En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 56 står først på denne samme kategorien som kp.55 “I Norge fra febr.1976 til febr.1977”, mens kp. 54 står på “Bibelkurs og kirkebygg”.
Reisen fra Tigre Playa til Iquitos
Etter en travel jule- og nyttårshelg med mange syke awajun indianere i «sykestuene», i tillegg til julefester, nyttårssamlinger og avskjedsmøter i kirken på Tigre Playa, var vi utrolig nok ferdige til avreise da vi la oss lørdag kveld 3.januar 1976. Dagen etter skulle vi reise med fly fra San Lorenzo til Iquitos som første etappe på reisen hjem til Norge etter vår andre periode i Peru. Første nyttårsdag var det et fint, men også trist avskjedsmøte med mye folk. Det føltes uvirkelig å sitte i kirken for siste gang før hjemreisen. Tiden hadde gått så fort siden vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972. Vi var slitne, og kjente det skulle bli godt med forandringen tiden i Norge ville gi oss. Ikke minst så vi alle fram til å møte igjen familie og venner. Likevel var det ikke lett å ta farvel med venner og medarbeidere, både peruanske og norske.
I brev hjem til mine foreldre, sendt fra Lima den 11. januar skriver jeg: «Det øsregnet da vi våknet avreisedagen. Vi lurte på om det ville komme fly i så dårlig vær. Men regnet gav seg innen vi dro av sted med speedbåten. Rudolf kjørte oss. Han skulle tale på møtet i menigheten i San Lorenzo på ettermiddagen. Det var rart å dra for gardinene og lukke for vinduslemmene og vite at det nå vil bli lenge til neste gang vi ser alt igjen. Ellers står det meste som vanlig i huset. Vi skal reise sammen med Vigdis som skal ha ferie etter året på Tigre Playa. Hun kommer tilbake hit etter sin reise til Lima og videre til Chile. Vigdis skal fortsatt bo i vårt hus og undervise barna til Eva og Rudolf Wilhelm til desember. I San Lorenzo måtte vi vente en stund før flyet kom litt forsinket. Vi kom vel fram til Iquitos samme ettermiddag etter en litt humpete flytur.»
Reisen videre til Lima
Jeg fortsetter i brevet: «Vi hadde håpet på å komme fortere fra Iquitos. Men nå som det er sommerferie her, var det umulig å få billetter før etter noen dager. Men det viste seg at vi trengte de dagene for det var mye som skulle utrettes. Blant annet handlet vi inn en del varer som skulle sendes med rutebåten til Wilhelms på Tigre Playa. Da vi kom på flyplassen i god tid før flyet hadde avgang kl.21, var det stappfullt av folk på den lille terminalen. Det skulle gå tre store fly til Lima nesten samtidig den kvelden. Det lille som fantes av benker, var opptatt. Vi som de fleste andre, satte oss på kofferter og bager til bagasjen ble sjekket inn i ni-tiden. Lenge hendte det ikke noe mer. Endelig ved ellevetiden kom alle flyene med noen minutters mellomrom. Vi fikk aldri vite noen årsak til forsinkelsen, men var likevel glade, om enn trøtte da vi entret flyet rundt midnatt. Det hadde vært en varm og hektisk dag før den lange kvelden i trengselen på flyplassen. I Lima tok vi en taxi til Wycliffe misjonens gjestehus der Lennart Lindgren hadde bestilt rom til oss. På «Group House» ble vi godt mottatt og vist rommene våre. Klokka ble litt over to før vi ganske utkjørte kom i seng den natten.»
Til høyre: Lima sentrum i januar 1976 før reisen til Chile. Under: Et bilde fra året før i januar-75 da vi møtte Vigdis Flatland som kom fra Norge.
