Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 81 og 82 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Nedenfor dette innlegget, finner du del 1, kp. 76 i samme kategori som dette kp.80. Kapittel 77 står øverst i kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

To små gutter fra Ugarte må opereres.

I det forrige innlegget om helsearbeidet i Saramiriza, skrev vi om Bodil og Manolo Suarez fra Sverige som kom til Betania i begynnelsen av november 1986.  Sykepleier Bodil ble til stor hjelp arbeidet blant de syke både på Betania og på reiser. Allerede den 25. 11 reiste de sammen med John på en lengre tur med Doulos til landsbyer i Marañon og Morona, mens jeg ble igjen på Betania.

Det manglet ikke på oppgaver der. Dessuten var det planlagt en reise til Wycliffe basen i Yarina Cocha i begynnelsen av desember med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. Disse to femåringene hadde pungbrokk og skulle opereres ved et sykehus i nærheten av Yarina. Legen og en sykepleier ved klinikken i Yarina hadde ordnet dette, men de ville at jeg som kjente guttene og familiene deres, skulle følge dem. En av foreldrene til hver av guttene skulle også være med til Yarina. Selv hadde jeg i lengre tid hatt problemer med fordøyelsen, foruten ryggsmerter. Planen var at jeg samtidig skulle få en undersøkelse på klinikken for begge disse plagene. Jeg så fram til noen rolige dager, noe som det ikke hadde vært mye av den siste tiden. Dessuten ville oppholdet i Yarina gi meg anledning til å være litt sammen med Lewi. Misjonær og linguist Ågot Bergli fra Mo i Rana, som bodde og arbeidet på Wycliffe basen, hadde invitert meg til å bo hos henne under oppholdet mitt der. Jeg var takknemlig for den invitasjonen.

Til Yarina Cocha i desember 1986.

I et brev til Johns mor den 8.12.86 skriver jeg om reisen og oppholdet i Yarina: «Nå er jeg på Wycliffe basen i Yarina. Jeg kom hit den 2. desember med to små gutter som skal opereres i neste uke. Jeg var alene med dem de første tre dagene da det ikke var plass til foreldrene i samme fly. Det var ikke helt lett siden de ikke kan spansk, og jeg bare kan noen enkelte ord på awajun. Den ene av guttene forstår heldigvis noe spansk. Det ble litt gråt og tårer den første kvelden, men allerede den andre dagen gikk det bedre. Jeg er likevel glad for at foreldrene er her nå og kan ta seg av dem. Da de kom, hadde jeg allerede vært på klinikken og til hospital Amazonas med guttene. Dato for operasjonen på hospitalet ble den 11.12.  De bor i et lite hus her på basen og steller seg selv. Jeg ser til at de har mat, og jeg har også vært med dem til flere besøk på klinikken og apoteket. Om tre dager bærer det inn på hospitalet igjen.»

Jeg skriver videre i brevet: «Jeg er faktisk ikke så helt bra selv heller. Her har de funnet ut at jeg har amøber. Nå går jeg på en sterk kur og føler meg ganske dårlig. Jeg håper at det vil hjelpe slik at magen snart fungerer normalt igjen. Dessuten har ryggen sviktet meg en del i det siste. Det kan antageligvis føres tilbake til et kink jeg fikk i ryggen en dag i august da jeg sveivde for å starte lysmotoren. Da hadde jeg vondt resten av dagen, men jeg var bedre neste morgen. Likevel har jeg kjent til ryggen nå og da etter det. Dagen før vi reiste hit til Yarina slo ryggen seg helt vrang. Etter noen travle dager alene på Betania, pakket jeg den morgenen for reisen hit. Deretter satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre ferdig misjonsregnskapet. Da jeg reiste meg utpå dagen for å spise, var det som ryggen låste seg. Jeg ble stående bøyd en stund uten å kunne røre meg, før jeg krøket meg bort til medisinskapet. Der fant jeg en smertestillende tablett og fikk visst svelget den. Etter det vet jeg ikke hva som hendte, før jeg våknet på gulvet med vannsøl og et knust glass ved siden av meg.  Det ble det en vond og vanskelig ettermiddag alene som jeg var i huset. Etter enda en tablett minsket smertene, og jeg sovnet utpå kvelden. Dagen etter, da flyet kom, og vi reiste hit, var jeg heldigvis mye bedre.”

“Her har jeg fått et par behandlinger og råd om sittestillinger og øvelser jeg bør gjøre. Så mye mer er det ikke å gjøre med ryggen, men den kjennes bedre nå. I morgen skal jeg til en ny undersøkelse for magen, og fra onsdag av da guttene skal opereres, blir det nok mange turer fram og tilbake til hospitalet sammen med guttenes foreldre.  De er jo helt ukjente med livet utenfor landsbyene i jungelen og snakker dessuten svært lite spansk. Jeg håper operasjonene vil gå bra slik at vi kan reise hjem om en ukes tid. Wycliffe har en flyvning til vårt distrikt den 16.desember. De skal hente noen fra Morona, og har plass til oss til Betania på veien dit. Jeg vil gjerne ha litt tid til å bake og stelle i stand til jul. Lewi og en skolekamerat kommer den 20.12, og John og de andre regner med å være tilbake fra turen til Morona et par dager før meg.»  Så langt brevet til svigermor.

Heldigvis gikk operasjonene bra, men den ene av guttene fikk en infeksjon i operasjonssåret. Det førte til et par dager ekstra på hospitalet. Gutten ble frisk nok til at legen gav grønt lys for hjemreise som planlagt den 16.desember. Da fikk vi alle plass i samme fly til Betania.  Dagen etter reiste guttene og deres foreldre takknemlige og glade nedover Marañon hjem til Ugarte.

Innkjøp av medisiner, vaksinering og forbedringer av klinikken.

Like over nyttår 1987, samtidig som Lewi og kameraten fløy tilbake til skolen i Yarina med en Jaars flyvning, reiste John og jeg sammen med Bodil og Manolo med TANS rutefly til Iquitos. For dem var det første gang i Iquitos, byen der vi handlet medisiner, matvarer og annet. Det er også i banken der vi vekslet penger etc.  Derfor ble vi noen dager i Iquitos for at Bodil og Manolo skulle bli kjent med alle disse stedene, og sist, men ikke minst hvor og hvordan lastingen av varene ombord på rutebåten foregikk. Vi reiste til Lima og videre til Perene for å undervise på bibelkurset der, slik vi skrev om i forrige innlegg på bloggen.

Manolo og Bodil fløy med TANS tilbake til Saramiriza. Da vi kom tilbake til Betania i februar, hadde de gjort mye arbeid i bambushuset der vi bodde det første året på Betania. Det ble brukt til klinikk etter at vi flyttet ut, men de hadde gjort mange forbedringer slik at det nå tjente bedre til sitt formål. Bodil var en flink sykepleier og med kurs i tropemedisin, var hun godt forberedt til oppgavene blant folket i jungelen. Det var en stadig økende strøm av syke fra Saramiriza og andre landsbyer som søkte hjelp på klinikken på Betania. 

Vi var fortsatt med i vaksineringsprogrammet for provinsen, og fikk vaksiner både fra sykehuset i Iquitos og i Yurimaguas.  Dette var vaksiner som vi i Norge kaller trippelvaksine, men også vaksiner for polio og tuberkulose. Det var mye tuberkulose i fylket, også blant indianerbefolkningen i bielvene.  Men utbredelsen av denne smittsomme og dødelige sykdommen ble bremset opp etter hvert som flere ble vaksinert. Samtidig ble det gitt mye informasjon om hvordan spredningen av sykdommen foregikk. Vi gav også råd om hygiene generelt for å minske faren for smitte både av tuberkulose og andre sykdommer. Det var ganske greit å nå landsbyene ved Marañon med vaksiner, men det var vanskeligere å nå folk som bodde langt inne i bielvene eller langs veien som oljekompaniet hadde anlagt.  Vaksinene måtte oppbevares kjølig, og alt måtte fraktes i kjølebager med is.  Det var ikke stor trafikk på veien på den tiden. Noen ganger måtte vi gå flere timer tilbake langs veien til Saramiriza da det ikke var skyss å oppdrive. Da drømte vi om en jeep til vaksinering og møtebesøk i disse landsbyene. Det var helst John og Manolo som tok turene innover veien.

Klinikken i Saramiriza.

Da vi planla den nye kirken i Saramiriza, ble det tegnet inn to rom med egen inngang i den bakre delen av bygget.  Denne avdelingen skulle brukes til klinikk inntil det ble mulig å bygge et Helsesenter i samarbeid med Helsemyndighetene i fylket. Men den politiske situasjonen i Peru på den tiden med stor uro og økende terrorisme, gjorde at arbeidet med avtalen og annen dokumentasjon hadde stanset helt opp. Vi hadde gjort et forsøk på å komme videre da vi alle var i Iquitos i januar-87, men det var helt umulig å få kontakt med dem som hadde myndighet til å ta avgjørelser. 

