Kapitlene 87 og 88 står på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”, mens kapitlene 89 og 90 står på ovenfor dette kapitlet på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reparasjon av Doulos i Iquitos høsten 1989.

Før byggeteamet fra USA kom i januar 1990, hadde vi høsten før hatt en ganske omfattende reparasjon på Doulos. Det forteller jeg om her i den første delen av kapittel 86.

Vi hadde planlagt å bruke Doulos til reiser til et par bibeluker og andre besøk i landsbyene langs Marañon og Morona i begynnelsen av 1989 da vi kom tilbake fra Norge. Men da båten ikke var brukt mens vi var borte, ville jeg ta en prøvetur før vi la ut på en lengre reise oppover Morona. Det viste seg at styringen ikke fungerte, og ved nærmere ettersyn så jeg at en del var brukket på den utvendige styringsmekanismen. Manolo fortalte at en stor båt hadde gått veldig nær Doulos da den kjørte forbi, så tauet foran røyk. Dermed ble Doulos presset med bakenden opp mot elvekanten. Antageligvis var det den forbikjøringen som forårsaket ødeleggelsen. Dette hendte mens vi var i Norge, og ble ikke oppdaget før jeg la ut på prøveturen.

Det trengtes nye deler til reparasjonen, og det var også behov for et par andre reservedeler. Dessuten måtte vi få tak i en dyktig mekaniker for å gjøre dette arbeidet. Det var ingen vei utenom å slepe Doulos ned til Iquitos. Men det var hverken tid eller penger til det våren og sommeren 1989. Vi måtte bruke speedbåten og den åpne trebåten til de planlagte besøkene i landsbyene. Som svar på brev til Pym og menigheter, fikk vi i løpet av våren og sommeren støtte fra flere venner og en gave fra  PYM’s Misjonsfond til reparasjon av Doulos. 

Reisen nedover Marañon.

Det ble sent på høsten før vi endelig kunne legge ut fra Betania med Doulos og speedbåten med en 40 hp utenbordsmotor. Vi hadde bundet speedbåten fast på siden bak Doulos for å dytte og styre den store båten ved hjelp av utenbordsmotoren. På denne reisen til Iquitos var Lewi og en ung mann som hjalp oss på Betania, Rusber med meg. Vi skulle dele på vaktene i den lille åpne aluminiums båten for å styre oss trygt nedover elva til Iquitos. Nedstrøms regnet vi med å bruke 4 til 5 dager med kjøring fra tidlig morgen til sen kveld. Speedbåten blir som en stekepanne når sola skinner, og det gjorde den for det meste på denne turen.  Enda godt vi hadde Doulos å søke skygge i når det ikke var vår vakt. Først ved midnatt bandt vi båten fast til et tre ved elvebredden for å få en natts søvn og hvile. Vi var takknemlig for den lille kommunikasjonsradioen vi hadde om bord. Hver morgen hadde vi radiokontakt med Gro hjemme på Betania.

På vei til Iquitos. På de små bildene har vi lagt til på en sandstrand på motsatt side av Iquitos for å gjøre de siste justeringer på motorene før avreise.

Framme i Iquitos.

Det var en strabasiøs og slitsom tur.  Vi var glade og lettet da vi utpå ettermiddagen den femte dagen nådde Iquitos. Vi la til land ved munningen av bielven Nanay nedenfor Iquitos der det lå et par båtverksteder og tørrdokker. Vi fortøyde og låste båten før vi tok en motorsykkeltaxi inn til byen. Matstellet på reisen vår hadde vært ganske enkelt. Vi så virkelig  fram til et godt måltid på en av byens restauranter.  Det er ikke mulig å skrive i detaljer om dagene i Iquitos med jakten på mekaniker, motordeler og alt arbeidet med de to inn/out Volvo motorene, foruten mindre reparasjoner på selve båten i disse ukene i Iquitos. Mens mekanikeren gjorde hovedarbeidet på Doulos, måtte vi andre gå til hånde og skaffe til veie reservedeler og annet som trengtes. Jeg var takknemlig for å ha Lewi og Rusber med i dette arbeidet. Dessuten stod innkjøp av en mengde bygningsmaterialer til Helsesenteret på programmet, blant annet alt som trengtes til takkonstruksjonen og til ytter- og innertak. Mer murstein og sement måtte også kjøpes inn og sendes oppover i rutebåtene.

