastet opp. Da svimmelheten ikke gav seg, fikk jeg sendt beskjed til dr. Miguel. Han kom med det samme i grålysningen og fikk et overblikk over situasjonen. Gro klarte ikke å forklare seg, men fortsatte å rope: «jeg faller, jeg faller – jeg blir trukket ned i spiralen,» mens hun klamret seg til meg og senga.  Vi forsøkte å gi henne en tablett, men hun kastet opp alt med en gang. Da gav legen henne en intravenøs injeksjon som resulterte i at hun på et øyeblikk sank sammen i senga og sovnet eller besvimte. Jeg ble ganske forskrekket, men Miguel forsikret meg om at det var nødvendig, og at hun vil våkne etter noen timer. Han kom igjen flere ganger i løpet av dagen og de følgende dagene, og beordret Gro absolutt hvile i minst to uker.»  Så langt Johns fortelling.

Litt etter litt kom jeg ut av den veldige svimmelheten og kvalmen. Medisinene dr. Miguel gav meg de første dagene, gjorde at jeg etter hvert greide å beholde mat og drikke. Men tendensen til svimmelhet med påfølgende hodeverk var jeg plaget av helt til vi reiste til Norge og lenge etter det også. Dr. Miguel mente jeg «hadde møtt veggen, – ikke psykisk, men fysisk». Kroppen min krevde ro og hvile og endte opp med denne reaksjonen som tvang meg til å stoppe opp, ifølge legens utsagn.  Det hadde vært veldig mye arbeid og mange oppgaver helt fra høsten av, og særlig siden vi begynte flyttingen og rivningen av  huset vårt på Betania før jul. Nå hadde John hatt minst like mye jobb denne tiden. Men han tålte tydeligvis påkjenningen og alt arbeidet bedre enn jeg, selv om han var veldig sliten og ikke helt frisk heller. Han stod likevel på med alt som burde og måtte gjøres før hjemreisen. Vi var begge takknemlige for all hjelp og omsorg i denne tiden.

Kurs på helsesenteret og i kirken.

Det var en travel tid på Helsesenteret utover våren og sommeren. Det ble holdt ulike kurs for befolkningen i Saramiriza for å styrke kunnskapen om viktigheten av hygiene ved behandling av matvarer og drikkevann. Det ble også undervist i smittsomme sykdommer og viktigheten av vaksinering mot disse sykdommene, med særlig vekt på tuberkulose og de vanlige barnesykdommene.  Mye arbeid ble lagt ned i vaksineringsreiser til landsbyene i de to distriktene som sognet til Helsesenteret i Saramiriza. I juni var 32 helsearbeidere fra distriktene inkludert dem som arbeidet på Helsesenteret, samlet til et to ukers kurs. Undervisningen bygget videre på det de hadde lært tidligere og praksisen fra arbeidet i landsbyene de kom fra.  Kurset ble holdt på Helsesenteret der dr. Miguel og jordmor Nelly hadde størstedelen av undervisningen. Jeg hadde også noen timer, foruten ansvar for det praktiske opplegget med overnatting og bespisning.

Også i menigheten ble det holdt kurs, foruten stor aktivitet med møter og besøk til utpostene i landsbyene langs Marañon. I slutten av april reiste John og en av brødrene fra kirken i Saramiriza til planlagte bibeldager i Puerto America ved munningen av Morona. Der var det samlet en god gruppe kristne fra stedet og fra et par av de nærmeste landsbyene til bibelstudier på dagtid og møter på kveldene. Den siste dagen var det dåp der åtte venner ble døpt i Moronas klare vann. I februar startet pastor Isidro opp en «kveldsbibelskole» i menigheten i Saramiriza der han og Maria hadde hovedansvar for undervisningen. Det skulle holdes tre kurs i løpet av året, hvert på 3 – 4 måneder. Titlene på kursene var «De kristne grunnsannheter 1 og 2» og «Disippelskap».  I alt begynte 100 personer på det første kurset, mens 55 fikk kursbevis ved avslutningen. Man måtte ha vært til stede på nesten alle studiekveldene for å få det.

Avskjedsmøte og hjemreise.

