Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 29 står på kategorien “Jul i Yurimaguas”, mens kapitlene 31, 33 og 34 står på denne kategorien “TIGRE PLAYA”. Kapittel 32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Ankomst Tigre Playa

Spenningen var stor da vi nærmet oss Tigre Playa igjen etter reisen i Pastaza og oppholdet i Yurimaguas. Reisen ned elven Huallaga og
oppstrøms Marañon gikk uten vanskeligheter. Nå var det tredje dagen av denne reisen, datoen var 1.januar 1970. Glade og takknemlige tilbakela vi den siste strekningen oppover mot landsbyen som nå skulle bli vårt hjemsted og sentrum for arbeidet i området. De fleste av beboerne var enda på åkrene, men likevel var det mange som møtte oss da vi la til litt nedenfor vår nyervervede tomt og bambushytte.

“El Sembrador” fortøyd ved elvebredden på Tigre Playa. Maino og Lewi leker i vannkanten. Det var strengt forbudt å gå ned til vannet uten oss til stede!

Det viste seg at arbeidet med å legge nye tak på de to hyttene, ikke var gjort ferdig. Ganske skuffende for oss som hadde sett fram til å komme i hus etter tre måneder i en trang og vinglete båt. Heldigvis var kjøkkenhytta som stod på baksiden, ferdig med nytt fint palmebladtak. En slags bro med tak over forbandt den med hovedhytta foran med front mot elva. Hyttene bestod av bambusvegger og utbrettede palmestammer slik som de andre hyttene i landsbyene i jungelen. Alt var bundet sammen av lianer uten en spiker. Et par vegger var i halv høyde, og åpningene fungerte som vinduer. Det var ingen dør, men en slags hageport inn i huset fra trappa. Den hindret ikke folk å komme inn, men holdt naboens hunder ute.

Vi flyttet inn i kjøkkenhytta med bordet og noen pinnestoler vi hadde i båten. Madrassene med sengetøy la vi i en rad ut på gulvet over en
kraftig plast før myggnettene ble hengt opp. Vi var tross alt glade for å være i «hus» igjen. Disse “sengene ble ryddet vekk fra kjøkkengulvet hver morgen. Den første natten våknet vi av griser som lagde et veldig bråk
med grynting og skriking. Det var naboenes griser som hadde vendt seg til å sove på bakken under huset. Som de fleste hytter eller hus langs elvene i jungelen stod også våre hytter på påler med gulvet hevet en halv til en meter over bakken. Vi stod opp flere ganger i løpet av natten for å skremme dem bort. De løp av sted med høye grynt. Men så snart vi hadde lagt oss, kom de tilbake. Etter noen netter med lite søvn fant vi løsningen. En kveld like før leggetid kokte vi opp vann i en stor kaffekjele. Vi hadde ikke sovet lange stunden før vi våknet av grisenes grynting og hvin. John kom seg opp, hentet kjelen og helte det varme vannet ned gjennom sprekkene i palmegulvet. Det ble et veldig leven på grisene som la på sprang hjemover. Det var siste gang de la seg under hytta!

Aper av forskjellige slag var populære kjæledyr hos mange familier.

Men vi hadde også besøk av andre dyr. Ikke minst var skogsrottene nærgående. Vi hørte dem tusle rundt madrassene, men de vekket oss som regel ikke. Vi var takknemlige for myggnettene som beskyttet oss for myggen, men også for andre kryp og insekter, foruten rottene. All mat
måtte være i tønner, bokser og glass, og vi lærte forte å vaske vekk hver
eneste smule fra bord og benker. Maurene lukter den aller minste smule på lang avstand!

Maino og Lewi ved porten utenfor hytta vår. Elva gikk over sine bredder noen dager en måneds tid etter vår ankomst. Vannet kom opp til først trappetrinn.

Innflytting og praktiske oppgaver

Dagen etter ankomsten til Tigre Playa fikk vi hjelp av et par unge gutter til å bære i hus komfyren og kjøleskapet. Dessuten flyttet vi inn et lite bord med hyller under og speilet som hang over. Der hadde vi vaskevannsfatet og toalettsaker slik som vi hadde hatt det i båten. John gikk samme dag i gang med å lage en kjøkkenbenk av enkle materialer, men med topp av en ny blikkplate. Alle hyller ble laget av bambus og
palmematerialer og bundet sammen med lianer. Enkelt, men det fungerte! Det kjentes i alle fall god å ha fast grunn under føttene igjen og bedre plass. Da det mørknet, tente vi Petromax lampen som fungerer på parafin, slik som komfyren og kjøleskapet.

Vann måtte vi hente fra elva. Marañon er brunfarget, av alt det leirete bunnslammet den virvler opp. Det er særlig ille under høyvann i
regntiden. Vi hentet vann sent på ettermiddagen og helte det i store,
rengjorte tønner. Da sank sand og leire til bunns over natten. Alt drikkevann ble kokt i vår store kaffekjele som bare ble brukt til vannkoking. Det var et ganske så stort og tungt arbeid for å få nok og brukbart vann. Bade gjorde vi i elva i skumringen før myggsvermen kom susende fra skogen bakenfor landsbyen. Vi var våte av svette da kvelden kom, så skumringens bad og klesskift var en deilig og etterlengtet avkjøling. Det ble alltid mørkt i 6 – 6.30 tiden. Vi som landsbyens øvrige beboere stod opp så snart det grydde av dag.

Naboen vår bærer vannet på hodet. Vi måtte ty til bøtter. Ikke så vanskelig, som her ved høyvann, men verre ved lavvann med leirete elvebredd.

Mens vi ordnet med hyller og annet arbeid for å gjøre hverdagen så enkel som mulig i disse primitive omgivelsene, arbeidet takleggerne med å få på plass de nye palmebladene på taket av hovedhytta. Etter noen dager
var det ferdig, og John kunne ta turen oppover elva til Borja for å hente
resten av sakene våre. De hadde vi lagret i et hus i landsbyen ved foten av
fjellene, mens vi reiste videre nedover for å bli kjent i området øst for fossestrykene, Pongo de Manseriche. John fant alt slik som vi hadde forlatt det. Vi fikk god hjelp og mange tilskuere da vi bar inn sengene våre, noen enkle møbler, et par store trekasser og skipskisten vår som
ble til salongbord den tiden vi bodde i bambushytta. Sengene og møblene var skrudd fra hverandre og måtte monteres, noe som vakte stor interesse hos de unge bærerne.

Hovedhytta bestod av et større rom i midten med en port inn fra utsiden og åpning på motsatt side til gangbroa over til kjøkkenhytta. På hver side av dette rommet var det soverom, et litt større der våre dobbeltsenger og en kommode fikk plass, og et mindre som ble Lewi og Maino’s soverom. Vi hadde ikke tatt med deres senger da vi flyttet. De kunne ikke skrues fra hverandre og ville ta for stor plass på flyttelasset. John lagde veggfaste senger av oppsplittet palmestamme, slik som alle gulv også blir laget i hyttene som står på påler. På samme måten lagde han hyller til klær i rommene. Da vi la på madrassene og sengetøyet, var barna fornøyd med sengene sine. Over sengene ble til slutt myggnettene hengt opp. Det stakk vi godt innunder madrassen på sidene slik at verken mygg eller andre kryp kunne komme inn.

Da vi hadde kommet noenlunde i orden, lagde John noen bukker til å legge planker over. De ble til benker når stua ble gjort om til møtelokale. De eneste møblene vi hadde der var en enkel bokhylle-/skapseksjon
som var med oss fra Norge, to fluktstoler og skipskisten. Dessuten hadde Maino og Lewi hver sin lille campingstol. Dermed var det fort gjort å gjøre om stua til kirke. Når benkene ikke var i bruk, var det enkelt å stable dem inn under palmegulvet. Vi besøkte alle hus i landsbyen i dagene før vårt første møte en søndag formiddag. I de fleste hjemmene ble vi godt mottatt. Det var nesten overraskende at vi møtte så liten
skepsis. Men i et par hus var de ganske avvisende og ville knapt hilse på oss.

Naboer på vei til skogen for å jakte villsvin, store gnagere eller rådyr. Jakt og fiske var viktig matauke for innbyggerne i jungelen.

Folk i landsbyen blir invitert til møter i hytta vår
I landsbyene langs Marañon er befolkningen spansktalende, og de fleste er etterkommere etter folk som flyttet innover i jungelen i gummiboom
tiden eller for å finne nytt land til jordbruk. Noen er også fra gruppen Shawit som mange år tidligere gikk på den katolske misjonens skole i San Lorenzo der de lærte spansk. Mange av dem ble boende i den landsbyen og andre steder i nærheten. Da vi kom, hadde den peruanske staten i noen år hatt små og svært enkle skoler i mange av landsbyene langs Marañon, ofte med én lærer for opptil 50 elever fra 1.-5.klasse. Etter
hvert oppdaget vi at mange i besteforeldre-generasjonen snakket lite eller
dårlig spansk. Mens foreldregenerasjonen behersket både spansk og sitt opprinnelige språk, snakket de unge så og si bare spansk. Indianerne i jungelen bor som regel i bielverne avgrenset etter gruppen de tilhørte.
Det var fire ulike indianerspråk i området vi ønsket å nå, foruten spansk som vi kunne kommunisere på i nærmiljøet. Det var en stor fordel for oss, da vi allerede hadde praktisert det språket i tre år.

Det var ikke så mange som kom på det første møtet, men etter hvert ble stua vår helt fullpakket av barn og voksne ved møtetid. Noen unge hadde tatt imot Jesus på vårt første besøk. Etter hvert ble det flere som gjorde det samme. Undervisning, sang og musikk med trekkspill og gitar var noe nytt og interessant for unge og gamle.

Bibelkurs for barn og helsearbeid
Jeg tar med et utdrag fra et brev jeg skrev hjem den 10.02.70: «På denne
tiden av året har barna tre måneders skoleferie. Den 2.februar begynte vi et to ukers bibelkurs for barn. Hver ettermiddag fra kl.2 til 4.30 er det fullt hus her av lærevillige barn og unge. Vi har to klasser. Jeg er i stua med de minste fra 7 til 13 år, mens John har de store fra 14 til 20 år på kjøkkenet. Siden det har vært skole her noen år, kan de fleste av dem lese, – om det enn går sakte. Blant de voksne er det få som mestrer lesekunsten. Særlig blant kvinnene er det stor analfabetisme. Jeg har forresten begynt å undervise en kvinne som gjerne vil lære seg å lese i Bibelen.

Bildene viser øverst fra venstre: ungdommene benket rundt vårt kjøkkenbord for å studere Guds Ord, de mindre holder til i stua som er delvis omgjort til møtesal. Nederst til høyre er barn og unge på vei ut etter studiene, mens Maino og Lewi er klare for en ny dag på Tigre Playa.

Her er det også store legemlige behov. Hver dag kommer det folk som vil ha hjelp og medisiner for forskjellige slags sykdommer. Det er mest John som tar seg av denne delen av arbeidet. Selv har vi heldigvis fått være friske. Vi kjenner det godt å være her, og føler virkelig at vi er på rett plass. Barna er i full form og i farten hele dagen. Maino er overbegeistret over «skolen» og barna som kommer hver dag. Hun går og synger dagen lang og prater nesten hull i hodet på oss for tiden. Lewi løper omkring her ute og leker at han kjører båt med utenbordsmotor. Nå må jeg
slutte. Det er sent, men brevet må være ferdig til å sendes med båten som stopper her i morgen på vei til Iquitos. Parafinlampen har sluknet. Det er bare et par stearinlys som gir sitt svake skinn over papiret. Myggen biter ganske kraftig også.Det er på tide å komme seg i seng undermyggnettet.»

Solnedgang over Marañon fra vårt hjem i landsbyen. Ved lavvann kom en stor sandbanke til syne. Den vokste seg større og høyere etter som tiden gikk.

Den første tiden på Tigre Playa ble en pionertid på mange måter. Vi hadde mye å lære om livet og folket i jungelen. Det var en travel tid. Men det kjentes ut som alt lå ferdig og ventet på at vi skulle begynne arbeidet. Behovene var store på alle områder. Ja, større og flere enn vi hadde tenkt på forhånd.

Kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”, mens kapitlene 30,31 og 33,34 står på kategorien “TIGRE PLAYA”. Kapittel 32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

ANKOMST YURIMAGUAS

Vi avsluttet det forrige kapitlet «Reisen videre på elvene Marañon og Pastaza» med ankomsten til jungelbyen Yurimaguas den 12.desember 1969. Byen ligger to dagsreiser oppover elven Huallaga fra der den munner ut i Marañon. Med speedbåt tar det bare én dag.
Samme ettermiddag før det mørknet hentet John posten vår hos misjonærene Elliot. Til våre foreldre skrev vi svar med en gang. Neste dag gikk vi tidlig til postkontoret med brevene. Der ventet det oss flere brev hjemmefra, noen rekommanderte, og noen pakker, – stor glede!

FØRJULSDAGER I YURIMAGUAS

Dagene fram mot julaften gikk som en røyk. Mange ting skulle ordnes og mye skulle handles. – Ikke bare gaver og litt ekstra godt i julen, men matvarer og annet som måtte kjøpes inn med tanke på at det ville bli nærmere tre måneder til neste tur til sivilisasjonen. Vi handlet også en god del medisiner, både for eget bruk og for å hjelpe andre.
Denne reisen ble en øyeåpner for det store behovet for helsearbeid blant
befolkningen i distriktet.

Jeg oppsummerte i et brev hjem fra båtloggen at vi hadde kjørt 153 timer
med båten siden vi la ut fra Borja; dvs. 19 dager, regnet 8 timers kjøring
dagen. Men timene var i virkeligheten spredd ut på mange dager i løpet av de ukene vi var på reisen. Vi brukte 1200 liter bensin på turen.
Etter prisen den gang ble det 700 kroner da literen kostet 58 øre. Vi hadde vært i båten i 8 uker og hatt 35 møter, foruten at vi på flere steder bare delte ut traktater, hjalp syke og samtalte. Mange ble bedt for til frelse, og ikke få syke hadde fått behandling og medisiner.

