Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 93 vil bli å finne ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”, mens kp.91 står nedenfor dette kapitlet. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen til Peru 28.01 – 10.03.1993.

Mens vi var i Lima på vei til Norge i juli 1992, fikk vi en gledelig og etterlengtet nyhet fra Salemkirken.  Morgan og Lourdes Førland kunne avløse oss i Saramiriza fra nyttår 1993.  Det var nødvendig med norske avløsere som ansvarlige for rapportering og regnskap til PYM/Norad for Helsesenter prosjektet i Saramiriza. Etter avtalen skulle støtten fra Norge vare ut året 1996. Når det nå ble bekreftet at avløsere ville komme, kunne jeg svare bekreftende på forespørselen fra Aril Svartdahl om å gå inn i pastorsteamet i Salemkirken i 50% stilling i to år. Samtidig var det nødvendig for Førlands å få en innføring i arbeidet, først og fremst i deres oppgaver på Helsesenteret, men også i det øvrige misjonsarbeidet. Forholdene i jungelen i Peru var tross alt ganske annerledes enn i Paraguay og oppgavene de hadde der.  Erfaringene derfra ville likevel bli til stor nytte, og ikke minst at de hadde spansken inne fra barndommen av. 

Derfor reiste jeg til Peru i slutten av januar for å møte familien Førland i Lima. Reisen gikk greit med KLM via USA. Dagen etter var jeg framme i Lima der jeg traff Morgan og Lourdes på gjestehuset til Wycliffe. De var allerede godt  i gang med søknader om visa og andre dokumenter de trengte for å arbeide i Peru. Den 1.februar fikk de sine oppholdstillatelser. Da gikk reisen videre til Iquitos, der vi skulle foreta nødvendige innkjøp og gjøre Førlands kjent med forholdene.  Iquitos er et handelssenter i jungelen og regnes som Perus jungelhovedstad. Der ble de også kjent med vår gode hjelper og kontaktperson med helsemyndighetene i fylket Loreto, pastor Roger Nilsson. Det var ikke få ting som skulle handles inn og ordnes, først og fremst til helsesenteret, men også matvarer og annet for familien Førland. Noen dager senere var alt innkjøpt og pakket, og alle varene ble lastet om bord i rutebåten som skulle gå oppover Marañon til Saramiriza et par dager etter.

I Iquitos sammen med pastor Roger og hans familie. På bildene over er Morgan i gang med oppgavene på Helsesenteret, mens jeg overleverer pastor Isidro en ny motor til menigheten fra venner i Norge.

Vi fløy med Jaars småfly til Saramiriza den 9.2. Vel framme ble vi hilst velkommen av dr. Miguel Cervantes og det øvrige personalet på Helsesenteret. Familien Førland installerte seg i misjonærboligen og uttrykte gleder over å ha kommet «hjem» etter lang tid på reisefot.  Søndagen etter ble de også hilst hjertelig velkommen av pastor Isidro Villavicencio og menigheten. Da rutebåten kom, ble det Lourdes som fikk største delen av jobben med å pakke opp bagasjen deres, matvarer og andre innkjøp som ble gjort i Iquitos. De to jentene deres så ut til å finne seg godt til rette på sitt nye hjemsted. For Morgan var det mye nytt og  mange rutiner å  sette seg inn i på Helsesenteret de følgende dagene.  Gro hadde skrevet ned og sendt med meg en del instrukser for regnskap og rapportering til Norge for driften av senteret og kontakten med bistandssekretæren på PYM (Pinsevennenes ytre misjon). Dette ble til stor nytte for Morgan, foruten informasjon og gode råd fra jordmor Nelly om rapportering og kontakt med myndighetene i Iquitos. I tillegg til sine vanlige oppgaver hadde hun tatt seg av administrasjonen i tiden etter vår hjemreise.

Morgan ved kortbølgeradioen på kontoret hjemme. Fernando prøvekjører den nye motoren på en tur ned til Betania. Der hadde 1.etasje av huset vårt fått palmetak og var bolig for familien som hjalp til der.

Reisen tilbake til Norge den 2.mars -93.

