Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 54 står på samme kategori som dette kapitlet. Kp. 52 står på Dagligliv i jungelen. Kapitlene 55 og 56 står på “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”.

I åpen båt på reise til landsbyene i Morona .

Det ble gjort utallige reiser til nære og fjerne landsbyer langs elvene Marañon og Morona med bielver i løpet av vår andre periode og familien Wilhelms første i Peru.  Husbåten «Alli Shungo» var til stor velsignelse i dette arbeidet. Men også speedbåten og den åpne trebåten ble brukt til reisene, for det meste til de nærmeste stedene. I juni / juli 1975 stod «Alli Shungo» stille i påvente av en motordel som var bestilt fra Lima. Derfor brukte vi den åpne trebåten da jeg reiste til Morona sammen med Elio Solis like etter den store oversvømmelsen i 1975.

Vi besøkte landsbyene helt opp til grensen mot Equador, og reiste inn til indianerbyer i bielvene.  Det ble en begivenhetsrik reise på mange måter. I de fleste landsbyene, både blant indianerne og blandingsfolket var det mange som tok imot Jesus som sin Frelser på denne turen. Som alltid var det mange syke som ville ha medisiner og behandling.  Vi opplevde også at noen ble friske etter forbønn. På et par steder var det venner som ville bli døpt. Jeg hadde med fiskenota jeg hadde fått i Rekefjord. Det ble mye fisk i garnet, og folk gledet seg over å få så mye fisk etter lang tid med høyvann og lite fisk i elva.  

Uvær, regn og «kulde»

Da vi var i øvre del av Morona, kom det en kraftig og kald vind med mye regn innover jungelen. Det som kalles en «sur (= syd)» i Peru, altså kaldt sønnavær fra sydpolen. Vi ble gjennomvåte flere ganger, og hadde til slutt ikke noe tørt å ha på oss. På militærforlegningen i Puno fikk vi sove i sykestua. Det hjalp ikke så mye da til og med soveposen var ganske våt.  Jeg skrev i loggboka fra reisen at «vi holdt på å fryse i hjel, og føttene var som is da vi våknet.” Dette skjedde mer enn en natt. Når vi overnattet i indianerhyttene, fikk vi varmet oss litt ved ildstedet mens maten ble laget.  Vanligvis er det varmen som er problemet på reisene, men denne gangen var det motsatt. Når temperaturen går ned mot 16 grader samtidig som det blåser og regner, kjennes det veldig kaldt ut. Med våte klær blir det enda verre.  Etter noen dager gikk uværet over. Sola kom fram, og vi fikk tørket både klær og kropp.

Mitt andre besøk til achuar landsbyen Mashumbara

Men som jeg skrev i et brev hjem etter denne reisen: «Selv om jeg aldri har opplevd en så våt og kald reise, oppveide alt det positive som skjedde for alle vanskelighetene.» I loggboken skriver jeg om et nytt besøk i Mashumbara der vi var hele familien med «Alli Shungo» to år tidligere: «Etter mye strev og møye kom vi opp bielven Anaso og inn til achuar landsbyen i Mashumbara. Der ble vi godt mottatt av han som var tolken vår ved forrige besøk. Han bød oss på mat, og gikk rundt i den lille landsbyen og innbød til møte.  Det var en vennligere og åpnere atmosfære enn da vi var her første gangen. Folk lyttet spent til det vi fortalte fra Guds Ord, og ville ha flere samlinger.  Regnet fortsatte, men det kom likevel ganske mange neste dag. Indianerne våkner tidlig mens det enda er mørkt og drikker sin masatto mens de prater høyt fra hus til hus. Da er det vanskelig å sovne igjen.  Den tredje dagen, samlet folk seg til møte så snart det lysnet. De ville ikke la oss reise før de hadde hørt mer. Flere av dem var tydelig grepet av budskapet, men ingen tok noen avgjørelse der og da. Vi ber om at Guds Ånd får virke på deres hjerter gjennom ordet som ble sådd».

Huambisa landsbyen Tipisca Cocha.

Vi besøkte huambisa (wampis) landsbyen ved den vakre sjøen Tipisca både på opp- og nedtur. Denne landsbyen hadde vi besøkt noen ganger tidligere, og mange hadde tatt imot Evangeliet og blitt frelst.  Helt fra første gang vi besøkte landsbyen, viste indianerne her stor iver etter å lære mer. De hadde bedt oss om å stanse en lengre tid, helst et år.

Tilbakeblikk på besøket i Tipisca året før.

Jeg var i Tipisca med «Alli Shungo» tre uker i september 1974. Da hadde jeg daglige bibeltimer, møter og samtaler.  Det var en kompakt åndelig motstand i åndens verden på de første samlingene, enda det var indianerne selv som ved to tidligere besøk hadde bedt meg om å komme for lengre tid.  Jeg forstod snart at det var de to trolldoktorene i landsbyen som var imot besøket og enhver forandring som ville innskrenke deres makt.  Men da jeg ble med på et felles arbeid på åkeren til en av beboerne i landsbyen, ble atmosfæren forandret. Jeg jobbet sammen med indianerne hele dagen.  Et par dager etter var jeg med på et felles prosjekt for å bygge et nytt hus til en av familiene. Jeg var også med en gruppe på jakt. Da skjøt vi tre villsvin. Kjøttet ble som vanlig delt ut til alle i landsbyen.  Det var mange fornøyde familier samlet rundt ildstedene den ettermiddagen. «Isen var brutt».

Bibelkurs og dåp

Nå kom det flere og flere til samlingene i huset til Pancho som var den første som ble frelst i Tipisca. Dette likte ikke trolldoktorene. En kveld hørte jeg en av dem rope og skrike så det ljomet utover elva. Det hørtes helt redselsfullt ut. Men folk fortsatte å komme til bibelundervisningen. En natt noe senere ble jeg vekket av en mann som ba meg komme og be for kona hans som hadde en vanskelig fødsel. Jeg gikk med ham til hytta der kona tydeligvis hadde store vanskeligheter. Noen kvinner satt på gulvet ved den fødende.  Vi ba for kona som roet seg. Det gikk bra både med mor og barn.  Senere ble denne mannen og kona hans frelst. Etter denne hendelsen kom også andre syke og ville bli bedt for. Herren viste sin makt på en så håndpåtagelig måte at flere tok imot Evangeliet til frelse.

 Det var bare noen få av mennene som kunne spansk.  En av lærerne tolket når jeg underviste. Tipisca cocha hadde nettopp fått skole og to lærere i landsbyen. De var huambisa indianere fra elven Santiago i øvre Marañon som hadde studert ved Wycliffe bibeloversetteres senter i Yarina. Derfra hadde de med seg noen bibeldeler og et par sangbøker på huambisa språket. I løpet av de 24 dagene jeg var i Tipisca, var det 20 indianere som kom fram og ville bli bedt for til frelse.  Jeg underviste også om dåpen. To par ble døpt før jeg reiste derfra, bl.a. Pancho og kona hans.

Besøket i Tipisca med Elio Solis – Kirkebygging.

Når jeg nå på denne reisen i juli 1975 besøkte Tipisca sammen med Elio, ble vi godt mottatt av Pancho. Vi hadde møte i huset hans den kvelden. Neste dag samtalte vi med mange i landsbyen, også de to lærerne. De ville bygge en kirke slik de hadde sett i landsbyene i Santiago. Vi fant et sted til kirketomta. Det var stor entusiasme for å bygge kirke av skogens materialer med palmebladtak på samme måte som de bygger sine egne hytter.  Den kvelden var huset helt overfylt da møtet begynte. Vi kjente den Hellige Ånds nærvær, og mange fikk et sterkt møte med Gud den kvelden. «Jesus lever», har jeg skrevet i loggboken.

Allerede dagen etter begynte arbeidet med å rydde tomten og hente stokker til reisverket. Neste dag reiste vi seks mann for å hente de spesielle stokkene som skal bære taket.  Vi fortsatte arbeidet de tre påfølgende dagene, samtidig som det var møter hver kveld. Elio tok fra nå av mer del i undervisningen og talte med stor overbevisning og kraft.  Folk møtte opp, og Herren virket iblant oss. Vi reiste videre oppover elva og besøkte mange landsbyer. Som jeg skrev i begynnelsen av kapittelet, besøkte vi også achuar landsbyen i bielven Anaso. På turen nedover stanset vi igjen i Tipisca, da for et par dager. De hadde fått opp reisverket til kirken. Palmebladene til taket måtte de vente med å hente fordi elva var så høy at det enda var vann innover i skogen der denne spesielle palmen vokser.  Det ble gjort senere, og ble den første kirken blant huambisaene i Morona.  Også den kvelden kom det mye folk til møtet. Det var en fin samling med stor glede og begeistring.  Neste morgen tok vi farvel med vennene. De ønsket oss velkommen tilbake så snart som mulig.

På veien videre nedover elva besøkte vi landsbyene i nedre del av Morona. Noen av stedene, der vi hadde stanset på oppturen, kjørte vi forbi for å komme hjem til feiringen av nasjonaldagen i Peru den 28. juli.  Etter over tre uker i åpen båt og overnattinger i indianerhytter underveis, så jeg fram til å komme hjem til familien og litt mer bekvemme forhold. Den gangen hadde vi enda ikke noen måte å kommunisere på når vi var på reiser. Det var alltid stor gjensynsglede når vi kom tilbake og fant at alt stod bra til, både med oss på reisen og familien hjemme.

Nødhjelp etter oversvømmelsen.

Fra Tipisca og i andre landsbyer på turen nedover kjøpte vi bananer, maniok, mais og noen høner for å dele ut til naboene våre på Tigre Playa. I Morona er det høyere landområder dit vannet ikke når opp under oversvømmelsene, mens de fleste åkrene langs Marañon stod under vann i lengre tid. Da råtner både maniok- og bananplantene. Folk var takknemlig for matvarene fra Morona og også for sekkene med ris og bønner vi bestilte med rutebåten fra Iquitos. Etter nasjonaldagsfeiringen besøkte vi awajun indianerne i Por Venir og Nueva Esperanza i Potro. Deres avlinger hadde heller ikke tatt skade av vannet. Vi kjørte derfra med båten fullastet med maniok og bananer til glede for mange på Tigre Playa. Etter hvert kom det båter med matvarer fra Yurimaguas og andre steder der avlingene ikke var blitt ødelagt. Men det var lenge vanskelig for mange familier i landsbyene langs Marañon etter denne store flommen.

Kapittel 47 står nederst på kategorien “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”, mens kapitlene 49 og 50 står i midten av de fire kapitlene på “Besøk i landsbyer”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen begynner.

Endelig var dagen kommet da vi igjen kunne sette kursen for landsbyene i Morona. Tidlig på morgenen den 19.mai 1974 tok vi avskjed med familien Wilhelm. De ville ha hendene fulle mens vi var borte. Men vi var alle vant til å være alene om arbeidet på Tigre Playa i perioder. Kvelden før var det møte i kirken der vennene ba for oss og stedene vi skulle besøke. Reisene var ikke uten farer og bød på mange utfordringer. Da var det godt å vite at vi var omsluttet av forbønn både fra venner hjemme og i Peru. Motoren startet som den skulle og snart rundet vi den første svingen i elva. Tigre Playa forsvant ut av syne.  Neste stopp ville som vanlig bli i landsbyen Puerto America, like innenfor munningen av Morona.

