Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 69 og 70 står på samme kategorien som dette kapitlet. Kp.67 står øverst på kategorien “Kontakt med Wycliffe”.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

De siste ukene på Tigre Playa.

I notater fra denne tiden, skriver jeg den 9.mai 1980: «Det er nesten en måned siden jeg skrev sist. Hvor er tiden blitt av?»  Da hadde jeg ikke skrevet noe siden søndag den 13. april. Dagen før, lørdag 12. april, hadde vi tatt avskjed med de siste gjestene og flyverne som hadde deltatt på de tre innvielsene av det Nye Testamentet på Candoshi språket.  Det er selvsagt umulig å ta med alt som hendte den siste tiden før hjemreisen vår, så det får bare bli noen glimt.

John reiste i midten av april til tre av landsbyene i nedre del av Morona. Mange hadde bekjent troen på Jesus i disse landsbyene ved de siste besøkene der, og nå ville flere av dem bli døpt. På kommunehuset i Puerto America ble det holdt felles vielse for mange par. Dagen etter ble ekteskapene bekreftet i menighetene på hjemstedene med forbønn og velsignelse. I alt ble 23 venner døpt på denne reisen. Et par dager etter John kom hjem, reiste Rudolf nedover til San Lorenzo for møter der og i landsbyer i Pastaza.  Lederen for menigheten i San Lorenzo, Humberto ble med ham. De hadde møter på flere steder, også i candoshi landsbyen Huambra der en av N.T. innvielsene ble holdt et par uker tidligere. Rudolf kom begeistret tilbake fra reisen. Evangeliet ble forkynt, og på mange steder kom mennesker til tro på Jesus.

John og Rudolf til Iquitos.

I mai reiste John og Rudolf til Iquitos. «Alli Shungo» måtte i tørr dokk for å slipes for rust og males. Det var dessuten nødvendig med innkjøp av matvarer og ikke minst medisiner som det var nesten tomt for.  På Tigre Playa var det travelt med de vanlige, og ofte ganske «uvanlige» oppgaver for oss som ble igjen. Jeg skriver i et brev hjem fra denne tiden: »Nå holder vi på med siste innspurten på skolen. Sonya og Maino i 9.klasse begynner sine skriftlige eksamener den 2.juni, og skoleavslutningen blir den 14. Dette halvåret siden jul har gått så utrolig fort! Selv barna synes det! De kan nesten ikke forstå at det snart er sommerferie. Men de gleder seg naturligvis. Samtidig gruer de seg til å skilles. Det er nok verst for Ester og Reinhard som «mister» sine bestevenner Maino og Lewi som reiser til Norge, og søsteren Sonya som kommer til å fortsette sin skolegang på Wycliffe basen i Yarina.  Martha fortsetter som lærer etter sommerferien for de fire barna som blir igjen på Tigre Playa.

Skoleavslutning og avskjedsreise.

Da John var tilbake fra Iquitos, begynte vi pakkingen av en del bøker og annet som vi skulle sende med båt til Norge. Dagene gikk fort til skoleavslutningen den 14. juni. Som vanlig ved skoleårets slutt var det fest i huset med kaker og brus og selvsagt opptreden av skolebarna våre. Søndagen etter begynte vår avskjedstur til noen av landsbyene langs Marañon. Vi hadde allerede pakket inn i «Alli Shungo»  det vi trengte for en ukes reise med hele familien. Vi var med på søndagsskolen i Laurel på formiddagen og på kveldsmøtet i San Lorenzo. Det var en herlig opplevelse å være med i den fullsatte kirken der, samtidig som det var trist å ta farvel. Mandag morgen satte vi kursen oppover elva, forbi Tigre Playa til landsbyene helt opp til Borja.  Jeg og barna hadde ikke vært oppover der på lenge.  Vi hadde møter hver dag. Det ble helst formiddagen i en landsby og kvelden i den neste. Det var en stor opplevelse å være sammen med vennene igjen. Men lett var det ikke å ta farvel!

Avskjed med Tigre Playa og reise via Yarina.

Godt var det at vi hadde pakket det meste til hjemreisen da vi kom tilbake fra avskjedsturen vår. Da var det ikke mange dagene igjen før vi skulle reise. På Sankt Hans den 24. juni spiste vi «Juanes» sammen med familien Wilhelm og noen venner fra en utpost. De hadde kommet med en syk jente et par dager tidligere. Samme kvelden var det avskjedsmøte i fullsatt kirke. Det var et godt møte, og et fint minne å ta med fra Tigre Playa.  Samtidig var det selvsagt trist med avskjed, særlig når vi denne gangen reiste til Norge på ubestemt tid.  Mange av vennene kom og tok farvel med oss ved flyet da vi dagen etter begynte hjemreisen med første stopp i Yarina Cocha.

