På denne kategorien “Kontakt med Wycliffe” er det tre kapitler, der kp.47 står nederst, mens kp.45 står ovenfor det og dette kapitlet 67 helt øverst. Kapitlene i mellom finner du henvisninger til ved hvert kapittel. Kp. 68 står på kategorien “I Norge 1980 -1983 – Veien videre”, mens kp. 66 står på “Iquitos og reiser ut av jungelen.”
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Forberedelser til Innvielsene av Candoshi N.T.
Forrige innlegg på bloggen sluttet med at vi alle var tilbake på Tigre Playa etter skoleferien sommeren 1979. De siste månedene av det året og det første halvåret av 1980 fram til vi reiste til Norge i juli, var en travel tid med mange ulike oppgaver i misjonsarbeidet. Det har vi allerede skrevet om i tidligere innlegg fra denne vår tredje periode i Peru som begynte da vi landet i Lima i slutten av januar 1977 etter ett år i Norge. De to siste innleggene som omhandler denne tiden fram til og med mars 1980, står under den samme kategorien som denne: “Mangfoldig misjonsarbeid”.
Den andre uken i april 1980 gikk som en røyk med stort innrykk fra Wycliffe basen i Yarina Cocha. De første kom med «Evangel», et tomotors fly som landet på flystripa vår ganske tidlig mandag formiddag. En av passasjerene der var Lorry Anderson. Hun og en annen ung kvinne var de første som kom til Shapra landsbyene i bielver til Morona på 1950 tallet. De lærte seg språket og utformet etter hvert et skriftspråk med ordbok og grammatikk. Et beundringsverdig arbeid!
Litt lenger ut på formiddagen kom sjøflyet med John og Sheila Tuggy og to av barna deres, foruten mange esker med Candoshi N.T. John og Sheila Tuggy hadde fortsatt de to første linguistenes arbeid med Candoshi språket. Sammen med candoshi medarbeidere og andre hjelpere har de stått for oversettelsen av det Nye Testamentet. Et stort og tålmodighetskrevende arbeid! I tidligere innlegg på bloggen har vi fortalt om John Tuggy som bodde i vårt hus på Tigre Playa i flere måneder mens vi var i Norge. Han hadde også bibelkurs for candoshi/shapra indianere hos oss før vi reiste i januar 1976. Dessuten deltok mange av dem på bibelukene vi hadde for ledere og medarbeidere i distriktet.
Det lille bildet viser flystripa på Tigre Playa ved høyvann. På det andre bildet sees “Evangel” bakerst og et enmotors fly på flystripa med JAARS pilotene Butch Barkman og Doug Deming.
Uvær og motortrøbbel.
Utover dagen mørknet det til, men «Evangel» nådde vel fram til Yarina med evangelist Luis Alberto og et par andre passasjerer før uværet satte inn. Sjøflyet satte kurs mot Shoroya i Morona med familien Tuggy og eskene med testamentene etter å ha fått påfyll av drivstoff. Det kom ganske raskt tilbake. Flyturen dit tar kort tid, mens det tar mange timer med speedbåten. Motoren på dette flyet fungerte ikke som den skulle. Veteran-pilotene Leo Lance og Doug Deming holdt på med motoren utover ettermiddagen. De ble ferdige like før uværet brøt løs. I siste liten før de mørke skyene la seg lavt over elva og skogen, landet et enmotors fly på flystripa. Passasjerene der var ikke i særlig form på grunn av dårlig vær på den siste delen av turen. Det ble mye risting og humping da de fløy dels gjennom og like under uværsskyene. De kom seg i hus like før vinden økte, og regnet øste ned med lyn og kraftige tordenbrak. Det var selvfølgelig ikke mulig med flere flyvninger den dagen. Passasjerer og piloter måtte overnatte på Tigre Playa, ti personer i alt. Alle hadde med seg sengetøy og myggnett, så det gikk bra. Mennene lå i skolestua, mens damene ble fordelt hos oss og hos Wilhelms. De spiste hos oss og Wilhelm, halvparten på hvert sted, før vi la oss tidlig mens uværet raste utenfor.
N.T. innvielsene i tre landsbyer, én i Morona og to i Pastaza.
Dagen etter var det mye tåke, men det lettet utover morgenen. Været ble ganske bra, om enn skiftende. «Evangel» kom tilbake med flere folk fra Yarina, også et sjøfly fra samme sted landet trygt på Marañon. Innvielsen skulle være på tre steder, hos shapraene i Shoroya ved Morona og i to landsbyer hos candoshiene ved Rimachi i Pastaza. Ingen av disse stedene hadde landingsbane. Tigre Playa ble dermed et senter for flytrafikken mellom Yarina og landsbyene der innvielsen av N.T. skulle holdes. Foruten flystripa, hadde vi drivstofflager og radioforbindelse med Yarina og flyene.
