Kapittel 47 står nederst på kategorien “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”, mens kapitlene 49 og 50 står i midten av de fire kapitlene på “Besøk i landsbyer”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Reisen begynner.
Endelig var dagen kommet da vi igjen kunne sette kursen for landsbyene i Morona. Tidlig på morgenen den 19.mai 1974 tok vi avskjed med familien Wilhelm. De ville ha hendene fulle mens vi var borte. Men vi var alle vant til å være alene om arbeidet på Tigre Playa i perioder. Kvelden før var det møte i kirken der vennene ba for oss og stedene vi skulle besøke. Reisene var ikke uten farer og bød på mange utfordringer. Da var det godt å vite at vi var omsluttet av forbønn både fra venner hjemme og i Peru. Motoren startet som den skulle og snart rundet vi den første svingen i elva. Tigre Playa forsvant ut av syne. Neste stopp ville som vanlig bli i landsbyen Puerto America, like innenfor munningen av Morona.
Også denne gangen reiste vi hele familien. Sonya Wilhelm var også med oss slik at undervisningen for henne og Maino kunne fortsette i båten. Maino og Sonya gikk i 3.klasse, mens Lewi enda ikke hadde begynt på skolen. Husbåten gjorde det mulig for hele familien å reise sammen, i alle fall på noen av de mange reisene til landsbyene i dette store veiløse området. Romulo, en av ungdommene i menigheten, ble med for å hjelpe til med styring og annet arbeid i de mange timene vi skulle kjøre opp Morona mot grensen til Equador og tilbake igjen. Han hjalp også til med forberedelsene. Det var mye som skulle om bord. Dieseltankene ble fylt opp. Jungelkniv, fiskeutstyr og annet nødvendig utstyr og verktøy var på plass. Esker med medisiner, bibler og bibeldeler var båret om bord, foruten matvarer og annet som vi trengte til de tre ukene vi regnet med å være borte.
Evangelisering, undervisning og helsearbeid.
Formålet med reisen var som alltid å dele Evangeliet på en enkel og forståelig måte for indianere og mestiser i denne delen av jungelen. I mange landsbyer var det flere som hadde tatt imot troen på Jesus siden vi reiste oppover Morona i vår første båt «El Sembrador» høsten 1969. Noen var blitt døpt og de trengte oppmuntring og undervisning i Guds Ord. På de fleste stedene, om ikke alle, var det en eller flere som kunne lese. I noen få landsbyer i nedre Morona var det opprettet skoler der de fleste barna lærte å lese og skrive, foruten enkle regneferdigheter. Derfor gledet vi oss over at mange kjøpte bibler, NT i pocketutgave og bibeldeler som vi solgte til under kostpris. På steder der det var troende, oppmuntret vi dem til å samles på søndager for bibellesning, bønn og sang. Barna lærte fort nye kor og små sanger.
Allerede på de første reisene i området så vi det store behovet for helsearbeid. Det opptok en stor del av arbeidet på Tigre Playa, men også på reisene. Derfor hadde vi alltid med medisiner og førstehjelpsutstyr. Denne reisen var ikke noe unntak. På alle stedene vi stoppet, ville folk ha medisiner for de mest vanlige sykdommene i jungelen eller behandling av sår og byller. Vi hadde fått mye erfaring på disse årene og lest mye om tropesykdommer, om diagnostisering og behandling av slike sykdommer. Av og til må vi åpne byller, desinfisere sår og tråkle noen sting. Innvollsmark var det også mange som led av, særlig barna.
På vei til Achuar indianernes områder.
På en av våre første reiser i Morona spurte en kaptein på militærforlegningen nær grensen til Equador, om vi kunne besøke achuar landsbyer i bielver ovenfor og nedenfor forlegningen. «Det er stadig krig og drap i landsbyene deres», sa han. «Undervis dem fra bibelen slik at de kan bli som shapra- og huambisa indianerne der dere og andre misjonærer har vært. Der ser vi at de nå lever i fred både innen sin egen stamme og med andre». Det var en oppfordring vi ikke hadde noen mulighet til å følge da og heller ikke på reisene hittil.