Bodil planla å arbeide noen dager i uka oppe i Saramiriza når rommene bak i kirken kunne tas i bruk.  Vi reiste til Norge like etter innvielsen av kirken den 17.5.87, mens Manolo og Bodil sammen med lederskapet i menigheten i Saramiriza tok ansvar for arbeidet videre. Det gjaldt ikke bare menighetsarbeidet, men også jobben med å sette i stand rommene bak slik at de kunne brukes til klinikk.  Det var mange ting som måtte på plass før klinikken i Saramiriza kunne åpnes.  Den ble åpnet høsten 1987, men bare for bruk et par dager i uka denne første tiden. Innstallering av vann og en del andre ting kom på plass året etter. Derfor fortsatte Bodil å ta imot syke på Betania enda en tid før alt helsearbeidet ble overført til klinikken i Saramiriza.  Bodil og Manolo flyttet opp i vår leilighet i 2. etasje da vi reiste.

Isidro og Maria fra Lima til Saramiriza.

I begynnelsen av januar 1988 kom evangelist Isidro Villavicencio til Saramiriza for tredje gang. Da var han nygift og kom sammen med sin kone, Maria. De flyttet inn i leiligheten i 1.etasje i huset på Betania.  Isidro og Maria ble til stor velsignelse i menighetsarbeidet i Saramiriza og på utpostene langs Marañon. Maria hadde erfaring fra menigheten “Casa de Oración” i Lima med arbeid blant barn og ungdom, og gjorde en stor innsats på dette området. Isidro og Maria arbeidet i Saramiriza hele det året. Vi var veldig takknemlig for at de, sammen med de to valgte eldste i “Casa de Oración” Saramiriza, tok ansvar for arbeidet de månedene Manolo og Bodil var i Sverige. Klinikken måtte desverre stenges den tiden. Det var ingen til å ta seg av den delen av arbeidet.

Bodil og Manolo reiste til Sverige våren 1988 da de ventet sitt første barn. De kom tilbake med lille Daniel 8 måneder senere og fortsatte sitt virke i Saramiriza helt fram til sommeren 1990.  Vi kom tilbake til Peru i januar 1989 etter 1 1/2 år i Norge. Det var oppmuntrende å se at menigheten hadde vokst, og at klinikken bak i kirken i Saramiriza var til stor hjelp og velsignelse for folk i landsbyen og området forøvrig.

Kp.77 står øverst av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”. Kapitlene 71 – 75 står på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Mange syke fra Saramiriza og landsbyene rundt søker hjelp hos oss på Betania.

I løpet av året 1985 kom det stadig flere syke for å få hjelp og medisiner. De kom ikke bare fra Saramiriza, men også fra andre steder i området. Mange var fra awajun landsbyer innover veien og innover bielven Saramiriza. Vårt daglige bønneemne var en sykepleier til dette arbeidet. Vi tenkte også på gruppen fra statens Helsekontor i Yurimaguas som folk fortalte om. De hadde vært i Saramiriza en tid før vi flyttet dit. I et møte på kommunekontoret ble det kunngjort at det forelå planer om opprettelse av et Helsesenter i landsbyen. Men etter det besøket hadde ingen hørt noe mer om dette.

Første kontakt med helsemyndighetene i provinsen om Helsesenter i Saramiriza.

Midt i september fikk jeg skyss med et fly fra Jaars/Wycliffe til Yurimaguas. Luftlinja mellom Yarina og landsbyene i denne delen av Marañon gikk rett over byen. De hadde en flyvning tilbake til “vårt” område få dager etter, der det ville være plass til meg. Mitt ønske med reisen var å treffe provinsdirektøren for Helsedepartementet eller sjefslegen for Provinshospitalet i Yurimaguas for å få mer informasjon om eventuelle planer for Saramiriza. Sjefslegen var på sitt kontor og tok imot meg da jeg oppsøkte sykehuset. Jeg la fram mitt ærend, mens han lyttet interessert. Han bekreftet at en gruppe fra Helsekontoret i provinsen hadde besøkt Saramiriza.  Men han la til at det ikke fantes økonomisk mulighet til å bygge et Helsesenter der i nærmeste framtid. Til min overraskelse fortsatte han med å si at dersom vi søkte vår misjon i Norge om finansiering av bygget, kunne Helsedepartementet etter avtale med misjonen påta seg driften av senteret.

Resultatet av samtalen med sjefslegen og senere på dagen med direktøren for Helsemyndighetene i provinsen Alto Amazonas, ble at jeg kladdet et dokument stilet til Pinsevennenes Ytre Misjon (Pym) om behovet for et Helsesenter i Saramiriza og om forslaget fra sjefslegen og direktøren for Helsedepartementet i provinsen. De hadde lovt å bekrefte behovet i Saramiriza og signere dokumentet. Dagen etter fikk jeg det maskinskrevet på et advokatkontor før jeg igjen gikk til hospitalet.  Der måtte jeg vente en stund før jeg kom inn på sjefslegens kontor. Han skrev en bekreftelse, signerte og stemplet dokumentet, som han selv tok en kopi av. Men han gav tydelig uttrykk for at videre forhandlinger måtte foregå i Iquitos med Helsedirektøren for hele Loreto fylket.  Jeg sendte det signerte dokumentet og et mer uformelt brev til misjonskontoret samme dag.

Helsearbeidet fortsetter – vaksinering.

På hospitalet traff jeg på avdelingssjefen for smittsomme sykdommer og vaksinasjon. Han ville sende med meg trippel-,meslinger- og poliovaksiner for barn som trengte en ny dose vaksiner i Saramiriza og landsbyer rundt. Vaksinene med tilbehør fikk jeg med meg i kjølebokser den dagen jeg reiste tilbake. Jeg fikk også tid til å kjøpe inn en del medisiner som det var tomt for på Betania. Utover høsten var det fortsatt travle tider med menighets- og helsearbeid. Husbyggingen foregikk nærmest på fritiden, men det gikk framover med gode medarbeidere som hjalp til på mange måter.  Menighetsarbeidet, besøk til landsbyer og bibeluker i denne tiden vil vi skrive mer om i neste innlegg på bloggen.

Det ble flere vaksinasjonsturer til Saramiriza og til awajun landsbyer innover veien i tiden som fulgte.  På noen av stedene samarbeidet vi med skolene og lærerne. I Saramiriza ble det startet «secundaria», en kombinert ungdoms- og videregående skole, dette skoleåret. Dit kom det elever fra flere nabolandsbyer. De fleste hadde fått én vaksinedose tidligere. Både vi og nonnene på klinikken i San Lorenzo hadde vært med på vaksinering i landsbyene langs Marañon i flere år.  Nå var det sjelden å høre om små barn som døde av kikhoste eller andre barnesykdommer, noe som skjedde ganske ofte de første årene på Tigre Playa. Stivkrampe hos nyfødte babyer så vi også sjeldnere. Dette siste var nok delvis på grunn av undervisningen om viktigheten av hygiene, ikke minst ved fødsler og kutting av navlestrengen. På Betania gikk ofte hele formiddagen med til å ta imot mer eller mindre alvorlig syke mennesker.  Jeg tok det meste av dette arbeidet, mens John og hans håndlangere fortsatte med bygget når han ikke var opptatt med reparasjoner av motorer eller forberedelser til møter og bibelstudier.

Samtaler med helsedirektøren i Iquitos.

Etter min reise til Yurimaguas, begynte en lang prosess med mye kommunikasjon frem og tilbake, både til misjonskontoret, Salemkirken og med Helsemyndighetene i fylket. I slutten av november reiste jeg til Iquitos med statens flyrute (Tans). Det var tid for å veksle ut vårt kvartalsunderhold, handle matvarer, medisiner og bygningsmateriale. Etter planen skulle Tans sjøflyrute gå en gang i uken til Saramiriza via San Lorenzo. Men ikke sjelden ble det hoppet over en uke. Slik var det da jeg skulle hjem igjen. Men jeg fikk stadig nye oppgaver over radio fra John. Det var både motordeler og flere ting for husbygget som måtte legges til på handlelisten. Så arbeidsløs ble jeg ikke! Ved hjelp av vår faste bærer, fikk jeg til slutt alle sakene ombord i rutebåten til Saramiriza. I denne tiden fikk vi lagret det vi handlet i et lager hos den kanadiske misjonæren som solgte oss Doulos. Han og familien bodde like ved havnen.

