Kapitlene 91 og 92 står under dette kapittelet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet. Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vinter og vår i Norge 1994.  

Tiden fra nyttår og fram til min fødselsdag den 17. februar gikk fort, fylt med oppgaver av mange slag. John hadde feiret sin 50 års dag med vennene i menigheten i Saramiriza. Nå var det min tur til å runde 50 år! Jeg kviet meg for noen stor feiring av dagen i Norge etter mange år med enkle forhold i Peru. Men da ansvarlig for kjøkken og kafeteria i Salemkirken, Elin kom med tilbud om å hjelpe meg, tok saken en annen vending. I praksis stod hun for arrangering og matlaging til festen, mens jeg og andre hjalp til. Hennes erfaring og organisering var helt avgjørende for den flotte feiringen av dagen min. Det ble en veldig hyggelig og minnerik kveld med mange gjester og god mat i Salemkirkens kafeteria. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på alle som på forskjellige måter hjalp til med forberedelser til denne festen.

Takknemlig for feiringen av min 50 årsdag i Salemkirkens kafeteria. Både venner fra menigheten og familie feiret sammen med oss.

I mai var vi med Salemskolen på busstur til Ungarn. Leiv Holstad som rektor på Salemkirkens bibelskole, var reiseleder på turen. Det ble en uforglemmelig tur gjennom Europa. Vi hadde noen timers stopp i Wien på nedturen, og i Bratislava og Praha på hjemveien. Ellers var vi på flere steder i Ungarn der vi besøkte barnehjem og fengsler. Elevene på Salemskolen dramatiserte fortellinger fra Bibelen, sang og spilte for barn og voksne. Leiv var kjent i Ungarn fra tidligere besøk og hadde god kontakt med en evanglist som hadde vært på bibelskole i Norge. Han var et hyggelig bekjentskap og fungerte som tolk og guide. I Budapest var vi et par dager med møter og sightseeing. Der fikk vi tillatelse til å arrangere friluftsmøte på en opphøyet plass like utenfor den store jernbanestasjonen der det yrte av folk. For oss var turen en stor opplevelse som vi ikke glemmer så fort.

Bilder fra forskjellige steder vi besøkte i Ungarn. Til høyre sees John sammen med busssjåføren, turens leder Leiv og en elev på Salemskolen. Donau i bakgrunnen.

 Forberedelser til utreise.

I løpet av våren hadde vi kontakt med Erikshjälpen i Holsbybrunn om utsendelse av en container med senger og annet utstyr til Helsesenteret i Saramiriza. Vi hadde god erfaring gjennom PYM – Pinsemisjonen for utsendelse av medisiner og utstyr gjennom Erikshjälpen fra tidligere år. I slutten av juni kjørte vi ned til Holsbybrunn i Småland med en del private saker vi ville ha med i containeren. Det aller meste av det som skulle med, hadde hjelpeorganisasjonen i store lagerbygninger på sitt senter. Vi hadde avtalt å møte de svenske misjonærene Anita og Göran Olsson i Holsbybrunn. De hadde pakket et par store trekasser som skulle med i containeren til Peru. Det var utstyr til menigheten i Chulucanas i fylket Piura der Anita og Göran hadde arbeidet i mange år og bygd opp et stort arbeid. På grunn av barnas skolegang reiste de fra Peru sommeren 1988. De regnet med å være i Sverige på ubestemt tid framover.

Samtale om oppgaver i Piura.

Det var årsaken til at de og ledelsen i kirken i Chulucanas ved flere anledninger hadde spurt oss om å være med å åpne en utpostmenighet i fylkeshovedstaden Piura. Vi hadde tidligere avvist henvendelsene da vi mente at vi hadde mer enn nok å gjøre i Saramiriza og omegn. Men under tiden i Norge tenkte vi mer på Piura som ligger på kystlandet vest for Andesfjellene og jungelmrådet der vi arbeidet. Med det statlige oljekompaniets økte tilstedeværelse i Saramiriza og deres flyvninger til kysten, foruten veien til Bagua, om enn dårlig, ga det en åpning for å kombinere arbeidet øst og vest for Andes. Vi begynte å se på det som en mulighet for å gjøre menighetene i jungelen mer selvstendige, samtidig som vi fortsatt kunne være til stede i perioder. Tanken på de nye utfordringene i Piura, ville ikke slippe oss. Vi ba en tid over dette og etter samtaler med Aril og misjonsrådet i Salemkirken, kjente vi fred over å dele tiden vår mellom Piura og Saramiriza i de kommede årene.

Anita og Göran ble begeistret over denne nyheten og lovte å be for oss og samarbeidet med menigheten i Chulucanas da vi snakket om dette på kafeen i nærheten av Holsbybrunn. Vi var også på et hyggelig besøk hos familien Bodil og Manolo Suarez i Varberg når vi først var så langt sør. Vi delte minner fra tiden vi arbeidet sammen på Betania og Saramiriza på slutten av 80-tallet. Nå regnet de med å være i Sverige framover. De var i flere år med i ledelsen av en ganske stor spansktalende gruppe i pinsemenigheten i Varberg.

