På kategorien “I Norge 1980 -83- Veien videre” er det tre innlegg. Kp.68 står nederst, så følger kp.69 og til slutt dette kp.70 øverst. Det neste kapittelet, kp.71 står nederst av fem innlegg på kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Avskjed på Fornebu.
Vår fjerde reise til Peru gikk fra Fornebu en kald dag i romjulen 1983. Også denne gangen hadde venner og familie møtt fram på flyplassen for å ta avskjed med oss. Det var hyggelig å se alle som hadde møtt fram, men som alltid trist å skilles med vissheten om at det mest sannsynlig ville gå flere år til neste gang vi møtes. Det vi ikke visste, var at dette var siste gangen vi så våre foreldre, og også andre av de kjære vennene i Perumisjonen. Godt er det at vi ikke kjenner morgendagen, men får legge den i Herrens hender og ta en dag av gangen.
Denne utreisen var spesiell for oss fordi det antageligvis var siste gang vi som familie reiste sammen fra Norge. Vi var nok alle fire preget av det og av avskjeden med våre kjære da vi satt i flyet på vei til Amsterdam, reisens første stopp. Maino skulle bli igjen hos våre venner Burgdorf i Evansville, USA, mens Lewi skulle begynne på den norske skolen i Atyrá, Paraguay. Det var ikke fritt for annet enn at vi grudde oss til de avskjedene. I Amsterdam hadde KLM av en eller annen grunn satt oss opp til overnatting på et fint hotel nær flyplassen. Både rom og mat var inkludert i flybilletten som ikke var noe dyrere av den grunn. Vi slappet av og koste oss etter all travelheten før vi reiste fra Norge.
Reisen til Evansville, Indiana.
Dagen etter avreisen fra Amsterdam kom vi vel fram til Evansville utpå kvelden via flybytte i Chicago. På flyplassen ble vi møtt av Chris, og ute på gården tok Erwin og Anna imot oss som gamle venner. Maino fikk et stort, pent rom der hun pakket opp klær, noen bilder og personlige småting som gjorde det mer hjemlig for henne. Planen var at hun skulle hjelpe Anna i huset og etter hvert også med stell av kjøkkenhagen og arbeidet i forbindelse med høsting av grønsaker og frukt. Mot slutten av sommeren regnet hun med å reise tilbake til Norge for å gå på bibelskolen på Hedmarktoppen.
Dagene i Evansville gikk fort. Vi var med på møter og samlinger. Litt handling av klær og diverse annet som Maino trengte, ble det også tid til. Kvelden før avreise hadde vi en hyggelig stund med Maino og Lewi før vi tidlig på morgenen den 5.januar 1984 måtte ta avskjed med Maino. Det var en tung stund, selv om vi visste at hun var i gode hender. Antageligvis ville det bli lenge før vi kunne møtes igjen. Det ble en tårevåt avskjed på bussholdeplassen i Evansville før vi sammen med Lewi gikk vi om bord i Greyhound bussen som skulle ta oss til Miami i løpet av det neste døgnet. Vi sparte en del penger på å ta buss istedenfor fly den strekningen.
Videre med buss til Miami, Florida.
Det hadde vært uvanlig kaldt i Evansville, men det ble stadig varmere etter hvert som vi kom lengre sør. Denne vinteren hadde vært kaldere enn på mange tiår ifølge Chris. Det kjentes selv i Florida der det lengst nord i denne staten, møtte oss et trist syn med frosne bananplanter og palmer. Appelsinhøsten både i Florida og andre stater i sør gav dårlig resultat det året på grunn av frost under blomstringen.
Innen vi nådde Miami utpå formiddagen, var temperaturen der omtrent som normal for årstiden. Vi ble hentet på busstasjonen av en svensk venninne av misjonær Kerstin Anderås Lundquist. Gjennom sitt arbeid med søndagsskolebladet «La Perlita» hadde Kerstin kontakt med «Editorial Vida» i Miami. Det er den spanske avdelingen av forlaget og trykkeriet til «Assemblies of God», som ellers hadde hovedkvarter i Springfield, Missouri. Det var Kerstin som ordnet denne kontakten for oss. Kerstins venninne tok oss med til trykkeriet der vi fikk en interessant omvisning og hilste på flere av dem som arbeidet der, både engelsk- og spansktalende. John fikk i gave en helt ny studiebibel på spansk som enda ikke var offisielt utgitt. De sa at John var den første som brakte den til Sør-Amerika! Den ble til stor nytte og glede for han i mange år.
