En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 39 står på kategorien “Indianerne inviterer oss”, kp. 41 står nest nederst av fem kapitler på “Båtliv og reiser”, mens kapitlene 42 og 43 står på samme kategori som dette kapitlet “Dagligliv i jungelen”.
Syketransport
Mens folk stod og snakket sammen i små klynger utenfor kirken etter søndagens kveldsmøte på Tigre Playa, kom det en liten kvinne gråtende bort til meg. Sammen med sin gamle og syke mor hadde hun kommet fra en landsby lengre oppover Marañon et par dager i forveien. Vi var usikre på hva moren led av. Hun hadde store smerter og klarte ikke beholde verken mat eller drikke. Dessuten var hun veldig mager, men magen var stor og oppsvulmet. Det var lite vi kunne gjøre uten å gi henne smertestillende og be for henne. Det fortalte vi dem da de kom. Som mange andre på den tiden, prøvde folk ofte lokale medisinmenn eller egne preparater før de kom til oss.
Datteren til den syke var helt fra seg av redsel og fortvilelse mens hun snakket med meg der vi stod utenfor kirken. Hun sa at moren ville hjem til landsbyen sin. Hun ville dø og begraves hjemme i landsbyen. Jeg svarte at vi kunne kjøre henne hjem tidlig neste morgen. Men nei, hun ville hjem nå med en gang. Det var nesten 1 ½ times kjøring til hennes hjemsted med speedbåten vår i dagslys. Nå var det natt, men været var klart og månen oppe. Det var en lys kveld. Jeg snakket med Rudolf, og vi ble enige om å reise med en gang. Vi forstod at moren kunne dø når som helst, men trodde ikke det var så nært som det viste seg å bli.
Avreise etter kveldsmøtet
Båt og motor ble raskt gjort i stand og bensin lastet om bord. Vi hjalp våre passasjerer opp i båten. Det var den syke moren som måtte bæres om bord, og datteren med hennes lille baby på et par måneder. Den syke kvinnen lå på gulvet mellom setene i speedbåten. Datteren hennes satt på benken bak med barnet på fanget.
Både Rudolf og jeg var ganske kjent med elva etter mange reiser den strekningen. Likevel kan en aldri vite hva som kommer flytende med strømmen, eller om sandbanker like under vann har flyttet på seg. Vi brukte lommelykta minst mulig. Lyset fra den ødelegger nattsynet i mange minutter. Vi kjørte i lyset fra månen. For at båten skal plane, må man ha en viss fart. Etter en drøy halv times kjøring ble det overskyet, og ikke lenge etterpå gikk månen ned. Da ble det veldig mørkt. Det kjentes litt nifst å kjøre såpass fort i nattemørket.
Plutselig satte datteren i et forferdelig hyl, reiste seg opp i båten og viftet med armene. Hun hadde babyen på den ene armen. Hun skrek og ropte: «Mor er død». Jeg senket farten. Rudolf snudde seg og så at hun i panikk ville kaste babyen over bord. Han fikk tak i babyen i siste liten, og la den under forenden av båten, foran bena våre. Med makt fikk han kvinnen til å sette seg ned i båten. Hun satte seg endelig ned, men hylte fortsatt ubehersket. Rudolf tok pulsen på moren. Hun hadde ingen puls. Vi forstod at datteren hadde rett. Den gamle kvinnen var død. Vi kjørte videre så fort det var mulig i mørket.
Reisen videre med den døde moren
Reisen videre står for oss som et mareritt. Datteren hylte at vi hadde drept moren hennes. Den lille babyen skrek også. Utrolig hvor mye lyd en slik liten bylt kan lage. Babyen lå i alle fall beskyttet for vinden inntullet i et teppe innunder forenden av båten. Rundt oss skimtet vi så vidt konturene av elvebreddene på begge sider. Da vi nærmet oss landsbyen, ble det tent lys fra små parafinlamper i flere hus. De ble vekket av lyden fra påhengsmotoren og hylene fra kvinnen.
Datteren hoppet raskt ut av båten da vi la til ved elvebredden. Hun ropte og anklaget oss for å ha drept hennes mor. Hun var helt ustyrlig. Det ble en forferdelig stemning. Vi følte oss helt elendige. Vi forklarte situasjonen for de frammøtte, og ba om hjelp til å få båret den døde opp til huset deres. Ingen ville røre den døde. Rudolf og jeg måtte bære henne opp til hytta. I løpet av kort tid samlet flere slektninger seg og stemte i gråtekoret. Vi hadde besøkt landsbyen Puerto América noen ganger, men enda hadde bare noen få kvinner og et par ungdommer tatt imot Evangeliet.
