Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 24 står også på denne samme kategorien “Flodmisjon”, mens kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”. Kapitlene 22 og 23 står på “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen videre med flyttelasset

Neste dag var det marked i Chiriaco. Regnet hadde gitt seg. Langs de smale jordveiene i landsbyen hadde handelsmenn lagt ut sine varer på underlag av plast. Her var tøyer, sytråd og sysaker, såpe, kjeler, blikktallerkener og mye annet som både kolonister og indianere kunne bli fristet til å kjøpe. Fra landsbyene nedover elva og bondegårder langs stier kom folk for å handle. I områdene rundt bielva Chiriaco og hovedelva Marañon bor det flere tusen aguarunaindianere. Distriktet er
stort, men det behøves store områder for et folk som lever av jakt, fiske og svibruk. Det er ingen tvil om at den sterke koloniseringen i dette distriktet, gjør det vanskeligere for indianerne å fortsette deres tradisjonelle levemåte. Men samtidig vet vi at kolonistene kommer fra fattige, karrige fjellområder der det hverken er jord eller arbeid for en voksende befolkning, – et dilemma.

«Mamma, se på han der da! Han går i skjørt, og så har han veldig langt hår. Og se på henne med den rare kjolen.» Det er Maino som vekker meg opp av tankene der vi sitter i lastebilen og kjører mellom handelsmenn og handlende på det lille stykket ned til elvebredden. Hun har oppdaget noen indianere i sin tradisjonelle klesdrakt. Langt glatt hår med pannelugg og et lite hakk klipt inn ved ørene er hårfrisyren blant både menn og kvinner. Mennene har et svart-brunt tøystykke som går ned til kneet bundet sammen rundt midjen og kvinnene har et litt bredere tøystykke som er heftet sammen ved den ene skulderen. Det blir da til
en enkel kjole. Tidligere var dette tøyet hjemmevevd. Tråden ble spunnet av vill bomull eller av egen avling. Vi så flere som var kledt slik, men det vartydelig at mange hadde tatt etter kolonistenes klesmote. Særlig mennene som så ut til å finne seg godt til rette i langbukse og skjorte. Utseendet og hårprakten viste likevel tydelig at de var aguaruna indianere.

Lastebilen på vei gjennom landsbyen Chiriaco til elven.

Nede ved elva

Ved elva var det et yrende liv. Flere flåter og kanoer lastet med bananstokker, maniok og papaya lå fortøyd langs elvekanten. Indianerkvinner bar store kurver med maniok på ryggen. Kurvene var bundet med rep av bark rundt pannen. Lastebiler stod klare
til å frakte varene videre til Bagua og andre steder i området. Dette salget
gir kontanter til handel på markedet av varer som frister der.

Litt nedenfor alle kanoene får vi øye på båten som skal frakte oss og bagasjen nedover Marañon. Det var en 12 meter lang trebåt med tak av bølgeblikk og en 40 hp utenbordsmotor. Eieren smilte bredt da han så oss. John kjente ham fra tidligere reiser nedover elven. Vi var glade over å se at han var på plass som avtalt. «Jeg tror ikke vi kan komme lengre enn til Nieva i dag. Det er som dere ser, høyvann etter alt regnet den siste tiden. Det er umulig å passere fallene ved Manseriche når vannstanden er så høy.» Båteieren kom med disse nyhetene så snart vi var nær nok til å høre hva han sa. Men for å trøste oss la han fort til: «Det er ikke tiden for høyvann nå. Om et par dager kan vi sikkert reise videre.»

Vi hadde planlagt flyttingen til denne årstiden nettopp fordi vi visste at det var tiden for lavvann og den beste tiden å passere «nåløyet» Manseriche. På østsiden av strykene kan man seile på elva Marañon som lenger øst skifter navn til Amazonas, tvers over Sør-Amerika helt til Atlanterhavet. Nyheten om den høye vannstanden kom derfor uventet. Vi forstod at vi ikke hadde annet å gjøre enn å vente og håpe det beste. Militærforlegningen som ligger på oversiden av fallene, tillater ingen å passere dersom vannstanden er høyere enn et bestemt antall meter.

Det var en stor fordel når vi nå skulle laste om bord sakene våre at det var høyvann. Ved hjelp av både lastebil- og båteier tok det ikke lang tid å få våre saker over i båten. Plasten hadde ikke klart å hindre at sakene våre var mer eller mindre våte. Særlig en av madrassene hadde blitt veldig våt. Den var ganske mye tyngre enn vanlig! Vi så med ikke liten forskrekkelse på at båten lå ganske dypt i vannet da alt var vel om bord. «Ingen fare, – det kan gå enda mer i denne båten. Dette går bra,» forsikret eieren og lo av vår bekymring. Vi måtte bare stole på ham
og håpe at han hadde rett.

Maino på flyttelasset og båteier som også var motoristen.

