Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

PERU JANUAR 1967

Kart over sentrale Peru – veien nordøstover fra Lima til La Oroya/Tarma går over høye fjell (Tarma synes så vidt på kartet helt til høyre og forbi La Oroya.

FØRSTE REISE TIL TARMA 7.1.1967

Vennene i menigheten i Tarma har forberedt velkomstfest for oss søndag den 8.1. Siden dokumentene våre for oppholdstillatelsen enda ikke er ferdige, blir det bare et kort besøk over helgen i byen som skal bli vårt arbeidsfelt i tiden fremover. Vi reiser sammen med familien Lindgren i deres Volvo duett. De første milene er det fin asfaltert vei slik at vi nesten ikke merker stigningen før vi er ved ca.1500 meters høyde. Da kjørte vi først gjennom mange av de fattige bydelene eller landsbyene som ligger i ørkensanden rundt Lima. Det så veldig trist og fattigslig ut. Vi synes synd på menneskene som må bo under slike forhold. Det gjør det ikke bedre at det omtrent ikke var et grønt strå å se noen steder!

Veien fra Lima til Tarma fører oss fra havets overflate til nesten 5000 m.o.h. …

Men så begynner svingene og stigningen. Veien går så å si i en eneste motbakke de første 15 milene, og den slingrer seg langs dype stup og smale kløfter. Det kan ikke sammenlignes med noe hjemme. Vi kjørte inn i en trang dal der veien kunne minne litt om vår egen Trollstigen. Bergveggene er nakne og står rett opp, og fjellet er annerledes enn hjemme. Det vokser ingen ting på dem. Det er bare sand og stein. Først på grunn av at det nesten aldri regner på vestsiden av Andesfjellene, og deretter på grunn av den veldige høyden.

…………….Veiens høyeste punkt Ticlio på 4843 m.o.h. står det på skiltet………..

Vi kom etter hvert opp på høyfjellet og opp til fjellpasset Ticlio, som ligger på 4843 moh. Veiens høyeste punkt. Her går også en jernbane som sies å være verdens høyeste jernbane for passasjerer. Den går til Huancayo. Nå hadde vi kjørt i motbakke i 145 km. Luften her oppe er tynn og vi måtte bevege oss sakte. Men vi våget oss ut i den tynne og kalde luften for å ta et bilde foran plakaten som viser høyden ved Ticlio. Vi så fjelltopper rett rundt oss kledd med “evig” snø. Det var fantastisk å se flere lamaflokker underveis. Vi så også store saueflokker med sine små gjetere. Det er barna i familien som får ta gjeterjobbene.

……….Snødekte fjelltopper med blågrønne små vann ser man ofte i fjellet………

Vi nordmenn regner med at vi er vant med fjell og fjellveier, men denne reisen overgikk alt det vi har opplevd i den veien. Så bar det nedover til høysletten ved gruvebyen La Oroya. Der er fjellet farget av avfall etter gruvedriften med utvinning mest av kobber og sink.Det ser goldt og øde ut. Det er også veldig kaldt der oppe. Kvinnene går kledt i tykke, vide skjørt og har ulltepper over ryggen og skuldrene.

…Tarma ligger vakkert til nede i en gryte mellom eukalyptus trær og åkrer…

Vi kjørte videre over et annet fjell som ikke var så høyt, og der lå Tarmadalen foran oss. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor byen er kalt “Andenes perle”. Her er det regntid fra desember til mai, så dalen var grønn og vakker nå i januar. Åkerteiger med grønsaker og poteter ligger oppetter fjellsidene, og selve byen nede i bunnen av dalen. Før vi kom inn i den, kjørte vi forbi åkrer med mange ulike slags blomster. Tarma kalles også blomsterbyen. Det fraktes mengdevis av blomster i lastebiler ned til Lima som er hovedoppkjøper av blomstene.
Tarma ligger på ca. 3000 moh og dalen fortsetter ned mot Chanchamayo som ligger på rundt 1000 moh og har et tropisk klima.

Tarma,”La Perla de los
Andes.”

……….Vakre åkrer med ulike slags blomster var det mye av i Tarmadalen……….

