Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.79 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Menighetsarbeid i Saramiriza”. Kp. 77 står øverst på “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

                            

Menigheten i Saramiriza.

Vi har i tidligere innlegg på bloggen skrevet om Saramiriza og våre første besøk der på siste halvdel av 1970-tallet.  Den lille gruppen av troende vokste sakte men sikkert etter hvert som landsbyen fikk flere innbyggere da den ble et senter for oljevirksomheten i området. Noen av vennene kom til bibelukene på Tigre Playa, og både jeg og Rudolf Wilhelm besøkte Saramiriza samtidig som vi hadde møter i Borja og de øvrige landsbyene oppover Marañon.  Da vi flyttet opp til Betania ved Saramiriza på nyåret 1985, hadde vennene bygd en liten palmekirke ganske sentralt i landsbyen. Juan Miguel Flores var en av de første som tok imot evangeliet i Saramiriza, og var nå leder for gruppen av de troende der.  Det var av han vi fikk tomt på Betania.  Like nedenfor vår tomt hadde Juan Miguel sin åker med bananer, maniok og mais.

Den 13. februar 1986 ble menigheten «Iglesia Evangelica Casa de Oración» (Den evangeliske kirken “Bedehuset”) dannet med 23 døpte medlemmer. Det var en gripende stund da vi for første gang i Saramiriza hadde nattverd sammen. Senere i samme måned var det dåp to ganger i Saramiriza, og menigheten økte raskt med ni nye medlemmer. Vi hadde ikke tenkt at vi skulle bruke så mye tid i Saramiriza som det viste seg å bli. Men i og med at vi bodde nær landsbyen, ble det mulig å være med å tale og undervise både på møter på søndager og ellers i uka slik som vi tidligere hadde gjort på Tigre Playa. Vi var også på reiser til vennegruppene i landsbyene langs Marañon og i nedre del av Morona, samtidig som vi arbeidet med byggingen på Betania. Søndager kjørte vi ofte med speedbåten til nabolandsbyer for å ha møte på formiddagen, mens vi var med i Saramiriza på kvelden. Der var det søndagsskole for barn og voksne på formiddagen og møte på kvelden. På kveldsmøtene kom mange fra landsbyen for å høre Guds ord i sang og tale.

Forsterkning i arbeidet – Evangelist Isidro Villavicencio fra Lima.

Isidro var fra menigheten i Magdalena i Lima som misjonærene Lindgren hadde grunnlagt. Han var ivirig med på friluftsmøter og bibelsalg, foruten andre oppgaver i menigheten der. Vi kjente Isidro fra besøk i Lima. For oss var det en glede å høre at han gjene ville komme til Saramiriza for å hjelpe til i arbeidet.  Han kom den 20. februar 1986 med det samme Jaars flyet som våre amerikanske venner reiste med tilbake til Yarina. Isidro ble til stor velsignelse både for menigheten i Saramiriza og i andre landsbyer han besøkte. Lengst tid var han i Borja der vennene var veldig takknemlig for de ukene han var der. 

Etter Borja var han et par uker i Betel (tidligere Sappo Playa) og i San Juan. I begge disse landsbyene hadde de troende bygd palmekirker der de samlet seg til møter og bibelundervisning nesten daglig i den tiden Isidro besøkte dem.  Med Doulos reiste vi sammen til Tigre Playa, Puerto America og et par andre vennegrupper i nedre del av Morona. I mai måned reiste jeg til Chulucanas for å hente en større lysmotor som ville gi bedre strømtilførsel til gjerdesaga og andre elektriske verktøy. Motoren kjøpte vi brukt av den svenske misjonæren Göran Olsson. I Chulucanas talte jeg på noen møter i hovedkirken og på et par av de mange utpostene.  Isidro hjalp til i arbeidet i menigheten i Saramiriza mens jeg var på denne reisen. Han var heller ikke redd for å være med i praktisk arbeid på bygg eller i åker på stedene han besøkte. I begynnelsen av juni, etter over tre måneder i jungelen, reiste han tilbake til Lima.

