En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 3O og 31 – nedenfor dette kapitlet og kp.33 – ovenfor dette kapitlet, står på kategorien “TIGRE PLAYA”. De bør leses i rekkefølge med kp.30 og 31 først. Kp.32 står på “Indianerne inviterer oss” og er fra awajun i Potro i 1970. Kapittel 35 står nederst av på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Tilbake i Peru etter oppholdet i Norge.
I august 1972 var vi tilbake i Peru. Vi var noen dager i Lima og i jungelbyene Pucallpa og Iquitos før vi var ferdige til å reise inn til Tigre Playa. Dokumenter skulle ordnes og varer av ulike slag måtte handles og sendes med rutebåten. Vi hadde fått samlet inn penger til en liten speedbåt av aluminium og en 40hp utenbordsmotor. I Iquitos fikk vi kjøpt begge deler. Både båten og motoren kom i bruk før vi hadde tenkt.

Det viste seg at «Alfert» hadde gått et par dager før vi kom til Iquitos. Derfor så vi etter en annen rutebåt som vi håpet kunne ta oss oppover Marañon. Det ble til at vi gikk om bord i en båt som skulle til Lagunas ved munningen av Huallaga elven. Derfra er det enda langt til Tigre Playa, men vi satset på å kjøre videre med speedbåten.  Fra Lagunas brukte vi drøye 6 timer i den, mens det hadde tatt 20 timer med «El Sembrador».

Speedbåten av aluminium og 40 hp utenbordsmotor

En ny periode på Tigre Playa. 

Det var mye «å henge fingrene i» da vi vel var tilbake på Tigre Playa. Edith Aateigen og Liv Haug som avløste oss, hadde bestemt seg for å ta opp arbeid i et annet område lengre sør i Peru, i Villa Perene/Pampasilva i jungelområdene øst for Tarma. De flyttet dit et par måneder før vi kom tilbake. En ung mann, en av de første som ble frelst på Tigre Playa, hadde fått ansvar for å ha oppsyn med huset og området som tilhørte misjonen. Vi var takknemlige over å finne alt i orden da vi kom tilbake.

Vi savnet “El Sembrador”. Den hadde vært god å ha på lengre reiser. Men på et eller annet tidspunkt etter vår hjemreise hadde en stor stokk kjørt seg inn i båten. Stokken hadde laget et stort hull i skroget som førte til at båten sank. Motoren var heldigvis oppbevart i lageret og unngikk dermed “forliset”.  Den flatbunnede kanoen vi hadde brukt til arbeidet med husbygget, var også på plass. Den og motoren ble til stor nytte til sitt bruk i tiden framover. Med den nye speedbåten kunne vi komme raskt til landsbyene langs Marañon med evangeliet.

Et bilde av “El Sembrador” etter at stokken lagde hull i skroget. 

Det var enda mye arbeid som gjenstod for å få huset vårt helt ferdig. Dessuten gikk det ikke lang tid før syke fra nær og fjern fant ut at misjonærene var tilbake. Sykearbeidet tok mye tid, men var givende, og vi ble kjent med mange gjennom dette arbeidet. Ganske snart var vi i gang med søndagsskole og møter igjen i den lille bambushytta.
 

Familien til blinde Adolfo var nærmeste nabo

De nærmeste landsbyene besøkte vi hele familien så ofte vi kunne. Men det ble for det meste John som reiste til stedene som lå så langt borte at det krevde en overnatting eller to. Barna brukte litt tid for å få spansken på plass igjen og takle overgangen fra familien og venner i Norge til livet i jungelen.  Maino begynte i 2. klasse og måtte starte skolearbeidet. Hun var flink til å arbeide på egen hånd, men litt hjelp og veiledning måtte hun selvsagt ha.

Velkomst for familien Eva og Rudolf Wilhelm

November nærmet seg, og vi så med glede og forventning fram til familien Rudolf og Eva Wilhelm med sine fire barn skulle komme til Tigre Playa. De var utsendt fra Filadelfia, Alta, og hadde tidligere arbeidet på en svensk misjonsstasjon i Honduras en periode. John besøkte dem da Rudolf etterpå var forstander i Kirkenes. Da reiste de sammen noen uker og besøkte menigheter i Nord-Norge. Nå var John i Iquitos for å møte dem og hjelpe dem til rette med innkjøp og lasting på riktig båt i virvaret av båter i havnen.   

Flyvåpnet hadde begynt ukentlige flyvninger fra Iquitos til San Lorenzo like før vi kom tilbake fra Norge. Det var den peruanske stat som sponset disse flyvningene med tomotors fly av typen Twin Otter sjøfly med plass til 18 -20 passasjerer. Flyvningene til ulike steder i jungelen fra Iquitos var operative i mange år, og hadde også rute til Saramiriza. Denne flyruta ble selvsagt en veldig stor hjelp for oss i årene framover. Nå kunne vi reise rimelig med fly til og fra Iquitos på et par timer, mens vi sendte varene vi kjøpte med rutebåten. Ikke så sjelden ble flyvningen utsatt til søndag eller en uke senere på grunn av været eller andre forhold. Men likevel innvarslet dette en ny tid.