Endelig kan vi for førtse gang
se målet for vår lange reise, Tarma. Nede i bunnen av en vakker dal omkranset av
fjell der små klynger av hus og gårder ligger
oppe langs fjellsidene. Åkrer med mais, hvete, poteter og grønnsaker, og nærmest byen, en mengde åkerlapper med blomster i vakre farger. Selve byen er gammel, men den har
vokst kraftig de siste årene. Det var mange nyere bygninger rundt sentrum. I 1967 hadde Tarma 15- 20 000 innbyggere.

…………………………………………Bygate i Tarma………………………,,…………….

Folket som bor i Tarma er
for det meste høyfjellsindianere. De snakker det gamle inkaspråket, quechua.
Men det bor også mange mestiser i byen. Mestiser kalles blandingsfolket av spanjol og indianer. De fleste
kan også snakke spansk. Tarma er senter for et stort distrikt, med sine
mange butikker, skoler, høyskoler, litt industri, og ikke minst som
markedsplass for kjøp og salg av kjøtt, frukt og grønsaker. De store markedsdagene er torsdag og søndag. Da er gatene i sentrum tettpakket av folk som selger og kjøper landbruksvarer først og fremst, men også klær, tepper og møbler.

Utenfor mercado (salgshallen) i Tarma er det travelt. Poteter selges det mye av

Det er et syn å se lamadyrene komme lastet med produkter, fra de forskjellige byer og landsbyer høyere opp i fjellet. De ledes av fjellfolket
i sine fargerike drakter. Kvinnene har lange fletter, og de fleste har store hvitkalkede, bredbremmede hatter som er det vanligste i dette distriktet. Hattene er forskjellige i de ulike byene eller områdene. De som kjenner til det, vet da hvilken by kvinnene kommer fra ved å se på hattene deres. Mange av kvinnene går og strikker, eller spinner garn med
handteiner.

Tarma er senter
for lastebiltransporten av produkter fra jungelen og fjellet til Lima, som bananer,
papaya, blomster, poteter og grønsaker. Der er også noen større busselskaper som har sin base i byen. Med veiforbindelse i sør til
fylkeshovedstaden Huancayo, i øst til jungelen i Chanchamayo, og i vest til
Lima, er Tarma også et knutepunkt for transport og kommunikasjon.

“Casa de Oracion” – Bedehuset i Tarma

Menighetsarbeidet i Tarma ble startet av de første skandinaviske misjonærene i Peru, Per og Brita Anderås fra Sverige. De kom til Tarma i 1957-58 etter en periode først i Chile. Det ble innviet et nybygd kirkelokale i 1961. Det heter “Casa de Oracion” som direkte oversatt blir ” Et hus for bønn” eller Bedehuset. Det hadde vokst fram en liten menighet av nyfrelste indianere. Det var et hardt arbeidsfelt og ikke lett å nå inn til folket her oppe. De var lært opp til å se på evangeliske kristne som kjettere. Deres katolske tro er blandet opp med deres gamle skikker og sjamanisme. Sjamanene hadde stor makt her som mange andre steder i Peru. Men ordet om korset og kraften av Jesu oppstandelse hadde satt mange fri fra frykt og overtro da vi kom noen år etter den ringe begynnelse. De som tok imot evangeliet, ble løst og fri, døpt og lagt til menigheten.

Lokalet i Tarma før det ble malt. På nedsiden gårdsrom og pastorsleilighet….

Etter en tid i Sverige flyttet Brita og Per Anderås til Huancayo, hovedstaden i fylket Junin. Det var etter at misjonærene Boyan og Lennart Lindgren fra Värnamo sluttet seg til arbeidet i Tarma i 1962. Lennart og Boyan
hadde bodd og arbeidet i byen og omegn i en fem års tid når vi kom. Planen var at vi skulle avløse dem i arbeidet mens de reiste til Sverige på et velfortjent hvileår. De leide en leilighet i 2.etasje i en av
hovedgatene i Tarma. Eieren av leiligheten hadde gitt grønt lys for videre leie til de nye misjonærene. Både Lindgrens og vi så det som en bra løsning. Husleien var heller ikke avskrekkende.

