Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Mens kp.97 vil bli å finne på den samme kategorien som dette kapittelet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Den første tiden i Piura.
Da vi kom fram til Piura i slutten av januar 1995, hadde vi lagt bak oss en kjøretur på nærmere hundre mil langs kystveien fra Lima. Godt var det å komme fram til huset vi hadde leid, men her var det mye å ta fatt på for å få det beboelig etter at det hadde stått tomt i noen måneder. Det merkes at Piura ligger i et ørkenområde med mye sand og støv! Vi gikk i gang med utpakking og rengjøring med krum hals. Vi var takknemlig for hjelp de første ukene av en ung jente, og av og til også moren hennes. Amparo hadde sommerferie og ville gjerne tjene litt penger i ferien. Hun bodde sammen med moren og en yngre bror i et veldig fattig område i utkanten av byen. De tilhørte en liten baptistkirke i nærheten av der de bodde. Denne kontakten ble til gjensidig hjelp i årene som fulgte.

Besøk i menigheter og landsbyer.
Foruten alt det praktiske arbeidet som måtte gjøres i huset den første tiden og forberedelser til Bibelseminaret i Saramiriza, besøkte vi menigheter og småsteder i distriktene rundt byen. Piura er det mest folkerike fylket i Peru etter Lima. Fylket hadde på den tiden nærmere 1 ½ million innbyggere og byen Piura rundt 350.000. Det var færre evangeliske kristne her enn gjennomsnittet for Peru. Piura er den første byen i Peru som spanjolene grunnla i 1532 da de kom til Peru nordfra. Vi visste at det var store behov i et fylke med stor fattigdom, alkoholisme og overtro. Men det var også en begynnende åpenhet for evangeliet på denne tiden. Flere pastorer begynte å møtes til samtaler og bønn for byen og fylket.

Bibelkurs i menigheten i Chulucanas.
Midt i februar kjørte John til Chulucanas som ligger en drøy times kjøring øst for Piura. Misjonsarbeidet her ble startet av Anita og Göran Olsson midt på 70 tallet, og det var grunnlagt mange utposter og menigheter i Piura fylket. Olssons var i Sverige noen år pga skolegangen til de tre døtrene sine. Nå var det nasjonale ledere som med stor iver drev arbeidet videre. Pastor Gilmer Roman var pastor i hovedmenigheten i Chulucanas. Han var en av de første som ble frelst da Olssons begynte sin virksomhet, under stor motgang og mange prøvelser. Gilmer gikk på AIPAs Bibelskole i Huancayo, og har etter det vært aktiv i menighetsarbeidet. John underviste noen dager på et 3 ukers bibelkurs som menigheten i Chulucanas arrangerte. Han fortalte da han kom hjem at det var en opplevelse å være sammen med lærerne og de 40 elevene som deltok fra forskjellige steder i provinsen. Det var inspirerende å se den entusiasme og glød disse ungdommene viste for å bringe evangeliet til nye steder i dette store distriktet.

John underviser på Bibelkurset i menigheten “Casa de Oración” i Chulucanas. Vi foran kirken i 2016, -samme kirke som i 1995.

Lindaura og Beatriz til Piura.
I begynnelsen av mars kom Lindaura og Beatriz fra Saramiriza. Lindaura kom til oss som helt ung jente etter et år som hushjelp i Lima da vi kom tilbake fra Norge i januar 1989. Hun er fra landsbyen San Juan, og hennes foreldre var blant de første som ble frelst der. Men hennes far døde tidlig, og det var ikke lett for moren og alle barna. De måtte tidlig i arbeid på åkeren eller ta strøjobber hos andre. Lindaura hjalp oss i med mange praktiske gjøremål i huset samtidig som hun gikk på ettermiddagsskole i Saramiriza. Hun fikk gjort ferdig det hun manglet av grunnskolen og avsluttet også den videregående skolen, «secundaria». I menigheten og søndagsskolen var hun en trofast medarbeider alle disse årene. Vi var glade for at hun ville være med oss til Piura der vi nå ville ha større behov for hennes hjelp enn i Saramiriza. Dessuten var det muligheter i Piura for å ta ulike kveldskurs etter fullført videregående.

Besøk av misjonærene Lars og Morgan Førland. Beatriz og Lindaura sees også på bildet. Gro med ny PC på kontoret. Senger etc. fra Erikshjälpen leveres til en helsepost.

