Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 33 og 34 står på kategorien “Tigre Playa”, mens kp. 36 finner du nederst på kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Bygging av kirke på Tigre Playa

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972, så vi at palmehytta som vi bodde i til vi flyttetinn i vårt nybygde hus før jul i 1970, nå var for liten og skrøpelig til møter og søndagsskole. Det var helt nødvendig med et større og bedre bygg. Derfor gikk det ikke lang tid før den ble revet for å gi plass til ny kirke.

Vi planla åbygge kirken på sammen måten som de fleste hus og hytter i landsbyene langs elvene i Amazonas. Det ble det billigste alternativet. Vi hadde lite penger til byggingen. Dessuten var det i en stil folk i området var vant til. I byer og større landsbyer i jungelen fantes det allerede den gangen større murbygninger og hus bygd av forskjellige typer trematerialer, men det var sjelden å se i landsbyene innover i jungelen. Våre venner på Tigre Playa var eksperter på å bygge hus av jungelens materialer. Det var en stor fordel. Jeg, og senere også Rudolf ble dermed frigjort til de mange andre oppgavene som nærmest sto i kø utover høsten. Vi ble enige om en pris på arbeidet før de satte i gang med stor entusiasme.

Stolpene som bærer taket, kalles «Shungo» og er den indre kjernen, – hjertet i treet. Det er hugges og ligger en tid. Det ytre treet råtner bort og etter hvert dannes denne indre kjernen som er blitt veldig hard og tung. En «Shungo» kan stå i jorden i mange år før det råtner. Alt arbeid ble gjort med øks og «machete»; den helt uunnværlige jungelkniven. Materialene ble båret ut fra jungelen, ofte måtte de langt av sted for å finne de rette trærne, lianene og palmebladene. Det er ikke hva som
helst som brukes, men spesielle sorter som holder lengst mulig.

Kirken på Tigre Playa – Reisverket bindes sammen.

Lianene blir brukt til å binde stokkene sammen og til å feste palmebladene på bambusstengene i takkonstruksjonen. De kan være 20 til 30 meter lange og er utrolig sterke. De splittes på langs og legges i bløt over natten i store bunter. Lianene brukes mens de er våte og lettere å arbeide med. Når de tørker, strammer de til rundt materialene som da festes godt og sikkert til hverandre. Til slutt ble bambusstenger som vokser langs elvebredden mange steder, kuttet og festet til tak-konstruksjonen i et slags nettverk.

Taket kommer på plass
Da var tiden kommet for å dra inn i jungelen og finne en spesiell sort palmeblader. De beste bladene er fra en kortvokst palme på et par meters høyde. Til taket på kirken trengte vi 4000 blad, som ble pakket i bunter på 300 blad. Jeg var med en dag på bladhugsten og prøvde meg på buntene. De ble for tunge for meg, men brødrene bar dem uten problemer. Bladene ble brettet over på langs og bundet til nettverket på taket, to og to sammen. De begynte nedenfra og bygget seg oppover til toppen av taket. Et møysommelig arbeid. Da taket var ferdig, var det 30 – 40 cm tykt. Et godt vern for regnet, men også for solens varme stråler. På toppen bandt de fast en annen sort større palmeblad « la cumba».

Her har vi møte under det nye kirketaket. Nå skal gulv og vegger på plass.

Mens kirken ble bygd, hadde vi møter og søndagsskole på vår veranda. Den var ganske stor, men ble for liten, særlig søndag formiddag. Derfor flyttet vi inn under taket på kirkebygget så snart det var ferdig. Der var det rommelig og luftig under det høye palmetaket og ingen vegger. Benkene ble flyttet fram og tilbake. Noen var bare planker som stod på trebukker. De ble tatt bort når gulvet skulle lages. Men først måtte alle materialene hugges og hentes ut fra jungelen.

På grunn av jevnlige oversvømmelser, er de fleste hyttene langs elvene bygget på påler med gulvet fra en halv til en meter over bakken. Det er mye jobb å bygge et gulv til et såpass stort hus. Alle bjelker og stokker til gulvet må hugges og gjøres i stand til bygget, både flekking av bark og rette mål. Over dette reisverket ble det lagt utbrettede palmestammer av en spesiell palme som fantes inne i en liten sideelv, hugd ut og fraktet til Tigre Playa. Palmen ble splittet opp langsetter, og den myke innmaten skrapt ut. Det som nå var igjen,var en hard 2,5 – 5 cm tykk veldig slitesterk «matte». Det ble lagt over gulvets reisverk fra side til side. Et slikt gulv er veldig slitesterkt, og det gynger lett når man går på det. Palmen kalles «pona» og av den lages også spyd, piler og blåserør.

Julefest -72 i nesten ferdig kirke
Det var stor glede i menigheten på Tigre Playa da vi kunne feire julefesten i den nye kirken. Fortsatt manglet det vegger, men det betyr ikke så mye i jungelen der det ikke er sjelden at folk bor i hus med bare en vegg eller helt uten vegger. Det viktigste var gulvet og taket. På julefesten var vi godt over 200 tilstede med smått og stort. Det var en enkel servering med tørkede ringer av hvitt brød og kakao. Brød var ikke noe folk verken så eller spiste daglig, og kakao er juledrikken i Peru.Etter nyttår begynte arbeidet med å sette opp veggene. De gikk halvveis opp mot taket for å få inn nok lys og luft. Veggene ble festet litt utenom tradisjonen. Plankene av pona palmen ble spikret på istedenfor å bindes med lianer slik det var vanlig. Men det var enklere og satt bedre fast på den måten.