Vi var spent på om sjekkene fra Salem med tre måneders underhold hadde kommet til postboksen vår i Yurimaguas. Det var de, og vi var glade! Vi fant fort veien til banken hvor vi fikk vekslet inn sjekkene. Det tok litt tid siden vi ikke var kjent i banken der. Flytting måtte vi også melde, foruten noen andre dokumenter som måtte ordnes vedrørende oppholds- og arbeidstillatelse på vårt nye bosted i landsbyen Tigre Playa i provinsen Alto Amazonas i Loreto fylket.

I Yurimaguas var det mange små butikker med matvarer av forskjellig slag. Det fantes få andre butikker, men det holdt lenge til vårt behov. Matvarer som tørrvarer og hermetikk, noen toalettartikler, parafin til lys, kjøleskap og komfyr, foruten bensin og olje til båtmotoren var det viktigste. Tenk, her fantes melkepulver og ost fra Holland, smør fra New Zealand og havregryn fra USA, alt på boks! – Og ja, vi kunne nesten ikke tror våre egne øyne da vi fant Stabburets kjøttboller fra Norge! Loreto hadde en spesiell avtale om tollfrihet på slike varer fra utlandet, som også inkluderte båtmotorer. Denne hermetikken fantes ikke andre steder i Peru enn i Loreto.

Vi kjøpte også medisiner, så mye som vi syntes vi hadde råd til. Av misjonærene Elliot fikk vi sprøyter og utstyr til tanntrekking, noe vi aldri kom i gang med – heldigvis!  Sjekkene fra familie og venner i Norge kom godt med til kjøp av julegaver. Det ble pakker til alle også denne julen!
Dessuten hadde foreldrene våre og et par venner sendt pakker med en norsk lastebåt til Lima. Misjonærene Lindgrens videresendte det derfra. Det var ekstra stor stas med gaver og godsaker direkte fra Norge.

Klærne tørket som regel raskt på taket. Ved regn ble de hengt oppunder taket i lasterommet bakerst i båten.

JULAFTEN

Da julaften opprant, like varm og fuktig som dagene før jul, var det vanlig travelhet i havneområdet. Det var ganske så gjørmete etter noen
kraftige regnskurer de siste par dagene. De fleste gikk barbente, men så vante som de var, kom de seg dit de skulle i leira. Noen av kvinnene bar på bører med skittentøy som skulle vaskes i elva. De minste barna fulgte tett på mødrene. De passet på å få seg et forfriskende bad i elva mens mor vasket. Hos oss var det også klesvask i elva. Den foregikk i baljer ved båtripa. Klærne ble hengt til tørk på snorer på taket der det for øvrig var tomtønner og en kasse med diverse saker. Men vasken vår gjorde jeg unna et par dager før julaften.

Sola skinte fra skyfri himmel over elva Huallaga. Vanndråpene blinket i solskinnet på bladverket i skogen på den andre siden av elva. Der så det fredfullt og vakkert ut i motsetning til leira, de små falleferdige palmehyttene og alle menneskene på «vår» side av elva. Selve byen ligger på en høyde over elva. Den så vi ikke mye av fra båten, bare noen av de nærmeste bygningene. Jeg vendte blikket fra utsiden, og så meg rundt i båten. Det var enda tidlig og litt tid til å mimre før frokosten skulle på bordet.

Tenk at dette var vår andre jul i båt siden vi reiste fra Norge! Den
første feiret vi julen 1966 om bord i lastebåten «Margrethe Bakke» fra Haugesund mens den i sakte fart passerte gjennom Panamakanalen. Der nøt vi deilig norsk julemat og vakre omgivelser, både om bord i båten og utenfor der palmer og trær langs kanalen og sjøen lå opplyst. Ikke mange fellestrekk mellom den julen og der vi nå var! Men vi oppholdt oss også nå – julen 1969 i en båt med vann under kjølen!

Vi fikk et lite juletre av plast da vi reiste fra Norge. Det satte vi på kommoden i lugaren da stormen stilnet, og vi seilte inn i roligere farvann i Karibien med kurs forPanamakanalen. Nå hang det samme treet i en liten snor oppunder taket. Vår lille båt rullet i vannet bare noen beveget seg i den. Dermed var det ingen annen løsning enn å ha treet hengende over bordet. Bordet var pyntet med en juleduk, og noen julekort hang som dekorasjon over vinduene. Men likevel, – det var jul, og vi gledet oss.
Etter frokost måtte høna ribbes før den ble satt i ovnen. Den skulle bli vår
julemiddag. Mange ting skulle forberedes til vår første julaften i jungelen.
Det var bare å sette i gang!

Lewi og jeg i båten julaften 1969. Juletreet henger i taket og juleduken er på plass på bordet. Styrhuset der Maino sitter på gulvet, synes bak oss. -Til høyre vår parafin-komfyr.

Timene fram til middag gikk som en røyk. Det begynte å lukte godt i båten av høna i ovnen. Duften av nystekt brød lå også i luften. Etter et avkjølende bad i elva, tok vi på oss våre beste klær. Det var høytid da John leste de velkjente versene fra Lukas om Frelserens fødsel i Betlehem. Bordbønnen ble en takkebønn for frelse og evig liv i
Jesus. Tenk at vi som en liten familie fikk ta del i feiringen i vår lille båt på en elv i Amazonas! Middagen kom på bordet, og vi koste oss med
god mat. Helstekt høne med søtpoteter, ris og grønsaker med fruktsalat til dessert smakte helt herlig! Brus og cola fikk vi tak i her i Yurimaguas.
Litt julegodt også, i tillegg til det som kom fra Norge. Nei, vi manglet i
sannhet ingenting!

Da bordet var ryddet, kom gavene fram. Stor glede over små gaver! Kan
ikke bli bedre! Vår gave til hverandre, en nyinnkjøpt batteridrevet radio, – vår gamle ble stjålet da vi skulle flytte fra Bagua – sendte ut av eteren
julesanger fra den kristne stasjonen «Voice of the Andes» i Quito, Ecuador. Det hjalp godt på julestemningen! Vi sang noen norske julesanger sammen før vi koste oss med kaffe og søtsaker, – og lesestoff fra Norge i lyset fra parafinlampen. Maino og Lewi lekte en stund med sine gaver, men sovnet snart. Det gikk ikke så lenge før søvnen overmannet oss også. Vår andre julaften i båt gikk over i natt mens himmelen over oss lyste med myriader av stjerner.

FØRSTE JULEDAG

Vi våknet tidlig av liv og røre i havna. Det minnet ikke mye om stillheten
og høytiden i Norge juledagen. Men det var vi for så vidt blitt vant til etter to julefeiringer i Peru. Den første i Tarma, den andre i Bagua og nå vår tredje jul i Peru. Vi gledet oss til dagen med gudstjeneste i den eneste evangeliske kirken i Yurimaguas. Byen har vokst veldig siden den gang, og nå er det mange menigheter der, bl.a. en, “Casa de Oración” som utflyttede venner fra vår kirke i Saramiriza har vært med på å danne.

«Sala Evangelica» var en stor, enkel kirke midt i byen. John ble kjent med den og misjonærene Elliot fra USA og et yngremisjonærpar fra England da han var i Yurimaguas for å bygge vår enkle husbåt.
Da John var innom dem for å hente poste, visste de at vi var kommet fra reisen vår, og de kom på besøk til båten. De så ved selvsyn den begrensede plassen vi hadde der, – ikke minst for barna. Vi fikk innbydelse til å besøke dem når vi hadde mulighet. De inviterte oss også
til middag hos dem 1. Juledag. For øvrig den eneste juledagen som feires i Peru.

Vi fikk god kontakt med misjonærene Elliot. Herbert Elliot var bror til
Jim Elliot, en av de fem misjonærene som ble drept av auca indianerne i Ecuador i 1956. De var så gjestfrie og hjelpsomme at vi ble helt overveldet. Jeg skriver i et brev hjem den 29.12, dagen før vi skulle sette kurs for Tigre Playa: «I julen har vært mye oppe hos de to misjonærparene som bor her. De har bedt oss opp til dem flere ganger, både til middag og kvelds. Juledagen og nå søndag var vi hos dem hele dagen etter møtet i menigheten. Det har vært herlig for Maino og Lewi å løpe og leke i den store hagen, men også deilig for oss å være i skikkelig hus igjen. Ikke minst blir det veldig varmt i båten under blikktaket. Hverken Elliot eller det andre misjonærparet har barn. De er
begeistret for barna våre og vet ikke hva godt de skal gjøre for dem.»

Øverst: Den katolske kirken ved torget i Yurimaguas. Byen ble tidlig et viktig senter med kloster og skole da spanjolene kom til Peru. Interiør fra husbåten, tatt forfra med vårt parafindrevne kjøleskap til venstre ved åpningen til lageret. Her skimtes også juletreet hengende i taket. Nederst: Fra havna i Yurimaguas og kart av nord-Peru med Yurimaguas nederst til høyre på kartet.

AVREISE

Den nestsiste dagen av desember var vi ferdige til avreise fraYurimaguas. Det hadde vært mye å gjøre disse to ukene, men det ble også tid til
hvile. Ikke minst var timene vi tilbrakte i hjemmet til misjonærene Elliot av stor betydning for oss. Vi fikk tid til å lese, samtale med våre nye venner og nyte av den store hagen med appelsin- og mangotrær. Alle kasser og sekker med matvarer som hermetikk, mel, ris, sukker og
mye annet fant sin plass under sengebenkene og i lagerrommet bakerst. Der stod også flere tønner med drivstoff, olje og parafin. Det ble trangt om plassen, men om tre dager regnet vi med å være framme på Tigre Playa. Da skulle alt lastes av og plasseres i vår nyinnkjøpte palmehytte og i et lite lagerskur.

Vi gledet oss til å komme fram og begynne arbeidet i landsbyen vi hadde
utsett som base for arbeidet blant folket som bodde langs elvene i denne delen av Amazonas. I brev hjem skriver jeg: «Vi ser fram til å ta fatt på arbeidet, og vi er glade over å kunne regne med deres forbønner. Det blir nok motstand i åndeverden når vi begynner å forkynne Evangeliet i landsbyer som ikke kjenner Guds Ord og Jesus som frelseren.» Jeg skriver videre i dette siste brevet før avreisen: «Vi har ikke hørt noe mer fra Liv Haug og Edith Aateigen siden det forrige brevet vi fikk fra dem i Bagua. Tenk om de kunne komme til sommeren! Vi regner med
hjemreise i mars 1971, om vel et år. Da blir det nesten 4 ½ år siden vi reiste fra Norge. Ja, det går fort til det! Vi hører sikkert fra dem etter hvert. Kanskje neste gang vi får post. Misjonærene Elliot har nøkkelen til vår postboks og vil sende oss post når det blir en mulighet.»

Tidlig på formiddagen den 30.12. 1969 startet John motoren, og vi satte
kursen nedstrøms Huallaga elven. Det tok en dag til Lagunas ikke langt fra munningen av Huallaga. Etter overnatting der, gikk ferden vestover, oppstrøms Marañon. Vi passerte landsbyer og små
husklynger langs elva, videre forbi munningen av Pastaza og landsbyen San Lorenzo. På reisens tredje dag nådde vi Barranca, militærforlegningen der vi måtte vise våre dokumenter. Det gikk greit. Vi var kjent der nå. Et par timer senere så vi Tigre Playa foran oss på
venstre side av elva. Etter alle ukene på reise på elvene i dette området skulle vi nå slå oss ned i landsbyen som ble utgangspunkt for arbeidet i mange år framover. Da var det blitt 1.januar 1970. Akkurat tre år etter vår ankomst til Peru i 1967!

Kapitlene 22 og 23 står på kategorien “Båtbygging i Yurimaguas”. Kapittel 25 finner du på den samme kategorien som dette kapittelet “Flodmisjon”. Kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Flytting fra Bagua

«Señora, señora!» Stemmene kom langt borte fra, men ble sterkere etter hvert som søvnen måtte vike. Jeg satte meg opp og kikket på klokken. Den viste litt over seks. Det hadde begynt å lysne av dag. John hørte visst også stemmene. Han begynte å røre på seg på madrassen ved siden av meg på gulvet. «Det høres ut som noen roper», sa jeg undrende, samtidig som jeg så meg rundt i rommet. Maino og Lewi sov fortsatt sin beste søvn på sine madrasser. I rommet ved siden av så jeg fra madrassen min kasser og esker ferdig pakket, foruten noen ris- og sementsekker som tilhørte eieren av huset. «Ja visst, det er i dag vi skal flytte. Det er nok bare å komme seg opp.» Tanken var knapt utformet før vi igjen hørte ropene: «Señora, (frue)!» Det var noe ved måten det ble ropt på som
fikk oss opp i en fei og ut i det tilstøtende rommet som hadde dører og vinduer mot gaten. Det fikk duge i nattkjole og pysjamas for dette var uten tvil noe som hastet.

Enda omtumlet avsøvnen tok det litt tid før det gikk opp for oss at her var det noe som ikke stemte. Døren ut stod på vidt gap. Utenfor hadde det samlet seg en flokk naboer, for det meste kvinner og barn med kona fra huset tvers over veien i spissen. Morgensola kastet sine stråler over den lille gruppen som stirret på oss med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet. Da vi kom til syne i døråpningen, tok nabokona ordet. I rivende fart fortalte hun at da hun som vanlig åpnet ytterdøren sin like etter å ha stått opp, oppdaget hun at vår dør stod vidåpen og at ingen av oss var å se i nærheten. Etter såpass lang tid som naboer, visste hun at vi vanligvis ikke lot døren stå åpen, langt mindre i grålysningen. Hun gikk bort og så forsiktig inn. Nei, ingen å se og ingenting å høre. Det var bare en mengde kasser og esker samlet på den ene siden av rommet.
Hun sluttet med å si: «Det må ha vært tyver hos dere i natt. Har dere ikke hørt noe?»