Også denne gangen reiste vi hele familien. Sonya Wilhelm var også med oss slik at undervisningen for henne og Maino kunne fortsette i båten. Maino og Sonya gikk i 3.klasse, mens Lewi enda ikke hadde begynt på skolen. Husbåten gjorde det mulig for hele familien å reise sammen, i alle fall på noen av de mange reisene til landsbyene i dette store veiløse området. Romulo, en av ungdommene i menigheten, ble med for å hjelpe til med styring og annet arbeid i de mange timene vi skulle kjøre opp Morona mot grensen til Equador og tilbake igjen.  Han hjalp også til med forberedelsene. Det var mye som skulle om bord. Dieseltankene ble fylt opp. Jungelkniv, fiskeutstyr og annet nødvendig utstyr og verktøy var på plass. Esker med medisiner, bibler og bibeldeler var båret om bord, foruten matvarer og annet som vi trengte til de tre ukene vi regnet med å være borte.

Evangelisering, undervisning og helsearbeid.

Formålet med reisen var som alltid å dele Evangeliet på en enkel og forståelig måte for indianere og mestiser i denne delen av jungelen. I mange landsbyer var det flere som hadde tatt imot troen på Jesus siden vi reiste oppover Morona i vår første båt «El Sembrador» høsten 1969. Noen var blitt døpt og de trengte oppmuntring og undervisning i Guds Ord. På de fleste stedene, om ikke alle, var det en eller flere som kunne lese. I noen få landsbyer i nedre Morona var det opprettet skoler der de fleste barna lærte å lese og skrive, foruten enkle regneferdigheter.  Derfor gledet vi oss over at mange kjøpte bibler, NT i pocketutgave og bibeldeler som vi solgte til under kostpris. På steder der det var troende, oppmuntret vi dem til å samles på søndager for bibellesning, bønn og sang.  Barna lærte fort nye kor og små sanger.

Allerede på de første reisene i området så vi det store behovet for helsearbeid. Det opptok en stor del av arbeidet på Tigre Playa, men også på reisene. Derfor hadde vi alltid med medisiner og førstehjelpsutstyr. Denne reisen var ikke noe unntak. På alle stedene vi stoppet, ville folk ha medisiner for de mest vanlige sykdommene i jungelen eller behandling av sår og byller. Vi hadde fått mye erfaring på disse årene og lest mye om tropesykdommer, om diagnostisering og behandling av slike sykdommer. Av og til må vi åpne byller, desinfisere sår og tråkle noen sting. Innvollsmark var det også mange som led av, særlig barna.

På vei til Achuar indianernes områder.  

På en av våre første reiser i Morona spurte en kaptein på militærforlegningen nær grensen til Equador, om vi kunne besøke achuar landsbyer i bielver ovenfor og nedenfor forlegningen. «Det er stadig krig og drap i landsbyene deres», sa han. «Undervis dem fra bibelen slik at de kan bli som shapra- og huambisa indianerne der dere og andre misjonærer har vært.  Der ser vi at de nå lever i fred både innen sin egen stamme og med andre». Det var en oppfordring vi ikke hadde noen mulighet til å følge da og heller ikke på reisene hittil.

Det var ikke lett å nå disse landsbyene. Achuar-folket bodde i små landsbyer eller familiegrupper langt innover i jungelen på begge sider av grensen til Equador mellom elvene Morona og Pastaza. De var som kapteinenes uttalelse noen år tidligere viser, kjent for å være krigerske og uvennlig stemt mot fremmede. De senere årene hadde de hatt noe kontakt med lokale handelsreisende, tømmerhuggere og andre beboere i Morona.

Før vi tok fatt på denne reisen, hadde vi bestemt oss for å prøve å nå en av deres landsbyer ved bielven Anaso som munnet ut i Morona nedenfor militærforlegningen. Det avhang av om det var nok vann i elva til å komme inn med «Alli Shungo». Vi hadde godt håp om det da det var regntid og vanligvis mye vann i Marañon og bielvene. Vi hadde en liten trebåt med en utenbordsmotor på slep. Den brukte vi for det meste opp bielvene der shapra indianerne bor lengre ned i Morona.

Da vi kom til munningen av Anaso, så vi at den gikk full av vann. Dermed bestemte vi oss for å dra inn med husbåten. Vi visste ikke hvor langt det var til landsbyen og tenkte det var best å reise sammen i husbåten. I en landsby litt nedenfor Anaso forklarte de oss «veien». Reisen oppover Anaso og dens bielver gikk ganske greit. Gro hadde brukt morgenen til å vaske klær. Vasken var hengt på snorer på taket av båten. I en sving der greinene hang langt utover den smale elva, fór en del av klesvasken av snorene og forsvant nedover med strømmen. Det meste hang heldigvis igjen! Det var nok noen som ville få glede av klærne etter hvert. Et lite stykke opp i den andre bielven til Anaso, kom vi fram til landsbyen i Mashumbara tidlig på ettermiddagen.

Vårt første besøk til Achuar indianere.

Det lå bare ett hus nede ved den smale elva, men vi så flere hus rundt en åpen plass litt lengre inn fra bredden. Gro og barna ventet ved båten, mens Romulo og jeg gikk mot plassen. Det kom det et par menn ut av det ene huset og gjorde tegn til at vi skulle komme nærmere. Det viste seg at den ene mannen var en tømmerhogger fra Morona som hadde tatt en kvinne fra landsbyen til kone. Han var den eneste som snakket spansk, men han kunne også achuar språket. I de fleste indianerlandsbyene var det noen av de yngre som kunne en del spansk, men her virket det ikke å være noen utenom denne tømmerhoggeren. De hadde heller ikke skole.  Vi var veldig takknemlig for å få en tolk som var imøtekommende og samtidig var en del av familien i landsbyen. Han presenterte oss for høvdingen, som var forholdsvis høy og kraftig. Han hadde tre lange fletter og var kledt i det tradisjonelle omslagsskjørtet som de eldre mennene gikk i, også i de andre stammene i Morona. Han holdt på å lage en «pucona», et to meter langt blåserør som brukes til jakt med forgiftede piler. Det var et stort hus med flere ildsteder. Høvdingen hadde nok flere koner. Vi ble hilst velkommen til å ha en samling i hans hus samme kveld.

Noen av indianerne fulgte oss ned til elva. De så med forundring på «Alli Shungo» og på oss. Det var nok ingen av dem som hadde sett hvite mennesker og så lyst hår. Ikke minst vakte barna våre oppsikt med sin lyse, om enn solbrune hud og hvite hår. Kvinnene pratet og lo mens de pekte på oss. Det var tydelig at de syntes vi så rare ut. Mens vi gikk inn i båten for å spise og gjøre oss ferdige til møtet, gikk tilskuerne våre hjemover. Det var tid for kveldsmat før mørket senket seg over jungelen.

Litt senere tente vi parafinlykta vår og gjorde oss klar til å gå inn i landsbyen da vi hørte lyden av hornblåsing. Det gjentok seg flere ganger, og vi forstod at det var signal til folket om å samle seg til det avtalte møtet. Da vi nærmet oss høvdingens hus, så vi i det blafrende lyset fra et par små parafinlykter, at det allerede hadde kommet en del folk. Flere kom inn etter oss. Det ble fullt hus, mest menn. Noen kvinner og barna satt litt forskremt i et hjørne.  Mennene satt på benker eller gamle kanoer som var snudd opp ned. De fleste hadde gevær i hånden og var malt i ansiktet. De hilste ikke, men så bare rett fram for seg med ansikt som så ut å være hugget i stein. Det var ikke akkurat noen god og åpen stemning. Jeg fikk likevel en følelse av at deres oppførsel var mer et resultat av frykt og mistenksomhet enn fiendtlighet.

Vi sang noen kor før jeg fortalte dem om Gud vår skaper og om Jesus som Guds sønn. Tømmerhoggeren tolket, og forsamlingen satt stille og lyttet.  Det er ikke godt å vite hvordan han tolket. Han var selv helt ukjent med bibelens budskap, men han virket oppriktig og gjorde nok så godt han kunne. Indianerne tror på en skaper. Men at han bryr seg om menneskene og sendte sin sønn Jesus Kristus for å sone vår synd var nytt. Jeg avsluttet med en bønn for landsbyen og innbød til en ny samling neste kveld. Alle gikk hjem til sitt uten et ord eller hilsen til avskjed.

Overfalt av magre hunder

Etter frokost dagen etter besøkte vi noen av hyttene i landsbyen. Tolken vår møtte trofast opp.  Ved hans hjelp fikk vi kontakt og et lite innblikk i hvordan indianerne her levde. Det var hunder i alle hus. Noen var stramt bundet til stolpene under huset og andre løp omkring. De var alle radmagre. Da jeg spurte om de var syke, fikk jeg til svar at de ikke matet dem. Hvis de fikk mat, ble de ikke gode jakthunder! Vi hadde sett magre hunder andre steder også, men ikke som disse.

Lewi var med meg på besøksrunden mens Gro hadde skole med Maino og Sonya i båten, slik som hun hadde hver dag på reisen. De fleste hyttene i landsbyen stod på påler. Uten at jeg la merke til det, gikk Lewi ned stigen fra huset.  På et øyeblikk ble han overfalt av 5 – 6 bjeffende hunder. Eieren reiste seg raskt opp og satte i et brøl. Både han og jeg hoppet rett ned i flokken og fikk jagd dem vekk. Lewi var bare fem år og ble selvsagt livredd. Han hylte av redsel. Shortsen hans var bitt i stykker bak, men ved nærmere undersøkelse hadde ikke tennene bitt lengre inn enn til trusa, men det var et lite rødt merke i huden. Det var bare å gå til båten der han fikk på ny shorts etter først ha fått en grundig vask med såpe og desinfiseringsmiddel.  Vi var redd for rabies, men han kom fra det med skrekken.

 Nytt besøk hos høvdingen – begravelsesskikker og møte.

Senere på dagen avla vi høvdingen et nytt besøk. Han holdt fortsatt på med arbeidet på blåserøret. En annen i huset holdt på med å lage piler som brukes til blåserør. Han tok seg tid til å vise oss nøye hvordan det ble gjort og hvordan de tar giften på pilene før de blir samlet i et kogger, som er fult av gress. Tolken oversatte for oss den interessante forklaringen.

Mens vi stod der og lyttet, la jeg merke til at det sto en stor forseglet leirkrukke ved en av sengeplassene i hytta. Jeg spurte tolken vår om han visste hva det var i den. Han forklarte at i krukka lå restene etter høvdingens eldste sønn som døde et års tid tidligere. Vi hørte nesten vantro på hans forklaring. Da pekte han bak huset. Der i skogkanten så vi noen trestammer som lå på tvers over påler, omtrent to meter høye. Det viste seg å være kister som var hogd ut av en passe stor trestamme. Den døde ble lagt i denne kisten som hadde et hull på undersiden. Deretter spikret de med plugger av tre et bark-lokk over åpningen i stammen. Da det var gjort, ble det tent et bål med mye røyk under kisten. Denne røkfylte ilden ble holdt ved like i mange uker, slik at kroppen skulle tørke helt ut. Når det døde legemet var het uttørket, samlet landsbyen seg for å overvære seremonien som da skulle holdes. Det som var igjen av den døde, ble tatt opp av kisten og brukket sammen slik at det uttørkede legemet kunne legges ned leirkrukken som var laget til dette formål. Det var altså høvdingens sønn som var i krukken. De fortalte at om noen måneder ville den døde begraves i en fraflyttet hytte der også andre var begravet.  

Vi gikk tankefulle ned til båten etter praten med høvdingen og tolken vår. Vi hadde ikke hørt om disse begravelsesritualene før. Senere fant vi ut at også andre stammer i området hadde praktisert det samme, men det var sjeldnere nå.  Vel om bord i båten forberedte jeg meg til kveldens samling i landsbyen. Før det mørknet, gikk jeg tilbake til høvdingens hus. Gro og barna ble igjen i båten denne kvelden. Jeg hørte stemmer fra huset da jeg nærmet meg. Det var enda ikke helt mørkt, så jeg kunne se at minst like mange var samlet som dagen før. Jeg oppdaget fort at det var færre som hadde gevær med seg. Noen gjorde til og med en slags hilsen da jeg gikk inn og fant min plass på en benk ved siden av tolken som hadde lovet å oversette også denne kvelden.