En av oppgavene mine i Iquitos var å fortsette kommunikasjonen med Helsemyndighetene. Etter en del venting på Helsedepartementets kontorer fikk jeg anledning til å møte direktøren for fylket Loreto og legge fram mitt ærend.  Jeg overrakte en kopi av dokumentet som var underskrevet i Yurimaguas og sendt til Pym i Norge. På veggen på kontoret hans hang det et kart over Loreto. Han fant Saramiriza i den vestre enden av det store fylket. Det var nok ikke mye han visste om denne landsbyen langt fra Iquitos. Men han var klar over at Saramiriza var havnen for oljekompaniets pumpestasjon og et knutepunktet for oljeledningen til kysten. Han hadde mye på timeplanen og ba meg komme igjen neste dag. Innen det lovte han å lese gjennom dokumentet og se hva som kunne gjøres. 

Dagen etter var jeg tilbake til avtalt tid. Da hadde han lest dokumentet. Han forstod behovet og mente at dersom vår misjon med støtte fra Norge kunne bygge et Helsesenter i Saramiriza, skulle Helsedepartementet i Loreto stille opp med plantegninger og budsjettforslag, foruten driften av senteret etter en avtalt plan. Han lovte å skrive et dokument stilet til Pym og andre som ville støtte prosjektet i Norge. Men det måtte bli etter hans planlagte reise til Lima der han skulle være et par uker. Jeg gikk derfra og håpet det beste.

Tilbake på Betania.

På Betania hadde John et par dager før jeg kom hjem, fått besøk av et vennepar fra kirken i Sappo Playa, eller Betel som var landsbyens nye navn.  De kom med sin veldig syke baby. John fortalte det som hadde hendt: «Den lille gutten hadde høy feber, hostet og hørtes veldig tett ut i brystet. Jeg satte en injeksjon med en liten dose antibiotika på babyen. Like etter sluttet han å puste. Han ble helt slapp, og jeg kjente ingen puls. Vi ble helt fortvilet og begynte å gråte alle sammen. Vi begynte å rope og be til Jesus om å gi livet tilbake til den lille gutten. Jeg gikk rundt og ropte til Gud og la så hendene mine på babyen. Plutselig begynte han å puste og gråte. Herren hørte våre fortvilte bønner. Nå gråt vi av glede!» Da jeg kom hjem, var den lille gutten bedre, men han hadde enda noe feber og var tett i brystet. Vi fortsatte behandlingen med antibiotika noen dager til før han var feberfri. Foreldrene reiste glade og takknemlige tilbake til sin landsby med babyen.

Ikke lenge etter at jeg kom tilbake til Saramiriza fra Iquitos i begynnelsen av desember, fortalte Lennart Lindgren over radio at Lars Svensson fra «Christian Life Church» (CLC) i Chicago ville komme med et team av bygningsarbeidere i begynnelsen av februar 1986 for å hjelpe oss med å få ferdig huset. Lars var amerikaneren med svenske foreldre og gift med norskamerikanske Harriet, som John møtte i Lima da vi kom fra Norge i januar 1984. Den gangen kom de til Lima med toget fra Huancayo der de hadde hjulpet misjonær Per Anderås i Huancayo med bygging av en matsal for fattige barn. Vi hadde hatt kontakt med Lars etter det, og nå var han klar til å gjøre en innsats i jungelen i Peru. Noen bedre nyhet kunne vi ikke ha fått på det tidspunktet. Det gav inspirasjon og nye krefter til å fortsette arbeidet på huset. Det var mye som burde være ferdig innen teamet kom for å hjelpe til med oppgaver som var vanskelige å gjøre uten mer kyndige arbeidsfolk. Blant annet fikk John opp ytterveggene og lagt gulvet i 2. etasje.

Lewi tilbake til Yarina etter juleferien. Vi reiser til Iquitos.

Lewi kom på juleferie den 20.desember. Denne gangen sov han på sin madrass på det nylagte gulvet i 2. etasje i huset. Han klatret opp på stigen vi brukte i arbeidet. Det var godt å ha han hjemme, og også denne gangen var han til stor hjelp. Juleferien gikk fort, og Lewi måtte tilbake til skolen den 6.januar. Jeg reiste med han da det var plass i flyet til Yarina. Det var litt forskjellig å ordne der i forbindelse med skolegangen og opphold for Lewi på Wycliffe basen. Samme dag reiste John med Tans flyvningen til Iquitos. Noen dager senere var jeg på vei til Iquitos fra Pucallpa. Da var John i full gang med å handle alt som måtte være på plass på Betania når teamet fra USA kom til Saramiriza. Det var fantastisk å se hvordan gaver fra venner, familie og menigheter kom inn til byggingen etter hvert som vi trengte å kjøpe materialer. Vi måtte aldri stoppe opp på grunn av mangel på midler, men det kom heller ikke mer av gangen enn det vi trengte. Vår takk gikk til vår himmelske far, men også til alle giverne!

I Iquitos fortsatte jeg kontakten med helsemyndighetene. Det var ikke lett å få tak i direktøren. Han var enten på reiser eller opptatt i møter. Men til slutt fikk jeg en tid for samtale. Da hadde han gjort klart dokumentet han lovte, vedlagt plantegninger og prisoverslag for bygging av et Helsesenter i Saramiriza. I februar sendte vi dette til Pinsevennenes misjonskontor sammen med en søknad om støtte fra Norad til prosjektet.  Det ble positivt mottatt både i Pym og Norad. Men etter en del korrespondanse fram og tilbake, fikk vi senere på året i et brev fra Bistandsnemnda i Norad, informasjon om at endelig avgjørelse var avhengig av en kontrakt mellom Helsemyndighetene i Peru og Pym, både om byggingen av Helsesenteret og videre drift. Det viste seg at dette var lettere sagt enn gjort! Stadige forandringer i ledelsen av Helsedepartementet i Iquitos, førte til at vi ikke fikk dette i havn før vår reise til Norge sommeren 1987. Dermed gikk det enda lang tid før planene om et Helsesenter i Saramriza kunne iverksettes.

Teamet med tre bygningsarbeidere fra USA på Betania.

Det var en gledens dag da vi den 2. februar kunne ta imot teamet fra ulike menigheter i Chicago. Foruten lederen, Lars Svensson bestod teamet av Russel Brasma og Charles (Chuk) Zemezke, alle tre var flinke murere og snekkere i hjemlandet. De hadde vært i flere land og hjulpet misjonærer med mange ulike byggeprosjekt i feriene sine. Jeg tror forresten det var første turen for unge Chuck. Teamet hadde med seg en mengde verktøy, også en del elektriske. Våre venner sov i Doulos mens vi flyttet inn på madrasser i palmehuset. Madrassene med laken og myggnett rullet vi sammen på dagtid. Heldigvis var det nå laget et lite tak med en benk under på den ene siden av inngangen der vi kunne ta imot de syke. Medisinene oppbevarte vi fortsatt i vårt kombinerte kjøkken og allrom, som i disse ukene også var vårt soverom.

Våre amerikanske venner jobbet fra tidlig til sent sammen med John og de lokale arbeiderne. Det var helt utrolig hvor mye de fikk gjort på den tiden de var hos oss fram til avreisedagen den 21.2. Da la de igjen mye av verktøyet de hadde hatt med seg. Det ble naturligvis til stor nytte i arbeidet framover. Ikke minst da vi før sommeren det året begynte med bygging av ny kirke i Saramiriza.

Gode nyheter.

Kort tid etter at vi kom hjem fra Iquitos, hadde John en radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Han hadde gode nyheter til oss og fortalte om et ungt par fra pinsemenigheten i Varberg i Sverige som gjerne ville arbeide i Peru. Det var sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez. Lindgrens tenkte da på oss og behovet for mer hjelp i helsearbeidet i jungelen. Begge snakket godt spansk, også Bodil som hadde gått på en kombinert språk- og bibelskole i Spania. Det var på bibelskolen hun traff Manolo. Denne nyheten var virkelig et bønnesvar, og vi ønsket dem hjertelig velkommen. De hadde ikke underholdet helt klart enda. Men de hadde håp om støtte fra Sida (tilsvarende Norad) gjennom Pingstmisjonens Ulandshjälp (PMU) i Sverige. Vi skrev til menigheten i Varberg, der Bodil og Manolo tilhørte,om behovene og arbeidet i Saramriza. Det ville nok ta sin tid enda før de var ferdige til utreise, men for oss ble det enda en pådriver for å få ferdig leilighetene både oppe og nede så raskt som mulig. Bodil og Manolo kom til Saramiriza den 5. november 1986 etter at vi og Lewi hadde vært i USA et par uker på bryllupet til Maino og Kevin.

