Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp. 75 står ovenfor dette kapitlet. De tidligere kapitlene, 71, 72 og 73 på denne kategorien står under kp.74.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vi installerer oss på Betania

De første dagene i januar 1985 var utrolig travle både for oss og våre kristne venner som hjalp oss med arbeidet på tomta. De var glade for å hjelpe til og samtidig få en inntekt når de jobbet. Vi skulle gjerne ha hatt flere hjelpere for det var veldig mye å gjøre, men økonomien vår satte begrensninger. Samtidig var vi takknemlig for alle gaver vi fikk fra venner i Norge til å etablere oss på et nytt sted og etter hvert bygge opp huset vårt igjen.

Vennene fra Betel som arbeidet med palmehytta, brukte ikke mange dagene på å sette opp resten av veggene og deleveggen mellom den delen av huset som skulle fungere som lager, og delen vi skulle ha som kjøkken og oppholdsrom inntil videre. Det ble lagt gulv på påler i «bolig»-delen av hytta, mens lagerdelen hadde jordgulv. Familien Villegas bodde i palmehytta mens vi var i Lima og Iquitos. De hjalp oss de første par månedene før de reiste tilbake til Puerto America.

Til Lima og Iquitos

Allerede den 12. januar måtte vi reise til Lima for å fornye oppholdstillatelsen vår. Vi fikk nå bare for et år av gangen og dokumentene måtte ordnes i Lima.

Våre venner fra Puerto America og et par ungdommer ble igjen på Betania for å passe på båtene og fortsette ryddingen av tomta. Vi fikk reise med oljekompaniets fly fra pumpestasjonen som ligger innover veien fra Saramiriza, til byen Piura. Derifra reiste vi 100 mil med nattbuss sørover langs kysten til Lima. Det første vi gjorde dagen etter ankomst, var å levere inn dokumentene som trengtes for å fornye visumene våre slik at den «papirmølla» kunne starte raskest mulig.

Mens vi ventet på svaret, hadde vi noen fine dager sammen med misjonærer og peruanske pastorer på årskonferansen for AIPA, – misjonens felleskap av menigheter i Peru. Vi kjente at det var godt å komme bort en stund fra alle oppgavene og fra varmen i jungelen. Dagene i Lima gjorde oss godt og gav nye krefter. Gro fikk også snakket med foreldrene sine på telefon. De hadde vært en tid på sykehuset, men var hjemme nå. Svigermor var fortsatt ikke bra, og det kjentes leit å være så langt borte. Det var i alle fall godt å vite at de to brødrene til Gro bodde i Oslo, og Kari holdt kontakten fra Rjukan.

Fra Lima reiste vi med fly til Iquitos for å handle inn det vi trengte av matvarer, medisiner og byggematerialer. Sjøflyet fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza var innstilt den uken, så vi måtte ta en liten fraktebåt opp til San Lorenzo. Det ble fire døgn i hengekøye under kummerlige forhold. Det var en lettelse da vi fikk San Lorenzo i sikte. Juan Miguel møtte oss med misjonens speedbåt. Den tok oss raskt videre opp Marañon til Saramiriza. Der hadde vennene våre ryddet mer land bakover på tomta, og de hadde plantet bananer og maniok der det var brent. Etter hvert plantet vi også forskjellige frukttrær, nytteplanter og blomster.  

Bibeluke på Tigre Playa

Allerede før vi flyttet fra Tigre Playa på nyåret, hadde vi invitert til den tradisjonelle bibeluka i februar/mars. Den markerte årsdagen for innvielsen av kirken på Tigre Playa i februar 1973. Vi reiste med Doulos nedover Marañon til Tigre Playa i slutten av februar, men var først ned til San Lorenzo der vi hentet et par store pakker med salt fisk som vi hadde bestilt til bibeluka. Noen av vennene fra menigheten der ble med oss til Tigre Playa for å delta på bibeltimene.