Endelig opprant lørdagen i november 1972 da vi skulle ta imot familien Wilhelms og John som kom med flyet fra Iquitos til San Lorenzo. Vi kjørte med speedbåten nedover Marañon for å møte dem. Maino og Lewi gledet seg veldig til å treffe sine nye venner fra Norge. Flyet kom omtrent til planlagt tid, og vi kunne ta fatt på reisen tilbake til Tigre Playa. Det aller meste av deres bagasje ble sendt med rutebåten sammen med varene. På flyet får vi bare med oss ti kilo hver. Det ble stor fest og glede først for oss privat og  deretter  med vennene i kirken på søndag over denne etterlengtede forsterkningen i arbeidet i dette jungelområdet utfra landsbyen Tigre Playa.

Bilde av familien Wilhelm, tatt to-tre år etter at de kom til Tigre Playa.  Anita som ble født i Iquitos høsten 1974 er også med.

Felles bolig og hushold
Våre venner i Norge lurte på hvor den nye familien skulle bo. Og det var et relevant spørsmål. Vi hadde innbudt dem til å bo hos oss mens de bygget sitt eget hus. I ett år hadde vi prøvd livet i en liten bambushytte, og syntes ikke det var et alternativ for den nye familien. De hadde fire barn. Den eldste på alder med Maino og den yngste hadde enda ikke fylt et år.

Tilvenningen til livet i jungelen med ikke minst alle små insekter og mygg som stikker og biter med nesten uutholdelig kløe som resultat, er hard nok uten det «åpne» livet i en bambushytte. Det fikk også voksne og barn i Wilhelm familienoppleve, og de foretrakk beskyttelsen et murhus med myggnett i vinduene kunne gi. Selv om det på ingen måte hindret dem i å få «tusen» stikk og mye kløe! Etter en tid blir man nesten som vaksinert, og kløen avtar. Men ved besøk på andre steder er det ofte nye «arter» som immuniteten ikke virker mot.

Men godt var det i alle fall for oss alle å bo i hus selv om det ble litt trangt om plassen. Både Rudolf og Eva fant seg fort til rette i arbeidet på Tigre Playa. De fire barna i familien Wilhelm hang sammen med våre to og var i farten dagen lang. Maino var glad for en skolekamerat. Hun og Sonja gikk i samme klasse. De satt med skolearbeidet noen timer hver dag.

Noen ganger ble spisebordet brukt til skole og lekser.

Det ble mye reising på John og Rudolf for å besøke
landsbyer og nye grupper av troende. De hadde alltid med bibler, bibeldeler og medisiner. Det var både åndelige og legemlige behov. Palmehytta vår som ble brukt som kirke, ble revet for å gi plass til et nytt og større bygg. Den nye kirken ble også bygd av skogens materialer på samme måte som alle hytter og hus i landsbyene. Det kom stadig flere barn og voksne til møtene i kirken, og nye venner ble døpt og lagt til menigheten.

Byggingen av Rudolf og Evas hus tok sin tid da det var så mange andre gjøremål og nødvendige reiser. Men i juni 1973 kunne vi feire at alle veggene var ferdige og bygget under tak. I september reiste vi hele familien på en kombinert ferie- og arbeidsreise. John talte på møter og bibelkurs da vi besøkte Lima, Tarma, Huancayo og Pampasilva på denne reisen.

Familien Wilhelm flytter inn i sitt nybygde hus.

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i oktober, var Wilhelm familiens hus såpass ferdig at de hadde flyttet inn der. Det gjenstod en god del arbeid, men det kom seg etter hvert. Møbler hadde de lite av i begynnelsen, men også det ordnet seg slik at de fikk det greit og koselig i sitt nye hjem i jungelen. Vi fikk mer plass i vårt hus, og det var utvilsomt deilig. Lewi flyttet tilbake til barneværelset der Wilhelms to jenter hadde sovet sammen med Maino. Rommet der Rudolf og Eva sov med sine to minste, ble gjort om til klasserom. Det var kjekt å få «skolen» ut av vårt soveværelse som også ble brukt til «kontor». Da ble det plutselig riktig så god plass i vårt rom.

Felles hus og husholdning hadde gått bra. Kanskje fordi vi så sjelden var hjemme eller innomhus samtidig? Det var reiser, arbeidutendørs, samtaler med både syke og friske som stadig banket på vår dør og
mange andre gjøremål. Barna var for det meste ute og lekte, så derfor gikk vi ikke i «bena på hverandre»! Vår takk går til vår Herre og Mester som hjalp oss alle på så mange måter også i den tiden.

Barna hadde det mye gøy når de lekte ute. Helt bakerst synes det nye hønsehuset.