Kapitlene 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 22 og 23 står på Båtbygging i Yurimaguas.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Møte med shapraindianerne
Etter nesten tretti minutters gange kom vi plutselig til et høydedrag, dvs. det var en bratt bakke på kanskje 10 meter som førte opp på et platå. Der gikk vi forbi en maniok-åker, og litt lengre frem så jeg til min forundring et bølgeblikktak blant palmene. Et fint blåmalt trehus på to etasjer kom til syne. Mens jeg spekulerte på dette mysteriet, hørte jeg sinte stemmer som ropte i munnen på hverandre. Det var en åtte-ti menn som ropte av full hals. Det var tydelig at de kranglet. Jeg kjente at jeg ble kald nedover den svette ryggen min. Kanskje burde jeg ta strake veien tilbake til elva? Men mine følgesvenner dyttet meg fram på den åpne plassen foran huset. Effekten av min tilsynekomst der var kolossal. All ropingen stoppet som ved et trylleslag. Flere menn kom ut av døra. Stillheten var til å ta og føle på. Indianerne som kom ut, var malt i ansiktet med røde og svarte mønster, og flere hadde fine kroner av tukanfjær og hals- og armbånd av fjær og skjell.
Indianerne som hadde tatt meg med, sa noen ord på deres språk, og en kortvokst, kraftig mann med et kraftfullt ansikt kom mot meg og mønstret meg fra topp til tå. Han hadde den mest imponerende fjærkronen.
Jeg forstod at han spurte meg om noe på sitt språk. En yngre mann oversatte til spansk: Hvem er du, og hva vill du her? Jeg fikk fram at jeg var misjonær og kom fra Norge. Jeg hadde ikke noe særlig håp om at han visste noe om Norge; kanskje kjente han heller ikke ordet misjonær. Men han fortsatte uten å foretrekke en mine, og den yngre mannen oversatte: Hva slags misjonær? Vi godtar ikke hvilken som helst sort misjonærer her! Jeg ble helt slått ut av overraskelse over det han sa. Jeg forklarte
så godt jeg kunne at jeg var misjonær fra en pinsemenighet, mens jeg samtidig tenkte at hva vet han om det. Min forundring ble enda større da Tariri, for det var høvdingen selv som stod foran meg, sa at ja da var jeg hjertelig velkommen. Og denne gangen snakket han spansk!
Tariri med fjærkrone og ansiktsmaling …..
Jeg ble bedt inn i huset og invitert til å sitte ned ved et bord, mens alt folket strømmet inn igjen. Tariri forklarte at de hadde et problem som de diskuterte. En lærer som hadde vært i på Wycliffe basen og studert, oppdaget at en annen mann hadde overtatt kona hans mens han
var borte. Nå hadde han kommet hjem og ville ha henne tilbake. Så fortsatte samtalen eller diskusjonen igjen, ikke slik som vi er vant til, at vi lytter til mens en har ordet. Her snakket alle på en gang, og for å bli hørt måtte de ta i noe kraftig for alle var høyrøstet. Jeg trodde en stund at
det skulle bli slagsmål, noe som ikke hadde vært så bra ettersom de fleste
hadde haglegevær i hånden, og en breddfull patronveske over skulderen. Men etter en halv time stilnet det hele av, og det så ut som at alle parter var fornøyde. Så gikk de hver til sitt. Jeg fikk aldri vite hva resultatet ble for den unge mannen og kona hans.
Litt etter fikk jeg servert hønsesuppe ved et stort bord. Jeg spurte hvordan Tariri hadde fått opp dette uvanlige huset her i jungelen. Svaret var like overraskende som spørsmålene tidligere! Det var noen snekkere fra Wycliffe Bibeloversettere som hadde kommet fra Amerika og satt opp huset. Takplatene var importert fra Florida gjennom denne organisasjonen! Etter å ha snakket en del sammen, ble jeg utpå kvelden vist til en tom hytte med tak og gulv, men ingen vegger. Jeg rigget opp mitt myggnett, og blåste opp min luftmadrass, noe som vakte
stor interesse og høye rop blant alle barna og noen voksne som fulgte nøye med i hver bevegelse jeg foretok. Toalettforholdene var store, hele jungelen sto til min disposisjon! Her var det i alle fall ingen griser. Jeg våknet tidlig neste morgen av at det satt en hel flokk med unger rundt senga.