Vi misjonærene på Tigre Playa var også innbudt til innvielsen. John og jeg skulle ha vært med opp til Tariri’s landsby, Shoroya tirsdag morgen for å komme tilbake samme ettermiddag, mens Rudolf, Eva og Martha skulle til Rimachi på onsdag. Forsinkelser på grunn av været, gjorde at det ikke ble tid til den flyvningen som var planlagt for oss til Shoroya på tirsdag. Isteden ble vi alle fløyet til landsbyen Huambra ved Rimachi onsdag formiddag. Vi hadde med litt utstyr i tilfelle vi måtte overnatte. Været var bedre onsdagen, noe som gjorde det mulig med enda en reise tur-retur Tigre Playa – Rimachi med medarbeidere og besøkende fra Wycliffe misjonen som hadde kommet dit med «Evangel». Det tok bare 20 minutter med fly til Huambra, mens det med båt tok to dager på elvene Marañon og Pastaza.
Stort frammøte da vi flyene landet ved landsbyen. Det var ikke få fly som landet og tok av i Huambra denne dagen. En stor begivenhet!
Familien Tuggy og de andre misjonærene som hadde vært med på innvielsen i Shoroya, var allerede på plass i Huambra. Landsbyen lå vakkert til ved den lille sjøen med samme navn. Folk var samlet, og det var liv og røre overalt. Indianerne tok imot oss da vi steg ut av flyet. De fleste mennene hadde pyntet seg for anledningen, mange med sine tradisjonelle røde tegninger i ansiktet, fjærpynt rundt halsen og fjærkrone på hodet. Men klærne var “moderne”. Hvite skjorter og langbukser var tydeligvis populært. Kvinnene med barna holdt seg i bakgrunnen. Det er slik deres kultur er. De var mye mindre pyntet, men noen av dem hadde kjeder med fjær og skjell rundt halsen. Men deres klær var typiske for shapra- og candoshi kvinnene.
Innvielsen av N.T. var en feststund i Huambra.
Da flyet kom tilbake med de siste gjestene, samlet alle seg i det største huset. Det bestod av et tak av palmeblader uten vegger. Under taket var det plassert et stort bord i midten og flere benker rundt yttersidene. Bordet var dekket av de nyankomne Nye Testamentene, mens benkene fort ble fylt opp av oss tilreisende og lederne blant indianerne. Ellers stod folk rundt omkring under og utenfor taket. Innvielsesseremonien kunne begynne. Alt foregikk selvfølgelig på stammens språk, candoshi. Det eneste vi forstod var et vitnesbyrd fra piloten Leo på engelsk som John Tuggy tolket til candoshi. Likevel var det en stor opplevelse å være med. Det var feststemning med sang, bønn og vitnesbyrd.
Jeg hadde bare vært i Rimachi en gang for lenge siden, men aldri til denne landsbyen. John hadde vært til noen av landsbyene i bielvene rundt Rimachi flere ganger. Rudolf hadde også vært til et par av landsbyene. Lærerne og noen andre kunne godt nok spansk til å tolke dem til candoshi. John hadde gleden av å døpe noen sist han var i Huambra, og nå ble enda flere døpt. Men først var det overrekkelse og salg av N.T. Det ble liv da folk fikk komme fram til bordet med Testamentene. De ble solgt for den symbolske sum av to kroner. Bøkene var forseggjorte med bilder og tegninger på flere av sidene. Vi gledet oss over å se hvordan enda en indianerstamme fikk Guds Ord på sitt språk.
Eskene med N.T. blir åpnet. Folk strømmer fram for å sikre seg et eksemplar. Mennene leser mens kvinnene med barna holder seg i bakgrunnen.
Jeg kom hjem sammen med Wilhelms og Martha samme ettermiddag. Flyet ble fortøyd ved flåten like før det ble mørkt. Så det var i siste liten! Lewi og Reinhard var begeistret da vi kom tilbake. Piloten Butch hadde tatt dem med på en flytur til en landsby i bielven Sillay der han skulle hente en lærer derfra. Da var det plass til guttene på denne korte flyvningen. Ikke rart at de fly-glade guttene var begeistret! Torsdag kveld var det som vanlig møte i kirken på Tigre Playa. Piloten Douglas holdt bibelstudiet den kvelden.
John og andre med ham ble igjen i Huambra over natten. Han ble innbudt til å være med også til den andre landsbyen ved Rimachi. I Chingana skulle de ha innvielse neste dag. Men torsdagen opprant med regn, som først gav seg utpå formiddagen. Dermed ble det forsinkelser, og John kom ikke hjem før fredag. Det ble sent før de siste kom fra Chingana, og været tillot ikke flyvninger videre til Yarina. Dermed måtte alle de 12 passasjerene inklusiv to piloter overnatte hos oss til lørdag med omtrent samme fordeling av gjestene som overnattingen tidligere den uken. Heldigvis var været bra på lørdag. Etter frokost tok flyene av med kurs for Yarina. For oss var det nesten rart å være alene igjen etter alle besøkene og flyvningene denne siste uka.
Martha, Eva og jeg koser oss med nykokte maiskolber i Huambra Cocha. På det lille bildet suger John på et sukkerrør. Lokale delikatesser.
Det hadde vært en stor glede og oppmuntring å få være med på disse N.T. innvielsene som avsluttet mange års arbeid og oppofrelse av dem som har vært direkte involvert i arbeidet, foruten forbønn og økonomisk støtte fra mange andre. Vi hadde i noen år vært en del av arbeidet med å så ut Guds Ord til dette folket. I de påfølgende årene fikk mange flere indianerstammer N.T. og andre deler av Bibelen oversatt til sitt språk.
