Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp. 12 står på “Nordover til Bagua”, mens kp.14 står på kategorien Nybyggerbyen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk og nyheter fra Norge

En søndag i slutten av april
-67 ringte det på døra. I og for seg ikke noe uvanlig. John kikket ut av
vinduet og ropte til meg som var på badet med Maino: «Gjett hvem som kommer!» Jeg hadde selvsagt ikke den fjerneste anelse. Vi åpnet og der stod min fetterKåre. Vi ble veldig overrasket, men fikk likevel ikke helt sjokk, siden vi bare noen dager før hadde fått brev fra min mor om at Kåre hadde tatt jobb på en båt og skulle være i Sør-Amerika ved disse
tider. Men siden hun ikke skrev noe mer om hvor i S.A., og vi heller ikke hørte noe fra andre, trodde vi helst båten skulle til østkysten. Det var veldig hyggelig å få besøk fra hjemlandet. Kåre var med på møtet på kvelden. Der såjeg at han ble veldig blek etter hvert, og plutselig falt han om. Heldigvis var han bare borte et øyeblikk. Det er ikke så ualminnelig etter turen over det høye fjellpasset uten tilførsel av surstoff at folk som er uvant med høyden, besvimer. Dessuten var han trett etter mange vakter på båten og i tillegg reisen opp til Tarma.

Dagen etter hadde vi lovet å besøke Anderås i Huancayo. Kåre ble med oss dit. Han måtte imidlertid være på båten igjen innen midnatt. Han skulle på vakt neste morgen. Men da vi visste at det gikk busser og ulik transport til Lima fra Huancayo på ettermiddagene, tenkte vi at det ville gå greit. Problemet var bare at det var 1.mai, og det viste seg å være en av dagene med mest helligdagspreg i Peru. Noe vi som nye i Peru, ikke visste. Det var nesten ingen transportmidler å oppdrive. De som fantes, var overfylte. Per Anderås klarte å kapre en kollektivbil som hadde plass til Kåre. Vi vinket farvel og tenkte at nå var alt i orden.

En tid senere fikk vi brev fra Kåre der han skriver at bilen bare gikk til gruvebyen La Oroya ca. 1 ½ time fra Huancayo. Det så helt umulig ut å komme videre derfra. Men langt om lenge traff han en ung mann som også skulle til Lima. Han kjente noen private som gjerne ville tjene litt ekstra. De kjørte dem til kysten. Skipet lå for anker ved en liten havneby litt nord for Lima. Dit ut fikk han skyss av en fiskebåt og kom seg om bord i båten i tide før han skulle på vakt. Men turen var verdt alt strevet, skrev han. Antageligvis en opplevelse han kommer til å huske hele
livet!

På bildet står det en colectivo utenfor den katolske kirken i Huancayo. Colectivoene som går mellom byene, er ofte vanlige personbiler.

Dessverre finner vi ingen bilder fra Kåres besøk, men dette er fra La Oroya der han etter mye om og men fikk tak i skyss til Lima.

Radio og aviser

Vi fikk et brev hjemmefra i juni -67 der de spør om vi hører nyheter. Det var særlig den spente situasjonen i Israel de kommenterte. Det var på den tiden 6 dagers krigen foregikk. I et brev hjem i samme måned svarer jeg på dette: «Vi hører og leser nyheter både fra Peru, Norge og verden for øvrig. Vi kjøper av og til en peruansk avis og prøver å stave oss gjennom det viktigste. Men aviser er vanskelige å lese enda. Avisene brukes mange ord som en ikke hører i daglig tale. Nå har vi nettopp lest om at Israel inntok gamlebyen i Jerusalem og ber ved klagemuren.

Hver uke får vi flypostavisen «Norges nytt». Den har tynne blader som et flypostark, og den tar ca. en uke hit til oss. For oss er det ferske nyheter fra hjemlandet som vi setter stor pris på. Nå har vi også begynt å få «Vårt Land». Den går med båtslik som «Korsets Seier» og er gjerne ikke her før nærmere to måneder etter den utgis. Likevel er det interessant og morsomt å lese avisen selv om nyhetene er ganske gamle innen vi får den.

Vi hører ikke så mye på de lokale radiostasjonene. Det er mye skrål og vanskelig å forstå. Men etter at John for litt siden satte opp en antenne, får vi inn radiostasjonen «Andenes røst» fra Quito i Ecuador. Det er en kristen stasjon som vi får best inn tidlig på morgenen eller på kvelden. De har program på spansk, men noen av nyhetssendingene er også på engelsk. Fin musikk, vitnesbyrd og undervisning hører vi på den stasjonen, foruten nyheter.