Det hadde samlet seg en hel del mennesker som så på denne uvanlige lasten og disse «gringoene (hvite)» som skulle reise innover jungelen. Særlig ble Maino og Lewi sitt blonde hår sett på med stor undring. Flere prøvde om det var virkelig hår dette hvite. Noen nøyde seg ikke bare med å kjenne litt forsiktig, men lugget godt til for å se om det satt fast. Vi skyndte oss opp i båten og ålte oss bakover langs lasten til en trebenk på siden. Det ble vi plassert mens eieren satt bakerst og styrte. Det var ikke lett å se framover forbi lasten, men han hadde en gutt som satt lengst framme på toppen av lasset og dirigerte retningen. På den måten
skulle vi styre unna stokker, steiner og grunner som lurte i elva.

På vei nedover elva

Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten da motoren startet, og vi la på vei nedover den smale, svingete bielva i god fart. Vannet var høyt og strømmen striere enn vanlig på grunn av alt regnet de siste par dagene. Nå begynte det å regne igjen. John trøstet meg med at båteieren hadde kjørt her hundrevis av ganger og kjente elva ut og inn. For meg var en slik elveferd nytt og ukjent, mens John hadde reist her noen ganger. Chiriaco er en smal og ganske grunn elv. Jungelen står som en mur på hver side. Enkelte steder møttes nesten grenene fra noen kjempetrær og dannet
et tak over oss. Men vi hadde ikke kjørt lenge før vi kom ut i hovedelva
Marañon. Det var rart å se Chiriacos klare, mørke vann flyte sammen med Marañons brune leirholdige strøm.

Her renner Chiriaco ut i den større og elven Marañon.

Vi passerte flere aguaruna landsbyer som lå på høyder over elvebredden. Flere steder måtte vi passere ganske kraftige stryk. Vannet skummet og virvlet rundt oss, men båten kom trygt gjennom. Etter åtte timers reise kom vi fram til landsbyen Santa Maria de Nieva som ligger ved utløpet av en bielv med samme navn. Nieva ligger vakkert til på en høyde der bielva renner ut i Marañon. Vi kjørte et litestykke opp i den og la til. Regnet hadde heldigvis stoppet for en stund siden. Etter eierens utsagn kunne vi trygt la sakene være i båten inntil vannstanden tillot oss å fortsette reisen. Hjelpegutten hans skulle bo og sove i båten. Egentlig hadde vi ikke noe valg heller. Vi tok bagene og koffertene mens vi ba en stille bønn om beskyttelse over våre eiendeler i båten. Her var vi tydeligvis i hjertet avaguarunaindianernes land. Det var indianere i sine særegne drakter og hårfrisyrer å se overalt. Det var også en del mestiser som gikk kledt
etter vanlig vestlig stil.

Landsbyen Santa Maria de NIEVA på en liten høyde der bielven Nieva renner ut i Marañon.

Vårt lille opptog gikk ikke ubemerket forbi der vi ruslet opp mot stedets eneste hotell. Det var omtrent i samme stil som det i Chiriaco, men her slapp vi å klatre opp stige til 2.etasje. Isteden hadde huset jordgulv og bambusvegger som de fleste andre hus i Nieva. Det skilte seg ut ved å ha tak av bølgeblikk istedenfor palmeblad.
Lengre opp på høyden lå en katolsk kirke med tilhørende boliger for noen
spanske nonner og en prest. Der oppe var det også en liten klinikk og en
internatskole for indianerbarn fra omkringliggende landsbyer.

Besøk hos den katolske presten i Nieva

På grunn av høyvannet strakte oppholdet i Nieva seg over tre netter. Lewi pådro seg en kraftig ørebetennelse som neste dag førte oss til klinikken som ble drevet av et par av nonnene. I skyggen av palmetaket utenfor klinikken satt det mange ventende pasienter. De fleste var indianerkvinner med små barn. Nonnene tok vennlig imot oss, og Lewi fikk medisinene han trengte. På veien ned traff vi på presten som
også var fra Spania. Han satte tydeligvis pris på å prate med europeere og inviterte oss på kaffe. Nå var vi ikke akkurat vant til å omgås katolske prester, men vi takket ja til innbydelsen. Vi kom inn i en enkelt møblert stue der vi ble traktert med kaffe og kjeks. Barna fikk brus.

Presten var i første omgang ganske nysgjerrig på hvem vi var og hva som brakte oss innover i jungelen. Etter hvert gikk han over til å fortelle hårreisende historier om hvordan de første katolske misjonærene tok seg innover i jungelen for et par århundrer siden og vel så det. Fortellingene om deres primitive reisemåter langs jungelstier og på balsaflåter nedover elver og stryk, fikk vår lille ekspedisjon til å fortone seg som rene luksusreisen. Ikke få av disse første katolske prestene ble drept av indianerne som fryktet for de fremmede. Det var en interessant stund sammen med den spanske presten. For ham var det tydeligvis
en kjærkommen avveksling. Han ønsket oss til lykke da vi tok farvel og spaserte tilbake til vårt enkle oppholdssted.

