Kp.16 står ovenfor dette kapitlet, mens kapitlene 18 og 19 er nedenfor, alle på samme kategori: “Reiser i jungelen”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Avreise
Neste morgen etter frokost startet vi tidlig på turen videre nedover Marañon floden. Etteret par timer kom vi til en militærforlegning som heter Pinglo. Hele dette store jungelområdet til Barranca lengre ned langs Marañon og nordover til Ecuadors grense er militært område. Pinglo ligger på en høyde der elva Santiago munner ut i Marañon. Santiago kommer fra Ecuador og renner langs den vestre skråningen av en fjellrygg som går omtrent nord–sør. På østsiden renner elva Morona som også kommer fra Ecuador. Fjellet er en del av den østligste utløperen av de mektige Andesfjellene. Misjonærene i Cheim fortalte meg at deres misjon også har arbeid blant huambisaindianerne som bor langs Santiago med bielver. Språket som indianerne fra aguaruna og huambisa stammene snakker, er nær beslektet.
I militærforlegningen sjekkes alle personlige dokumenter og etter en stund fikk jeg skriftlig tillatelse til å fortsette min reise. Det var stor aktivitetutenfor militærleiren. Der hadde oljekompaniet Mobil en av sine baser for oljeletingen i distriktet. Det var særlig området langs Santiago som var i deres søkelys. De hadde også en base i Borja på nedsiden av fossen, dit jeg skulle. Jeg ble tilbudt skyss med deres helikopter, men jeg takket nei. Jeg hadde hørt så mye om Pongo de Manseriche at nå jeg ville oppleve den selv.
De sendte en radiobeskjed til Borja, der det var en liten militærpost, og ba noen derfra om å komme og hente meg rett nedenfor det største stryket. Læreren som jeg hadde kjørtmed til Pinglo, tok meg med videre til et sted ovenfor de verste strykene der han satte meg av. Det var for farlig å kjøre gjennom fallene med hans lille båt og motor når elva var såpass høy med stri strøm som nå.
Inngangen til Pongo de Manseriche øverst. En båt på vei ned strykene i Pongo’n.
Pongo de Manseriche
Der elvene Marañon og Santiago møtes dannes det en liten sjø før elveløpet smalner og går gjennom en smal dal i fjellet. Elva styrter rett
mot fjellet der vannet gjennom årenes løp har dannet en dyp kløft som er rundt 5 km lang og 35 meter bred på det smaleste. Det er et imponerende skue å komme inn her. Fjellet står stupbratt på begge sider. Trær, busker og en mengde lianer og slyngplanter henger fra hyller og avsatser over elva. Opp til en viss høyde er fjellet og steinene blankpolerte etter vannmassenes voldsomme fremferd. Det er som vannet koker ute i elva. Plutselig blir det en svær kul på vannet som er blitt presset opp av ujevnheter på bunnen. Så begynner det å gå rundt i virvler til det dannes en stor trakt som uten vanskelighet trekker båt, passasjerer og last til bunns på et øyeblikk. Mange er de historiene jeg har
hørt om folk som har druknet i disse strykene. Når vannstanden er lav, er det ingen fare. Men når den er høy, er det umulig å passere med båt. I Pinglo tillater de ingen båter å kjøre ned om vannstanden er over en viss høyde som er avmerket i fjellet ved forlegningen. Alle må stoppe ved militærforlegningen ellers blir de skutt etter. Denne dagen var vannstanden et stykke under dette merket.
Like ovenfor fallene er det en stor bakevje der jeg ble jeg satt av. Jeg krabbet opp blant de kjempestore steinblokkene, fikk med meg bagen og soveposen og sa farvel til min følgesvenn. Jeg klatret videre nedover langs stryket på de store stenene nede ved elva. Da jeg kom på nedsiden, var det ingen båt der som ventet på meg! Jeg satte meg ned og så meg
omkring. Et fantastisk skue! Selve hovedstryket er ikke så stort med en
fallhøyde på omtrent tre meter over en lengde på ti meter. Det ser ut til at
vannet er tyktflytende og blankt over selve kulen. Når det kommer ned i bunnen, eksploderer det i en kam av skum og bølger som kan være en til to meter høye. Slik vannstanden var da, er det mulig å forsere fossen med elvebåter med minst 40 hk påhengsmotorer. Men det ble meg fortalt senere at noen båter hadde venteti to måneder før de kunne komme seg opp strykene.
De fleste båtene som frekventerte dette området den gangen hadde mindre påhengsmotorer. Pongo de Manseriche er en naturlig grense mellom områdene ovenfor og nedenfor strykene. Den vanskeliggjorde forbindelsen mellom folk i øvre del av Marañon og de som bodde nedenfor. Dette ble det endring på mange år etter min reise, både på grunn av at det ble vanlig med større båter og motorer og veien som ble bygd videre innover jungelen av oljekompaniene på siste halvdel av 70-tallet.