Innvielse av kirken og besøk fra Norge
Søndag 18.februar i 1973 ble kirken innviet.
Til innvielsen hadde vi innbudt nyfrelste venner fra noen av landsbyene
lengre oppover Marañon. De kom i små kanoer og noen på en balsaflåte nedover elva. Vi hadde lovet å kjøre dem tilbake motstrøms med vår «arbeidsbåt». Det var mye folk på møtene. Søndag formiddag ble 7 venner døpt i Marañon. Etter møtet og dåpen var det stor fellesmiddag med hønsesuppe, bananer og maniok. Dette ble begynnelsen til årlige stevner og bibeluker på Tigre Playa.

Møter/søndagsskoler og stevner i kirken på Tigre Playa. Skilpadder renses og i stand gjøres til god skilpaddesuppe til felles middag på en av bibelukene.

I mai samme året fikk vi besøk av misjonssekretær Hans Svartdahl som gjorde en rundreise til Pinsevennenes misjonsfelt i Latin Amerika. Han var blitt syk underveis og kom derfor senere til oss enn planlagt. Dermed måtte han korte ned besøket. Likevel ble det en oppmuntring for oss i jungelen å få besøk fra Norge. Det ble også tid til en reise opp til vennene i San Juan der det var blitt en ganske stor gruppe troende. Svartdahl kom med fly fra Iquitos. Tilbake kjørte jeg ham 9 timer i speedbåten helt til Yurimaguas. Derfra skulle han ta fly til Lima.
Jeg var ganske sliten da jeg kom hjem etter alle timene i solstek og
motordur i båten etter turen fram og tilbake Tigre Playa – Yurimaguas.

Svartdahl kommer til Tigre Playa med flyet Wings of Hope fra Iquitos

Etter møtet og søndagsskolen ble dette bildet tatt utenfor den nye kirken da Svartdahl besøkte Tigre Playa i mai 1973.

14 åringen med stivkrampe på Tigre Playa.
Sent en kveld, lenge etter mørkningen, banket det på døren hos oss på Tigre Playa. Da vi åpnet, sto det en mann utenfor som kom fra
en av landsbyene lenger opp langs Marañon. Han bad om hjelp for sin 14 år gamle sønn, som han hadde med seg i kanoen. Han fortalte at gutten hadde tråkket på en rusten spiker for en drøy uke siden. Nå var han veldig syk. Vi gikk ned til kanoen og så på ham. Det viste seg at han var helt stiv i hele kroppen, og kunne ikke en gang åpne munnen. Vi skjønte at han hadde stivkrampe og sannsynligvis ikke lenge igjen å leve.

Jeg viste dem veien til en av de to palmehyttene vi hadde fått bygd da vi kjøpte en nabotomt. De var for alle syke som kom med sine familier. De bar opp gutten til huset på en planke. Han lå med ryggen spent som en bue og så ut til å ha store smerter. Han kunne ikke snakke. Faren ba meg om å sette en sprøyte på ham slik at han kunne bli frisk. Med sorg forklarte jeg ham at vi ikke hadde noe som kunne gjøre ham frisk, men muligens noe som kunne lindre smertene.

Mens jeg gikk opp til huset, var det som jeg hørte en stemme inni meg si: «Du har glemt noe. Du har ikke bedt for gutten». Jeg måtte jo innrømme at det hadde jeg ikke gjort. Men det var et så håpløst tilfelle.
”Det er ikke du som skal helbrede ham. Gjør det du kan, så skal jeg
gjøre det jeg kan”. Ingen tvil om at det var Jesus som talte til meg. Jeg gikk tilbake til palmehytta. De hadde hengt opp et myggnett over ham der på gulvet. Det var vanlig at folk lå på en matte på gulvet. Jeg løftet opp nettet og bøyde meg over ham, la hendene mine på ham og bad en enkel bønn på norsk om hjelp og helbredelse for gutten.

Tidlig neste morgen gikk jeg bort til palmehytta. Til min overraskelse fant jeg gutten sittende med føttene dinglende utenfor gulvkanten. Palmehyttene står på påler. Jeg spurte guttens far hva som hadde
hendt. Han fortalte at han våknet opp mitt på natten av at noen gikk ut av hytta. Da han hørte noen kom inn igjen, lyste han med lommelykta si. Til sin forundring og forskrekkelse så han at det var den syke gutten. Faren spurte om hvor han hadde vært, og fikk til svar at han hadde vært ute et nødvendig ærende. Gutten fortalte at han hadde ikke vondt lenger. Både stivheten feberen var forsvunnet! Siden det var helt mørkt og midt på natten, la de seg til å sove igjen. Med lyset hadde de nettopp våknet, og der satt gutten nyvåken og glad da jeg kom. En fantastisk opplevelse! Et Guds under midt i hverdagen. Det ble takkebønn den morgenen.
Disse vennene kjente ikke Guds Ord, men fikk oppleve under!

Neste dag reiste de hjem igjen til sin landsby. Der fortalte de at nå hadde det kommet en hvit medisinmann til Tigre Playa! Vi hørte om dette, og reiste opp til landsbyen. Der fikk vi ha møte i skolen. I den fullsatte
skolestua fortalte vi at det var himmelens og jordens Skaper som hadde gjort et under med gutten. Vi besøkte landsbyen senere også. Flere der kom til troen, og noen kom til bibelukene på Tigre Playa. Herren virket med!

Flyfoto over misjonens område på Tigre Playa. De to hyttene til syke til venstre på bildet. Vi fikk kjøpt delen nedenfor kirken da vi kom tilbake.