Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 85 står ovenfor kp. 84 på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”. Kp. 83 står nederst på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Endelig våren 1989 er avtalene underskrevet for Helsesenteret i Saramiriza.

“Det er nesten ikke til å tro at jeg nå sitter i en motorsykkeltaxi på vei til sentrum av Iquitos fra bielven til Amazonas, Nanay der sjøflyet fra Saramiriza landet for noen minutter siden. Det er et yrende liv rundt meg, men tankene mine kretser rundt de gode nyhetene fra Norge som vi hadde mottatt over kortbølgeradioen et par dager tidligere.  Endelig, den 25. april, er avtalen underskrevet mellom Norsk Misjonsråds Bistandsnemd (NMB) som representerer NORAD og Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM) om bevilgning til bygging av et Helsesenter i Saramiriza i Loreto, Peru, og den første delen av bevilgningen til prosjektet er klar til overføring. Taxien stopper på avtalt sted etter kjøreturen. April går mot slutten, og jeg er i Iquitos for å åpne en bankkonto i dollar til byggeprosjektet, veksle penger til peruansk “Sol” og handle inn de første materialene til byggingen av Helsesenteret, bl.a. sement og jern. Dessuten skal jeg ved hjelp av gode venner finne en god murer og bygningsarbeider til å lede det daglige arbeidet på byggeplassen”. Så langt dagboken fra 1989.

Det måtte handles raskt for allerede uka etter skulle rutebåten gå fra Iquitos med kurs for Saramiriza, 5 -6 døgns reise oppover elva. Det la seg til rette med en byggeleder, og vi ble enige om lønn og om hvilke materialer som måtte handles først og sendes med båten oppover Amazonas og videre opp Marañon til Saramiriza. Avtalen (Convenio) mellom Helsemyndighetene i Loreto fylket “UDS Loreto” ved helsedirektøren i Iquitos og vår misjons juridiske person i Peru, «AIPA» ved Gro og John Agersten som AIPA’s representanter i Saramiriza, ble underskrevet allerede den 8. februar 1989.  Som vi skrev i forrige innlegg i bloggen, kom vi til Iquitos mot slutten av januar etter 1 ½ år i Norge. 

Det største bildet viser første side av avtalen med helsemyndighetene i Iquitos (UDS Loreto). De to andre er de første sidene fra avtalen PYM – NORAD ved NMB og Resolución (Vedtak04.09.91) fra Helsedepartementet i Peru om driften av Helsesenteret i Saramiriza (CSS).

I et brev til misjonsvenner fra mars -89 skriver vi følgende: «På grunn av streik innen helsevesenet virket det nesten umulig å få tak i direktøren i Loreto for å få i stand kontrakten. Men Herren ledet oss på forunderlig vis til de rette kontaktene, og etter en uke fikk vi vår første konferanse med helsedirektøren i Loreto fylket. Etter ytterligere noen dager og et par møter til, var kontrakten vedrørende bygging, drift og overdragelse av Helsesenteret i Saramiriza, “CSS” klar. Kontrakten ble sendt til PYM før vi reiste videre til Saramiriza. Den måtte de ha før avtalen “PYM” – “NMB” om bevilgning til prosjektet kunne underskrives.  Nå venter vi på avtalen mellom Norad og PYM for å sette i gang med bygging.» 

Grønt lys for å starte byggingen av Helsesenteret.

Men nå i slutten av april var avtalen underskrevet ifølge radiomeldingen fra Norge. Brev fra PYM med avtalen svart på hvitt kom like etter at jeg ankom Iquitos. Endelig var alt klart for å starte byggingen av Helsesenteret som vi så lenge hadde sett behovet av og ønsket skulle bli en realitet til glede og hjelp for innbyggerne i Saramiriza og i kommunene Manseriche og Morona.