Det var ikke lett å nå disse landsbyene. Achuar-folket bodde i små landsbyer eller familiegrupper langt innover i jungelen på begge sider av grensen til Equador mellom elvene Morona og Pastaza. De var som kapteinenes uttalelse noen år tidligere viser, kjent for å være krigerske og uvennlig stemt mot fremmede. De senere årene hadde de hatt noe kontakt med lokale handelsreisende, tømmerhuggere og andre beboere i Morona.
Før vi tok fatt på denne reisen, hadde vi bestemt oss for å prøve å nå en av deres landsbyer ved bielven Anaso som munnet ut i Morona nedenfor militærforlegningen. Det avhang av om det var nok vann i elva til å komme inn med «Alli Shungo». Vi hadde godt håp om det da det var regntid og vanligvis mye vann i Marañon og bielvene. Vi hadde en liten trebåt med en utenbordsmotor på slep. Den brukte vi for det meste opp bielvene der shapra indianerne bor lengre ned i Morona.
Da vi kom til munningen av Anaso, så vi at den gikk full av vann. Dermed bestemte vi oss for å dra inn med husbåten. Vi visste ikke hvor langt det var til landsbyen og tenkte det var best å reise sammen i husbåten. I en landsby litt nedenfor Anaso forklarte de oss «veien». Reisen oppover Anaso og dens bielver gikk ganske greit. Gro hadde brukt morgenen til å vaske klær. Vasken var hengt på snorer på taket av båten. I en sving der greinene hang langt utover den smale elva, fór en del av klesvasken av snorene og forsvant nedover med strømmen. Det meste hang heldigvis igjen! Det var nok noen som ville få glede av klærne etter hvert. Et lite stykke opp i den andre bielven til Anaso, kom vi fram til landsbyen i Mashumbara tidlig på ettermiddagen.
Vårt første besøk til Achuar indianere.
Det lå bare ett hus nede ved den smale elva, men vi så flere hus rundt en åpen plass litt lengre inn fra bredden. Gro og barna ventet ved båten, mens Romulo og jeg gikk mot plassen. Det kom det et par menn ut av det ene huset og gjorde tegn til at vi skulle komme nærmere. Det viste seg at den ene mannen var en tømmerhogger fra Morona som hadde tatt en kvinne fra landsbyen til kone. Han var den eneste som snakket spansk, men han kunne også achuar språket. I de fleste indianerlandsbyene var det noen av de yngre som kunne en del spansk, men her virket det ikke å være noen utenom denne tømmerhoggeren. De hadde heller ikke skole. Vi var veldig takknemlig for å få en tolk som var imøtekommende og samtidig var en del av familien i landsbyen. Han presenterte oss for høvdingen, som var forholdsvis høy og kraftig. Han hadde tre lange fletter og var kledt i det tradisjonelle omslagsskjørtet som de eldre mennene gikk i, også i de andre stammene i Morona. Han holdt på å lage en «pucona», et to meter langt blåserør som brukes til jakt med forgiftede piler. Det var et stort hus med flere ildsteder. Høvdingen hadde nok flere koner. Vi ble hilst velkommen til å ha en samling i hans hus samme kveld.
Noen av indianerne fulgte oss ned til elva. De så med forundring på «Alli Shungo» og på oss. Det var nok ingen av dem som hadde sett hvite mennesker og så lyst hår. Ikke minst vakte barna våre oppsikt med sin lyse, om enn solbrune hud og hvite hår. Kvinnene pratet og lo mens de pekte på oss. Det var tydelig at de syntes vi så rare ut. Mens vi gikk inn i båten for å spise og gjøre oss ferdige til møtet, gikk tilskuerne våre hjemover. Det var tid for kveldsmat før mørket senket seg over jungelen.