Det ble stor oppstandelse hos oss en kveld for noen dager siden da vi plutselig fikk inn «Radio Norge», sendingene for sjømenn og nordmenn i utlandet. Det var nyheter akkurat da. Vi har hørt den en kveld siden også, men den er ikke alltid like lett å få inn. Da nevnte de at det i Oslo var +22 grader, mens det her hos oss var + 9 grader! Ikke fritt for at vi gjerne skulle tatt en tur til familien i Oslo da. Det er koselig å høre norsk igjen.»

John på sykehus

John begynte å føle seg dårlig i slutten av februar i -68. Han ble slapp, følte seg uvel og mistetmatlysten. Men han fortsatte arbeidet
som før, selv om han måtte ta det litt mer med ro etter som dagene gikk. I begynnelsen av mars kjørte vi til det amerikanske sykehuset i La Oroya der vi får all behandling og medisiner gratis. Der leverte han diverse prøver. Legen sa at han må hvile og ikke spise noe fet mat.
Det siste var ikke noe problem, for han spiste nesten ikke. Men hvilen
ble det verre med. Her er det stadig folk på døren, og utrolig mange ting å gjøre. Men de siste par dagene før vi skulle til sykehuset igjen for å få svar på prøvene, lå han til sengs helt utmattet. Han spiste nesten ingenting. Det lille han fikk i seg, kastet han opp med en gang.

En uke etter vårt første besøk med prøvene, kjørte vi igjen til sykehuset. Legen konstaterte at John hadde gulsott (hepatitt). Siden John var dårligere enn ved forrige besøk, beordret legen innleggelse for en til
to uker. «Han må hvile», sa han. Dermed måtte jeg reise hjem alene. Selv om det ventet mange aktiviteter i Tarma, var det lite hyggelig å tenke på å være der alene i kanskje to uker. Det var såpass lang vei at det ikke var mulig å gjøre mange besøk heller. Jeg håpet og ba om at John måtte bli fort frisk. Det var veldig trist å se ham så syk og over såpass lang tid. Da jeg besøkte ham tre dager etter innleggelsen, ville han at Maino og jeg skulle reise til Lima mens han var på sykehuset.Vi hadde planlagt en to ukers ferie i Lima nettopp på denne tiden, men det ble ikke noe av for Johns del. Han følte seg allerede bedre og så bedre ut. Derfor lovte jeg å tenke på det.

Dette er fra gruveselskapet med bygninger av ulik slag, også sykehuset.

Det ble til at jeg pakket og reiste. Vi var invitert til å bo hos den norske husmoren i sjømannskirken. Både hun og assistenten hadde besøkt oss noen dager i Tarma. Maino og jeg koste oss i det fine sommerværet i Lima. I vintermånedene (sommer i Norge) er det fuktig,
tåkete og ganske så kjølig i Lima, men i mars er det fint enda. John ble raskt bedre med hvile, diett og god pleie. De insiterte på at han måtte ta det rolig en tid framover og være forsiktig med det han spiste. Han kom hjem etter nesten to uker og da til tomt hus. Det syntes han var stusselig. Dermed kjørte han ned til Lima etter et par dager hjemme. Der var vi sammen to dager før vi vendte tilbake til arbeidet i Tarma. Den planlagte ferien for John ble på sykehuset pluss et par dager i Lima, mens Maino og jeg hadde noen gode dager i storbyen.
Det ble også et par turer til badestranden der vi koste oss i finværet.

Fra en av badestrendene ved Lima. Det var ikke høysesong og få folk.

Den
Skandinaviske Sjømannskirken i Lima

Vi kom i kontakt med den skandinaviske sjømannskirken i Lima med det samme vi kom til Peru nyttår -67. Sjømannspresten som var svensk, besøkte de skandinaviske båtene som la til i Callao. Det var stor båttrafikk på denne tiden, særlig mange norske skip. Husmoren og assistenten ved kirken var fra Norge. Sjømannskirken leide et stort hus på Avenida Arequipa, i et ganske fasjonabelt strøk. Her kom mange sjømenn på besøk for å lese skandinaviske aviser og få en kopp kaffe og vafler. Det ble stadig holdt andakter og andre samlinger, og gudstjeneste hver søndag. Kirken hadde en minibuss som kjørte sjømenn mellom havnen og kirken. Vi ble tatt godt imot og følte at kirken var en bit av hjemlandet i Peru.