Innbrudd

Tyver, ja selvfølgelig! Derfor stod døren åpen. Vi kikket nærmere på låsen. Den var brutt opp. Med voksende forskrekkelse så vi oss rundt i det store rommet som hadde vært vår kombinerte stue og kjøkken i nærmere ett år. Var det noe som manglet? Visst var det det! De tre store
koffertene vi så omhyggelig hadde pakket dagen i forveien, var borte! Jeg
kjente det som hjertet ville stoppe. Der hadde vi alle dokumentene våre, pass, bankbøker – og pengene! La vi ikke det meste av dem også, etter mye fram ogtilbake, i den ene kofferten? Tre måneders underhold og arbeidspenger i kontanter. Med dem skulle vi betale flyttingen med lastebil og båt ned til Borja der båten vår ventet, foruten mat og andre utgifter på den lange turen innover i jungelen. Vi hadde vekslet ut sjekkene fra Norge i Chiclayo da det ikke var mulig å veksle i Bagua eller noe annet sted før vi nådde Yurimaguas.

Vi hadde vært i tvil om hvor vi skulle legge verdisakene med tanke på den langeflyttereisen med utrygge framkomstmidler og lite sikre overnattingssteder. Vi tenkte at det kanskje var lettere å snappe fra oss en liten veske enn en hel koffert. Etter overveielser for og imot, ble en del verdisaker lagt i koffertene kvelden i forveien. Av dokumentene hadde vi bare våre peruanske identitetskort og en liste over innholdet i flyttelasset tilgjengelig. De måtte vi alltid vise på alle kontrollstasjoner.

Tankene virvlet rundt i hodet. «Hvorfor skulle dette hende akkurat i dag? Nå som alle forberedelser endelig var unnagjort, og alt klappet og klart til flyttingen.» Reiseradioen, nettopp innkjøpt, brukt riktignok, var ikke å se. Vi oppdaget at trekkspillet og skrivemaskinen også hadde forsvunnet. Gitaren stod igjen bak et par sekker. Den hadde de kanskje ikke sett i farten. To bager pakket med utstyr til reisen ned til Borja som vi regnet med ville ta minst tre dager, var også borte. En av dem inneholdt skift og utstyr til Lewi på 1½ år. Kassene med proviant og annet utstyr var heldigvis urørte, så nær som et par mindre eskersom vi savnet. De få større tingene og møblene vi skulle ha med oss var oppbevart i et rom tvers over gaten. Folk trakk seg tilbake etter hvert. Vi fikk på oss det eneste klesskiftet vi hadde. Det vi tok av oss kvelden før!
Samtidig ba vi om veiledning og styrke til å møte denne prøvelsen.

Foran huset vi leide i Bagua i roligere dager.

Tyvegods funnet

Det gikk ikke mange minuttene før vi igjen hørte noen som ropte på oss utenfor. Hørte vi riktig? Vi løp til døren der det stod en mann som kom med nyheter. «Det ligger tre åpne kofferter slengt ut på en ubebygd tomt like ved. Klær ligger strødd omkring i et eneste rot.» Mannen pustet og peste. Det var tydelig at han hadde hatt hastverk med å fortelle oss nyheten. John kom seg ut i en fart, og sammen løp de bortover gaten i retning av noen ubebodde områder. Midt i gleden over at i alle fall noe var funnet, slo det plutselig ned i meg: «Men pengene, de ble likevel ikke lagt i kofferten!» Jeg fór bort til oppvaskbenken, og der midt mellom kopper, kar og matvarer stod min håndveske slik jeg hadde satt den
kvelden før. Oppå den lå lommeboka med det meste av pengene!

Jeg satte meg rett ned, helt overveldet og full av takknemlighet til Herren for hans nåde og bevarende makt. Tenk at vi ikke husket at vi i siste øyeblikk før vi la oss, fikk en innskytelse til å ta lommeboka ut av kofferten. Vi ble enige om å vente til morgenen med å bestemme hvordan vi best skulle oppbevare pengene. Dermed ble det til at vi bare la lommeboka oppå min veske så lenge. Dette skjedde rett før vi la oss, slik at ingen av oss hadde husket på det med det samme. Nå var
vi ikke uten penger, hva vi ellers måtte miste. Da kunne vi i alle fall
gjennomføre flyttingen, noe som hadde vært umulig uten penger. Sangen
mannskoret sang på stasjonen da vi reiste fra Norge nesten tre år tidligere, lød i mitt indre: «Han skal bevare deg, han skal bevare deg.»

Jeg kledde på barna som hadde våknet. Klokka nærmet seg åtte. Sola skinte fra skyfri himmel, og det begynte allerede å bli ganske varmt. Bagua har solskinn de fleste av årets dager. Men når det regner, er det ikke noe duskregn, men kraftige skybrudd som regel i følge med lyn og torden. Denne dagen lå an til å bli en av de virkelig hete med temperaturer nærmere 40 grader. «Hvor blir det av John?» Jeg kikket ut. Der kom en kjent skikkelse gående mot huset. Det var fru Placencia. Hun og mannen var medlemmer i baptistkirken. Det var dem som hadde hjulpet oss med å finne et sted å bo da vi flyttet til Bagua. For et par måneder siden hadde de flyttet inn i sitt nybygde hus litt lenger opp i gaten. Nå kom hun for å invitere oss på frokost hos dem. De hadde
allerede hørt om innbruddet og forstod at det ville innebære mye ekstra arbeid og forsinkelser i reiseplanene våre.

Mens vi stod og pratet, kom John og en annen mann i full fart rundt hushjørnet. De bar på koffertene. «John, vet du hva? Pengene lå på veska mi på kjøkkenbenken. Er det ikke fantastisk at de ikke oppdaget lommeboka? Antageligvis sveipet de bareover benken med lykta de må ha hatt med seg. Der så de bare koppene og matvarene og regnet nok med at det ikke var noe av verdi der.» John stoppet opp og så vantro på meg. Så lyste han opp. «Nå husker jeg det. Like før vi la oss, fikk vi plutselig for oss at vi skulle ta lommeboka opp av kofferten. Det har jeg ikke tenkt på før du sier det nå. Det må være Herren som gav oss den innskytelsen.» John fortalte at koffertene lå åpne med det meste av innholdet spredd utover. Tyvene hadde tydeligvis lett etter kontanter. Flere av naboene hadde gått videre for å se om de kunne finne
mer tyvegods. Et par stykker hadde fulgt en sti oppover åsen. Det var bare å håpe at de fant flere av våre eiendeler.

Alt måtte ut igjen av koffertene og pakkes skikkelig om. Stor var gleden over å finne passene våre og andre viktige papirer. Det meste av klærne var også på plass, men tyvene hadde plukket med seg det beste både av mine og Johns klær. Likedan var noen av klærne til Maino og Lewi borte, foruten en del medisiner vi hadde kjøpt for å ha på reisen. De få smykkene Maino og jeg hadde, var også forsvunnet. Det betød ikke så mye. Men i brev hjem skriver jeg: «Jeg synes det var leit at tre små
medaljonger med kjeder som Maino fikk som gaver da hun var baby, ble stjålet. Men alt i alt var vi heldige likevel.»
Mens vi holdt på med pakkingen av koffertene, kom flyttebilen. Men den
fikk bare vente. Det kunne ikke bli noe lasting av bilen foreløpig.

Utsyn over nybyggerbyen med riskåkrene i bakgrunnen.

Frokost

Da vi gikk oppover bakken mot huset til vennene Placencia, kunne vi se utover en stor del av Bagua med omegn. Den lille byen lå omkranset av grønne åser. Nede i dalen på begge sider av elven bredte risåkrene seg utover. Vi hadde bosatt oss her på denne sivilisasjonens utpost for et års tid siden i håp om å kunne nå jungelens folk derfra. Det viste seg at avstandene ble for store, og kommunikasjonsmulighetene elendige. Det hadde kostet kamp å ta avgjørelsen om å bryte opp og begi oss inn
på veiløse områder der elvene var de eneste ferdselsårene. Men da bestemmelsen var tatt, og vi fikk Salems velsignelse, fyltes våre hjerter med fred og glede. Nå føltes det som det var én som ville forsøke å hindre oss på selve avreisedagen og ta motet fra oss. Men det lyktes ikke! Herren holdt sin hånd over oss. Gode venner og naboer hjalp og oppmuntret oss, og vi kom styrket ut av prøvelsen.

José Placencia hadde tjent godt på risdyrkingen. Pengene ble heller ikke brukt til sus og dus som hos en del andre. Han hadde isteden satset på å kjøpe en bra tomt og bygget et stort og godt hus. Det var ikke riktig ferdig enda, men det var tydelig at det villebli et av de bedre husene i byen.
Frokosten stod ferdig da vi kom. Vi ble servert søt kaffe med melk,
stekte bananer og brød med fersk ost og oliven. Det smakte godt etter alt
oppstyret tidligere på morgenen.

Naturlig nok snakket vi om innbruddet. José mente at vi kunne være glade for at vi ikke hadde våknet. I følge ham var det svært sannsynlig at de hadde våpen og ikke ville nøle med å skyte om de ble oppdaget. De hadde nok fått nyss om at vi skulle flytte innover jungelen og regnet med at vi måtte ha en del penger i huset innfor en slik reise. José ble ivrig og fortsatte med å fortelle om ran, innbrudd og drap som hadde funnet sted i Bagua den senere tiden. Det virket som disse nybyggerstedene ned mot jungelen var blitt rene «ville vesten». Politi og øvrighet var dårlig organisert til å begynne med. Det var derfor lett å gjemme seg bort for dem som levde av ugjerninger. Men de langt fleste av dem som
flyttet til disse stedene var ærlige bønder som ønsket et bedre liv for seg og familien.

Vannet fra Marañon ledes i kanaler til vanning av risåkrene.

Mens vi enda satt og samtalte om dette og nøt den gode maten, hørte vi skritt og stemmer utenfor. «Señor Juan, vi har funnet et par vesker oppe i åsen. De var gjemt under noen busker, men vi så tydelig at noen nylig hadde trådt ned gresset rundt der. De er sikkert deres?» Vi var raskt ute på gata, og der stod tre menn med begge bagene vi hadde mistet. Dette var heltfantastisk, og tenk å ha så snille, hjelpsomme naboer! Vi tok ut alt i veskene som var nesten fulle. Noe tøy var nok blitt borte, men det aller meste var på plass. Verdisaker hadde vi ikke hatt i dem. Jeg var særlig glad for veska med bleier og skift til Lewi. Der var det også en del barnemat. Glade gikk vi hjemover sammen med familien Placencia som ville hjelpe oss å få sakene på lastebilen. Da vi var ved huset, kom et par av naboene med reiseskrivemaskinen og trekkspillet som de også hadde funnet gjemt, men litt lengre opp i lia. Reiseradioen var og ble borte, foruten det som var stjålet av klær, smykker og medisiner. Vi var likevel takknemlige for at det hadde endt så godt, det som først virket som den store ulykken som ville hindre vår flytting til jungelområdene og alle landsbyene der. Vår takk gikk både til Gud og mennesker for all hjelp disse morgentimene.

Reisen begynner

Hjelp fikk vi også til å laste flyttebilen. Selv om vi hadde solgt det meste av møblene våre, ble det et ganske stort lass. Sjåføren hadde et plastikkstykke som han dekketsakene med. På grunn av morgenens forsinkelser ble det midt på dagen og vel så det før vi kom av sted. Datoen var 15. oktober 1969, nesten et år etter vi flyttet til Bagua fra Tarma. Oppbruddets stund var kommet. Et oppbrudd som nesten var mer revolusjonerende for oss enn flyttingen fra Norge til fjellbyen
Tarma der vi bodde de to første årene i Peru. Men vi følte fred og glede over at vi nå var på vei tross alle hindringer og vanskeligheter.

Mens vi var i Bagua fikk vi brev fra Liv Haug der hun skriver at hun og Edith Aateigen kommer tilPeru. De har fått Filadelfia, Kristiansand som utsendermenighet, men vet ikke helt når de er klare for utreise. Vi hadde hatt noe kontakt med Liv og Edith en tid. Dette var en positiv og
oppmuntrende beskjed midt i flytteforberedelsene. Det nærmet seg tross alt tre år siden vi kom til Peru, og vi ville trenge avløsningen om ett halvannet års tid. Periodene den gangen var vanligvis på fire år.

Overnatting i Chiriaco

Veien til Chiriacovar elendig. Den ble ikke bedre da det etter en stund begynte å pøsregne. Reisen med lastebilen tok hele ettermiddagen. Det begynte å mørkne da vi kjørte inn mellom de små trehusene og bambushyttene i landsbyen. Vi tok inn i et hus som leide ut rom i 2.etg. Der var det plass til flyttebilen like utenfor.
Sjåføren skulle sove i den for å vokte sakene våre. Vi kravlet opp en trapp som var mer lik en stige for å komme til rommet vårt. Det var ikke helt lett med små barn og bagasje, men opp kom vi og kunne ta rommet i øyesyn. Slik luksus som innertak fantes ikke. Vi så rett opp i bølgeblikken. Tynne bordvegger skilte oss fra naborommet. De rakk opp til litt over hodehøyde. Lydtett var det ikke akkurat. Hele huset
gjenlød av skingrende musikk fra en transistorradio. Tre smale senger medmyggnett hengende over stod langs to av sidene i rommet. Det tok ikke lang tid før vi forstod at her var myggnettet nesten like viktig som senga.

“Sentrum” Chiriaco med elva med samme navn i bakgrunnen.