Dette bildet i gårdsrommet (patioen til Casa de Oracion) er tatt ved en senere anledning. Det viser familien Lindgren sammen med oss og peruanske medarbeidere. Alejandro Lopes til venstre foran. Han ble menighetens pastor da vi flyttet til Bagua. Kirken og tilhørende kjøkken til venstre og pastorsleiligheten til høyre.

Velkomstmøte i “Casa de Oracion”

Vi var ganske så slitne da vi lørdag sent på ettermiddagen kom fram til Tarma. Søndag var det søndagskole for hele familien fra klokka to til halv fire. Klokka åtte begynte kveldsmøtet med velkomst for oss. Det varte helt til over elleve.

Velkomstmøtet i “Casa de
Oracion” ble en stor opplevelse for oss. Lokalet var fullsatt da vi kom med unntak av noen plasser på første benk som de holdt av til oss. Ca. 125 personer fylte kirken, da venner hadde kommet også fra noen steder
rundt Tarma. Vi fikk mange fine velkomsthilsener. Det var mye sang. John sang en sang på spansk og talte med Lennart som tolk. Gro kom også med en hilsen ved hjelp av
tolk. I ettermøtet kom flere frem og ville overgi sine liv til Jesus.

Etter møtet var det
bevertning, og vi ble servert flere spennende ting, blant annet ”Papa a la
Huancaina”. Den består av kokte poteter, rå løk,oliven og en sterk saus laget
av ost og kjeks, krydret med rød pepper (chili). Vi hadde problemer med å spise
dette. Tårene rant, og lommetørkleet måtte stadig i bruk. Men etter hvert ble vi glad i denne retten og vendte oss til det sterke krydderet. Da gikk det bedre med de oljekokte kakene etterpå. De lignet på smultringer og var veldig gode. Ja, det var et alle tiders møte!

Et lånt bilde av retten vi spiste: “Papa a la Huancaina”. Potetene og løken er gjemt under den sterke sausen. Har laget den senere, men da med mindre chili.

Vi fikk en varm velkomst av
vennene i menigheten, og kjente at vi hadde fått mange nye brødre og søstre. En
eldre søster sa gråtende mens hun klemte rundt John:” Hva skal du gjøre her, du kan jo ikke spansk en gang!” Det
var sant, vi kunne ikke mye spansk. Men det ville vi lære så fort som mulig.

Allerede dagen etter bar det i vei nedover til Lima igjen. Denne gangen ble bare Lennart med oss. Boyan ble igjen med deres to små gutter, David og Samuel. Til alles glede ble dokumentene ordnet i løpet av uken. Før helgen var vi tilbake i Tarma med våre peruanske identitets- og oppholdstillatelsespapirer. Endelig var alt klart til å begynne arbeidet vi var kommet for å gjøre.

BILDENE OVER VISER PERU’S FLAGG OG SKJOLD, KART OVER PERU’S PLASSERING I SØR-AMERIKA OG KART OVER PERU DELT INN I DE TRE SONENE: KYSTEN, FJELLET OG JUNGELEN.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Les kp 2 nedenfor dette kapitlet først!

REISEN TIL PERU 2

Ved fem- seks tiden på ettermiddagen julaften la vi til utenfor slusene i Panamakanalen. Alt var mer storslagent og eksotisk enn vi kunne forestille oss på forhånd. Losen kom ut med post. Bedre kunne det ikke bli på julaften enn å få brev og hilsener hjemmefra. Vi leste og tenkte på våre foreldre og søsken som feiret jul i snø og kulde, men med mye varme og hygge inne. Det var ikke fritt for at øynene ble våte og hjemlengselen stor. Men vi ble snart avbrutt i våre funderinger da middagsklokken slo. Vi kjente den gode lukten fra byssa i det vi svingte forbi det vakkert pyntede juletreet ved inngangen til spisesalen. Der var det dekt et flott bord med juleretter av mange slag. Her manglet ingen ting og det var noe for enhver smak! Herlig – og så lå båten stille!