«Mañana» – i morgen er et uttrykk som en fort får lære seg i Peru som ellers i Latin Amerika. «Paciencia» – tålmodighet er et annet ord som ganske fort bør innlemmes i ordforrådet. I Nieva ble disse ordene ekstra levende for oss! Flere ganger om dagen la vi veien nedom elva for å studere vannstanden. Den andre dagen utpå ettermiddagen gikk virkelig vannet ned om enn sakte. Det ble heller ikke mer regn. Det ble tre
netter i Nieva før vi kunne gå om bord i båten igjen. Da hadde vannstanden i elva gått kraftig ned, sik at vi kunne fortsette vår reise. Etter noen timers reise kom vi fram til stedet der elven Santiago, som kommer fra Ecuador i nord, renner ut i Marañon. På en liten høyde
ved elva ligger militærbasen Pinglo. Der må alle stoppe og søke om tillatelse til å få passere Pongo de Manseriche. Våre ID-dokumenter ble nøye sjekket. Etter mange spørsmål fikk vi tillatelse til å reise videre.

Vi passerer strykene Pongo de Manseriche, ved Andes østligste utløpere i nord, Cordillera del Condor.

Gjennom Pongo de Manseriche

Som John har beskrevet fra sin reise til Santiago og Morona, er strykende her ved Manseriche skremmende med store steiner og bratte fjellsider, og elva som presser seg igjennom den trange passasjen gjennom Andesfjellenes østligste fjellrygg. Vannet var også forholdsvis høyt denne dagen. Det var ikke fritt for at jeg satt med hjertet i halsen til vi var vel nede. Maino og Lewi satt stille og så med store øyne på skummende
virvler og steiner og stokker like rundt båten. Men vi kom vel ned takket være motorførerens gode kjennskap til elva og strykene i Manseriche. Vi var alle veldig lettet da vi nådde landsbyen Borja rett nedenfor dette passet. Det kjentes godt å ha fast grunn under føttene igjen. Vi fikk hjelp til å losse båten og lagre flyttelasset vårt i et hus ved elvekanten. Det var et rom ved siden av dette lageret der vi kunne installere oss til vi var ferdige til å reise videre i egen båt.

Det gikk faktisk hele 17 år før vi passerte
Manseriche igjen på vei opp til Bagua. Fra landsbyen vi bosatte oss i var det enklere, om ikke kortere å reise nedover Marañon til byene Yurimaguas og Iquitos i øst. Nedenfor Borja flater landskapet ut og fra utløpet av bielven Morona noen mil nedenfor, flyter Marañon/Amazonas rolig og stille helt til Atlanterhavet. Det gikk en rutebåt, som med årene ble til flere, mellom Iquitos og Puerto America, senere helt til Saramiriza. I begynnelsen av vår andre periode kom det i gang en flyrute med sjøfly fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza,sponset av den peruanske staten. Det tok dessverre slutt etter en del år da de ikke lenger hadde noen fly igjen! Det var sjøfly av typen Twin Otter som bruktes til denne tjenesten. Dessuten betydde kontakten vi etter hvert fikk
med Wycliffe misjonen med base ved Pucallpa, også mye for at vår «vei» til sivilisasjonen de følgende årene gikk østover istedenfor vestover.

Borja

Båten vår, El Sembrador lå halvveis på land, og påhengsmotoren lå delvis under vann da vi kom til Borja. Det var et sørgelig syn. John fikk en del jobb med den. Han skriver slik om det i et brev vi sendte til Lindgrens da vi kom fram til Yurimaguas: «Det var ikke akkurat gode nyheter som
ventet oss i Borja. Jeg hadde betalt en mann der til å se etter båten, men han hadde vært «bortreist» noen dager, så barna hans hadde sett etter den, sa han. Vel, båten hadde blitt liggende på land da vannstanden gikk ned og tippet over til en side. Motoren som lå midt på gulvet, bar tydelige merker av at vannet hadde stått over gulvnivå inne i båten. Heldigvis hadde ikke vannet nådd opp til det elektriske anlegget. Men et par deler var stjålet framotoren. På en eller annen måte startet den likevel og har gått som en klokke hele resten av reisen. De ubudne gjestene hadde også tatt med seg noen andre saker. Dette var det andre tyveriet vi opplevde i løpet av fire dager. Det vi savnet mest var likevel reiseradioen. Den skulle holde oss oppdatert om verden utenfor, men det ble det ikke noe av!»

Godt å komme forbi strykene og få landsbyen BORJA i sikte der den ligger vakkert til ved foten av Cordillera Condor.

Vi var takknemlige for strålende sol mens vi var i Borja. Alt det våte tøyet og madrassene la vi ut på båtens flate blikktak, mens fuktige esker med hermetikk etc. og sekker med mel og ris stod på land og fikk sin nødvendige del av solens stråler. Det gikk noen dager før alt var tørt, båten vasket innvendig etter besøket av Marañons leiret vann og motoren tørket og reparert, før vi var klar til avreise den 25.oktober. Da
hadde vi også fått tak i en hjelpegutt til reisen. Det var helt nødvendig på en slik tur for å dele på å styre bakfra og holde utkikk framover. Den unge gutten som ble med oss, viste seg å bli til stor hjelp på mange måter.Det lå noen spennende uker foran oss. Om de ukene forteller vi i de neste innleggene i bloggen.