Denne kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet” har fem innlegg. Kp.71 står nederst, mens kapitlene 72, 73 og 74 står ovenfor, med dette kapitlet 75 øverst. Kp.76 står nederst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Jeg reiser til Norge

I forrige innlegg på bloggen, skrev John om brevet fra misjonskontoret den 16.april som brakte oss den triste nyheten om mine foreldres bortgang. Mor hadde vært syk en lengre tid og sovnet inn den 17.mars på Ullevål sykehus. Far var da også på samme sykehus etter et nytt hjerteinfarkt. Han hadde overlevd flere.  Men etter at han fikk nyheten om mors død, var det som han mistet livsgnisten. Far døde på morgenen den 19.mars. De ble begge begravet den 21.mars. Vår trøst i sorgen er at vi vet hvor de er og har håpet om gjensyn. Brevet fra misjonskontoret beskrev en fin og rørende begravelse, men ikke noe om selve dødsfallene.

Hva som hadde hendt, fikk vi vite da vi hadde radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Etter et par forsøk fikk han kontakt med min søster, Kari som fortalte om mor og fars siste dager, og om problemene de hadde hatt med å prøve å nå oss via telefon og radio. De gav til slutt opp å få gitt beskjed den veien. Kari skrev et brev som hun trodde vi hadde mottatt for lengst.  Problemene med posten i denne tiden, og hvordan det ble ordnet med billetter for meg til Norge, har vi allerede skrevet om i forrige innlegg.  Den 19.april var jeg på vei til Wycliffe’s base i Yarina Cocha. Vi hadde kontaktet Lewi som var på skolen der og fortalt om det som hadde hendt. Han var selvfølgelig veldig lei seg over at han ikke skulle se mormor og morfar igjen.  Men vi hadde likevel en fin ettermiddag og lørdag formiddag sammen før jeg reiste videre til Lima. Vi snakket om håpet om gjensyn, og om alle de gode minnene vi hadde fra årene i Norge sammen med dem.

Da jeg kom til Lima, ringte jeg Maino.  Hun hadde allerede hørt nyheten i brev fra farmor, og sørget over sine kjære besteforeldre. Det var godt å snakke med henne, selv om vi måtte begrense oss på grunn av veldig dyre telefonsamtaler på den tiden.  Jeg skrev også et brev til henne som ble sendt fra flyplassen i Lima, da jeg et par dager etter fløy fra Lima til La Paz. Det ble en flyreise med mange stopp og mye venting før jeg kom fram til Frankfurt 26.april, fjerde dagen etter avreisen fa Lima. Men jeg ble møtt og hjulpet av snille misjonærer både i Bolivia og Paraguay. Det gjorde ekstra godt med tanke på årsaken til reisen. Jeg kjente meg båret på bønnens armer og var tross alt ved godt mot.

Framme i Oslo

Reisen fra Frankfurt til Oslo gikk med tog. Vel framme ble jeg møtt av min bror Per. Jeg fikk noen gode dager sammen med han og hans familie. Jeg gruet meg til å møte et «tomt» barndomshjem i leiligheten på Skøyenåsen. Det var godt at Per og Randi var med.  Det stod en god del møbler og saker og ting igjen som enda manglet å fordele. Finn og Marianne møtte jeg også disse dagene.  Kari og Halvor kom inn til Oslo den første lørdagen jeg var i Norge. Det en hyggelig, om enn en trist dag mens vi pakket og snakket om mor og far og den siste tiden de levde.  Per hjalp til med å kjøre alt i flere omganger på en henger ut til gården til Kjell Andersen i Kråkstad der våre øvrige møbler var lagret denne perioden. Det var mange tanker og følelser mens vi ryddet ut det siste og deretter vasket leiligheten før salg. Men det var likevel godt å få være med på dette sammen med mine søsken. Det ble en veldig spesiell opplevelse da Johns foreldre tok meg med til mine foreldres gravsted på Alfaset gravlund. Mange tanker gikk gjennom hodet mitt, men tanken som satt igjen og har gjort det siden er: «De er ikke her. De er i paradis hos Jesus». Som Jesus sa til røveren som hang på hans ene side ved korsfestelsen: »Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis».

Jeg har mange gode minner fra disse ukene i Norge våren 1985. Men jeg kan ikke ta med alle her. Likevel må jeg nevne turen til Atrå og mine snille svigerforeldre. Jeg bodde hos dem en stor del av tiden i Oslo, og de tok seg godt av meg. De tok meg med på besøk til Johns søsken med familier og til en samling med vennene i Perumisjonen.  Noen møter i Salemkirken fikk jeg også vært med på. Der delte jeg fra misjonsarbeidet på en av søndagene, og jeg traff mange kjære venner som hilste og oppmuntret. På misjonskontoret hjalp de meg med flybillett til Frankfurt for tilbakereisen.

Den 13.mai reiste jeg til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde jeg en veldig hyggelig uke sammen med dem. Vigdis og familie kom en tur fra Fredrikstad for å være med på Runes konfirmasjon. Det ble en stor feiring av 17.mai sammen med hele familien fra Atrå og med vennene på Rjukan. Den 19. bar det tilbake til Oslo.  Da gikk det fort til reisedagen den 24. mai. Det ble en tårefylt avskjed på flyplassen. Det viste seg i ettertid at dette var siste gangen jeg så Johns foreldre.  Dette besøket betydde veldig mye for meg, og jeg var takknemlig for alle som hadde gjort denne reisen mulig. Samtidig så jeg nå fram til å møte Maino og Lewi, og sammen med dem reise videre til Saramiriza der John ventet.

Tilbake i Peru.

Den 28. mai landet flyet i Lima etter en reise full av overraskende hendelser, et par overnattinger og enda mer venting enn på reisen til Norge. En kan kanskje ikke vente bedre med en så billig billett. På flyplassen ble jeg møtt av våre alltid hjelpsomme og gjestfrie venner, misjonærene Lindgren. Sent samme kveld kjørte Lennart og jeg tilbake til flyplassen. Nå for å møte Maino som kom fra USA etter et år på bibelskolen i Dallas. Våre kjære venner i Evansville betalte reisen for henne til Peru slik at hun kunne tilbringe sommerferien hos oss. Hvilke trofaste og tjenestevillige mennesker!  Dagen etter fløy vi til Pucallpa der Lewi møtte oss sammen med misjonærene han bodde hos det første året på skolen i Yarina, Nancy og David Ramsdale.  Lewi og Ester var ferdig med sine eksamener og klare for sommerferie. Det var en gledens dag da vi den 31.mai gikk om bord i sjøflyet som skulle ta oss til Betania ved Saramiriza, der John ventet på oss. Flyet var nedom Industrial på veien dit, der Ester Wilhelm ble tatt i mot av sine foreldre og søsken.

Maino og Lewi på sommerferie i Betania.

Det ble et gledelig gjensyn da flyet landet på elva utenfor Betania. For John som hadde vært «alene» så lenge, var det helt fantastisk å ha hele familien samlet igjen. Både Lewi og Maino hadde en lang ferie foran seg.  Tenk at vi igjen skulle få være sammen etter den lange atskillelsen. Vi tok farvel med Maino i Evansville for nærmere 1 ½ år siden. Der var hun det første halve året og hjalp de eldre vennene på gården. I august 1984 begynte hun på “Christ for the Nations” i Dallas. Hun skal tilbake dit for å gå det andre året. Chris Burgdorf og hans søsken i Evansville betalte skolepengene for henne for begge årene, mens vi hjalp til med penger til mat og litt lommepenger. Etter at hun det andre året fikk jobb på skolens kafé, ble det mulig for henne å dekke det meste av de utgiftene selv.

Jeg skriver i et brev til Kari tidlig på høsten 1985: «Sommerferien mens Maino og Lewi var her, gikk altfor fort. Men det er mange gode minner å tenke tilbake på. Vi koste oss virkelig selv om vi jobbet fra tidlig til sent de fleste dagene. Maino har satt spor etter seg i form av en mengde blomster som lyser opp mellom alle stokkene som ligger utover her. Hun samlet frø fra forskjellige steder vi besøkte og sådde på området rundt huset. Noe begynte såvidt å blomstre mens hun var her, men først nå står det i full flor. Dessuten laget hun illustrasjoner til mange søndagsskoleleksjoner og ryddet opp i opplegget som jeg ikke hadde hatt tid til å ta meg av. Vi driver med utlån og bytte av søndagsskolemateriell til menighetene og utpostene, og nå ser jeg virkelig hvilken kjempejobb hun har gjort. Lewi var til stor hjelp for John med husbyggingen, både med muring og saging av materialer. Dessuten hjalp han meg og Maino med luking og høsting av peanøtter.  Peanøttene ble tørket på bølgeblikkplater før den store jobben med å skrelle dem.  Til slutt ble de malt på den gamle mais-kvernen vår til det deiligste peanøttsmør. Brødskiver med peanøttsmør ble den store belønningen !»

