Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.90 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 83 og 86 står nedenfor på samme kategori “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Mens Kp. 84, 85, 87, 88 og 91 finner du på kategorien “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Overraskende besøk av terrorister i Perus jungel mars 1991.

John har skrevet ned det som hendte den kvelden: «Jeg var på vei ut av kirken etter kveldsmøtet sammen med deltagerne på bibeluka i landsbyen Industrial da vi plutselig hørte truende rop og folk som skrek. Mange var allerede utenfor, og jeg la merke til at de som stod i grupper og pratet, ble stille og begynte å trekke seg tilbake. Da så jeg fire menn komme imot oss i det svake utelyset fra kirken. De var maskerte og hadde våpen. Dessuten hadde de armbind der det stod MRTA med store bokstaver. Det var en av de største geriljagruppene som var aktive i Peru på denne tiden. (Folk fra MRTA okkuperte den Japanske ambassaden i over 100 dager noen år senere. Peru’s president på den tiden var av japansk herkomst.)  Lederen satte revolveren i magen min og befalte oss å gå til husbåten. Evangelisten Dario og jeg overnattet i Doulos, og det var oss to de dirigerte mot elva der båten var fortøyd like ved kirken. Plutselig slukket alle lys i landsbyen. Vi forstod at en av geriljasoldatene hadde slått av landsbyens lysaggregat. Det ble stummende mørkt utenom våre og terroristenes lommelykter som såvidt gav nok lys til å skimte stien foran oss.

Lederen for gruppen og en av de andre mennene ble med inn i husbåten, mens de andre sto på vakt ved land med geværene rettet mot Doulos.  Både Dario og jeg var helt rolige. Det kan ikke forklares på annen måte enn at det mektige nærværet av den Hellige Ånd på møtet, fortsatt var over oss og gav oss en indre styrke. Terroristlederen la merke til dette og ble nervøs.  ”Dere har våpen om bord,» sa han bryskt. Jeg svarte at det hadde vi ikke. Han så seg om mens han hele tiden hadde pistolen rettet mot meg. Den andre terroristen gikk ut på dekket foran og lyste rundt med lommelykta. Han hadde også våpen. Radioen var det første som fanget lederens interesse. Han så interessert på kortbølgeradioen vi hadde om bord. «Den tar jeg med,» sa han mens han fortsatte å se seg rundt i båten. Jeg forklarte for ham at den radioen var innstilt på en fast frekvens, og at han ikke kunne bruke den til å kontakte de andre gruppene.  Han så nærmere på den og forstod nok at det forholdt seg slik jeg sa. Heldigvis hadde jeg ikke med radioen jeg brukte for å kommunisere med Norge, men bare en liten en-kanals radio som vi brukte for å ha kontakt mellom båten og Gro hjemme

«Vi trenger medisiner,» sa han mens han kikket i noen esker på en hylle. Vi pleide alltid å ha med oss medisiner på slike reiser, men nå var det bare et par dager til vi skulle hjem etter bibeluker på to steder.  Medisinene hadde tatt slutt. Han så selv at det var tomt og sa ikke noe mer om det. Men så fikk han øye på en liten kortbølgeradio som gav oss nyheter fra omverdenen, til og med fra den norske sjømannssendingen.  Mens han hele tiden holdt pistolen rett mot meg, tok han radioen og ville putte den i lomma. Jeg fikk mot til å ta den ut av hånden hans og sette den tilbake i hylla mens jeg sa, som sant var, at den var en gave fra en venn.  Akkurat da begynte vakten som lå foran på båten å skyte mot noe på land. Lederen styrtet ut for å se hva som skjedde. Geriljasoldaten der hadde visst sett noe som rørte seg ute i mørket. Det var tydelig at han var svært redd. Dario og jeg ble også litt oppskremt av oppstyret skuddet førte til blant terroristene.

Det store bildet: Doulos ligger fortøyd. Det lille viser et stopp på reise i Morona der vi er i Shoroya. Tariri med barn og barnebarn på besøk.

Geriljalederen tilbake i Doulos.