JULAFTEN I PANAMAKANALEN

I brev hjem skrev vi om denne spesielle julaften som vi feiret mens skipet gikk gjennom slusene og kanalen til vi ved tre-tiden på natten nådde ut på den andre siden: “Vi har hatt en koselig julaften, om helt annerledes enn vi er vant til. Før middagen kl.18.30 delte vi ut pakkene til Maino i lugaren. Hun var så opptatt med å pakke ut hver gave at hun ikke hadde tid til å se hva som var inni før alt var pakket ut. Hun fikk så mye fint og morsomt. Tusen takk for gavene fra dere alle! Vi holdt på å koke over av varme inne i lugaren. Derfor ventet vi med å pakke ut våre gaver på dekket etter middagen. Der satt vi alene og tenkte på dere der hjemme. Takk for alle de fine gavene dere hadde sendt med oss!

Før middagen var det en stor samling på passasjerdekket der alle fra matros til kaptein fikk utdelt en gave hver fra sjømannskirkens innsamlinger til sjømenn. De fikk også gave fra rederiet. Det var gaver også til oss passasjerer. Maino fikk ekstra mange gaver. I alt ble det to store og et par mindre konfektesker på oss! De fikk vi satt i kjølerommet så de holder seg til vi kommer fram. Kapteinen ba John lese Juleevangeliet, og alle var med i sangen når de mest kjente julesangene ljomet over dekk. Det var en beveget og høytidelig stemning. Det gikk nok mange tanker hjem til Norge fra dekket på M.S.Margrethe Bakke denne julaften i Panama.

Etter middagen begynte vi gjennomkjøringen. Det var 3 sluser som hver tok ca.20 minutter. Vi ble løftet hurtig opp og kjørte et stykke gjennom en kanal før vi kom ut på en innsjø. Mens skipet seilte sakte gjennom sjøen, pakket vi opp gavene våre. Vi gledet oss over mange fine og nyttige ting som familie og venner hadde sendt med oss. Samtidig koste vi oss med et rikholdig utvalg av julens kaker og kaffe. Litt senere inviterte kapteinen oss opp på broen. Der fikk vi være mens vi passerte resten av kanalen. Det var vakkert med frodig jungel på begge sider. Hele området var godt opplyst. Dessuten hadde vi måneskinn og skyfri himmel. Ved 3-tiden på natten nådde vi den andre siden og gikk igjen gjennom sluser for å komme ut på Stillehavet. Kursen ble satt sørover mot havnebyen Buenaventura i Colombia.

…………Uforglemmelig reise julaften 1967 gjennom Panamakanalen…………….

BUENAVENTURA, COLOMIBIA

1.Juledag ble en veldig het og trykkende dag. Vi la oss tidlig etter “våkenatten” gjennom kanalen. Da vi våknet neste morgen 26.12, lå vi for anker utenfor Buenaventura og ventet på kaiplass. Vi så inn mot byen i en kikkert. Det eneste vi så var en mengde rønner tett i tett inne på land. Først i kveldinga la båten til kai. Det så ikke bedre ut på nært hold. Palmene og de ukjente tropiske plantene rundt byen stod i skarp kontrast til de triste hyttene. Den gang var Buenaventura en liten by med veldig dårlig omdømme. Andre passasjerer som kjente mer til Sør-Amerika hadde advart oss på forhånd. (Byen har vokst og framstår nok ganske annerledes i dag.)

Dagen etter gikk vi ut en tur etter frokost og beså byen. Den så litt bedre ut i dagslys. Langs havet på den ene siden av havnen var det en pen park med høye palmer og vakre blomster. Byen hadde også et lite område med penere hus og noen butikker. De hadde noen utrolig vakre barneklær til en veldig billig pris. Jeg måtte bare kjøpe et par kjoler til Maino. Men for det meste besto byen av små skur med åpen vegg rett ut til gaten. Jeg skriver i et brev hjem om dette: “Vi blir trøstet med at Buenaventura er et av de verste stedene i Sør-Amerika. Det håper vi inderlig. For dette var ille!”