I juni 1968 var vi over en uke på sjømannskirken i Lima . John, Lennart og Per skulle dele på å vikariere for sjømannspresten som reiste til Sverige for en tid. De skulle ta hver sin «vakt» senere. John besøkte mange båter sammen med assistenten i kirken, og han holdt andakter og gudstjeneste. Sammen med husmor så vi til at alle som besøkte
sjømannskirken, hadde det hyggelig og selvsagt ble traktert med vafler og
kaffe. Men det som vi husker best fra denne tiden, var begravelsen John ble bedt om å holde mens vi var der.

Ved parken / bydelssentrumet nær den skandinaviske sjømannskirken. I alle år har det vært maleriutsalg der. Mange står og maler mens folk står og ser på.

John skriver hjem om begravelsen:

«Sent en kveld ringte det på døren, og der sto en elegant kledd peruansk mann og spurte om å få snakke med presten. Det var jo meg for anledningen! Han fortalte at hans svigerfar, somvar dansk konsul, døde dagen før (vanlig med svært kort tid mellom død ogbegravelse i Peru). Spørsmålet var om jeg kunne forrette i begravelsen som skulle være om to dager. Jeg hadde aldri forrettet i noen begravelse, så jeg spurte om ingen annen kunne ta den. Han svarte at det var familiens ønske at sjømannspresten skulle forrette. Konsulen selv hadde ikke hatt noen personlig tro, og han hadde ønsket en meget enkel begravelse uten for mye religiøst innslag. Hans ønske var at den skulle holdes i den Anglikanske kirken som tilhørte den engelske kolonien i Lima. Jeg skulle bare si litt i kirken, og be Fadervår ved graven, ble jeg fortalt. Det øvrige skulle de ordne. Dermed svarte jeg positivt på forespørselen.

Mellom mange andre gjøremål dagen etter forberedte jeg en liten tale og en sang til begravelsen. Neste formiddag ble jeg hentet i en flott bil av mannen jeg hadde snakket med. Vi kjørte til den store Anglikanske kirken. I sakristiet ble jeg spurt av en kirketjener hvilken prestedrakt jeg ville bruke. Det hang flere fine drakter der. Til hans store bestyrtelse
svarte jeg at jeg bare ville bruke den mørke dressen jeg hadde på meg. Vi hadde avtalt at jeg skulle synge en sang. Derfor hadde jeg med meg gitaren. Da jeg kom inn i kirken, mens kirkeklokkene slo, så jeg fort at den var den fullsatt av folk. De fleste var fra forskjellige lands ambassader og konsulater, men også en del forretningsfolk, foruten familien. Det ble anslått at det var mellom 500 og 600 personer til stede. En pianist spilte et vakkert pianostykke, en i familien sa litt om konsulen, – og så var det min tur. Jeg leste Johannes 3.16 og holdt en kort
andakt ut fra dette verset; frelsens enkle budskap. Etter å ha bedt en kort
bønn, sang jeg:” Å, nåde stor som frelste meg.»

Deretter gikk jeg foran kisten ut av kirken, og hilste ved døren på de mange distingverte personene. Den engelske ambassadøren sa: «Jeg forstod ingenting, (jeg talte og sang på svensk) men det kjentes godt!” Konsulens danske familie var fornøyde med seremonien. Jeg tror de fleste av dem forstod svensk, så det var jo bra! Det var selvsagt også mange skandinaviske forretningsmenn til stede som nok forstod det jeg sa og sang. Vi kjørte gjennom byen til kirkegården, et imponerende følge med flere Rolls Roys og andre flotte biler. Et helt billast av blomster ble lastet av ved porten til kirkegården.

Ved graven bad jeg Fader vår og lyste velsignelsen. Med det avsluttet begravelsen, og jeg kunne puste lettetut. Det var min første begravelse, men ikke den siste. Likevel ingen av det formatet! Hermann Watzinger som var nestleder på Kontiki flåten, var også med i begravelsen. Han bodde i Lima der han hadde en høy stilling i fiskemelindustrien. Watzinger inviterte oss til sitt vakre hjem der vi fikk anledning til å fortelle litt fra misjonsarbeidet i Tarma.”