Shapra gutter er fulle av liv og spillopper som gutter flest hvor i verden de bor
Tariri og Wycliffe Bibeloversettere
Jeg hadde lagt merke til at kvinnene hentet alt vann de trengte fra en bekk et godt stykke inn i jungelen. I jungelen regner det veldig mye, så jeg kom på ideen om å samle regnvann fra det store bølgeblikk taket på Tariris hus slik jeg hadde sett det hos misjonærene i Cusumi. Tariri hadde noen ubrukte takplater og en del spiker som jeg brukte til å sette opp en enkel takrenne. De hadde også en tom bensintønne som vi vasket godt og brukte til oppsamling av regnvannet. Det begynte å regne på ettermiddagen, og tønna ble full på kort tid. Gleden var stor, ikke
minst blant kvinnene, som fikk rent vann like ved husveggen.
Kvinner og barn i Shoroya Cocha er fornøyd med vanntønna. Her spiser de mat servert rett fra et bananblad. Mennene spiste alltid for seg selv.
Jeg ble hos Tariri og shapraene i Shoroya noen dager, og vi ble gode venner. Tariri hadde fått høre evangeliet av to kvinner fra Wycliffe som hadde kommet til deres landsby midt på 50-tallet. De hadde bygd en hytte og bodd sammen med dem, lært seg deres språk og laget et skriftspråk. Nå holdt de på med å oversette det Nye Testamentet til shapra/candoshi språket på organisasjonens base i Yarina Cocha ved Pucallpa rundt nitti mil i luftlinje fra Morona. Misjonærene kommer nå for to-tre måneder av gangen en til to ganger om året. I Yarina utdanner de noen av de unge fra denne og andre stammer i jungelen til lærere og helsearbeidere. Det ble for noen år siden skrevet en bok om Tariris omvendelse under tittelen: “Tariri, my story”. Den hadde blitt noe av en
bestselger, særlig blant kirkefolk i USA. Tariri hadde selv vært i USA to ganger. Han sa flere ganger at stammen hans trengte å bli undervist i Guds Ord slik at de kunne lære å leve bedre. Jeg måtte love å komme
tilbake for å undervise dem og besøke de andre av stammen.
Et par av døtrene til Tariri på vei ut til elva. I Shoroya har en bekk og en liten sjø ikke så langt unna der de bor. Der bader de og vasker tøy.
Mens jeg var i Shoroya, kom det et sjøfly sirklende over landsbyen. Alle løp ned til elven der flyet hadde landet. Det var et lite sjøfly fra Wycliffe basen som kom med medisiner og en del saker til landsbyen. De hadde også med seg en stor gressklipper i en kasse. Flyet dro av sted igjen, og alle sakene ble båret opp til landsbyen. Gressklipperen ble pakket opp, og der lå den i sine enkelte deler.Instruksjonsboken var med, men her var det forståelig nok, ingen som våget seg på å sette den sammen. Tariri ba meg om å gjøre et forsøk, og etter en del prøving og feiling sto den der ferdig til å startes. Bensin fantes, men ingen olje. Det viste seg at læreren som hadde studert i Yarina, hadde en galon med olje som han stilte til rådighet. Det var et spennende øyeblikk da vi begynte å dra i snora. Etter en del forsøk startet maskinen. Jeg tok et bilde av en stolt Tariri som klipper det høye gresset utenfor huset sitt.
Tariri prøver den nye gressklipperen. Bananåkeren like ved siden av…..
Det var hyggelig å være i landsbyen, men jeg måtte videre. Etter tre dager i Shoroya,gikk jeg stien tilbake til elva og satte meg til å vente på båtskyss for å komme videre oppover. Etter å ha ventet hele dagen, kom det en handelsbåt på vei opp. Den la til da jeg vinket på den. Jeg kunne gjerne være med, og vi dro videre med en gang. Det så ut til at heller ikke han ville gjøre forretninger med shapraene. Jeg forstod av det jeg hørte i Tariris landsby at det fortsatt fantes landsbyer og grupper av shapra innover i jungelen og langs et par bielver i området som enda var lite kjent med evangeliet, mens noen hadde tatt helt avstand fra Tariris nye tro og liv. Andre av stammen som kalte seg candoshi, men med samme språk som shapraene, bor lenger øst i bielvene til Pastaza elven og ved sjøen Rimachi. Indianerne gikk på stier gjennom jungelen i området
mellom Morona og Pastaza. Elven Pastaza kommer også fra Ecuador og munner ut i Marañon lengre øst.
