Kapittel 73 står ovenfor dette kapitlet på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”. Kp.71 står nedenfor dette kapitlet.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kirken på Tigre Playa flyttes.
Høsten 1984 ble et kappløp med tiden for å få alt ferdig til å forlate Tigre Playa og flytte opp til Saramiriza. Elva gravde stadig ut nye områder av landsbyen, og i løpet av sommeren ble kirken revet ned og satt opp lengre bak på tomta. Mange flyttet til sine åkrer i bielva på motsatt side av Marañon. Senere flyttet flere familier til San Lorenzo eller helt til Iquitos. Likevel var kirken full ved innvielsen den 6. oktober. Den var riktignok mindre enn det opprinnelige bygget som ble innviet i februar 1973. Flere av landsbyens hus hadde rast i elva, og noen ble flyttet lengre bak dersom materialene fortsatt var brukbare. Landet bak Tigre Playa er lave sumpområder, unntatt ved den øverste delen der en liten høyde går innover fra Marañon. Derfor var det begrenset hvor langt vekk fra elva folk kunne bosette seg. Evangelist Marcial ble nå leder for menigheten. Han flyttet sitt hus bakover, nær kirken og planla å bli på Tigre Playa hva som enn hendte videre.
Ras og rivning.
Huset vårt ble revet ned stein for stein i løpet av sommeren og høsten. Alt ble tatt vare på og lagret lengre bort fra elva sammen med andre materialer som kunne brukes igjen, slik som det meste av takplatene, vinduslemmer og dører. Møbler og annet ble lagret i motorhuset som stod ganske langt bak på tomta, og var det siste av misjonens hus som ble revet ned. Der stod også gjerdesaga og andre ting vi hadde hatt med fra Norge. Familien Wilhelms hus ble revet i løpet av juni, og materialene var fraktet ned til Industrial. Skolestua ble vårt tilholdssted selv om vi ofte overnattet i Doulos den siste tiden på Tigre Playa. Det var skremmende å ligge i sengen på nettene og høre hvordan store stykker raste ut i elva. Det meste av våre eiendeler pakket vi ned etterhvert og lagret dem i motorhuset. Bare det mest nødvendige for å lage mat og for å betjene de syke som fortsatte å komme fra landsbyene i området, ble igjen i palmehytta,- den tidligere skolestua.
I august fikk jeg en fornyet innbydelse til å undervise på bibelkurset i Rurrenabaque, Bolivia fra 12. til 26.november. Helge minnet meg om at jeg hadde lovet å være med på kurset da vi var sammen i Cochabamba i januar. Den gangen hadde jeg ikke sett for meg at forandringene på Tigre Playa ville skje så raskt med alt arbeidet dette førte med seg. Jeg angret nesten på mitt løfte, men følte likevel at jeg skulle reise. Gro mente også at det var riktig. Vi avtalte dato og reisemåte over radio med Helge. Det ble travle uker framover høsten for å bli ferdig med alt som måtte gjøres før datoen for avreise. Foruten alt arbeidet på Tigre Playa med å redde hus og eiendeler fra å rase ut i elva, måtte vi forberede området vi skulle flytte til. Det var ikke noen enkel oppgave i jungelen.
Besøk til Saramiriza.
I begynnelsen av september reiste Gro og jeg med Doulos oppover Marañon mens vår trofaste venn Romulo, en av de første som gav sitt liv til Gud på Tigre Playa, bodde i skolestua og passet på sakene våre, både fra eventuelle tyver og elvas herjinger. Vi tenkte mer og mer på den voksende landsbyen Saramiriza, lengre oppover Marañon som nytt senter for arbeidet i den vestre delen av området som misjonenen hadde arbeidet i fra Borja i vest til Industrial i øst. Da vi kom flyttende til jungelen i slutten av 1969, bodde det bare et par – tre familier i Saramiriza. Vi hadde i lengre tid bedt om klarhet i denne saken. Før vi tok den endelige beslutningen, ville vi se nærmere på tomta vi hadde fått tilbud om å bygge på, og samtidig ha møter i Saramiriza og besøke landsbyer i nærheten. Det ble mange samtaler og møter i løpet av dagene vi var i området.