Isidro kom på et nytt besøk til Saramiriza i april 1987 og ble også denne gangen til stor hjelp og velsignelse. Da hjalp han til med dugnaden på kirkebygget noen dager før han besøkte Borja og andre landsbyer langs Marañon en tid framover. Han kunne ikke bli så lenge som sist, for nå var det ikke lenge til det planlagte bryllupet med forloveden Maria.  I begynnelsen av 1988 kom de sammen til Saramiriza der de var nesten hele det året.

Forsterkning i arbeidet – Velkomst for misjonærene Bodil og Manolo fra Sverige.

I innlegget “Helsearbeid i Saramiriza” skrev vi om de gode nyhetene fra Sverige i begynnelsen av 1986. Sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez hadde avsluttet et år på en bibelskole i Spania. I løpet av året la det seg til rette med utsender og underhold for dem gjennom menigheten de tilhørte i Varberg og PMU (Pingstmisjonens U-landshjelp) i Sverige. Bodil skulle ta seg av helsearbeidet mens Manolo skulle støtte både menighetsarbeidet og legge til rette praktisk for en klinikk, først på Betania og senere i Saramiriza. Vi for vår del brukte all ledig tid til å få ferdig huset og leiligheten i 1.etasje innen de skulle komme.  Vi fikk også kjøpt noen brukte møbler til dem av en misjonær i Iquitos som reiste hjem til Statene.

Dermed var det viktigste på plass da de kom til Betania med fly fra Wycliffe basen i Yarina den 5.november 1986. Alt var nytt og ukjent for dem, men de tilpasset seg fort og fant seg til rette. For Manolo var spansk morsmålet, og Bodil snakket også godt spansk slik at de fra første stund kunne kommunisere med folk i området. Befolkningen i Saramiriza og i de fleste landsbyene langs Marañon var spansktalende. Det ble holdt en fin velkomstfest for dem i kirken i Saramiriza. De ble godt mottatt av vennene i menigheten.

Besøk til landsbyer og menigheter i Marañon, Potro og Morona.

Manolo og Bodil ville gjerne bli kjent i området og se noe av arbeidet utenom Saramiriza. Gro og jeg planla å reise til Norge etter vår fjerde periode i slutten av mai påfølgende år, og timeplanen utover våren 1987 var ganske fullpakket.  Dermed bestemte vi oss for å reise allerede den 25.11 til noen av landsbyene nedover Marañon helt til Tigre Playa og samtidig besøke menighetene i Potro og noen av vennegruppene i Morona. Gro ble igjen på Betania sammen med et ungt par fra menigheten i San Juan som hadde vært hos oss det siste halve året. Dessuten var det planlagt at hun skulle reise til Yarina sammen med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. De måtte ha en operasjon for pungbrokk. Det ville antageligvis bli i løpet av de første dagene i desember.

Tigre Playa (nå Primavera).

I brev hjem til min mor etter tilbakekomsten til Betania skriver jeg: «Manolo, Bodil og jeg dro av sted i Doulos med en liten speedbåt på slep den 25.november og etter et par stopp, kom vi fram til Tigre Playa på ettermiddagen. Stedet er ikke til å kjenne igjen nå. Misjonens tomt er det ikke noe igjen av, og stedet der kirken og våre hus stod, er midt i elva. Tigre Playa er delt i to med bare to -tre hus igjen i den nedre delen. Landsbyens skole som var nybygd av teglstein ikke lenge før det begynte å rase, har elva tatt med. I den øvre delen er det noen flere hus. Det er litt høyere grunn innover der. Vi la til med båten og innbød til møte i huset til Marcial Rios, som er leder for menigheten. Da mørket senket seg og parafinlampen ble tent, var det samlet en god flokk av beboerne i øvre del av landsbyen.  De fleste av menighetens medlemmer på Tigre Playa har for lengst flyttet til andre steder som San Lorenzo og Iquitos, og noen til munningen av den lille bielven på motsatt siden av Marañon. Mens noen få holder stand i landsbyen som de nå kaller Primavera. De har flyttet husene sine lenger bakover et par ganger. Nå håper de at elva har funnet sitt nye løp, slik at det ikke fortsetter å rase.”