Lysmotoren på plass og installert

Det var en stor dag for oss da lysmotoren var ferdig installert og ble tatt i bruk mot slutten av juni.  Da var alle ledninger, sikringsboks og lysrør på plass. Gjerdesaga fra byggingen av Salemkirken og vår gamle vaskemaskin ble også raskt koblet til.

Alt fungerte som det skulle. John og Lewi måtte prøve gjerdesaga med en gang. De sagde ut de første listene av plankene som hadde stått til tørk etter at de ble sagd ut med motorsag av de største stokkene på tomta. Maino og jeg var ivrige etter å sette i gang vaskemaskinen som langt fra var automatisk, men som ville spare oss for jobben med vasking for hånd.  Det måtte feires, først med en ekstra god middag i bambushytta og senere med kveldskos i Doulos.  Maino sov på sovesofaen i styrehuset/stua i båten, mens vi fortsatt brukte soverommet i kahytten under.  Lewi sov under myggnett i palmehuset hele sommeren.

I Saramiriza og besøk til landsbyer, også til familien Wilhelm i Industrial. 

Hver søndag var vi som regel på to møter, av og til med besøk i en av nabolandsbyene på formiddagen og til Saramiriza på kvelden. Når vi reiste litt lengre, som til Borja eller San Juan tok det hele dagen. Vi hadde startet opp med møter i landsbyen Gasolina tidligere den våren. De besøkte vi jevnlig i løpet av sommeren. Landsbyen lå like nedenfor Betania, så dit var det bare en kort tur. Vi hadde avtalt et besøk hos familien Wilhelm i Industrial mens både deres og våre barn var hjemme. Midt i juli kjørte vi med speedbåten nedover elva med første stopp i San Juan. Der samlet det seg en god del folk i kirken til møte den kvelden. Vi sov over i kirken. Etter frokost neste morgen kjørte vi til Tigre Playa. Det var mange barn og voksne på søndagsskolen og kveldsmøtet! Også der sov vi i kirken, mens Octavio og Asunción innbød oss til middag mellom møtene. Det et hyggelig besøk der Maino og Lewi traff noen av sine gamle venner. Mange hadde flyttet fra Tigre Playa, da elva fortsatt gravde ut land. Kirken var uten tvil nærmere kanten nå enn da vi var på bibeluka i februar.

Vi kom fram til Industrial midt på dagen mandag etter et lite stopp i San Lorenzo der vi hilste på Humberto. Han var fortsatt leder for menigheten der, med forsterkning av Rudolf og Eva som jevnlig besøkte San Lorenzo for møter og husbesøk etter at de flyttet til Industrial. Hele familien Wilhelm tok i mot oss på elvekanten utenfor huset sitt. Det var bygd på samme måte som vi planla å bygge vårt, med murstein fra huset på Tigre Playa i 1.etasje og med nytt treverk i etasjen over. Både store og små var begeistret over å møte hverandre igjen etter lang tid. Sonya hadde kommet på sommerferie fra Sveits der hun studerte. Dermed var de alle samlet som hadde vokst opp sammen på Tigre Playa. John skriver i et brev til sine foreldre: ” Rudolf gav meg mange gode råd om hvordan jeg skal ta fatt på neste byggetrinn i treverk mens vi gikk rundt i 2.etasje og så hvordan det var gjort. Rudolf er snekker, mens for meg var dette nytt. Dessuten har vi radiokontakt med dem om jeg skulle behøve å spørre om råd underveis.” Vi hadde et par hyggelige dager sammen i Industrial.

Avskjedskvelden ble også en feiring av Lewis bursdag med deilige kaker, brus og kaffe. Marianne og Anita skulle fortsette skolegangen i Industrial med Birgitte Krogtoft som lærer, mens Ester skulle ta fatt på sitt siste år i Yarina, og Reinhard var klar til sitt første skoleår der. Dermed ville High School på Wycliffe basen i Yarina få tre norske elever etter sommerfeiren. Torsdag morgen tok vi fatt på turen tilbake til Saramiriza. Med speedbåten gikk det fort oppover elva. Det var enda tidlig på ettermiddagen da vi rundet svingen og så Doulos fortøyd ved Betania, der våre venner Lucia og Manuel tok i mot oss. Neste dag fortsatte arbeidet som før, og dagene gikk fort til sommerferiens slutt.

Sommerferien er over.

Den 12.august landet et fly fra Yarina Cocha på elva utenfor Betania. Dagen var kommet da Maino og Lewi måtte reise for å fortsette skolegangen. John ble med dem, så nå var det min tur til å være «alene». De hadde et par hyggelige dager sammen på Wycliffe basen. Lewi skulle bo hos en annen pilotfamilie, Butch og Sandi Barkman, og deres to sønner, Greg (i samme klasse som Lewi) og Jeff dette skoleåret. Der ble han boende til han avsluttet High School sommeren 1987. Vi var takknemlige for denne ordningen, og for at Lewi så ut til å trives i Yarina Cocha.

John og Maino reiste videre fra Pucallpa til Lima dagen etter. John hjalp Maino med forskjellige dokumenter hun trengte før hun reiste. De var bl.a. på den amerikanske ambassaden for å fornye oppholdstillatelsen hennes for et nytt studieår. Det tok noen dager å få alt klart, men det gikk heldigvis greit. Den 20.august tok John farvel med Maino på flyplassen i Lima. Vi hørte senere at hun kom vel fram til Dallas. Få timer etter gikk Johns fly til Iquitos. Han måtte dit for å handle. Denne gangen var det trematerialer til veggene i 2.etasje på huset som var hovedsaken, foruten andre ting til bygget. Men også matvarer og medisiner stod på handlelistene. I Lima hadde han kjøpt Bibler, NT, sangbøker og annen kristen litteratur. Alt ble sendt videre fra Iquitos med rutebåt til Saramiriza. Godt vi var flere på Betania når dette skulle losses. John kom hjem med Tans, den statlige flyruten fra Iquitos, noen dager etter rutenbåtens ankomst. Da kom han sammen med sønnen til misjonærene Lindgren, Samuel og hans venn Per. De ble til god hjelp med den videre byggingen før de tok rutebåt til Iquitos etter to uker hos oss.

På denne kategorien “Kontakt med Wycliffe” er det tre kapitler, der kp.47 står nederst, mens kp.45 står ovenfor det og dette kapitlet 67 helt øverst. Kapitlene i mellom finner du henvisninger til ved hvert kapittel. Kp. 68 står på kategorien “I Norge 1980 -1983 – Veien videre”, mens kp. 66 står på “Iquitos og reiser ut av jungelen.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Forberedelser til Innvielsene av Candoshi N.T.

Forrige innlegg på bloggen sluttet med at vi alle var tilbake på Tigre Playa etter skoleferien sommeren 1979.  De siste månedene av det året og det første halvåret av 1980 fram til vi reiste til Norge i juli,  var en travel tid med mange ulike oppgaver i misjonsarbeidet. Det har vi allerede skrevet om i tidligere innlegg fra denne vår tredje periode i Peru som begynte da vi landet i Lima i slutten av januar 1977 etter ett år i Norge. De to siste innleggene som omhandler denne tiden fram til og med mars 1980, står under den samme kategorien som denne: “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Den andre uken i april 1980 gikk som en røyk med stort innrykk fra Wycliffe basen i Yarina Cocha. De første kom med «Evangel», et tomotors fly som landet på flystripa vår ganske tidlig mandag formiddag. En av passasjerene der var Lorry Anderson. Hun og en annen ung kvinne var de første som kom til Shapra landsbyene i bielver til Morona på 1950 tallet. De lærte seg språket og utformet etter hvert et skriftspråk med ordbok og grammatikk. Et beundringsverdig arbeid! 

Litt lenger ut på formiddagen kom sjøflyet med John og Sheila Tuggy og to av barna deres, foruten mange esker med Candoshi N.T. John og Sheila Tuggy hadde fortsatt de to første linguistenes arbeid med Candoshi språket.  Sammen med candoshi medarbeidere og andre hjelpere har de stått for oversettelsen av det Nye Testamentet. Et stort og tålmodighetskrevende arbeid!  I tidligere innlegg på bloggen har vi fortalt om John Tuggy som bodde i vårt hus på Tigre Playa i flere måneder mens vi var i Norge. Han hadde også bibelkurs for candoshi/shapra indianere hos oss før vi reiste i januar 1976. Dessuten deltok mange av dem på bibelukene vi hadde for ledere og medarbeidere i distriktet.

Uvær og motortrøbbel.