Som vi skrev om i kp.90, satte John opp antennetårnet og antenna til kortbølgeradioen ved huset i Saramiriza noen uker før vi reiste til Norge. Hjemme i Oslo hadde Lewi tatt kurs og fikk radiolisens for kortbølgeradio den våren. I motsetning til i Peru, måtte man også ta eksamen i morse for å få lisensen i Norge.  På selveste nasjonaldagen, den 17.mai fikk John kontakt med Lewi på radioen. Det var overraskende for oss, og morsomt både for oss i Saramiriza og for Lewi på hybelen i Oslo. Det ble flere samtaler før vi reiste hjem den 10.juli. John hadde avtalt med lederen for utpostmenigheten i Betel, ikke så langt nedenfor Saramiriza, om pass av «Doulos» inntil videre. I slutten av juni kjørte han og en medhjelper båten ned til Betel. Det var ikke mulig å ha den i havnen i Saramiriza når vi ikke var der, og det var enda uvisst når våre avløsere Lourdes og Morgan Førland kunne komme.

Tiden gikk altfor fort, men vi måtte innse at reisedagen nærmet seg. Den 7.juli var kirken var helt fullsatt på avskjedsmøtet. Det var en fin samling, men også trist slik det vanligvis er ved avskjeder. Tre dager etter fikk vi plass på oljeselskapets flyvning til Iquitos. Det ble travle dager der med bl.a. innkjøp av mange tønner bensin og medisiner til Helsesenteret. Men også mange dokumenter og avtaler som skulle ordnes med helsemyndighetene i Iquitos. Pastor Roger, som hele denne perioden hadde hjulpet oss med saker som måtte ordnes eller kjøpes inn i byen, var til stor nytte og hjelp også nå. Den 17.07 var vi endelig klar for flyreisen videre til Lima. Der bodde vi hos våre  venner Boyan og Lennart Lindgren, utsendt fra pinsemenigheten i Värnamo. Det var fullt på gjestehuset til Wycliffe.

I Lima var det vanskelige tider. Det hørtes stadig bombing utført av geriljagruppene «Lysende sti» og «MRTA». Mens vi var der, bombet de bl.a. en bank i forretningsstrøket Miraflores.  Hele blokka på flere etasjer fikk store skader, og mange døde i angrepet.  Dessuten var det stadige angrep på høyspent master som førte strøm til Lima fra kraftverk oppe i fjellet. Det resulterte i at strømmen ble rasjonert. Hver enkelt bydel hadde strøm bare få timer i døgnet. Vann i kranene var det bare noen timer hver dag. Den korte tiden det var vann, fylte vi baljer og bøtter for å ha resten av døgnet.  Det var en urolig tid som hadde vart i flere år, men med stadig økende voldshandlinger og store konsekvenser for folket. I september 1992 ble lederen av den største terror organisasjonen tatt til fange og flere ledere med han.  Det innledet en roligere tid i Peru. I jungelen merket vi lite til geriljaen, med unntak av hendelsene i 1990 og 1991 i Industrial, som vi har skrevet om tidligere. Men det høyereliggende jungelområdet sør for Yurimaguas i San Martin var deklarert «rød sone» med mye gerilja og kokain virksomhet. Boyan og Lennart følte seg trygge i bydelen der de bodde og ble værende i tjenesten. Vi for vår del var glade for at vi skulle reise til roligere omgivelser, da vi den 25.juli gikk om bord i flyet med kurs for Miami.

Hjemreise og opphold i Norge i sommer og høst 1992. Kp.91b.

På gjennomreise og ferieopphold i USA – en skremmende opplevelse i Miami.
Vi leide en bil ved flyplassen i Miami og kjørte rett til Wycliffe’s gjestehus der vi hadde bodd et par ganger tidligere. Det var et hyggelig og rimelig sted ikke langt fra flyplassen. Dagen etter tok vi motorveien ned til sentrum og videre til Miami Beach. Der er det små butikker og kafeer der man kan snakke spansk på de fleste stedene. Mange innvandrere fra Cuba bor i Florida, men også fra andre land i Latin-Amerika. Alt var billig i USA på denne tiden, både leiebil, bensin og mat. Dessuten betalte vi bare i overkant av 6 kroner for dollaren på den tiden. Etter noen hygge-lige timer, hentet vi bilen på parkeringen og kjørte utover den store motorveien med mange kjø-rebaner. Vi var ekstra oppmerksomme fordi vi hadde lest om en ransbølge mot leiebiler i Miami. Leiebilene var merket med egne skilt, noe som gjorde det lett å se hva slags bil det var. Dette systemet ble endret senere.

Det største bildet viser bilen vi leide i Miami utenfor Wycliffe’s gjestehus der. På det andre bildet står vi klar til å reise med Lars’ bil til Maino og familie i Iowa.