På ettermiddagen la Margrethe Bakke fra kai og satte kurs videre sørover med havnebyen Guayaquil i Ecuador som neste stopp. Hele neste dag forløp stille og rolig på sjøen, sol og varmt vær. Datoen var 28.12. Dagen ble brukt til brevskriving. Veldig bra med en liten reiseskrivemaskin! Men litt etter lunsj ble vi avbrutt i skrivingen da Neptun selv viste seg på passasjerdekket. Vi krysset ekvator. Det var en liten seremoni i den forbindelse. Vi som krysset for første gang, fikk et slags diplom eller bevis fra kapteinen der det stod dato og klokkeslett for kryssingen.

GUAYAQUIL, ECUADOR

I dag, 29.12 våknet vi ved kaien i Guayaquil. Sammen med en av passasjerene tok vi en taxi som skulle kjøre oss inn til postkontoret i sentrum. Det var dirrende hett og stor trafikk. Fortauene var helt dekt av folk som solgte, og varene stod oppstilt i gatene, både tøyer, parfymer, sko og… ja, alt mulig. Det var selvsagt en mengde frukt av alle slag og også levende høns og kalkuner.

Til avtalt tid og sted, kom taxien og hentet oss. Han kjørte oss en rundtur i byen som er ganske stor. Vi så den fattige bydelen der falleferdige hytter sto tett i tett i søle og skitt. Han kjørte oss også gjennom den rike delen med vakre, store hus og hager. Her var skillet enormt mellom rik og fattig! Selv på kirkegården dit han også tok oss med en runde, var det stor forskjell på en del fantastisk flotte gravsteder, og haugen hvor de fattige ble gravlagt. Virkelig trist å se! Vi kom tilbake til båten, så vidt til lunsj. Båten forlot havnen sent på kvelden. Spennende å tenke på at vi er i Peru ved neste stopp!

SALAVERRY – TRUJILLO, PERU

Nyttårsaften 1966 la vi til ved kaien i Salaverry, havnebyen til den store byen, Trujillo, noen kilometer lenger inn i landet. Dagen før hadde vi seilt langs Perus kyst. Det var enorm forskjell fra kysten av Ecuador der kysten var overgrodd av tropisk skog, mens noen mil lenger sør var det bare ørken å se så langt øyet rakk. Vi var litt skuffet over dette, og begynte å lure på om hele Peru var ørken.

Sant nok er det ørken langs det meste av Perus kyst der de høye Andesfjellene som reiser bratt opp innenfor ørkenstripen, gir regnskygge til denne delen av landet. Den kalde Humboldtstrømmen fra Antarktis er medvirkende til dette spesielle klimaet her på kysten.Det er frodig rundt elvene som renner ut i Stillehavet, og der ligger også de største byene i Peru.

………………………Buss fra havnebyen Salaverry inn til Trujillo………………………

Salaverry var et lite sted nesten dekt av ørkensand. Vi og et par andre passasjerer tok en gammel, skranglevoren buss inn til Trujillo og var der noen timer før vi tok samme buss tilbake. Trujillo hadde en vakker “Plaza,” en park med blomster og palmer. Rundt den lå det mange fine, gamle bygninger i spansk stil med de typiske overbygde verandaene i mørkt tre mot hvit mur. Det var en opplevelse å gå omkring i gatene i en peruansk by. Tenk nå er vi i Peru!

Båten la også til i Chimbote, en by med store fiskemelfabrikker. Det luktet ikke særlig godt. Vi var glad da båten igjen gled ut fra kai. Denne gangen med Callao, Limas havneby som neste havn.

CALLAO – LIMA

Den 3.januar-67 på formiddagen styrte vi inn mot Callao, et døgn før beregnet tid. Vi fikk beskjed om at det ikke var kaiplass før dagen etter. Dermed måtte vi ligge for anker utenfor kaianlegget hele dagen.

……………………………….Havnen i Callao utenfor Lima…………………………………..

