Kapitlene 26 (nederst) og 28 står også på denne kategorien “Reiser på flodene”. Kapittel 29 står på kategorien “Jul i Yurimaguas”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Besøk hos Shapra-indianere i Shoroya Cocha.
Det er ikke lange turen fra Pincha Cocha til Shoroya Cocha der høvdingen Tariri bodde. (Cocha betyr et lite vann eller gammelt elveløp). Vi bandt båten fast i et tre ved noen kanoer ved en åpning i skogkanten. Jeg gikk med en gang inn til landsbyen og ble godt mottatt. De kjente meg igjen fra besøket tidligere på året da jeg hjalp Tariri med en gressklipper han hadde skaffet seg. Noen av shapraene ble med ut til båten for å handle medisiner.
Sammen gikk vi tilbake inn til landsbyen med hele familien. Det var nesten en halv time å gå på den leirete stien der vi noen steder måtte
balansere på store stokker over gjørmehull. Det gjorde inntrykk på indianerne å se to små barn med lys hud og nærmest hvitt hår. De pekte og kommenterte, men hva de sa forstod vi selvsagt ikke. Det var sent på ettermiddagen før vi kom fram, og folk samlet seg til møte i Tariris hus. Noen av dem var kristne og tok del i sangen. Det var veldig spesielt å høre dem synge kjente og kjære sanger på deres eget språk. Vi kjente igjen melodiene. De hadde en liten sangbok og deler av det Nye Testamentet på sitt språk.
På besøk hos en av landsbyene til Shapra indianerne, Shoroya Cocha. Ikke alle vil bli tatt bilde av! Det hendte ofte de første årene i jungelen.
Wycliffe Bibeloversettere
Det var nettopp blant denne gruppen indianere to kvinnelige misjonærer fra Wycliffe Bibeloversettere hadde bosatt seg en del år tidligere. De lærte seg språket og begynte den vanskelige og langvarige prosessen med å
lage et skriftspråk, for deretter å begynne oversettelsen av skriftene i NT. De utarbeidet også lærebøker i lesing og undervisningsmateriell for lærere, pastorer og helsearbeidere. Sangboken ble senere utvidet, og det ble skrevet ned historier og legender som indianerne selv fortalte oversetterne.
Tsirimpo ledet møtene. Han var Tariris eldste sønn. Vi merket fort at Tsirimpo hadde opplevd Jesus i sitt liv. Vi fikk god kontakt med ham. Han var skadet i føttene, og hadde blitt operert på Wycliffe misjonens sykehus slik at han kunne gå igjen. Dit ble han fløyet i sjøfly til Wycliffe’ s base Yarina Cocha ved jungelbyen Pucallpa nærmere hundre mil unna. Dessuten hadde han tuberkulose, som vi etter hvert oppdaget at mange indianere hadde. Jeg holdt en enkel tale på spansk som Tsirimpo oversatte. Det ble et ganske kort møte denne dagen for kveldsmørket
kommer fort i tropene. Vi kom tilbake til båten akkurat i tide før mørket
senket seg over jungelen. De som hadde vist oss vei og hjulpet oss å bære
barna, gikk tilbake til landsbyen i stummende mørke! Men de var «lommekjent» i skogen.
To av døtrene til høvdingen Tariri bærer Maino og Lewi gjennom skogen.
Møter – og tordenvær
Vi ble hos Tariri tre dager og hadde samtaler og møter. Jeg glemmer aldri da vi på det siste møtet spurte om det var noen som ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin Frelser. Tre voksne menn, med fjær i håret, malte ansikter og med haglegeværet i hånden, kom fram og bøyde kne. Det
rørte oss dypt inn i hjertet å høre dem be høyt på sitt språk. Etter møtet, da vi var tilbake i båten, kom en av disse tre sammen med sin kone. Hun ville også gi sitt liv til Jesus. Det var en stor opplevelse for oss da denne indianerkvinnen fortalte oss etter forbønnen at det kjentes som hun hadde fått et nytt hjerte.