Utover dagen mørknet det til, men «Evangel» nådde vel fram til Yarina med evangelist Luis Alberto og et par andre passasjerer før uværet satte inn. Sjøflyet satte kurs mot Shoroya i Morona med familien Tuggy og eskene med testamentene etter å ha fått påfyll av drivstoff. Det kom ganske raskt tilbake. Flyturen dit tar kort tid, mens det tar mange timer med speedbåten.  Motoren på dette flyet fungerte ikke som den skulle. Veteran-pilotene Leo Lance og Doug Deming holdt på med motoren utover ettermiddagen. De ble ferdige like før uværet brøt løs.  I siste liten før de mørke skyene la seg lavt over elva og skogen, landet et enmotors fly på flystripa. Passasjerene der var ikke i særlig form på grunn av dårlig vær på den siste delen av turen.  Det ble mye risting og humping da de fløy dels gjennom og like under uværsskyene.  De kom seg i hus like før vinden økte, og regnet øste ned med lyn og kraftige tordenbrak. Det var selvfølgelig ikke mulig med flere flyvninger den dagen. Passasjerer og piloter måtte overnatte på Tigre Playa, ti personer i alt. Alle hadde med seg sengetøy og myggnett, så det gikk bra. Mennene lå i skolestua, mens damene ble fordelt hos oss og hos Wilhelms. De spiste hos oss og Wilhelm, halvparten på hvert sted, før vi la oss tidlig mens uværet raste utenfor.

N.T. innvielsene i tre landsbyer, én i Morona og to i Pastaza.

Dagen etter var det mye tåke, men det lettet utover morgenen. Været ble ganske bra, om enn skiftende.  «Evangel» kom tilbake med flere folk fra Yarina, også et sjøfly fra samme sted landet trygt på Marañon.  Innvielsen skulle være på tre steder, hos shapraene i Shoroya ved Morona og i to landsbyer hos candoshiene ved Rimachi i Pastaza. Ingen av disse stedene hadde landingsbane. Tigre Playa ble dermed et senter for flytrafikken mellom Yarina og landsbyene der innvielsen av N.T. skulle holdes.  Foruten flystripa, hadde vi drivstofflager og radioforbindelse med Yarina og flyene. 

Vi misjonærene på Tigre Playa var også innbudt til innvielsen. John og jeg skulle ha vært med opp til Tariri’s landsby, Shoroya tirsdag morgen for å komme tilbake samme ettermiddag, mens Rudolf, Eva og Martha skulle til Rimachi på onsdag. Forsinkelser på grunn av været, gjorde at det ikke ble tid til den flyvningen som var planlagt for oss til Shoroya på tirsdag. Isteden ble vi alle fløyet til landsbyen Huambra ved Rimachi onsdag formiddag. Vi hadde med litt utstyr i tilfelle vi måtte overnatte. Været var bedre onsdagen, noe som gjorde det mulig med enda en reise tur-retur Tigre Playa – Rimachi med medarbeidere og besøkende fra Wycliffe misjonen som hadde kommet dit med «Evangel». Det tok bare 20 minutter med fly til Huambra, mens det med båt tok to dager på elvene Marañon og Pastaza.

Familien Tuggy og de andre misjonærene som hadde vært med på innvielsen i Shoroya, var allerede på plass i Huambra. Landsbyen lå vakkert til ved den lille sjøen med samme navn. Folk var samlet, og det var liv og røre overalt. Indianerne tok imot oss da vi steg ut av flyet. De fleste mennene hadde pyntet seg for anledningen, mange med sine tradisjonelle røde tegninger i ansiktet, fjærpynt rundt halsen og fjærkrone på hodet. Men klærne var “moderne”. Hvite skjorter og langbukser var tydeligvis populært. Kvinnene med barna holdt seg i bakgrunnen. Det er slik deres kultur er. De var mye mindre pyntet, men noen av dem hadde kjeder med fjær og skjell rundt halsen. Men deres klær var typiske for shapra- og candoshi kvinnene.

Innvielsen av N.T. var en feststund i Huambra.

Da flyet kom tilbake med de siste gjestene, samlet alle seg i det største huset. Det bestod av et tak av palmeblader uten vegger.  Under taket var det plassert et stort bord i midten og flere benker rundt yttersidene. Bordet var dekket av de nyankomne Nye Testamentene, mens benkene fort ble fylt opp av oss tilreisende og lederne blant indianerne. Ellers stod folk rundt omkring under og utenfor taket.  Innvielsesseremonien kunne begynne. Alt foregikk selvfølgelig på stammens språk, candoshi.  Det eneste vi forstod var et vitnesbyrd fra piloten Leo på engelsk som John Tuggy tolket til candoshi. Likevel var det en stor opplevelse å være med. Det var feststemning med sang, bønn og vitnesbyrd.

Jeg hadde bare vært i Rimachi en gang for lenge siden, men aldri til denne landsbyen. John hadde vært til noen av landsbyene i bielvene rundt Rimachi flere ganger. Rudolf hadde også vært til et par av landsbyene. Lærerne og noen andre kunne godt nok spansk til å tolke dem til candoshi. John hadde gleden av å døpe noen sist han var i Huambra, og nå ble enda flere døpt. Men først var det overrekkelse og salg av N.T. Det ble liv da folk fikk komme fram til bordet med Testamentene. De ble solgt for den symbolske sum av to kroner.  Bøkene var forseggjorte med bilder og tegninger på flere av sidene.  Vi gledet oss over å se hvordan enda en indianerstamme fikk Guds Ord på sitt språk.

Jeg kom hjem sammen med Wilhelms og Martha samme ettermiddag. Flyet ble fortøyd ved flåten like før det ble mørkt. Så det var i siste liten!  Lewi og Reinhard var begeistret da vi kom tilbake. Piloten Butch hadde tatt dem med på en flytur til en landsby i bielven Sillay der han skulle hente en lærer derfra.  Da var det plass til guttene på denne korte flyvningen. Ikke rart at de fly-glade guttene var begeistret!  Torsdag kveld var det som vanlig møte i kirken på Tigre Playa. Piloten Douglas holdt bibelstudiet den kvelden.

John og andre med ham ble igjen i Huambra over natten. Han ble innbudt til å være med også til den andre landsbyen ved Rimachi. I Chingana skulle de ha innvielse neste dag.  Men torsdagen opprant med regn, som først gav seg utpå formiddagen. Dermed ble det forsinkelser, og John kom ikke hjem før fredag. Det ble sent før de siste kom fra Chingana, og været tillot ikke flyvninger videre til Yarina. Dermed måtte alle de 12 passasjerene inklusiv to piloter overnatte hos oss til lørdag med omtrent samme fordeling av gjestene som overnattingen tidligere den uken. Heldigvis var været bra på lørdag. Etter frokost tok flyene av med kurs for Yarina. For oss var det nesten rart å være alene igjen etter alle besøkene og flyvningene denne siste uka.

Det hadde vært en stor glede og oppmuntring å få være med på disse N.T. innvielsene som avsluttet mange års arbeid og oppofrelse av dem som har vært direkte involvert i arbeidet, foruten forbønn og økonomisk støtte fra mange andre. Vi hadde i noen år vært en del av arbeidet med å så ut Guds Ord til dette folket.  I de påfølgende årene fikk mange flere indianerstammer N.T. og andre deler av Bibelen oversatt til sitt språk.  

Kapitlene 63 og 64 står øverst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, mens kp.66 står på ovenfor dette kapittelet på “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Skoleferien nærmer seg i juni 1979

Da avslutningsdagen nærmet seg for skoleåret 1978/79 på den norske skolen på Tigre Playa, var Rudolf på reise med husbåten «Alli Shungo» til landsbyene oppover Morona, og John var på reise med speedbåten til awajun landsbyer i bielven Apaga. Men John fikk være med på feiringen av St.Hans (San Juan) den 24.juni da han ikke reiste til Apaga før dagen etter.  På St. Hans er det vanlig å spise en rett som kalles «Juanes» i jungelområdene i Peru. Den består av kokt ris og kylling med oliven og kokte egg brettet inn i et stort blad som gir en spesiell smak til retten. Det bindes sammen og legges i en kjele så alle «Juanes-pakkene» er dekt med vann. Det må koke en times tid. Det er vanlig å dra på tur og spise «Juanes» som nistemat ute. 

John var i Apaga i en knapp uke. Dermed fikk han med seg skoleavslutningen på kvelden den 2.juli. Rudolf var langt oppe i Morona elven og kunne ikke være med denne gangen.  Vi feiret avslutningen av skoleåret med utdeling av karakterbøker, oppvisning av barna og selvsagt brus og kaker. Det var en etterlengtet dag for barna som gledet seg til ferien. Vi hadde i lengre tid planlagt en lang ferie denne sommeren siden det bare ble ferie på en drøy uke på Wycliffe basen i Yarina sommeren før. Mens familien Wilhelm skulle ha ferie på slutten av skoleferien, reiste vi et par dager etter skoleslutt.  Lærer Martha de Jong fikk være med et Wycliffe fly dagen før oss. Hun skulle være i Lima i ferien som ble kombinert med et spanskkurs for hennes del.