Til vår store glede, gikk det en liten båt fra skipet og inn til kaia ved 3-tiden på ettermiddagen. Den skulle dra ut igjen kl.19. Vi ble med båten, og til vår overraskelse stod de svenske misjonærfamiliene Lindgren og Anderås, i alt 10 personer, inne på kaia og ventet på oss. Det ble stor “gjensynsglede”! Ja, vi hadde aldri sett hverandre, men holdt kontakten gjennom brev og bilder.

Endelig er vi ved den lange båtreisens mål!

Det kommer mer i et senere innlegg om ankomsten til Lima og vår første tid der før reisen videre til fjellbyen Tarma.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

REISEN TIL PERU 1

Når jeg tenker tilbake på reisen med M/S “Margrethe Bakke” fra Gøteborg til Lima, Peru, er det to ord som kommer til meg: STORM og STILLE.

Minnene fra båtturen vil for alltid være knyttet opp til enten storm eller stille. Visst hendte det mye på denne reisen som ikke dirkete relaterer til disse ordene, særlige den delen av reisen som gikk til havner i Europa før overfarten over Atlanterhavet.

GØTEBORG

Det var blitt tirsdag morgen den 29.11.66 da vi gikk av toget og satte kursen mot M.S. Margrethe Bakke, tilhørende Haugesund rederiet “Knutsen Line”.

Vi hadde mye bagasje med oss, men fikk hjelp av mannskapet da vi forsiktig gikk opp leideren. Likevel var den største delen av bagasjen lastet om bord mens båten lå i Oslo. Vi fikk ikke gå om bord der fordi den skulle til overhaling i Gøteborg, og det ville ta sin tid. Knutsen Line gav rabatt til misjonærer som også fikk mye bagasje med inkludert i billettprisen.

Lugaren vår lå på hjørnet i første etasje over dekk. Den var ganske stor, og hadde vinduer både forover og ut til siden. Det gav god oversikt. Vi hadde eget bad med badekar og to vasker, – ikke hverdagskost i 60-tallets Norge! Våre senger stod fast i veggen, en på hver side av rommet, mens de hadde satt inn en barneseng til Maino. Den stod løst inn mot en av våre senger. Et skap og en kommode som begge deler sto fast, fantes også i lugaren. Vi var fornøyde, og ble ikke mindre glade da vi ble ropt ned til frokost i spisesalen.

Frokosten var rikholdig og god, og slik var alle måltidene om bord. Her kunne man bli rent bortskjemt. Vi spiste i offiserenes spisesal som lå en trapp ned. Salongen lå rett ved siden av vår lugar, og det var også et ganske rikholdig bibliotek om bord. Vi hadde våre spanskkurs bøker med, så det skulle i alle fall ikke mangle lesestoff. Det virket som alt lå til rette for en behagelig reise selv om reisens lengde var litt avskrekkende!

Jeg tar med et utdrag av et brev jeg skrev den 1.12 og sendte fra København: “Vi skulle egentlig ha reist fra Gøteborg i går ved middagstider. Men på formiddagen hørte vi at det ville bli utsatt til kvelden. Ved 1-tiden ble det et riktig ruskevær med kraftig vind og tett snøfokk slik at de måtte slutte å laste. Derfor ble vi ikke ferdig til avgang før i dag.”

KØBENHAVN

Første stopp etter Gøteborg var København. Dit kom vi etter en god natt søvn på stille hav. Mens skipet lastet, gikk vi en liten tur i København sentrum. På ettermiddagen gikk turen videre til Hamburg.

……………………………Kielkanalen gjennom Nord-Tyskland………………………….

Men på grunn av storm i Nordsjøen gikk vi sørover for å gå gjennom Kiel-kanalen. Det gynget godt før vi kom inn i kanalen langt utpå kvelden. Da vi våknet, så vi rett ut på eng og åker som vi sakte fløt forbi i den smale kanalen. Før vi var ute på kysten nord om Hamburg, gikk vi gjennom en sluse. Det var en ny opplevelse for oss, men det ble gjentatt i større dimensjoner da vi kom så langt som til Panama.

