Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

På denne kategorien “Dagligliv i jungelen” finner du nederst av fem innlegg, kp.40, ovenfor det står kp.43, deretter kp.42, ovenfor det står kp.52 og helt øverst dette kapitlet, kp.62.

Kp.60 står på “Båtliv og reiser”, nest øverst av de fem kapitlene på den kategorien. Kp.61 står øverst på “Bibelkurs og kirkebygg”, mens både kapitlene 63 og 64 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i jungelen i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nytt skolehus og ny lærer høsten 1978

Det var med stor glede vi tok i mot familien Wilhelm og lærer Martha de Jong i oktober 1978. I ett og halvt år hadde Maino og Lewi vært de eneste elevene med meg som lærer på den norske skolen på Tigre Playa, som fortsatt holdt til i et rom i vårt hus. Det var selvsagt litt kjedelig å bare være to med en lærer (mor) som stadig fløy mellom undervisning i skolerommet, syke som banket på døra og andre gjøremål. De tre største av Wilhelms barna hadde gått på skole i Alta siden de reiste til Norge i januar 1977. Marianne begynte dette året i 1.klasse, og Anita på 4 år hadde enda noen år igjen til skolestart. Hun satt ofte på skoletrappa med papir og blyant og den lille hunden sin mens de andre hadde skole. Men alle var glade for å være sammen igjen både på skolen og i fritiden. De hadde mange peruanske venner som de ofte lekte med på ettermiddagen, men med barna til Rudolf og Eva var de nesten som søsken.

Maino og Lewi sammen med Odd-Bjarne Vervik og nabobarn på Tigre Playa i 1978. Vi hadde flere dyr, bl.a. katter. Her er vi sammen med nabojenta Lucy Dahua som i dag arbeider som evangelist og pastor i jungelbyen Nauta i nedre Marañon.

Stor stas var det også med egen skolestue, bygget som en vanlig jungelhytte. Våre peruanske brødre var spesialister på den type bygg. Etter iherdig arbeid for å ta ut materialer fra skogen og sette opp huset, ble skolestua ferdig til innflytting i tide før familien Wilhelm og Martha kom. Palmetaket gjorde at det var mindre varmt i skolestua enn i murhus med bølgeblikk. Vi var der bare på dagtid når myggen for det meste holdt seg inne i skogen, men av og til kom papegøyene våre på besøk.

Jeg skriver i et brev hjem fra den tiden: “Det har vært rene møbelsnekkeriet her en stund. John har laget et lite skap og skrivebord til Maino og Lewi til lekselesing på rommet deres. Dessuten snekret han sammen to skolepulter og et kateter til skolehuset. I dag laget han en enkel skrivepult og bokhylle til Martha. Hun har flyttet inn på rommet som tidligere ble brukt til skole. Vigdis bodde også der da hun var her og hjalp til med undervisningen, men da med færre elever. Rudolf satte med det samme igang med å snekre pulter til de fire skolebarna sine. Den 23. oktober var alt ferdig og skolen kunne begynne. Litt sen start på dette skoleåret, men vi får heller holde på litt lengre enn vanlig skoleår i Norge.”

Inne i skolstua på innvielsesdagen. Skolen var delt i to med en ganske stor åpning mellom rommene. Fine blåmalte skolepulter og svart tavle i begge rom. Nå var det bare å åpne sekkene, ta opp bøkene og sette i gang.

Fordeling av arbeidet.

Mens Martha og jeg delte ansvaret for undervisningen, ble det Eva som tok det meste av arbeidet med alle de syke som oppsøkte oss for behandling og medisiner. Dette arbeidet bare økte i årene som fulgte. Eva og jeg delte på ansvaret for søndagsskolen og oppfølging av medarbeiderne der. John og Rudolf var mye på reiser til alle landsbyene som nå hadde grupper med troende som trengte undervisning og veiledning, foruten at de hadde mye praktisk arbeid med båter og motorer. Forberedelser til bibelstudier og møter både på Tigre Playa og på reisene, tok også sin tid.

I møtene på Tigre Playa og i nabolandsbyer fikk vi etter hvert god hjelp av evangelist Marcial og ungdommene. Det betydde mye, særlig når John og Rudolf var på lengre reiser til landsbyer både langs Marañon og Morona. Det var forøvrig et utall andre oppgaver; som misjonens regnskap, radiokontakten med Wycliffe basen i Yarina, foruten alle flyvningene fra Yarina med eller uten passasjerer som skulle tas hånd om på mellomlandinger og ikke sjelden overnattinger på vei til og fra de mange indianer landsbyene.

Barna øvde inn sanger, sketsjer, konkurranser og mye annet morsomt til jul- og sommeravslutninger. Vi voksne var entusiastiske tilskuere.

NKS kurs for Maino og Sonya i 9. klasse.

Fra det nye skoleåret høsten 1979 tok jeg i bruk NKS kurs med oppgaver og stiler som rettet seg mot eksamen i ungdomsskolen, som den gang var etter 9.klasse da førskolen enda ikke var innkludert i grunnskolen. Dette var i fagene norsk, nynorsk, engelsk og tysk. Det ble en stor hjelp i undervisningen og ikke minst bedømmingen av resultatene deres i disse fagene. Dette gjaldt særlig stiler i norsk og nynorsk. Da skoleåret gikk mot sin avslutning våren 1980, viste det seg at både Sonya og Maino fikk bedre karakterer på oppgavene som ble rettet i Norge, enn de jeg rettet. Jeg var nok redd for ikke å være streng nok! Martha hadde matematikk og naturfag for ungdomsskoleelevene, mens jeg hadde alle de øvrige fagene. Men hun hadde i steden de fleste fagene i klassene i barneskolen. Eva trådte til som musikk- og formingslærer. Etter vi reiste til Norge sommeren 1980, fortsatte Martha to år til som lærer for barna til Rudolf og Eva på Tigre Playa. Sonya fortsatte sin skolegang på Wycliffe basen i Yarina da vi reiste. Der tok hun 3-årig highschool på to år. En stor bragd!

Det store bildet er fra en 17.mai feiring. Etter sekkeløp og andre konkurranser var det premieutdeling og godterier, som sees på bildet. Da ble Anita inkludert .Fotball med nabobarna en ettermiddag.

Maino med tre av våre mange småpapegøyer “pivichos”. Sonya med papegøyene, vår Klara og Wilhelms Polly, som begge var flinke til å prate og synge. Dessuten hadde vi små vannskilpadder som holdt til i et stort “badekar” ved vanntanken

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, kp. 58 på “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.61 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Vi reiser til landsbyer i Morona – familien Vervik på Tigre Playa

I midten av august 1978 satte hele familien kursen for bielven Morona om bord i Alli Shungo. Vi vinket farvel med Oddbjørg og Gunnar Vervik som arbeidet sammen med oss på Tigre Playa mens Rudolf og Eva Wilhelm var i Norge. Familien Wilhelm og lærer Martha de Jong fra Alta ventet vi i oktober. Martha ville bli en god forsterkning til vår norske skole som da kom til å ha 6 elever, våre to og fire av barna til Rudolf og Eva. Vi så fram til dagen vi kunne hilse dem velkommen til Tigre Playa. Utvilsomt ville vi savne Oddbjørg og Gunnar som da skulle videre til andre oppgaver i Peru etter drøyt et års samarbeid .

Det var lenge siden hele familien hadde vært i Morona, men John og også Rudolf hadde besøkt landsbyene i Morona både med Alli Shungo, speedbåten og den store trebåten etter det. Men siden motoren i husbåten etter hvert sviktet helt, og det tok tid før den nye motoren ble installert, var det nå blitt ekstra lenge siden landsbyene i øvre del av Morona hadde hatt besøk. Etter at John og Gunnar kom hjem fra Iquitos med ny motor i Alli Shungo i begynnelsen av juni-78, var båten i stadig bruk til besøk på utpostene både opp- og nedover Marañon.  Men nå var vi endelig på vei oppover Morona der vi regnet med å tilbringe nærmere fire uker. Vi håpet å få besøkt så mange landsbyer som mulig, også noen av stedene inne i de små bielvene til Morona. På denne reisen hadde vi flere spesielle opplevelser litt utenom det vanlige. Det er særlig disse hendelsene jeg vil skrive om fra denne turen.