Litt senere tente vi parafinlykta vår og gjorde oss klar til å gå inn i landsbyen da vi hørte lyden av hornblåsing. Det gjentok seg flere ganger, og vi forstod at det var signal til folket om å samle seg til det avtalte møtet. Da vi nærmet oss høvdingens hus, så vi i det blafrende lyset fra et par små parafinlykter, at det allerede hadde kommet en del folk. Flere kom inn etter oss. Det ble fullt hus, mest menn. Noen kvinner og barna satt litt forskremt i et hjørne. Mennene satt på benker eller gamle kanoer som var snudd opp ned. De fleste hadde gevær i hånden og var malt i ansiktet. De hilste ikke, men så bare rett fram for seg med ansikt som så ut å være hugget i stein. Det var ikke akkurat noen god og åpen stemning. Jeg fikk likevel en følelse av at deres oppførsel var mer et resultat av frykt og mistenksomhet enn fiendtlighet.
Vi sang noen kor før jeg fortalte dem om Gud vår skaper og om Jesus som Guds sønn. Tømmerhoggeren tolket, og forsamlingen satt stille og lyttet. Det er ikke godt å vite hvordan han tolket. Han var selv helt ukjent med bibelens budskap, men han virket oppriktig og gjorde nok så godt han kunne. Indianerne tror på en skaper. Men at han bryr seg om menneskene og sendte sin sønn Jesus Kristus for å sone vår synd var nytt. Jeg avsluttet med en bønn for landsbyen og innbød til en ny samling neste kveld. Alle gikk hjem til sitt uten et ord eller hilsen til avskjed.
Overfalt av magre hunder
Etter frokost dagen etter besøkte vi noen av hyttene i landsbyen. Tolken vår møtte trofast opp. Ved hans hjelp fikk vi kontakt og et lite innblikk i hvordan indianerne her levde. Det var hunder i alle hus. Noen var stramt bundet til stolpene under huset og andre løp omkring. De var alle radmagre. Da jeg spurte om de var syke, fikk jeg til svar at de ikke matet dem. Hvis de fikk mat, ble de ikke gode jakthunder! Vi hadde sett magre hunder andre steder også, men ikke som disse.
Lewi var med meg på besøksrunden mens Gro hadde skole med Maino og Sonya i båten, slik som hun hadde hver dag på reisen. De fleste hyttene i landsbyen stod på påler. Uten at jeg la merke til det, gikk Lewi ned stigen fra huset. På et øyeblikk ble han overfalt av 5 – 6 bjeffende hunder. Eieren reiste seg raskt opp og satte i et brøl. Både han og jeg hoppet rett ned i flokken og fikk jagd dem vekk. Lewi var bare fem år og ble selvsagt livredd. Han hylte av redsel. Shortsen hans var bitt i stykker bak, men ved nærmere undersøkelse hadde ikke tennene bitt lengre inn enn til trusa, men det var et lite rødt merke i huden. Det var bare å gå til båten der han fikk på ny shorts etter først ha fått en grundig vask med såpe og desinfiseringsmiddel. Vi var redd for rabies, men han kom fra det med skrekken.
Nytt besøk hos høvdingen – begravelsesskikker og møte.
Senere på dagen avla vi høvdingen et nytt besøk. Han holdt fortsatt på med arbeidet på blåserøret. En annen i huset holdt på med å lage piler som brukes til blåserør. Han tok seg tid til å vise oss nøye hvordan det ble gjort og hvordan de tar giften på pilene før de blir samlet i et kogger, som er fult av gress. Tolken oversatte for oss den interessante forklaringen.