Samtidig som tropemørket senket seg over oss, kom svermer av mygg susende. Det var reneinvasjonen. Vi var nok et underlig syn der vi viftet og slo rundt oss med det vi hadde for hånden. Det var litt mygg på kveldene i Bagua også, men ikke i nærheten av dette. Enda godt at vi hadde tatt med myggolje. I lyset fra en liten parafinlykt fant vi fram en flaske olje fra en av veskene. Tyvene i Bagua hadde tydeligvis ikke hatt
bruk for myggolje, og godt var det! Lewi sutret og gråt over myggen som stakk alle tilkommelige steder. Stakkar, det var sannelig ikke godt å være liten og på flyttefot i jungelen. Han og Maino fikk en omgang med oljen før det ble vår tur. Hvilken lettelse! Myggen respekterte oljen, og vi fikk være i fred.

Vi gikk ned i rommet som ble brukt til spisesal. Der fikk vi servert stekt fisk, ris og yoka (maniok). Vi var sultne etter den lange reisen. Det smakte herlig både for liten og stor, selv om hverken serviset eller omgivelsene var første klasse akkurat! Tror knapt det ville ha nådd opp til noen slags kategori. Dagen hadde vært lang og begivenhetsrik. Trettheten seg på. Det var heller ingenting som innbød til sen kveld. Vi kravlet opp stigen til annen etasje så snart vi hadde spist. Vel inne på rommet oppdaget vi at myggnettet ikke bare ville holde myggen unna, men også et utall av andre insekter av forskjellige slag. Oppunder
taket fløy det også flaggermus, og det av den blodsugende sorten. Det var
faktisk deilig å krype inn under myggnettet. Det fikk ikke hjelpe at senga var smal og halmmadrassen hard og humpete. Etter en stund stanset også musikken fra nærmeste radio. Andre hørtes i det fjerne, men det ble stille nok til at trommingen av regnet på taket av bølgeblikk dysset oss i søvn i løpet av kort tid.

Kapittel 24 står også på denne samme kategorien “Flodmisjon”, mens kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”. Kapitlene 22 og 23 står på “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen videre med flyttelasset

Neste dag var det marked i Chiriaco. Regnet hadde gitt seg. Langs de smale jordveiene i landsbyen hadde handelsmenn lagt ut sine varer på underlag av plast. Her var tøyer, sytråd og sysaker, såpe, kjeler, blikktallerkener og mye annet som både kolonister og indianere kunne bli fristet til å kjøpe. Fra landsbyene nedover elva og bondegårder langs stier kom folk for å handle. I områdene rundt bielva Chiriaco og hovedelva Marañon bor det flere tusen aguarunaindianere. Distriktet er
stort, men det behøves store områder for et folk som lever av jakt, fiske og svibruk. Det er ingen tvil om at den sterke koloniseringen i dette distriktet, gjør det vanskeligere for indianerne å fortsette deres tradisjonelle levemåte. Men samtidig vet vi at kolonistene kommer fra fattige, karrige fjellområder der det hverken er jord eller arbeid for en voksende befolkning, – et dilemma.

«Mamma, se på han der da! Han går i skjørt, og så har han veldig langt hår. Og se på henne med den rare kjolen.» Det er Maino som vekker meg opp av tankene der vi sitter i lastebilen og kjører mellom handelsmenn og handlende på det lille stykket ned til elvebredden. Hun har oppdaget noen indianere i sin tradisjonelle klesdrakt. Langt glatt hår med pannelugg og et lite hakk klipt inn ved ørene er hårfrisyren blant både menn og kvinner. Mennene har et svart-brunt tøystykke som går ned til kneet bundet sammen rundt midjen og kvinnene har et litt bredere tøystykke som er heftet sammen ved den ene skulderen. Det blir da til
en enkel kjole. Tidligere var dette tøyet hjemmevevd. Tråden ble spunnet av vill bomull eller av egen avling. Vi så flere som var kledt slik, men det vartydelig at mange hadde tatt etter kolonistenes klesmote. Særlig mennene som så ut til å finne seg godt til rette i langbukse og skjorte. Utseendet og hårprakten viste likevel tydelig at de var aguaruna indianere.

Lastebilen på vei gjennom landsbyen Chiriaco til elven.

Nede ved elva

Ved elva var det et yrende liv. Flere flåter og kanoer lastet med bananstokker, maniok og papaya lå fortøyd langs elvekanten. Indianerkvinner bar store kurver med maniok på ryggen. Kurvene var bundet med rep av bark rundt pannen. Lastebiler stod klare
til å frakte varene videre til Bagua og andre steder i området. Dette salget
gir kontanter til handel på markedet av varer som frister der.

Litt nedenfor alle kanoene får vi øye på båten som skal frakte oss og bagasjen nedover Marañon. Det var en 12 meter lang trebåt med tak av bølgeblikk og en 40 hp utenbordsmotor. Eieren smilte bredt da han så oss. John kjente ham fra tidligere reiser nedover elven. Vi var glade over å se at han var på plass som avtalt. «Jeg tror ikke vi kan komme lengre enn til Nieva i dag. Det er som dere ser, høyvann etter alt regnet den siste tiden. Det er umulig å passere fallene ved Manseriche når vannstanden er så høy.» Båteieren kom med disse nyhetene så snart vi var nær nok til å høre hva han sa. Men for å trøste oss la han fort til: «Det er ikke tiden for høyvann nå. Om et par dager kan vi sikkert reise videre.»

Vi hadde planlagt flyttingen til denne årstiden nettopp fordi vi visste at det var tiden for lavvann og den beste tiden å passere «nåløyet» Manseriche. På østsiden av strykene kan man seile på elva Marañon som lenger øst skifter navn til Amazonas, tvers over Sør-Amerika helt til Atlanterhavet. Nyheten om den høye vannstanden kom derfor uventet. Vi forstod at vi ikke hadde annet å gjøre enn å vente og håpe det beste. Militærforlegningen som ligger på oversiden av fallene, tillater ingen å passere dersom vannstanden er høyere enn et bestemt antall meter.

Det var en stor fordel når vi nå skulle laste om bord sakene våre at det var høyvann. Ved hjelp av både lastebil- og båteier tok det ikke lang tid å få våre saker over i båten. Plasten hadde ikke klart å hindre at sakene våre var mer eller mindre våte. Særlig en av madrassene hadde blitt veldig våt. Den var ganske mye tyngre enn vanlig! Vi så med ikke liten forskrekkelse på at båten lå ganske dypt i vannet da alt var vel om bord. «Ingen fare, – det kan gå enda mer i denne båten. Dette går bra,» forsikret eieren og lo av vår bekymring. Vi måtte bare stole på ham
og håpe at han hadde rett.

Maino på flyttelasset og båteier som også var motoristen.

Det hadde samlet seg en hel del mennesker som så på denne uvanlige lasten og disse «gringoene (hvite)» som skulle reise innover jungelen. Særlig ble Maino og Lewi sitt blonde hår sett på med stor undring. Flere prøvde om det var virkelig hår dette hvite. Noen nøyde seg ikke bare med å kjenne litt forsiktig, men lugget godt til for å se om det satt fast. Vi skyndte oss opp i båten og ålte oss bakover langs lasten til en trebenk på siden. Det ble vi plassert mens eieren satt bakerst og styrte. Det var ikke lett å se framover forbi lasten, men han hadde en gutt som satt lengst framme på toppen av lasset og dirigerte retningen. På den måten
skulle vi styre unna stokker, steiner og grunner som lurte i elva.

På vei nedover elva

Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten da motoren startet, og vi la på vei nedover den smale, svingete bielva i god fart. Vannet var høyt og strømmen striere enn vanlig på grunn av alt regnet de siste par dagene. Nå begynte det å regne igjen. John trøstet meg med at båteieren hadde kjørt her hundrevis av ganger og kjente elva ut og inn. For meg var en slik elveferd nytt og ukjent, mens John hadde reist her noen ganger. Chiriaco er en smal og ganske grunn elv. Jungelen står som en mur på hver side. Enkelte steder møttes nesten grenene fra noen kjempetrær og dannet
et tak over oss. Men vi hadde ikke kjørt lenge før vi kom ut i hovedelva
Marañon. Det var rart å se Chiriacos klare, mørke vann flyte sammen med Marañons brune leirholdige strøm.

Her renner Chiriaco ut i den større og elven Marañon.

Vi passerte flere aguaruna landsbyer som lå på høyder over elvebredden. Flere steder måtte vi passere ganske kraftige stryk. Vannet skummet og virvlet rundt oss, men båten kom trygt gjennom. Etter åtte timers reise kom vi fram til landsbyen Santa Maria de Nieva som ligger ved utløpet av en bielv med samme navn. Nieva ligger vakkert til på en høyde der bielva renner ut i Marañon. Vi kjørte et litestykke opp i den og la til. Regnet hadde heldigvis stoppet for en stund siden. Etter eierens utsagn kunne vi trygt la sakene være i båten inntil vannstanden tillot oss å fortsette reisen. Hjelpegutten hans skulle bo og sove i båten. Egentlig hadde vi ikke noe valg heller. Vi tok bagene og koffertene mens vi ba en stille bønn om beskyttelse over våre eiendeler i båten. Her var vi tydeligvis i hjertet avaguarunaindianernes land. Det var indianere i sine særegne drakter og hårfrisyrer å se overalt. Det var også en del mestiser som gikk kledt
etter vanlig vestlig stil.

Landsbyen Santa Maria de NIEVA på en liten høyde der bielven Nieva renner ut i Marañon.

Vårt lille opptog gikk ikke ubemerket forbi der vi ruslet opp mot stedets eneste hotell. Det var omtrent i samme stil som det i Chiriaco, men her slapp vi å klatre opp stige til 2.etasje. Isteden hadde huset jordgulv og bambusvegger som de fleste andre hus i Nieva. Det skilte seg ut ved å ha tak av bølgeblikk istedenfor palmeblad.
Lengre opp på høyden lå en katolsk kirke med tilhørende boliger for noen
spanske nonner og en prest. Der oppe var det også en liten klinikk og en
internatskole for indianerbarn fra omkringliggende landsbyer.

Besøk hos den katolske presten i Nieva

På grunn av høyvannet strakte oppholdet i Nieva seg over tre netter. Lewi pådro seg en kraftig ørebetennelse som neste dag førte oss til klinikken som ble drevet av et par av nonnene. I skyggen av palmetaket utenfor klinikken satt det mange ventende pasienter. De fleste var indianerkvinner med små barn. Nonnene tok vennlig imot oss, og Lewi fikk medisinene han trengte. På veien ned traff vi på presten som
også var fra Spania. Han satte tydeligvis pris på å prate med europeere og inviterte oss på kaffe. Nå var vi ikke akkurat vant til å omgås katolske prester, men vi takket ja til innbydelsen. Vi kom inn i en enkelt møblert stue der vi ble traktert med kaffe og kjeks. Barna fikk brus.

Presten var i første omgang ganske nysgjerrig på hvem vi var og hva som brakte oss innover i jungelen. Etter hvert gikk han over til å fortelle hårreisende historier om hvordan de første katolske misjonærene tok seg innover i jungelen for et par århundrer siden og vel så det. Fortellingene om deres primitive reisemåter langs jungelstier og på balsaflåter nedover elver og stryk, fikk vår lille ekspedisjon til å fortone seg som rene luksusreisen. Ikke få av disse første katolske prestene ble drept av indianerne som fryktet for de fremmede. Det var en interessant stund sammen med den spanske presten. For ham var det tydeligvis
en kjærkommen avveksling. Han ønsket oss til lykke da vi tok farvel og spaserte tilbake til vårt enkle oppholdssted.

«Mañana» – i morgen er et uttrykk som en fort får lære seg i Peru som ellers i Latin Amerika. «Paciencia» – tålmodighet er et annet ord som ganske fort bør innlemmes i ordforrådet. I Nieva ble disse ordene ekstra levende for oss! Flere ganger om dagen la vi veien nedom elva for å studere vannstanden. Den andre dagen utpå ettermiddagen gikk virkelig vannet ned om enn sakte. Det ble heller ikke mer regn. Det ble tre
netter i Nieva før vi kunne gå om bord i båten igjen. Da hadde vannstanden i elva gått kraftig ned, sik at vi kunne fortsette vår reise. Etter noen timers reise kom vi fram til stedet der elven Santiago, som kommer fra Ecuador i nord, renner ut i Marañon. På en liten høyde
ved elva ligger militærbasen Pinglo. Der må alle stoppe og søke om tillatelse til å få passere Pongo de Manseriche. Våre ID-dokumenter ble nøye sjekket. Etter mange spørsmål fikk vi tillatelse til å reise videre.

Vi passerer strykene Pongo de Manseriche, ved Andes østligste utløpere i nord, Cordillera del Condor.

Gjennom Pongo de Manseriche

Som John har beskrevet fra sin reise til Santiago og Morona, er strykende her ved Manseriche skremmende med store steiner og bratte fjellsider, og elva som presser seg igjennom den trange passasjen gjennom Andesfjellenes østligste fjellrygg. Vannet var også forholdsvis høyt denne dagen. Det var ikke fritt for at jeg satt med hjertet i halsen til vi var vel nede. Maino og Lewi satt stille og så med store øyne på skummende
virvler og steiner og stokker like rundt båten. Men vi kom vel ned takket være motorførerens gode kjennskap til elva og strykene i Manseriche. Vi var alle veldig lettet da vi nådde landsbyen Borja rett nedenfor dette passet. Det kjentes godt å ha fast grunn under føttene igjen. Vi fikk hjelp til å losse båten og lagre flyttelasset vårt i et hus ved elvekanten. Det var et rom ved siden av dette lageret der vi kunne installere oss til vi var ferdige til å reise videre i egen båt.