Før jeg reiste, installerte jeg den medbrakte antennetuneren. Det førte til at radioforbindelsen med omverdenen ble mye bedre. Det var en glede å se at familien Førland fant seg godt til rette både i landsbyen, i arbeidet på Helsesenteret og i oppgaver i menigheten. Den 26.februar var dagen kommet for meg til å ta avskjed med Saramiriza enda en gang. Noen dager senere gikk reisen videre fra Lima til Maino, Kevin og jentene i Iowa. Jeg syntes ikke jeg kunne ta den lange reise over Atlanteren uten å besøke dem. Det var allerede godt over et halvt år siden vi var hos dem på hjemveien fra Peru sommeren før.  Naomi og Hannah hadde vokst på den tiden. Det var koselig å se dem alle igjen og få noen dager sammen.

Vinter i Iowa. Morsomt med snø for barna, men den ble ikke liggende lenge. I sofakroken med Naomi og Hannah før jeg reiste. Vi så fram til mulig gjensyn i mai.

Etter besøket der, ble det et lite stopp hos våre venner Harriet og Lars Svensson i Chicago før jeg gikk om bord i flyet til Oslo. På Fornebu ble jeg møtt av Gro og misjonsleder i Salemkirken, Odd Geirdal.  Lewi kom til middag hos oss i Grønlibakken etter skoleslutt senere på dagen. Vi gledet oss over å være sammen igjen etter mange uker på hver vår kant.

Vinter og vår i Norge.

I Salemkirken hadde jeg ansvar for arbeidet blant menighetens eldre garde, men var også med i mye av det øvrige arbeidet. Jeg underviste dessuten på møtene til spanskgruppa og en del på Salemskolen. Leiv Holstad hadde startet bibelskolen og var skolens rektor. Det ble flere besøk til menigheter på mange steder for bibeldager eller søndagsmøter i løpet av våren. I påsken talte jeg på møtene i Filadelfia, Rjukan, samtidig som vi kunne nyte noen fine skiturer på fjellet. Vi bodde da hos Gro sin søster Kari og svoger Halvor Flatland som var leder i Filadelfia i mange år. Gro var alltid med på møtene i Perumisjonen, mens det for meg ble mer sporadisk. I mange år var Henry Larring trofast leder for denne gruppen av familie og venner i Salemkirken. Kona hans, Sussi (Synnøve) var min mors tvillingsøster. Anker Johnsen var leder i Perumisjonen de siste årene vi var i Peru. Vi tenker med stor takknemlighet og glede på all forbønn og økonomisk støtte fra de kjære vennene i Perumisjonen gjennom mange år.

Menigheter som støttet oss og misjonsarbeidet i Peru, besøkte vi flere ganger i 1993 og våren -94. Det var alltid gildt å komme til Betania på “Haua”, en menighet jeg hadde vært knyttet til siden tiden som evangelist tidlig på 1960-tallet. Også Karismasenter i Stavanger som videreførte sitt ansvar som støttemenighet fra Sion, ble besøkt i løpet av 1993. Vennene Wiik på Langøy hentet oss ut til møter på øya en nydelig sommerhelg. Det var en glede å være sammen med de trofaste vennene i menigheten der.

Hyggelig besøk av Aril og Lotta Svartdal, Odd og Mona Geirdal og Jorunn Førland. Skitur i påsken med Kari og Halvor. Sussi og Henry Larring feirer gullbryllup.

Besøk av Maino, Naomi og Hannah.

Den 12.mai landet de på Fornebu. Der tok vi imot dem sammen med mine søstre Anita og Siv og kusine Annelise med lille Adrian i barnevogna. For Maino var det en stor dag å se Norge igjen i vakkert vårvær etter mange år i USA. Mye hadde skjedd siden hun reiste fra Norge sammen med oss på nyåret 1984. Da ble hun igjen hos familien Burgdorf i Indiana, mens vi fortsatte reisen til Sør-Amerika. Nå kom hun tilbake sammen med døtrene sine, Naomi på 4 1/2 og Hannah på 2 1/2 år. Kevin hadde ikke anledning til å være med, men var på jobb i Iowa. Vi hadde søkt og fått plass på det avsperrede området på slottsplassen den 17.mai, der vi hadde utsyn både til barnetoget og til kongefamilien på slottsbalkongen. Jentene fikk kanskje ikke med seg så mye midt i folkemengden, men is og pølser ble det i alle fall. På ettermiddagen feiret vi nasjonaldagen i Salemkirken. Der var mange samlet, og barn og voksne gikk i tog til hornmusikk. Det var stas for jentene å få gå i tog, om enn innendørs rundt stolradene.