Mens vi stod der og lyttet, la jeg merke til at det sto en stor forseglet leirkrukke ved en av sengeplassene i hytta. Jeg spurte tolken vår om han visste hva det var i den. Han forklarte at i krukka lå restene etter høvdingens eldste sønn som døde et års tid tidligere. Vi hørte nesten vantro på hans forklaring. Da pekte han bak huset. Der i skogkanten så vi noen trestammer som lå på tvers over påler, omtrent to meter høye. Det viste seg å være kister som var hogd ut av en passe stor trestamme. Den døde ble lagt i denne kisten som hadde et hull på undersiden. Deretter spikret de med plugger av tre et bark-lokk over åpningen i stammen. Da det var gjort, ble det tent et bål med mye røyk under kisten. Denne røkfylte ilden ble holdt ved like i mange uker, slik at kroppen skulle tørke helt ut. Når det døde legemet var het uttørket, samlet landsbyen seg for å overvære seremonien som da skulle holdes. Det som var igjen av den døde, ble tatt opp av kisten og brukket sammen slik at det uttørkede legemet kunne legges ned leirkrukken som var laget til dette formål. Det var altså høvdingens sønn som var i krukken. De fortalte at om noen måneder ville den døde begraves i en fraflyttet hytte der også andre var begravet.
Vi gikk tankefulle ned til båten etter praten med høvdingen og tolken vår. Vi hadde ikke hørt om disse begravelsesritualene før. Senere fant vi ut at også andre stammer i området hadde praktisert det samme, men det var sjeldnere nå. Vel om bord i båten forberedte jeg meg til kveldens samling i landsbyen. Før det mørknet, gikk jeg tilbake til høvdingens hus. Gro og barna ble igjen i båten denne kvelden. Jeg hørte stemmer fra huset da jeg nærmet meg. Det var enda ikke helt mørkt, så jeg kunne se at minst like mange var samlet som dagen før. Jeg oppdaget fort at det var færre som hadde gevær med seg. Noen gjorde til og med en slags hilsen da jeg gikk inn og fant min plass på en benk ved siden av tolken som hadde lovet å oversette også denne kvelden.
Som dagen før begynte jeg møtet med å ta fram gitaren og synge noen kor før jeg leste fra bibelen og talte mens tolken oversatte. Jeg merket at stemningen bedret seg, og det ble en åpnere og vennligere atmosfære. Også denne kvelden avsluttet jeg med bønn for folket i landsbyen. Det kjentes som noe løsnet, og at både ordet og bønnen ble godt mottatt.
Vi mistet roret.
Neste morgen viste det seg at elva hadde sunket godt over en meter i løpet av natten. Da hadde vi ikke annet valg enn å reise nedover til Morona før vannstanden gikk mer ned. Etter en tidlig frokost tok vi farvel med indianerne som hadde samlet seg ved elva. Jeg startet motoren, snudde båten og satte kurs nedstrøms. Men vi kom bare et par, tre meter før båten tok bort i en stokk under vann. Jeg mistet styringen, og båten gikk rett inn i buskene i sving rett foran. Det viste seg at roret hadde falt av! Vi fortøyde båten, og jeg begynte å dykke og lete etter roret. Uten det kom vi ingen vei. Det var sandbunn og ganske klart vann, men likevel kunne vi ikke se ned de ca. 2-3 meterne til bunnen. Romulo rodde rundt i trebåten mens han hele tiden stakk en harpun med jernspiss ned i vannet. Utover dagen kom noen av indianerne og tolken vår med sine kanoer og harpuner og fulgte Romulos eksempel. Harpunene ble forlenget med en stang. De holdt på i flere timer, mens jeg dykket og svømte rundt med min harpun. Indianerne liker ikke å dykke. Mange kan ikke svømme noe særlig heller.