Lima og videre til Chile
Vi hadde planlagt hjemreisen via Chile, Paraguay og Brasil denne gangen. På den tiden kunne man kjøpe billetter til en rundreise innenfor et visst antall mil ekstra, til samme pris som en direkte reise. Dette gjaldt nok bare for langdistanseruter, men det var fortsatt slik da vi noen år senere reiste til Norge etter den tredje perioden. Hjemreisene var for oss en anledning til ferie kombinert med å se nye steder og treffe venner og misjonærkollegaer. Billettene våre var kjøpt på forhånd ved hjelp av vår kontakt med Wycliffe’s kontor i Lima. Vi hadde en uke på oss til å ordne utreisetillatelsen vår som også inkluderte innreise igjen. Det viste seg at den tiden ikke rakk til for oss som skulle være borte et år. Vigdis som bare skulle være i Chile noen uker, fikk ordnet sine dokumenter i løpet av et par dager. Hun skulle besøke sin venninne misjonær Else Ekornås, som hun ble kjent med da hun jobbet en tid på Ten Center i Oslo. Dermed ble hun tatt godt imot da hun landet i Santiago, Chile til avtalt dato.
Heldigvis gikk det greit å forandre billettene våre. Vi måtte «fly» på kontorer nesten en uke til før alt var klart. Vi ville være sikre på at oppholds/og arbeidstillatelsen vår var i orden når vi kom tilbake fra året i Norge. Det ble misjonær Thor Thoresen som møtte oss i Santiago og kjørte oss til Else. Else Ekornås, senere gift med Claudio Navarro, var også utsendt fra Salem, Oslo. Både Else og familien Thoresen bodde og arbeidet i byen Villa Alemana noen mil nord for Santiago. Vi hadde noen hyggelige dager i Chile med besøk til den vakre kystbyen Viña del Mar og i området rundt Villa Alemana. Søndagen var vi med på møtene i menigheten som de norske misjonærene hadde grunnlagt få år tidligere. Det var en glede å se de nye vennenes iver og begeistring over frelsen i Jesus Kristus.
Vakre Viña del Mar. Vi er på sightseeing i sentrum av byen sammen med Vigdis og Else. Mye fint å se i butikkene!
Vigdis og Else begynte på sin feriereise et par dager før vi skulle dra videre til Paraguay. De pakket inn i bilen og gledet seg veldig til turen sørover. Målet for turen var et sted ved Concepción, langt sør i Chile der de skulle være med på en ungdomsleir. Else skulle ha noen bibeltimer der. For oss gikk veien via en liten sightseeing i Santiago til flyplassen og reisen videre til Paraguay. Vi var overrasket over hvor moderne Chile var i forhold til Peru. For oss var det nesten som å være i et europeisk land.
Paraguay – besøk hos misjonærer og på konferanse.
Flyturen til Paraguay gikk via Buenos Aires der vi byttet fly. Det ble litt venting på flyplassen der, men ellers gikk reisen greit til vi landet i Asunción. Vi skulle videre til misjonærene Jorunn og Lars Førland i Ypacarai. Lars var også utsendt fra Salem i Oslo, mens Jorunn hadde Salem, Lørenskog som sin utsendermenighet. Det var en stor glede å møte dem igjen på deres arbeidsplass i byen Ypacarai. Her hadde de ansvaret for et barnehjem med mange barn i forskjellige aldre. De hadde også ansvar for menighetsarbeid og evangelisering i byen. Lars var en god bibellærer og var etterspurt som forkynner også i andre menigheter i området. De hadde uten tvil mange og viktige arbeidsoppgaver, men tok seg tid til å vise oss litt rundt i distriktet. Vi var noen dager hos familien Førland, og fikk god innsikt i det store arbeidet de hadde ansvar for. Fra Ypacarai kjørte vi sammen med Lars og Jorunn til byen Caacupé der vi skulle delta i den årlige misjonærsamlingen på et sted misjonen hadde leid for anledningen.
I Caacupé møtte vi de fleste av de norske misjonærene som arbeidet i Paraguay på denne tiden. Det var interessant å følge med på forhandlinger og møter av forskjellige slag. Det ble informert og samtalt om arbeidet på de forskjellige stedene. Vi mener å huske at vi var der tre dager. Dagene begynte med bønn og bibeltime som det også var givende å få være med på. Det ble også tid til fellesskap med samtaler i mindre grupper og ved måltidene. Førlands tok oss med en tur til Atyrá der vi beså den norske skolen med internatet og lærerboligen der Ingrid og Knut Stuksrud holdt til i 1976. Mange år senere, i 1984 da Eldbjørg og Vidar Børjesson var internatforeldre, gikk Lewi det siste halve året av 9.klasse på skolen i Atyrá.