Vi hadde allerede vært på reise noen dager og besøkt mange landsbyer. I flere av dem var det nå grupper med troende som ville lære mer av Guds Ord. Det var alltid mange syke som ville ha hjelp og medisiner. Denne ettermiddagen la vi til for natten ved en liten strand på en strekning med lite bosetninger. Det er mye bittesmå mosquito i dette området. I motsetning til myggen, er disse aktive på dagen, men forsvinner inn i skogen ved mørkets frambrudd.  Det var enda tidlig på ettermiddagen, men ganske langt til nærmeste landsby. Vi bestemte oss for å fortsette dit tidlig neste morgen.

Her holder jeg på med å forberede en leksjon med flanellograf inne i Alli Shungo. Det brukte vi mye til å visualisere fortellinger fra bibelen. Maino leser på et vedlegg til en av medisinene vi hadde med oss.

Huangana – Villsvin jakt

Da vi hadde lagt til og bundet båten, hører vi bjeffing. En hund her? Det er jo langt fra folk?  Plutselig sier Rosalio som var med oss på reisen: «Det er huangana – villsvin.»  Det hørtes ut som de var rett innenfor de nærmeste trærne. Jaktinstinktet våknet hos John og Rosalio. John tok revolveren, og Rosalio geværet, og sammen satte de av sted inn i skogen. Det kunne smake godt med ferskt kjøtt etter dagene med hermetikk og av og til fersk fisk. Vi håpet de ville komme tilbake med ett villsvin. Jeg og barna utforsket stranden og plukket noen skjell før vi tok et bad i elva.

Vi hørte et par skudd inne fra skogen. Men tiden gikk, og det var fortsatt stille. Om ikke lenge ville det begynne å skumre. Jeg ble urolig. Vi speidet mot skogen, men ingen var å se. Ikke hørte vi noe mer heller. Eller var det enda et skudd vi hørte? John hadde sin kornett i båten. Det hendte han spilte litt på kornetten på reisene, selv om det var gitar eller trekkspill som bruktes på møtene. Jeg tok kornetten ut av kassa, gikk ut på stranda og prøvde å lage lyd. Men det ble dårlige greier. Uroen økte etter hvert som tiden gikk.  Om ikke lenge ville det bli mørkt inne i skogen. Hvor ble de av? Kanskje hadde de mistet retningen og gikk seg vill? Eller hadde en villsvinflokk skadet dem?

Mens vi gikk der på stranden og lyttet og speidet, hørte vi John rope. Vi snudde oss etter lyden, og der kom han og Rosalio gående langs elvebredden. De hadde kommet ut av skogen litt ovenfor oss. Hvilken lettelse! Da de kom nærmere, så vi at de bar på hvert sitt villsvin. Maino og Lewi ropte begeistret, både over å se dem og over fangsten de bar på.» 

John forteller fra denne opplevelsen:

«Jeg gav Rosalio haglgeværet, og tok selv med revolveren, kaliber 12. Vi gikk innover i jungelen etter lydene vi hørte. Jungelen ute ved elven er veldig tett med mye busker, lianer og store trær, men litt lengre inne åpner det seg mer. Vi hadde ikke kommet langt før vi så flere villsvin som gikk og rotet i bakken.

Rosalio la an og skjøt på det nærmeste dyret som satte i et hyl og falt om, men reiste seg igjen, løp noen skritt, og falt igjen. Nå var det som hele skogen eksploderte av hyl og lyden av en stor flokk villsvin som styrtet av gårde gjennom underskogen. Rosalio løp etter dem, mens jeg ble stående igjen ved det skadeskutte villsvinet. Med et skudd fra revolveren var dets kamp over. Jeg ropte på Rosalio at han skulle komme tilbake, men han hørte meg ikke. Så ble det helt stille i jungelen.

Etter en stund hørte jeg to skudd på avstand. Jeg ropte av full hals, men fikk ikke svar. Jeg ventet litt før jeg avfyrte noen skudd i luften. Rosalio svarte med skudd. På den måten fant vi hverandre. Han hadde skutt enda et villsvin og kom bærende på det. Han hadde bundet et rep av bark rundt føttene på villsvinet. På den måten ble det lettere å bære. Det begynte å mørkne i skogen. Derfor tok vi oss ikke tid til å binde bark rundt det andre villsvinet. Jeg tenker det veide over 20 kilo, så det ble en tung bør.

Nå gjaldt det å finne tilbake til elva og båten raskest mulig. Vi hadde løpt en del rundt under jakta og var usikre på retningen til elva. Etter en stund oppdaget vi at vi kom tilbake til stedet der vi hadde skutt det første dyret.  Nå ble vi ganske bekymret. Det skumrer fort inne i skogen. Vi tenkte oss godt om, og kom på at vi hadde gått forbi et lite bekkefar. Da vi kom til bekken, fulgte vi den i retningen den rant. Her var det tett underskog, men snart så vi at det lysnet lenger fremme. Vi var lettet og glade da vi kom ut til Morona i en sving ovenfor der «Alli Shungo» var fortøyd. Gro og barna ble veldig glade over å se oss! Det kunne ha gått ille om vi ikke hadde funnet ut til elva før det ble helt mørkt.»

Reisen videre – grillet villsvin

Neste morgen kjørte vi videre oppover elva til vi kom til en forlatt hytte. Mens vi var underveis, skar Rosalio skinnet av villsvinene og stykket dem opp. Han satt bak på båten hvor han hadde rikelig tilgang til vann. Vi stoppet ved hytta. Utenfor den satte vi opp en «barbacoa», en grill av kraftige pinner og gjorde opp ild for å røyke det meste av kjøttet. Noen fine stykker stekte vi med det samme. Vi hadde ikke kjøleskap, og rått kjøtt holder seg ikke lenge i varmt jungelklima, mens det røkte kan oppbevares lenge om det holdes tørt. Da vi senere på dagen dro videre oppover Morona, hadde vi med røkt kjøtt, både til oss selv og til å gi bort i de par nærmeste landsbyene vi besøkte. Det var stor glede i landsbyen vi kom til den ettermiddagen. Det er langt fra hver dag det er kjøtt å få. På kvelden samlet folket seg til møte i skolen. Det ble en fin kveld med mye sang, bønn og vitnesbyrd. I slutten av møtet kom mange fram til forbønn.

Egg fra “charapas“ store vannskilpadder, – og fiskelykke 

På denne reisen så vi spor etter store vannskilpadder på noen av sandstrendene. Det var lavvann og årstiden da skilpaddene går opp for å legge egg i den varme sanden. På tilbakereisen stoppet vi en sandbanke for å se på et rede. Vi så spor etter skilpadder flere steder oppover denne sandbanken.

Det var de store skilpaddene som hadde lagt egg der. Vi pleide ikke å røre redene da det dessverre var altfor mange som tømte redene for egg for å selge. Det var stor etterspørsel etter disse eggene som ble regnet for en delikatesse, og det var gode penger å tjene på salget i byer som Yurimaguas og Iquitos. Eggene fra skilpaddene har mykt skall. For at eggene skal holde seg på lengre reiser, legges de i en kurv med grovt salt. Men nå som vi hadde sett så mange spor, fikk vi lyst til å se på et rede og kanskje ta noen få egg. Vi gravde forsiktig ned i sanden på et av stedene der det var tydelig at en skilpadde hadde laget et rede. Det viste seg å være et stort rede med sikkert over hundre egg, runde som ping-pong baller. Vi kunne ikke dy oss, men plukket forsiktig opp noen få egg før vi skjøv sanden godt tilbake over eggene og sporene våre.  Vi hadde smakt egg fra skilpadder før når vi en sjelden gang hadde fått det som gave eller i bytte med medisiner. I og med at hviten ikke stivner, likte vi dem ikke noe særlig kokte. Men når eggene piskes og stekes til en omelett, smaker det godt.

Her letes det etter skilpaddeegg. Til høyre kjøper læreren i Shoroya medisiner til seg og familien. Han er en av de svært få med fast lønn.

Et par gode fiskefangster ble det også på denne reisen. Det er ikke alltid vi er like heldige.