Beatriz var en ung jente fra Saramiriza som var med i ungdomsarbeidet i menigheten. Hun hadde nettopp avsluttet videregående skole på dagtid. Beatriz var en av flere unge i menigheten som fikk stipend til videre utdannelse gjennom Helsesenterprosjektet. De fleste av dem fikk stipend til å ta utdannelse innen helse, som teknikere i sykepleie og farmasi. Disse ungdommene gikk på kurs for helsearbeidere på Helsesenteret i San Lorenzo, og noen av dem tok senere videre studier i Iquitos. Beatriz hadde gjort det bra på skolen og fikk stipend til 3 års studier på universitetet i Piura innen administrasjon og ledelse. Hun fikk foreldrenes godkjennelse til å begynne studiet i Piura på den betingelse at hun fikk bo hos oss. Og slik ble det! Jentene delte soverom i 2. etasje med eget bad. De var spesielt begeistret over badet som hadde to vaskeservanter med speil over hver vask! Stor forskjell fra de enkle forholdene de vokste opp med i jungelen.

Ungdomsweekend i Chiclayo.
Gjennom Rosa og Edgard Bardales fikk vi en innbydelse til å være med på en ungdomsweekend som skulle holdes på Bibelskolen i Chiclayo der de arbeidet før de kom til oss i Piura. Ungdomsweekenden var planlagt i dagene 9. – 12. mars. Vi hadde ansvaret for kveldsmøtene, to bibeltimer daglig og panelsamtalene på ettermiddagene. Lindaura og Beatriz kjørte sammen med oss, mens Rosa og Edgard hadde reist et par dager tidligere. På leiren var det 50 -60 ungdommer som deltok. Det var stor åpenhet for undervisningen om den Hellige Ånd, som var temaet for weekenden. Flere ungdommer ble åndsdøpt og møtte Gud til frelse og fornyelse.
De unge i Peru opplever en tøff hverdag, og det ikke bare økonomisk med stor fattigdom. Vår bønn var at undervisningen og opplevelsene de fikk del i på leiren, måtte gi seg utslag i større frimodighet til å være lys og salt i hverdagen. Da Bardales og vi reiste til Saramiriza i april, ble Lindaura og Beatriz igjen i huset i Piura. Beatriz hadde begynt på universitet i midten av mars og Lindaura på et sekretærkurs. De var alene i flere kortere perioder under årene vi bodde i Piura, og skjøttet oppgavene godt. Samtidig tok de del i menighetsarbeidet som vi etter hvert startet opp i bydelen Ignacio Merino.

Ungdomsweekend på “Asamblea de Dios” Bibelskole i Chiclayo. Sammen med deltagere, ledere og pastorer på avslutningen. Rosa og Edgard til høyre.

Besøk av Atle Roger Mydland juni/juli 1995.
Vi hadde blitt kjent med Atle Roger i menigheten Betania, Hauge i Dalane. Senere traff vi han igjen i Salemkirken da han arbeidet en tid i Oslo. Han hadde flere ganger sagt at han ville komme og besøke oss i Peru. En av de første dagene i juni tok John imot ham på flyplassen i Piura. Et par dager senere tok de fatt på reisen til Saramiriza med buss først til Bagua før reisen fortsatte den vanlige ruten inn til jungelen når det ikke var mulig å ta fly eller helikopter. Den ruten beskrev John i forrige kapittel da han fortalte om frakten av containeren fra Lima til Saramiriza. Denne gangen kom Alejandro fra Saramiriza med speedbåten vår for å hente dem i Imaza. Det var for høy vannstand til å passere Pongo de Manseriche, og de måtte vente i Nieva og overnattet der.
John skriver om det som hendte videre: «Neste morgen hørte vi høye rop og skrik utenfor. Vi bodde i tredje etasje i et enkelt hotell bygd av trematerialer. Da vi kikket ut, så vi at det brant i andre etasje like under oss. I full fart samlet vi vår bagasje som vi kastet ut av vinduet på baksiden, og kom oss ut på enden av bygget. Atle Rogers kamera deiset i bakken, men ble heldigvis ikke skadet. Vi løp ned til speedbåten og dro over på den andre siden av elva. Derfra så vi hele hotellet brenne ned. Etter enda en dags venting gikk vannstanden ned slik at vi kunne reise videre. Det gikk greit gjennom strykene, og vi kom vel fram til Saramiriza etter fem dager på reise. Gro var allerede i Saramiriza og lagde i stand en hyggelig velkomst for oss hjemme den kvelden.»

John og Atle Roger på reisen nedover Marañon til Saramiriza. I Nieva der de måtte overnatte, brant hotellet de var på.

Atle Roger var fire uker i Saramiriza der han hjalp til med forskjellig praktisk arbeid. Han deltok også på Bibelseminaret og var med på bibeldager i San Juan og besøk i flere landsbyer. Tilbake til Piura fløy vi alle tre med Jaars fly fra oljekompaniets flyplass. Det tok 1 time og 15 minutter, mens de brukte 5 dager på veien inn! Før vi tok farvel med Atle Roger, kjørte vi en tur til Cajamarca på nærmere tretusen m.o.h. Der er det mange severdigheter fra Inkatiden og et vakkert landskap. Det ble fire opplevelsesrike dager, også for oss som heller ikke hadde besøkt Cajamarca tidligere.

