En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp.40 står nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen”. Det samme gjør kapitlene 42 og 43. De står da ovenfor kp.40 på den kategorien.
Første reise i Morona for Eva og Rudolf i november 1973
I begynnelsen av november var Gro og jeg med Maino og Lewi på en fem dagers reise til flere av landsbyene oppover Marañon. Det er flere grupper med troende der. På noen av stedene er det også døpte venner. Denne gangen kjørte vi ikke helt opp til Borja, men gjorde vendereis i Saramiriza. Vi hadde vært der et par ganger før, og noen hadde tatt imot Jesus til frelse og ville bli døpt. Det er en ganske liten landsby, men det går rykter om at et oljekompani skal opprette en base der. «Alli Shungo» brakte oss sikkert fram og tilbake, samtidig som den var et godt overnattingssted på reisen. Det er fint for barna å være med når det er mulig. Da blir de kjent med arbeidet også utenom Tigre Playa.
Forberedelser til reisen
Vel hjemme gjorde vi i stand båten til langtur oppover Morona. Denne gangen skulle Rudolf og Eva dra av sted sammen med tre yngste barna, Ester, Reinhard og Marianne. Jeg skulle være med som kjentmann, både i forhold til navigeringen på elva og til befolkningen som jeg var kjent med fra tidligere besøk. «Alli Shungo» ble lastet med diesel, matvarer og ellers det vi trengte for å være borte i to uker. Bibler, NT og bibeldeler, samt traktater med et tydelig budskap var en del av lasten på alle reiser. Vi hadde også med medisiner både til oss selv og til syke som vi ville møte på underveis. Det var vanskelig for folk i Morona å få tak i medisiner. Mange, særlig barna hadde tarmparasitter og amøber som førte til underernæring og anemi. Dessuten var malaria og forskjellige infeksjoner vanlige sykdommer.
Reisen begynner
Den 19.november vinket vi farvel med Gro som ble igjen på Tigre Playa sammen med Lewi, Maino og Sonja. De to jentene hadde siden høsten 1972 hjemmeskole med Gro som lærer. Nå gikk de i 3.klasse. Det hvilte mye ansvar på Gro med møter, søndagsskole, alle syke som kom for å få hjelp og i tillegg skolegangen til jentene. Men det var ikke første gang hun var alene hjemme. Nå hadde vi etter hvert fått noen medhjelpere både på møtene og til praktiske oppgaver på området.
Første del av reisen gikk motstrøms opp Marañon, til Puerto America. Her var det noen kristne venner, og vi hadde vårt første møte på denne reisen. Mange kom på møtet for å lytte til sang og tale, og det samme opplevde vi i alle landsbyene der vi stanset på denne reisen.
Morona er en stilleflytende elv med en mengde svinger. Vi så på kompasset at det gikk nesten rundt. Hovedretningen er mot nord, men ofte pekte kompasset syd, vest eller øst. Da blir avstandene ekstra store mellom landsbyene. Noen landsbyer er på noen få hus, med banan- og maniok-åkrer rundt husene. Andre steder bor det en ”patron”, som har noen kyr med tilhørende beitemarker. Her trengs det arbeidere som da bor i hytter rundt på området. De har sine egne åkerlapper, som regel langs elven. Jeg hadde besøkt de fleste stedene før. Overalt ble vi hilst velkommen til å holde møter, ofte i det største huset på stedet eller på skolen der det var skole. Barna lærte seg fort sanger og kor, mens de fleste voksne nøyde seg med å lytte til tekst og melodi.
Vi begynner på reisen tilbake.
Etter 9 dager på reise med besøk i mange landsbyer, kom vi til landsbyen San Juan som ligger noen timers reise fra grensen til Equador. Etter en fin kveldssamling den dagen vi kom, snudde vi neste morgen og dro nedover med strømmen. Vi besøkte de fleste landsbyene som ikke hadde fått besøk på oppturen. På grunn av strømmen går reisen mye fortere nedover elva.
På nedturen dro vi inn i bielven Siquanga, der jeg på en tidligere reise hadde besøkt shapra indianerne som bor her. Det var ingen avgjorte kristne i Siquanga, men de hadde en skolelærer som snakket spansk. Han hadde gått på sommerkurs for lærere på Wycliffe misjonens base, Yarina Cocha. Han innbød oss til å ha møte i skolehuset. Da vi besøkte folk før møtet, kjente vi på en trykkende åndsatmosfære. Shapraene og achualene var tidligere kjent og fryktet som «hodejegere». Det vil si at de ofte lå i krig, og krympet hodene på noen av de drepte fiendene. På turen rundt til hytten ble vi fysisk syke, med kvalme og hodeverk. Vi gikk tilbake til båten og hadde en bønnestund sammen. Vi ba om kraft til å bringe det frigjørende budskapet om frelse i Kristus Jesus. Nesten alle i landsbyen kom på møtet. Læreren tolket vitnesbyrdene våre.