Familieforøkelse

Maino vokste og ble stor mens vi var i Tarma. «Hun prater
mye både på spansk og norsk. Det vil si, hun snakker faktisk mest spansk og vil svare oss på spansk når vi snakker norsk til henne. Ofte blander hun språkene, men det vil nok bli bedre etter som hun blir eldre. En dag kommenterte Dora, piken som hjelper til i huset, mens hun hørte på samtalen mellom Maino og oss. «Så rart, hun forstår når dere snakker norsk til henne, men hun svarer dere på spansk!» Og slik er det ofte selv om vi prøver å få henne til snakke norsk med oss. Mens hun leker, synger hun kor og sanger hun har lært på søndagsskolen.» Slik beskriver jeg situasjonen i brevhjem i november -67. Da var Maino blitt 2 ½ år.

Ved juletider samme år ble vi klar over at det var familieforøkelse i vente. I begynnelsen av januar -68 kjørte vi til sykehuset i Oroya og fikk vite at terminen var i siste halvdel av juli. Det var stor glede både i vår lille familie og hos familien hjemme. Maino gledet seg veldig til å bli storesøster. Våren gikk fort med mye arbeid i menigheten, på utpostene og på reiser til menigheter og små nye grupper rundt Tarma. Da familien Lindgren kom tilbake til Peru utpå våren, fikk vi mange nyttige ting ut med dem fra familie og venner i Norge. Lindgrens kom med Knutsen Line, men med en annen «Bakke båt» enn den vi kom med. Da var det greit for dem å ta med en del ting til oss. Det ble mange fine gaver til Maino og til babyen vi ventet. Det var rene julekvelden da vi pakket
opp tingene John hadde med fra Lima etter at han hadde møtt Lindgrens på båten og hjulpet dem med å få alt gjennom tollen.

Maino utenfor huset der vi bodde med dukkevogna hun fikk fra Norge.

Jeg gikk jevnlig til kontroll hos lege på hospitalet i La Oroya. Jeg skulle føde der og ble innbudt til å komme en ukes tid før termin siden det var litt over en times reise dit, og jeg hadde en rask fødsel fra før.
Men det ble det ikke noe av. Babyen meldte sin ankomst over en uke før tiden.Det var ingen lang tids forvarsel heller. Lewi ble født på sykehuset i Tarma tidlig på morgenen den 17.juli -68, mindre enn en time etter at jeg våknethjemme i sengen av den første veen! Sykehuset ligger bare to minutters kjøring fra der vi bodde. Det var et nytt, moderne sykehus og en flink jordmor. Grunnen til at vi ikke valgte det
fra begynnelsen av, var at vi fikk både legekontrollene og sykehusoppholdet gratis i Oroya. Med vår økonomi veide det tungt! Vi fikk senere tilbake fra Folketrygden i Norge det vi måtte betale på sykehuset i Tarma. Alt ordnet seg til det beste!

Maino spurte stadig om hvem mammaen til Lewi var. Hun var
tydeligvis ikke fornøyd med svarene jeg gav. En dag svarte hun på sitt eget spørsmål med å si: «Hun er på sykehuset».
Noen dager senere spaserte vi ned til sentrum med Lewi i barnevogna. Da traff vi tilfeldigvis på jordmora. Maino så på henne og utbrøt: «Der er mammaen til Lewi!» En av dagene like etter jeg kom hjem fra sykehuset, sa hun: «Hvorfor tok vi ikke med alle babyene hjem?
Hvorfor tok vi bare Lewi?»

Vi fant ut at hennes undringer kom av det hun opplevde da hun besøkte
meg på sykehuset sammen med John. Da viste jordmoren dem alle barna som lå i hver sin moderne plastkurv på hjulstativ innenfor en stor glassrute. Litt senere da de var inne på mitt rom, kom hun bærende på Lewi og viste ham til Maino før hun gav han til meg.

Dessuten var ikke Maino våken når vi kjørte til sykehuset. Dora som lå på takrommet, kom ned og var hos henne. Men Maino sov helt til John kom tilbake. Dermed var konklusjonen for ei tre år gammel jente
at Lewi; han kom til oss fra sykehuset og jordmora var mammaen. Visst hadde vi tidligere snakket om babyen i magen min osv., men det koblet hun nok ikke med denne lille levende babyen som nå var hos oss.

Etter hvert glemte hun hele sykehuset og Lewis «tilknytning»
til det. Hun ble tydeligvis overbevist om at jeg var moren hans slik jeg var
moren hennes. Det ble ikke flere spørsmål eller undring om hans opphav. Det vi fortalte henne ble tydeligvis akseptert og godtatt etter som ukene gikk. Begge trivdes og vokste, og de hadde glede av hverandres selskap.

Bildet øverst til venstre er fra begynnelsen av -67 med David Lindgren sammen med Maino og John. De andre tre bildene ble tatt på litt ulike tidspunkt etter Lewi ble født i juli -68.