Enda et besøk fra Norge i 1995.
Lewi kom på ferie i august etter sommerjobb og før starten på et nytt skoleår på Oslo ingeniørhøyskole. Tre uker var for kort tid til å reise innover til Saramiriza enda en gang. Dessuten ville Lewi gjerne se mer av Piura og andre steder på vestsiden av Andes. Vi besøkte utgravingsstedet og det lille museet i Túcume, ikke langt fra Chiclayo. Thor Heyerdal og en peruansk arkeolog hadde ledet utgravingen av denne gamle ruinbyen fra tiden før inkaene. Der var det også bilder og omtale av Thor Heyerdal,- spesielt interessant for oss norske. I Piura hjalp Lewi hjalp oss med å laste inn programmer på computeren som vi nettopp hadde kjøpt for arbeidet med regnskap og rapporter etc. for Helsesenteret i Saramiriza.

Da Lewi hadde vært hos oss en uke, kjørte vi nordover langs kysten til vi nådde vårt mål, Peru’s nordligste by Tumbes, nær grensen til Ecuador. Der tok vi inn på et hotell i Puerto Pizarro som ligger ved havet. Denne lille fiskebyen er oppkalt etter den spanske oppdagelsesreisende Fransisco Pizarro. Det skal være det første stedet i Peru der flåten hans la til først på 1530 tallet. Ute langs kysten i nord er det mye mangrove skog. Vi tok en båt ut til en liten øy med en nydelig strand og badet og koste oss på formiddagen. På ettermiddagen så vi fra båten mot mangroveskogen på en øy som kalles «Fugleøya». Der hadde vi utsikt til mengder av forskjellige sjøfugl som kom flyvende for å overnatte i mangrovetrærne. Særlig var det en opplevelse å se de flotte fregattfuglene og de store pelikanene. Vi besøkte et par steder ved havet på veien sørover igjen. Det var en deilig ferie selv om den bare varte noen dager. Lewi reiste til Lima der han traff noen venner fra skoletiden i Yarina Cocha før han måtte fly tilbake til Oslo.

På museum og arkeologisk utgraving i Chiclayo og Túcume. Og fra turen nordover langs Stillehavskysten med Lewi.

Radioprogram og studio i Piura.
I september 1995 gikk det første radioprogrammet på «lufta» fra vårt enkle studio i Piura. Et av rommene i 2.etasje i huset vi leide, ble brukt til dette formålet. John hadde en tid hatt kontakt med misjonær Mario Fumero i Honduras om å bruke hans innspilte programmer i Piura. Disse radioprogrammene ble kalt «Paz y Amor» – “Fred og Kjærlighet” – og bestod av taler på 20 minutter hver. De gikk ut over radio i Honduras og i flere Latinamerikanske land. Mario tok opp forskjellige aktuelle temaer fra dagliglivet med utgangspunkt i Guds Ord. Disse programmene var populære der de ble sendt på både kristne og sekulære stasjoner. Vi gjorde en avtale, og Mario sendte oss puljevis små kasser med disse programmene. John la på en innledning med lokale nyheter og glimt fra menigheter i og rundt Piura før Marios tale. Det hele ble bundet sammen med sang og musikk fra innspilte kassetter, og ble til et program på 30 minutter.

Det hadde lagt seg til rette med det mest nødvendige utstyret for å sette opp dette lille studioet for innspilling av programmene. Mixebordet var lånt inntil videre. Et års tid senere kunne vi levere det tilbake da vi fikk positivt svar på søknaden til IBRA om tilskudd til mixebord og flere andre ting vi trengte til innspilling og kopiering av kassetter. I begynnelsen sendte vi programmene over to radiostasjoner i Piura, men etter hvert fikk vi muligheten til å sende på ytterligere to stasjoner. Den ene av disse dekket neste hele fylket. Programmene ble også sendt ut over høyttaleranlegg fra kirkene i noen landsbyer, som en slags nærradio.

John ved mixebordet fra IBRA i studioet han satte opp i Piura. Landers ble til stor hjelp i radioarbeidet. En landsby i fylket med et lokalt høyttaleranlegg.

Programmene gikk ut som avtalt også når vi tidvis var i Saramiriza eller i Iquitos. John spilte inn flere program som lå ferdig til å leveres. En av pastorene på utpostene fra menigheten i Chulucanas, Landers Nima var veldig tent for radioarbeidet. Etter hvert ble han til god hjelp med innspillingene og kontakten med radiostasjoner, lokale menigheter og lyttere. Vi fikk mange positive tilbakemeldinger på sendingene og takket Gud for åpne dører gjennom radioarbeidet.