I mototaxi på en handlerunde. Utsikt over bydelen Belén i Iquitos. Nærmest elva bor folk på flåter. Når Amazonas er lav ligger flåtene på stranda. Ved høyvann flyter de på elva.

Reisen tilbake til Saramiriza.

Gro kom til Iquitos mens vi var der. Hun skulle handle medisiner, matvarer og mye annet.  Bodil var i fullt arbeid på klinikken i Saramiriza, så det var stor etterspørsel av medisiner.  Julehandel til oss og familien Suarez måtte også gjøres, foruten innkjøp av små gaver og søtsaker til julefesten for små og store i kirken. Da hun var ferdig med handelen, var også vi og Doulos klare for avreise.

Det ble et par mindre vellykkede prøveturer som førte til nye justeringer på motorene før vi endelig kunne forlate Iquitos og sette kursen vestover Amazonas og videre opp Marañon med speedbåten på slep.  Vi hadde velfylte matlagre og med Gro som kokk, ble det en ganske annen meny enn på nedturen.  Men reisen tok sin tid oppstrøms med fullastet båt, selv om vi kjørte fra tidlig morgen til sen kveld. En formiddag i desember nådde vi Betania der Bodil og Manolo med lille Daniel tok imot oss.   Vi var alle glade og takknemlige over å være hjemme igjen, og ikke minst over å ha Doulos i kjørbar stand. Jeg gledet meg til å bruke den på de lange reisene til landsbyer langs elvene Marañon og Morona. Vi takket Herren for hans bevarende nåde på den lange og farefulle ferden tur/retur Iquitos.

Besøk til landsbyer for møter og bibelstudier i 1990.

Etter turen vår til Lima i mars 1990 for å hente vår nye Toyota som vi skrev om i kapittel 85, reiste Gro og jeg med Doulos på en lengre tur oppover Morona og nedover Marañon. Denne gangen hadde vi med et opplegg med visning av videokassetter for evangelisering og undervisning, både for barn og voksne. Fra Filadelfia Church i Chicago hadde Lars Svensson leder for byggeteamet, med i bagasjen både et lite lysaggregat, videospiller og TV, foruten videoene på spansk. Dette var noe nytt og spennende og samlet mye folk i landsbyene. Før vi svingte opp Morona, reiste vi videre til «gamle» Tigre Playa (nå Primavera) og landsbyen på den andre siden av elva. Selv om mange av menighetsmedlemmene og andre hadde flyttet fra Tigre Playa, var det enda noen av vennene og naboene igjen på begge disse stedene.

I landsbyene i Morona stoppet vi for møter og salg av medisiner. Sørgelig å se så mange syke; alt fra malaria og lungebetennelse til innvollsmark, amøber og underernæring. Det meste av medisiner tok slutt før reisen var slutt. Isteden var speedbåten vi hadde på slep, nesten full av høner i mangel av bedre egnet sted for dem. Hønene tok vi imot som bytte mot medisiner. Det var lite penger blant folk, og vi måtte få noe inn i medisinkassen som likevel alltid gikk med underskudd. Da vi en kveld la til i en liten landsby i Marañon på vei hjem til Saramiriza, forsvant speedbåten med hele sitt innhold. Det oppdaget vi morgenen etter. Et par ungdommer dro nedover elva med kanoen sin og fant båten med motor strandet på en sandbanke litt nedenfor landsbyen. Motoren var heldigvis på plass, men hønene var borte! Vi var lettet over at speedbåten og motoren ble funnet, og sørget ikke så mye over hønene.

Her er det barnemøte i en mestiso landsby i nedere del av Morona der vi viste en evangelisk video for barn. Lindaura leder i en sang med barna. John styrer Doulos trygt forbi sandbanker og stokker i elva.

Til Pushaga, bielv til Morona i september.