Det gikk faktisk hele 17 år før vi passerte
Manseriche igjen på vei opp til Bagua. Fra landsbyen vi bosatte oss i var det enklere, om ikke kortere å reise nedover Marañon til byene Yurimaguas og Iquitos i øst. Nedenfor Borja flater landskapet ut og fra utløpet av bielven Morona noen mil nedenfor, flyter Marañon/Amazonas rolig og stille helt til Atlanterhavet. Det gikk en rutebåt, som med årene ble til flere, mellom Iquitos og Puerto America, senere helt til Saramiriza. I begynnelsen av vår andre periode kom det i gang en flyrute med sjøfly fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza,sponset av den peruanske staten. Det tok dessverre slutt etter en del år da de ikke lenger hadde noen fly igjen! Det var sjøfly av typen Twin Otter som bruktes til denne tjenesten. Dessuten betydde kontakten vi etter hvert fikk
med Wycliffe misjonen med base ved Pucallpa, også mye for at vår «vei» til sivilisasjonen de følgende årene gikk østover istedenfor vestover.

Borja

Båten vår, El Sembrador lå halvveis på land, og påhengsmotoren lå delvis under vann da vi kom til Borja. Det var et sørgelig syn. John fikk en del jobb med den. Han skriver slik om det i et brev vi sendte til Lindgrens da vi kom fram til Yurimaguas: «Det var ikke akkurat gode nyheter som
ventet oss i Borja. Jeg hadde betalt en mann der til å se etter båten, men han hadde vært «bortreist» noen dager, så barna hans hadde sett etter den, sa han. Vel, båten hadde blitt liggende på land da vannstanden gikk ned og tippet over til en side. Motoren som lå midt på gulvet, bar tydelige merker av at vannet hadde stått over gulvnivå inne i båten. Heldigvis hadde ikke vannet nådd opp til det elektriske anlegget. Men et par deler var stjålet framotoren. På en eller annen måte startet den likevel og har gått som en klokke hele resten av reisen. De ubudne gjestene hadde også tatt med seg noen andre saker. Dette var det andre tyveriet vi opplevde i løpet av fire dager. Det vi savnet mest var likevel reiseradioen. Den skulle holde oss oppdatert om verden utenfor, men det ble det ikke noe av!»

Godt å komme forbi strykene og få landsbyen BORJA i sikte der den ligger vakkert til ved foten av Cordillera Condor.

Vi var takknemlige for strålende sol mens vi var i Borja. Alt det våte tøyet og madrassene la vi ut på båtens flate blikktak, mens fuktige esker med hermetikk etc. og sekker med mel og ris stod på land og fikk sin nødvendige del av solens stråler. Det gikk noen dager før alt var tørt, båten vasket innvendig etter besøket av Marañons leiret vann og motoren tørket og reparert, før vi var klar til avreise den 25.oktober. Da
hadde vi også fått tak i en hjelpegutt til reisen. Det var helt nødvendig på en slik tur for å dele på å styre bakfra og holde utkikk framover. Den unge gutten som ble med oss, viste seg å bli til stor hjelp på mange måter.Det lå noen spennende uker foran oss. Om de ukene forteller vi i de neste innleggene i bloggen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 8 står øverst mens kp.11 står nederst på kategorien “Casa de Oración”. Kp.10 står på “Reiser til utposter”.

Opplevelser i Huancayo

Huancayo ligger på 3250 m.o.h. i en bred høyfjellsdal ved bredden av Mantaro elven. Byen er hovedstad i provinsen Junin og har i dag rundt 400 000 innbyggere. Den var atskillelig mindre på 1960 tallet, men likevel en storby i forhold til Tarma. Klimaet er noe kjøligere enn i Tarma både på grunn av høydeforskjellen, men også i forhold til den mer utsatte beliggenheten på høyfjellsletten.

Allerede før Lindgrens reiste hjem til Sverige var vi på et par korte besøk hos Per og Brita Anderås som da hadde bodd og arbeidet i Huancayo i vel tre år. De hadde et lokale i sentrum der det var velkomstmøte for oss og senere avskjed for Lindgrens. Menigheten var enda ganske liten, men nye kom til litt etter litt. Per Anderås hadde stor arbeidskapasitet og mange gode ideer om hvordan nå ut med Evangeliet. Både han og Brita var i aktivitet fra morgen til kveld. Men Brita hadde selvsagt også mye å gjøre hjemme med en stor familie som krever sitt.

Lokalet i sentrum av Huancayo hadde tidligere vært posthuset i byen. Her står jeg sammen med Maino da vi besøkte Huancayo etter et år i Norge. Det er fortsatt møtelokale her, selv om det i dag også er et lokale i bydelen Chilca der det foruten kirken, ble bygget bibelskole og barnematsal noen år senere. Anderås flyttet også ut til Chilca flere år etter dette bildet ble tatt.

Her er vi og Lindgrens på besøk i Huancayo før reisen til Norge i 1999. Vi står sammen med elever og lærere på Bibelskolen Betel i Chilca, Huancayo. Her ble det etter hvert også bygget leiligheter til misjonærer og bibelskolelærere. John er fotografen. Lindaura til venstre foran meg.

I mars/april -67 besøkte vi igjen familien Anderås i Huancayo. Denne gangen for tre uker! Jeg skriver hjem fra den tiden: «De har begynt med programmer på en lokal TV stasjon. Programmene for barna har deres eldste datter, Kerstin ansvar for. Hun har sin egen utsendermenighet og er i fullt arbeid i misjonens tjeneste tross sin unge alder. Egentlig er hun bare et par år yngre enn meg. Det er fire barn til i familien. De tre yngste går på metodistkirkens skole i byen. Ingrid, den neste eldste tar studenten på en svensk korrespondanseskole. Det er alltid hyggelig å besøke Anderås. Vi føler oss hjemme hos dem. Med barn og ungdom i huset blir det liv og røre. De fant på mye morsomt, og var også aktive i arbeidet i kirken.

To års dagen til Maino ble feiret ikke bare privat, men også i barneprogrammet på TV. Kerstin lagde til stor fest direkte på TV. Ingrid hadde bakt en flott kake med to lys. Hun kom inn med kaken til Maino’s store overraskelse og glede. Agneta som spilte klovn, ledet an i sang og ablegøyer, mens Kerstin fikk flettet inn en fortelling fra bibelhistorien. Hun og søstrene er utrolig flinke til å fange barnas oppmerksomhet. I løpet av programmet fikk alle barna som medvirket sin bit av kaken. Virkelig en spesiell fødselsdagsfeiring for Maino det året!

Noen bilder fra 2 års dagen til Maino på lokal TV. Det siste bildet viser modne kaktusfrukter som blir kalt tunas. De er det mange av på veien inn til Huancayo. De smaker nesten som jordbær.

Bokhandel

Ved siden av menighetsarbeidet driver Anderås en bokhandel der det selges bibler og annen kristen litteratur. De har også skolemateriell for å skjøte på butikkens økonomi. Her i landet må foreldrene kjøpe skolebøker og alt annet som trenges til barnas skolegang. Derfor er det travelt ved starten av et nytt skoleår i mars/april, og det er behov for ekstra hjelp. I bokhandelen var vi flere timer hver dag. Skal si vi fikk trening i spansken mens vi var der! Det surret spansk rundt oss hele dagen, og vi lærte oss mange nye ord og uttrykk. John var også med og sang og talte på møtene med Per som tolk. Vi har mye å lære både om arbeidet og om kulturen i Peru. Ukene i Huancayo var til stor nytte for oss i arbeidet videre.»

Jeg fortsetter i brevet: «En dag var John med på en reise til Lima for å handle mer skolemateriell og annet til bokhandelen. De kjørte tidlig på morgenen for å være tilbake samme kveld. I Lima ble han i et ubevoktet øyeblikk frastjålet jakka si som hang bak forsetet i bilen. De var i et område med mye folk og stor aktivitet. Slike steder er det alltid noen som prøver seg. Jakka var ikke det verste å miste, men i innerlomma lå førerkortet hans og også det peruanske ID-kortet som vi alltid må ha med
oss. Han ble jo veldig lei seg, men ikke mye å gjøre med det akkurat da. I
ukene etter ble mye ekstra arbeid og utlegg for å få erstattet disse viktige
dokumentene. Det tok tid, men til slutt hadde han nytt sertifikat og nytt
peruansk ID-kort. Gleden var stor da dette var i orden, og en lekse lærte vi av det også.»

Et postkort fra hovedtorget i Huancayo. Det viser tydelig byens beliggenhet på sletten eller den vide dalen på ca. 3250 m.o.h.

Bilkjøp i Huancayo

Mens vi var i Huancayo, kjøpte vi en bil uten å ha et øre å betale med!
Det har sin historie som John skriver slik om i brev hjem:

«Vi fikk tilfeldigvis høre at et bygningsfirma skulle auksjonere ut 12 Landrovere 1961-63 modeller med en svært lav minstepris. Jeepene ble brukt under byggingen av en stor kraftstasjon ved Mantaro elven nær Huancayo. Selvfølgelig vakte dette vår interesse. Det er ingen tvil om at vi trenger en bil, men til det behøves penger. Per Anderås mente at her
hadde vi en mulighet til å få en god bil til misjonsarbeidet til en rimelig
pris. Per som har vært her i mange år, vet selvsagt like godt som oss hvilket behov det er for bil i virksomheten. Vi ba over saken og så kjørte vi til auksjonen dagen etter som var en lørdag.

Da vi kom til auksjonsplassen, gikk vi rundt og så på bilene. Noen var i dårlig skikk, men det var to som var forholdsvis lite kjørt, og som så bra ut. Det var mye folk på plassen. En av de første vi traff der var sjefen i banken der Anderås har konto. Per kjenner ham, og vi kom i snakk. Han lurte på hva vi gjorde der. Per sa som sant var at vi trengte en jeep, men at vi ikke hadde til penger til bilkjøp. Banksjefen var veldig velvillig og tilbød Per muligheten til å overtrekke sin konto med beløpet vi trengte.
Han sa at de kunne ordne med lån til uka! Det var tydelig at Per hadde
banksjefens fulle tillit!

Det ble til at vi bød på den nest beste jeepen, en syv-seter -63 modell. Vi fikk tilslaget på den inkludert en del reservedeler og noe verktøy. Prisen var lav i forhold til hva en slik bil ellers ville ha kostet, men for oss var det likevel mye penger. Per beroliget oss med at om vi ikke fikk samlet inn penger til bilen, skulle han ta den selv. På det grunnlaget våget vi handelen. Anderås hadde behov for en bil til nå som også Kerstin var i full virksomhet. Det var med stor glede vi kjørte Landroveren hjem til Tarma da lånet og papirene for øvrig var i orden i løpet av uken etter auksjonen.

Vi hadde et mindre beløp på en konto i Salem. Det hadde jeg samlet inn før utreisen. Vi skrev til menigheten om saken og spurte om vi kunne få dem sendt ut, og om de hadde mulighet til å bevilge et tilleggsbeløp. Det ble noen spørsmål og skriving fram og tilbake, før vi fikk vi ut dette beløpet og noe mer. Vi skrev også til Perumisjonen og noen andre venner som vi visste hadde hjerte for arbeidet i Peru. Etter en tid fikk vi penger fra flere vennegrupper, bl. a. fra Langøy Pinsemenighet ved Kragerø som nesten betalte for halve bilen. Våre venner i Perumisjonen gav også
et større beløp. Det var en gledens dag da vi kunne betale Per og slette billånet.»

Utenfor rekkehuset vårt i Tarma med nyinnkjøpt Landrover jeep i 1967.

Etter en tid fant vi ut at jeepen trengte en overhaling av motoren. John kjøpte de reservedelene som behøvdes. En kjenning av Per hadde et bilverksted i Huancayo. Der fikk John stå et par dager og gjøre jobben. Eieren av verkstedet bidro med verktøy og gode råd. Jeepen fungerte nå bra, men det var én ting som ikke var så bra. Delene hadde kostet så mye at vi ikke hadde nok penger til å betale husleien neste måned!

Vi ba mye om at dette måtte ordne seg på en eller annen måte. Og bønnesvaret kom! Vi ventet underholdet, men av en eller annen grunn var det forsinket. Isteden lå det i postboksen vår et brev fra Canada som inneholdt en giro pålydende nesten på krona det beløpet vi trengte! Vi hadde ikke hatt kontakt med Canada tidligere. Hvem var det som hadde sendt giroen? Det viste seg at den kom fra noen ungdomsvenner av Johns mor, som hadde emigrert til Canada for flere år siden,
Håkon og Giggi Reigem. De hadde lest om arbeidet vårt i Peru i bladet KS og ville være med og støtte oss og virksomheten. Pengene kom akkurat da vi mest trengte dem! Jeepen ble til stor velsignelse for arbeidet. Den gjorde oss i stand til å besøke mange forskjellige steder, også der ikke vanlige biler tar seg fram. Og slike veier var det mange av i fjellet og rundt Bagua Chica dit vi flyttet 1 ½ år senere.

Familien Anderås flytter

Per og Brita leide et bra hus i Huancayo, men de fikk bare ha det til slutten av året -67. De var på utkikk etter et nytt sted å bo som kunne huse den ganske store familien, men samtidig ikke være for dyrt. For å gjøre en lang, men veldig interessant og gripende historie kort, fikk de overta et stort, gammelt hus i utkanten av byen av en kinesisk dame. Det hadde en stor tomt der de kunne dyrke grønnsaker og poteter. Det gikk en høy mur rundt hele området. Det var mye å gjøre med huset før de kunne flytte inn. De måtte selv bekoste oppussing og reparasjoner, men isteden fikk de ingen husleie å betale.