Potro

Manolo og Bodil ble igjen på Tigre Playa mens jeg dagen etter kjørte med speedbåten inn bielven Potro. Det var fire timers reise til den nederste awajun landsbyen Nueva Esperanza. Jeg hadde ikke vært i Potro på 1 ½ år, så jeg var spent på hvordan det stod til hos dem. De hadde hatt en del problemer, sa Mattias lederen for menigheten der. Men det hadde rettet seg, og nylig hadde de døpt et par unge menn. Nesten hele landsbyen kom til møtet. Mange kom fram til samtale og forbønn.  I Porvenir, litt lenger opp i Potro var det vekkelse og mye folk på møtet der kvelden etter. Gustavo, lederen i Por Venir, fortalte at 12 venner var blitt døpt det siste året. En gruppe med jenter og en annen med gutter var framme og sang både på spansk og på sitt eget språk. Det var en opplevelse å høre dem og se hvor ivrige de deltok i sangen og bønnen. Også der var det mange som ville ha forbønn i avslutningen av møtet.

Morona

Da jeg kom tilbake etter tre døgn i Potro, fortalte Bodil og Manolo at de hadde hatt to møter på Tigre Playa, og Bodil hadde hjulpet flere syke med behandling og medisiner.  Vi tok farvel med Marcial og hans familie og satte kursen tilbake oppover Marañon til munningen av Morona. Vi stanset for møter flere steder i Morona, men først og fremst der det var små menigheter og grupper av troende.  I Nuevo Shoroya hadde Tariri kjøpt en lysmotor, men ingen visste hvordan de skulle få den til å gi lys. Manolo og jeg viste dem hvordan de skulle stelle og starte motoren. Vi hang opp ledninger og et par pærer både i huset deres og i den lille kirken. Det var stor begeistring da lyspærene tentes, og vi kunne begynne møtet. 

Neste dag hjalp vi dem å installere og bruke en maskin de hadde kjøpt til å rense eller skrelle risen de hadde begynt å dyrke på åkrene sine.  Det var en glede å se at vennene i Inca Roca i bielven Siquanga nå hadde bygd en kirke, selv om det bare var et tak med benker under. Vi hadde noen gode møter der.  På reisen nedover var vi med på innvielsen av den nye kirken i Nuevo Milagro, mens vi på veien opp var med på møte i Puerto America der de også hadde en ganske nybygd kirke.

Mark etter insektstikk i armen.

Jeg hadde en spesiell opplevelse i huambisa landsbyen Caballito. Pancho lederen for menigheten der tolket oss også ved dette besøket. Dessuten fikk han en annen litt uvanlig oppgave. Mens jeg var i Potro, ble jeg stukket et par steder på armen av et insekt. På reisen oppover Morona begynte det å gå betennelse i det ene stikket. Da vi kom til Caballito, så jeg med et lite forstørrelsesglass nærmere på stikket som var infektert. Til min forskrekkelse så jeg hodet av en liten mark stikke opp av insektstikket i armen. For Pancho var ikke dette ukjent. Med pinsetten vi hadde med, tok han ut to mark av armen min!  Vi hadde opplevd at hunden vår hadde mark etter stikk, men det kjentes veldig vemmelig å ha slike kryp på egen kropp. I alle fall leget det seg raskt etter at markene var ute!

Nytt kirkebygg i Saramiriza.

På et menighetsmøte i april 1986 ble det bestemt å bygge en ny kirke på en tomt ikke så langt fra den “gamle”. Årsaken til det var en beskjed fra myndighetene i landsbyen. De sa at stien like ved kirken skulle utvides, og at skolen som lå på nabotomten måtte ha mer plass til utvidelse. Vi fikk kjøpt en ganske stor tomt litt lengre inn etter denne nye veien. I juni målte vi opp tomta og plasseringen av kirken på 20 x 9 meter og merket ut stedet der de 28 pilarene skulle støpes. Alle hus i Saramiriza må bygges opp fra bakken på grunn av at de jevnlige oversvømmelsene. 