HAMBURG

Tidlig på kvelden lørdag 3.12 la vi til kai i Hamburg. Der var vi et par dager. Det gav oss tid til en liten tur i byen vi hadde besøkt noen år tidligere. Det sure og kalde været gjorde at bybesøket ble ganske kort. Vi investerte i et filmkamera super 8 og noen få filmer, som hver var av tre minutters varighet. Dette kjøpet gjorde et stort innhogg i vårt ganske så begrensede budsjett. Dermed ble det lite penger til vanlig film. Det er nok grunnen til at vi i dag har svært få bilder fra overfarten, og også den første tiden etter ankomsten til Lima!

BREMEN

Vi ankom Bremen tirsdag 6.12 etter flere timer utenfor havneområdet. Da ble det endelig ledig kaiplass for lasting. Dagen etter tok vi en tur i sentrum av byen. Bremen er en stor, vakker by. I sentrum var det mange flotte bygninger. Vi besøkte også den gamle delen der det er et vakkert klokkespill hver dag klokken 12. Avreise fra Bremen var satt til onsdag kveld. Men på grunn av tåke som kom sigende utover kvelden lå vi i Bremen hele natten.

Neste morgen 8.12 startet vi opp med Antwerpen i Belgia som neste og siste havn i Europa.

ANTWERPEN

Da vi kom utenfor Bremerhaven i rundt kl.13, begynte det å blåse opp. Det ble verre og verre utover kvelden. Ved 2 tiden på natten var det verst. Da våknet vi opp ved at alt løst raste ned fra hyller og kommode. Senga til Maino og en stol skled fram og tilbake og lagde mye støy. Maino våknet opp og gråt. Men etter at vi fikk tau av stuerten til å binde fast senga, sovnet hun igjen midt i alt bråket.

Lenestolene i salongen ved siden av oss dundret inn i veggen og skled tilbake til den andre siden. Bordene sto fastskrudd i gulvet. Stuerten og et par matroser stod utenfor salongdøren og kastet lasso inn blant stolene. Til slutt var alle fanget inn og bundet sammen i et hjørne av salongen! Vi for vår del fikk tak i barnevogna som rullet fram og tilbake i den lille gangen utenfor vår lugar. Den ble bundet behørig fast. Etter opprydding i lugaren, ble det litt søvn på oss utpå morgensiden da vinden løyet litt. Vi nærmet oss smulere farvann utenfor Antwerpen.

Vi ble liggende hele dagen å vente på los. Det lå en mengde skip rundt oss som ventet på tur. Losen hadde vært stengt i mange timer på grunn av tåken. Endelig lørdag morgen 10.12 heiste vi anker og seilte inn mot Antwerpen. Vi så det flate landskapet med vindmøller på begge sider av oss. Heldigvis ble lastingen ferdig i løpet av dagen.

Da ble det tid til en liten bytur, men været var surt og kaldt. Det var godt å komme om bord på Margrethe Bakke igjen. Båten føltes nå som vårt hjem.

Det var spesielt for oss å se havnen bli borte i mørket bak oss da vi sent på kvelden stevnet ut mot åpent hav. Dette var siste stopp i Europa. Kursen ble satt for Panama, første landkjenning på andre siden av havet.

DEN ENGELSKE KANAL

………………Klippene ved Dover – vi passerer den engelske kanal…………………..

Vi våknet opp til en fin dag der vi seilet gjennom den engelske kanalen. Vi så de hvite klippene ved Dover som lyste i solskinnet. Maino ble verre av forkjølelsen. Hun sov urolig den natten. Det blåste opp til liten storm med høye bølger. Både mandag og tirsdag hadde vi det samme været. Båten gynget opp og ned og fra side til side. Det ble fortalt oss at vi gynget ekstra mye fordi vi har så lite last. Det var nifst å se hvordan bølgene slo innover dekk,. Da så vi ikke annet enn vann, skummende, fossende og brølende rundt oss.

To matroser måtte ut i dette været og rette til et lukelokk som hadde løsnet. Når båten var på vei opp av bølgene, og vannet rant av dekk, løp de ut og arbeidet med luken til skipet igjen dukket ned i bølgehavet. Da løp de til hver sin mast der de klynget seg fast mens bølgene frådet rundt dem. Dette gjorde de flere ganger før de var ferdige. Vi så på hele opptrinnet fra styrhuset. Det var utrolig spennende. Godt at vi i alle fall ikke måtte ut i uværet!

