En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”, mens kp.58 står nederst på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.
Ny periode på Tigre Playa
Vi reiste fra Norge i slutten av februar, men vi var ikke framme på Tigre Playa før 10.mars. Alt var i orden i og rundt kirken, misjonærboligene og sykestuene selv om det var blitt mange uker siden familien Wilhelm reiste til Norge etter en lang periode i jungelen. Vår amerikanske venn og mange misjonærers hjelper, Chris Burgdorf hadde gjort en god jobb med å se etter både misjonens hus og båter i denne tiden, men han hadde også hjelp av naboen vår, Marcial Rios. Marcial hadde allerede i lengre tid hjulpet til med praktisk arbeid på misjonens område, og etter hvert også tatt større del i oppgavene i menigheten. Flere av ungdommene ledet og vitnet, men det var i hovedsak Marcial som talte i møtene i denne tiden ingen av misjonærene var på Tigre Playa.
Marcial Ríos kommer til tro og blir døpt
En av dem som kom til troen i den første tiden på Tigre Playa var Marcial Rios.Han bodde sammen med sin familie i en bambushytte like ovenfor oss. Hytta var i elendig skikk. Taket lekket, og det hadde bare en vegg. Det opphøyde gulvet dekket bare halvparten av hyttas areal. Kona hans, Enriqueta var fra Tigre Playa, mens Marcial kom fra en landsby ved den store elven Ucayali. Av det han fortalte, forstod jeg at han hadde kommet til Tigre Playa etter å ha jobbet seg fra sted til sted som tømmerhogger. Han var frisk og sterk, men hadde dårlige nerver og lite tiltak. Han og Enriqueta fikk et godt øye til hverandre, og de flyttet snart sammen slik det var vanlig i dette området.
Marcial hadde vært på evangeliske møter på sitt hjemsted, og kjente litt til Guds ord da vi bosatte oss på Tigre Playa. Han begynte å gå på møtene vi hadde i bambushytta vår, og en kveld kom han frem og overgav sitt liv til Jesus. Kona hans kom også på møtene etter hvert. De var blant de 12 første som ble døpt på Tigre Playa før vi reiste til Norge etter vår første periode etter vel et år på Tigre Playa. Som vi skriver om i tidligere innlegg, var vi først to år i Tarma og deretter et år i Bagua Chica før vi tok opp arbeidet i landsbyene i jungelen nord i Peru.
Marcial på tømmerhogst
Da vi kom tilbake til vår 2.periode, gikk det ikke så lang tid før Marcial reiste for å hogge tømmer for en av “patronene” i dette distriktet. “En patron” er en jordeier som har slått seg ned i jungelen for å drive kvegoppdrett og handel. Dessverre utnyttet mange av dem de fattige landsbyboerne og indianerne til å jobbe for seg på slavelignende vilkår. Dette kunne foregå så lenge de fleste av disse ikke hadde noen skolegang. Få kunne lese og enda færre regne. “Patronen” bodde i en landsby ikke langt fra Tigre Playa. Nå hadde han samlet en gruppe på 10-12 mann som skulle hogge tømmer for han oppe i en av bielvene. Tømmeret solgte patronen til oppkjøpere som kom med sine båter fra Iquitos og Yurimaguas dit de slepte tømmerflåtene.
Vi hadde sett noen slike tømmerhoggerleirer på vår første tur opp elven Morona. Tømmerhoggerne levde under elendige forhold med dårlig mat og lange arbeidsdager. “Patronen” hadde som regel med store kanner med billig brennevin av sukkerrør. Mange av arbeiderne ble alkoholikere. Enriqueta fortalte oss at Marcial måtte være i denne leiren i seks måneder. Foreldrene hennes bodde på øya rett ovenfor Tigre Playa. Der hadde hun og Marcial en liten åker med bananer og yoka. Hun hjalp også til på foreldrenes åker, og fikk en del av det hun og barna trengte fra dem. Ellers hjalp vi dem med litt ris og andre ting mens Marcial var borte.
Endelig kom Marcial hjem. Det viste seg at han ikke hadde penger med hjem, men bare en liten sekk med noen få matvarer som litt ris og sukker. Vi fikk høre at han ikke kunne få mer av “patronen” fordi han fortsatt skyldte penger, og visstnok mer enn da han reiste på tømmerhogsten! Marcial kunne lese og skrive, men regning var det dårligere med. Patronen hadde ikke vist han noe regnskap, men sagt at arbeidstøyet, støvlene, såpe, maten han spiste og noen få andre ting han hadde tatt ut, gjorde at han fortsatt hadde gjeld. Marcial jobbet et par dager i uka for misjonen for å få litt kontanter til klær og annet som familien trengte. Resten av tiden arbeidet han med å rydde skog som tørkes og brennes før det kan settes frø og planter i jorda. Han var ivrig med på møtene hele denne tiden og var også med på besøk til de nærmeste landsbyene. Han strålte når han vitnet om det Jesus hadde gjort i livet hans.