Som dagen før begynte jeg møtet med å ta fram gitaren og synge noen kor før jeg leste fra bibelen og talte mens tolken oversatte. Jeg merket at stemningen bedret seg, og det ble en åpnere og vennligere atmosfære. Også denne kvelden avsluttet jeg med bønn for folket i landsbyen. Det kjentes som noe løsnet, og at både ordet og bønnen ble godt mottatt.

 Vi mistet roret.

Neste morgen viste det seg at elva hadde sunket godt over en meter i løpet av natten. Da hadde vi ikke annet valg enn å reise nedover til Morona før vannstanden gikk mer ned.  Etter en tidlig frokost tok vi farvel med indianerne som hadde samlet seg ved elva. Jeg startet motoren, snudde båten og satte kurs nedstrøms. Men vi kom bare et par, tre meter før båten tok bort i en stokk under vann. Jeg mistet styringen, og båten gikk rett inn i buskene i sving rett foran. Det viste seg at roret hadde falt av! Vi fortøyde båten, og jeg begynte å dykke og lete etter roret. Uten det kom vi ingen vei. Det var sandbunn og ganske klart vann, men likevel kunne vi ikke se ned de ca. 2-3 meterne til bunnen. Romulo rodde rundt i trebåten mens han hele tiden stakk en harpun med jernspiss ned i vannet. Utover dagen kom noen av indianerne og tolken vår med sine kanoer og harpuner og fulgte Romulos eksempel. Harpunene ble forlenget med en stang. De holdt på i flere timer, mens jeg dykket og svømte rundt med min harpun. Indianerne liker ikke å dykke. Mange kan ikke svømme noe særlig heller.

Slik holdt vi på hele dagen uten å finne roret. Det var et stort ror av jern på ca. 80 x 60 cm. Da undervisning og matlaging var unnagjort, brukte Gro mye tid utover ettermiddagen til å be om en løsning. Da klokken nærmet seg seks, tiden for solnedgang og mørke, fikk Gro helt klart for seg at vi skulle lete på et bestemt sted som hun pekte ut. Vi hadde lett over hele området allerede, men jeg satte den forlengede harpunen ned i bunnen på stedet. Etter et par støt, hørte vi klang av jern mot jern. Der lå roret nesten begravd av sanden, på vel to meters dyp! Romulo holdt harpunen på stedet, mens jeg i all hast fant et rep, dykket ned og fikk repet rundt roret. Det var stor jubel både i båten og blant tilskuerne på land da vi heiste opp repet og fikk roret trygt ombord. Like etter gikk sola ned og mørket senket seg over jungelen. Hvis vi ikke hadde funnet roret da, hadde det vært totalt dekket av sand neste morgen, og vi hadde aldri funnet det! Det ble en takkestund til vår himmelske Far i båten den kvelden.

Neste dag skulle roret settes på plass. Vi fikk manøvrert bakenden på båten opp på noen stokker i vannkanten for å komme til akselen. Da oppdaget jeg at splinten på akselen også var borte. En ny måtte lages av en stor bolt som jeg hadde flere av i verktøykassa. Det meste av dagen gikk med til å file på bolten og delvis dukke under vann for å prøve om den passet. Endelig fikk jeg den på plass på akselen og kunne feste roret, som samtidig ble bundet til akselen med et tykt nylontau. Ut på ettermiddagen kunne vi kjøre videre nedover elva Den hadde sunket enda en meter og var faretruende lav. Vi kjørte nedover den svingete, smale elva i sakte fart.

Vanskelig reise nedover elva.

Vi hadde ikke kommet langt, før vi rett forut, oppdaget et tre som lå tvers over elva. Det hang igjen i røttene på den ene elvebredden mens toppen lå over på den andre bredden. Den grove stammen lå og duppet i strømmen. Det var ingen mulighet til å stoppe. Dermed ga jeg fart og kjørte på stokken med håp om at den ville synke ned under vekten av båten, slik at vi kom over. Men isteden stoppet båten midt på stokken, og vi sto bom fast. Der ble vi stående og vippe. Et øyeblikk fryktet vi at vi skulle kantre. Men båten var heldigvis flat i bunnen, så den sto ganske støtt. Vi bestemte oss for å prøve å hugge av stokken såpass mye på den ene siden at den ville gi etter. Utstyrt med øks og jungelkniv balanserte Romulo og jeg bort til elvebredden der stokken var smalest, kanskje ¾ m i diameter. Vi byttet på å hogge i stokken. Vi holdt på i flere timer, men stokken holdt stand. Det er ikke lett å hogge en stokk som er delvis under vann!

Vi holdt på en god stund etter det ble mørkt. Da var vi veldig slitene og gav opp for kvelden. Det kunne se ut som vannet steg, og vi la oss for å sove.  Gro ville holde vakt. Hvis vannet steg, var hun redd vi skulle rutsje av stokken og brase inn i skogen rett foran oss i svingen. I motsatt fall, om vannstanden sank, ville vi sette oss enda mer fast. Ved midnatt vekket hun oss. Da var det helt tydelig at vannet fortsatte å gå ned. Ved hjelp av lommelykter balanserte vi på nytt til stedet der vi hadde hogd. Vi hadde kommet et godt stykke ned i stokken allerede, og hogg videre. Plutselig knaket det i   stokken, og den sank litt. Jeg startet motoren og ga full gass. Vi gled av stokken, og kjørte rett inn i elvebredden foran oss. Som forventet, falt roret av og med den splinten i akselen, i det vi kjørte over stokken. Men det var ingen vei utenom. Siden jeg hadde bundet roret med et rep, var det bare å heise det om bord og fortøye båten i et tre. Mer kunne vi ikke gjøre i mørket. Vi fikk oss noen timers søvn, før jeg neste dag satte i gang med å file til en ny splint. Det ble på nytt noen timers arbeid før jeg kunne dykke under båten, sette i splinten og få roret på plass.

Etter denne hendelsen ble vi enige om at Romulo skulle kjøre foran i den lille trebåten for å sjekke elva for eventuelle hindringer før vi kom dit med Alli Shungo. Jeg hadde så vidt snudd båten og kommet forbi neste sving da Romulo kom kjørende mot oss og veivet med armene. Han fortalte at nedenfor neste sving, lå det tre store trær i en klynge tvers over elva. Vannstanden ble lavere for hver dag som gikk. Da vi kjørte oppover, var alle disse stokkene så langt under vann at vi ikke merket noe til dem.

Vi fortøyde båten ovenfor trefallet, og dro med kanoen for å undersøke. Etter å ha sett nærmere på tømmervasen, fant vi et sted der det ville være lettest å komme fram med båten. Men det innebar at vi måtte hogge vekk en mengde grener, noen av dem ganske tykke. Det var bare å sette i gang å hogge. Vi hadde ikke holdt på lenge før en kano med en indianer rodde forbi oss oppover elva. Noen timer senere, kom to tømmerhoggere ned fra landsbyen og tilbød oss hjelp. Indianeren som rodde oppover, hadde gitt beskjed om vår situasjon.  Dette var folk som var vant med å hogge tømmer. Med deres hjelp fikk vi hogd en åpning for båten. Da vi mente det var stort nok,  bandt jeg den ene enden av et langt tau i en trestamme og den andre enden i båten. På den måten slapp vi båten litt etter litt gjennom åpningen. Men det var ikke bredt nok. Båten satt seg fast på midten der den er bredest. Etter en stor innsats av vår venner som var vant med å håndtere øksa, ble det siste hindret fjernet, og vi var forbi tømmervasen. Vi var veldig takknemlige for deres gode vilje og hjelpen de gav oss. Vi hadde ikke så mye å gi, men de var glade for fiskeredskap i form av snører og kroker. De rodde tilbake opp elva, mens vi satte kursen videre nedover, også nå med trebåten først.

Noe lengre ned kjørte vi på enda en stamme som fløt i vannet, men heldigvis gav den etter og vi kom forbi uten problem. Etter enda noen svinger nådde vi Morona som virket stor og bred i forhold til bielva vi kom fra. Der svingte vi oppover elva for å besøke to -tre landsbyer nær grensen til Equador. Vi var takknemlige for at vi tross alle vanskeligheter, fikk besøkt achuar landsbyen i Mashumbara og gitt dem en hilsen fra Guds Ord. Vår tolk der, tømmerhoggeren kunne lese. Han tok med glede imot bibeldelene vi gav ham. John besøkte landsbyen igjen sammen med evangelist Elio året etter da de fikk en ny anledning til å dele evangeliet med achuarene.  En Wycliffe bibeloversetter som arbeidet med achuar språket fikk senere kontakt med denne og andre landsbyer i øvre Morona. Han og hans kone oppholdt seg vanligvis i en av achuar landsbyene i en bielv til Pastaza mens de lærte seg språket og begynte med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell.  

Både på turen opp Morona og nedover igjen besøkte vi de fleste landsbyene langs elva. Vi hadde møter blant shapra indianerne. I den lille trebåten kjørte Romulo og jeg inn til en av deres landsbyer i bielven Pushaga der det var en liten gruppe troende. Vi stanset også i flere huambisa landsbyer.  Indianerne i Tipisca ba oss igjen om å komme tilbake for lengre tid, helst for et år!  Jeg lovte dem at jeg skulle komme tilbake senere på året og stanse noen uker.  Det løftet ble oppfylt da jeg besøkte Morona i september/oktober og var 24 dager i Tipisca.  Mange ble frelst og noen døpt i løpet av den tiden. I juli 1975 da jeg og Elio var i Morona, hjalp vi dem med byggingen av en enkel palmekirke. Den første blant huambisaene i Morona.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 44 står på kategorien “Indianerne inviterer oss”, mens kp. 46 står på “Besøk i landsbyer”. Kp.47 står nederst i samme kategori som dette kapitlet “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”.

Første møte med Wycliffe/Jaars

Vi fikk vår første kontakt med Wycliffe bibeloversettere da jeg besøkte shapra høvdingen Tariri i Shoroya Cocha i 1969. Jeg var på en rekognoseringsreise oppover elven Morona for aller første gang. Utgangspunktet var Bagua der vi bodde den gangen. Til Morona kom jeg fra Marañon som passasjer på en liten handelsbåt. Tariri hilste meg velkommen til å stanse noen dager da han hørte at jeg var misjonær. Han fortalte meg at han og noen andre i stammen var blitt kristne etter at to misjonærer fra Wycliffe kom til deres landsby noen år tidligere for å lære seg språket deres. Jeg har skrevet mer om dette besøket i to av kapitlene i kategorien: «Reiser i jungelen».

En av dagene mens jeg var i landsbyen, hørte vi en sterk motorlyd.  Et enmotors sjøfly fløy i lav høyde over husene i landsbyen. Alle så ut til å være kjent med lyden og flyet. De satte av sted bortover stien til elva. Jeg fulgte etter de andre så fort jeg kunne på den smale og leirete stien. Det var et godt stykke gjennom jungelen fra landsbyen til bredden av Morona. Flyet hadde allerede landet og lå fortøyd ved elvebredden da vi nådde fram. Piloten, som var amerikaner, holdt på å losse en del medisiner og andre varer ut av flyet. Det viste seg at flyet tilhørte JAARS (Jungel Aviation and Radio Service) som samarbeider med Wycliffe Bibeloversettere i deres arbeid både i Peru og i flere andre land . Piloten virket overrasket over å treffe en ukjent hvit mann hos Tariri.