Senere på året var jeg på en ny tur til Morona. Denne gangen var Mike, en ungdom fra menigheten i Saramiriza med meg. Han hadde gått et ti ukers bibelkurs hos en amerikansk misjon jeg kjente i Iquitos.  Vi reiste helt opp til området der Shapra indianerne bor, og stoppet først hos vår venn, høvdingen Tariri i Shoroya. Carlos, Tariris svigersønn og pastor i menigheten der, ble med oss på reisen videre inn til landsbyer i bielven Pushaga.  Der stoppet vi først i Unanchay der vi hadde avtalt med pastoren om noen dager med møter og bibelkurs. Landsbyen hadde en ganske ny videregående skole for shapraungdommer, mest gutter fra landsbyene i området. Det var en glede å treffe igjen mange venner og kjente fra tidligere besøk. 

På velkomstmøtet den kvelden var det mye folk på møtet, mens det bare kom noen få på formiddagens bibeltimer. På ettermiddagens studier kom også lærere og elever fra den videregående skolen, og på kveldsmøtene var det fullt hus. Da viste vi videoene vi hadde med. I løpet av dagene vi var i Unanchay kom mange både unge og eldre fram til forbønn. Det var et sterkt nærvær av Guds Ånd, og mange ville bli frelst. Vi var også en tur til nabolandsbyen og hadde et par møter og framvisning av videoer. Også der var det noen som gav sitt liv til Jesus.

Fra et møte i en annen av landsbyene langs Morona. I noen av landsbyene hadde de bygd enkle kirker etter å ha hatt husmøter de første årene. Dåp i en bielv.

På veien nedover Morona stanset vi i flere landsbyer med grupper av troende. Også på disse stedene viste vi videoene som gav en god framstilling av evangeliet, og  tydeligvis berørte de som var til stede på møtene. Det var ikke få som ønsket forbønn og frelse på denne reisen.  All ære til Jesus!

Bibeluke i San Lorenzo i oktober.

Midt i oktober pakket vi Doulos med alt vi trengte for en ukes bibelkurs i San Lorenzo, foruten bibler, sangbøker og annen kristen litteratur. Gro og Delia, en evangelist og sykepleier fra Huancayo skulle ha et eget kurs for søndagsskolelærere. Utover formiddagen kom også flere andre som hadde lederoppgaver i menigheten i Saramiriza for å være med på bibeluka. Vi stoppet i alle landsbyene mellom Saramiriza og San Lorenzo for å ta med lederne for menigheter og vennegrupper. I Primavera kom også noen av lederne fra menighetene i bielven Potro om bord. Da vi nærmet oss San Lorenzo hadde vi 40 passasjerer som alle skulle til bibeluka.  I årsrapporten for 1990 står det at 127 venner ble døpt i 1990, av dem 22 i Saramiriza.

På vei til og fra Bibeluka i San Lorenzo. Inne i Doulos sitter sykepleier/evangelist Delia og laborant Mirtha. De hadde kommet fra menigheter i fjellet for å arbeide på Helsesenteret.

På velkomstmøtet den kvelden var kirken helt fullsatt av venner fra San Lorenzo, Industrial og små landsbyer ved munningen av Pastaza der Industrial ligger, foruten vi som kom med Doulos.  Det ble opplevelsesrike dager i San Lorenzo. Mange møtte Gud til frelse, fornyelse og åndsdåp.  På bibelstudiene på dagtid var vi samlet en stor gruppe ledere og medarbeidere, mens det var på kveldsmøtene var enda flere til stede. Også i San Lorenzo gjorde de evangeliske videoene stort inntrykk. På denne tiden var TV og film helt ukjent i området. Eva og Rudolf Wilhelm reiste fra Industrial på et års opphold til Norge sommeren 1990, og var derfor ikke til stede på denne bibeluka. Bodil og Manolo Suarez hadde reist til Sverige etter endt periode i juli. Delia kom før de reiste for å avløse Bodil på klinikken og senere jobbe på Helsesenteret.

Til Por Venir, Potro i november. 