På grunn med Alli Shungo

Det var lavvannstid, og Morona var veldig grunn på denne reisen, særlig i den øvre delen. Det regnet nesten ikke, og en dag på nedturen kjørte vi rett på en banke med rullesteiner under vannoverflaten midt i elva. John ruste med motoren og prøvde å komme av, men båten leet seg ikke. Det så helt umulig ut. Strømmen førte oss bare lengre opp på grunna, og Alli Shungo begynte å legge seg over mot siden. John hoppet ut i elva for å finne hvor det var nærmest til dypere vann. Da han hadde sett seg ut retningen, gikk han inn i styrhuset igjen. Rosalio, Maino, Lewi og jeg hoppet ut i elva for å dytte. Vi stod i vann til livet og dyttet det beste vi kunne, mens John tok i med all kraften motoren hadde. Plutselig kom vi av grunna, og alle unntatt jeg, kom seg om bord. Jeg mistet festet jeg hadde på båten da den fór framover. Heldigvis var jeg en ganske god svømmer og kom meg til elvebredden lengre nede. Strømmen er sterk så langt opp i elva som vi var nå, og jeg ble ført et stykke nedover mens jeg svømte mot land. Det gikk bra! Ingen av oss merket noe til fiskene “piraya” og “canero” som er utstyrt med skarpe tenner, heller ikke så vi noe til krokodiller -“kayman” som vi visste fantes i elva. Motorduren skremte dem kanskje bort.

Båten kom løs fra steinbanken, men jeg havnet i elva. Det gikk bra både med meg og båten. I en landsby i Pushaga var de i ferd med å lage noen tørre gryn av rotfrukten yoka. Det ferdige produktet heter “fariña”. Her presses vannet ut.

Besøk i bielvene og avslutning på reisen.

På turen besøkte vi også shapra landsbyene i bielvene Siquanga og Pushaga. Men da lot vi Alli Shungo være igjen ved et par hus like innenfor munningen, mens vi kjørte opp til landsbyene med en mindre båt. Som på de andre stedene vi besøkte langs Morona, gikk folk mann av huse for å være med på møtene. De trodde nesten at vi hadde glemt dem fordi det hadde gått så lang tid siden de hadde sett oss. På grunn av de store avstandene i Morona og mye arbeid i landsbyene langs Marañon, ble det dessverre altfor sjeldent vi fikk besøkt disse stedene langt inne i Perus jungel. Den lange tiden uten flodbåten operativ, gjorde det enda vanskeligere. Men med Alli Shungo i drift igjen, håpet vi at det skulle bli tettere mellom besøkene. Vi lovte at det ikke ville gå så lang tid til neste gang vi kom.

Det var en glede å se alle som med stor interesse lyttet til Guds Ord og gav sine liv til Jesus midt i dette området med mye åndelig mørke. På alle steder ba vi for syke, men vi fikk også være til hjelp med medisiner og behandlinger blant annet for sår og byller av ulike slag. Da vi startet opp motoren den siste dagen i Morona med kurs for Tigre Playa, takket vi for Guds beskyttelse og hjelp på reisen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 51, 53 og 54 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” med kapittel 51 nederst.

Marañon går over sine bredder i juni 1975

Det begynte å lysne, og som vanlig våknet jeg med lyset i 6 tiden. Jeg satte meg opp og svingte bena ned på gulvet. Til min forskrekkelse satte jeg føttene i vann.  Det ble et skikkelig plask! Jeg så meg rundt i rommet . Det lå et lag vann på hele gulvet i soverommet.  Jeg kledde på meg og gikk til Vigdis sitt rom. Det var også skolestue for Maino og Sonja i 4. og Ester i 1.klasse. Vigdis hadde nettopp våknet og så forskrekket bort på meg i døråpningen. Hun hadde tydeligvis oppdaget vannet som dekket hele gulvet i rommet hennes. Barna kom plaskende i vannet fra sitt rom. De var ganske så oppspilte. Dette var noe vi aldri hadde opplevd før, og heller ikke hadde trodd vi skulle oppleve. Vi kikket ut av vinduene, og måtte bare konstatere at alt stod under vann rundt oss. Denne gangen hadde Marañon kommet helt inn i huset vårt! John var i San Lorenzo, men Rudolf og Eva med barna var hjemme. Hos dem var vannet så vidt begynt å piple inn over dørstokken denne morgenen i juni 1975. Spørsmålene vi stilte hverandre var mange: «Vil vannet fortsette å stige, eller er dette toppen?  Hva gjør vi om elva stiger enda mer? Nei, det har jo aldri vært så høyt før.” Vi ble enige om å se det an til etter frokost.  Jeg plasket barbeint rundt på kjøkkenet mens jeg lagde i stand frokosten. Ganske så bekymret, må jeg innrømme.  

Elva hadde begynt å stige før John reiste til San Lorenzo. Det var vanlig med høyvann på denne tiden av året. Men etter hvert steg elva mye mer enn tidligere år. San Lorenzo ligger på en stor høyde som ikke oversvømmes, men Tigre Playa ligger lavere og oversvømmes av og til i regntiden.  Jeg var glad for at familien Wilhelm var hjemme i nabohuset, og at Vigdis var sammen med meg og barna i vårt hus. Vigdis Flatland hadde vært på Tigre Playa i nærmere et halvt år. Hun hjalp meg med undervisningen av barna våre og Wilhelms. Neste skoleår skulle starte om et par måneder og da ville det bli enda en elev med Lewi i 1.klasse. Jeg hadde mange oppgaver utenom skolen, både i hjemmet, i menigheten og sykearbeidet. Det ville nærmest være umulig for meg å være alene med fire elever på tre forskjellige klassetrinn om de skulle få en god undervisning. Vi var veldig takknemlige for at Vigdis ville komme og bli oss til så god hjelp.

Vannet omringer huset, men det har enda ikke kommet til høyde med gulvet inne på dette bildet. Bildet til høyre er tatt noen dager senere og viser hvordan vannet kom inn i husene våre.

I dagene som fulgte etter at John hadde reist nedover Marañon med «Alli Shungo», så vi hvordan den store sandbanken forsvant helt under vann. Men det stoppet ikke der.  Elva gikk over sine bredder og ganske sakte fortsatte den å stige innover landsbyen.  Vi uroet oss ikke særlig over det.  Det hadde hendt før.  Ikke lenge etter at vi bosatte oss på Tigre Playa i januar 1970, kom det en oversvømmelse som gikk et par trappetrinn opp mot gulvet i bambushytta vi bodde i. Den stod på påler som de fleste andre hyttene langs Marañon.  Men elva gikk ganske fort ned igjen den gangen. Da vi bygde huset og senere motorhuset, og likedan da familien Wilhelm bygde sitt hus, tok vi høyde for oversvømmelse ved å fylle ut grunnmuren og støpe gulvet ganske høyt over bakkenivå.  Ved et par tidligere oversvømmelser, vasket vannet så vidt over det støpte verandagulvet som bare var litt over bakkehøyde. En annen gang gikk vannet over det første trappetrinnet, men nå steg det enda et par trinn.

Vannet steg nesten til vindushøyde

Dermed opplevde vi denne morgenen at vannet i løpet av natten hadde begynt å renne innunder døren. Dessuten ble det filtrert inn gjennom murveggene. Da vi utpå dagen så at vannet bare fortsatte å stige, begynte jobben med å løfte saker og ting opp fra vannet. Det var heldigvis ganske mye murstein og planker igjen fra byggingstiden. Det ble båret fra sin lagerplass og inn i husene våre. Det første som måtte opp var kjøleskap og fryser som gikk på parafin. Rudolf kom over å hjalp oss med de tyngste takene. Etter hvert måtte også møbler løftes opp. Hver morgen var vi sikre på at i dag stopper det. “Elva kan da ikke bare fortsette å gå opp”, var det daglige omkvedet. Men det gjorde den om enn sakte. Rudolf var bekymret for lysmotoren. Den stod på en opphøyd sementplatting på gulvet i motorhuset, men vannet steg nærmere og nærmere skruene den var montert med på plattingen. Han strevde lenge for å få skruene løs for å sette motoren på et høyere sted. Men de ville ikke lee på seg med det verktøyet han hadde for hånd. Vi måtte bare håpe vannet gikk ned før det nådde opp til generatoren.

