Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 15 står ovenfor og kapittel 21 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “BAGUA CHICA”. Kapitlene 16 til 19 står på kategorien “Reiser i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

I Bagua Chica

Etter tre ukers fravær var det godt å komme hjem til Bagua Chica og se at alt var bra med Gro og barna. For meg var dette en lærerik reise, der jeg ble kjent med et større område av jungelen og indianergruppene Shapra og Huambisa i de store bielevene til Marañon, Morona og Santiago.

Gro skriver i et brev hjem til sine foreldre fra denne tiden: ” Dere lurer på om jeg bor alene her i huset når John er på reise. Det gjør jeg, men jeg kjenner meg faktisk trygg her. Det eneste er at det kan bli litt ensomt, men sammen med barna går det bra. Jeg har alltid noe å holde på med, både med å forberede søndagskolen og møtene her foruten det vanlige husarbeidet. Av og til går jeg på besøk til noen av damene i menigheten,
og noen ganger kommer de hit. Våre venner som hjalp oss med å finne huset og som John hadde kontakt med fra sin første tur hit, Jose Placencia og hans kone har bygd et bra hus rett oppe i gaten der vi bor. Jeg har mye hjelp av og fellesskap med dem når John er på reise. For tiden bor datteren til eieren av huset her hos meg. Hun ville så gjerne lære seg å sy på maskin. De har en gammel tråmaskin der de bor ute på landet. Men hun turte ikke å sove alene i rommet med egen inngang, som de har i huset her vi bor. Vi flyttet da like godt sengen hennes inn til oss. Hun hjelper meg også litt med barna og matlagingen, men det er bare for en kortere tid hun er her. Dessuten kommer en ung jente fra Nasaren-kirken hit og hjelper meg noen timer av og til.”

Den vakre dalen der Bagua Chica ligger…….

På vei til Bagua – Bro over Marañon……..

“Her om dagen hadde jeg besøk av en ung, gift dame som har en tulle på fem år og en liten baby på et parmåneder. Hun fortalte meg at hun hadde
hatt fire barn mellom disse to. To av barna hadde vært tvillinger. Tre av barna døde da de var 6-7 måneder gamle Den siste som døde nylig, var nesten to år. Noe så grusomt! Men den familien er ikke de eneste som opplever slike ting her. Fattigdom og underernæring har sine følger! Selv er hun blek og tynn og har knapt melk til babyen, som hun gir sukkervann i tillegg. Melk er en luksus her. Det er dyrt når man tenker på hva de tjener. Vanlig daglønn ligger på rundt 5-6 kroner, mens en liter melk koster over en krone og er dessuten vanskelig å få tak i. Nå har jeg
med jevne mellomrom gitt henne bokser med pulvermelk sammen med instrukser om rengjøring, koking av vann og flasker osv. Jeg håper det skal gi barnet nok næring til å vokse opp. Jeg orker ikke å tenke på at kanskje dette barnet også skal dø av underernæring. Ja, det er
mange som er i samme situasjon. Må Gud røre hjertene for nøden i verden. Det er mye urettferdighet!”

Indianerkvinne med barnet sitt ved elven nedenfor Bagua.

Etter at jeg kom hjem fra langreisen innover jungelen, hadde vi en fin feiring av fødselsdagen til Maino i slutten
av mars. Hun fylte fire år og er nå stor jente. Det beste hun vet er å tegne, fargelegge og skrive bokstaver. Lese liker hun veldig godt også. Det kom en pakke fra besteforeldrene i Norge med mange gaver, blant annet lesebøker for første klasse og andre barnebøker som Gro
hadde bedt om. Maino kan mange av bokstavene og leser små ord. Hun kan sitte i timevis å arbeide med bokstavene og se i bøker. Lewi begynte å legge på seg da han kom seg etter tiden med betente mandler og senere mageproblemer. Han har begynt å krabbe omkring og leker ivrig med lekene han fikk til jul.

Veien videre

Vi har snakket mye om arbeidet og veien videre for oss etter at jeg kom hjem fra den lange reisen nedover Marañon og til bielvene Morona og Santiago. Vi følte at Herren kalte oss til å arbeide i de jungelområdene jeg hadde besøkt. Vi hadde håpet at vi med Bagua som utgangspunkt kunne arbeide i landsbyene nedover langs elvene. Det kjentes tryggere å bo et sted hvor en kunne komme til med bil. Men tiden i Bagua viste oss at det ikke var mulig. Avstandene var for store og kommunikasjonen
for dårlig videre innover i jungelen. Jeg kunne ikke fortsette å reise og være borte så mye som vi nå forstod at det ville bli, om vi ble boende i Bagua. Dessuten ville det være umulig å bygge menigheter og få til et varig arbeid uten å bo blant folket i området.