En av kveldene vi var i Shoroya opplevde vi det verste tordenværet vi har vært ute for. Vi hadde lagt oss til ro i båten. Det var stummende mørkt. Så kom det et riktig troperegn. Det øste ned som det bare kan gjøre i jungelen, og så kom tordenbrakene. I det vi hørte et kraftig brak,
slo lynet ned i et av de nærmeste trærne, like ved båten. Det var så tett med lyn at jeg kunne lese i Bibelen i lyset fra dem mens tordenen skrallet over oss! Motoristen vår krabbet under teppet sitt på gulvet fremme i styrehuset av bare redsel. Han hadde heller aldri vært ute for et slikt uvær. Det viste seg forresten at denne” kjentmannen” vår, aldri hadde vært i Morona. Han hadde løyet, for å få være med på turen. Men han ble til god nytte likevel.
En shapra kvinne vever belte eller bånd til å ha rundt hodet for å bære kurver.
Mosquito – og betente bitt
Det er lite sancudo/mygg i Morona elven, men til gjengjeld er det utrolig masse mosquito. Mosquito er bittesmå knottlignende insekter som gjør livet surt for alle. I motsetning til myggen, er knotten plagsom på dagtid for så å «forsvinne» når mørket kommer. Godt er dét i alle fall!
Det er særlig et område fra shapra indianerne og et par dagsreiser oppover elven at mosquitoen er særlig plagsom. I mestis- landsbyene bruker menn for det meste langermet skjorte og langbukser, mens kvinnene ofte går kledd i tynne bukser med skjørt utenpå og langermet bluse. Indianerne ser ut til å ha «lærhud». Små gutter går nakne, mennene oftest med bar overkropp og kvinnene i sine særpregede drakter der i alle fall armer og ben er bare.
Knotten biter og lager små sår, som lett blir betente i det varme, fuktige klimaet og vaskevann fra elva. Det så ikke ut som myggoljen vi hadde med avskrekket dem. Gro, jeg og barna så etter hvert ut som om vi hadde meslinger. Gro var spesielt utsatt, og hadde over åtti mer eller mindre infekterte sår bare på det ene benet. Vi ble veldig forskrekket da vi så
at det startet en rød og blå linje som krøp oppover benet fra knehøyde.
Blodforgiftning! Vi var mange dagsreiser fra nærmeste sykehus eller lege, men vi hadde noen medisiner, bl.a. penicillin med oss. Vi behandlet sårene med desinfiserende væske og antibiotikasalve morgen og kveld. Det ble også sendt opp mange bønner for situasjonen. Til vår store lettelse så vi at betennelsen vek tilbake. Vår takknemlighet og glede var stor da feberen og smertene ble borte etter noen dagers behandling.
Et bitt av en spesiell sandflue forårsaker denne typen sår – Leishmaniasis.
Mange farer lurer i jungelen
Livet om bord med to små barn bød på sine utfordringer. Maino var 4 ½, mens Lewi nærmet seg 1 ½ år. Det var ikke lett for ham å holde balansen i båten. Dessuten var det ikke store plassen å røre seg på. Vi stoppet av og til slik at de kunne komme på land for å leke og løpe litt omkring. Et sted vi hadde stoppet ved en sandbanke, gikk de hånd i hånd innover stranda. Plutselig kom det enstor alligator i full fart like ved siden av dem og rett ned i vannet med et svært plask. De satte i et forskrekket hyl og ble skikkelig skremte. Det ble vi også! Alligatoren hadde ligget og solt seg på land, skjult av strandgresset. Vi fikk en lærepenge og var mer forsiktige etter den hendelsen.
 |
 |
 |
 |
En puma måtte bøte med livet. Et rådyr skal bli middag til mange. Brøleaper hørte vi ofte. Villsvin var det mye av. Her tørkes villsvinkjøtt over ildstedet.
I jungelen er det mange farer som lurer, både slanger, giftige insekter og edderkopper, foruten alligatorer. Heldigvis holder puma og jaguar seg som regel langt vekk fra folk, mens vi av og til så villsvin og maurslukere svømme over elva og apekatter i trærne. I vannet er det piraja og andre fisker som både biter og stikker. I elvene lever en skate eller rokke med en hvass nål på halen. Den ligger ofte på grunt vann. Det kjennes ikke godt om en er uheldig å trå på den. Etter hvert behandlet vi flere som hadde sår eller koldbrann i foten etter et skatestikk. Senere fikk vi
også nærkontakt med en forholdsvis liten fisk, canero, som går i stimer. De kan angripe både dyr og mennesker, særlig hvis de kjenner blodlukt fra et sår eller en skade. Når vi tenker tilbake på årene i Perus jungel, må vi bare takke Gud for hans bevarende nåde.