Jeg var i Huancayo et par ganger i løpet av den sommeren og hjalp Per med oppussing og diverse arbeid som måtte gjøres for å sette huset i stand til innflytting. Anderås bodde der i flere år. De satte også i stand et mindre hus på tomten som familien Lindgrens bodde i den tiden de var i Huancayo. Andre misjonærer bodde også der i kortere eller lengre tid. Denne kinesiske familien ble til stor velsignelse for misjonærene i Huancayo både gjennom dette huset og på andre måter.

Huset som Anderås kunne flytte inn i etter renoveringen. Det lå vakkert og beskyttet til på et stort område med mur rundt. Minibussen som de fikk kjøpt til arbeidet etter at vi kjøpte jeepen, sees i forgrunnen.

Barneleir i Huancayo

I januar 1968 var vi med på en barneleir som menigheten i Huancayo holdt på et leirsted litt utenfor Huancayo. Kerstin Anderås var ansvarlig for leiren som var for barn i alderen 10 til 14 år. Den varte i 12 dager, og det var noe over tjue barn med på leiren. John hadde bibeltimer hver dag. Jeg hjalp Kerstin med andre aktiviteter for barna. I kjøkkenet hadde vi flinke medhjelpere fra kirken. Det var en fintid der barna fikk god undervisning fra Guds Ord, og mange opplevde på en konkret måte Guds kjærlighet i sine liv. De fleste barna kom fra veldig fattige kår og mange også fra hjem med store problemer. Men de var trofast med på møter
og søndagsskole. Noen av de eldste barna var døpt, og noen av tenåringene ble døpt etter leiren.

Da vi kom hjem, begynte feriebibelskolen for barn i Tarma. Dermed ble det mye arbeid blant barn i januar og februar i tillegg til den vanlige virksomheten. Men barna er takknemlige og glade både for undervisning, kjærlighet og kanskje ikke minst for god mat! Det er en glede å gi dem
Guds Ord og en avveksling for det daglige strevet mange av dem har hjemme.

Avskjed i Huancayo

I slutten av august -68 var vi i Huancayo for siste gang før vi flyttet til Bagua Chica senere på året. Vi ble bedt dit av Lennart og Boyan Lindgren som bodde og arbeidet i Huancayo siden de i mars kom tilbake fra et års opphold i Sverige. Familien Anderås var på ferie et par uker på den tiden. Vi hadde noen hyggelige dager sammen med familien Lindgren. Det ble samtidig avskjed med menigheten i Huancayo. Det var fint å være sammen med vennene der enda en gang, men også trist å ta avskjed på
ubestemt tid.

Vi riktig nøt den vakre kjøreturen på nærmere tre timer fra Huancayo til Tarma via byen Jauja, vel vitende om at det ville bli lenge til neste gang.Senere kom både Lindgrens og Anderås til Tarma for å ta farvel med oss før vi flyttet nordover i begynnelsen av november samme år.

Bilder tatt fra veien Huancayo – Tarma via Jauja. Disse bildene er fra den delen av veien som går fra Jauja til Tarma. Her er det poteter som høstes.

Dette bildet er med i et annet avsnitt av bloggen. Men tar det med her også da det viser utsikten over en del av Tarma fra veien som kommer ned i dalen fra Jauja. Vi bodde på venstre side av veien der den tettere bebyggelsen begynner. Som nærmeste naboer hadde vi aprikoshager og maisåkrer.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 8 og 11 står på kategorien “Casa de Oración” med kp.11 nederst. Kp.9 står på “Besøk i Huancayo” og kp.10 på “Reiser til utposter”. Kp.12 finner du på kategorien “Nordover til Bagua”, mens kp.13 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “Dagligliv”.

Flytting fra Lindgrens leilighet

Det viste seg at vi ikke kunne ta over leiligheten etter Lindgrens likevel. En dag i slutten av januar -67 gikk John sammen med Lennart til eierenfor å snakke med ham om maling av leiligheten. Det var stort behov for ny maling på veggene både i kjøkkenet og i de andre rommene. Men istedenfor tillatelse til oppussing fikk de vite at vi ikke kunne bo der videre. Det hadde eieren ikke sagt noe om tidligere. Han fortalte dem nå at hans sønn var ferdig med sin legeutdanning, og at han trengte leiligheten når sønnen snart skulle komme hjem for å starte sin praksis i Tarma. Skal si vi ble overrasket, -mildest talt! Med Lennarts hjelp begynte letingen etter et egnet sted å bo for oss. Det var ikke flust med hus å leie i Tarma, og de vi fant, var veldig dårlige.

Men etter et par dager kom vi over et rekkehus som var ganske nytt. Det lå litt utenfor sentrum, men i gangavstand til det meste, også til kirken. Huset hadde to soverom, bad, stue, kjøkken og faktisk en garasje. Ingen rom var store, men det var likevel veldig bra for oss. Fra gangen mellom garasjen og kjøkkenet var det trapp opp til det flate taket som hadde en murkant rundt. Der var det også to små rom og wc. Utenfor rommene var det innlagt vann og vask. Dette huset var ganske mye dyrere enn leiligheten Lindgrens leide, men alternativet var et hus med vegger av
soltørret leire uten bad og kjøkken. Vi ba over det og fikk fred for å leie
huset, selv om det kostet en stor del av vårt underhold.

Rekkehuset vi leide lå ytterst mot veien av 4 -5 til innover innkjørselen som ender i en mur.

Etter en omgang med malerkosten i alle rom, flyttet vi inn i begynnelsen av februar. Vi hadde hatt en del møbler og utstyr med oss fra Norge siden vi fikk mye bagasje inkludert i billetten på båten. Noe fikk vi en snekker til å lage og noe fikk vi låne av Lennart og Boyan. John snekret en sandkasse til Maino på taket der hun kunne leke trygt ute i solen. Et lite klaffebord og et par pinnestoler fikk også sin plass på taket. Det var deilig å sitte der oppe når det var anledning til det. På tre tusen m.o.h er det kalde netter og kjølig i skyggen, noe som gjør det veldig huskaldt. Men solen varmer. Når den skinner, er det sommertemperaturer også her i høyden. I vinterhalvåret (sommer hjemme) var det av og til is på sølepyttene. Isen smeltet fort når solen fikk tak utover dagen. Det ene rommet, brukte vi som vaskerom. Vi hadde en vaskemaskin med oss fra Norge. Det ble i det hele tatt mye løping i trappa både opp og ned, noe som hjalp oss med kondisjonen og tilvenningen til den «tynne» luften.

Maino leker i sandkassen John lagde til henne på takterrassen. Her er det varmt og deilig i sola. Inne er det huskaldt året rundt.

Vi bodde alle sammen i vårt rekkehus de siste tre ukene før Lindgrens skulle reise. Det gjorde det lettere for dem å tømme leiligheten og pakke sammen sine saker for lagring her hos oss. Det er god plass i garasjen. Det ser ut som de likevel ikke regner med å komme tilbake til Tarma etter året i Sverige. De blir nok en tid i Huancayo først, men de
tenker også på å ta opp arbeid i Lima etter oppholdet i Sverige.

Det gikk fort til dagen for Lindgrens hjemreise. Menigheten gjorde i stand en fin fest hjemme hos en av medlemmene i menigheten, som bor på en liten gård litt utenfor Tarma i La Florida. Da ble det laget Pachamanca, en måte å koke på som er vanlig blant quechuaindianerne i Andesfjellene. Det skriver vi mer om i kapitelet om «Casa de Oración».

Lennart og Boyan solgte sin Volvo duett for å ha penger til å kjøpe ny Volvo i Sverige. Som misjon får vi tollfrihet her i Peru. Dessuten kan de kjøpe bilen uten tollavgifter i Sverige. På den måten ville de ha en rimelig bil mens de var i Sverige og en ny bil medut til Peru. Vi kunne få kjøpt Volvoen billigere enn på det åpne markedet. Behovet for bil i arbeidet var stort, men vi hadde ikke penger til bilkjøp da. De solgte bilen til en misjonær fra Skottland som arbeidet i en evangelisk kirke i Tarma.

Her koser vi oss med Pachamanca (kjøtt av sau laget til på tradisjonelt vis). Det er avskjed for Lennart og Boyan Lindgren i februar/mars – 67.

Språkstudier

Vi var med til Lima og tok avskjed med Lindgrens på flyplassen. Vel tilbake i Tarma var det bare å fortsette arbeidet mens vi studerte spansk i alle ledige stunder. Vi ble nå nødt til å klare oss på egen hånd
med den spansken vi kunne. Det var en utfordring, men også en hjelp i
tilegnelsen og praktiseringen av språket. Vi hadde en tid en lærer som
underviste oss. Men da vi oppdaget at han ikke rettet på feilene våre, bestemte vi oss for å klare oss selv. Vi hadde våre bøker fra Friundervisningen i Oslo, også grammatikk- og ordbøker så litt etter litt økte ordforrådet, og vi brukte detfrimodig. Det vil si John gjorde det. Jeg var litt for redd for å si noe feil, – men mange feil ble det for oss begge underveis.

Jeg husker godt da John skulle kjøpe rosiner. Han kom hjem og sa
at de ikke hadde rosiner i butikken, men de skulle få senere. Noen dager etter da han gikk forbi butikken, kom damen ut døren og ropte etter ham at nå hadde de fått rosinene. Da han kom inn, holdt hun fram en boks med russisk  kaviar! Hva berodde denne misforståelsen på? Jo, John hadde glemt hva rosiner het, så han forsøkte å forklare at han skulle ha tørkede druer da han trodde han husket hva druer (uvas) var. Men det han sa var små tørkede egg (huevos)! H høres ikke på spansk, så
ordene høres ganske like ut. Kanskje ikke så rart at damen i butikken tenkte på den sorte russiske kaviaren! Dette var lenge før supermarkedenes tid da en bare kan plukke med seg fra hyllene. Noen
av varene stod riktignok i hyller bak disken, men mye var i inne i disken som ikke hadde glassplate foran eller befant seg i sekker og esker på gulvet bakenfor denne. Slik kan det bli! Det hører med til historien at vi fant rosiner i markedshallen ikke lenge etter.

På møtene måtte John tidlig i ilden med små taler på spansk. Han brukte lang tid på forberedelsene og lærte mye av det. Han sa sikkert mye feil, men det virket som vennene forstod hva han ville si. De var positive og
oppmuntrende. En gang han skulle tale da vi var sammen med Per Anderås på møter, gikk det litt galt. John skulle si at Gud har mange måter (medios) å arbeide på. Isteden ble det Gud har mange strømper (medias). Noen drog på smilebåndet, men ellers var det ingen som reagerte. De var nok høflige, eller så fulgte de ikke med. Jeg oppdaget det ikke, men vi fikk høre det etterpå av Per. Vi hadde mye moro av
disse og mange andre språkforviklinger i denne første tiden.

Mat og miljø i Tarma

I brev hjem ut på nyåret 1967 skriver jeg litt om miljø, handling og tillaging av mat i Tarma: «Det er veldig vanskelig å beskrive miljøet her i Tarma. Byene i Sør-Amerika er så helt annerledes enn vi er vant til, og Tarma er ingen unntagelse. Det finnes vakre og velstelte områder, men her oppe i fjellet er det utrolig skittent mange steder, og udyrene florerer. Da tenker jeg særlig på kakerlakker og lopper. Lus finnes nok også, men det har vi heldigvis ikke stiftet bekjentskap med. Kakerlakkene bekjemper vi med et pulver vi drysser langs listene bakerst i kjøkkenskap og nede ved gulvet der de helst liker å holde til. Loppene hopper fort fra den ene til den andre. Det er ikke til åunngå at vi jevnlig får besøk av en og annen enslig loppe. Men vi blir nesten vant til å lete etter lopper i klærne ved leggetid og ha noen stikk som klør.»

Jeg fortsetter å skrive i brevet: «En stor del av kvinnene går i fotside tykke skjørt, gjerne flere utenpå hverandre for å holde varmen. Noen har fine skjørt, mens andre er skitne og fillete. De har bluser og vevde sjal i fargerike mønstre. På kalde dager eller på kveldene har de gjerne et ullteppe rundt ryggen og skuldrene. På hodet bærer de sine typiske hatter. De fleste kvinnene her i distriktet har en hvit kalkstivet bredbremmet hatt på hodet, og de har lange fletter. Mennene er mer vanlig kledt, men har ofte på seg en hjemmevevd poncho. Det er ganske vanlig å bruke en type hatt som lignerlitt på herrehatter hjemme, men de ser for det meste veldig slitte ut.

Det finnes ingen industri. Noen jobber nok i gruvene
høyere opp i fjellet, men det er mange som driver et eller annet håndverk, snekkere, skomakere, lærarbeidere osv. Kvinnene er flittige med spinning og strikking. De som kommer inn fra landsbyene rundt Tarma, går ofte og spinner eller strikker.
Hjemme holder mange av dem på med veving på enkle vever. De fleste driver jordbruk der de dyrker sine jordlapper etter gammeldagse metoder og driver med sauer og lamaer. Blomsterdyrking med
eksport til Lima er en viktig inntektskilde for en del av bøndene. Avlingen, mest poteter, mais og grønsaker avmange slag bringer de med seg til markedene i Tarma og i byene rundt på markedsdager. Her i Tarma er det stort marked torsdag og søndag, og da er det liv i byen. Hovedgaten blir da stengt for kjøring for da sitter bøndene med sine varer utover hele gaten. Det selges ikke bare matvarer, men også
hjemmesnekrede møbler, baljer, tallerkener, klær og sko for å nevne noe.»

På bildene øverst foregår klesvasken på tradisjonelt vis i en bekk. Nederst selges krydder- og medisinurter på markedsdagene. Typisk klesdrakt for kvinner fra landsbygda.