Sammen med Juan Miguel, en av de første som tok imot troen og ble døpt i Saramiriza, så vi på et stykke land som han hadde skjøte på og ville gi til misjonen. Det lå ved siden av hans åkrer litt nedenfor Saramiriza. Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet, og reiste opp til kommunekontoret i Borja. Der ble tomta overdratt til misjonen, og de nødvendige dokumenter ble underskrevet. Tomta måtte ha et navn for å kunne registreres. Vi bestemte oss for å kalle stedet for Betania.
På reisen hjemover røk styrevaieren på Doulos. Jeg rigget til med taljer og rep så jeg kunne stå bak på båten og styre, mens Gro sjekket dybdemåleren og betjente spakene for gass og gir framme ved rattet. Det ble noen spennende og slitsomme timer i solsteken før vi nådde Tigre Playa.
Arbeid på tomta ved Saramiriza.
Mot slutten av september reiste jeg igjen oppover til Betania. Flere brødre fra menighetene i landsbyene fra Tigre Playa og opp til Borja ble med meg for å hugge ut området. De var glade for muligheten til arbeid som kunne gi inntekt, og var senere til stor hjelp med rydding av tomta og byggingen av et kombinert lager og midlertidig bosted for oss. Med økser og macheter hogg vi oss sakte innover på tomta. Vi holdt på med dette arbeidet noen dager før vi fikk kontakt med en mann i Saramiriza som hadde motorsag. Vår sag hadde gått i stykker og reservedeler bestilt. Nå skulle de største trærne felles. Motorsaga ble til stor hjelp. Da et av de største trærne falt, dukket det opp et hode iblant greinene! Det var et dovendyr som heldigvis ikke var skadet.
En av arbeiderene så halen til en stor slange stikke ut under en stubbe. Han tok tak i den og dro fram en tre meter lang og veldig tykk kvelerslange! Den ble også sluppet fri. Brødrene drepte flere svært giftige slanger, men ingen ble bitt eller skadet. Vi hadde en bønnestund etter felles frokost hver morgen og ba om Guds beskyttelse over arbeidet. Vi ble ferdige med hoggingen etter et par uker og reiste hver til vårt. Nå måtte stokker og greiner ligge til tørk i en tre ukers tid.
De siste forberedelsene før reisen til bibelkurset i Bolivia.
Den 20.oktober reiste jeg oppover Marañon for siste gang før reisen til Bolivia. Da jeg kom til munningen av Morona, besøkte jeg et par landsbyer i nedre Morona for møter og samtaler. Juan Villegas og hans familie fra Puerto America ble med meg til Betania for å hjelpe til. Kona hans og et par andre søstre skulle koke mat for oss som igjen var samlet på Betania for å brenne og rydde tomta. Det ble gjort slik det er vanlig i jungelen når nye åkrer skal ryddes. Det skjer på den tørreste tiden av året her i regnskogen. Dette året var det ekstra lite regn og mye sol med stekende varme. Etter å ha ligget til tørk i tre uker, tok ilden fatt i de tørre bladene og greinene med det samme vi tente på. Vi måtte rømme inn i jungelen for å slippe unna flammene. Da ilden sluknet, lå bare de tykke trestammene igjen hulter til bulter. Jeg ble noen dager og arbeidet sammen med de andre før jeg måtte kjøre ned til Tigre Playa. Den planlagte reisedagen til Bolivia nærmet seg raskt.