Huambisa indianere og tømmerhoggere
På vår ferd videre oppover og nordover fra Shoroya Cocha la vi til ved de fleste hus der det var noen hjemme. På noen av disse stedene bodde det Huambisa indianere. De bosatte seg ofte der en liten bielv renner ut i Morona. De var veldig fattige, og alle ba om skoler. Vi fikk høre at det var flere små landsbyer innover i skogen langs de små elvene på begge sider av Morona. Hvis det ble skoler, ville indianerne på disse stedene også komme og bosette seg ved Morona, mente noen av de yngre mennene som kunne litt spansk.
Et sted stoppet vi ved en tømmerhoggerleir. Da mennene kom hjem ut på ettermiddagen hadde vi møte. Alle i leiren var med. Ved avslutningen av møtet innbød vi til forbønn, og 10 staute menn kom fram. Det gjorde inntrykk på oss å se disse tømmerhoggerne bøye kne og be Gud om hjelp
til å forandre deres liv. Vi måtte reise videre neste dag, men vi tror at det
som ble sådd i deres hjerter skal bære frukt. Det er Herren som gir vekst.
Tømmerhuggerne binder tømmeret sammen til en flåte.
Militærforlegning nær Ecuadors grense
Vi nærmet oss etter hvert grensen til Ecuador. Et par mil fra grensen var det en større militærforlegning der vi måtte legge til og be om tillatelse til å reise videre. Sjefen her var en kaptein som ble begeistret over å få besøk. De hadde bare besøk hver tredje måned da forsyningsbåten kom fra hovedleiren i Barranca ved Marañon elva. Han ville vi skulle stanse igjen litt og innbød oss til å ha et møte for soldatene den kvelden. Dermed lagde han, ved kokkens hjelp, i stand en bedre middag for oss.
Han anordnet til og med skyteoppvisning for oss. Noen soldater skjøt på ting på den andre siden elva, og det var konkurranse om hvem som var mest treffsikker. Kapteinen hadde selv familie og barn i Lima. Det var tydelig at han satte pris på besøket av oss og barna våre.
På ettermiddagen fikk soldatene ordre om å bade seg og gjøre seg i stand til møte på kvelden. På dagen er det utrolig mye knott her. Vi fant ut at soldatene smurte seg inn med diesel, noe som syntes på uniformene deres. De stilte opp, nybadede og med rene klær til møtet. På ordre fra kapteinen, marsjerte de inn i samlingsbrakka, som bare var et tak av
palmeblader med noe benker utover jordgulvet. De fikk beskjed om å høre godt etter og være stille. Det var de også. Det er nok både første og siste gang vihar hatt møte der alle var beordret til å delta! Men det virket som de likte det de hørte. Det var i alle fall sikkert en kjærkommen avveksling fra deres monotone soldatliv langt inne i jungelen. Johns trekkspill gjorde lykke her som andre steder vi besøkte!
Vi sang noen sanger og kor, og det viste seg at det var noen av soldatene som sang med. Kanskje var dette en hjelp for dem å bekjenne at de var kristne. Soldatene kom fra mange steder i jungelen, og noen også fra andre kanter av landet. Vi forkynte evangeliet på en enkel måte. Da
innbydelsen gikk ut, kom to unge soldater fram og ville ta imot Jesus som sin Herre. Det ble en fin stund der vi kjente Herrens nærvær. Da vi reiste videre dagen etter, ble vi takket av kapteinen for besøket. Han ba oss stanse på nedturen også.