Vi flytter inn i kirken

Vi innså etter et par dager at nå var det ingen vei utenom å flytte til kirken. Den andre dagen med vann inne, våknet vi med våte overlaken etter at en snipp hadde falt ned i vannet og trakk vann oppover til nesten hele lakenet var vått! Det var heller ikke noe særlig å lage mat vassende i vann til langt over anklene. Kirken stod på påler som var ganske mye høyere over bakken enn våre hus. Vi la en kraftig plastikk på hele gulvet i søndagsskolerommet bakerst i kirken. På den la vi madrassene våre i rad og rekke. Sengetøyet kom på plass og til sist ble myggnettene som vi brukte på reiser, hengt over “sengene” våre. Alle flyttet ut, unntatt Rudolf som ville være igjen i sin oppbygde seng i huset. John var fortsatt i San Lorenzo dit han hadde reist for å besøke den voksende gruppen med troende over helgen. Dessuten håpet han å få hjelp av en mekaniker på oljekompaniets base til å se på startmotoren til husbåten og andre ting som ikke fungerte helt som det skulle. Det viste seg at det trengtes en ny del, men den måtte bestilles fra Lima. Det umulig å starte båten. Han ventet på en større båt til å taue Alli Shungo opp Marañon. John måtte bare bli der inntil videre selv om han var svært bekymret for situasjonen på Tigre Playa.

På det ene bildet leser jeg på en huskelapp om matvarer og annet som vi trengte i kirken. Det var lagret i hyllene i overskapet på kjøkkenet.

John kommer hjem

Endelig fikk vi beskjed fra John over radio at en større båt hadde lagt til i San Lorenzo kvelden før. John fikk overtalt eieren til å taue Alli Shungo opp til Tigre Playa, og nå skulle de snart starte på turen oppover elva. Da hadde det gått flere dager siden vannet først kom inn i husene våre. Utpå ettermiddagen kunne John fortøye båten i et appelsintre utenfor kirken. Vi var alle glade for å se ham trygt tilbake og for å få mer hjelp i arbeidet og utfordringene som oversvømmelsen førte med seg. Vannet var nå så høyt at gulvet i nabofamiliens hytte var under vann. Familien flyttet inn til oss i kirken. Adolfo som var blind, hans kone og tre små barn kom til Tigre Playa like etter vi var tilbake fra Norge i 1972. De kom fra en landsby ved Morona der de ikke hadde noen familie. Da var alle barna syke. Vi fikk kjøpt en liten hytte til dem nedenfor de to hyttene vi hadde bygd til de syke med familier som kom for å få hjelp på Tigre Playa. Adolfo og familien tok imot troen på Jesus. De voksne ble døpt og var trofast med på møtene. Nå fikk de et hjørne bakerst i kirken der de ordnet med sengeplassene sine. Det var ingen møter i kirken i denne tiden. Mange familier hadde flyttet til åkrene sine som lå på høydedrag i den lille elven som renner ut like ved Tigre Playa. De som var igjen i landsbyen beveget seg minst mulig ut i det grumsete Marañon vannet som fløt rundt oss på alle kanter.

Elio Solis hadde vært med John til San Lorenzo og kom tilbake sammen med ham. Elio ble til god hjelp med mange ulike oppgaver i denne tiden. Han sov i styrhuset på Alli Shungo, men spiste sammen med oss i kirken. Han hjalp også vår blinde venn Adolfo og familien så de fikk kokt sin mat på ildstedet i huset sitt. Det var bygd litt opp. Dessuten stod vannet bare så vidt over gulvet hos dem. Mat fikk de av oss. Det var rikelig med villsvin og småvilt under oversvømmelsen. Naboene våre visste hvor høydene var, dit dyrene søkte unna vannet. Vi fikk stadig tilbud om å kjøpe kjøtt og hadde rikelig til å dele med andre. Vi slaktet også noen av våre egne kyllinger, mens fisk ikke finnes når det er høyvann. Da svømmer fiskene langt inn mellom trærne i jungelen. Men når vannet går ned, kommer det store stimer oppover elva. Enda var det nok av bananer og maniok, men etter hvert ble mye på åkrene ødelagt av vannet.

Hønene fikk sin mat morgen og ettermiddag. De la mindre egg enn vanlig under oversvømmelsen, men alltids var det noen egg å hente nesten daglig. Vi satte opp flere høye vagler de kunne sitte på, men det hendte en og annen falt i vannet. Rugekassene der de la egg var fra før bygd høyt opp. I tillegg måtte vi bygge opp matfatet. På bildet under er det min tur i hønsehuset. Vi damene delte på den jobben.

I kano til hønsehuset morgen og ettermiddag med mat til hønene og sanking av egg. Elio ror oss trygt mellom husene. For barna er det en avveksling å være med siden de ikke kan leke ute. De store har skole, men det blir litt amputert under oversvømmelsen uten noe sted å holde til. Det ble noe skolearbeid på benkene i kirken, men det var ikke lett å finne roen!

Vannet begynner å synke!

Det var en gledens dag da vi oppdaget at vannet hadde sunket noe i nattens løp. Først gikk det ned ganske sakte, men så fikk vannet fart på seg. Elva gikk ganske fort ned etter at det nærmest virket å nøle det første døgnet. Da vannet omsider trakk seg tilbake, var det et sørgelig syn som møtte oss. Leire over alt også inne i husene våre, men ikke så ille som ute. Vannet var delvis blitt filtrert gjennom murveggene. Her hadde vi en vaske- og ryddejobb å gjøre. Det var et arbeid som vi tok fatt på så snart det var mulig. Gulv og vegger opp til vindushøyde ble vasket, og møbler og annet ble vasket og satt ned på sine vante plasser. Det gikk ganske så bra, og det meste kom fra det uten varig mén! John og Rudolf gikk løs på lysmotoren så snart vannet var ute av motorhuset. Den ble demontert etter å ha stått delvis under vann i mange dager. Delene la de på plater ute i sola for å tørke. Vi var spente da den ble satt sammen igjen. Det hørtes gledesrop fra motorhuset da den startet ved første forsøk. Alle var spente da lysbryteren ble skrudd på. Endelig, der kom lyset på i alle pærer og lysrør! Under hele oversvømmelsen måtte vi bruke parafinlampene som vi hadde i reserve fra tiden før vi fikk lysmotoren.

Mye vann enda, men av den våte kanten på mursteinsveggene, synes det tydelig at elva er på vei ned. Det kom også noen syke innom under oversvømmelsen. De fikk behandling i kirken.

Oversvømmelsen varte i 14 dager. Den ødela de fleste åkrene i distriktet. Folk hadde lite å spise. Viltkjøttet hjalp dem under oversvømmelsen. Da vannet dro seg tilbake, kom fiskestimene. Alle drog ut i kanoene sine med sine “tarafa” – fiskegarn og harpuner. Det ble mye fisk til alle, også vi fikk fisk og ble tilbudt fisk som vi byttet med ris. Det lå fisk til tørk på stokker og tak. Sola tørket både fisken og leira i dagene som fulgte etter oversvømmelsen. Vi bestilte sekker med ris og bønner som kom med rutebåten fra Iquitos. Dessuten tok John og Elio med seg bananer og maniok fra Morona på en planlagt reise til landsbyene der i juli. Langs Morona er landet høyere, så de fleste åkrene hadde sluppet unna vannet. Alt dette delte vi ut til naboene på Tigre Playa så langt det rakk. I alle årene i vi bodde ved Marañon, både på Tigre Playa og i Saramiriza opplevde vi aldri en så stor flom igjen. Men i 1997 kom det en flom som nok ikke var langt unna storflommen i 1975. Etter flommen i -97 fikk vi bidrag fra norsk UD til å hjelpe folk i mange av landsbyene langs Marañon med skolebespisning foruten matvarer og nye planter.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 49 og 50 står på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 52 står nest øverst av kapitlene på “Dagligliv i junglen.” Kapitlene 53 og 54 står ovenfor kp.51 på samme kategori.

Elio Solis blir frelst på Tigre Playa

Vi hadde begynt møtet denne torsdagskvelden på Tigre Playa. Eva Wilhelm ledet sangen med sin gitar da noen unge gutter kom inn i kirken og satte seg lengst bak.  Et par av dem hadde vært innom før, men de andre var ukjente. De var litt urolige, men fulgte delvis med på sangene.  John og Rudolf var på besøk i landsbyer i distriktet. Eva og jeg var alene om ansvaret på Tigre Playa, noe vi var av og til.  Det var jeg som skulle ha bibelundervisningen denne kvelden. Guttene lo og forstyrret en del, men de roet seg etter hvert.  Vi avsluttet som vanlig med en sang og innbydelse til forbønn. Et par av ungdommene gikk ut mens de andre satt igjen. Mens vi ba, falt plutselig den ene av guttene ned på kne ved benken og begynte å gråte mens han ropte om tilgivelse for sine synder. Vi ba for han der ved benken. Etter en stund, stilnet gråten. Han satte seg opp mens han takket Jesus for tilgivelse og frelse. Han ville gjerne ha en bibel. Det hadde vi ikke med oss da, men han lovte å komme tilbake.