Jeg fortalte litt om meg selv og årsaken til at jeg nå befant meg i jungelen i området Marañon – Morona. Piloten presenterte seg som Douglas Deming. Han fortalte meg litt om arbeidet han var en del av. Vi snakket sammen noen minutter før han måtte ta fatt på hjemreisen til basen Yarina Cocha i nærheten av Pucallpa ved elva Ucayali. Ifølge Douglas ville turen ta nærmere fire timer tvers over jungelen i sørøstlig retning. Det var et hyggelig møte som gav meg ny kunnskap. Jeg hadde hørt litt om Wycliffe Bibeloversetteres arbeid tidligere, og Tariri hadde allerede fortalt meg noe om hva de betydde for deres stamme.

Flytypen som ble mest brukt av JAARS til å fly Wycliffe personell og indianere som skulle til/fra senteret ders i Yarina Cocha.

Nytt møte med JAARS fly og pilot

Neste gang jeg fikk kontakt med pilot og fly fra JAARS var ved militærforlegningen Barranca som ligger ved Marañon ikke langt nedenfor Tigre Playa. Det var i november 1970. Jeg var på vei til Yurimaguas i en liten åpen trebåt sammen med en av de nyfrelste ungdommene fra Tigre Playa.  Alle som passerte opp- eller nedover elva, måtte legge til i Barranca og vise sine identifikasjonspapirer. Da vi nærmet oss, så vi at det lå et fly der. Jeg kjente det igjen fra Morona der jeg hadde sett det for 1 ½ år siden.  Det var et JAARS fly, og Douglas var også denne gangen piloten. Han kjente meg igjen, og lurte på hvor jeg var på vei. Jeg svarte som sant var at jeg skulle til Lima for å møte en ny norsk misjonær. «Skal du reise til Lima i den lille båten?» sa han. Jeg forklarte at jeg skulle til Yurimaguas to dagsreiser med den farkosten og så ta rutefly derfra til kysten.

Douglas tilbød meg skyss til Yarina Cocha da han hadde plass til en passasjer til i flyet. Han forklarte at jeg kunne ta rutefly fra Pucallpa til Lima.  Det endte med at jeg sendte båten tilbake til Tigre Playa glad over å slippe to dager i sol og regn sittende på en smal planke i den åpne båten.  Isteden ble det drøye tre timer over jungelen i et enmotors sjøfly. På Wycliffe’ s senter i Yarina ble jeg godt mottatt og fikk overnatte hos en av pilotfamiliene. Neste dag ville de ordne flybillett til meg, men jeg syntes billetten var så dyr at jeg bestemte meg for å ta bussen over fjellet isteden. Det var noe jeg angret i ettertid. Vi ble sittende i bussen i nesten to døgn mens vi ventet på å komme forbi et stort ras på veien. Det ble til sammen tre kalde døgn i en trekkfull buss over fjellet. Men det er en annen historie.

Besøk av JAARS fly på Tigre Playa

Den neste kontakten vi hadde med Wycliffe, var på Tigre Playa helt i slutten av 1973, halvannet år etter vi kom tilbake til vår andre periode i Peru. Til vår overraskelse landet et enmotors sjøfly på elva like nedenfor huset vårt.  Jeg så med det samme at det var et fly fra Wycliffe/Jaars.  Denne gangen var piloten Leo Lance, som på den tiden var sjefspilot. Han fortalte at Jaars ønsket å etablere et senter hos oss for dette området, med depot for flybensin og radiokontakt med deres senter i Yarina Cocha. Da ville vi få tildelt en kommunikasjonsradio med fast frekvens, et lite solcellepanel og en antenne til radioen. Det innebar at vi skulle gi værrapporter over radioen kl.07.00 på hverdager.  Til tider måtte vi gi været også utover dagen dersom de hadde flyvninger i området. Vi sa oss villige til å ta på oss den oppgaven etter beste evne. Om vi fikk radioen da eller om det ble over nyttår 1974, er vi ikke sikre på.

Et par – tre måneder etter dette besøket av Leo Lance, fikk vi beskjed over radioen fra Yarina at en peruansk marinebåt var på vei fra Iquitos med drivstoff til flyene.  Noen dager etter la den store båten til på Tigre Playa. Den hadde også hatt oppdrag til militærforlegningen i Barranca. Etter hva jeg kan huske, hadde båten med tretti tønner bensin. Et enkelt lagerhus av skogens materialer ble bygd til dette formålet. Vi for vår del var selvsagt glade for å få denne kontakten med omverdenen gjennom Wycliffe.

I Yarina Cocha hadde de klinikk med amerikanske sykepleiere og leger. En erfaren lege eller sykepleier fra klinikken kom på radioen kl.8.00 de fleste hverdagene i uka. De var eksperter i å stille diagnoser over radio. Denne tjenesten var først og fremst til bruk for deres oversettere når de var ute i indianerlandsbyene. Men da vi fikk denne radiokontakten, ble vi tilbudt å gjøre oss å nytte av den samme tjenesten.  Det ble til stor hjelp for oss i diagnostisering og medisinering av alle de syke som søkte hjelp hos oss på Tigre Playa.  Wycliffe utdannet både lærere og helsearbeidere fra mange indianerstammer på deres base i Yarina. De fikk med seg en lettfattelig og oversiktlig håndbok om behandling av de mest vanlige helseproblemer og sykdommer i jungelen når de reiste tilbake til sine landsbyer. Vi fikk også noen eksemplarer av boken. Den ble til stor hjelp for oss i tillegg til andre bøker om vanlige tropesykdommer.

Det tok ca. tre timer fra Yarina Cocha over jungelen til Tigre Playa (850 km i luftlinje) med disse enmotors sjøflyene som landet på store og små elver.  Av og til måtte de gjøre flere flyvinger mellom indianerlandsbyer i distriktet. Da var pilotene glade for å få overnatte hos oss. Det var alltid hyggelig, og ikke minst barna våre var begeistret for disse besøkene.  Det hendte at de kjeklet litt om hvem sin tur det var å ha piloten som gjest. Det var enten hos oss eller hos Wilhelms.

Samling på Tigre Playa for shapra- og candoshi indianere i regi av Wycliffe

I november 1975 skrev jeg i en hilsen til misjonsvenner i Norge om en spesiell samling på Tigre Playa: «Her på Tigre Playa er det stor aktivitet for tiden. Det er kommet 25 -30 shapra- og candoshi indianere fra landsbyer ved elvene Morona og Pastaza for å være med på en samling som er arrangert i samarbeid med Wycliffe Bibeloversetter John Tuggy. Han og hans kone, Sheila arbeider med oversettelse av Nye Testamentet til Candoshi språket som begge disse indianergruppene snakker. John Tuggy har bibelundervisning for dem på deres språk, og samtidig diskuteres hvilke ord og uttrykk som skal brukes i oversettelsen for at det skal bli så forståelig som mulig. Det går ganske høylytt for seg når det kommenteres og diskuteres der de er samlet i kirken. De får også en del praktisk undervisning i hygiene og helse, og ikke minst i kunsten å vedlikeholde og reparere motorer.  Noen få har fått kjøpt seg «pequi»-motorer med langt stag til propellen. Det blir ganske sikkert flere etter hvert. Motorene er enkle å bruke, men kjennskap til hvordan en motor fungerer kommer godt med om de skal vare noen år.

Indianerne kommer fra forskjellige landsbyer langt inne i små bielver og sjøer. Oppholdet her er for mange av dem deres livsopplevelse.  De kommer til å ha mye å fortelle når de kommer tilbake til sine hjemsteder. Det beste de får med seg hjem, er mer kunnskap om Guds Ord og evangeliet om Jesus.

Her om dagen var jeg ute og fisket sammen med noen av dem. Da brukte vi garnet som jeg hadde fått av en venn i menigheten i Betania, Sokndal. Det har kommet store stimer med fisk de siste dagene. Vi rodde ut på elva og drog inn rundt 100 kg fin fisk med garnet. Fisken ble saltet og tørket, og noe ble røkt. En god del ble kokt og spist samme dag. Vi ble alle innbudt til denne festen.  Fisk, rogn og kokte grønne bananer ble lagt opp på bananblader som fat. Folk stod eller satt på huk mens fisk og tilbehør ble fortært med god appetitt.”

I de følgende årene hadde vi mye kontakt med Wycliffe, og særlig med pilotene i Jaars. Vi fikk være til gjensidig hjelp. For oss ble samarbeidet med Wycliffe en stor hjelp og berikelse på mange måter. Noe av dette vil vi fortelle i senere innlegg i bloggen.

Kapitlene 40 og 43 står nedenfor dette kapitlet på denne samme kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kapittel 41 står nest nederst på kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Problemer med å få ordnet våre dokumenter

En gang i begynnelsen av vår andre periode i Peru, fikk vi beskjed om at det var noe som manglet på dokumentene våre for oppholdstillatelse i landet. Jeg måtte reise til Iquitos snarest for å vise pass og underskrive noen papirer.  Det var kort tidsfrist for å ordne dette. Alternativet var å reise ut av Peru og søke opphold på nytt. Det siste var uaktuelt, så dette måtte bare ordnes i tide. Nå hadde vi hørt på radio fra en radiostasjon i Iquitos at rutebåten hadde gått derfra og var på vei oppover Marañon. Jeg gjorde meg klar for reise med den ned til Iquitos. Men båten kom ikke den dagen vi beregnet dens ankomst. Heller ikke dagen etter. Da hørte vi av andre som også ventet på båten, at eieren hadde gitt beskjed over radioen om motortrøbbel. Båten hadde ikke forlatt havnen, og det var usikkert når den ville være klar til avgang. På denne tiden var det stadig utsettelser og kanselleringer av de ukentlige flyrutene til San Lorenzo.  «Hva skulle jeg gjøre?» Tidsfristen for å fornye oppholdstiden nærmet seg med raske skritt!  Før vi la oss den kvelden, ba vi spesielt over dette problemet og om ledelse i avgjørelser som måtte tas.

Neste morgen opprant med lave, mørke skyer og øsende regn. Det var som himmelens sluser var åpne. Været utelukket alle aktiviteter ute. Mens vi var opptatt med ulike gjøremål innendørs, hørte vi over lyden av regnet som trommet på bølgeblikktaket, en lyd langt borte fra. Vi lyttet. Motorlyd! Kunne det være en stor båt?  Nei, lyden kom ovenfra. Lyden ble sterkere, og vi forstod etter hvert at det måtte være fra et fly eller et helikopter. Nå i dette forferdelige været med skyer ned i tretoppene! Vi kikket ut av vinduene i stua. Til vår store forundring så vi et helikopter komme i lav høyde over elva og lande på gresset like ved huset vårt.

Helikopter på Tigre Playa

Jeg tok på meg regnfrakk og støvler før jeg skyndte meg ut i regnet. Da jeg nådde bort til helikopteret, kikket jeg inn vinduet og banket på døren. De innenfor ble tydeligvis både overrasket og forskrekket over å se en skjeggete mann med sydvest og regnfrakk midt i jungelen. En av pilotene åpnet døren og hilste på spansk. Jeg innbød dem til å komme inn i huset mens de ventet på bedre vær.  De takket ja til en kopp kaffe og en kakebit, noe undrene over å finne en norsk familie i skogen ved bredden av Marañon. Det var to piloter og to passasjerer i helikopteret. De tok på seg regnfrakker og småløp de få meterne bort til huset. Så snart vi var innenfor døren og våre gjester hadde satt seg, overøste de oss med spørsmål.   De lurte på hvem vi var, og hva vi gjorde på dette stedet langt fra sivilisasjonen. Dessuten spurte de om vi kunne fortelle dem hvor de befant seg!