Før jeg avslutter fortellingen fra menighetsbesøk og bibeluker, vil jeg referere fra et brev til misjonsvenner i Norge om Bibeluka i Porvenir, Potro: «Sammen med evangelisten Mike fra menigheten i Saramiriza reiste vi i åpen båt, først 5 timer nedover Marañon og deretter 7 timer oppstrøms den smale og svingete Potro. Da vi kom fram til Por Venir, kjentes det godt å strekke bena og rette ryggen etter så mange timer på en trebenk uten ryggstø. Doulos er for stor for den smale, ganske grunne elva Potro.

Bilder fra Potro. Typiske hus i området. Her grilles maten over ilden på kjøkkenet.

Det var 85 innskrevne venner fra Por Venir, Nueva Esperanza og et par andre awajun landsbyer i området.  Herren velsignet, og vi opplevde å se mange blir frelst. I et av kveldsmøtene ble 15 åndsdøpt. Noen ble også døpt.  Lederen i menigheten i Por Venir, var blant de første som ble frelst i Potro som ung gutt, under de første besøkene vi gjorde i Potro fra Tigre Playa. Han er en ivrig sjelevinner. Jeg var glad for å kunne gi ham en mindre båt til reisene. Han har fra før en liten «peki, peki» motor, men hadde bare en liten kano. Vi hjalp han også å overhale motoren mens vi var der.»

Terrorister i Industrial i august 1990.

I slutten av august fikk vi beskjed over radioen fra Wycliffe i Yarina at det hadde vært terrorister fra «Tupac Amaru – MRTA» geriljaen ved misjonens hus i Industrial. De lurte på om jeg kunne ta en tur ned å se til huset. Dette hadde skjedd 19 – 20. august etter at Rudolf og Eva Wilhelm hadde reist til Norge tidligere på sommeren. Jeg kunne ikke reise med det samme da innvielsen av Helsesenteret med alt det innebar av forberedelser og arbeid var bestemt til den 31.august. Men den 3. september dro jeg av sted i speedbåten ned til Industrial. Da jeg la til utenfor kirken og huset til Rudolf og Eva, kom naboene mot meg. Naboene var med i menigheten og var ansvarlig for å se til misjonens område. De fortalte meg alt som hendte de par dagene geriljaen var i Industrial, men jeg velger å dele det Eva skrev om hendelsen senere.

Hun fikk det fortalt fra de samme naboene, men husker nok detaljene bedre enn meg. Slik skriver Eva: «Terroristene fra Tupac Amaru (MRTA) var svært aggressive i våre trakter da. Vaktmannen med familie bodde ved siden av området til misjonen og var ansvarlig. Når dette hendte, var mannen borte, og kona var alene hjemme.En dag kom en kvinne og to menn med våpen i hånd og ville ha nøkkelen til vårt hus. Irene som søsteren heter, svarte: «Jeg har ingen nøkkel. Vi fikk den ikke da misjonærene reiste». En av mennene rettet våpenet mot henne og sa: «Du lyver, gi oss nøkkelen ellers  dreper jeg deg!» Irene svarte: «Du kan drepe meg, men jeg har ingen nøkkel.»  Da skjøt de den store vakthunden, stjal et par høner og en stor hane og forsvant.

Neste morgen kom de tilbake med spørsmål: «Hva er det for et hus? Det hadde så mye kraft!» Irene svarte: «Det er Guds hus!»  De fortalte henne at de hadde kommet tilbake sent på kvelden for å bryte seg inn gjennom bakdøren som vendte mot skogen. Mens de jobbet med å få opp døra, kom et veldig sterkt lys fra skogen rett på dem. De ble blendet av lyset, falt bakover og krøp på knærne derifra. De viste Irene sporene i jorda der de hadde krøpet under en stor hibiskus busk. «Dette huset rører vi ikke mer,» sa før de gikk. Da de hadde forsvunnet, gol hanen som lå bundet bak huset. De hadde visst glemt den i forskrekkelsen.»  Eva avslutter med å henvise til Josva 1.9: «Har jeg ikke befalt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og vær ikke redd! For Herren din Gud er med deg i alt det du tar deg fore.»