Den kvelden førte til en stor forandring i livet til Elio Solis. Han var egentlig fra en fjellby lenger sør i Peru der han etter videregående ble innkalt til militærtjeneste. Den hadde han nettopp avsluttet ved en av forlegningene i jungelen i grenseområdet mot Equador. Han hadde blitt kjent med en familie på Tigre Playa der han tok inn etter militærtjenesten. Der var det flere ungdommer på hans alder. Elio var ute og festet med noen av dem. Men et par av disse ungdommene kom fast til møtene i kirken. De hadde invitert Elio med til møtet. Ingen av dem hadde nok sett for seg det som skjedde med ham denne kvelden.  Nå ble det slutt med festing og drikking for Elio sin del. Søndagen etter kjøpte han en Bibel som han leste i med stor iver. Han hadde mange spørsmål og snakket mye med John i ukene etter sin omvendelse og kom trofast til møtene.

Elio som tømmerhogger i bielven Sillay

Etter en tid fikk Elio arbeid som tømmerhogger for en «patron»  som tok ut tømmer i Sillay, en bielv til elven Cahuapanas, som munner ut i Marañon nedenfor Tigre Playa. Vi bad mye for ham at han måtte bli bevart i det tøffe miljøet som rådet i tømmerhoggerleirene.  Fra reiser i Morona kjente vi til et par slike leire. Det var dessverre ikke noe positivt bekjentskap.  Vi hørte ikke fra Elio på lenge. Men en dag fikk vi et brev der han skrev at han hadde det bra, og at han snart ville komme til Tigre Playa for å lære mer. Brevet var spekket med bibelord og mange spørsmål i forbindelse med disse.  Vi fikk sendt et svar tilbake med dem som hadde med brevet, da de reiste tilbake til Sillay. Elio skrev også at han ønsket å bosette seg blant chayahuita (shawi) indianerne og vitne om Jesus i landsbyene i området. Vi innbød ham til en bibeluke vi snart skulle ha, og til å være med i arbeidet på Tigre Playa en tid.

Tilbake på Tigre Playa

Elio kom til Bibeluka der han fulgte ivrig med på undervisningen. I mai 1975 ble han døpt både i vann og ånd. Elio ble enda mer ivrig etter å nå ut med Evangeliet.   Han var til stor hjelp på reiser til landsbyene langs Marañon og hjalp oss dessuten med forskjellige praktiske gjøremål på Tigre Playa. Ikke minst hjalp han oss mye under den største oversvømmelsen vi har opplevd i jungelen. Oversvømmelsen varte en 14 dagers tid midt i juni. Vannet gikk opp til vinduene i vårt og Wilhelms hus. Vi måtte flytte ut i kirken den tiden. Den stod på høye påler som de fleste hus i landsbyen. Vi vil skrive mer om den tiden i et annet innlegg på bloggen.

I slutten av juni ble Elio med John på en evangeliseringsreise oppover Morona elven. Husbåten «Alli Shungo» hadde problemer med startmotoren. Det var også andre ting som ikke fungerte som det skulle. Derfor reiste de i en åpen trebåt med et halvtak av palmeblader over den bakerste delen av båten. De besøkte de fleste landsbyene og småstedene langs Morona i løpet av de 25 dagene reisen varte. Det var oppmuntrende å møte dem som hadde tatt imot evangeliet på tidligere reiser. John forteller at de var glade over å få besøk igjen.  Elio var til god hjelp, både med båtkjøringen og i forkynnelse og undervisning. Han vitnet med entusiasme og nådde inn til folket på en spesiell måte. Det var tydelig at han fikk god kontakt med indianerne.  De hadde mye regn på turen, og ble dyvåte flere ganger. Dessuten var det veldig kaldt en ukes tid, i alle fall til å være ved ekvator. Både John og Elio frøs mye på den reisen. De tørket klær og varmet seg ved ildstedet der de kom i hus. Men ved hjemkomsten sa de at alt de opplevde i landsbyene, der mange gav sine liv til Jesus og innstendig ba dem komme igjen, oppveide for de negative opplevelsene.

Elio tilbake i Sillay

Da vi kom tilbake til Tigre Playa, ville Elio reise til Sillay dit han følte at Herren kalte ham til å dele evangeliet om frelse i Jesus og om Gud som skaper og far. Han fikk med seg en ny bibel da den gamle var ganske utslitt. Utstyrt med nye sko og klesskift reiste han glad av sted. Han hadde allerede lært seg litt av chayahuita språket, og med sin rike utrustning tvilte vi ikke på at han snart ville lære mer og blir til stor velsignelse blant dette folket. Med alt arbeidet vi allerede hadde, og det store området vi reiste i, var det ikke mulig for oss å ta opp arbeid i Sillay. Elio ble en utsendt medarbeider som Gud brukte blant chayahuita folket.

Vi hadde sporadisk kontakt med Elio i tiden som fulgte, foruten at vi av og til hørte om hans arbeid gjennom andre som hadde vært på tømmerhogst og annet arbeid i området. Vi forstod at det var sterk motstand mot evangeliet fra en del av de eldre og særlig fra medisinmannen (sjaman) i en av landsbyene. Derfra ble Elio nærmest jaget bort. Under påvirkning av sjamanen som alle fryktet da de mente at han kunne kaste forbannelse og død på dem, ville de ikke ha noe med dette nye å gjøre.  Men i andre landsbyer var det åpenhet for Evangeliet, og mange tok imot troen på Jesus som frelser og Herre. Elio fant seg sin kone i en familie som var blitt kristne i en av disse landsbyene. Mens han virket der og på andre steder langs Sillay, hendte det noe svært spesielt i landsbyen der de tidligere hadde jaget han bort.

Send bud på Elio! – En ung mann dør og vender tilbake til livet.

En ung mann i denne landsbyen ble syk av lungebetennelse. Etter noen dager med høy feber, døde han. Dette hendte tidlig på morgenen. Som skikken er i jungelen, ble kroppen lagt på et bord og dekket til med et tøystykke. Familien var selvsagt i stor sorg. De samlet seg rundt bordet der det ble tent lys i alle fire hjørnene. Ved en slik anledning gråter mor og søsken høylytt ut sin fortvilelse, og etter hvert kommer naboer stille inn og setter seg rundt i rommet for å vise sin medfølelse. Utpå ettermiddagen var huset fullt av folk som tok del i sorgen, og klageropene fra kvinnene økte i styrke. Stor var forskrekkelsen blant de frammøtte da den døde plutselig begynte å røre på seg. Gråten og skrikene stoppet momentant da den døde gutten reiste seg opp på bordet! Det hadde gått mange timer siden han var erklært død av familien og medisinmannen.

Det ble helt stille i rommet da han begynte å snakke. Den unge mannen fortalte det han hadde opplevd; at han hadde reist seg opp fra sin kropp. Han så og hørte dem som gråt rundt bordet. Han så seg selv ligge igjen på bordet, mens han gikk ut av huset og fortsatte bortover stien mellom landsbyens åkerlapper. Men så kom han inn på en sti som han aldri hadde gått før. Han fortalte at han gikk ganske lenge, helt til han kom fram til en ukjent elv. Mens han så etter en mulighet til å komme over elven, kom en lysende skikkelse imot ham.  Denne vakre, lysende skikkelsen snakket til ham og sa at han ikke skulle krysse over denne elven enda. Han måtte gå tilbake til hjemmet sitt, og be folk sende bud på Elio Solis: «Han vil fortelle dere om Jesus, veien til livet».  Den lysende skikkelsen forsvant, og den unge mannen gikk tilbake samme vei han hadde kommet. Han gikk inn i huset og la seg på bordet. «Da var det som en sterk kraft reiste meg opp,» fortalte han.