Mens jeg talte, kom en liten jente på ca. 6– 8 år fram og stilte seg rett foran meg. Hun ropte og skrek høyt på sitt språk, mens fråden sto om munnen hennes. Det var uhyggelig å se og høre på. Hun enset ikke at læreren prøvde å hysje på henne. Jeg begynte å be, og etter en stund ble hun stille og trakk seg tilbake. Vi kjente et mektig Guds nærvær midt i denne fiendtlige atmosfæren. Da jeg innbød fram de som ville ta imot og tro på Jesus, kom noen fram for å få forbønn. Læreren var en av dem. Vi hadde besøkt indianerne i bielven Pushaga på oppturen. Der bor det også shapras. Dermed ble neste stopp hos shapra høvdingen Tariri i Shoroya cocha. Tariri var en kristen og det meste av hans familie likeså. Hans sønn Tsirimpo hadde fått undervisning i evangeliet da han gikk et kurs for helsearbeidere i Yarina Cocha. Han holdt faste møter i landsbyen. Vi underviste i Guds Ord, og flere søkte frelse og forbønn også i Shoroya.
Motorstopp – dieselen tok slutt!!
Siste delen av reisen nedover Morona ble helt utenom det vanlige. Det var enda langt igjen til munningen ut mot Marañon, da motoren begynte å streike. Etter en stund stoppet den helt og var umulig å få start på igjen. Vi drev med strømmen nedover. Jeg peilet dieseltankene, og fant at de var helt tomme. Det viste seg at en kran til en av de tre tankene på en eller annen måte var blitt stengt, antageligvis etter den siste reisen til landsbyer i Marañon. Det førte til at da jeg fylte diesel før reisen, forble den ene tanken tom! Mens jeg trodde at det ikke gikk på mer fordi det var diesel igjen etter den reisen. Elva førte oss ganske raskt nedover med strømmen. Nå var utfordringen å holde båten unna sandbanker og vekk fra trær som hang ut over elva i alle svingene.
“Solstikk“!
Det gjorde vi så godt det lot seg gjøre med en stor åre av den typen som brukes i elvekanoene. Dessuten brukte vi gangplanken. Vi prøvde av alle krefter å holde oss midt i elva og styre utenom grunne partier og stokkene på elvebreddene. Sola stekte og det var veldig varmt. Etter noen timers slit, fikk jeg en forferdelig hodepine og oppkast. Jeg begynte å svette noe voldsomt. Vi fikk lagt til ved elvebredden for å hvile oss og drikke. Da jeg la meg på benken i båten, rant det en liten strøm av svette ned på gulvet. Nå måtte jeg avkjøles og det fort. Jeg tok tak i et tau som var bundet fast bak på båten, og hoppet ut i elva. Der lå jeg og dukket hodet under vann de første minuttene. Eva rakte meg en stor solhatt. Den hadde jeg på hodet mens jeg holdt meg fast i tauet. Etter en ganske lang stund følte jeg meg bedre. Jeg kom meg opp i båten igjen. Det kjentes godt med tørre klær, mer vann og litt mat. Jeg hadde nok fått det som kalles et «solstikk». Rudolf og Eva var selvsagt også veldig slitne, men slapp i alle fall den sjauen jeg fikk. Det ble med skrekken for oss alle.
Vi måtte videre, og litt lengre ned lå det en båt som kunne taue oss til Puerto America. Der fikk vi låne to tønner diesel som vi fylte i tankene. Da var det bare å sette kursen ut i Marañon og kjøre de siste par timene ned til Tigre Playa. Gro og barna ventet oss ved elvekanten. De hadde hørt båten lenge før vi rundet den siste svingen. Til vår store lettelse var det bra med dem også. I de fleste årene vi bodde i området, hadde vi ingen radioforbindelse, og ingen måte å kontakte hverandre på når vi var på reiser. Gro gjorde i stand til en hyggelig velkomstkveld for oss alle. Vi rettet også vår takk til vår himmelske far som tross vanskeligheter, hadde bevart både oss som var på reise og de hjemme.
Denne hendelsen lærte oss å se nøye etter at alle kranene var åpne så vi ikke ble «lurt» ved fylling av diesel. Vi var takknemlige for at det tross alt gikk bra, for hjelpen vi fikk av eieren av båten som tauet oss og for venner som lånte oss drivstoff i Puerto America.