Det så ut som denne avbrytelsen gjorde at episoden med radioen var glemt da lederen kom inn i båten igjen. Han hadde fremdeles pistolen skuddklar og rettet mot meg. Men han virket enda mer nervøs nå. Dario og jeg snakket rolig til ham, noe som tydeligvis hjalp. Ved selvsyn ble han overbevist om at vi ikke hadde våpen ombord. “Det eneste våpenet vi har, er dette,” sa jeg og rakte ham en Bibel. Han tok imot den og en kassett med kristne sanger og et par bokser med pulvermelk. Vi fikk anledning til å vitne for ham der i båten. «Jeg tror også på Gud,» sa han i det han like etter gikk ut. Det var en stor lettelse da han forlot båten. Men da vi ble alene, meldte frykten seg. Ville de komme tilbake? Vi kikket forsiktig ut og så at et par av dem patruljere utenfor en times tid. Et par skudd ble også avfyrt før de forsvant. Senere hørte vi en utenbordsmotor som startet.  Dario og jeg ble sittende lenge oppe utover natten. Vi ble faktisk ganske skjelvne da det hele var over, og takket Gud for beskyttelse og styrke under besøket av terroristene. Da vi etter hvert forstod at de ikke kom tilbake, men hadde reist fra landsbyen, gikk vi til sengs og sovnet med en gang.

Neste dag ble vi fortalt at ordføreren som bodde litt lengre opp i landsbyen, også hadde hatt besøk av geriljasoldatene. Etter det vi hørte, hadde de truet ham til ikke å melde fra til militærforlegningen i Barranca som lå noen timers reise oppover elva. Hvis han gjorde det, ville de komme tilbake og drepe ham. På bønnemøtet før den første bibeltimen, sa vi at om noen ønsket å dra hjem på grunn av det som hadde hendt, måtte de kjenne seg fri til å reise før kurset var avsluttet.  Ingen ville reise, men benytte de siste to dagene som ennå gjenstod til å høre mer fra Guds Ord. Det ble takkebønn i kirken den morgenen for at alt hadde gått bra, og at ingen ble skadet kvelden før.» MRTA står for Movimiento Revolucionario Tupac Amaro. Det var den samme gruppen som var i Industrial noen måneder før og da prøvde å bryte seg inn i Wilhelms hus, som John skrev om i kp.86.

Tilbakeblikk: Dario og Lucy til Saramiriza.

Da doktor Miguel og hans kone Nelly kom fra Lima for å arbeide på Helsesenteret i februar 1991, kom Dario og Lucy med samme fly fra Lima via Yarina til Saramiriza. Evangelist Dario skulle bare være en kortere tid for å hjelpe til med undervisningen på de forestående bibelukene og møtene, mens Lucy skulle hjelpe til i arbeidet blant barna i menigheten i Saramiriza og på utpostene på ubestemt tid framover. Hun ble i over ti år før hun reiste til andre oppgaver i Iquitos. Noen år senere gikk hun på Bibelskole i Iquitos tilknyttet en amerikansk misjon og er fortsatt i Herrens tjeneste.

Bibeluka i Saramiriza begynte bare noen dager etter deres ankomst. De var til stor hjelp og velsignelse under bibeluka som samlet 150 deltagere. Kirken var nesten fullsatt til bibeltimene. På kveldsmøtene satt vi som «sild i tønne», og mange måtte ta til takke med ståplasser. Dette var før kirken ble utvidet ved å flytte veggen mot den tidligere klinikken lengre bakover.

Dario, Lucy og John på flyplassen i Lima klar for reise til Saramiriza. På et av de små bildene er Lucy, nabo og lekekamerat sammen med oss på Tigre Playa. Matservering på Bibeluka i Saramiriza.

Bibeluker i Puerto América og Industrial.

Dagen etter avslutningen av Bibeluka i Saramiriza ble Doulos gjort klar for reise nedover Marañon. Nå stod en bibeluke i Puerto America ved munningen av Morona først på programmet med Dario og John som bibellærere mens Lucy skulle undervise søndagsskolearbeidere og også ha barnemøter. Den samme fordelingen av arbeidet var planlagt for landsbyen Industrial der neste bibeluke skulle holdes. I Puerto America var det 80 deltagere fra åtte landsbyer i Morona, til og med noen helt oppe fra shapra landsbyene. Godt var det at den lille gruppen av troende i Puerto América i ukene før hadde forlenget den lille kirken som var bygd av trematerialer.   Det ble en veldig fin og velsignet uke, og alle reiste glade og fornøyde hjem da uka var slutt.