På bildet helt til venstre har vi en god prat med misjonærene Bjørnevold i en pause på misjonærsamlingen. Over sees standarden på mange av veiene på landsbygda i Paraguay i 1976. Oksekjerrer var vanlig framkomstmiddel, slik det også var mange steder i Peru.
Rio de Janeiro, Brasil og videre hjem til Norge.
Etter konferansen var vi en dag hos misjonærer i Asunción som viste oss rundt i hovedstaden. Den er som en småby sammenlignet med hovedstedene i Peru og Chile. Men det var mye fint å se også i denne byen. Vi fikk skyss til flyplassen da vi skulle videre med et brasiliansk flyselskap til Rio de Janeiro. Flyet tok en lav runde over Iguazúfallene på grensen mellom Paraguay, Argentina og Brasil. Det var et imponerende skue fra luften med forskjellige innfallsvinkler over de mektige fossefallene!
Vi hadde ingen kjente i Rio og hadde heller ikke booket noe hotel. Det var ikke så enkelt å gjøre det på forhånd den gangen som nå via mobilen. Vi tok sjansen på at det skulle gå greit å bestille rom på flyplassen. Det var det for så vidt også, men lange køer ved skranken. Det ordnet seg over all forventning. Vi fikk anbefalt et mindre hotell et par kvartal innenfor den berømte stranden Copacabana. Der fikk vi to dobbeltrom ved siden av hverandre til en svært rimelig pris. Inkludert i prisen var det en nydelig frokost på rommet. Vi hadde bestilt en sightseeing den første dagen. Turen gikk i minibuss sammen med noen andre passasjerer til forskjellige severdigheter i byen. Den andre dagen gikk vi rundt i området rundt hotellet og nede ved stranden. Det var mye fint å se i denne store byen ved Atlanterhavet. På turene vi gjorde, så vi ikke noe til de fattige favelaene som Rio også er kjent for.
På bildet over står vi ved strendene på Copacabana. Det er tydeligvis ikke tiden for bading selv om været var varmt nok. På bildet til høyre er vi på toppen der den store Kristus statuen står. Maino ser opp på den. På motsatt side kneiser “Sukkertoppen”.
Så kom dagen for reisen videre til Norge. På flyplassen var det streng kontroll av bagasjen på grunn av flere flykapringer de senere årene. Vi måtte være med inn på små avlukker der vi ble kroppsvisitert. Maino var med meg. Hun ble ganske fortørnet da de til og med skrudde av hodet på babydokka hennes for å se om det var noe inni! Lewi var heller ikke glad for å gi fra seg en ny blyantspisser av plastikk som hadde form som en bitteliten pistol. Alle måtte dessuten peke ut sine kofferter før de ble lastet om bord i flyet. Det opplevde vi på alle flyplassene helt fra Lima.
Vi var spente da alt endelig var klart for ombordstigning i den store SAS maskinen som skulle ta oss til Oslo via København. Det ble et stopp der også for en dags sightseeing i byen. Maino og Lewi fikk for første gang oppleve tivoli med berg og dalbane og karuseller av forskjellige slag. Både store og små hadde en morsom dag i København før siste etappe av reisen til Fornebu i Oslo. Der ble vi tatt i mot av en stor flokk familie og venner. Foreldrene våre stod i første rekke og fikk de første klemmene. Så godt å møtes igjen! Mange gledestårer måtte tørkes vekk der vi gikk og hilste på familien og på kjære venner fra Salem. Det tok sin tid før vi kunne sette oss i bilene og kjøre til “Mamre” ved Østensjøvannet, som også denne gangen skulle bli vårt hjem under oppholdet i Norge.