John bruker Studiebibelen han fikk på “Editorial Vida” i Miami når han underviser elevene på Bibelkursene i Saramiriza. På det større bildet sitter Lewi og jeg ved bassengkanten i huset der vi overnattet før reisen videre til Paraguay.
Etter omvisningen ble vi budt på middag før våre nye venner kjørte oss til huset der vi skulle overnatte. Det ble brukt til gjestehus, mens eierne var på oppdrag i misjonens tjeneste i Europa. I kjøleskapet var alt vi trengte av mat og drikke til vi skulle reise den følgende ettermiddagen. Neste dag ble vi kjørt til flyplassen. Vi var fulle av takknemlighet til vennene på «Editorial Vida» som tok så godt hånd om oss disse par dagene i Miami. Det kjentes av vi var søsken i Kristus og hadde et felles mål med vårt arbeid og virksomhet.
Den norske skolen i Paraguay.
Neste stopp var Asunción, hovedstaden i Paraguay. Der var misjonær Lars Førland på flyplassen og kjørte oss hjem til dem i byen Ypacaraí, noen mil utenfor Asunción. Var det varmt i Miami, så var det ingenting mot varmen da vi ankom Paraguay den 8. januar. Termometeret i Ypacaraí i skyggen utenfor huset til Lars og Jorunn, viste 42 grader. Inne i huset var det vifter som gjorde det mer levelig, og i ettermiddagsbrisen var det best under det store mangotreet i hagen når det var mulig å ta en pause i arbeidet.
Misjonærene Førlands mente at de til en viss grad hadde tilpasset seg varmen på sommeren, og at det i vintermånedene (sommeren i Norge) ble ganske så kjølig. Vi var også vant til varme i jungelen i Peru der temperaturen var omtrent den samme hele året. Men der var det vanligvis mellom 30 -35 grader, og den tette skogen rundt oss gjorde at det kjølnet ned utover kvelden. Lars og Jorunn hadde ansvar for barnehjemmet og menigheten i byen. Lars besøkte ofte andre steder for møter og bibeluker. I løpet av dagene vi var i Ypacaraí fikk vi god kontakt med barna på barnehjemmet, og John talte på møter i kirken. En dag var vi i Asunción og handlet klær og sko til Lewi som trengte litt mer klær til tiden på skolen.
Lewi står i døra til internatet på det minste bildet. På det andre bildet er vi i samtale med skolens internat foreldre Eldbjørg og Vidar Børjesson.
Vi var klar over at skolen hadde sommerferie, og at internatforeldrne Vidar og Eldbjørg Børjesson ville være på plass tidligere slik at de kunne ta imot Lewi. Den 14.januar hentet Vidar oss til Atyrá, den lille byen der skolen og internatet lå. Det var ganske bra vei til den litt større byen, Caacupé, men veien videre til Atyrá var helt forferdelig! Internatet var enkelt, men var utstyrt med det elevene trengte mens de var borte fra hjemmet. Skolen og huset til internatbestyrerne lå rett ved siden av internatet. Disse bygningene var omgitt av en stor hage med skyggefulle trær. Dagen før vi skulle reise videre, var vi i Asunción og feiret fødselsdagen til Chris Burgdorf. Det hadde vi avtalt mens vi var på gården i Evansville. Chris hadde nettopp kommet for å hjelpe amerikanske misjonærer fra «Assemblies of God» med et byggeprosjekt i hovedstaden. Vi fikk litt tid med Lewi i Paraguay siden skolen ikke hadde begynt enda.
Over sees Lewi på hjørnet av markedet i Atyrá der det ble solgt kjøtt og grønsaker. På bildet til venstre er vi klar for å kjøre fra Ypacaraí til flyplassen i Asunción. Lars Førland kjørte oss og tok Lewi med seg tilbake.
Videre til Bolivia.
Men den 18. januar måtte vi ta farvel for å reise videre til Peru via Bolivia. Det var ingen lett avskjed for noen av oss. For Lewi var alt nytt, både landet og den norske skolen med elever og lærere. Foreløpig hadde han bare møtt Vidar og Eldbjørg som han heldigvis fikk god kontakt med fra første stund. Om en ukes tid skulle det arrangeres leir på skolen, både for de norske og paraguayske ungdommene. Vi håpet at han ville trives i Atyrá de månedene som var igjen til skoleårets avslutning.