Jeg var kommet tilbake til Saramiriza da rutebåten fra Iquitos kom med de innkjøpte materialene den 9.mai 1989. En merkedag! Da var tomta hugd ut og klargjort. Dessuten var et lager til materialene under bygging. Et par uker senere var dør og lås på plass i lagerhuset. Da ble sement og jern flyttet dit. Lageret var bygd med tak av palmeblad og gulvet stod på påler slik som de fleste hus i jungelen. Byggelederen fra Iquitos hadde kommet, og oppmålingen for Helsenterets plassering ifølge tegningene fra Helsedepartementet kunne begynne. Bygget vil bli på 380 kvadratmeter grunnflate, med ventesal, legekontor, kontorer for jordmor og tannlege, laboratorium, vaksinasjons senter og flere andre rom. Det måtte også bygges en stor septiktank og vanntank for oppsamling av regnvann. Hverken vann eller avløp fantes i Saramiriza.

På det store bildet sees lagerhuset, på andre siden av veien første bygget til den videregående skolen i Saramiriza. Byggeleder holder på med oppmåling til grunnmuren. Det andre bildet viser området det ble gravd ut masse til å fylle opp i grunnmuren.

Vi ansatte flere arbeidere, de fleste med liten eller ingen erfaring fra murerarbeid. Det var ikke oppført mange bygg av murstein i denne delen av jungelen. Noen av arbeiderne var medlemmer i menigheten.  Alle var glade for fast arbeid og lønn. Det statlige oljeselskapet svarte positivt på søknaden om levering av sand og singel fra et område innover veien mot deres pumpestasjon.  Det var dårlig med andre lastebiler, så vi var veldig takknemlige for hjelpen fra Petroperu (Det statlige oljeselskapet) både da og senere i byggetiden.  Vi fikk 10 lass med sand, gratis fra oljeselskapet med deres lastebiler. All sement måtte blandes for hånd, da vi ikke hadde noen blandemaskin! En tung jobb i varmen.       

Her er arbeidet med å støpe pillarene i full gang. For de fleste er jernbinding og sementblanding nye arbeidsoppgaver. Byggeleder må passe nøye på at alt blir gjort etter hans instrukser.

I første halvdel av juli reiste Gro og jeg til Iquitos for å handle mer materialer til bygget og for møter med UDS Loreto. Medisiner og annet stod også på de lange innkjøpslistene. Mens vi var i byen, ble avtalen om bygging av en legebolig på tomta ved siden av HSS underskrevet. UDS Loreto tok på seg det økonomiske ansvaret for å bygge legeboligen, mens vi som representanter for «AIPA» skulle være behjelpelige med en del praktiske ting i Saramiriza.

Den første containeren med utstyr til Helsesenteret ankommer Lima.

Mens vi var i Iquitos, fikk vi beskjed om at containeren fra Erikshjälpen var kommet til Lima og stod i tollen. Gro reiste da fra Iquitos med rutefly til Lima, mens jeg måtte tilbake til Saramiriza. Både arbeid i forbindelse med byggingen og menighetsarbeid med besøk til utpostene ventet meg der.  Dermed fikk Gro jobben med å ordne dokumenter på forskjellige kontorer for å få containeren med hospitalutstyr og møbler gjennom tollen. Vi hadde allerede søkt om tollfrihet gjennom “AIPA”. Det var stor glede da alt var i orden, og containeren kunne kjøres ut fra tollen i Lima.  Lastebilen satte kurs for Bagua der vi hadde bodd for mange år siden.  Jobben med å få ordnet alt dette, var svært vanskelig midt i politisk og økonomisk krise i Peru, og med en inflasjon som i juli var kommet opp i mer enn 10000 %.

Traileren med containeren fra Erikshjälpen kom vel fram til Bagua og innholdet ble losset av i garasjen til våre “gamle” venner i Bagua slik et av bildene viser. Den første delen av lasten ble lastet på en mindre lastebil, mens det som skulle hentes senere, ble lagret i containeren i garasjen.