Achuar indianere – og lavvann
Det var ikke mange timer opp til grensen fra militærleiren. Ved grensen var det bare en liten grensestasjon med noen få soldater. Vi stoppet en ettermiddag og natt der før vi satte kursen nedover elva igjen. Vannstanden i elva begynte å bli lav, og her oppe er elva ganske grunn og smal. Vi la til ved et par hus som lå mellom grensestasjonen og militærleiren. I det vi skulle legge til land ble det en misforståelse mellom styrmannen (jeg) og motoristen. Vi braste med siden av båten inn i land, og en stokk som stakk ut fra land gikk rett igjennom veggen på overbygningen, like ved der Gro forberedte middagen. Stor forskrekkelse for oss alle, men takknemlige for at stokken ikke lagde hull under vannlinja på båten eller traff Gro som stod like ved. Vi måtte stanse på dette stedet i fem dager! Det var ikke vann nok i elva til å komme å reise videre nedover. Vi håpet på regn, så vannstanden ville stige.
Her fiskes det med en gift, barbasco som dreper fisken, men fisken er spiselig.
Vi fikk besøk av noen soldater fra grensestasjonen, som var på vei til militærleiren i små kanoer. De hadde plukket flere
sekker med egg fra vannskillepadder som de fant på sandbankene. De skulle saltes ned og sendes til byen der de det ble solgt som en delikatesse. Salget brakte soldatene en liten ekstrainntekt. Vi fikk noen egg som Gro laget omelett av. Vi hadde flere samtaler med beboerne i de 2-3 husene på dette stedet. De fortalte om Achuar indianere som bodde i bielvene i øvre Morona på begge sider av grensen mellom Peru og Ecuador. De var krigerske og hadde stadige feider seg imellom. De ble tidligere kalt Jivaros og var kjent for å forminske hodene de hadde hogd av sine fiender fra andre stammer. Vi hadde ingen mulighet til å besøke noen av disse landsbyene da, men noen år senere var vi på besøk til en av Achuar landsbyene.
Møte med alligatorer i mørket
En kveld i mørkningen lånte Gro og jeg en liten kano og padlet et stykke nedover elva, for å se om vi kunne skaffe oss noe ferskt kjøtt. Vi hadde geværet med. I skumringen kommer ofte forskjellige dyr ned til elva for å drikke. Med en god lommelykt kan man se at det lyser i øynene deres. Vi så en masse lysende, røde øyne, jeg telte til 24 par, noen små, men også noen store. Da så vi at det krydde av alligatorer på dette stedet, så vi var ganske raske til å snu og komme oss tilbake til båten.
Indianere samlet til møte. Menn på den ene siden og kvinner på den andre.
På vei nedover Morona
På natten den femte dagen gikk vannstanden opp etter kraftige regnvær. Da satte vi nedover elva etter en tidlig frokost, en reise som gikk uten vanskeligheter. Vi hadde tenkt å stoppe på flere steder på nedturen, men nå ble det bare noen få landsbyer vi tok tid til å besøke. Vi hadde enda en lang reise igjen. Planen var å nå Yurimaguas, der John fikk bygd båten, før jul. Da vi kom tilbake til Puerto America der Morona flyter ut i Marañon, lå det en taubåt med tømmer der. Vi skrev brev både til våre foreldre og til andre den kvelden, noen var påbegynt tidligere. Brevene fikk vi sendt med båten som skulle gå til Iquitos dagen etter. Det var
det første livstegnet vi fikk sendt hjem på flere uker. Vi la fra land i Puerto America den 28.november, drøyt en måned etter at vår reise i
Morona begynte i den samme landsbyen.
Erfaringer
Erfaringene vi satt igjen med etter reisen i Morona, var mange og til stor hjelp i tiden framover. Vi høstet praktiske erfaringer med båtliv, mat, natur og ikke minst økte vår kjennskap til folket som bodde i dette området. Det var utvilsom et stort behov for evangelisk arbeid, for medisinsk hjelp og for skoler/undervisning. Vi ble bedt om å starte
skole på flere steder, noe som Wycliffe misjonen i samarbeid med staten gjorde i mange indianerlandsbyer både i Morona og andre steder i årene som fulgte. Staten hadde allerede små skoler i noen av mestis landsbyene. Vi kjente for området, men trodde ikke at det var riktig av oss å bosette oss fullt så langt vekk fra” sivilisasjonen”.
Vi ønsket å være der Gud ville ha oss, og ba om hans ledelse i valg av bosted.
Morona flyter ut i Marañon – ved solnedgang.