Da ble det liv i forsamlingen som nærmest fjetret hadde lyttet til den unge mannen som nå satt der frisk og uten mén av sykdommen. Moren kastet seg om halsen hans, mens andre ropte at noen måtte hente Elio med en gang. Et par menn ble sendt av sted for å be Elio Solis komme til deres landsby. Da han kom et par dager senere, samlet de fleste i landsbyen seg for å høre den unge mannens vitnesbyrd enda en gang, og for å høre det Elio hadde å si. Elio ble selvsagt veldig beveget og også begeistret av det han hørte. Fylt av den Hellige Ånd talte han til dem. Nesten alle i landsbyen tok imot frelsen i Jesus Kristus den dagen. Elio ble der i et par uker og underviste de nye troende. Herren stadfestet ordet med flere under og tegn. Dette førte til stor seier for evangeliet blant chayahuita indianerne.

Elio på ny bibeluke på Tigre Playa og tilbake til Sillay

Vi reiste til Norge på nyåret 1976 og kom tilbake til Tigre Playa i februar 1977.  Vi er ikke sikker på om Elio var på Tigre Playa i den tiden. Da vi kom tilbake, hørte vi etter en tid gjennom Wycliffe/Jaars at han arbeidet som lærer og evangelist blant chayahuita indianerne i Sillay. Wycliffe holdt på med oversetting av det Nye Testamentet til chayahuita. De hadde allerede oversatt en del sanger og noen bibeldeler til deres språk. Chayahuita gruppen bodde også spredt i mange landsbyer langs elven Paranapura som munner ut rett nedenfor byen Yurimaguas i Huallaga elven. Bibeloversettere fra Wycliffe hadde lært seg språket i en av landsbyene ved Paranapura. I høydedraget der den elven og Sillay begynner, men går i hver sin retning, følger indianerne stier som binder sammen landsbyene i begge disse bielvene.  Gjennom Wycliffe fikk vi kontakt med Elio igjen og inviterte han til en bibeluke for ledere i første del av oktober 1978.

Elio møtte opp i god tid før Bibeluka. Det var interessant og gledelig å treffe ham igjen etter lang tid. Gunnar Vervik og John underviste de 24 lederne fra menigheter og utposter i landsbyene langs Marañon fra San Lorenzo i øst til Saramiriza og Borja i vest, foruten noen fra bielvene Morona og Potro. Oddbjørg og Gunnar hadde arbeidet sammen med oss på Tigre Playa i et drøyt år mens Eva og Rudolf var i Norge.  Elio var til stor hjelp på Bibeluka med sine innsiktsfulle kommentarer og deling av erfaringer fra arbeidet i Sillay. Han var godt kjent i Guds Ord og grunnfestet i troen. Han fremstod som en Timoteus, utrustet av den Hellige Ånd til gjerningen blant det folket han var overbevist om at Gud hadde ledet ham til. Vi hørte at Wycliffe hadde ferdig oversettelsen av NT til chayahuita (shawi) i 1978, noe som ble en stor hjelp i arbeidet også for Elio.

Til Tigre Playa etter et stygt fall fra en kokospalme

Flere år senere da vi var tilbake til Peru i februar 1984 etter 3 1/2 år i Norge, kom vi rett til en ny bibeluke på Tigre Playa. Ett par dager ut i uka mens vi alle var samlet til bibelstudie i kirken, kom det en liten motorbåt og la til like nedenfor huset vårt. En av dem i båten kom opp og fortalte at de hadde med seg Elio som var veldig syk. Vi gikk ned til båten, og fant Elio liggende på en hjemmelaget båre. Det var tydelig at han hadde store smerter. De forklarte at han hadde falt ned fra en palme da han skulle høste kokosnøtter. Dette hadde skjedd for fem dager siden. Han klarte ikke å gå, og han hadde ikke fått latet vannet siden da. Maven sto spent som en tromme, og han kunne nesten ikke røre seg på grunn av smertene. Vennene fra Sillay hadde stoppet i militærleiren Barranca som lå et stykke nedenfor oss, men der hadde ikke vært noen til stede som kunne hjelpe. Til tider var en lege stasjonert på forlegningen der.

De bar Elio opp i en av hyttene vi hadde fått oppført for de syke med familier som søkte hjelp hos oss. Vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre. Elio hadde tydeligvis skadet ryggen og kanskje også urinblæren eller nyrene. Vi og deltagerne på Bibeluka samlet oss rundt Elio og ba for ham.  Han hadde fortsatt store smerter. Det var særlig urinretensjonen som plaget ham. Vi forstod snart at det eneste som kunne hjelpe var kateterisering. Det hadde ingen av oss gjort før. Vi hadde et par kateter til dette formålet. De ble sterilisert på ovnen på kjøkkenet. I mellomtiden hadde solen gått ned, og mørket senket seg over Tigre Playa. Etter at brødrene på Bibeluka hadde spist kveldsmaten, gikk de inn i kirken for å be.  Vi ba mens John gjorde i stand katetret og satte det på Elio. Ved Guds hjelp fikk han tappet ut en utrolig mengde urin til stor lettelse for pasienten. John fortalte da han kom hjem at Elio sukket lettet og sa da de hele var over: ”Nå så jeg tigeren veldig nære!”  Med det mente han at han kjente at han hadde vært nær døden. Et uttrykk som er vanlig i jungelen i møte med døden. John satte kateter på han også neste morgen. Han hadde fortsatt store smerter i ryggen når han prøvde å stå opp. Gå kunne han ikke. 

Elio til Yarina Cocha – Pucallpa

Vi ga beskjed til Wycliffe i Yarina om ulykken Elio hadde vært utsatt for, og fortalte at han var hardt skadet og hadde sterke smerter.  De sendte et fly allerede dagen etter. Det var et hjulfly som landet på flystripen vi hadde hugd ren for busker og småkratt like ovenfor misjonens hus. Flystripen ble ferdig i oktober 1978. Før den tid var det bare sjøfly som kom til Tigre Playa. Det var en hel skare voksne og barn som fulgte med til flyet da Elio ble båret opp til flystripa. Vi var så takknemlige for at Wycliffe ville ta ansvar for at han fikk komme til undersøkelse og røntgen, og betalingen sørget de også for. De kjente til hans arbeid blant chayahuita indianerne og ønsket å hjelpe ham. Elio måtte opereres i Pucallpa og hadde lenge smerter i ryggen før han etter hvert ble helt frisk. Da han var frisk nok, fløy de ham tilbake til familien i Sillay.

Elio blir plassert i det lille enmotors flyet. Han var veldig takknemlig for hjelpen. Mange ville ta farvel med ham og se ham vel av gårde.

Noen år senere, traff vi Elio og noen andre fra Sillay i San Lorenzo da vi var på en felles Bibeluke for hele området i kirken der. Det ble et gledelig gjensyn. Elio så frisk og fornøyd ut. Han fortalte at var lærer på skolen i en av landsbyene i Sillay samtidig som han støttet arbeidet i de små kirkene i området. Han og kona hans hadde da fire barn. John snakket også med dem som var sammen med ham. De fortalte at Elio var høyt aktet både i menighetene og ellers i landsbyene blant chayahuitafolket.

Et overraskende møte med Elio i 2001.

Etter at vi flyttet vestover Marañon til Saramiriza på nyåret 1985, var vi bare sporadisk i San Lorenzo og området rundt bielvene Cahuapanas og Sillay. Men gjennom Wycliffe hørte vi at han på 90-tallet samarbeidet med dem og var bibellærer og medhjelper i landsbyene blant chayahuita indianerne og også i andre indianerstammer . Vi avsluttet vårt arbeid i Peru sommeren 1999 og reiste til Norge. Det var fortsatt et lager med drivstoff for flyene til JAARS og SAM (South American Mision) som medarbeidere i menigheten i Saramiriza hadde ansvar for. I 2001 da John var på besøk i Saramiriza sammen med Jørgen Cloumann, daværende leder for PYM’s arbeid i Latin Amerika, traff han helt overraskende Elio Solis. Han var passasjer med SAM flyet som mellomlandet for å fylle drivstoff før det skulle videre til indianerlandsbyer i området. Elio fortalte at han var blitt enkemann, at barna hans var voksne, og han brukte all sin tid som bibellærer, oversetter og tolk blant indianerne. Han fortalte om mange solide menigheter med gode ledere som hadde vokst fram i landsbyene i Sillay og Paranapura. Samarbeidet med Wycliffe og Swiss Indian Mision (SIM) med evangelisering og undervisning i landsbyene i dette området hadde båret rike frukter, i følge Elio. Det var med glede og takknemlighet John tok farvel med Elio som fløy videre i det lille misjonsflyet på vei til nye oppgaver.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 30, 31 og 34 står nederst av innleggene på kategorien “TIGRE PLAYA”, mens dette kapitlet, 33 står øverst og bør leses før kp.34. Kp.32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”. Kapittel 35 finner du på “Mangfoldig misjonsarbeid”.