Ferien begynner med reise via San Lorenzo og Iquitos 

Tidlig den 4. juli kjørte Romulo oss til San Lorenzo. Været var ustabilt, og det så lenge usikkert ut for reisen videre.  Men til vår store glede kom vi av sted utpå ettermiddagen med sjøflyet til Iquitos. Vi var glade da vi kom fram en knapp time før det mørknet.  Det var godt å ta inn på rommene vi leide hos våre eldre venner Lopez.  På nyåret 1978 hadde vi fått en avtale med dette pensjonerte paret som tilhørte en baptistkirke i byen, om fast leie av et rom i deres ganske store leilighet. Der hadde vi tilgang på et bad og en innergård (patio) der vi kunne vaske og tørke klær.  Vi fikk også mulighet for å leie et ekstra rom ved behov. Den første tiden var det familien Vervik og vi som delte på utgiftene. Siden ble det med familien Wilhelm.  Vi var flere dager i Iquitos for å handle sårt tiltrengte medisiner og også en del matvarer og annet til Rudolf og Eva. Før reisen gikk videre til Lima, fikk vi lastet alle kassene om bord på rutebåten “Alfert” dagen før den la ut på turen oppover elva til Tigre Playa.

Nødvendige ærend i Lima

I Lima møtte misjonær Lennart Lindgren oss på flyplassen da vi ankom sent på kvelden. Familien Lindgren hadde nå flyttet inn i en av leilighetene i det nybygde tre etasjes huset der første etasje ble brukt til møter og rom i underetasjen til søndagsskolen. Vi fikk bo i en leilighet i tredje etasje. Den ble ledig da de svenske misjonærene Fag som hadde bodd der, nylig hadde reist til Perene i Chanchamayo for å avløse Liv Haug mens hun var på opphold i Norge.  Denne gangen var det tannlege- og legebesøk som tok det meste av vår tid i Lima. Både voksne og barn hadde stort behov av tannbehandling.  Imellom besøkene hos tannlege og lege, foruten andre nødvendige ting som måtte gjøres i byen, fikk vi tid til besøk i dyreparken og det store indianske markedet i Lima. Møter var vi også med på. John talte i på møtet søndag formiddag. Menigheten i Magdalena, Lima har vokst mye. De ser fram til at det nye kirkebygget på hjørnet av tomten skal bli ferdig. I tilknytning til kirken bygges det et internat for kristne studenter som kommer til byen for å studere.  

Til Inkarikets hovedstad Cuzco og omheng

Den 21. juli var vi ferdige til å starte på feriereisen vår til de mest berømte turiststedene i Peru, en reise vi hadde planlagt og spart til i lang tid. Vi var veldig takknemlige til familie og venner i Norge som hadde bidratt til at denne ferien nå kunne bli en realitet. Vi fløy til den gamle inkahovedstaden Cuzco på 3.400 m.o.h. Der hadde vi bestilt rom på et hotell i sentrum. Det viste seg at eieren av hotellet var radioamatør, så det ble en god del å snakke om mens vi nippet til den varme teen vi fikk servert ved ankomsten. Det var sol og nydelig vær, men selv på dagen var det kaldt i skyggen. Og enda kaldere om kvelden og natten.  Vi var godt kledt med vinterklær fra Norge da vi gikk ut for å spise middag og se oss om i sentrum. Cuzco var Inkarikets hovedstad til 1533 da spanjolene erobret byen. Vi beundret de fine gamle bygningene og murene som var bygd av kjempestore steiner. De lå som limt inntil hverandre.  Ved parken midt i sentrum beså vi den store katolske kirken. Det var imponerende å gå rundt inne i kirken og se på alle de gamle kunstverkene.  Alteret var dekket med gull, og det var også den store utskårne rammen rundt altertavlen. Vi ble vist en søyle av gull på siden av alteret.  Guiden fortalte at den hadde 600 diamanter og edelstener og veide atten kilo. Den var gitt som gave fra en rik familie i byen under kolonitiden.

Det var godt å komme inn i varmen da vi kom tilbake til hotellet i kveldinga. Vi satte stor pris på rommet vårt som hadde sentralvarme og eget bad med varmt vann i kran og dusj.  Etter flyreisen og vandringen rundt i den “tynne” luften på over tretusenmeters høyde, sovnet vi som steiner i de gode sengene på hotellet.

Sightseeing

Dagen etter kjørte vi på sightseeing til en mindre by, Pisac som har en berømt markedsplass. Der ble ikke varene, – for det meste utrolige mengder grønsaker og frukt-, kjøpt og solgt, men byttet.  Det var en gammel tradisjon fra Inka tiden. Varene lå på tepper og sekker ut over hele det store torvet som krydde av folk i fargerike drakter og en mengde turister. Vi turister måtte selvsagt betale for suvenirer vi kjøpte. På denne turen var vi innom en ruinby med fantastiske murer og terrasser. Steinene i murene var slipt sammen, så det gikk ikke å få inn et barberblad i skjøtene!  De var mange hundre år gamle, men sterke jordskjelv hadde ikke rikket på dem. Vi så også vannrør som kom rett ut av murene. Her var det templer for sol og månetilbedelse. Rett opp i fjellveggen var det hogd inn graver i klippen.

Vi kjørte videre til «Valle Sagrado», den hellige dalen. Der spiste vi middag på en «hacienda», en herregård. Mens vi spiste, spilte og danset folkedansere for oss i sine fargerike drakter. Eieren av stedet fortalte at han hadde seilt på en norsk båt i 17 år og tjent penger til å kjøpe dette stedet. Valle Sagrado er kjent for sitt gode jordsmonn. Her vokser den største maisen i verden. På hjemveien ble vi vist en imponerende borg og et festningsverk fra inkatiden. De var bygd av utrolig store steiner som hadde blitt fraktet fra et steinbrudd langt oppe i fjellet. Det var nesten umulig å forstå hvordan de hadde fått det til.  Utvilsomt må det ha vært veldig mange menn i arbeid for å få bygd dette og andre liknende byggverk fra Inkatiden.

Etter en god natts søvn og en god frokost på hotellet, bar det av sted til flere ruinbyer. På et av stedene var det hogd ut ganger i fjellet, og i selve fjellet var det formet ut altere og offerplasser.Vår guide kjørte oss videre til det berømte festningsverket Sacsayhuamán. Det ligger på en høyde med flott utsikt over byen den skulle beskytte, Cuzco. Her er det veldige murer over et stort område med kjempesteiner opp til 40 tonn som er slipt sammen og danner denne imponerende festningen fra inkatiden . Her holdes den årlige Solfesten ved solverv i juni.

Turen til Machu Picchu

Så kom dagen for reisen ned til Machu Picchu. Vi fikk servert en tidlig frokost før vi ble kjørt til togstasjonen. Der var det mye folk, turister fra mange land som skulle med toget ned dalen til den berømte ruinbyen Machu Picchu.  Toget tok oss først opp i fjellet utenfor Cuzco, gjennom et pass og videre ned Valle Sagrado. Etter hvert som vi kom lavere nedover i Urubambadalen, ble vegetasjonen frodigere. Vakker og majestetisk natur. Høye snødekte fjell på over 6000 meter dukket opp i det fjerne. Etter fire timer kom vi til togstasjonen nedenfor Machu Picchu. Alle styrtet ut av toget for å nå de første bussene oppover fjellet der Machu Picchu ruver på toppen. Vi måtte vente en time til bussene kom tilbake.

                                                                        

Bussen kjørte oppover fjellsiden på en smal og svingete vei.  Da vi kom opp, åpnet det seg et fantastisk syn. Machu Picchu ligger på en fjellkam mellom to fjelltopper. Ruinbyen ligger på 2360 m.o.h. med stupbratte terrasser ned mot dalbunnen som ligger 400 meter rett ned. Vi satte oss på en terrasse og spiste medbrakt mat, før vi gikk ned i selve byen. Husene her var også bygd av steiner som så ut til å være slipte slik de satt tett sammen uten murpuss. Det var bygd vannrør som brakte vannet til noen av husene og til ti spesielle bade- eller vannbassenger. Noen steder var selve klippen slipt slik at det var benker og trinn.

Ved tretiden på ettermiddagen tok bussen oss ned til toget, og vi kjørte tilbake til Cuzco. Det ble nesten midnatt før vi kom fram, da et godstog hadde sporet av på linja og skapte forsinkelser på jernbanen.