I Bagua ble containeren losset utenfor den store garasjen hos våre gamle venner Placencia, fra tiden vi bodde i Bagua før vi flyttet til jungelen ved Marañon i slutten av 1969, tyve år tidligere.  Manolo Suarez møtte Gro i Bagua. Han kom med lastebil fra Saramiriza, og sammen fikk de lastet over en del av innholdet i containeren i denne bilen.  Veien fra Chiriaco, noen mil fra Bagua og videre innover i jungelen til Saramiriza var svært dårlig. Det var oljeselskapet som bygde veien på midten av 1970-tallet for å legge oljeledningen fra pumpestasjonen innenfor Saramiriza til en havn i Piura fylket. Det var ingen som hadde ansvar for vedlikehold, og den var nå i en elendig forfatning. Mange av de små broene over mindre elver hadde rast ut og ble erstattet av tømmerstokker som ble lagt over elveleiene av de få sjåførene som enda våget å bruke denne veien.

Reisen innover til Saramiriza tok flere dager. I Imaza måtte bilen repareres og det ble to overnattinger der før de kunne kjøre videre. Det store bildet viser at det var mange utfordringer før Gro og Manolo med lasten nådde Saramiriza. Der ble det som var vårt privat, lastet ombord i en leid båt og kjørt ned til Betania.

Lewi kommer fra Norge – Bygget reiser seg.

I midten av august kom Lewi fra Norge for å være et halvt år i Peru til han skulle begynne som sivilarbeider hos PYM. Etter avsluttet år på misjonslinjen på Hedmarktoppen, hadde han hatt sommerjobb og spart til reisen. Han var heldig da han kom fram til Iquitos. Flyet fra Lima landet sent på kvelden og tidlig neste morgen gikk han om bord på sjøflyet til Saramiriza. Det ble rekord i antall timer fra Oslo til Saramiriza, men det ble lite søvn. Ikke rart han var trøtt da han kom fram! Vi gledet oss over å ha ham hos oss i det følgende halvåret. Han ble også til stor hjelp på mange måter. I august kom første last med teglstein med rutebåten fra Iquitos. Det var en stor jobb å frakte 6 -7000 stein fra havna til lageret ved byggetomta. Det var ikke mange lastebiler i Saramiriza på den tiden. Så frakten foregikk dels med trillebør, en liten lastebil og flere ekstra arbeidere. Teglsteinene ble stablet under et tak ved lageret. En ung mann i menigheten fikk jobben som ansvarlig for å holde orden på det som kom inn og det som gikk ut av lagerhuset. Han jobbet med dette helt til innvielsen av “CSS”.

Det store bildet viser at veggene begynner å reise seg. Grunnmuren er utfylt, ferdig til støping av gulvet på 380 kvadratmeter. Lewi betrakter en av rutebåtene som hadde med noen tønner drivstoff til Betania.

Grunnmuren ble fylt med jord, sand og stein.

Da grunnmuren til Helsesenteret var ferdig, måtte den fylles med jord og sand opp til beregnet gulvhøyde for å unngå oversvømmelser inne i bygget. Det ble gjort en avtale med myndighetene i Saramiriza om dette arbeidet. Alle husstandene i landsbyen skulle være med å sende en fra hver familie for å ta sin del av denne store jobben. Det ville også gi større eierskap til Helsesenteret. Folk kom med bøtter, spann og vaskevannsfat til stedet det utgravingen skulle foregå. De gravde ut et stort område bak mot skogen, bar det opp og helte det ned i hullet som var omgitt av grunnmuren. Andre hadde oppgaven med å trampe til jorden for at grunnen skulle bli kompakt. Det meste av dette arbeidet ble gjort i løpet av september måned. Utover høsten fikk vi hjelp i Iquitos til innkjøp av mer teglstein og sement. Det ble losset av rutebåtene og fraktet innover veien til byggetomta, også materiell som helsemyndighetene hadde kjøpt til legeboligen. Byggearbeidet på legeboligen begynte utpå høsten.