Vi er på besøk hos familien Bodil og Manolo Suarez og deres tre barn i Varberg. Til venstre på kafé i Vetlanda sammen med misjonærene Anita og Göran Olsson.

Pakking og utreise.

Da vi kom tilbake fra Sverige, var vi en tur på Hedmarktoppen før vi måtte begynne med pakking og tømming av leiligheten på Mamre. Denne gangen var vi så heldige at vi fikk bruke et stort rom i kjelleren i Grønlibakken 9 til å lagre møblene og sakene våre. Det gjorde pakkingen mye lettere for oss. Gode hjelpere, både familie og venner hjalp oss i denne prosessen også denne gangen når vi reiste ut til vår sjette periode i Peru. Noen møbler flyttet vi til kvistleiligheten Lewi nettopp hadde fått leie hos Levi Trobe. Det var behov for litt mer møbler og utstyr der enn i den lille hybelen han hadde hatt tidligere. I Salemkirken hadde vi hatt avskjedsmøte i juni, men det ble noen avskjeder med kollegaer og venner de siste dagene i Norge. Etter møtet den siste søndagen før vi reiste, var vi på en hyggelig avskjedsmiddag hos vårt pastorspar, Aril og Lotta Svartdahl.

Tidlig på morgenen den 28.juli satt vi i flyet med kurs for Chicago der vi var innbudt til å besøke våre venner Harriet og Lars Svensson. Vi var veldig glade for at Lewi hadde skoleferie og kunne være med oss til USA for blant annet å besøke Maino med familie. På søndagen etter ankomsten til Chicago talte jeg i møtet i Christian Life Church. Noen dager senere startet vi kjøreturen sørover til Texas. Lars lånte oss bilen sin også denne gangen. Utrolig snille og hjelpsomme venner! Lewi og jeg byttet på å kjøre slik at vi klarte turen på 18 timer inkludert et par korte stopp på bensinstasjoner. Maino og Kevin hadde flyttet fra Iowa tilbake til Texas siden vi besøkte dem på hjemreisen to år tidligere. Nå bodde de i den lille byen Quitman, dit Kevins foreldre hadde flyttet en tid før dem.

I downtown Chicago med Lars og Harriet. De to andre bildene er fra et besøk i Christian Life Church en hverdag. Lars i fullt arbeid med siste hånd på kirkens nybygg.

På besøk i Texas.

Fantastisk å møte Maino og hennes familie igjen, ikke minst Naomi og Hannah som nå snart skulle fylle 6 og 4 år! Vi hadde noen koselig dager sammen både hjemme og på turer i omegnen. Denne gangen skulle vi ta en lang biltur, helt sør i Texas til byen San Antonio. Det ble tre morsomme og begivenhetsrike dager med besøk på “Sea World” og byens berømte “River walk”. På hjemturen stanset vi ved noen store grotter, og vi kjørte også gjennom en “Wildlife Park”. Turen var en stor opplevelse, men vi var ganske så trøtte da vi kom tilbake til Quitman. Et par dager etter turen til San Antonio var tiden kommet for Lewi til å reise videre. Han skulle besøke en av de to pilotfamiliene han hadde bodd hos da han tok High School på Wycliffe senteret i Yarina Cocha. De var nå hjemme og bodde på Jaars hovedsenter i Waxhaw i North Carolina. Det var ikke helt lett å ta farvel med Lewi på flyplassen i Dallas uten å vite når vi ville sees igjen. Han kom vel fram til sine venner og hadde en fin ferie før han reiste tilbake til studiene i Oslo. Vi for vår del var enda noen dager i Quitman. Vi fikk oppleve Naomi’s første skoledag mens vi var hos dem. Det var en stor dag for henne, en dag hun hadde gledet seg til lenge.

Lewi, John og jeg kjørte med Maino og barna til San Antonio. Besøk til Natural Caverns og Sea World. Et av bildene viser Naomi’s første skoledag i Quitman, Texas.

Tilbake til Chicago og reisen videre til Peru.

Så kom dagen for å ta farvel med våre kjære i Quitman. Det ble mange klemmer og tårer før vi satte oss i bilen for å kjøre nordover. Når ville vi se dem igjen? Avskjeder blir ikke lettere med årene, – det er sikkert! Men vi kom oss av gårde om enn med gråten i halsen. Det ble ingen direkte kjøring denne gangen. Vi overnattet i St. Luis ved Mississippi og rakk en liten sightseeing der. Dagen etter kjørte vi videre nordøstover til Evansville i Indiana der vi besøkte våre venner Burgdorfs et par dager før turen gikk videre til Harriet og Lars i Chicago. Søndagen var vi med i kirken deres, og til vår store overraskelse ble vi overrakt en gave til menigheten i Saramiriza. Det var ikke noe mindre enn et høytaleranlegg, bestående av fem deler! Hvordan skulle vi få det med til Peru? Men for Lars var ikke dette noen umulighet! Han var vant til å reise til land i Latin-Amerika med store kofferter fylte av verktøy, matvarer og klær.