Da vi kom hjem fra reisa til landsbyene i Morona i juni/juli, begynte arbeidet med graving og forskaling, foruten kutting og binding av jern. Vi var jevnt over ti mann på dugnad fra slutten av juli og utover i august.  Det var en stor dag da alle pilarene stod ferdig støpt den 12.august.  Etter det ble det mye jobbing i huset på Betania for å få ferdig mest mulig i begge etasjene før vi skulle reise til USA til Maino og Kevins bryllup den 13.september.  På hjemveien derfra måtte vi til Iquitos en ukes tid for å handle trematerialer, takplater og annet til kirkebygget, foruten de vanlige innkjøpene av matvarer og medisiner. Derfor ville vi ha det meste klart for å ta imot våre nye misjonærkollegaer før vi reiste fra Saramiriza. Manolo og Bodil hadde skrevet at de regnet med utreise til Peru i løpet av oktober måned. Som vi skriver ovenfor, kunne vi ta dem imot på Betania den 5.november.

Dugnad.

Den 20.november startet vi opp med dugnad igjen. Nå for å sette opp gulvbjelkene og reisverket til kirken. Trematerialene hadde stått til tørk en tid på Betania etter at de kom med rutebåten fra Iquitos. Alt måtte lastes i trebåten vi hadde kjøpt til «arbeidsbåt». Den ble også senere den mest brukte båten for å kjøre oss og naboer opp til møtene i Saramiriza. Panel til veggene hadde jeg bestilt fra et lite sagbruk ved oljeselskapets pumpestasjon, 20 km innover veien fra elva. De sagde ut bord til panel av trær som vokste på høyere grunn og var av god kvalitet. Vi hentet materialene med en leid lastebil. De ble stilt opp til tørk mens vi arbeidet med reisverket.

Etter bare en uke med dugnad ble det stopp i byggingen helt til vi i slutten av mars 1987 kunne starte opp med arbeidet på nytt.  Vennene var spesialister i å bygge hus av palmematerialer, men var ukjente med den type bygg som vi nå holdt på med. Vi hadde heller ikke midler til å ansette noen som kunne lede arbeidet i mitt sted. Besøkene til landsbyene sammen med Manolo og Bodil i slutten av året og bibeluker på forskjellige steder både i og utenfor jungelen de første tre månedene i 1987, satte en midlertidig stopp på kirkebygget. Mens den «gamle» kirken av palmematerialer ble tatt fra hverandre og bygget opp igjen på tomta bak det nye kirkebygget. Der ble den stående i mange år og brukt til søndagsskolen for barna.

I hele april og første del av mai var det dugnad igjen. Vennene var flinke til å være med, men selvsagt kunne ikke alle forlate åkrene sine og annet arbeid hver dag. Vi var likevel en god gjeng som snekret og satte opp takstolene og la på takplatene. Innvielsen var planlagt til den 17.mai, så det ble hektiske dager den siste måneden. Da taket var på plass i midten av april, laget damene til fest for vennene i menigheten. De fleste hadde vært med på dugnaden på en eller annen måte. Det ble satt opp en vegg på tvers av bygget for å bruke den bakre delen til klinikk. Den delen ble ca.6 x 9 meter og fikk en egen inngang på baksiden, mens kirkerommet ble 14 x 9 meter. Klinikken var i bruk til innvielsen av Helsesenteret i Saramiriza i august 1990. Etter noen år ble denne veggen flyttet lengre bak slik at det bare ble et lite lagerrom bakenfor det utvidede kirkerommet. Det ble behov for mer plass i kirken ettersom befolkningen i Saramiriza økte, og stadig flere ble frelst og døpt.

Innvielsen av kirken i Saramiriza.

Den 17. mai fyltes kirken av 150 personer. Ordføreren og andre autoriteter var innbudt og var på plass. Medlemmene i menigheten og mange andre fra landsbyen kom, foruten noen venner fra de nærmeste landsbyene.  Kirken ble innviet ved ord og bønn av misjonærene og ledere i menigheten. Etter tale og sang ble det servert middag til alle.  Det ble en stor festdag for vennene i Saramiriza. Denne kirken ble brukt i 32 år før den ble revet for å gi plass for en ny kirke bygget i teglstein. Den fikk jeg gleden av å være med å innvie i september i 2019.