Slik holdt vi på hele dagen uten å finne roret. Det var et stort ror av jern på ca. 80 x 60 cm. Da undervisning og matlaging var unnagjort, brukte Gro mye tid utover ettermiddagen til å be om en løsning. Da klokken nærmet seg seks, tiden for solnedgang og mørke, fikk Gro helt klart for seg at vi skulle lete på et bestemt sted som hun pekte ut. Vi hadde lett over hele området allerede, men jeg satte den forlengede harpunen ned i bunnen på stedet. Etter et par støt, hørte vi klang av jern mot jern. Der lå roret nesten begravd av sanden, på vel to meters dyp! Romulo holdt harpunen på stedet, mens jeg i all hast fant et rep, dykket ned og fikk repet rundt roret. Det var stor jubel både i båten og blant tilskuerne på land da vi heiste opp repet og fikk roret trygt ombord. Like etter gikk sola ned og mørket senket seg over jungelen. Hvis vi ikke hadde funnet roret da, hadde det vært totalt dekket av sand neste morgen, og vi hadde aldri funnet det! Det ble en takkestund til vår himmelske Far i båten den kvelden.
Neste dag skulle roret settes på plass. Vi fikk manøvrert bakenden på båten opp på noen stokker i vannkanten for å komme til akselen. Da oppdaget jeg at splinten på akselen også var borte. En ny måtte lages av en stor bolt som jeg hadde flere av i verktøykassa. Det meste av dagen gikk med til å file på bolten og delvis dukke under vann for å prøve om den passet. Endelig fikk jeg den på plass på akselen og kunne feste roret, som samtidig ble bundet til akselen med et tykt nylontau. Ut på ettermiddagen kunne vi kjøre videre nedover elva Den hadde sunket enda en meter og var faretruende lav. Vi kjørte nedover den svingete, smale elva i sakte fart.
Vanskelig reise nedover elva.
Vi hadde ikke kommet langt, før vi rett forut, oppdaget et tre som lå tvers over elva. Det hang igjen i røttene på den ene elvebredden mens toppen lå over på den andre bredden. Den grove stammen lå og duppet i strømmen. Det var ingen mulighet til å stoppe. Dermed ga jeg fart og kjørte på stokken med håp om at den ville synke ned under vekten av båten, slik at vi kom over. Men isteden stoppet båten midt på stokken, og vi sto bom fast. Der ble vi stående og vippe. Et øyeblikk fryktet vi at vi skulle kantre. Men båten var heldigvis flat i bunnen, så den sto ganske støtt. Vi bestemte oss for å prøve å hugge av stokken såpass mye på den ene siden at den ville gi etter. Utstyrt med øks og jungelkniv balanserte Romulo og jeg bort til elvebredden der stokken var smalest, kanskje ¾ m i diameter. Vi byttet på å hogge i stokken. Vi holdt på i flere timer, men stokken holdt stand. Det er ikke lett å hogge en stokk som er delvis under vann!
Vi holdt på en god stund etter det ble mørkt. Da var vi veldig slitene og gav opp for kvelden. Det kunne se ut som vannet steg, og vi la oss for å sove. Gro ville holde vakt. Hvis vannet steg, var hun redd vi skulle rutsje av stokken og brase inn i skogen rett foran oss i svingen. I motsatt fall, om vannstanden sank, ville vi sette oss enda mer fast. Ved midnatt vekket hun oss. Da var det helt tydelig at vannet fortsatte å gå ned. Ved hjelp av lommelykter balanserte vi på nytt til stedet der vi hadde hogd. Vi hadde kommet et godt stykke ned i stokken allerede, og hogg videre. Plutselig knaket det i stokken, og den sank litt. Jeg startet motoren og ga full gass. Vi gled av stokken, og kjørte rett inn i elvebredden foran oss. Som forventet, falt roret av og med den splinten i akselen, i det vi kjørte over stokken. Men det var ingen vei utenom. Siden jeg hadde bundet roret med et rep, var det bare å heise det om bord og fortøye båten i et tre. Mer kunne vi ikke gjøre i mørket. Vi fikk oss noen timers søvn, før jeg neste dag satte i gang med å file til en ny splint. Det ble på nytt noen timers arbeid før jeg kunne dykke under båten, sette i splinten og få roret på plass.