For å komme til gjestehuset måtte vi ta av på en avkjøring nær flyplassen. Men i den store trafikken, tok vi feil og kjørte av en avkjøring for tidlig. Det merket vi ganske fort, men da var det umulig å snu og heller ikke noe sted som fristet å parkere. Området så ikke trygt ut. Jeg tok fram kartet over Miami – ingen GPS den gangen – og prøvde å finne en vei ut av området mot motorveien. I et gatekryss måtte vi stoppe for rødt lys. Jeg kikket ut av vinduet og så et lite grønt område med noen busker ved siden av bilen. Jeg så ned i kartet igjen, og John fulgte med lyset. Plutselig hørtes et kraftig smell! Tanken fór gjennom hodet mitt: «Er det bomber her også, slik som i Lima?» I samme øyeblikk kjente jeg at noen dro i veskestroppen jeg hadde hengende rundt skulderen, og at glass singlet ned i fanget mitt. Jeg så opp mot det åpne vinduet. Der stod to mørkhudede unge gutter rett ved hodet mitt og dro veska ut av bilen. Uten å tenke, ropte jeg: »Kjør – kjør». Da hadde John også oppdaget guttene, og tråkket på gassen så vi fór framover med et rykk. Heldigvis gikk lyset over på grønt akkurat i det øyeblikket.

I det vi kjørte over krysset, så vi en bil som kom etter oss. Den kjørte opp på siden av oss. En kvinne smilte og gjorde tegn i det åpne vinduet og ropte noe. Vi brydde oss ikke om dem, men fikk en følelse av at her var det bare å komme seg unna. Den lille veska som ungdommene hadde stjålet, hadde jeg kjøpt billig samme dagen. Jeg hadde bare noen få dollar og et lommetørkle i den. De ble nok skuffet da de åpnet veska. Uten tvil forstod de at vi hadde mer de gjerne ville ha kloa i. Og det hadde vi! John hadde bankkort og sertifikat i lomma, mens min gode, gamle reiseveske lå under mitt sete med våre pass og pengene som vi hadde tatt ut nede i byen. John kjørte i god fart gjennom gatene i dette området med ganske elendige hus. Vi krysset hit og dit og ristet av oss bilen. De gav i alle fall opp. Noe skilt eller større vei som kunne føre ut til motorveien så vi ikke. Men så oppdaget vi en bensinstasjon med flere biler og folk rundt pumpene. Den gangen kom betjeningen ut og hjalp med fyllingen av bensin. Vi svingte inn på stasjonsområdet. En av betjeningen kom bort og la fort merke til den knuste ruta som det var lite igjen av. «Er dere blitt ranet?» nærmest konstaterte han. Jo, vi hadde det, og nå ville vi gjerne ha en forklaring på hvordan vi kunne komme oss til motorveien i retning til flyplassen. Han pekte og merket også av kjøreruten på kartet jeg fremdeles hadde i fanget. Vi satte av sted i god fart i den retningen han hadde vist oss.
Ganske snart fant vi avkjøringen til motorveien. Hvilken lettelse å være på riktig vei igjen! Nå var det bare å kjøre videre mot flyplassen til stedet der vi hadde leid bilen. Det var umulig å sette fra seg bilen noe sted med et knust vindu. Vi svingte inn ved leiebilforretningen. Utenfor var det fullt av biler og folk. John gikk ut av bilen i det en mann som jobbet der, nærmet seg. Han oppdaget med en gang den knuste ruten, kikket inn på min side og så alt glasset jeg hadde feid fra fanget og ned på gulvet. Det var ingen skarpe biter, bare som grus av glass. All vår bekymring forsvant da han nærmest konstaterte: “Dere er blitt ranet!” Jo, det hadde vi. “Har dere meldt fra til poli-tiet?” Nei, det hadde vi ikke. «Bra! Dere kan ta den bilen som står der borte”, fortsatte han rolig mens han pekte på en bil litt bortenfor oss. Det var alt! Vi kjørte lettet av sted i den nye leiebilen, og så nøye etter at vi tok den riktige avkjøringen ned til området vi bodde i. Det begynte å mørkne i det vi parkerte utenfor gjestehuset. Da vi kom inn i den lille leiligheten vår, kikket vi nærmere på kart og brosjyrer med informasjon om bl.a. områder vi ikke burde kjøre inn i hverken dag eller natt. Et av områdene var det vi nettopp kom fra! Den kvelden ba vi en ekstra takkebønn for Guds hjelp og beskyttelse i den farefulle situasjonen vi hadde vært i den dagen.