John og de to andre tok farvel med vennene og satte kursen videre nedover Marañon. Første stopp var i Primavera, – gamle Tigre Playa der seks venner som enda bodde der, ville være med ned til Industrial.  Etter det vanlige stoppet ved militærforlegningen i Barranca kjørte vi videre nedover elva til San Lorenzo. Der hadde de av ukjent årsak ikke mottatt eller forstått innbydelsen til bibelstudiene, men et par av brødrene ble med oss. Noen flere kom ned til Industrial dagen etter. Kirken i Industrial var helt full da 120 deltagere samlet seg til velkomstmøte og bibelstudier. Det var venner fra landsbyer rundt Industrial, både i Marañon og Pastaza. Det var særlig gledelig å møte igjen brødrene fra candoshi landsbyer i Rimachi, den vakre sjøen ved Pastaza. Dem hadde jeg ikke sett på lenge.

Rudolf og Eva Wilhelm hadde bodd i Industrial nedenfor munningen av Pastaza siden de flyttet fra Tigre Playa i 1984. De arbeidet der og i landsbyer i nærheten, både i Pastaza og i Marañon, foruten i San Lorenzo, den største landsbyen i området. Sommeren 1990 reiste de til Norge for å være der et års tid. Derfor var de ikke til stede på bibeluka.  Det ble en velsignet bibeluke med et sterkt nærvær av den Hellig Ånd og mye god undervisning, også for barna.  Det så litt mørkt ut fredag kveld da MRTA-geriljaen kom med våpen og trusler, slik John forteller om i begynnelsen av dette innlegget. Men det hindret ikke at det ble en velsignet bibeluke som fikk stor betydning for mange av deltagerne.

Tilbakeblikk på Johns fødselsdagsfeiring i 1990

Lørdag den 24. november 1990 fylte John 50 år.  Det ville ikke menigheten i Saramiriza at skulle gå ubemerket hen. En slik dag måtte feires! Ungdommene i kirken hadde i all hemmelighet avtalt med meg at de skulle komme ned til Betania og synge “serenata” utenfor huset vårt etter midnatt. Det var en skikk fra byene, men nå hadde den også fått innpass i Saramiriza. John skulle ikke vite noen ting om dette. Det innebar blant annet at jeg måtte få vår vakthund inn i lagerhuset slik at den ikke bjeffet som den vanligvis gjorde når det kom folk, særlig etter mørkets frembrudd. Ungdommene listet seg stille forbi lageret og ved 12.30 tiden ble vi vekket av sangen utenfor. Det vil si, jeg var våken, men John våknet og fikk seg en stor overraskelse. Ungdommene ble bedt inn, og lysmotoren slått på. I all hemmelighet hadde jeg i løpet av kvelden laget i stand saft og funnet fram kjeks og litt annet godt. Det ble en hyggelig og minnerik natt med leker, sang og servering, før vi tok farvel med ungdommene ikke lenge før daggry tidlig lørdag morgen.

Feiring av Johns 50 års dag i kirken og overraskende besøk av ungdommene på natt”serenata” i Betania.

Lørdag kveld var det stor fest for John i kirken. Der var det pyntet med girlander og blomster, og damene hadde hatt med seg småkaker, kjeks og annet godt som var satt ut på et bord ved siden av talerstolen. Mange kom fram for å synge eller gi John en hilsen. De hadde også forberedt noen selskapsleker som vi hadde lært dem tidligere. Til vår store overraskelse fikk John en gave. I en eske godt innpakket i bomull lå en liten gullklump fra Marañon. Den ble flere år senere smeltet om til en ring. John var rørt og takknemlig både for gaven og all omtanke. Gode minner fra Johns 50 års feiring i Saramiriza!

Julefeiring i 1990 og 1991

Bildene nedenfor er fra julefeiring i kirken i Saramiriza og julebesøk i awajun landsbyen Ugarte. Det var også andre landsbyer som fikk besøk i løpet av julen i disse årene. Da ble det fortalt og også ofte visualisert, hendelsene i Betlehem da Jesus ble født. Kveldens høydepunkt var da det til slutt ble delt ut små gaver til barna i søndagsskolen. Og alle fikk servert kakao, juledrikken i Peru, og små boller eller julekake. Helt fra de første julefestene på Tigre Playa samlet julens fest mye folk, både små og store.

Disse bildene er fra julefesten i kirken i Saramiriza. Jeg tror det var i 1990, men det kan ha vært året etter. Julefesten i Ugarte på bildene nedenfor var nok i 1991.

Julefest i kirken i Ugarte. Det var stor glede over noen små gaver og litt karameller. Juledagen lagde kvinnene deilig hønsesuppe i store kjeler. Som ved et under, ble det suppe til hele landsbyen!