Vår venn, pastor Segundo Vela kom fra Iquitos for å hjelpe oss med undervisningen. Det var mange bibeltimer hver dag i seks dager og møter hver kveld. Vi hadde gitt beskjed til menighetene at de måtte begrense deltagerne da det nå var mindre plass til overnatting. Det var likevel nærmere 70 innskrevne til bibeltimene. De kom fra forskjellige landsbyer, og noen fra Tigre Playa. Flere andre derfra kom til kveldsmøtene. Vi fikk noen velsignede dager sammen, med god og grundig undervisning og et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Vennene reiste hjem fornyet og oppmuntret til fortsatt tjeneste for Herren i sine landsbyer. For oss var det også en stor oppmuntring i denne turbulente tiden å være samlet med venner fra menighetene som hadde vokst fram gjennom såmannsarbeidet ut fra Tigre Playa.

Menighetsarbeid i Saramiriza og nabolandsbyer

Tilbake på Betania etter bibeluka på Tigre Playa, ventet det oss fortsatt mye praktisk arbeid. Jeg ivret etter å komme i gang med grunnmuren og oppbygging av huset vårt. Samtidig med dette arbeidet, fortsatte menighetsarbeidet og besøk til nabolandsbyer. To, tre ganger i uka kjørte vi opp til Saramiriza, til gruppen av troende som hadde bygd en enkel kirke på tomta de hadde fått tildelt av kommunen.

I mars 1985 hadde vi den første nattverden i kirken i Saramiriza med 12 døpte venner. I løpet av året økte det med folk på samlingene.  En gruppe unge menn begynte å gå på møtene. Noen av dem overgav sine liv til Jesus, ble døpt, vokste i troen og ble senere brukt av Gud i menigheten og på andre steder. På søndagene var vi også ofte på reise og besøkte de nærmeste vennegruppene langs Marañon. Vi var også på nye steder der det vokste fram grupper av troende. Evangelisering og undervisning i menighetene foregikk parallelt med alt det praktiske arbeidet på Betania.

Arbeidet fortsetter på Betania

Etter en grundig rengjøring var palmehytta klar til innflytting. Det så riktig bra ut da bord og stoler, parafinkomfyren og -kjøleskapet kom på plass. Jeg fikk satt opp kjøkkenbenken med vaskekum fra kjøkkenet vårt på Tigre Playa, mens overskapet derfra ble verktøyskap i lagerdelen av huset. Den delen ble brukt til verksted og til lager for byggematerialer og motorer som måtte være under tak. Vann hentet vi fra elva inntil jeg fikk satt opp et blikktak som samlet regnvann i et par rene tønner. Doulos ble fortsatt vårt soverom og tilholdssted på kveldene når det ikke var møter.

Medisinskapet fikk vi også plass til i palmehytta. Mange som hadde vært hos oss på Tigre Playa, kom nå til Betania med sine syke. Etter hvert gikk det mye tid til dette arbeidet som vi hadde håpet å slippe nå. Ikke fordi vi ikke ville hjelpe, men fordi vi kjente på vår tilkortkommenhet og manglende kunnskap.  Saramiriza hadde hatt en helsearbeider, men det viste seg at helseposten var nedlagt. Oljekompaniets lege hjalp folk når han var på kompaniets sykestue. Men det var ganske sporadisk, foruten at det var flere kilometer innover veien til kompaniets base ved landsbyen Felix Flores. Vi kjøpte inn mer medisiner fra Iquitos og gjorde så godt vi kunne. I denne tiden var vårt faste bønneemne at det måtte komme en sykepleier til Saramiriza.

Det var stor glede da vi hadde vår første radiokontakt etter flyttingen. Da antenna var på plass og kortbølgeradioen installert, gjenopptok vi den den daglige kontakten med Jaars/Wycliffe i Yarina Cocha. Vi var glade for at det igjen ble mulig med de faste lørdagskontaktene over radioen med Lewi, slik vi hadde hatt fra Tigre Playa det første halvåret han var på skolen i Yarina.