På besøk hos svenske misjonærkollegaer i Miami.

Vi skulle ikke være mange dagene i Miami. Foruten litt sightseeing, hadde vi avtalt et besøk hos våre misjonærkollegaer fra Peru, Kerstin og Bengt Lundquist som vi hadde vært hos en gang tidligere da de var ganske nye i Florida. Den gangen var vi med Kerstin på hennes arbeidsplass på et «Assemblies of God» trykkeri og redaksjon for litteratur på spansk. Nå skulle vi besøke dem i deres koselige hus i Fort Lauderdale, litt nord for Miami. Det ble en hyggelig sammenkomst der vi fikk høre mer om deres arbeid, og at de snart skulle flytte til Springfield, Missouri. Arbeidet med litteratur og søndagskolemateriell for kirker i Latin-Amerika skulle fusjoneres med det øvrige litteraturarbeidet i hovedsenteret der. De ble forskrekket over å høre om opplevelsen vi hadde hatt et par dager tidligere. Vi kom oss vel hjem, og dagen etter gikk ferden videre til Chicago. Alle flybillettene fra Lima til Miami og Chicago var kjøpt i god tid gjennom reisekoordinatoren for Wyc-liffe i Lima. I Chicago var Lars Svensson behjelpelig med å få kjøpt billettene til Oslo. Det var ikke bare å gå inn på internett å bestille reiser den gangen!

Hyggelige besøk hos venner i Chicago og familie i Iowa.
Vi ble møtt av Lars og Harriet på flyplassen i Chicago der vi skulle være gjester et par dager før reisen vår gikk videre til Maino og Kevin, som nå bodde i en liten by like utenfor hovedstaden i Iowa. Vi var takknemlige for Lars’ tilbud om å låne hans bil, en stor Ford Mercury til reisen dit. En nydelig bil å kjøre i. Med bensin som bare kostet litt over en dollar for galon (fire liter), var det ikke dyrt å kjøre den heller. Vi gledet oss til reisen dit. Vårt nye barnebarn, Hannah som nå nær-met seg 2 år, hadde vi bare sett bilder av. Naomi så vi da hun var et par måneder gammel, og sist da familien besøkte oss i Peru for 2 år siden. Det var et par – tre måneder før Hannah kom til verden.

Koselige dager med barnebarna i Iowa. To av bildene er fra det historiske museet ved Des Moines. På skolen og utenfor veterinæren slik det var i tidligere tider.
Det var stor fest da vi kom fram, og vi gledet oss over å være sammen. Vi koste oss med småjentene i lek utenfor huset og på turer til severdigheter i nærheten. Vi nøt deilige feriedager, selv om Maino og Kevin måtte på jobb de fleste hverdagene. Adel, den lille byen de bodde i, lå like utenfor hovedstaden Des Moines. Vi var blant annet på et historisk museum, der det meste var ute. Det var et interessant og morsomt besøk både for barn og voksne. Sammen med Maino og jen-tene kjørte vi en tur til familien Burgdorf i Evansville der Maino bodde det første halvåret i USA. Det ble et hyggelig gjensyn. Vi var glade for at vi hadde tatt turen, selv om det var langt å kjøre. Da vi kom tilbake til Adel, hadde vi enda en ukes tid igjen før vi måtte sette kursen for Chicago. Det var ikke lett å ta farvel uten å vite når vi ville sees neste gang. Men vi håpet at Maino og jentene kunne ta en tur til Norge sommeren etter.

Hele familien en søndag formiddag etter møte i kirken, både i Iowa og hos Burgdorf i Evansville. Jentene koste seg i et badeland vi besøkte.

Tilbake i Chicago og reisen videre til Norge.
Så var vi igjen tilbake hos våre gjestfrie venner i Chicago. I Christian Life Church (CLC) ble vi invitert til å fortelle fra misjonsarbeidet i jungelen i Peru på søndagsmøtet. Kirken ligger i bydelen Mount Prospect der de også har Bibelskole. De forsikret oss om at de forstod alt vi sa, så vi våget oss til å ta imot den innbydelsen. Det var stor misjonsinteresse og giverglede i menigheten som bar over med vår dårlige engelsk. Litt bedre er det blitt etter mange besøk i USA i årene som fulgte.

Sammen med pastorene i CLC i Mount Prospect, Smith og Merrill. To bilder fra Wheaton Col-lege, der vi besøkte et Billy Graham museum med Lars og Harriet.