Den kvelden overnattet vi i et hus der det bodde en mestis familie. Mannen i huset var en slags patron i området. Her ble det fyllefest, så jeg la meg ganske tidlig på min tilviste soveplass. Neste dag fikk jeg vite at det går en sti vestover til elven Santiago på den andre siden av fjellet. Derfra mente de at det ville være store muligheter for å få skyss nedover Santiago til Marañon og komme hjem den veien, og da uten å måtte passere Pongo de Manseriche. Før vi reiste videre neste dag, ble jeg rådet til å gå av båten ved et hus noen timers reise lenger opp i Morona. Der begynte stien over fjellet til Santiago var beskjeden jeg fikk.
Familien tar farvel med oss ved elvekanten. Folket i jungelen er gjestfrie og vil gjerne høre nytt fra dem som kommer innom fra andre steder.
Reisen videre
Etter at vi hadde kjørt en god stund, ble jeg satt av ved en palmehytte på vestsiden av elven, og båten dro videre med en gang jeg hadde hoppet i land. Da jeg fikk sett meg om, viste det seg at det var lenge siden noen hadde bodd i dette huset. Det var hull i taket og ingen eiendeler etter dem som en gang hadde bodd her. Jeg ble litt fortvilet der jeg gikk og ropte uten å få svar fra noen andre enn insekter og frosker. Jeg gjemte unna bagasjen min og begynte å lete etter en sti. Jeg fant flere og fulgte den største som så mest brukt ut. Etter å ha gått en halv times tid innover jungelen, tenkte jeg at nei, nå får jeg baresnu. Men plutselig hørte jeg en hane som gol. Da måtte det jo være et hus i nærheten der det var folk. Like etter kom jeg til en lysning i skogen nede ved en liten elv der det var et par hus.
Det var bare en eldre kvinne hjemme. Hun satte i et skrik da det plutselig kom en hvit, skjeggete mann ut av skogen. Jeg hørte øksehogg litt lengre borte på åkerteigen, og der kom en mann springende med øks og machete. Da forskrekkelsen hadde lagt seg, spurte han på spansk hvem jeg var og hva jeg ville der. Jeg forklarte min situasjon og ble hilst velkommen til å overnatte hos dem til neste dag. Vi gikk sammen tilbake for å hente min bagasje. På veien møtte vi tre menn fra stedet
der jeg hadde overnattet sist. De var kommet etter meg da de ble klar over at det ikke bodde noen i huset de hadde indikert. Dessuten hadde de et ønske. De hadde snakket sammen om at de trengte skole for sine barn. Nå lurte de på om jeg kunne komme til deres landsby og starte skole. Jeg forklarte dem at det nok ble vanskelig og kunne i alle fall ikke love noe. Det var huambisa indianere som bodde her, men mannen til den ene kvinnen var mestis.
Det viste seg at det lå en ung kvinne med en baby under et moskitonett i huset der familien bodde. Kvinnen hadde verkfylte sår over hele kroppen. Babyen var også smittet. Jeg har aldri før sett noe lignende før. Det så forferdelig ut. De spurte om jeg hadde noen medisiner som kunne hjelpe henne, men det hadde jeg dessverre ikke. Hun lå og gråt og ynket seg hele tiden og det var vondt å ikke kunne hjelpe. Senere på kvelden ble jeg enig med to av huambisaindianerne om at de skulle følge meg over fjellet til elva på den andre siden av åsen. Det var ikke så langt etter hva de sa. De fortalte også at i området her oppe var det flere små bosetninger av huambisa stammen, mens de fleste fra den stammen bor langs
Santiagoelven og i åsene mellom Morona og Santiago. Jeg la meg i myggnettet og inkluderte den syke kvinnen og barnet hennes i min kveldsbønn. Hvordan det gikk med dem fikk jeg aldri vite.
Et typisk hus både blant indianere og mestiser som bor spredt langs elver og bekker innover i jungelen. Banan- og maniokplanter finner en som her, like rundt hyttene.
Turen over fjellet
Vi startet før klokka seks på morgenen da det så vidt begynte å lysne. I en liten kano rodde vi i tre timer oppover den lille bielva. Det var så vakkert å se jungelen henge ned mot elva på begge sider og høre alle lydene fra fugler og dyr, mensmorgentåken lettet ettersom solen fikk tak. Det føltes helt annerledes å gli stille fram i en kano enn i en båt med motor som overdøvet alle jungelens lyder og skremte vekk både fugler og dyr. Vi dro kanoen på land der stien begynte. Jeg så ingen sti ved første øyekast. Men da de viste meg den nærmere, var det mulig å se at noen hadde gått der en gang i tiden. Dette ble min første leksjon i å ta meg fram i jungelen. Jeg la merke til at han som gikk først, med jevne mellomrom nesten umerkelig brøt tuppen av en gren i høyde med skulderen. Han
bare bøyde den i retningen han gikk og lot den henge slik. Da jeg spurte
hvorfor han gjorde det, svarte han ved å be meg å se meg tilbake. Da så jeg at på de brukne grenene var bladene lysere på undersiden. For å finne veien tilbake kunne man bare følge” skiltene”! Etter hvert ville disse bladene tørke og bli brune og da bli enda lettere å følge.