Da vi kom til flyplassen i Chicago et par dager etter, snakket Lars med folk på innsjekkingen for bagasje, og litt etter var alle de fem kassene og koffertene våre på vei til Peru via Miami der vi måtte bytte fly. Nesten utrolig, men ingen ekstra betaling for overvekt! Vi skulle ikke videre med samme flyselskap, og var spente da vi kom til Miami. Går bagasjen direkte som de sa, eller må vi likevel sjekke om? Stor var vår lettelse og glede da det viste seg at det gikk direkte til Lima. Da vi landet i Lima ved midnatt, kom all bagasjen vel fram. Men hva med tollen? Jo, vi måtte betale en del i toll, men vi fikk i alle fall alt greit med oss videre. Senere gikk det med flyfrakt til Iquitos og derfra med båt til Saramiriza. I menigheten der var det stor begeistring for gaven.

Vel framme i Peru.

Vår svenske misjonærkollega, Lennart Lindgren tok imot oss i Lima, slik han hadde gjort første gangen vi kom til Peru 27 år tidligere da vi avløste dem i fjellbyen Tarma. Nå startet vi på vår 6. periode i landet. Lennart kjørte oss og bagasjen vår til Wycliffes gjestehus i hovedstaden. Det var over midnatt og blitt 1. september da vi ble tatt i mot med åpne armer av husets vertskap. Som alltid var det dokumenter som skulle ordnes for å få oppholds- og arbeidstillatelse på plass etter et lengre opphold i Norge. Da alle dokumenter var klare, satte vi kursen for Piura i nord. Vi reiste med fly som bruker under to timer, mens bussen tar omtrent 16 timer på den 1000 km lange strekningen langs kysten.

Vi hadde besøkt Piura mens vi bodde i Bagua, og en gang noen år senere fra Tigre Playa, da vi besøkte misjonærene Olssons i begynnelsen av deres arbeid i Chulucanas. De besøkene har vi skrevet om i tidligere innlegg i bloggen (kp.21 og kp.58) Nå så vi på hus til leie i Piura, og etter noen dager underskrev vi leiekontrakt på et hus i bydelen Miraflores. Det var et veldig bra hus som passet til vårt formål og til en pris vi hadde mulighet til å betale. Da det var i orden med huset, tok vi bussen til den mindre byen Chulucanas, en drøy times kjøring fra Piura. Der skulle vi være med på søndagens møter, foruten å ha samtaler med pastorsparet i hovedmenigheten i et distrikt med mange utposter. Det ble givende samtaler med Manu og Gilmer Roman om arbeidet de lenge hadde ønsket å starte i en av Piuras bydeler. De var takknemlige for avgjørelsen vår om å være en del av denne satsingen i Piura. Vi så fram til samarbeidet som vi håpet kunne begynne i løpet av året etter.

Det store bildet er fra AIPA konferansen. Et av bildene er fra besøk hos pastor Gilmer og hans familie i Chulucanas, og et annet fra velkomstmøtet for oss i menigheten i Saramiriza. Alle bildene er fra høsten 1994.

AIPA konferanse i Ceneguilla og videre til Saramiriza.

Tilbake i Lima, var vi med på den årlige konferansen for pastorer og ledere i AIPA, sammenslutningen av menigheter som var grunnlagt av skandinaviske misjonærer og menigheter som hadde knytte seg til dette fellesskapet av selvstendige peruanske pinsemenigheter. Da var vi noen dager sammen på et konferansested litt utenfor Lima. På disse konferansene var det nyttige samtaler og inspirerende bibeltimer og møter, foruten valg av medlemmer og leder til styret. Vi fikk også noen gode samtaler med pastorer og ledere i menighetene i Piura fylket. Et par dager etter konferansens slutt var vi klare for reisen videre til Iquitos. Vi måtte også denne gangen være i byen noen dager for å handle og for samtaler med Helsemyndighetene i fylket. Pastor Roger var som alltid til stor hjelp. Han hadde ivaretatt kontakten mellom Helsesenteret i Saramiriza og myndighetene også de siste månedene etter at familien Førland måtte reise tilbake til oppgaver i Paraguay.

Endelig kom dagen, 7.oktober da vi kunne klyve ombord i det lille flyet fra Jaars som skulle ta oss til oljekompaniets flystripe ved pumpestasjonen innenfor Saramiriza. Da var alle varer og større bagasje, også høytalerne lastet ombord i rutebåten som skulle ta det med oppover elva til Saramiriza. Alt kom vel fram noen dager etter vår ankomst. Det var fantastisk å være hjemme i huset vårt igjen etter over to års fravær. Lørdag kveld var det velkomstfest for oss, ledet av pastorsparet Isidro og Maria. Hvilken glede å se igjen vennene, både gamle og nye! Søndag var det også mange folk på møtene og velsignede samlinger. Det kjentes godt å være tilbake!