I jungelen heter det “minga” når naboer og venner kommer sammen for med machete og øks hogge ned småskog som har vokst opp igjen, . Vennene som kom, hadde med peanøtter, melonfrø og annet som de fikk så på sine egne områder. Vi plantet også peanøtter, melon og paprika i den nylukede og brente jorden. Det var en hyggelig og for oss lærerik dag, sammen med våre venner på “minga”. Da vi var ferdige med jobben, stod det igjen en mengde papayatrær. De vokste raskt og fikk snart mye stor og god frukt.  Fuglene spiser papaya og svelger frøene. Frøene ble sådd mens de overnattet i trærne. Da trærne ble hogd og lyset kom til på jordbunnen, begynte frøene å spire og gro.

Husbyggingen starter

Vi fikk god hjelp til å bryte stubber og rydde området vi hadde sett ut til huset. Det lå hundre meter fra elva, men fortsatt på et område som lå litt høyere enn lengre innover mot skogen.  Mens dette arbeidet ble gjort, jobbet jeg med å få støpt en base til lysmotoren i hytta som ble bygd til motorhus. Det lå litt bortenfor vårt kombinerte bolig/lagerhytte.  Det var en stor dag da vi i midten av mars kunne ta det første spadetaket til huset. Det lå hauger med sand og stein tatt opp fra elva, ferdig til bruk for å støpe grunnmuren. Sement hadde det vært vanskelig å få tak i. Men nå var sementen også på plass, fraktet med lastebil fra Bagua. En måned etter det første spadetaket, den 14.april var grunnmuren ferdigstøpt.

Materialer sages til reisverket

Det lå en mengde tykke stokker rundt på tomta etter uthoggingen. Flere av dem var av god kvalitet til byggematerialer. Et par uker før jeg begynte med grunnmuren til huset, gjorde vi en avtale med en ung mann fra Saramiriza som var flink til å sage ut plank med motorsag. Han hadde motorsag med 32 tommers sverd. Med den skulle han og en medhjelper sage ut planker til gulvbjelker, reisverk, takstoler, og dessuten blokker på fire meters lengde. De sagde jeg senere ut bord og lister av med gjerdesaga. Plankene ble stablet opp for å tørke før de kunne brukes. De store stokkene på tomta forsvant fort! Tykke grener som ikke hadde brent, råtnet etter hvert.

En trist nyhet! – Gro reiser til Norge

Den 16.april kom et sjøfly fra Yarina for å fylle bensin. Piloten rakte meg et par brev. Jeg så fort at de kom fra Norge.  Vi hadde oppgitt en postadresse i Yarina til PYM’s misjonskontor til alternativt bruk. Vanligvis fikk vi posten til postboksen i Iquitos. Derfra ble den sendt med rutebåtene opp til oss. Av forskjellige grunner, bl.a. at en av båtene grunnstøtte og sank, hadde ingen rutebåt dukket opp på lenge. Dermed var det flere uker siden vi hadde fått post.

Jeg ropte på Gro. Hun kom fort da hun hørte at det var brev. Med brevene i hånden gikk hun og satte seg på benken foran på Doulos for å lese mens jeg hjalp piloten med å fylle drivstoff på flyet. Plutselig hører jeg et fortvilet rop fra Gro: «Mor og far er døde og begravet!» Det var et sjokk for oss begge. Det viste seg at brevet var fra Kai Kjosbakken på PYM’s misjonskontor datert 21.mars. Han skrev at han akkurat hadde kommet til kontoret etter å ha deltatt på begravelsen til foreldrene til Gro. Han trodde selvfølgelig at vi visste om dødsfallene før dette brevet nådde oss.  Vi fortalte piloten hva som hadde skjedd. Vi snakket litt fram og tilbake, før han tilbød å ta Gro med til Yarina når han skulle tilbake om en dag eller to. Fra oss skulle han fly til elven Santiago for å hente et par passasjerer i huambisa landsbyer der. Det ville være plass til Gro om hun ville være med til Yarina for å reise videre til Norge.