Planer om oljeutvinning

Da vi hadde fortalt dem litt om oss selv og arbeidet vårt, var det deres tur til å svare på spørsmål. Helikopteret tilhørte flyvåpenet i Peru, og det fløy på oppdrag for et oljeselskap. Foruten de to peruanske pilotene var det to amerikanske ingeniører fra dette selskapet med i helikopteret. De var på sonderingsoppdrag før de planlagte seismiske undersøkelsene i dette området av jungelen. Vi hadde hørt rykter om at det skulle letes etter olje. Nå fikk vi en bekreftelse på at det var mer enn løse rykter. Faktisk var det starten på omfattende forandringer, både positive og negative, både for oss og folket i hele området der vi arbeidet og langt utover det.

Den ene piloten fortalte videre at været var bra da de fløy ut fra basen deres på kysten. Men da de kom over jungelen, ble de helt plutselig omringet av mørke stormskyer, vind og regn. Det ble mørkt rundt dem. Det minket på drivstoffet, og måtte derfor lande på første mulige sted.  Men sikten var null da skyene lå tett og lavt over terrenget. Plutselig oppdaget de et hull i skydekket. Der fikk de øye på Marañon og dukket ned over elva rett ved Tigre Playa. Til deres lettelse så de en grønn flekk med gress på elvebredden rett under dem. Da var det bare å sette ned helikopteret. Området de landet på, lå like ved kirken og huset vårt. Men huset la de ikke merke til på grunn av det tette regnværet og de lave skyene.

Vi så sammen på kartet deres, og jeg pekte ut landsbyen der vi befant oss. De oppdaget da at de ikke var langt fra militærbasen Barranca der de etter planen skulle fylle drivstoff på sin rute østover til Iquitos. Vi brukte vanligvis en halv time dit med speedbåten. For dem var det bare noen minutters flyvning.

Skyss med helikopter til Iquitos

Etter et par timer letnet skydekket og regnet stoppet. Nå måtte de komme seg videre. Jeg nølte med å spørre om de hadde plass til meg. Det var tross alt et militært helikopter i et spesielt oppdrag. Da de var på vei ut døra, la en av de amerikanske ingeniørene merke til ryggsekken min som sto klar rett innenfor døra. Han stanset opp og spurte om jeg skulle reise noe sted. Jeg fortalte ham da om uventede problemer med dokumentene våre og kort tidsfrist for å løse saken. Han oppfattet raskt problemet. «Vi er på vei til Iquitos og har plass i helikopteret.» «Ta bagasjen din og kom”, var den korte beskjeden. Jeg var ikke sen å be og takket raskt for tilbudet.

Det ble en hastig avskjed med Gro og barna før jeg gikk om bord i et for oss, uvanlig framkomstmiddel. Flere år senere ble helikopter det vi fløy oftest med inn og ut av jungelen. Det var en stor lettelse i den situasjonen vi var i at jeg fikk denne muligheten til å reise.  Vi fløy til militærbasen der de fylte drivstoff, og noen timer senere var vi framme i Iquitos. Neste dag fikk jeg ordnet dokumentene våre i tide før fristen gikk ut.  Hvilken overraskende løsning på problemet! Både jeg og de hjemme rettet vår takk til Herren som denne gang ordnet med transport på en svært uventet og uvanlig måte!

Oljeboom i jungelen

Vi forstod at det var noe nytt på gang etter samtalen med piloter og ingeniører den dagen helikopteret landet like ved huset vårt. Men det ble større forandringer og utfordringer i årene som kom enn det vi kunne tenke oss ut fra det vi hørte den gangen. I årene som fulgte, ble båttrafikken på Marañon ganske forandret. Vi hadde panorama utsikt til elva fra vinduene våre.

Før oljekompanienes tid var det vanligvis en og annen kano som kom flytende på elva, ofte fullastet med voksne og barn. Noen ganger var det bare en person om bord som med kraftige tak rodde med den brede åren. Han skulle kanskje ut på fiske eller til åkerlappene i den lille bielven på den andre siden av elva. Noen ganger kastet de sitt garn «tarafa» fra kanoen inne ved den store sandbanken foran huset. Vannet dekte den bare i tider med høyvann. En sjelden gang kom det en litt større kano med en pequi motor montert bakerst. Den hadde sin karakteristiske lyd «pequi, pequi». Propellen var festet ytterst på en lang jernstang, ypperlig for mindre elver med grunne partier. Enda sjeldnere kom en større båt, enten fra militærforlegningen i Barranca eller fra byen Yurimaguas i elven Huallaga. Vanligvis kom rutebåten fra Iquitos hver 14.dag. Den lyden kjente vi igjen i god tid før båten la til på Tigre Playa.

Ikke så lenge etter opplevelsen med helikopteret, anla et av oljeselskapene en base like ved militærforlegningen i Barranca og en oppe i Saramiriza,- etter hvert også i San Lorenzo. På disse stedene ble det satt opp brakker til kontorer, spisesal og overnatting. Det gikk ut bud om at det var behov for arbeidere til å gå opp stier på kryss og tvers i jungelen der det skulle gjøres seismiske undersøkelser for å finne ut hvor det var olje. Det var gode lønninger i forhold til det som en dagarbeider vanligvis tjente. Etter hvert lokket dette arbeidet også til seg skarer av unge menn fra områdene i jungelens randsone og byene der. I kjølvannet fulgte dessverre barer med øl- og brennvinsalg i mange landsbyer. På de større stedene ble det også bordell virksomhet som drog fattige kvinner fra byene til denne geskjeften.

Oljeledning og ny vei fra Saramiriza

Trafikken på elva forandret seg. Stadig oftere så vi store båter med varer, også kjøle/fryseskip som skulle til den store basen i Saramiriza. Etter hvert kom det taubåter med kraftige motorer som hørtes lenge før vi så dem. De skjøv foran seg store prammer fylt med små og store lastebiler, traktorer, gravmaskiner og utstyr til oljepumper. De fleste som bodde langs Marañon, hadde aldri vært i en by og sett en bil eller noe som lignet på det som fløt forbi foran øynene deres i disse årene på 1970 tallet.  Utover tiåret var lasteprammene fullastet med store rør til oljeledninger som ble bygget innover i jungelen til pumpestasjonene fra Saramuru øst i Marañon til Saramiriza i vest. Fra Saramiriza ble oljeledningen lagt videre til en havneby i Piura fylket ved kysten. For å legge den, måtte en vei anlegges ut fra Saramiriza til Bagua. Derfra fulgte oljeledningen den eksisterende hovedveien ned til Stillehavskysten i vest. 

Båtmotorer og symaskiner

Selv om mye av lønnen gikk til unyttige og skadelige formål for mange, ble det for de fleste penger til overs. Noen var også standhaftige og brukte sine hardt opptjente midler på en god måte. Øverst på ønskelista for mennene fra jungelen stod gevær til jakt for dem som ikke hadde et fra før. God nummer to var en pequi motor til kanoen. Mange fikk hugd ut en større kano til den nye motoren sin. Nå ble det mer lyd på elva fra disse små motorene. De brukte lite bensin og krevde et minimum av vedlikehold om de bare passet på å skifte olje en gang iblant. Vi unte virkelig folk dette nye fremkomstmiddelet som sparte dem for mye slit og mange timer på elva. 

Neste ønske på lista for mange, kom kona i huset til gode og kom uten tvil fra henne. Det var trå-symaskin som de gamle svarte Singer maskinene. De fleste som fant veien til jungelen, var en billigere kinesisk variant.  Dette ble et stort fremskritt i mange hjem. Det ble sydd mange nye klær til barna og voksne da maskinen vel var på plass i huset.

Bedre kommunikasjon for oss på Tigre Playa

I Barranca og ved de andre basene ble det gjort i stand store flåter på elva til fortøyning av båter og sjøflyene som ble brukt til å frakte ingeniørene og spesialarbeidere fra Iquitos. Flyene fra og til kystbyen Chiclayo brukte militærforlegningens flystripe til landingsplass. Både de amerikanske sjefene og de peruanske pilotene var positive til arbeidet vi drev, og det var bare velvilje når vi behøvde skyss ut av jungelen. Våren 1974 reiste hele familien Wilhelm ut av jungelen med fly fra Barranca. De skulle ha sin første ferie etter at de kom til Peru høsten -72. Slike reiser til Lima ble alltid kombinert med annet som skulle gjøres. Det var oppholdstillatelser som måtte fornyes, eller innkjøp av litteratur, mest NT, bibler og sangbøker. 

Sommeren samme år fikk vi gledelig besøk av misjonærene Oddbjørg og Gunnar Vervik. De avløste Liv og Edith i Pampa Silva, men var hos oss noen uker for å bli kjent med arbeidet i jungelen i nord. Gunnar var med på et par flodturer med Alli Shungo på besøk til indianer- og mestis- landsbyer. De kom via Iquitos, og den uken gikk militærets sivile sjøflyrute som det skulle, etter lang tid med kanselleringer. Da de skulle reise hjem, fikk de være med oljeselskapets fly til Chiclayo. Derfra tok de buss til Lima og videre til Pampa Silva. Det gjorde at turen ble mye kortere – og billigere, særlig fordi oljeselskapene, både utenlandske og peruanske aldri tok betaling av oss.

Et par måneder etter deres besøk, reiste Gro og Lewi med det samme selskapets fly til Iquitos for å ta ut av banken vårt kvartalsvise underhold og kjøpe inn medisiner og matvarer etc. for de neste tre månedene.  Det tok bare en halv time med speedbåt til Barranca og med sjøfly derfra var de i Iquitos på få timer. Det var travle dager med forskjellige innkjøp i butikker og på medisindepoter. Det siste som måtte gjøres på handleturene i Iquitos, var å få tak i vår faste bærer som bar de nummererte kassene og sekkene ned den bratte elveskråningen til rutebåten. Vår oppgave var å passe på at ingen stjal av alt som var stablet opp langs en husvegg mens lastingen pågikk. Når alt var om bord, måtte vi ned i båten og kontrollere at båteieren hadde notert alt i vår last med riktig navn og landsby. Det ble betalt på forskudd, og varene kom fram som det skulle i alle år. Gro og Lewi var glade for at de slapp å være med båten i fem døgn oppover elva, men kunne ta Twin Otter sjøflyet til San Lorenzo, og derfra en time i speedbåten hjem. Flyet tok 20 passasjerer, og var det flyet militæret brukte i sin sivile flytjeneste.

Evangeliet når ut

Både denne flytjenesten og oljeselskapenes flyvninger førte til en stor forbedring av transportmulighetene i forhold til slik det var da vi bosatte oss på Tigre Playa 4-5 år tidligere. Dessuten fikk vi i årene som fulgte et godt samarbeid med Wycliffe Bibeloversettere og JAARS (Jungel Aviation and Radio Service) som betjente Wycliffe med fly- og radiosamband til deres utsendinger blant forskjellige indianerstammer i Peru og andre steder i verden. Dette samarbeidet betydde svært mye for oss både når det gjaldt flyvninger og radiokontakt med omverdenen.

Dessuten åpnet misjonens nye båter, husbåten Alli Shungo og den raske speedbåten, nye og bedre muligheter for å nå ut med evangeliet til befolkningen i dette store området der elvene er ferdselsårene. Disse forbedringene gjorde hverdagen lettere og utfordringene mer overkommelige for oss misjonærer på Tigre Playa. Et viktig såmannsarbeid ble utført i disse årene. Nye vennegrupper og utposter vokste fram både blant indianere i bielvene og den spansktalende befolkningen langs Marañon. Samtidig fikk vi være med å lindre mye legemlig nød og sykdom, ikke minst ved hjelp av de forbedrede kommunikasjonsmidlene.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 48 om reisen til Anaso i Morona, står i midten av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.46 står øverst på kategorien “Besøk i landsbyer”.