To dager etter 17.mai feiringen kjørte vi alle fem nordover til Sør-Amerika konferansen i Betel, Trondheim. Det var tropevær de dagene. Selv under rasten på Dovre trengtes ikke annet enn sommerklær. Det ble nesten for varmt i den lille leiligheten vi leide og på sesjoner og møter i Betel. Litt sightseeing i sentrum ble det tid til, og selvfølgelig måtte den kjente og vakre Nidarosdomen besøkes. Det var en fin konferanse og en koselig biltur gjennom vakkert landskap. En av de mest minnerike opplevelsene fra denne tiden var utvilsomt familetreffet vi arrangerte i peisestua i 2.etg i Salemkirken. Utrolig mange møtte fram av tanter og onkler, kusiner og fetre og deres barn igjen. Det var ikke bare Maino som ikke hadde sett familien på flere år, men mange av oss andre hadde heller ikke møttes på lenge. Alle familiene hadde med seg noe å spise og drikke. Det ble dekket et rikholdig koldtbord, og senere kaker i stort utvalg. Det var mer enn nok av alle slag til ca. 70 personer som var samlet den dagen. Et festlig minne fra besøket er også båtturen som Aril Svartdahl tok oss med på bare et par dager før Maino og jentene måtte reise tilbake. Det blåste litt, men det ble likevel en fin tur på Oslofjorden. Den 8. juni bar det ut til Fornebu der vi nok en gang måtte ta farvel. Denne gangen trøstet vi oss med gjensyn i USA neste sommer på vei tilbake til Peru.

Mottakelse på Fornebu da Maino, Naomi og Hannah kom på besøk. Utsyn fra slottstrappa 17.mai! Maino og jentene foran Nidarosdomen.

Sommer på reise i Norge.

Sommerferien gav oss anledning til flere besøk og turer der vi traff igjen familie og “gamle” venner. Vi fikk låne Kari og Halvors campingvogn en del av sommeren, noe som gav billig og ofte helt gratis overnatting. Det kunne være mye å fortelle om opplevelser i ferien, men vi legger bare ved bilder som viser et par av stedene vi besøkte. Huset i Ørje som vi hadde kjøpt i 1987 ble malt utvendig i september med god hjelp av snill familie. Gros niese Vigdis og hennes mann, Glenn hjalp oss med utleie og forskjellige ting som måtte følges opp i årene fram til vi selv flyttet inn høsten 1999. Før det var det Siv og Bjørn som hadde hatt det ansvaret.

I lånt campingvogn på sommerferie i Sokndal og Rekefjord. På Sommerstevnet traff vi mange misjonærkollegaer. Huset vårt på Ørje ble malt i september.

Brev fra Peru med bilder fra arbeidet i Saramiriza.

Sent på høsten 1993 mottok vi et langt brev med mange bilder fra pastor Isidro i Saramiriza. Jeg gjengir her de par første avsnittene i brevet: “I løpet av første halvår 1993 har det vært holdt bibeluker i mange landsbyer langs elvene i denne delen av Perus jungel. Tidligere i år overrakte misjonær John oss en gave fra venner i Salemkirken, Oslo. Til menighetens store glede var det en ny utenbordsmotor og midler til å kjøpe en ny båt til bruk på de mange og ofte lange reisene for evangelisering og bibeluker. Elvene er den eneste ferdselsåren til de aller fleste landsbyene i dette området i Nord-Peru.”

“Vi reiser som regel to eller tre sammen på disse reisene. Da deler vi bibeltimene mellom oss. Barneevangelisten har samtidig kampanjer for barna og underviser søndagsskolelærerne på stedet. Mange menigheter og vennegrupper har vokst fram blant indianerne og blandingsfolket (mestis) i løpet av de senere årene. Behovet for bibelundervisning er enormt, både blant barn og voksne.” Jeg legger ved tre av bildene fra Isidro som gir et lite inntrykk av aktivitetene i menigheten i denne tiden.

Det store bildet viser dåp i Saramiriza i 1993. Ungdommene i båten er på vei til en utpost for en møtehelg. En gruppe fra menigheten har dugnad på menighetens åkrer i Betania.

For oss i Norge gikk høsten som en røyk, opptatte som vi var med arbeidsoppgaver i menighet og misjonskontor, foruten mine møte- og bibeluke besøk i mange menigheter. Julen feiret vi dette året sammen med Lewi i Atrå hos Kari og Halvor og deres familie. Nyttårshelgen var vi med på møter i menigheten Karisma i Stavanger, før hverdagen begynte i det nye året 1994.