John og jeg følte et stort tomrom da vi satt på flyet uten noen av barna, på vei til oppgavene som ventet i Peru. Maino ville snart fylle 19 år. Lewi var 15 år og hadde siste halvår av ungdomsskolen foran seg i Atyrá. Vår trøst var at Lewi snar ville komme etter oss slik at vi kunne feire hans 16 års dag sammen i Peru. Men det ble lite prat og mange tanker på flyturen mellom Asunción og Santa Cruz i Bolivia. Tidligere hadde vi reist fra foreldre og søsken, men å reise fra egne barn, om enn ungdommer, var noe helt annet!
I Santa Cruz måtte vi bytte fly for å komme videre til Cochabamba i Andesfjellene. Vi hadde et par fine dager i Cochabamba som har et behagelig klima. Vi møtte flere norske misjonærer og besøkte både Bibelskolen, skolen «Buenas Nuevas» og tomten der barnelandsbyen skulle bygges. Det ble anledning til å være med på et møte i kirken som misjonen hadde startet for flere år siden. Der ble vi innbudt til å fortelle litt fra misjonsarbeidet i Peru.
Det var særlig interessant å møte misjonærene Helge Adolfsen og Finn Røyne som arbeidet i jungelen. Vi kjente igjen mye av det de fortalte fra Rurrenabaque og Riberalta ved Benifloden, fra vårt arbeid i jungelen i Peru. Helge fikk overtalt John til å være bibellærer på et bibelkurs i Rurrenabaque i oktober samme år. Han syntes det hørtes interessant ut å få denne anledningen til å bli bedre kjent med arbeidet i Bolivias jungel. Vi var også på et besøk til Kerstin og Bengt Lundquist som tidligere var misjonærer i Peru. Kerstin arbeidet på trykkeriet med utgivelse av søndagsskolebladet «La Perlita». Et arbeid hun allerede hadde startet som ung i Huancayo, Peru. De bodde i nærheten av den svenske skolen for misjonærbarna. De norske barna gikk også der og fikk norskundervisning av en norsk lærer.
Med misjonærkollegaer i Cochabamba, til høyre i samtale med svenske Kerstin og Bengt Lundquist, og over er vi sammen med norske Helge Adolfsen.
Endelig framme i Lima, Peru.
Den 21.januar gikk vår ferd videre til Lima via La Paz. En svensk misjonær kjørte oss til flyplassen i Cochabamba. Han sendte med oss 46 kg med søndagsskolebladet «La Perlita» som skulle til menigheten «Casa de Oración» i Lima. Vi var ikke helt begeistret for å ta med de fire tunge eskene. Det ble også en del problemer da vi kom til tollen på flyplassen i Lima. Jeg delte ut bladene til tollfunksjonærene og viste til det gode innholdet med bibelhistorier og tegninger som de kunne gi barna deres. De myknet opp, og vi fikk alt gjennom tollen uten å betale noe!
På flyplassen i Lima ble vi møtt av vår kjære venn, misjonær Lennart Lindgren. Han skulle reise til Perene dagen etter, som var søndag, for å undervise på et bibelkurs der hos Liv Haug. Allerede på kjøreturen hjem til dem, ba han John om å tale på kveldsmøtet dagen etter. I dagboken hans står det at han talte fra Ap.gj. 26.19 der Paulus står innfor kong Agrippa og sier: «… derfor ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.». Mange ble berørt av talen og søkte fram til forbønn og innvielse denne vår første søndag i vår 4.periode i Peru. Den nye store kirken i Lima var så å si fullsatt. Det var en fest og være til stede og høre fellessangen og bønnen og merke nærværet av Den Hellige Ånd iblant oss. Vi følte at det var godt å være tilbake i Peru. Det var som å komme hjem, selv etter 3 1/2 års fravær.
Kirken “Casa de Oración” i Magdalena, Lima i 1984 sees til høyre på bildet. De øverste etasjene bak kirkesalen med galleri, er internatet for studenter med spisesal på toppen. Bygget ble innviet etter vi reiste hjem sommeren 1980. Mens det tre etasjes bygget til venstre med møtesal, kontorer og leiligheter for pastorer, misjonærer og evangelister var ferdig allerede i 1976-77.
På pc eller laptop kan du høyre klikke på musa og få åpnet bildene i større format.