Her satt jeg nå på en stor stein og så opp fjellsidene. Noen år i forveien hadde det gått et stort ras som hadde forandret fossen vesentlig. En del av fjellsiden hadde rast ut, og jeg kunne enda se såret. Jord og steiner hadde dekket hele fossen helt over på den andre siden. Det hadde blitt stille nede i Borja der lyden av fossen alltid høres. Folk hadde flyktet i panikk oppover skråningen ovenfor landsbyen. Men floden hadde brutt seg igjennom rasstedet litt etter litt. Det ble ingen skade i Borja, og folk kunne lettet dra tilbake til hjemmene sine. For meg så det ut til at det kunne komme et nytt ras hvilket øyeblikk som helst. Bare bråket fra fossen hørtes ut som det kunne utløse et skred.
 |
 |
Bilder fra strykene i Pongo de Manseriche ved middels vannstand…
Noe rørte seg nede ved steinblokkene i vannkanten. Det viste seg å være en stor sungaro, en slags malle eller catfish, som rullet seg dovent og skubbet maven mot en stor stein. Den så ut til å være over 1,50 m lang og må ha veid 50- 60 kilo. Jeg gikk opp i krattet og kuttet en kjepp som jeg spikket til en harpun. Fisken var der hele tiden mens jeg spikket febrilsk, men da min røffe harpun var noenlunde ferdig, var fisken vekk. Det var såpass bratt og farefullt på nedsiden av der jeg var at jeg ikke våget å klatre lengre nedover. Jeg satt og ventet i fire timer på min store stein. Ikke til å komme fra at jeg følge meg ganske så alene ogovergitt. Men jeg hadde valgt det selv!
Borja
Endelig! I det mørket begynte å falle på, skimtet jeg en motorbåt som sakte kom kjørende oppover langs kanten for å hente meg. Det var en lettelse å se båten. Høre den gjorde jeg ikke på grunn av bråket fra vannet. Jeg gikk om bord, og vi satte kursen nedover mot Borja.
Litt lenger nede åpnet landskapet seg. Det ble lysere, og vi la den mørke kløften bak oss. På venstre side av elva, som her tar en slak sving til venstre, lå en rekke hus med den lille militærforlegningen øverst. Det var landsbyen Borja. Det fantes ikke noen type hotell her, men jeg fikk overnatte i lageret bak en butikk.
Borja hadde 40–50 hus og er en gammel landsby. De fleste innbyggerne er mestiser. Det ligger en aguaruna landsby ved utløpet av en liten bielv litt lenger nede langs elva. De bodde tidligere lenger innover langs den elva, ble det meg fortalt. En katolsk jesuittmisjon slo seg ned i Borja i århundret etter at Peru ble invadert av spanjolene. Men de hadde forlatt stedet for mange år siden. En liten militærforlegning, som noe senere ble nedlagt, lå øverst mot Pongo de Manseriche. Inntil 1945 var det en stor militærforlegning her i Borja. Den var det nesten bare ruiner igjen av nå. Det var litt underlig å se en flott bronsestatue av en general som sto igjen midt i skogen, overvokst av grønske og omgitt av store trær. Statuen står der torget var før. Grensen til Ecuador gikk her ved Borja helt til 1941. Da invaderte Peru et stort område av jungelen nord for Marañon, et område som hadde tilhørt Peru før Ecuador tok det i en krig mange
år tidligere. Nå er det funnet olje i dette området, og Ecuador gikk hardt ut for å få det tilbake. Det var stadig trefninger mellom militære ved grensen i nord. Ecuador har appellert til FN om hjelp til å få området tilbake, uten resultat. På åttitallet ble det en forhandlet fram en fredsavtale mellom de to landene som gjorde det betydelig roligere i disse grenseområdene.
Nedre del av Borja sett fra Marañon. I bakgrunnen Cordillera del Condor, fjellkjeden der Pongo de Manseriche bryter igjennom.
Mange av dem jeg snakket med og som hørte at jeg var misjonær, bad meg å stanse i Borja. De trengte å høre evangeliet, sa de. Jeg fikk vitne for flere og følte at det her var en åpen dør. Katolikkene hadde hatt prester der noen år, men det var mange år siden de hadde dradd. Det var bare de eldste som husket at det hadde blitt holdt messe i kirken. Selve kirken var i elendig forfatning, der taket hadde rast inn og to vegger manglet. Det eneste som var igjen, var en Kristus statue uten hender, og en liten Maria figur i en nisje. De fortalte at en mann for en del år siden ville støtte opp Kristusfiguren som holdt på å falle. Men han ble overfalt av en sverm av veps som hadde bol inne i den ene armen på statuen, så han måtte flykte. Etter det var det ingen som prøvde seg, og jungelen har vokst over det meste av det som står igjen.
Etter at oljekompaniet Mobil for noen år siden bygde en base og et lager her, hadde Borja på en måte våknet opp av dvalen. Men det var særlig sjappene som solgte øl og brennevin som skaffet inntekter til innbyggerne. Etter hva jeg hørte ville kompaniet flytte ganske snart. Folk i Borja trodde at alt ville falle tilbake til det samme som før kompanitiden, men nå med mange alkoholiserte innbyggere. Ikke særlig trøstefulle framtidsvisjoner for landsbyen!