Vi pleide ofte å handle på markedet på torsdagene. Da fikk vi de ferskeste grønsakene. Bønder fra dalen ned mot jungelen kom også til markedet. Vi fikk kjøpt billig frukt av både kjente og ukjente slag. Fisk solgtes i markedshallen to ganger i uka når lastebiler kommer opp fra kysten med fisk fra Stillehavet. Jeg var ikke glad i å kjøpe kjøtt. Det fantes også i markedshallen. Det jeg likte minst var den vonde lukta der inne. Men det var bare å gå rundt å prøve å finne ut hvem som solgte det beste kjøttet og så kjøpe et stykke. Stykkene var delt slik at både kjøtt, slimser, fett og bein hang sammen, men så hadde da også det meste samme pris
avhengig av om det var ku, gris eller sau som ble solgt.

Det ble til at jeg malte mye til kjøttdeig, mens noe var fint til suppekjøtt eller lapskaus. Denne maten var billig, mens hermetikk, oster
og kjøttpålegg var veldig dyrt. Det var sjelden vi hadde en slik luksus. Jeg
lærte av Boyan å lage en del pålegg selv, foruten at vi brukte en god del egg i ulike varianter. Lindgrens hadde trykkoker, og vi fant fort ut hvilken god hjelp den var i høyden. All mat tar mye lengre tid å koke her oppe i fjellet; kjøtt ikke minst. Det gikk derfor ikke lenge før også vi skaffet oss en trykkoker. Der kokte vi alt kjøtt, og den var fantastisk til ulike slags gryteretter.

I et brev utpå høsten samme året skriver jeg hjem: «Ja, nå har jeg fått det så fint at jeg har hushjelp! Jeg hadde ikke tenkt på å ha det selv om det er billig, og det er mange som vil ha huspost. Men da en ung jente på 18 år i menigheten spurte om hun kunne få jobbe og bo hos oss, svarte jeg ja. Dora bor et stykke utenfor Tarma sammen med sine fattige foreldre og mange søsken. De er trofaste i menigheten. Nå har hun begynt på et kveldskurs for å fullføre den femårige grunnskolen. Fra før har
hun bare 1. og 2. klasse. De har ikke råd til det lille skolebøkene koster
foruten bussen fram og tilbake. Hos oss får hun bo på det ene rommet på taket der det også er et lite toalett. Vi betaler henne litt så hun har til skolen og til annet hun trenger. Dessuten er det kort vei til skolen. Selv om hun bare jobber noen timer på formiddagen, er det en god hjelp for meg. Matlagingen er tungvint her. Alt må gjøres fra bunnen av. Dessuten har jeg forskjellige oppgaver i kirken som tar sin tid.»

En ung kvinne i Tarm som minner meg om Dora. Om du ser godt etter, ser du et barnehode stikke fram over den ene skulderen. Slik bæres babyene her i Andes. Det er nok parafin til lys og koking i dunken hun bærer på.

Jeg kan ikke slutte denne delen uten å legge til to ting. Boyan og Lennart viste oss noen bær som vokser vilt på store trær på veien nedover dalen. Bærene minner om solbær både i smak, farge og størrelse. De er modne i februar. De er sure å spise direkte fratreet, men gir deilig saft og syltetøy. Det er ikke mange rundt her som benytterseg av disse bærene. På grunn av det kalde klimaet og god hermetisering, holdt saften og syltetøyet seg hele året til det tok slutt like før neste sesong. Vi lagde dessuten marmelade av appelsiner, aprikos og ananas.

Det andre jeg vil legge til, er at byene og markedshallene i de fleste byene i Peru har forandret seg mye siden vi kom på sekstitallet. Det var allerede penere og renere et par tiår etterpå, og nå er mange av dem veldig bra mens det på andre steder fortsatt er mye som kan forbedres. Ikke minst i fjellbyene. Mange andre ting, som folks klesdrakter i Andesfjellene har også forandret seg mye, særlig i byene.

Kp. 12 står på “Nordover til Bagua”, mens kp.14 står på kategorien Nybyggerbyen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk og nyheter fra Norge

En søndag i slutten av april
-67 ringte det på døra. I og for seg ikke noe uvanlig. John kikket ut av
vinduet og ropte til meg som var på badet med Maino: «Gjett hvem som kommer!» Jeg hadde selvsagt ikke den fjerneste anelse. Vi åpnet og der stod min fetterKåre. Vi ble veldig overrasket, men fikk likevel ikke helt sjokk, siden vi bare noen dager før hadde fått brev fra min mor om at Kåre hadde tatt jobb på en båt og skulle være i Sør-Amerika ved disse
tider. Men siden hun ikke skrev noe mer om hvor i S.A., og vi heller ikke hørte noe fra andre, trodde vi helst båten skulle til østkysten. Det var veldig hyggelig å få besøk fra hjemlandet. Kåre var med på møtet på kvelden. Der såjeg at han ble veldig blek etter hvert, og plutselig falt han om. Heldigvis var han bare borte et øyeblikk. Det er ikke så ualminnelig etter turen over det høye fjellpasset uten tilførsel av surstoff at folk som er uvant med høyden, besvimer. Dessuten var han trett etter mange vakter på båten og i tillegg reisen opp til Tarma.

Dagen etter hadde vi lovet å besøke Anderås i Huancayo. Kåre ble med oss dit. Han måtte imidlertid være på båten igjen innen midnatt. Han skulle på vakt neste morgen. Men da vi visste at det gikk busser og ulik transport til Lima fra Huancayo på ettermiddagene, tenkte vi at det ville gå greit. Problemet var bare at det var 1.mai, og det viste seg å være en av dagene med mest helligdagspreg i Peru. Noe vi som nye i Peru, ikke visste. Det var nesten ingen transportmidler å oppdrive. De som fantes, var overfylte. Per Anderås klarte å kapre en kollektivbil som hadde plass til Kåre. Vi vinket farvel og tenkte at nå var alt i orden.

En tid senere fikk vi brev fra Kåre der han skriver at bilen bare gikk til gruvebyen La Oroya ca. 1 ½ time fra Huancayo. Det så helt umulig ut å komme videre derfra. Men langt om lenge traff han en ung mann som også skulle til Lima. Han kjente noen private som gjerne ville tjene litt ekstra. De kjørte dem til kysten. Skipet lå for anker ved en liten havneby litt nord for Lima. Dit ut fikk han skyss av en fiskebåt og kom seg om bord i båten i tide før han skulle på vakt. Men turen var verdt alt strevet, skrev han. Antageligvis en opplevelse han kommer til å huske hele
livet!

På bildet står det en colectivo utenfor den katolske kirken i Huancayo. Colectivoene som går mellom byene, er ofte vanlige personbiler.

Dessverre finner vi ingen bilder fra Kåres besøk, men dette er fra La Oroya der han etter mye om og men fikk tak i skyss til Lima.

Radio og aviser

Vi fikk et brev hjemmefra i juni -67 der de spør om vi hører nyheter. Det var særlig den spente situasjonen i Israel de kommenterte. Det var på den tiden 6 dagers krigen foregikk. I et brev hjem i samme måned svarer jeg på dette: «Vi hører og leser nyheter både fra Peru, Norge og verden for øvrig. Vi kjøper av og til en peruansk avis og prøver å stave oss gjennom det viktigste. Men aviser er vanskelige å lese enda. Avisene brukes mange ord som en ikke hører i daglig tale. Nå har vi nettopp lest om at Israel inntok gamlebyen i Jerusalem og ber ved klagemuren.

Hver uke får vi flypostavisen «Norges nytt». Den har tynne blader som et flypostark, og den tar ca. en uke hit til oss. For oss er det ferske nyheter fra hjemlandet som vi setter stor pris på. Nå har vi også begynt å få «Vårt Land». Den går med båtslik som «Korsets Seier» og er gjerne ikke her før nærmere to måneder etter den utgis. Likevel er det interessant og morsomt å lese avisen selv om nyhetene er ganske gamle innen vi får den.

Vi hører ikke så mye på de lokale radiostasjonene. Det er mye skrål og vanskelig å forstå. Men etter at John for litt siden satte opp en antenne, får vi inn radiostasjonen «Andenes røst» fra Quito i Ecuador. Det er en kristen stasjon som vi får best inn tidlig på morgenen eller på kvelden. De har program på spansk, men noen av nyhetssendingene er også på engelsk. Fin musikk, vitnesbyrd og undervisning hører vi på den stasjonen, foruten nyheter.

Det ble stor oppstandelse hos oss en kveld for noen dager siden da vi plutselig fikk inn «Radio Norge», sendingene for sjømenn og nordmenn i utlandet. Det var nyheter akkurat da. Vi har hørt den en kveld siden også, men den er ikke alltid like lett å få inn. Da nevnte de at det i Oslo var +22 grader, mens det her hos oss var + 9 grader! Ikke fritt for at vi gjerne skulle tatt en tur til familien i Oslo da. Det er koselig å høre norsk igjen.»

John på sykehus

John begynte å føle seg dårlig i slutten av februar i -68. Han ble slapp, følte seg uvel og mistetmatlysten. Men han fortsatte arbeidet
som før, selv om han måtte ta det litt mer med ro etter som dagene gikk. I begynnelsen av mars kjørte vi til det amerikanske sykehuset i La Oroya der vi får all behandling og medisiner gratis. Der leverte han diverse prøver. Legen sa at han må hvile og ikke spise noe fet mat.
Det siste var ikke noe problem, for han spiste nesten ikke. Men hvilen
ble det verre med. Her er det stadig folk på døren, og utrolig mange ting å gjøre. Men de siste par dagene før vi skulle til sykehuset igjen for å få svar på prøvene, lå han til sengs helt utmattet. Han spiste nesten ingenting. Det lille han fikk i seg, kastet han opp med en gang.

En uke etter vårt første besøk med prøvene, kjørte vi igjen til sykehuset. Legen konstaterte at John hadde gulsott (hepatitt). Siden John var dårligere enn ved forrige besøk, beordret legen innleggelse for en til
to uker. «Han må hvile», sa han. Dermed måtte jeg reise hjem alene. Selv om det ventet mange aktiviteter i Tarma, var det lite hyggelig å tenke på å være der alene i kanskje to uker. Det var såpass lang vei at det ikke var mulig å gjøre mange besøk heller. Jeg håpet og ba om at John måtte bli fort frisk. Det var veldig trist å se ham så syk og over såpass lang tid. Da jeg besøkte ham tre dager etter innleggelsen, ville han at Maino og jeg skulle reise til Lima mens han var på sykehuset.Vi hadde planlagt en to ukers ferie i Lima nettopp på denne tiden, men det ble ikke noe av for Johns del. Han følte seg allerede bedre og så bedre ut. Derfor lovte jeg å tenke på det.

Dette er fra gruveselskapet med bygninger av ulik slag, også sykehuset.

Det ble til at jeg pakket og reiste. Vi var invitert til å bo hos den norske husmoren i sjømannskirken. Både hun og assistenten hadde besøkt oss noen dager i Tarma. Maino og jeg koste oss i det fine sommerværet i Lima. I vintermånedene (sommer i Norge) er det fuktig,
tåkete og ganske så kjølig i Lima, men i mars er det fint enda. John ble raskt bedre med hvile, diett og god pleie. De insiterte på at han måtte ta det rolig en tid framover og være forsiktig med det han spiste. Han kom hjem etter nesten to uker og da til tomt hus. Det syntes han var stusselig. Dermed kjørte han ned til Lima etter et par dager hjemme. Der var vi sammen to dager før vi vendte tilbake til arbeidet i Tarma. Den planlagte ferien for John ble på sykehuset pluss et par dager i Lima, mens Maino og jeg hadde noen gode dager i storbyen.
Det ble også et par turer til badestranden der vi koste oss i finværet.

Fra en av badestrendene ved Lima. Det var ikke høysesong og få folk.

Den
Skandinaviske Sjømannskirken i Lima

Vi kom i kontakt med den skandinaviske sjømannskirken i Lima med det samme vi kom til Peru nyttår -67. Sjømannspresten som var svensk, besøkte de skandinaviske båtene som la til i Callao. Det var stor båttrafikk på denne tiden, særlig mange norske skip. Husmoren og assistenten ved kirken var fra Norge. Sjømannskirken leide et stort hus på Avenida Arequipa, i et ganske fasjonabelt strøk. Her kom mange sjømenn på besøk for å lese skandinaviske aviser og få en kopp kaffe og vafler. Det ble stadig holdt andakter og andre samlinger, og gudstjeneste hver søndag. Kirken hadde en minibuss som kjørte sjømenn mellom havnen og kirken. Vi ble tatt godt imot og følte at kirken var en bit av hjemlandet i Peru.

I juni 1968 var vi over en uke på sjømannskirken i Lima . John, Lennart og Per skulle dele på å vikariere for sjømannspresten som reiste til Sverige for en tid. De skulle ta hver sin «vakt» senere. John besøkte mange båter sammen med assistenten i kirken, og han holdt andakter og gudstjeneste. Sammen med husmor så vi til at alle som besøkte
sjømannskirken, hadde det hyggelig og selvsagt ble traktert med vafler og
kaffe. Men det som vi husker best fra denne tiden, var begravelsen John ble bedt om å holde mens vi var der.

Ved parken / bydelssentrumet nær den skandinaviske sjømannskirken. I alle år har det vært maleriutsalg der. Mange står og maler mens folk står og ser på.

John skriver hjem om begravelsen:

«Sent en kveld ringte det på døren, og der sto en elegant kledd peruansk mann og spurte om å få snakke med presten. Det var jo meg for anledningen! Han fortalte at hans svigerfar, somvar dansk konsul, døde dagen før (vanlig med svært kort tid mellom død ogbegravelse i Peru). Spørsmålet var om jeg kunne forrette i begravelsen som skulle være om to dager. Jeg hadde aldri forrettet i noen begravelse, så jeg spurte om ingen annen kunne ta den. Han svarte at det var familiens ønske at sjømannspresten skulle forrette. Konsulen selv hadde ikke hatt noen personlig tro, og han hadde ønsket en meget enkel begravelse uten for mye religiøst innslag. Hans ønske var at den skulle holdes i den Anglikanske kirken som tilhørte den engelske kolonien i Lima. Jeg skulle bare si litt i kirken, og be Fadervår ved graven, ble jeg fortalt. Det øvrige skulle de ordne. Dermed svarte jeg positivt på forespørselen.