Med tog sørover til Puno ved Titicacasjøen

Etter fire dager i Cuzco, gikk vår reise sørover langs høyfjellsplatået med tog til Puno.  Vi hadde etter råd fra hotelleieren bestilt seter på første klasse. Det var ikke dyrt, men vi ble likevel litt overrasket da vi ble vist til en vogn som lignet tog som står på museum hjemme, og der er merket tredje klasse. Vognen hadde gamle slitte seter som stod mot hverandre, men uten bord imellom. Det viste seg å bli et problem da vi senere ble servert middag. Forretten var suppe i overfylte suppetallerkener. Det var ikke lett, men gikk bedre da vi fikk hovedretten.  Jeg kikket inn i en 2. klasses vogn, og der satt det tett med folk på benker langs veggene med all bagasjen på gulvet foran seg langs midten av vogna. Toget ble trukket av et damplokomotiv som nok hadde sett bedre dager. Røyk og sot strømmet inn gjennom vinduene. Men landskapet vi kjørte gjennom var utrolig vakkert. Vi var oppe på høyfjellsplatået. Rundt oss så vi høye snødekte fjelltopper som hevet seg opp over små gårder med dyrket mark og dyr som beitet, mest sau og lamaer. Høyeste punkt på reisen var 4369 moh. Vi brukte 12 timer på den 400 km lange turen. Ikke noe hurtigtog akkurat!

Opplevelser i Puno

Da vi kom til Puno sent på ettermiddagen, gikk vi til et hotell ikke langt fra stasjonen. Men det var fullt. Jeg og barna fikk sitte i foajeen i hotellet, mens John gikk rundt til flere hotell. Det viste seg at det var en stor konferanse i byen, og alle hotell var fulle. Denne konferansen visste nok ikke vår hotellvert i Cuzco om. Han mente at det ikke var nødvendig å bestille hotell i Puno på denne tiden av året. Men det skulle vi ha gjort! Juli er den kaldeste måneden i Puno, så vi var glade for å vente inne i varmen.  Da John kom tilbake, ringte hotelleieren til en venn som hadde et billig vandrerhjem, og vi ble lovet et rom med fire senger der. Vi tok en taxi til stedet som ikke så særlig lovende ut, men vi var likevel takknemlige for å få tak over hodet i den bitende kulden. 

Da vi ble vist rommet, så vi at ett av vinduene var i knust. Det var iskaldt på rommet. Ingen oppvarming her, og det hadde nok heller ikke hjulpet mye med knust vindu.  Puno ligger på 3869 m.o.h.  Det var ikke vannkran på rommet, bare en vannkanne og et fat på et stativ. Vannet var iskaldt, men vi måtte som et minimum vaske ansikt og hender før vi la oss.  Vi var veldig skitne av soten fra toget.  På morgenen var det et tynt lag med   is på vannet i kanna!  På gangen var det et lite rom med felles wc, en kran der vi kunne hente vann og en dusj, også med iskaldt vann. Den ble ikke brukt av oss! Det var bare to tynne ulltepper å bre over seg i hver seng, så vi kledde på oss alt vi hadde av varmt tøy. Jeg stakk beina i ermene på min norske lusekofte. Over Maino og Lewi la vi de to vevde teppene av alpakka-ull som vi hadde kjøpt i Cuzco, i tillegg til de tynne teppene som var i sengene. De sov heldigvis som steiner helt til morgenen grydde, mens vi voksne lå og hutret lenge før vi sovnet. Selv om det bare var noen få kuldegrader, kjennes kulda i den tynne lufta på denne høyden kaldere enn gradene skulle tilsi.

Verten på hotellet der vi ventet mens John prøvde å få tak i noe annet til oss, hadde lovet oss et rom der fra midt på dagen, men vi kunne komme på morgenen og plassere bagasjen i et avlåst rom.  Vi forlot tidlig vårt enkle overnattingssted med taxi til dette hotellet der vi spiste en god frokost i den varme spisesalen. John fikk bestilt reisen vår videre til Arequipa med en «colectivo». Det er en vanlig bil som kjører en bestemt rute når den er full. Fra hotellet ringte vi til Mette og Kjell Jaren som vi skulle besøke i Arequipa. De var norske misjonærer i tjeneste for Misjonssambandet. Jarens hadde besøkt oss i Norge da vi var hjemme sist, før de reiste ut til sin første periode i Peru. De ventet oss, men nå kunne vi meddele at vi hadde billetter til en bil dagen etter.

Etter frokosten denne første dagen ble vi med en turistbåt ut til de flytende siv øyene på Titicaca sjøen, verdens høyeste seilbare sjø. Den ligger 3812 moh.  På disse øyene eller flåtene av siv (totora) bor «Los Uros», en indianergruppe som har bodd i dette området i flere århundrer. Turistbåten kjørte litt rundt på sjøen, så vi fikk se flere av disse flytende øyene. Vi stoppet ved en ganske stor øy der de lagde og solgte broderte bilder og vevde tepper. Det er tydelig at de nå for tiden for det meste lever av turisme. Det var ikke mulig å stå stille lenge på et sted uten å bli våt på beina.  Indianerne bodde i små hytter av siv som lå spredd rundt om på øya. De kokte mat på ildsteder laget av leire og plassert foran hyttene.  Vi fikk være med ut på sjøen i en av de typiske sivbåtene.

     

På ettermiddagen ble det tid til litt sightseeing på land og en spasertur i Puno. Vi holdt oss på solsiden av gaten. Det var stor forskjell i temperatur på sol- og skyggesiden. Men mye interessant å se både i byen og omegnen. Utsikten over Titicaca var utvilsomt det vakreste og mest imponerende. Da vi kom tilbake fra utflukten, var det deilig å flytte inn i et rom med oppvarming, gode senger og tykke varme tepper. Etter en heller kald sightseeing i byen på ettermiddagen, satte vi stor pris på det varme rommet med eget bad og en deilig varm dusj før kveldsmat og leggetid. I Puno sier folk: «Her varmer ikke sola, den brenner». Og slik føltes det faktisk når vi var ute i sola midt på dagen. Men så biter kulda desto mer etter at sola går ned!

Reisen videre til Arequipa, den hvite byen

Vi var bare to døgn i Puno. Den 27.juli kjørte vi i bilen sammen med et par fra Frankrike. Det er ikke så langt luftveien fra Puno til Arequipa. Men på en svingete og dårlig grusvei, blir strekningen lang. Etter byen Juliaca ble veien grusomt støvete.  Sand og støv lå som potetmel på veien. Reisen tok ti timer opp og ned over tørre, gule gressletter der flokker med sauer, alpakka og lama beitet. Det var et tørt, men vakkert landskap vi kjørte gjennom ned til Arequipa som ligger ca. 1500 meter lavere enn Puno. Vi kom fram til våre norske venner i 7 tiden på kvelden, fullstendig nedstøvede da vi for det meste kjørte med vinduene åpne på bilen. Det ble varmt i bilen når sola stekte inn vinduene og selvfølgelig ingen aircondition den gangen.  Det var herlig å få en dusj og skifte klær før kveldsmat og hyggelig samvær med Mette og Kjell.

Vi hadde fire deilige dager i Arequipa som er Perus nest største by. Vi besøkte andre misjonærer fra Misjonssambandet, og var med på møter på et par steder der de hadde begynt arbeid. I de følgende årene utvidet denne misjonen sitt arbeid også til andre steder, som Juliaca ved Titicacasjøen. De hadde i mange år en norsk skole for misjonærbarna i Arequipa. Misjonssambandet fikk etter hvert mange misjonærer i Peru, og også i Bolivia. Deres arbeid pågår fortsatt, med færre misjonærer, men med mange peruanske medarbeidere. Jarens tok oss med til flere severdigheter i sentrum av byen, blant annet til et stort gammelt kloster som nå var museum. Det hadde en stor avdeling som tidligere hadde fungert som sykehus. Vi nøt det deilige klimaet i Arequipa med norsk sommervarme om dagen og kjølige netter. Deilig med norsk dyne! Det er vinter på den sørlige halvkule i juli, men Arequipa har mye sol hele året. Det meste av regnet kommer i februar, mars.

Før vi satte oss på bussen på ettermiddagen den siste dagen i juli, ba vi våre norske venner til middag på en hyggelig restaurant der vi koste oss med god mat og en siste prat for denne gangen. Nå hadde vi   drøye tusen km til Lima foran oss. Det var en ny, bra buss, helt ulik den vi kjørte med fra Lima og nordover til Ecuador to år tidligere. Veien var asfaltert og ganske rett der den gikk nordover langs kysten. Vi sov en god del av natten så de 18 timene på bussen før vi var framme i Lima, gikk fort.  Litt trøtte var vi, men ved godt mot for å ta fatt på oppgavene som ventet i Lima før vi etter tre dager der kunne begynne på hjemveien som gikk via Yarina Cocha ved Pucallpa. Den delen av reisen skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.