Farkoster med og uten motorer. Banansalg ved en av landsbyene i øvre delen av Marañon elven. Avstandene er store og med disse båtene tar det ekstra lang tid fra landsby til landsby, og ganske lite bekvemt kan en trygt si.

Mine reiser hadde også vist at det var misjonærer og menigheter som allerede arbeidet blant indianerne i jungelområdet nærmest oss. I distriktet dit min lange reise hadde ført meg, var det ingen som arbeidet fast, verken blant indianerne eller blandingsfolket som bodde der. Det ville bli veldig annerledes på mange måter å bo og arbeide der inne. Det var ingen veier, ingen butikker, ingen fast kommunikasjon ogstore distanser som måtte tilbakelegges på elvene. Ikke minst ville vi trenge
egen båt der vi også kunne bo den første tiden.

Vi visste at vi snart måtte ta en avgjørelse. Skulle vi bli i Bagua å arbeide videre med den gruppen som hadde bedt oss hjelpe dem? Gro hadde
ansvar for søndagsskolen der og talte også i møtene når jeg var på reise. Jeg hjalp til i møtene der så mye jeg kunne når jeg var hjemme. Det var også stor åpenhet ute i småbyene pålandsbygda der jeg for det meste besøkte grupper med tilknytning til de kirkesamfunnene som allerede fantes i Bagua. Vi tenkte på og samtalet om hvordan vi skulle drive arbeidet videre om det likevel var slik at det var her Herren ville vi
skulle være. Vi ba også mye over saken. Men vi kunne ikke bli rolige for at det var Guds vilje for oss å bli værende i Bagua Chica. I april skrev vi til vår utsendermenighet, Salem, Oslo og fortalte om våre planer om å ta et skritt videre, nemlig å flytte innover i jungelen. Brev tok lang tid fram og tilbake fra Bagua. Av naturlige årsaker drøyde det før vi fikk svar.

Feriereise til Lima og Huancayo

Veien er dårlig – mye regn på jordveien fører til ras og leire og oversvømte bekker. Men fram kommer vi om det enn tar tid.

Nå nærmet tiden seg for vår planlagte ferie og besøk i Lima, Tarma og Huancayo. Vi så med glede fram til litt forandring, ikke minst til å komme vekk fra varmen i Bagua for en tid. Det skulle bli morsomt å være med på bryllupet til Kerstin og Bengt og samtidig få treffe igjen våre misjonærkollegaer og peruanske venner. Maino gledet seg veldig til reisen og snakket ikke om annet de siste dagene før vi dro enn
Samuel og David. Vi hadde enda ikke fått svar fra Salem da vi kjørte fra Bagua i 6-tiden på morgenen den 22.april.

Etter at vi kom tilbake fra ferien, skriver jeg i et fellesbrev hjem:” Det ble ikke ro til noe skriving mens vi var borte. Vi har nå avsluttet vår første ferie her i Peru. Vi tok en tur til ”gamle trakter” for å møte venner og kollegaer igjen etter et halvt år i Bagua. Det øsregnet da vi dro herfra tidlig på morgenen. De første 22 milene var en forferdelig opplevelse.
Jeepen stoppet ti ganger på grunn av vannet som sprøytet over motoren. De små elvene vi måtte kjøre gjennom, var oversvømt, og veien var rast ut på flere steder. Noen steder var veien sperret av jord og steinmasser som raste ned fra de bratte fjellveggene. Et par steder måtte vi kjøre ut av veien for å komme forbi endeløse køer av lastebiler som ikke kom seg fram i leira. Vi brukte ti timer på litt over tretti mil før vi kom ut til kystveien som til gjengjeld er asfaltert og fin. Fem timer senere hadde vi kjørt ytterlige 32 mil og var da vel framme i Trujillo.

Der tok vi inn hos de norske frelsesoffiserene Vestheim, som vi traff for første gang. Vi ble kjent med dem gjennom Anderås som hadde fått kontakt med dem på reisen til Bagua tre-fire måneder tidligere. Det var hyggelige venner som en tid hadde arbeidet i Frelsesarmeen på Rjukan. De drev et fint arbeid med skole og daghjem foruten arbeidet i
kirken. Neste dag gikk ferden videre til Lima der vi skulle ordne dokumenter og annet. Vi var to dager i Lima der vi som vanlig bodde hos våre gode venner i den Skandinaviske sjømannskirken før vi kjørte videre på den for oss nå så kjente veien oppover Andesfjellene til Huancayo. I La Oroya svinger veien sørover til Huancayo, mens veien østover fortsetter en times kjøring til Tarma. Dit skulle vi imidlertid ta en tur fra Huancayo på en vei som går direkte derfra via byen Jauja.