Samtale med “el patron”
Men etter noen måneder hjemme, kom det på nytt beskjed fra patronen at han ville bli hentet om to dager for en ny omgang med tømmerhogst. Han hadde bare å gjøre seg ferdig. Folk hadde stor respekt for denne sjefen da han truet med politi og fengsel om folk ikke adlød. Den aldri minkende gjelden holdt mange slike som Marcial i lenker i årevis. Både han og familien ble fortvilet. Vi ble ganske oppbrakt over dette arbeidsforholdet. Jeg tilbød meg å være med Marcial og snakke med «el patron». Det ble til at vi sammen kjørte opp til denne sjefen. Han kjente meg da vi hadde hatt flere møter i landsbyen og gått rundt for å innby til møte. Han ble tydeligvis overrasket over å se meg der sammen med Marcial.
Vi hilste og pratet litt før jeg kom fram med årsaken til vårt besøk. Da ble han rasende og mente at dette hadde ikke jeg noe med. Det var en sak mellom han og Marcial. Jeg svarte at om vi ikke kunne snakke om denne saken mellom oss, måtte vi ta den til øvrigheten. Mannen roet seg ned og kom etter hvert fram med en kladdebok der det var sider med mange navn. Han fant siden som gjaldt Marcial og viste meg. Vi så på det som var ført opp som kjøp. Det var flere ting Marcial ikke kjente igjen. De strøk vi. Dessuten var prisene langt over normale priser på de varene han hadde tatt ut. En annen ting var betalingen for alle de månedene han hadde vært i tjeneste på tømmerhogsten. Den var utrolig lav, men ikke mye å gjøre noe med. Etter en del fram og tilbake, kom vi fram til enighet om et mindre beløp som han mente Marcial fortsatt skyldte. Beløpet var likevel ganske uoverkommelig for den som har lite eller ingenting.
Gjeldfri
Jeg hadde nok kontanter med meg til å betale gjelden med det samme. Men pengene ville han ikke ha. Han ville at Marcial skulle betale tilbake med arbeid! Etter en del overtalelse tok han imot pengene og strøk gjelden. Vi kunne reise hjem med Marcial som en fri mann. «Men nå skylder jeg deg penger.» sa Marcial da vi gikk i land på Tigre Playa. Jeg beroliget han med at han litt etter litt kunne gjøre forskjellig forefallende arbeid for misjonen og samtidig være hjemme og arbeide på åkeren sin. Det tok ikke lange tiden før han var gjeldfri.
Marcial benyttet tiden til å hogge noen stokker tømmer for seg selv for å selge, men en morgen var stokkene borte. Det viste seg at «el patron» med sine hjelpere hadde løsnet tømmerflåten og tatt tauene som de var bundet med. Han påstod at tauene var hans, noe Marcial benektet. Det så ut til å være en hevnaksjon siden han mistet en av sine «slaver». I årene som fulgte, mistet disse herrene mye av sin makt og innflytelse og flyttet sin virksomhet til de større byene i jungelen. Dette var dels på grunn av oljekompaniene som tilbød arbeid til en forholdsvis god lønn, og dels på grunn økt kunnskap blant folk ved forbedrede muligheter til skolegang og opplæring for barna i jungelen.
Nytt hus
Marcials hus var fortsatt i dårlig forfatning, og noen særlig forbedring ble det ikke de første årene. Men en kveld barna var alene hjemme, hendte det en ulykke med den åpne lyskilden «lamparinen». Det tok fyr i det knusktørre taket, og snart var hele hytta overtent. Naboer kom til og fikk reddet barna og de få tingene som var i huset, som brant ned på kort tid. Nå gikk vennene i menigheten og naboene sammen om å hjelpe familien til å få opp et nytt hus. Marcial skaffet hjørnestolper og materialer til gulvet. Han fikk en del hjelp av familie og venner. Alt dette kan hentes i skogen, men det er en stor jobb. Mens de holdt på med det, fikk vi vite at det var noen lengre ned i landsbyen som ville gi bort et bladtak fra et hus som de ikke brukte. Det var i ganske god stand, men måtte hentes. Det var et spesielt syn å se taket på ca. 6 x 8 meter komme gående på mange ben. Over tjue menn var med og bar taket opp gjennom landsbyen. Det var litt av et kunststykke å få satt taket opp på pålene som skulle bære det. Men alt gikk bra, og med det fikk familien endelig et godt tak over hodet. Noen vegger kom på plass etter hvert.
Marcial gledet seg over å kunne være hjemme med familien. Både han og Enriqueta jobbet på åkeren sin, og “tarafaen” -fiskegarnet – var i stadig bruk. Han jobbet også en del for misjonen, foruten at han var trofast på møtene og på bibelkursene. Dessuten leste han mye i Bibelen hjemme. Han ble ofte med på evangeliseringsreise til landsbyene langs Marañon. Det var fint å se hvordan han vokste i troen. Han kjente på kall til å forkynne evangeliet. Foruten å delta aktivt på møtene på Tigre Playa og være med oss på reiser til landsbyene, reisten han etter hvert også alene til de nærliggende stedene. Til landsbyen Laurel reiste han i sin egen kano hver søndag i mange år, også etter at vi flyttet til Saramiriza og senere til Norge. Marcial døde for et par år siden, og Enriqueta gikk samme vei i høst (skrevet januar 2023). Vi ser fram til å møtes i vårt himmelske hjem.