Vi ble noen dager i Yarina, først og fremst for legeundersøkelser og laboratorieprøver for å sjekke om vi hadde amøber og parasitter.  Maino og Lewi hadde også noen utslett og soppinfeksjoner på huden som vi ville at legen skulle se.  Den amerikanske legen i Yarina er spesialist i tropesykdommer. Etter mange år i jungelen, kjenner han tropesykdommene bedre enn legene i Norge. På formiddagen den siste dagen før vi reiste videre til Lima med et kveldsfly fra Pucallpa, var vi igjen på klinikken og fikk resultatene av prøvene og medisinene vi måtte ta for diverse “uhumskheter” både inn- og utvendig. 

I Lima

Vi kom vel fram til Lima der vi fikk bo i leiligheten i etasjen over Lindgren. Hele reisen fra Lima til Oslo ble bestilt til den 15. juli. Denne gangen skulle den gå via USA.  Vi var invitert til vår venn og misjonærenes hjelper, Chris Burgdorf på hans og brorens bondegård i Evansville, Indiana. Det tilbudet kunne vi ikke la gå fra oss.

Mens John og jeg var på diverse kontorer, fikk Maino og Lewi bo noen dager hos den hollandske familien Van den Brink. De bodde deilig til i utkanten av Lima. Der hadde de også et svømmebasseng som selvfølgelig var til stor glede for barna.  Foruten å fornye våre visa til Peru, som måtte gjøres om vi skulle ha håp om å få oppholdstillatelse når vi en gang kom tilbake, var vi på USAs ambassade for å søke visa dit.  Mens vi ventet på at dokumentene skulle bli ferdige, besøkte vi noen venner i menigheten som hadde sitt eget firma.

Der traff vi familien Vervik som bodde hos dem mens de ordnet sine dokumenter. De var også på vei til Norge etter endt periode, og til vår glede fortalte de at de regnet med å komme tilbake neste sommer for å arbeide sammen med Rudolf og Eva på Tigre Playa. Familien vi besøkte hadde vært i Miami. De anbefalte oss å ta inn på Shorecrest hotell i Miami Beach de dagene vi hadde planlagt å være der. I noen år var det en isfront mellom Peru og USA. Det gikk ingen direkte flyvninger mellom landene. Ruten som ble brukt fra Lima til USA gikk med et peruansk flyselskap til Cayman islands med direkte forbindelse derfra med et lokalt flyselskap til Miami. Derfor ble Miami “porten” til USA fra Peru i disse årene.

Reise til USA med mini-ferie i Miami.

Det var bare så vidt alt ble klart til avreisen vår den 15.juli. Da hadde vi også fått ekspedert bagasjen som skulle gå med lastebåt til Norge. Flyturen til Miami gikk greit, men det tok sin tid med diverse mellomlandinger og sist med flybytte på Cayman islands.  Vi tok en taxi til Shorecrest hotell.  Sjåføren ble ganske forskrekket når han hørte at vi ikke hadde bestilt rom på hotellet.  Ja, det skulle vi vel ha gjort, men vi reiste i tro på at det ville være plass til oss når vi kom.

Tenk, så var det en ledig liten leilighet som slett ikke var så dyr. Det viste seg å være et leilighets hotell, ikke i luksusklassen selvfølgelig. Men pent og rent, med svømmebasseng og egen sandstrand mot Atlanterhavet.  Vi var glade for å kunne lage det meste av maten i egen kjøkkenkrok der alt av nødvendig utstyr fantes.  De tre dagene i Miami gikk som en røyk. Lewis fødselsdag feiret vi med et besøk på Sea Aquarium. Isteden for kake, ble det “hot dog” og en stor iskrem på en av kafeene der. Det ble også tid til en liten tur til Disney World og noen timer på badestranden ved hotellet. Besøket i Miami ble en stor opplevelse for oss som kom fra jungelen i Peru.

På gården til Chris Burgdorf i Evansville i Indiana

Flyturen til Evansville gikk greit med flybytte i Atlanta. Chris var på flyplassen og møtte oss i sin store 60 talls Buick. Vi hadde ikke sett noe bilde av gården. «Hvordan ser det ut der, tro? Og hvordan vil Chris eldre bror, Erwin og hans søster Anna ta imot oss?»  Det viste seg å være et stort og vakkert sted og veldige hyggelige og gjestfrie venner.