Mine to følgesvenner og veiledere over Cordillera del Condor, fjell- eller åsryggen som skiller elvene Morona på østsiden og Santiago på vestsiden.
Vi gikk i ganske godt tempo. Til tider var det så bratt at vi krabbet og dro oss opp etter røtter og lianer for å komme videre. Etter vel åtte timers gange med et par hvilepauser da vi spiste noen bananer og drakk litt søt masatto, begynte det å skumre. Vi kom fram til en tambo, en liten hytte med palmebladtak, men ingen vegger. Her skulle vi overnatte. Matstellet ble det skralt med, da de ikke hadde noe annet enn noen få bananer igjen. Det lå noen tørkede maiskolber i hytta. Indianerne varmet dem over ilden, og jeg spanderte en boks tunfisk. Det var noen palmeplanker der som fikk tjene som seng. Men akkurat i det jeg var på vei til å sovne, hørte jeg en rar knurrende lyd. Da jeg satte meg opp, hadde mine følgesvenner allerede reist seg opp. Den ene med hagla i hånden og den
andre med macheten. Jeg spurte lavt hva det var og fikk til svar: ”El Tigre”, som folk her kaller jaguaren. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble ganske så redd. Hytta hadde ikke vegger, og det var nifst å tenke på at ute i mørket gikk det en jaguar som hadde kjent lukten av oss. En av indianerne la mer ved på ilden så den flammet opp igjen. Vi hørte
den knurre noen ganger til, men så ble det stille. Vi byttes om på å holde vakt resten av natten.
Neste morgen da vi hadde gått en time, var vi på toppen av fjellet og kunne se ned i dalen der Santiagoelven slynget seg fram. Nå kom vi inn i huambisa land. Det er en stor indianerstamme som har et språk som ligner på aguaruna språket. Ved tolv tiden var vi framme ved en liten landsby der det var en skole. Læreren hadde akkurat kommet tilbake med en båtskyss. Båteieren satt og spiste middag før han skulle reise nedover igjen. Jo da, jeg kunne få være med. Enda en gang kunne jeg glede meg over at det så ut som transporten var sikret på forhånd. Jeg fikk en deilig middag med rådyrkjøtt, kokte grønne bananer og maniok. Det smakte ekstra godt etter turen over fjellet.
 |
 |
Utsikt over dalen der Santiago slynger seg gjennom jungelen ned fra høydedragene mot Marañon og Pongo de Manseriche.
Ferden videre nedover elva gikk greit. Jeg var glad jeg ikke skulle gå for nå var jeg sliten. Vi fikk overnatte på en oljebase som kompaniet Oxidental hadde et stykke lengre ned. De boret etter olje i distriktet, og jeg ble veldig godt mottatt av amerikanerne som lurte svært på hvor jeg kom fra og hva jeg gjorde der. Herlig å ta en varm dusj, og etter et godt
måltid få krabbe ned i en seng med rene laken. Fra denne basen fikk jeg skyss med en handelsmann som skulle tilbake oppover Marañon med båten sin full av tomme ølflasker. Den tredje dagen kom vi opp til Chiriaco der reisen på elvene hadde begynt tre uker tidligere. Etter
fire timer bak på planet til en lastebil, var jeg igjen hjemme i Bagua. Det var ekstra godt å komme hjem etter så lang tid hjemmefra under primitive forhold, og uten at vi hadde noen mulighet for kontakt. Gro stelte i stand etriktig festmåltid, og hele familien gledet seg over å være sammen igjen,- og over at alt hadde gått bra for meg på reisen og for dem som var hjemme alene disse ukene.
For deg som er ny leser av bloggen vår fra tiden vi arbeidet i Peru, vil vi anbefale at du ser på temaene for kapitlene øverst til høyre og begynner å lese fra begynnelsen. Da må du for hver gang klikke deg inn på neste kategori eller kapittel. Vi har ikke skrevet bloggen i rekkefølge, – dermed blir det vanskelig å få oversikten hvis du bare leser etter hvert som det kommer nye stykker opp i bloggen når du ruller nedover. Det kan du gjøre innen et kapittel slik som for eksempel dette: “Reiser i jungelen” som har 4 deler. Da kan du rulle nedover og lese alle fire delene etter hvert, – slik som du nå antageligvis har gjort 