NOMIRA

Da vi var i Norge i fra april 1971 til juli -72 besøkte vi en ivrig radioamatør i Halden, Steinar Aabø. Han hadde sammen med flere radioamatører i Skandinavia opprettet et nettverk for kontakt med misjonærer ute på feltet., NOMIRA (The Nordic Mision Radio Amateurs). De som var med i dette nettverket var ivrige radioamatører som samtidig ønsket å være en støtte og hjelp for misjonærer rundt omkring i verden. De hadde kontakter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Besøket hos Steinar åpnet øynene våre for muligheten til en forbedret kontakt med Norge.  Det ville virkelig være noe for oss nede i jungelen med sen og usikker postgang.  Dette var jo mange år før internett og mobiltelefoner, heller ingen fasttelefoner fantes i mange mil omkrets. Men for å få nytte av dette nettverket av radioamatører, måtte vi selvsagt ha en radio som kunne motta og sende signalene.

Vi la fram saken for utsendermenigheten vår Salem i Oslo, og vi fikk samlet en del midler til radio mens vi var i Norge. Men det vi fikk inn var på langt nær nok. I mai 1974 var det en artikkel i Korsets Seier om behovet for radioutstyr til Tigre Playa i jungelen i Peru. I oktober 1974 skriver forstander Magne Tangen i et brev at menigheten har bevilget et beløp til amatørradio sammen med Filadelfia, Alta som var utsendermenighet for familien Wilhelm.   Han skrev videre at det ville være mulig å søke Misjonsfondet om restbeløpet. Vi søkte, og fikk positivt svar. Dermed kunne vi gå til innkjøp av en radio og utstyret som trengtes i den forbindelse. Vi ville kjøpe radioen i Peru da vi ikke ønsket problemer med import og toll slik vi opplevde med lysmotoren. Men det var ikke flust med salg av amatørradioer i Peru. Det som fantes, var svært dyrt.

Kjøp av kommunikasjonsradio

En av pilotene vi hadde blitt kjent med, David Ramsdale, som fløy for Wycliffe Bibeloversettere i Peru, tilbød oss å kjøpe hans brukte kortbølgeradio slik at vi skulle komme i gang. Det var en rørradio av eldre type, men den fungerte fint.  Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet fra David. Han og andre hjalp oss med installasjonen. Vi fikk samtidig mange gode råd om hvordan den skulle brukes. De lagde også en dipolantenne som vi fikk satt opp.  Vi husker ikke helt når dette var, men det var sannsynligvis i første halvdel av 1975.

På den tiden hadde vi fått god kontakt med Wycliffe som hadde sitt senter i Yarina Cocha ved Pucallpa, 80 mil i luftlinje fra Tigre Playa. De arbeidet med indianerstammene i distriktet for å oversette NT, bibeldeler, skolemateriell og annet til de forskjellige språkene disse stammene snakket. Det første og største arbeidet var naturligvis å lære språket og lage et skriftspråk. De kom innom oss på noen av disse turene og landet da på elva med sjøflyene de brukte. Vi ble først kjent med pilotene, og etter hvert ble det opprettet et bensindepot for flyene på Tigre Playa. De hadde det tidligere i Puerto America, men ønsket av ulike årsaker å flytte det ned til oss. Senere fikk vi også en radio fra dem for å gi vær-rapporter etc. Det var en ganske liten radio med en fast frekvens som Wycliffe benyttet i kontakten med sine misjonærer og oversettere når de var ute i indianerlandsbyene over hele jungelen.  Den fikk strøm fra et bilbatteri som hadde en liten solcelle som kraftkilde. Vi kalte denne radioen for Yarina-radioen.

Radiolisens og første kontakter

For å bruke kortbølgeradioen trengte vi lisens for radioamatører.  Det var Departementet for transport og kommunikasjon i Lima som utstedte radiolisenser. Rudolf søkte først. Han gikk opp til prøve i april 1975, og fikk etter en tid tilsendt lisensen.  Jeg søkte litt senere om det samme. Det viste seg at det var lett. Vi trengte ikke noen morseprøve. Det var bare å betale avgiften. Både Rudolf og jeg kunne da sende på visse frekvenser som var for nybegynnere. Noe senere fikk vi en utvidet lisens som gjorde at vi kunne benytte flere frekvenser.  Mitt kallesignal var OA8CL.

Det var en merkedag da vi fikk den første radiokontakten mellom Iquitos og Tigre Playa. Det var i august 1975 da jeg var i Iquitos. Jeg kjente en radioamatør der, og vi fikk kontakt med Rudolf som satt i det lille radiorommet han tidligere hadde bygd like utenfor huset sitt.  Det hørtes faktisk bra. Ellers var ikke forholdene like gode bestandig. Etter hvert utvidet vi vårt kontaktnett og fikk også kontakt med flere NOMIRA sendere i Skandinavia.  Jeg husker at en av de første gangene vi hadde kontakt med Steinar Aabø i Halden, spilte han inn en hilsen fra oss til våre foreldre på kassett. Etterpå spilte han det av for dem over telefonen. Det var en stor opplevelse både for dem og oss!

Antenne og tårn

Senere fikk vi satt opp et antennetårn av stålrør. Det var i to deler på 8 meter hver, som ble satt sammen til et 16 meter høyt tårn. Med råd og hjelp fra Wycliffe piloter, fikk vi opp en Quad antenne på toppen av tårnet som også hadde en rotor slik at vi kunne rette antennen i den retningen vi ønsket. Jeg husker det var spennende å klatre opp i det svaiende tårnet og sette opp antennen. Med den nye antennen fikk vi bedre kontakt med Norge og med flere misjonærer i Søramerika, også misjonærene Lindgrens i Lima. Mange misjonærer ble inspirert av NOMIRA til å skaffe seg kommunikasjons radio og ta radiolisens i disse årene.

Radioen ble en hjelp i sykearbeidet

Radioen ble også til nytte for oss i arbeidet med alle de syke som kom fra nært og fjernt for å få hjelp av oss på Tigre Playa. I San Lorenzo hadde de katolske nonnene en klinikk, og i provinshovedstaden Yurimaguas var det et hospital. Det var alt som fantes i hele den store provinsen. Fra Tigre Playa og landsbyene oppover Marañon med bielver var det langt selv til San Lorenzo, for ikke å snakke om Yurimaguas. På den tiden var det nesten ingen som hadde noe annet framkomstmiddel enn kano og årer. Rudolf forteller om en gang han fikk kontakt via amatørradioen med en tysk lege som arbeidet i en fjellby i Peru. Da hadde et par av vennene i en liten landsby lengre opp Marañon kommet med en av søstrene i utpostmenigheten der. Hun hadde store smerter i underlivet med urinretensjon som følge av en sterk infeksjon. Den tyske legen ga et ganske utradisjonelt råd, men det viste seg å være den rette behandlingen i situasjonen.  Det var ikke den eneste gangen vi fikk hjelp gjennom radioen.  Noen ganger av leger i Peru, men også gjennom et nettverk av kristne leger i USA som i flere tilfeller var oss til stor hjelp i arbeidet med de syke som i stadig større antall kom til Tigre Playa.

Radiokontakt fra husbåten

I 1978 fikk vi kjøpt en liten kommunikasjonsradio, en Argonaut som gikk på lommelyktbatterier. Den installerte vi i flodbåten. Denne radiokontakten betydde mye for oss som var på reise, og også for dem som var hjemme. Til den hadde vi en langvaier-antenne som bare ble kastet opp over en gren. En liten antennetuner gjorde at vi kunne tune inn den rette frekvensen. Radioen hadde bare 3 W i antennen. Men med svært lite elektroniske forstyrrelser i jungelen,  fungerte den bra. Jeg hadde av og til kontakter fra denne lille radioen i båten med radioamatører i land langt borte, som blant annet Alaska, Russland og New Zealand! Det viktigste var selvsagt kontakten med dem hjemme på Tigre Playa. Et par år etter den første radioen, som var en eldre type, fikk vi en gave som gjorde det mulig å kjøpe en mer moderne radio med sterkere sender. Det førte til en stor forbedring i kommunikasjonen med verden utenfor jungelen.

Radiokontakt etter flyttingen fra Tigre Playa

Vi fikk fortsatt stor nytte av både amatørradioen og Yarina-radioen da vi rundt nyttår 1984/-85 flyttet til Betania, like ved Saramiriza lengre vest/oppover langs Marañon.  Vi hadde også der bensindepot for småflyene til Wycliffe.  Det samme hadde familien Wilhelm i Industrial dit de flyttet i mai/juni 1984.  Radiotårnet ble tatt ned og fraktet i to deler med rutebåten oppover elva.  Den gamle antennen var i elendig stand. Gleden var stor da vi fikk en ny antenne i gave fra våre venner i USA. Denne antennen og tårnet fulgte med da vi våren 1992 flyttet huset på Betania opp til selve landsbyen Saramiriza. Vi fikk en tomt like ved veien som går inn til oljekompaniets pumpestasjon og derfra gjennom jungelen til Bagua.  Mer om det kommer i et senere innlegg på bloggen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 42 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Dagligliv i jungelen”. Kp.44 står på “Indianerne inviterer oss”, like under kp.39 på den kategorien.

Lysmotor fra Norge – endelig framme på Tigre Playa.

Gro skriver hjem i brev av 16.11.73:»I dag var det en helt spesiell dag for oss på Tigre Playa. Tenk, første kvelden med elektrisk lys! Lysmotoren tøffer ute i motorhuset, men vi hører den knapt her inne i stua. Vi var som barn igjen da vi tidligere i dag fant fram lamper og forskjellige elektriske apparater som var pakket ned i påvente av denne begivenheten. Nå har jeg strøket tøy, ristet brød og prøvd vaskemaskinen. I kveld har vi sett super 8 film, og nå skriver vi brev. Foreløpig har vi bare en lyspære i taket i hvert rom. Det samme har familien Wilhelm i sitt hus. Det er også montert lys i kirken. Det er nesten helt utrolig at alt er på plass og fungerer! Vi er så glade og takknemlige.»

Lysmotoren gjorde livet enklere for oss på mange måter. Vi brukte den mest på kveldstid, men ved behov fikk den av og til gå noen timer på dagtid også. Både kjøleskapet og komfyren vår gikk på parafin og fungerte fint uavhengig av elektrisk strøm. Den lille fryseboksen som kom samtidig med lysmotoren gikk også på parafin. Parafinlampene vi hadde brukt til nå, ble satt inn i et skap.  Vi visste at det kunne skje ting som gjorde at vi ville få bruk for dem om enn for kortere tid.

Men det var en lang vei og mye arbeid som lå forut for denne gledesdagen da vi for første gang kunne starte lysmotoren på Tigre Playa. Det skriver jeg litt om i det følgende. Da vi var i Norge fra april-71 til juli-72 etter vår første periode i Peru, besøkte jeg mange menigheter og fortalte om arbeidet i jungelen. Jeg la også fram forskjellige behov, blant dem nødvendigheten av lysmotor. Den første tiden på Tigre Playa hadde vi bare parafin lamper til belysning i båten, huset og i kirken. Diverse elektriske apparater og verktøy som vi hadde hatt med fra Norge, lå nedpakket.

Vi fikk inn midler til innkjøp av et én sylindret dieselaggregat. Det ville gi nok strøm til vårt behov. Motoren kjøpte vi i Norge. Sammen med den sendte vi en liten parafindrevet fryseboks, en vaskemaskin og noen tønner med medisiner og vitaminer gitt av hjelpeorganisasjoner. Dette gikk med båt over Atlanteren og videre opp Amazonas til jungelbyen Iquitos i Peru.