Dessuten var det en god og fredfull atmosfære.  På morgenen når vi våknet opp, hadde de allerede hatt sin bønnestund på kne i den koselige stua. Den var pent møblert i gammel stil. Det meste stod nok som det var etter deres foreldre som i sine unge år kom som emigranter fra Tyskland. Det var på begynnelsen av 1900 tallet. De hadde bygd opp denne store gården, som deres ugifte sønner hjalp til å drive og senere tok over. Den eldste hadde kjøpt en gård i nabolaget. En annen av Chris’ brødre var misjonær, men bodde for tiden i nærheten med sin familie. Anna var enke og flyttet tilbake til sine ungkarsbrødre i senere år. Vi var med ut på de store åkrene med mais og soyabønner og høstet bjørnebær og grønsaker ved huset. Det var Anna som hadde ansvar for kjøkkenhagen.

Det ble også tur til byen og selvfølgelig møter i deres Assemblies of God kirker. Anna gikk til en kirke i sentrum av Evansville, mens Chris og Erwin gikk til en mindre i utkanten av byen. Vi måtte fortelle fra Peru i begge kirkene.  Chris tok oss også med på en lengre reise, helt opp til et sted øst for Chicago der en av deres søstre og mann drev med oppdrett av kalkuner. Dagen etter kjørte vi sørover igjen. Da stoppet vi i Indianapolis der vi besøkte en annen søster av Chris som var enke. Det ble et veldig hyggelig besøk i hennes koselige hjem. De to ukene på gården hos Chris, gikk mot sin slutt. Både han og de andre ønsket Maino velkommen til å være en tid hos dem når hun avsluttet den videregående skolen.  Hun hadde nevnt at hun gjerne ville praktisere og lære mer engelsk. Vi avtalte å holde kontakten og se om det fortsatt ville være aktuelt når den tiden kom.

I Washington D.C.

Chris kjørte oss til flyplassen. Reisen videre gikk til Washington D.C.  Dave, en av pilotene i Yarina Cocha hadde anbefalt oss å dra innom hovedstaden på vår vei til New York der vi skulle ta flyet til Norge.  Vi undersøkte priser, og fant ut at det fortsatt var slik at man kunne fly inntil et visst antall mil for samme pris. Dermed ble det ikke dyrere å reise innom Washington. På flyplassen i Washington var det et byrå som skaffet oss et rimelig og greit rom på et hotell i gangavstand fra alle severdighetene. Dave hadde gitt oss en oversikt over hva han mente var et «must» å se, noe som selvsagt inkluderte Capitol, det Hvite Hus, Washington Tower og de store monumentene i parken ved «the Mall». På listen var også flere museum, bl.a. Smithsonian Air and Space Museum der vi var i over seks timer!  Men vi var også på National historisk museum og andre.  Både barn og voksne fant alt interessant, men til slutt ville ikke bena mer! En tur med t-bane til John F. Kennedy Center rakk vi også. Vi fikk en interessant omvisning der. Stedet lå nydelig til ved Potomac elven. Vi må ha gått flere mil fra vi kom torsdag til vi fløy videre til New York tidlig søndag morgen. Den flyturen tok bare en time.

I New York

De tre nettene i New York tilbrakte vi på et hotell ikke så langt fra John F. Kennedy flyplassen hvor vi ankom og skulle reise fra.  Ankomstdagen tok vi buss og t-bane til den Norske Sjømannskirken som fortsatt lå i Brooklyn. Der hadde vi en koselig ettermiddag og kveld. Assistenten kjørte oss til hotellet utpå kvelden.  Dagen etter tok vi igjen buss og t-bane. Denne gangen til Manhattan og sentrum av byen. Vi gikk av like ved Rockefeller Center, og siden spaserte vi rundt til severdigheter i området. Det ble omvisning i FN-bygningen og heis til utkikksverandaen i 86 etasje i Empire State Building. Der hadde vi utsikt over byen og så helt ut til Frihetsstatuen.  En liten kikk i det som den gang var verdens største varemagasin, Macy’s ble det også tid til før vi tok den lange turen tilbake til hotellet. Dagen etter orket vi ikke tanken på en dag til med T-bane og mas i byen. Vi tok det med ro på hotellet, leste og så litt på TV.  John og jeg hadde fått en omfattende sight seeing i New York på vei til Norge i 1971 da vår venn assistenten på den norske sjømannskirken, kjørte oss rundt både på dag- og kveldstid.  Vi følte oss mett på storbyen!