Før jeg reiste, gjorde jeg en avtale med brødrene fra menigheten i den lille landsbyen Betel, ikke så langt nedenfor Betania. De hadde vært med på uthoggingen av tomta, og også nå da vi brant og ryddet. Ifølge avtalen lovte de å skaffe materialer fra jungelen, inklusiv palmeblad til taket og sette opp et lagerhus for oss i løpet av november. Huset ville bli ganske stort og bygget på samme måte som hyttene i landsbyene i området. Det var helt nødvendig å ha ferdig et sted å lagre sakene våre under tak innen vi kunne flytte. Slik situasjonen ble på Tigre Playa utover høsten, begynte det å haste. Elva gravde seg stadig lengre innover og oppover i landsbyen og gjorde store jafs inn på misjonens område. Vi håpet på flytting før jul.
I Doulos på reise til Industrial.
Gro skriver i brev til sine foreldre den 28.10: »Nå er vi på vei nedover elva til Industrial. I går fikk vi vite at det kommer fly fra Yarina Cocha til Industrial i overmorgen. John skal reise med det til Wycliffe senteret. Der vil han bli noen dager hos Lewi før han tar rutefly til Lima og derfra videre til La Paz. Et enmotors misjonsfly skal fly han fra La Paz til Rurrenabaque i Bolivias jungel. Nå holder det på å mørkne, og jeg sitter her og skriver i lyset fra en batterilampe. Det ble sent før vi kom av sted fra Tigre Playa. Vi var med på søndagsskolen og formiddagsmøtet. Dessuten måtte Mamerto som skal bo i skolestua og være vaktmann, få en liten orientering om oppgavene. Han og familien hans kom sent i går fra landsbyen sin oppe i en bielv til Potro. Mamerto er leder i vennegruppen i sin landsby. Han har hjulpet oss før med forskjellig arbeid. John har besøkt området mange ganger, og flere menigheter er grunnlagt blant awajun folket. Mamerto har den lille radioen vi bruker til kontakten med Wycliffe/Jaar i Yarina. Da kan jeg ha kontakt med han fra Industrial.”
Gro fortsetter brevet som skrives på vei nedover elva: “Vi har lagt til i San Lorenzo der vi skal sette av to awajun familier som er med oss. De har ganske mye med seg som kjeler og matvarer. Vi har også deres to kanoer på slep. Vi hadde anbefalt dem å la den nye spanske legen som har kommet til klinikken her, se til de syke barna deres. Med Doulos tar det omtrent en time fra San Lorenzo ned til Industrial ved munningen av Pastaza. Jeg skal være der sammen med familien Wilhelm mens John er borte. Den siste tiden når John har jobbet på tomta i Betania, har jeg vært mye alene på Tigre Playa . Vi ble enige om at det ville bli for mye med hele november i tillegg. Særlig slik det er nå med stadige ras, og elva som begynner å komme veldig nær både skolestua og materialene vi har lagret fra rivningen av huset. Jeg håper at jeg kan være til noe nytte i Industrial. Dessuten vil jeg få tid til å gjøre ferdig søndagsskolemateriell til utpostene som skal utleveres på bibeluka vi har innbudt til på Tigre Playa i februar. Det er blitt lite tid til brevskriving de siste ukene og blir nok ikke bedre når John kommer tilbake. Derfor regner jeg med å skrive julehilsener til familie og misjonsvenner mens jeg er her.”
Vel framme i Industrial – jeg reiser til Bolivia med stopp i Yarina Cocha.
Gro avslutter brevet dagen etter, 29.10: «Det ble ikke mer skriving i går. Våre venner kom vel i land i San Lorenzo mens vi dro videre i mørket. Vi kjørte oss fast på en sandbanke rett ovenfor Industrial. John måtte ut i elva i lyset fra en lommelykt. Etter en del dytting og strev fikk han båten av sandbanken, og vi kunne kjøre videre. Da vi la til her, ble det en del utveksling av nyheter med Eva og Rudolf før de gikk opp å la seg i huset som er under bygging. Vi sovnet fort i båten etter en begivenhetsrik dag. John tar med dette brevet når han reiser i morgen. Han har brukt all ledig tid i det siste, og fortsetter også i dag med å forberede bibeltimene i Bolivia. Jeg gruer meg litt til avskjeden, men er glad for å være sammen med familien Wilhelm mens han er borte.»