Ved å passere Pongo de Manseriche hadde jeg kommet over i et annet fylke, fra fylket Amazonas til det kjempestore Loreto som strekker seg herfra til Brasils grense i øst. Provinsen som går opp hit fra Yurimaguas, provinshovedstaden, heter Alto Amazonas. Loreto består av mil etter mil med flat jungel uten veier. Større og mindre floder er ferdselsårene i fylket. Her bor det mestiser i små landsbyer spredt langs de større elvene og indianere av forskjellige stammer, for det meste bosatt langs de mindre elvene eller inne ved små sjøer i skogen. Det er et tynt befolket område. Mange steder kan man reise lange strekninger uten å se
et eneste hus. Men flere hus og landsbyer er skjult i alt det grønne innover i små bielver.
Flyfoto over Marañon helt nede på flatlandet der den bukter seg som en slange gjennom jungelen. Ikke så rart at det tar lang tid å reise med båt på elvene.
Mestisene er for det meste etterkommere av quechuaindianere som flyttet hit fra høyjungelen og fjellet i gummiboomens tid på 18- og 19 hundre tallet og senere endte opp med å arbeide som «peoner – husmenn» for «patronene – landeiere/sjefer» som drev tømmerhogst, kvegdrift eller risdyrking. Ved siden av har folk sine egne små
jordlapper der de mest dyrker mais, maniok og bananer. Men også noen av indianerstammene i jungelen har i løpet av årene blandet seg med tilflytterne. De fleste av mestisene er spansktalende. Mens de godt voksne enda kan sitt opprinnelige morsmål, er det dårligere med det blant den yngre generasjonen.
Fra Borja til Puerto America
Ut på formiddagen neste dag fikk jeg skyss med en liten båt videre nedover elven. Mannen hadde ikke bensin, så vi fløt med strømmen nedover. Det gikk fort nok enda vannstanden hadde sunket og elva fløt roligere. Noen steder fór vi med god fart forbi store stokker som satt fast i bunnen og løftet en hale av vann bak seg. Mannen styrte greit unna både stokker og steinbanker med en padleåre. Like før mørkets frembrudd kom vi fram til hans hus, og jeg ble innbudt til å overnatte der. Folk her er veldig gjestfrie. Det å ha en utlending i huset virket å være populært, om enn svært sjeldent. Det finnes ingen aviser, og bare noen få har radio. Dermed nytter de enhver anledning til å høre nytt fra andre steder.
Kona i huset serverte oss mat. Mens vi spiste, samlet familien seg rundt oss for å høre hva som hadde ført meg til denne delen av verden.
Her nede er det noe utrolig med mygg. Ved seks – halvsju tiden begynner det å suse i luften, og så kommer myggen i store svermer. Jeg har myggolje med, men myggen stikker rett igjennom klærne. Det er bare én
fornuftig ting å gjøre! Her gjelder det å henge opp myggnettet og komme til ro. Etter å ha jaktet på en del mygg som hadde sneket seg inn sammen med meg, er det ikke uten en viss skadefryd at jeg ligger vel beskyttet og lytter til susingen av myggen utenfor nettet. Ved åttetiden forsvinner de fleste, om ikke alle. Men de kommer igjen ved morgengry. Heldigvis er det lite mygg ute ved elva på dagen, men i skyggen inne i skogen trives de døgnet rundt! Det er mange rare lyder å høre når en ligger slik i et hus nesten uten vegger. Gresshopper og insekter av alle slag lager sine lyder, froskene stemmer i med et utrolig volum, og en del pattedyr bjeffer i bananåkeren bak huset. Dette i tillegg til den stadige susen fra elva får meg til å sovne fort.
…..Indianerhytte med myggnettet på plass. Her er det god ventilasjon!……..
Neste dag opprant og hele formiddagen gikk uten at en eneste båt kom forbi. Det er slik det er her når en ikke har egen båt. Når en får øye på en båt, blir den vinket inn til elvebredden med et tøystykke. Som
regel legger båten til. Har den plass, gis det skyss til den som trenger
det, som regel mot en liten betaling. Først ved tre tiden på ettermiddagen kom det en båt nedover og eieren svarte på vår vinking ved å
legge til. Det var en sersjant fra Pinglo som var på vei til Iquitos drøye fire døgns reise unna, og det i åpen båt. Heldigvis skulle ikke jeg så
langt! Jeg entret båten og fikk skyss til landsbyen Puerto Amerika som ligger der elven Morona munner ut i Marañon.
Etter hvert som vi kom lengre nedover, roet elven seg og ble bredere. Landskapet var flatt som en pannekake. Steinbankene ble borte, og her ble de avløst av store sandbanker i innersvingene og masse gjørme. Vannstanden var tydeligvis raskt på vei ned. Jeg gledet meg til å komme til Puerto America for på kartet så det ut til å være et større sted. Navnet sto oppført på Det Bestes verdensaltas. Det ble bekmørkt før vi var fremme, ikke en stjerne var å se.
Store sandbanker i innersvingene i Marañon. Men de kan også dukke opp midt i elva. Der setter store og mindre stokker seg fast og gjør farvannet vanskelig.