Den døde ble lagt på et bord og lys ble tent rundt henne som skikken er. Folk strømmet til for å være med i sorgen. De skulle begrave henne allerede neste morgen. Rudolf og jeg gikk tilbake til båten og startet opp motoren. Vi hadde en mørk og trist tur hjemover. Da vi la til på Tigre Playa, var vi likevel takknemlige for at det ikke hadde gått verre. Vi hadde i alle fall fått stanset den desperate kvinnen i å kaste det lille barnet sitt i elva, og moren fikk den tradisjonelle våkenatten og begravelse på hjemstedet sitt.
Etter en tid besøkte vi landsbyen igjen. Vi hadde møter og gikk rundt og samtalte med folk, også med kvinnen som mistet sin mor den natten. Hun bad om tilgivelse for alt hun hadde anklaget oss for den forferdelige natten. På møtet gav hun til kjenne at hun ville ta imot Jesus som sin frelser. Mannen og barna gjorde det samme. Mange ganger i årene som fulgte kom hun til Tigre Playa for å få behandling og medisiner til seg og sine barn. Hun og mannen var trofast med i menigheten i landsbyen sin helt til de døde for få år siden.
UVENTET FØDSEL
«Hermano! Hermano! » Jeg våknet brått opp av ropene og så på klokken. Den var halv fire på natten. Det pøsregnet som det bare kan gjøre i tropene. Regnet trommet mot blikktaket. Hadde jeg drømt, eller—–. Nei der ropte det igjen. «Hermano, – bror kom og hjelp!» Jeg kom meg opp. Gro våknet også og kom seg ut av senga. Utenfor døren sto en av våre unge venner fra en mestis landsby i Morona. Han hadde kommet et par dager før sammen med sin kone. Han hadde feber og kjente seg dårlig.
Det var fullt av syke i begge sykestuene da det gikk en epidemi med meslinger i et par landsbyer blant awajung indianerne i Potro og Achayacu. De ble veldig syke, ofte med lungebetennelse og diare i tillegg. Flere var døde i landsbyene, fortalte de som kom. Vi måtte overtale dem til å drikke og ta næring til seg, for i deres tradisjon skulle man helst avstå fra både mat og drikke når man var syk. De sa at det ville hindre tobakken som medisinmannen brukte for å drive ut sykdommen. Vi behandlet dem med penicillin og andre medisiner. Det var en travel tid, og vi var takknemlige da alle etter hvert kunne reise friske tilbake til sine landsbyer.
Mannen som stod utenfor døren i regnet og mørket, hadde vi innlosjert i en liten hytte like ved huset vårt, sammen med sin unge kone. Barna våre lekte ofte der sammen med sine venner, særlig når det var regnvær. «Kom og hjelp kona mi», ropte han fortvilet. Jeg tok meg ikke tid til å ta på meg noe mot regnet, men ble med ham ut i mørket med lommelykta som eneste lyskilde. Han løp foran meg mot hytta. Plutselig stanset han, og lyset fra lykta traff en bylt som lå i gresset mellom lekestua og skogen bakenfor. Der lå kona til den unge mannen og ynket seg. Min første tanke var at hun var skadet. Hva hadde skjedd? Kanskje slangebitt?
Da fikk jeg øye på en liten bylt som lå nede ved bena hennes. Jeg rørte ved bylten som satte i å skrike av all kraft. Bylten var en liten baby som lå rett på det våte gresset i pøsregnet. Det var en velskapt liten gutt. Han var fortsatt «bundet» til moren med navlestrengen. Moren klarte å reise seg mens Gro bar barnet og hjalp henne i hus. Vi gjorde i stand varmt vann og steriliserte saks og bånd før hun klipte over navlestrengen. Gro ble dermed «conmadre», som betyr medmor til babyen. Det var hun til mange barn etter hvert. Så ble barnet vasket og kledt med noe babyklær vi hadde liggende. Han sluttet å gråte der han lå inntullet i et teppe og ble god og varm etter den noe ublide og kalde velkomsten til verden. Moren fikk stelt seg og fikk tørre klær. Hun var i god form etter fødselen.
Det var den unge morens første barn. De fortalte at hun gikk ut i skogen for et nødvendig ærende da hun plutselig fikk kraftige veer og sank sammen i gresset. Mens faren, som trodde hun var syk, løp for å vekke oss. Da vi kom tilbake, var barnet allerede født. Det var en rask fødsel som endte godt både for mor og barn. Noen dager senere reiste de friske og glade hjem til sin landsby. De fikk flere barn etter hvert, men ingen i friluft i pøsende regnvær! Vi hadde kontakt med dem i alle årene vi bodde i jungelen og besøkte landsbyene og utpostene langs Morona.