Mellom mange andre gjøremål dagen etter forberedte jeg en liten tale og en sang til begravelsen. Neste formiddag ble jeg hentet i en flott bil av mannen jeg hadde snakket med. Vi kjørte til den store Anglikanske kirken. I sakristiet ble jeg spurt av en kirketjener hvilken prestedrakt jeg ville bruke. Det hang flere fine drakter der. Til hans store bestyrtelse
svarte jeg at jeg bare ville bruke den mørke dressen jeg hadde på meg. Vi hadde avtalt at jeg skulle synge en sang. Derfor hadde jeg med meg gitaren. Da jeg kom inn i kirken, mens kirkeklokkene slo, så jeg fort at den var den fullsatt av folk. De fleste var fra forskjellige lands ambassader og konsulater, men også en del forretningsfolk, foruten familien. Det ble anslått at det var mellom 500 og 600 personer til stede. En pianist spilte et vakkert pianostykke, en i familien sa litt om konsulen, – og så var det min tur. Jeg leste Johannes 3.16 og holdt en kort
andakt ut fra dette verset; frelsens enkle budskap. Etter å ha bedt en kort
bønn, sang jeg:” Å, nåde stor som frelste meg.»

Deretter gikk jeg foran kisten ut av kirken, og hilste ved døren på de mange distingverte personene. Den engelske ambassadøren sa: «Jeg forstod ingenting, (jeg talte og sang på svensk) men det kjentes godt!” Konsulens danske familie var fornøyde med seremonien. Jeg tror de fleste av dem forstod svensk, så det var jo bra! Det var selvsagt også mange skandinaviske forretningsmenn til stede som nok forstod det jeg sa og sang. Vi kjørte gjennom byen til kirkegården, et imponerende følge med flere Rolls Roys og andre flotte biler. Et helt billast av blomster ble lastet av ved porten til kirkegården.

Ved graven bad jeg Fader vår og lyste velsignelsen. Med det avsluttet begravelsen, og jeg kunne puste lettetut. Det var min første begravelse, men ikke den siste. Likevel ingen av det formatet! Hermann Watzinger som var nestleder på Kontiki flåten, var også med i begravelsen. Han bodde i Lima der han hadde en høy stilling i fiskemelindustrien. Watzinger inviterte oss til sitt vakre hjem der vi fikk anledning til å fortelle litt fra misjonsarbeidet i Tarma.”

Familieforøkelse

Maino vokste og ble stor mens vi var i Tarma. «Hun prater
mye både på spansk og norsk. Det vil si, hun snakker faktisk mest spansk og vil svare oss på spansk når vi snakker norsk til henne. Ofte blander hun språkene, men det vil nok bli bedre etter som hun blir eldre. En dag kommenterte Dora, piken som hjelper til i huset, mens hun hørte på samtalen mellom Maino og oss. «Så rart, hun forstår når dere snakker norsk til henne, men hun svarer dere på spansk!» Og slik er det ofte selv om vi prøver å få henne til snakke norsk med oss. Mens hun leker, synger hun kor og sanger hun har lært på søndagsskolen.» Slik beskriver jeg situasjonen i brevhjem i november -67. Da var Maino blitt 2 ½ år.

Ved juletider samme år ble vi klar over at det var familieforøkelse i vente. I begynnelsen av januar -68 kjørte vi til sykehuset i Oroya og fikk vite at terminen var i siste halvdel av juli. Det var stor glede både i vår lille familie og hos familien hjemme. Maino gledet seg veldig til å bli storesøster. Våren gikk fort med mye arbeid i menigheten, på utpostene og på reiser til menigheter og små nye grupper rundt Tarma. Da familien Lindgren kom tilbake til Peru utpå våren, fikk vi mange nyttige ting ut med dem fra familie og venner i Norge. Lindgrens kom med Knutsen Line, men med en annen «Bakke båt» enn den vi kom med. Da var det greit for dem å ta med en del ting til oss. Det ble mange fine gaver til Maino og til babyen vi ventet. Det var rene julekvelden da vi pakket
opp tingene John hadde med fra Lima etter at han hadde møtt Lindgrens på båten og hjulpet dem med å få alt gjennom tollen.

Maino utenfor huset der vi bodde med dukkevogna hun fikk fra Norge.

Jeg gikk jevnlig til kontroll hos lege på hospitalet i La Oroya. Jeg skulle føde der og ble innbudt til å komme en ukes tid før termin siden det var litt over en times reise dit, og jeg hadde en rask fødsel fra før.
Men det ble det ikke noe av. Babyen meldte sin ankomst over en uke før tiden.Det var ingen lang tids forvarsel heller. Lewi ble født på sykehuset i Tarma tidlig på morgenen den 17.juli -68, mindre enn en time etter at jeg våknethjemme i sengen av den første veen! Sykehuset ligger bare to minutters kjøring fra der vi bodde. Det var et nytt, moderne sykehus og en flink jordmor. Grunnen til at vi ikke valgte det
fra begynnelsen av, var at vi fikk både legekontrollene og sykehusoppholdet gratis i Oroya. Med vår økonomi veide det tungt! Vi fikk senere tilbake fra Folketrygden i Norge det vi måtte betale på sykehuset i Tarma. Alt ordnet seg til det beste!

Maino spurte stadig om hvem mammaen til Lewi var. Hun var
tydeligvis ikke fornøyd med svarene jeg gav. En dag svarte hun på sitt eget spørsmål med å si: «Hun er på sykehuset».
Noen dager senere spaserte vi ned til sentrum med Lewi i barnevogna. Da traff vi tilfeldigvis på jordmora. Maino så på henne og utbrøt: «Der er mammaen til Lewi!» En av dagene like etter jeg kom hjem fra sykehuset, sa hun: «Hvorfor tok vi ikke med alle babyene hjem?
Hvorfor tok vi bare Lewi?»

Vi fant ut at hennes undringer kom av det hun opplevde da hun besøkte
meg på sykehuset sammen med John. Da viste jordmoren dem alle barna som lå i hver sin moderne plastkurv på hjulstativ innenfor en stor glassrute. Litt senere da de var inne på mitt rom, kom hun bærende på Lewi og viste ham til Maino før hun gav han til meg.

Dessuten var ikke Maino våken når vi kjørte til sykehuset. Dora som lå på takrommet, kom ned og var hos henne. Men Maino sov helt til John kom tilbake. Dermed var konklusjonen for ei tre år gammel jente
at Lewi; han kom til oss fra sykehuset og jordmora var mammaen. Visst hadde vi tidligere snakket om babyen i magen min osv., men det koblet hun nok ikke med denne lille levende babyen som nå var hos oss.

Etter hvert glemte hun hele sykehuset og Lewis «tilknytning»
til det. Hun ble tydeligvis overbevist om at jeg var moren hans slik jeg var
moren hennes. Det ble ikke flere spørsmål eller undring om hans opphav. Det vi fortalte henne ble tydeligvis akseptert og godtatt etter som ukene gikk. Begge trivdes og vokste, og de hadde glede av hverandres selskap.

Bildet øverst til venstre er fra begynnelsen av -67 med David Lindgren sammen med Maino og John. De andre tre bildene ble tatt på litt ulike tidspunkt etter Lewi ble født i juli -68.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp.11 står nederst på kategorien “Casa de Oración”, mens kp.9 står på “Besøk i Huancayo”.

Reiser og besøk til landsbyer i jungelområder øst og sør for Tarma.

Arbeidet i Tarma var interessant, mangfoldig og travelt. Foruten menighetsarbeid og evangelisering i byen, ble det mange reiser til utposter og nabolandsbyer i omegnen. Vi besøkte også Huancayo der misjonærene Brita og Per Anderås arbeidet. Dette skriver vi mer om senere under kategorien “Casa de Oracion”.

Noen lengre reiser gjorde vi også i løpet av de par årene vi bodde i Tarma. Allerede før Lindgrens reiste til Sverige midt i mars -67, hadde John foretatt reiser til landsbyer i høyfjellet og til jungelområdene i Chanchamayo øst for Tarma sammen med Lennart.

Til Pampa Silva (Villa Perene)

Senere reiste vi tilbake til noen av disse stedene. I juni 1967 etter at vi hadde hatt et tre ukers bibelkurs i menigheten i Tarma med besøk både av Anderås og en pastor fra Seattle i USA, reiste vi igjen til Chanchamayo. Denne gangen besøkte vi en liten landsby med navnet Pampa Silva. Det lå 150 km ned dalen fra Tarma, der Anderås hadde opptatt virksomhet og bygd et enkelt lokale. En evangelist var nå ansvarlig for en liten gruppe som samlet seg til møter et par ganger i uka.

………Utsikt over Villa Perene som landsbyen Pampa Silva heter i dag…………..

Veien nedover mot jungelen var både smal og svingete med bratte stup. Bilene tutet foran hver sving for det var umulig å kjøre forbi hverandre utenom noen møteplasser her og der. Vi kom nedover i en frodig og vakker dal med kaffeplantasjer og fruktdyrking. I Chanchamayo er det varmt og fuktig. Veldig forskjellig fra det tørre, kalde klimaet i fjellbyen Tarma på 3000 m.o.h.

Veien ned til Chanchamayo går sine steder på hyller under fjellet! Men veien fra Tarma og nedover er drastisk forbedret nå, – heldigvis!

På båttur nedover elven Perene sammen med pastor Wood og Kerstin Anderås, – ikke snakk om livvester den gangen, nei!

Per Anderås ville vise oss stedet da han kjente til vårt ønske om å arbeide med indianere i jungelområdene. Vi så behovene og mulighetene for å ta opp et misjonsarbeid i området. Denne gangen var vi bare på et kort besøk, men vi besøkte landsbyen senere, bl.a. for en møteuke og for å bli mer kjent med byen og omegnen. Vi ba over saken i denne tiden, men vi ble ikke rolige for at det var her vi skulle ta opp arbeid. Herren hadde nok andre planer både for oss og landsbyene i Chanchamayo området. I 1972 bosatte Liv Haug og Edith Aateigen seg i Pampa Silva, senere kalt Villa Perene. Det ble begynnelsen til misjonsarbeidet i denne delen av Peru.

På bildet ser vi resultatet av det første store prosjektet Liv påtok seg, BROEN OVER PERENE ELVEN; PUENTE NORUEGA. Broen var selvsagt ikke der da vi besøkte stedet.

Liv Haug driver fortsatt et stort evangelisk og sosialt arbeid i Chanchamayo. Gjennom årene har det vært flere norske misjonærer her sammen med Liv. Hun har også i mange år stått alene som norsk, men har mange fine peruanske medarbeidere.

Til San Fransisco ved elven Apurimac

Kart som viser reisen sørover fra Tarma til Huancayo via Ayacucho og ned til Apurimac dalen. Stedene finnes på kartet. Tarma ligger litt nordøst for Lima og de andre byene i fjellet sørover fra Tarma og La Oroya.

1. august -67 reiste vi sammen med Per Anderås over tre fjellkjeder forbi byene, Ayacucho og Huanta på høyfjellsletten og videre nedover til elven Apurimac. I Huanta overnattet vi hos noen amerikanske misjonærer. Der var det deilig å få en dusj med lunkent vann som ble soloppvarmet da vannslangen ned til dusjen lå i en slynge på taket. Ganske lurt, i alle fall bra i tørketiden når det daglig er sol her!

Det tok 3 lange dager med jeepen på elendige veier før vi var framme. Landsbyen der veien slutter nede ved elven heter San Francisco. Den er for en stor del bebodd av fjellindianere som søker lykken og dyrket mark i jungelen. Indianerne bor i små landsbyer langs Apurimac som er en bielv til Ucayalyelven og videre til Amazonas.

…Bilder fra veien ned mot Apurimacelven og barn i San Fransisco med Maino.

En pastor fra Huancayo har vært her flere ganger, og det var dannet en menighet i landsbyen. Nå var det bibeluke og mange hadde kommet for å delta. Det var dåp i elva der 36 venner ble døpt. Vi fikk være med i et “massebryllup” i forkant av dåpen. Vennene ville ordne sine ekteskapelige forhold før de ble døpt. Før seremonien i lokalet hadde ordføreren på stedet viet dem borgerlig, slik det alltid gjøres i Peru.

Et bilde fra dåpen der 36 venner ble døpt i elven Apurimac. En høytidsstund! Bildet fra selve dåpen, ble så uklart at det får bli med dette der vi ber før dåpen.

Menigheten og pastoren som virker der, innbød oss til å komme ned og bosette oss i San Fransisco for å arbeide i og utfra menigheten der. Vi tenkte mye på dette området og ba over innbydelsen. Vi ønsket virkelig å være i Guds ledelse for veien videre. Men etter en tid kom vi til at dette ikke var stedet for oss. Vi tror den avgjørelsen vi kom til ble bekreftet av det som siden hendte.

Noen få år senere ble dette området helt inntatt av geriljagruppen “Lysende sti”, den store og fryktede gruppen som i mange år var årsak til mye vold og frykt i Peru. Dette jungelområdet, sammen med fjellbyen Ayacucho ble et senter for “Lysende sti”. Mange her ble drept, og både indianere og mestiser måtte flykte fra landsbyene sine.

Landsbyen San Fransisco ved Apurimac. Utsikt over elven fra huset der vi ble innlosjert.

Her var det jeg for første gang ble servert insektsuppe. Det så ut som bier som drev rundt i kraften, men det er jeg ikke sikker på. For ikke å snakke om alle flaggermusene! De førte til at jeg sov i jeepen under oppholdet i San Fransisco. Kanskje skriver vi mer en annen gang om opplevelsene på denne reisen.