Etter denne hendelsen ble vi enige om at Romulo skulle kjøre foran i den lille trebåten for å sjekke elva for eventuelle hindringer før vi kom dit med Alli Shungo. Jeg hadde så vidt snudd båten og kommet forbi neste sving da Romulo kom kjørende mot oss og veivet med armene. Han fortalte at nedenfor neste sving, lå det tre store trær i en klynge tvers over elva. Vannstanden ble lavere for hver dag som gikk. Da vi kjørte oppover, var alle disse stokkene så langt under vann at vi ikke merket noe til dem.
Vi fortøyde båten ovenfor trefallet, og dro med kanoen for å undersøke. Etter å ha sett nærmere på tømmervasen, fant vi et sted der det ville være lettest å komme fram med båten. Men det innebar at vi måtte hogge vekk en mengde grener, noen av dem ganske tykke. Det var bare å sette i gang å hogge. Vi hadde ikke holdt på lenge før en kano med en indianer rodde forbi oss oppover elva. Noen timer senere, kom to tømmerhoggere ned fra landsbyen og tilbød oss hjelp. Indianeren som rodde oppover, hadde gitt beskjed om vår situasjon. Dette var folk som var vant med å hogge tømmer. Med deres hjelp fikk vi hogd en åpning for båten. Da vi mente det var stort nok, bandt jeg den ene enden av et langt tau i en trestamme og den andre enden i båten. På den måten slapp vi båten litt etter litt gjennom åpningen. Men det var ikke bredt nok. Båten satt seg fast på midten der den er bredest. Etter en stor innsats av vår venner som var vant med å håndtere øksa, ble det siste hindret fjernet, og vi var forbi tømmervasen. Vi var veldig takknemlige for deres gode vilje og hjelpen de gav oss. Vi hadde ikke så mye å gi, men de var glade for fiskeredskap i form av snører og kroker. De rodde tilbake opp elva, mens vi satte kursen videre nedover, også nå med trebåten først.
Noe lengre ned kjørte vi på enda en stamme som fløt i vannet, men heldigvis gav den etter og vi kom forbi uten problem. Etter enda noen svinger nådde vi Morona som virket stor og bred i forhold til bielva vi kom fra. Der svingte vi oppover elva for å besøke to -tre landsbyer nær grensen til Equador. Vi var takknemlige for at vi tross alle vanskeligheter, fikk besøkt achuar landsbyen i Mashumbara og gitt dem en hilsen fra Guds Ord. Vår tolk der, tømmerhoggeren kunne lese. Han tok med glede imot bibeldelene vi gav ham. John besøkte landsbyen igjen sammen med evangelist Elio året etter da de fikk en ny anledning til å dele evangeliet med achuarene. En Wycliffe bibeloversetter som arbeidet med achuar språket fikk senere kontakt med denne og andre landsbyer i øvre Morona. Han og hans kone oppholdt seg vanligvis i en av achuar landsbyene i en bielv til Pastaza mens de lærte seg språket og begynte med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell.
Både på turen opp Morona og nedover igjen besøkte vi de fleste landsbyene langs elva. Vi hadde møter blant shapra indianerne. I den lille trebåten kjørte Romulo og jeg inn til en av deres landsbyer i bielven Pushaga der det var en liten gruppe troende. Vi stanset også i flere huambisa landsbyer. Indianerne i Tipisca ba oss igjen om å komme tilbake for lengre tid, helst for et år! Jeg lovte dem at jeg skulle komme tilbake senere på året og stanse noen uker. Det løftet ble oppfylt da jeg besøkte Morona i september/oktober og var 24 dager i Tipisca. Mange ble frelst og noen døpt i løpet av den tiden. I juli 1975 da jeg og Elio var i Morona, hjalp vi dem med byggingen av en enkel palmekirke. Den første blant huambisaene i Morona.