Motorhuset

Vel tilbake på Tigre Playa begynte jeg å mure opp et lite hus til motoren et stykke bak huset i påvente av lysmotoren. Huset skulle samtidig tjene som verksted og lager. I januar 1973 skrev vi hjem at nå var motorhuset under tak, men at vi enda ikke hadde fått lysmotoren og de andre sakene ut av tollen i Iquitos.

Rudolf og Eva Wilhelm med sine barn kom til Peru i november -72. De hadde vært i Honduras i en periode. Når de nå skulle til Peru, var det mange ting de trengte å ta med. De hadde sendt sin bagasje med båt fra Norge. Den ble også stående i tollen i Iquitos. Rudolf og jeg reiste flere ganger hver for oss til Iquitos i løpet av vinteren – våren 1973 for å handle byggematerialer, matvarer, medisiner og ikke minst flodbåten “Alli Shungo”, mens vi samtidig var på kontorer og på alle måter forsøkte å få fortgang i dokumentene for tollfritak. Hver gang håpet vi på å få bagasjen ut av tollen, men svaret var alltid: ”mañana” – i morgen!

Etter en tid fikk vi ut en del av lasten tollfritt. Det var trekasser med klær og diverse utstyr og tønner med medisiner og vitaminer.  Dessverre ble det stjålet en god del medisiner fra tønnene, og et par av dem var bare halvfulle. Det var likevel stor glede da dette kom fram til Tigre Playa med rutebåten fra Iquitos. Barna var glade for kjente leker og bøker, mens vi voksne pakket ut skolebøker til vår lille norske skole og fant fram etterlengtet utstyr. Det var mange fra landsbyen og områdene rundt som i lang tid kunne nyte godt av klær, vitaminer og medisiner fra denne lasten.

Til Iquitos og Lima for tollfritak på lysmotoren.

Men lysmotoren, vaskemaskinen og fryseboksen måtte ha et eget dokument for tollfritak. Dessuten ville tollerne og agentene ha penger. Da vi ikke ville gi noe «under bordet», fikk vi beskjed om at sakene ville bli solgt på auksjon. Vi kunne kjøpe dem da! Det viste seg at i årene etter vi kom til Peru første gangen i 1967, hadde regler for import og toll endret seg mye. Nå skulle vi i tillegg til et legalisert dokument fra misjon/menighet i Norge på at det var gaver til en misjonsorganisasjon i Peru, ha ordnet med tollfritak gjennom vår peruanske misjonsorganisasjonen, AIPA.  Dette skulle ha vært klart før vi sendte sakene fra Norge! Hvis vi hadde vært informert om det tidligere, hadde vi spart mye tid og vanskeligheter. 

Det hadde gått nærmere ti måneder siden lasten ankom Iquitos, og lysmotoren stod fortsatt på tollhuset selv etter mange forsøk på å få ut sakene. Beløpet som ble krevd i toll var mer enn det vi hadde betalt for motoren, så det kom ikke på tale. Vi fant ut at nå måtte vi gå til høyere instanser, det vil si til øverste tollmyndighet i Lima som en siste utvei for å få sakene frigjort. Det ble en god anledning til det i forbindelse med at vi hele familien reiste til Lima for å fornye passene våre i september 1973. Vi begynte arbeidet med passene og tollfritaket så fort vi kom til Lima. Der tok vi inn som så ofte før, hos våre kjære venner, misjonærene Lindgrens. Opphold på hotell hadde vi ikke mulighet til å betale for.

Gjensyn med misjonærkollegaer og møter.

Vi hadde også avtalt å besøke misjonærkollegaer på denne kombinerte ferie- og arbeidsreisen. Etter noen dager i Lima reiste vi videre til Villa Perene der Liv Haug og Edith Aateigen arbeidet. De hadde gjort et stort arbeid med å få opp et bygg med møtelokale i første etasje og leilighet i etasjen over. Det var drøyt ett år siden de begynte arbeidet etter at de var avløsere for oss på Tigre Playa deres første år i Peru. Livs far, Håkon Haug hadde vært ute en tid og hjulpet med bygget. Det var en fin opplevelse å besøke dem og se framgang for virksomheten. Jeg talte på flere møter i Villa Perene og på et par andre steder i løpet av den uken vi var hos dem. Det var en glede å se mennesker søke Gud og gi sine liv til Jesus.

Tilbake i Lima.

Derfra gikk veien tilbake til Tarma der vi stanset et par dager og var med på et kveldsmøte. Der ble det hjertelig gjensyn med gamle venner fra tiden vi bodde i Tarma og hadde ansvar for menigheten der. Jeg hadde tidligere lovet å besøke Brita og Per Anderås i Huancayo for å tale på en møteserie. Det ble en god og oppmuntrende uke med godt besøkte møter der folk søkte forbønn og frelse. Som alltid var det hyggelig å være sammen med familien Anderås i deres gjestfrie hjem. Per minnet meg om at jeg måtte huske mitt løfte om å undervise på det fire uker lange bibelkurset i januar/februar -74.

Sammen med Boyan og Lennart Lindgren foran kirken i Tarma da vi kjørte med dem fra Lima.

Da vi kom tilbake til Lima etter turen over de høye Andesfjellene til og fra Villa Perene, Tarma og Huancayo, fortsatte vi arbeidet med passene og tollfritak på lysmotoren og fryseboksen. Vi gjorde også nødvendige besøk hos tannlegen. Det er dårlig med tannleger i jungelen! Passene fikk vi etter få dager, men problemet med tollen ble ikke løst så raskt. Gro skriver i brev hjem den 7.oktober -73:

«John gikk på tollkontoret nesten hver dag. En dag da han kom dit, fikk han vite at dokumentene i saken var blitt liggende gjenglemt et sted. De var derfor ikke blitt videresendt til Iquitos, – heldigvis! For det viste seg at saken var avgjort i midten av august, altså for nesten to måneder siden, og tollfrihets søknaden var avvist! Hvis dokumentet om avslaget var blitt sendt videre til Iquitos, ville sakene våre uten videre blitt auksjonert bort!  John ble selvsagt forskrekket og lurte på hvilke muligheter vi hadde for å få omgjort vedtaket. Han fikk vite at vi hadde ti dager på oss til å overklage avgjørelsen.  Det var en del dokumenter som måtte skaffes til veie. Det fikk vi ordnet ganske raskt. Nå er det bare å vente på ny avgjørelse.»

Gro med barna reiser hjem via Iquitos.

I brev av 12.oktober fortsetter Gro: «Ja, nå er jeg med barna i Iquitos. Vi kom i går kveld med fly fra Lima og har hatt en travel dag her for å ordne alt som skal ordnes før vi i morgen tidlig tar sjøflyet som går i rute til San Lorenzo.  Vi reiste hit alene mens John måtte bli igjen i Lima til saken med tollen er klar. Han må nærmest «leve» der på kontorene om det skal bli noe fart på det. Vi er spente på hvordan det går. Det er store muligheter for at det blir avgjort i neste uke. John reiser til Iquitos så fort han kan. De amerikanske misjonærene vi får bo hos, fortalte at tønnene med medisiner fra Sveits endelig er ute av tollen og vel framme på Tigre Playa.  Det var virkelig en god nyhet! Vi gleder oss til å komme hjem nå for å komme i gang med skolen igjen. Maino og Sonja må fortsette i 3.klasse for å bli ferdige til sommeren.»

Endelig et positivt svar.

Jeg fortsatte arbeidet med å få fortgang på avgjørelsen på tolletaten i Lima. De som arbeidet der ble så vant til å se meg, at en dag ble jeg innbudt til en personalfest! Men det var vanskelig å få sjefene i tale. Dette var i tiden med militærdiktatur, så de fleste sjefene var høyere offiserer i militæret. Endelig etter tre uker med nesten daglige besøk på tollkontoret, fikk jeg komme inn til den høyeste sjefen, en general. Det var to uker etter Gro og barna reiste til Iquitos. Han virket litt brysk da han spurte hva jeg ville. Etter å ha presentert meg og sagt at vi som norske misjonærer arbeidet i en landsby Tigre Playa ved Marañon, fortalte jeg om lysmotoren og fryseboksen som hadde vært i tollen så lenge og problemene i den forbindelse. 

Han ble tydelig interessert da han hørte dette. Det viste seg at han tidligere i sin karriere hadde vært kaptein i militærleiren i Barranca, som lå en halv time med speedbåt nedenfor Tigre Playa. Han spurte etter flere personer som han kjente på Tigre Playa og forstod at vi var godt kjent i området. Han ville også vite mer om arbeidet vi drev i jungelen.  Etter samtalen kalte han på en sekretær, og bad meg gå ut mens han dikterte et brev til tolldirektøren i Iquitos. Det viste seg å være tollfritak og ordre om øyeblikkelig å utlevere meg sakene vi hadde der. Glad og lettet takket jeg ham. Takken gikk også til Herren som lot meg få samtale med akkurat denne mannen som kjente til landsbyen der vi arbeidet. Med en annen i den stillingen, spørs det om utfallet hadde blitt positivt. 

På tollhuset i Iquitos.

Jeg reiste med første fly til Iquitos der det første jeg gjorde var å gå til tollhuset med brevet fra generalen i Lima. Da direktøren så meg, sa han litt spydig at nå skulle sakene selges på auksjon. Jeg sa ikke noe, men leverte ham konvolutten med stempler fra tollkontoret i Lima. Han åpnet det raskt og leste, tydelig berørt av innholdet.  Han summet seg, så sint på meg og sa at vi måtte betale nesten et års lagerleie for varene! Summen han nevnte var svært høy. «Da får jeg ta enda en tur til Lima”, svarte jeg.  Det endte med at jeg måtte betale et mindre beløp, før han ba meg hente en lastebil til å transportere lysmotoren, fryseboksen og noe annet utstyr til havnen. Det ble lastet om bord på en båt som gikk i rute fra Iquitos, opp Amazonas og videre oppover Marañon til Tigre Playa, en tur på fem døgn. Jeg tok statens sjøflyrute hjem via San Lorenzo.

Den 10.november -73 var en gledens dag da vi kunne laste sakene ut av rutebåten, og installere lysmotoren på sitt fundament, og starte med oppkopling av ledninger til installasjonen av lys og kontakter. Jeg hadde fått med meg en lærebok om elektrisk installasjon av min svoger, Halvor Flatland, som selv var elektroinstallatør. Det ble en del prøving og feiling, og det gikk en del sikringer til å begynne med. Som Gro skrev i brev hjem, var gleden stor da vi endelig hadde elektrisk lys i hus og kirke. Nå kunne vi bruke elektrisk verktøy, kjøkkenmaskiner, – og kommunikasjons radio som kom senere.

Noen år senere hadde vi besøk av en amerikaner som var elektroingeniør. Han gikk rundt og så på ledningene som hang på stolpene og installasjonen ellers.  Konklusjonen hans var: «Dette skulle egentlig ikke fungere!»  Han klatret på stiger og gjorde en del justeringer, og da fungerte sikringsskapet bedre også. Vår venn var 84 år gammel! Takk til ham for hjelpen! Alder ingen hindring😊.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp.40 står nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen”. Det samme gjør kapitlene 42 og 43. De står da ovenfor kp.40 på den kategorien.