Hyggelige dager i Huancayo hos familiene Anderås og Lindgren. Bengt og Kerstin står i bakgrunnen.

I Huancayo ble vi godt mottatt av misjonærfamiliene Anderås og Lindgren som bor like ved hverandre. Boyan og Lennart Lindgren har arbeidet sammen med Brita og Per Anderås siden de kom tilbake fra Sverige for snart et år siden. Lindgrens planlegger å flytte til en bydel i Lima i august for å ta opp arbeid der. Vi hadde noen deilige dager hos dem selv om det også ble mye møter og bibelundervisning, foruten radio- og tv innspillinger mens vi var der. Slik ble det ikke noen virkelig ferie, men det var godt å komme bort fra varmen til friskere klima for en stund og ikke minst møte våre venner og kollegaer.”

Huancayo er en stor by på godt over tretusen m.o.h. og er hovedstaden i fylket Junin. Øverste sees den katolske kirken og nederst det store søndagsmarkedet i byen. Der selges “alt”.

Gro skriver til sine foreldre den 20.05.69 om denne turen: ” I Huancayo hadde vi 14 deilige dager. John hjalp til på forskjellige måter i virksomheten, men jeg hjalp til med litt av hvert hjemme hos Anderås. De første dagene var preget av bryllupsforberedelser til dagen opprant den 1.mai. Bryllupet var annerledes enn det vi er vant til da det var en blanding av svensk og peruansk. Men det var koselig, og gift ble de! Bruden Kerstin, eldste datter til Anderås traff brudgommen, Bengt da hun var i Sverige der hun besøkte menigheter for å samle støtte til sin misjonærgjerning i Peru. Bengt var evangelist og ungdomspastor i en
menighet i Sverige da de møttes, og det oppstod søt musikk mellom disse
to. Nå er de da begge i Peru og skal ha ansvaret for arbeidet i Huancayo når Kerstins foreldre reiser til Sverige på hjemmeopphold etter endt periode. Søndagen etter bryllupet var det avskjedsmøte for Brita og Per, og mye folk var samlet i kirken.

Så kom bryllupsdagen den 1.mai -69. Brudeparet under vielsen i kirken. Nederst er Maino, David og Samuel pyntet til bryllupsfeiring.

Vi reiste over til Tarma en dag og var med på et møte der. Det var veldig hyggelig å se vennene igjen og oppmuntrende å se at lokalet var nesten fullt. Vi var også innom det amerikanske gruvehospitalet i La Oroya der både vi og barna ble vaksinert og undersøkt av lege. Vi ble alle erklært friske. Vi fikk med oss en del vitamintabletter som det nok var behov for. Lewi blomstret riktig opp under tiden i Huancayo. Maten går ned på høykant nå. Dagene gikk så altfor fort. Tiden var inne for å sette
kursen nordover igjen. Vi stanset i sjømannskirken i Lima et par dager også denne gangen. Den siste kvelden fulgte vi Anderås om bord på den svenske båten som skulle gå dagen etter. Der ble vi servert nydelige smørbrød og te i salongen og koste oss riktig sammen med våre venner som nå skulle reise med båten til Sverige. Det var ikke fritt for annet enn at vi fikk litt hjemlengsel om bord i et skip som hadde kurs for Skandinavia. Det er nå nesten to og et halvt år siden vi på samme sted gikk i land fra Margrethe Bakke da vi kom til Peru.

Øverst et bilde av den katolske kirken ved torvet i Tarma. Nederst er folk på vei ut av kirken Casa de Oracion den søndagen vi besøker byen. Tarma ligger også i Junin fylket. Den er mindre enn Huancayo og ligger også lavere, tretusen moh.

Samme kvelden begynte vi turen nordover. Vi kjørte hele natten og nådde Trujillo i 11-tiden på formiddagen. Vi fikk hvile ut hos misjonærene Vestheim til vi neste dag tok fatt på siste etappen. Veien var heldigvis bedre nå, leiren hadde tørket opp, så vi kom vel fram til Bagua utpå kvelden. Det var litt trist å komme hjem, da støv, spindelvev og kakerlakker møtte oss alle veie. Vinduene har ikke glass, bare myggnetting og jernstenger, og gaten utenfor er en jordvei. Dermed blir
det mye støv om en ikke jevnlig holder etter med støvtørring og vask.
Edderkopper og kakerlakker finner de minste små sprekker å komme inn gjennom. Men etter en omgang med vaskekluten i skuffer og skap og ellers hele huset, foruten kakerlakkdrepende pulver, er det blitt rent og hjemlig igjen.”

Dette var vårt hjem mens vi bodde i Bagua Chica. Jeepen var oss til god hjelp, men ble senere til vår første flodbåt.