Maino var ikke bra, samtidig som det ble kjedelig for henne ikke å kunne gå omkring. Da vi prøvde å sette henne på gulvet, falt hun bare å slo seg. Vi ble ikke sjøsyke takket være at vi hadde begynt å ta sjøsykepiller helt fra starten av. Maino tok ikke tabletter, men hun ble likevel ikke sjøsyk. Isteden gikk forkjølelsen over til øreverk. Hun hadde feber i noen dager. Da lå hun bare og døste i sengen. Hun fikk medisiner av 1.styrmann som er “skipslegen” om bord. Vi tenkte at det måtte være øreverk for hun tok seg stadig til det ene øret. En dag rant det verk ut av øret hennes. Etter det ble hun raskt bedre.

Vi tilbrakte dagene med studering, lesing og skriving. Jeg strikker også av og til. Disse dagene har få av de andre passasjerene vist seg til måltidene i spisesalen. Det er nok sjøsyken som har tatt dem. Vi er 9 passasjerer om bord. Det var ikke alltid lett å spise disse dagene. Bordene hadde våte duker og kanter opp slik at servise og bestikk skulle holde seg på plass. Men det gjorde det ikke alltid likevel. Særlig kunne det være utfordrende å spise suppe.

AZORENE

På ettermiddagen den 15.12 seilte vi forbi Azorene. Litt senere så vi dett siste fyret i det fjerne. Da var Europa definitivt bak oss. Været var litt bedre denne dagen. Vi våget oss for første gang ut på passasjerdekket. Solen skinte fra blå himmel, og vinden hadde løyet. På lesiden ble det ganske varmt. Men det skulle ikke vare. Det ble mer ruskevær de kommende dagene, men ikke så ille som de første stormdagene. Denne delen av overfarten vil alltid stå fast i minnet som STORMEN! Jeg tenkte og sa nok også; at hvis vi kommer levende over havet, vil jeg aldri mer krysse det på et skip!

Så en morgen våknet vi opp til en uvant stillhet, ingen bevegelser i båten, ingen knaking i treverk eller gnikking av tau – helt stille og veldig varmt. Det var blitt mandag 19.desember. Ute på dekket gikk byssegutten og plukket opp flyvefisk som lå strødd utover dekket. Det var nesten uvirkelig å se disse fiskene fly over vannflaten. Noen ganger var de rett oppe ved passasjerdekket. Et par matroser satte ut solstoler. Etter hvert ble det så varmt at vi måtte søke skyggen. Denne dagen markerte overgangen til det som ble stikkordene for den siste delen av reisen: STILLE OG VARMT!

…………..Et knippe bilder fra reisen i sol og varme – Kariben og Panama……….

Det ble noen fine dager som for det meste ble tilbrakt på dekk. Over hele passasjerdekket satte de opp et stort solseil slik at vi kan få skygge. I lugaren ble det alt for varmt etter hvert som vi kom inn i det Karibiske hav. Vi satt ute på dekk til langt utover kvelden. I det fjerne så vi noen av de Vestindiske øyene.

Den 23.12 skriver jeg i dagboken: “I dag er det lillejulaften og en varm sådan. Det er lite vi orker å gjøre i denne varmen. Det blir bare å beundre flyvefiskenes lek, det blå vannet og stjernene på kveldshimmelen. Fra byssa kommer det godlukt fra kakebaking og matlaging. Det blir en spesiell opplevelse og feire jul i Panamakanalen.”

Det var deilig med disse dagene etter den lange tiden med storm og uvær. Vi takket Herren for at vi tross alt var kommet vel over havet. Takknemlige var vi også for Maino som ble helt frisk etter forkjølelse og øreverk. Siden uværet slapp taket har hun kost seg sammen med oss på dekk.

Neste del av reisen fra vi ankommer Panamakanalen til vi er framme i Lima, Peru, blir et eget kapittel under samme kategori.