HJEMREISE OG OPPHOLD I NORGE

Avskjed på Tigre Playa
Fantastisk! Nå hadde det ordnet seg med avløsning før vår planlagte hjemreise våren 1971. Edith Aateigen, utsendt av Filadelfia, Kristiansand kom før jul i 1970. Tidligere på høsten fikk vi bekreftelse fra den svenske misjonsarbeideren Christina Pålsson at hun ville komme i mars -71. Edith Aateigen falt godt inn i arbeidet på Tigre Playa. Hun kunne ikke mye spansk, men var ikke redd for å prøve seg med det hun kunne. Det
lærte hun mye av, samtidig som hun studerte lærebøker i spansk. Det var mye nytt å lære og venne seg til i overgangen fra Norge til livet i en
jungellandsby i Peru.

I løpet av de tre månedene vi var sammen på Tigre Playa, var Edith med oss på et par flodturer for å besøke landsbyer og nyfrelste i elvene Morona og Potro. Det ble også turer til nabolandsbyer og lengre oppover Marañon elven. Det var nødvendig at hun ble kjent i området og
med gruppene av nyfrelste. Det var også en god del praktisk arbeid å venne seg til. Vi hadde noen få høner som skulle ha mat og litt tilsyn. Det var mest for å få egg som ellers var en mangelvare. Menyen for øvrig bestod av fisk fra elva og tørket kjøtt av villsvin, foruten hermetikk i ny og ne. Naboene kom i blant og ville selge fisk og kjøtt. Bananer og maniok var det som regel rikelig tilgang på. Av og til også forskjellig slags frukt, de fleste ukjente for oss.

Bildet er tatt på Tigre Playa etter en søndagsskole. John tar bildet fra båten og er på vei oppover til en nabo landsby. Som regel var det en sandbanke nedenfor en ganske høy kant foran huset, men her er det høyvann.

Nå nærmet tiden seg med raske skritt til vår reise. I mars 1971 var det nærmere 4 ½ år siden vi forlot Norge. Vi var slitne og kjente også på hjemlengsel. Det føltes av og til som vi kjempet mot tiden for å få ferdig alt som burde være i orden før vi reiste og overlot arbeidet til Edith og Christina. Vi nådde ikke i mål med alt vi gjerne ville. Jeg ser av brev hjem at vann i springen ble det ikke før vi kom tilbake høsten 1972. Men regnvann samlet fra taket i et par tønner, var likevel et stort framskritt i forhold til å bære det opp fra den grumsete Marañon elva.

Den 10.mars 1971 var vi ombord på rutebåten «Alfert»som skulle ta oss til Iquitos. De fleste hadde tatt avskjed med oss på møtet søndagen før, men mange kom likevel for å ta farvel med oss den dagen vi skulle reise. Dermed ble det ekstra travelt for å komme oss om bord. Det var ikke lett
å skilles fra nye, men kjære venner. Edith tok avskjeden bra. Hun ventet snart sin nye misjonærkollega og så fram til det. Om to uker ville rutebåten komme oppover igjen med Christina som en av passasjerene.

Vi tar farvel før vi går om bord i Alfert som skal ta oss til Iquitos.

Reisen begynner
Jeg skriver om bord i båten i brev hjem: «Edith ble litt kjent med Christina i Lima før hun sammen med John reiste videre til Iquitos og Tigre Playa. Christina har arbeidet et års tid i Tarma, og hun snakker bra spansk. Vi fikk kontakt med henne i høst gjennom misjonærene Lindgren. Hun var villig til å være noen måneder på Tigre Playa
sammen med Edit til Liv Haug kommer til Peru til sommeren.”

Brevet fortsetter: «Vi skal møte henne i Iquitos for å hjelpe henne til rette der. Det er et kaos ved båthavnen i Iquitos der de forskjellige elvebåtene legger til. John vil vise henne steder ved havneområdet, steder vi handler og introdusere henne for eieren av «Alfert». Hun blir med båten når den går oppover igjen om en ukes tid. Vi ser det som et under at det la seg til rette for en medhjelper til Edith. For vår del er vi mer enn klare for hjemreise nå. Det er rart å sitte her i denne primitive rutebåten og vite at det er første del av reisen til Norge. Jeg kjenner det kribler litt ved tanken på at vi snart skal se alle våre kjære igjen.»

Møte med venner på veien hjem og gjensyn i Norge

Hjemreisen gikk via USA og Canada der vi hadde venner som inviterte oss og delvis sponset reisen. De ville høre om misjonsarbeidetblant indianere og mestiser i Perus jungel. Vi reiste på billigste måte og kjørte med buss tvers over hele USA, men med stopp hos venner underveis. Påsken feiret vi i Victoria på Washington Island i Canada. I Chicago var den norske presten i en misjonskirke vår fantastiske vert og guide. Den Norske Sjømannskirken var vårt tilholdssted i New York. Assistenten der var en god venn fra årene han arbeidet i Sjømannskirken i Lima. Han var kjentmann i byen og guidet oss rundt de dagene vi var i New York før vi fortsatte ferden til hjem til Norge. Der var våren i anmarsj da vi landet på Fornebu. Stor var gleden over gjensyn, både for oss som hadde vært borte og de som ventet hjemme!

I Victoria, Canada bodde vi hos våre venner Giggi og Håkon Reigem

På hjemmeopphold.
Det ble et drøyt år i Norge fra april 1971 til juliåret etter. Vi bodde på «Mamre», misjonærboligene som Pinsemisjonen eide nær Østensjøvannet i Oslo. Det passet fint for oss som både hadde
utsendermenigheten Salem og foreldrene våre i Oslo. Maino begynte i 1.klasse i august mens Lewi var hjemme med vår nabo tvers over gangen som dagmamma. Det var en tøff overgang for barna, ikke minst for Lewi som var vant til å ha meg i nærheten selv om jeg var opptatt med mange arbeidsoppgaver. Nå var han på et fremmed sted med fremmede mennesker mens vi andre var på skole og arbeid. Jeg hadde et års lærervikariat ikke så langt unna og kom for det meste tidlig hjem.

Vi hadde en fin tid i Norge. Uvant med snø og kulde for Maino og Lewi.

John arbeidet noen måneder på Aker Sykehus da vi kom hjem. Men den største delen av tiden reiste han og hadde misjonsmøter i menigheter. Han besøkte også noen skoler og viste bilder og saker fra jungelen i Peru. Noen uker var han i Nord-Norge der han besøkte Eva og Rudolf Wilhelm i Kirkenes. Etter en treårs periode i Honduras, ville de nå fortsette misjonsarbeidet i Peru. Sammen med Rudolf besøkte John mange menigheter i Finnmark og Nordland. Vi hadde hatt sporadisk brevkontakt med Eva og Rudolf det siste året vi var i Peru. Vi tok fatt på reisen tilbake til en ny periode i jungelen,oppmuntret og glade over at familien Wilhelm med deres fire barn ville komme etter i løpet av høsten.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 3O og 31 – nedenfor dette kapitlet og kp.33 – ovenfor dette kapitlet, står på kategorien “TIGRE PLAYA”. De bør leses i rekkefølge med kp.30 og 31 først. Kp.32 står på “Indianerne inviterer oss” og er fra awajun i Potro i 1970. Kapittel 35 står nederst av på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Tilbake i Peru etter oppholdet i Norge.
I august 1972 var vi tilbake i Peru. Vi var noen dager i Lima og i jungelbyene Pucallpa og Iquitos før vi var ferdige til å reise inn til Tigre Playa. Dokumenter skulle ordnes og varer av ulike slag måtte handles og sendes med rutebåten. Vi hadde fått samlet inn penger til en liten speedbåt av aluminium og en 40hp utenbordsmotor. I Iquitos fikk vi kjøpt begge deler. Både båten og motoren kom i bruk før vi hadde tenkt.

Det viste seg at «Alfert» hadde gått et par dager før vi kom til Iquitos. Derfor så vi etter en annen rutebåt som vi håpet kunne ta oss oppover Marañon. Det ble til at vi gikk om bord i en båt som skulle til Lagunas ved munningen av Huallaga elven. Derfra er det enda langt til Tigre Playa, men vi satset på å kjøre videre med speedbåten.  Fra Lagunas brukte vi drøye 6 timer i den, mens det hadde tatt 20 timer med «El Sembrador».