Vi hadde fem fantastiske dager med samlinger av forskjellig slag og besøk hos et par av deres døtre og også til Harriets søstre og deres familier. De fem dagene vi var der gikk som en røyk. Vi kjente oss uthvilte etter ukene i USA og gledet oss nå til å ta fatt på oppgavene som ventet i Norge.
Den 27. august bar det ut til flyplassen igjen. Siste etappe av reisen før vi dagen etter skulle lan-de i Oslo. På Fornebu var det også denne gangen en stor flokk venner og familie som tok imot oss. Det ble mange klemmer, smil og tårer når vi møttes igjen etter 3 ½ år. Lewi var det 2 ½ år siden vi tok farvel med da han gikk om bord i Jaars sjøfly på Betania etter et halvt år hos oss i Peru. Da skulle han begynne i sivilarbeidet på PYM før han etter det jobbet på lageret til Filadel-fiaforlaget. Nå var dette unnagjort og fire års studier lå foran.

I Norge høsten 1992.
Vi var takknemlige til Steinar Eikeri som lånte oss en pen møblert toroms leilighet på Bogerud i tre måneder fram til det ble en ledig leilighet til oss i en av firemannsboligene på Mamre. Der-med måtte vi ikke begynne flytting av møblene som stod lagret i kjelleren på huset vårt i Ørje med en gang etter hjemkomsten. Det var mange andre ting å gjøre, ikke minst besøk i menighe-ter og vennegrupper som støttet oss sammen med vår utsendermenighet Salemkirken i Oslo. I september var vi med på Verdens-pinsekonferansen som det året ble holdt i Oslo. Da kom Lars og Harriet fra Chicago på besøk. De bodde hos en venn av dem som de kjente fra USA. Arild Svartdahl lånte dem bil slik at de kunne besøke venner i Harriets barndomsby, Stavanger. De tok også toget til Stockholm der de besøkte Lars’ slektninger. Vi for vår del kjøpte en brukt Folke-vogn Pasat. Den tjente oss godt mens vi var hjemme.

Gro på kontoret på PYM og Lewi ved kortbølge radioen sin i Grønlibakken der han hjalp oss å installere vår første PC. Lars og Harriet på besøk i Oslo.

I slutten av september begynte John som omsorgspastor i Salemkirken på halv tid, mens han ellers besøkte menigheter for bibeldager og misjonsmøter. Jeg begynte samtidig på misjonskon-toret med forskjellige arbeidsoppgaver, bl.a. som saksbehandler for skolestyret for PYMs tre skoler i utlandet.
Midt i november kunne vi hente nøklene til leiligheten på Mamre. Før vi hentet møblene og flyttet inn, fikk vi god hjelp til malerarbeid av Rune Flatland. Vi fikk låne en stor trailer til transport av møbler av min gamle venninne med samme navn som meg, og med mange gode hjelpere gikk flyttingen fra Ørje til Mamre i Grønlibakken over all forventning. Det var hyggelig å pakke opp møbler og kjære og kjente ting igjen. Vi hadde glemt at vi hadde så mye!
Lewi bodde på den tiden sammen med andre kristne studenter på hybler for personale på Kam-pen sykehjem. De var ikke i bruk til det formålet lenger. Dermed kunne bestyrer Damaris Trobe la fortrinnsvis tidligere misjonærbarn få leie billig bosted mens de studerte i Oslo. Men Lewi var ofte på besøk hos oss. Noen overnattinger ble det også etter flyttingen til Mamre der vi hadde et ekstra gjesterom/kontor.

Utenfor leiligheten på Mamre – mye snø i desember -92! Jul med hyggelig besøk fra Sveits. John og jeg på julelunsj med medarbeidere i Salemkirken.

Fra innflyttingen i Grønlibakken gikk tiden fort til jul. Det var morsomt å finne fram julepynten igjen! Julaften og juledagene hadde vi et veldig koselig besøk av to av barna til Eva og Rudolf Wilhelm og en venn av dem fra Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Reinhard og Marianne bodde og studerte i Sveits, men tok en biltur til Norge med vennen Mark i juleferien. Eva og Rudolf var i fullt arbeid i jungelen i Peru. Den 30. desember kjørte vi og Lewi til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde vi noen hyggelige dager sammen med familien over nyttårshelgen.
I neste kapittel forteller John fra reisen tilbake til Peru i slutten av januar 1993 for å hjelpe Lourdes og Morgan Førland til rette i Saramiriza.