Gro og jeg snakket sammen om dette etter at piloten fløy videre den ettermiddagen. Vi var enige om at Gro måtte reise hjem for å treffe sine søsken nå som foreldrehjemmet skulle pakkes bort og selges. Det var enda over to år før vi skulle hjem etter endt periode. Jeg fikk kontakt med Lennart i Lima over kortbølgeradioen samme ettermiddag. Vi hadde hørt rykter om at det på grunn av stor inflasjon og gunstig dollarkurs, var mulig å få billige flybilletter i Bolivia med et paraguaysk flyselskap som hadde ruter til Frankfurt fra La Paz via Asunción i Paraguay. Kontakter med andre misjonærer ble gjort via radio, og i løpet av et par dager var alle nødvendige billetter kjøpt fra Lima til Frankfurt.  I all hast pakket Gro kofferten og ordnet med mange ting som måtte gjøres før hun reiste. Det var ikke lett å ta farvel den formiddagen flyet kom tilbake for å ta med Gro på den første delen av en lang reise.

Så var jeg alene igjen på Betania, men jeg hadde nok å gjøre med bygging og med den lille, men voksende menigheten i Saramiriza og besøk til de nærmeste landsbyene. Dessuten kom det mange syke både fra Saramiriza og andre landsbyer. De pleide Gro å ta seg av selv om jeg hjalp til ved behov. Men for det meste var jeg opptatt med alt det praktiske som skulle gjøres. Nå var jeg alene om alt og tok meg av de syke som best jeg kunne. Enkelte dager var det bare en eller to som kom, men ikke sjelden gikk mye av formiddagen med til å betjene de syke. Likevel gikk arbeidet framover, godt hjulpet av et par ungdommer som blandet sement og gjorde annet forefallende arbeid. Et vennepar fra Betel kom for å hjelpe til i noen uker. Det var hyggelig og ble til god støtte for meg. Ikke minst ble det bedre matstell, og jeg fikk hjelp til klesvasken som foregikk for hånd.

En stormnatt

Jeg husker en natt jeg våknet av at båten ristet, og slo mot noe med høye smell. Utstyrt med en lommelykt og regnfrakk gikk jeg ut på dekket for å se hva som foregikk. Regnet fosset ned og det lynte i ett sett.  Det var sterk vind som hadde ført til at fortøyningen bak hadde løsnet, og båten la seg ut mot strømmen. Et tre hadde blåst ned rett foran båten. Noen kraftige grener hang ned og skrapte mot skroget like ved der jeg stod. Plutselig brakk den tykke grenen, og jeg fikk et slag over høyre legg. Det gjorde fryktelig vondt. Men jeg måtte først kjempe mot strøm og vind for at ikke den fremre fortøyning av båten også skulle ryke.

Dekket var vått, men nå merket jeg at det ble glatt der jeg gikk barbeint. Da oppdaget jeg at det blødde kraftig fra et sår på leggen. Jeg fikk sikret fortøyningene før jeg gikk inn i båten for å rense og forbinde såret. Leggen ned mot foten ble etter hvert blåsvart og verket veldig. Jeg foreskrev meg selv antibiotika etter en radiokontakt med Eva Wilhelm. Det vonde beinet og foten hindret meg i arbeidet ganske lenge. Jeg fortsatte likevel med å mure veggene, men det gikk sakte.  Såret grodde og hevelsen gikk ned litt etter litt. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde brukket beinet i det kraftige slaget av greinen, og at jeg frisknet til igjen. Det kunne ha gått mye verre. Båten ble heller ikke skadet, om enn noe oppskrapet.

Den 28.mai var en gledens dag. På radioen fikk jeg høre at Gro var kommet vel fram til Lima på formiddagen. Vi snakket en lang stund før hun og Lennart Lindgren måtte kjøre til flyplassen for å møte Maino som kom med fly fra USA. Allerede dagen etter skulle de fly videre til Pucallpa. I Yarina ville de møte Lewi som bare hadde et par dager igjen av skoleåret før de alle tre kunne fly hjem med Jaars sjøfly. Etter nesten syv uker «alene» på Betania så jeg med stor glede fram til ankomstdagen.