Speedbåten av aluminium og 40 hp utenbordsmotor

En ny periode på Tigre Playa. 

Det var mye «å henge fingrene i» da vi vel var tilbake på Tigre Playa. Edith Aateigen og Liv Haug som avløste oss, hadde bestemt seg for å ta opp arbeid i et annet område lengre sør i Peru, i Villa Perene/Pampasilva i jungelområdene øst for Tarma. De flyttet dit et par måneder før vi kom tilbake. En ung mann, en av de første som ble frelst på Tigre Playa, hadde fått ansvar for å ha oppsyn med huset og området som tilhørte misjonen. Vi var takknemlige over å finne alt i orden da vi kom tilbake.

Vi savnet “El Sembrador”. Den hadde vært god å ha på lengre reiser. Men på et eller annet tidspunkt etter vår hjemreise hadde en stor stokk kjørt seg inn i båten. Stokken hadde laget et stort hull i skroget som førte til at båten sank. Motoren var heldigvis oppbevart i lageret og unngikk dermed “forliset”.  Den flatbunnede kanoen vi hadde brukt til arbeidet med husbygget, var også på plass. Den og motoren ble til stor nytte til sitt bruk i tiden framover. Med den nye speedbåten kunne vi komme raskt til landsbyene langs Marañon med evangeliet.

Et bilde av “El Sembrador” etter at stokken lagde hull i skroget. 

Det var enda mye arbeid som gjenstod for å få huset vårt helt ferdig. Dessuten gikk det ikke lang tid før syke fra nær og fjern fant ut at misjonærene var tilbake. Sykearbeidet tok mye tid, men var givende, og vi ble kjent med mange gjennom dette arbeidet. Ganske snart var vi i gang med søndagsskole og møter igjen i den lille bambushytta.
 

Familien til blinde Adolfo var nærmeste nabo

De nærmeste landsbyene besøkte vi hele familien så ofte vi kunne. Men det ble for det meste John som reiste til stedene som lå så langt borte at det krevde en overnatting eller to. Barna brukte litt tid for å få spansken på plass igjen og takle overgangen fra familien og venner i Norge til livet i jungelen.  Maino begynte i 2. klasse og måtte starte skolearbeidet. Hun var flink til å arbeide på egen hånd, men litt hjelp og veiledning måtte hun selvsagt ha.

Velkomst for familien Eva og Rudolf Wilhelm

November nærmet seg, og vi så med glede og forventning fram til familien Rudolf og Eva Wilhelm med sine fire barn skulle komme til Tigre Playa. De var utsendt fra Filadelfia, Alta, og hadde tidligere arbeidet på en svensk misjonsstasjon i Honduras en periode. John besøkte dem da Rudolf etterpå var forstander i Kirkenes. Da reiste de sammen noen uker og besøkte menigheter i Nord-Norge. Nå var John i Iquitos for å møte dem og hjelpe dem til rette med innkjøp og lasting på riktig båt i virvaret av båter i havnen.   

Flyvåpnet hadde begynt ukentlige flyvninger fra Iquitos til San Lorenzo like før vi kom tilbake fra Norge. Det var den peruanske stat som sponset disse flyvningene med tomotors fly av typen Twin Otter sjøfly med plass til 18 -20 passasjerer. Flyvningene til ulike steder i jungelen fra Iquitos var operative i mange år, og hadde også rute til Saramiriza. Denne flyruta ble selvsagt en veldig stor hjelp for oss i årene framover. Nå kunne vi reise rimelig med fly til og fra Iquitos på et par timer, mens vi sendte varene vi kjøpte med rutebåten. Ikke så sjelden ble flyvningen utsatt til søndag eller en uke senere på grunn av været eller andre forhold. Men likevel innvarslet dette en ny tid.

Endelig opprant lørdagen i november 1972 da vi skulle ta imot familien Wilhelms og John som kom med flyet fra Iquitos til San Lorenzo. Vi kjørte med speedbåten nedover Marañon for å møte dem. Maino og Lewi gledet seg veldig til å treffe sine nye venner fra Norge. Flyet kom omtrent til planlagt tid, og vi kunne ta fatt på reisen tilbake til Tigre Playa. Det aller meste av deres bagasje ble sendt med rutebåten sammen med varene. På flyet får vi bare med oss ti kilo hver. Det ble stor fest og glede først for oss privat og  deretter  med vennene i kirken på søndag over denne etterlengtede forsterkningen i arbeidet i dette jungelområdet utfra landsbyen Tigre Playa.

Bilde av familien Wilhelm, tatt to-tre år etter at de kom til Tigre Playa.  Anita som ble født i Iquitos høsten 1974 er også med.

Felles bolig og hushold
Våre venner i Norge lurte på hvor den nye familien skulle bo. Og det var et relevant spørsmål. Vi hadde innbudt dem til å bo hos oss mens de bygget sitt eget hus. I ett år hadde vi prøvd livet i en liten bambushytte, og syntes ikke det var et alternativ for den nye familien. De hadde fire barn. Den eldste på alder med Maino og den yngste hadde enda ikke fylt et år.

Tilvenningen til livet i jungelen med ikke minst alle små insekter og mygg som stikker og biter med nesten uutholdelig kløe som resultat, er hard nok uten det «åpne» livet i en bambushytte. Det fikk også voksne og barn i Wilhelm familienoppleve, og de foretrakk beskyttelsen et murhus med myggnett i vinduene kunne gi. Selv om det på ingen måte hindret dem i å få «tusen» stikk og mye kløe! Etter en tid blir man nesten som vaksinert, og kløen avtar. Men ved besøk på andre steder er det ofte nye «arter» som immuniteten ikke virker mot.

Men godt var det i alle fall for oss alle å bo i hus selv om det ble litt trangt om plassen. Både Rudolf og Eva fant seg fort til rette i arbeidet på Tigre Playa. De fire barna i familien Wilhelm hang sammen med våre to og var i farten dagen lang. Maino var glad for en skolekamerat. Hun og Sonja gikk i samme klasse. De satt med skolearbeidet noen timer hver dag.

Noen ganger ble spisebordet brukt til skole og lekser.

Det ble mye reising på John og Rudolf for å besøke
landsbyer og nye grupper av troende. De hadde alltid med bibler, bibeldeler og medisiner. Det var både åndelige og legemlige behov. Palmehytta vår som ble brukt som kirke, ble revet for å gi plass til et nytt og større bygg. Den nye kirken ble også bygd av skogens materialer på samme måte som alle hytter og hus i landsbyene. Det kom stadig flere barn og voksne til møtene i kirken, og nye venner ble døpt og lagt til menigheten.

Byggingen av Rudolf og Evas hus tok sin tid da det var så mange andre gjøremål og nødvendige reiser. Men i juni 1973 kunne vi feire at alle veggene var ferdige og bygget under tak. I september reiste vi hele familien på en kombinert ferie- og arbeidsreise. John talte på møter og bibelkurs da vi besøkte Lima, Tarma, Huancayo og Pampasilva på denne reisen.

Familien Wilhelm flytter inn i sitt nybygde hus.

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i oktober, var Wilhelm familiens hus såpass ferdig at de hadde flyttet inn der. Det gjenstod en god del arbeid, men det kom seg etter hvert. Møbler hadde de lite av i begynnelsen, men også det ordnet seg slik at de fikk det greit og koselig i sitt nye hjem i jungelen. Vi fikk mer plass i vårt hus, og det var utvilsomt deilig. Lewi flyttet tilbake til barneværelset der Wilhelms to jenter hadde sovet sammen med Maino. Rommet der Rudolf og Eva sov med sine to minste, ble gjort om til klasserom. Det var kjekt å få «skolen» ut av vårt soveværelse som også ble brukt til «kontor». Da ble det plutselig riktig så god plass i vårt rom.

Felles hus og husholdning hadde gått bra. Kanskje fordi vi så sjelden var hjemme eller innomhus samtidig? Det var reiser, arbeidutendørs, samtaler med både syke og friske som stadig banket på vår dør og
mange andre gjøremål. Barna var for det meste ute og lekte, så derfor gikk vi ikke i «bena på hverandre»! Vår takk går til vår Herre og Mester som hjalp oss alle på så mange måter også i den tiden.

Barna hadde det mye gøy når de lekte ute. Helt bakerst synes det nye hønsehuset.