Første reise i Morona for Eva og Rudolf i november 1973

I begynnelsen av november var Gro og jeg med Maino og Lewi på en fem dagers reise til flere av landsbyene oppover Marañon. Det er flere grupper med troende der. På noen av stedene er det også døpte venner.  Denne gangen kjørte vi ikke helt opp til Borja, men gjorde vendereis i Saramiriza. Vi hadde vært der et par ganger før, og noen hadde tatt imot Jesus til frelse og ville bli døpt. Det er en ganske liten landsby, men det går rykter om at et oljekompani skal opprette en base der. «Alli Shungo» brakte oss sikkert fram og tilbake, samtidig som den var et godt overnattingssted på reisen. Det er fint for barna å være med når det er mulig. Da blir de kjent med arbeidet også utenom Tigre Playa.

Forberedelser til reisen

Vel hjemme gjorde vi i stand båten til langtur oppover Morona. Denne gangen skulle Rudolf og Eva dra av sted sammen med tre yngste barna, Ester, Reinhard og Marianne. Jeg skulle være med som kjentmann, både i forhold til navigeringen på elva og til befolkningen som jeg var kjent med fra tidligere besøk. «Alli Shungo» ble lastet med diesel, matvarer og ellers det vi trengte for å være borte i to uker. Bibler, NT og bibeldeler, samt traktater med et tydelig budskap var en del av lasten på alle reiser. Vi hadde også med medisiner både til oss selv og til syke som vi ville møte på underveis. Det var vanskelig for folk i Morona å få tak i medisiner. Mange, særlig barna hadde tarmparasitter og amøber som førte til underernæring og anemi. Dessuten var malaria og forskjellige infeksjoner vanlige sykdommer.

Reisen begynner

Den 19.november vinket vi farvel med Gro som ble igjen på Tigre Playa sammen med Lewi, Maino og Sonja. De to jentene hadde siden høsten 1972 hjemmeskole med Gro som lærer. Nå gikk de i 3.klasse.  Det hvilte mye ansvar på Gro med møter, søndagsskole, alle syke som kom for å få hjelp og i tillegg skolegangen til jentene.  Men det var ikke første gang hun var alene hjemme. Nå hadde vi etter hvert fått noen medhjelpere både på møtene og til praktiske oppgaver på området.

Første del av reisen gikk motstrøms opp Marañon, til Puerto America. Her var det noen kristne venner, og vi hadde vårt første møte på denne reisen. Mange kom på møtet for å lytte til sang og tale, og det samme opplevde vi i alle landsbyene der vi stanset på denne reisen.

Morona er en stilleflytende elv med en mengde svinger. Vi så på kompasset at det gikk nesten rundt. Hovedretningen er mot nord, men ofte pekte kompasset syd, vest eller øst. Da blir avstandene ekstra store mellom landsbyene. Noen landsbyer er på noen få hus, med banan- og maniok-åkrer rundt husene. Andre steder bor det en ”patron”, som har noen kyr med tilhørende beitemarker. Her trengs det arbeidere som da bor i hytter rundt på området. De har sine egne åkerlapper, som regel langs elven. Jeg hadde besøkt de fleste stedene før. Overalt ble vi hilst velkommen til å holde møter, ofte i det største huset på stedet eller på skolen der det var skole. Barna lærte seg fort sanger og kor, mens de fleste voksne nøyde seg med å lytte til tekst og melodi.

Vi begynner på reisen tilbake.

Etter 9 dager på reise med besøk i mange landsbyer, kom vi til landsbyen San Juan som ligger noen timers reise fra grensen til Equador. Etter en fin kveldssamling den dagen vi kom, snudde vi neste morgen og dro nedover med strømmen. Vi besøkte de fleste landsbyene som ikke hadde fått besøk på oppturen. På grunn av strømmen går reisen mye fortere nedover elva.

På nedturen dro vi inn i bielven Siquanga, der jeg på en tidligere reise hadde besøkt shapra indianerne som bor her. Det var ingen avgjorte kristne i Siquanga, men de hadde en skolelærer som snakket spansk. Han hadde gått på sommerkurs for lærere på Wycliffe misjonens base, Yarina Cocha. Han innbød oss til å ha møte i skolehuset. Da vi besøkte folk før møtet, kjente vi på en trykkende åndsatmosfære. Shapraene og achualene var tidligere kjent og fryktet som «hodejegere». Det vil si at de ofte lå i krig, og krympet hodene på noen av de drepte fiendene.  På turen rundt til hytten ble vi fysisk syke, med kvalme og hodeverk. Vi gikk tilbake til båten og hadde en bønnestund sammen. Vi ba om kraft til å bringe det frigjørende budskapet om frelse i Kristus Jesus. Nesten alle i landsbyen kom på møtet. Læreren tolket vitnesbyrdene våre.

Mens jeg talte, kom en liten jente på ca. 6– 8 år fram og stilte seg rett foran meg. Hun ropte og skrek høyt på sitt språk, mens fråden sto om munnen hennes. Det var uhyggelig å se og høre på. Hun enset ikke at læreren prøvde å hysje på henne. Jeg begynte å be, og etter en stund ble hun stille og trakk seg tilbake. Vi kjente et mektig Guds nærvær midt i denne fiendtlige atmosfæren.  Da jeg innbød fram de som ville ta imot og tro på Jesus, kom noen fram for å få forbønn. Læreren var en av dem.  Vi hadde besøkt indianerne i bielven Pushaga på oppturen. Der bor det også shapras. Dermed ble neste stopp hos shapra høvdingen Tariri i Shoroya cocha. Tariri var en kristen og det meste av hans familie likeså. Hans sønn Tsirimpo hadde fått undervisning i evangeliet da han gikk et kurs for helsearbeidere i Yarina Cocha. Han holdt faste møter i landsbyen. Vi underviste i Guds Ord, og flere søkte frelse og forbønn også i Shoroya.

Motorstopp – dieselen tok slutt!!

Siste delen av reisen nedover Morona ble helt utenom det vanlige. Det var enda langt igjen til munningen ut mot Marañon, da motoren begynte å streike. Etter en stund stoppet den helt og var umulig å få start på igjen. Vi drev med strømmen nedover. Jeg peilet dieseltankene, og fant at de var helt tomme. Det viste seg at en kran til en av de tre tankene på en eller annen måte var blitt stengt, antageligvis etter den siste reisen til landsbyer i Marañon. Det førte til at da jeg fylte diesel før reisen, forble den ene tanken tom! Mens jeg trodde at det ikke gikk på mer fordi det var diesel igjen etter den reisen.  Elva førte oss ganske raskt nedover med strømmen. Nå var utfordringen å holde båten unna sandbanker og vekk fra trær som hang ut over elva i alle svingene.

“Solstikk“!

Det gjorde vi så godt det lot seg gjøre med en stor åre av den typen som brukes i elvekanoene. Dessuten brukte vi gangplanken. Vi prøvde av alle krefter å holde oss midt i elva og styre utenom grunne partier og stokkene på elvebreddene. Sola stekte og det var veldig varmt. Etter noen timers slit, fikk jeg en forferdelig hodepine og oppkast. Jeg begynte å svette noe voldsomt. Vi fikk lagt til ved elvebredden for å hvile oss og drikke.  Da jeg la meg på benken i båten, rant det en liten strøm av svette ned på gulvet. Nå måtte jeg avkjøles og det fort. Jeg tok tak i et tau som var bundet fast bak på båten, og hoppet ut i elva. Der lå jeg og dukket hodet under vann de første minuttene. Eva rakte meg en stor solhatt. Den hadde jeg på hodet mens jeg holdt meg fast i tauet. Etter en ganske lang stund følte jeg meg bedre. Jeg kom meg opp i båten igjen. Det kjentes godt med tørre klær, mer vann og litt mat. Jeg hadde nok fått det som kalles et «solstikk». Rudolf og Eva var selvsagt også veldig slitne, men slapp i alle fall den sjauen jeg fikk. Det ble med skrekken for oss alle.

Vi måtte videre, og litt lengre ned lå det en båt som kunne taue oss til Puerto America.  Der fikk vi låne to tønner diesel som vi fylte i tankene. Da var det bare å sette kursen ut i Marañon og kjøre de siste par timene ned til Tigre Playa. Gro og barna ventet oss ved elvekanten. De hadde hørt båten lenge før vi rundet den siste svingen. Til vår store lettelse var det bra med dem også. I de fleste årene vi bodde i området, hadde vi ingen radioforbindelse, og ingen måte å kontakte hverandre på når vi var på reiser. Gro gjorde i stand til en hyggelig velkomstkveld for oss alle. Vi rettet også vår takk til vår himmelske far som tross vanskeligheter, hadde bevart både oss som var på reise og de hjemme.

Denne hendelsen lærte oss å se nøye etter at alle kranene var åpne så vi ikke ble «lurt» ved fylling av diesel. Vi var takknemlige for at det tross alt gikk bra, for hjelpen vi fikk av eieren av båten som tauet oss og for venner som lånte oss drivstoff i Puerto America.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 35 står nederst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” og kp.38 er på samme kategori. Mens k.37 står nederst på kategorien “Besøk i landsbyer”.

 

Reiser på elvene uten husbåt

På tidligere reiser, om de var korte eller lange, brukte vi speedbåten eller den åpne trebåten vi hadde skaffet oss. På reiser som krevde overnatting, pakket vi med oss en regntett sekk med luftmadrass, laken og det uunnværlige myggnettet. Jeg satte opp min medbrakte «seng» i en palmehytte der jeg fikk losji underveis. Som regel overnattet jeg huset til en av de nye troende. Maten kokte jeg på bålet der jeg bodde, men ofte fikk jeg del i husstandens egen mat. Menyen var vanligvis bananer, maniok og fisk eller et egg.  Det fantes verken wc eller utedo,- men ute var det! Det var bare å gjøre som de andre, gå ut i jungelen og finne seg et sted. Tannpuss, vask og bad ble foretatt i elven eller en i bekk nær landsbyen. Ikke sjelden satt noen rundt «sengen» min på morgenen og ventet på at jeg skulle våkne. Disse utfordringene gjorde det nesten umulig for hele familien å reise sammen på litt lengre turer.

Kjøp av «Alli Shungo» som betyr «Godt hjerte»

«Alli Shungo» var brukt i mange år av en amerikansk misjon som arbeidet i elven Huallaga med base i byen Yurimaguas. Vi hadde fått høre at båten var til salg i Iquitos. Rudolf og jeg reiste ned til byen så snart vi hadde mulighet. Vi hadde samlet inn penger til husbåt på besøkene vi gjorde sammen i menigheter i Nord-Norge i 1971 – 72. Vi fikk også flere andre gaver til husbåt. Det resulterte i kjøp av «Alli Shungo» sommeren 1973. Men det måtte gjøres mye arbeid både på motor og skrog før vi kunne starte motoren og forlate byen. Det var en gledens dag da alt var klart for avreise. En del av malingen innvendig gjorde vi på reisen oppover elva. Vi la til på Tigre Playa på Perus nasjonaldag den 28.juli 1973 etter den lange turen fra Iquitos opp Amazonas og videre oppover Marañon. Sju dager tok den reisen motstrøms oppover elva. Det tar nesten bare halvparten av tiden nedover med strømmen.

Anskaffelsen av husbåten førte til store forandringer for misjonsreisene til landsbyer langs Marañon og Morona. Med «Alli Shungo» hadde vi vårt eget lille hus med på reisen. Den inneholdt det vi trengte til en slik reise. Ikke bare var det mer bekvemt, men det gav også mer privatliv og tid til forberedelser til møtene.  Dessuten ble det mulig å ta med hele familien på noen av turene. Speedbåten ble fortsatt brukt mye, men da til kortere reiser som krevde få eller ingen overnattinger. Trebåten ble arbeidsbåten vår til frakt av materialer av forskjellig slag til bygging av hus og hytter som etter hvert trengtes til arbeidet. Men av og til trengtes den også til misjonsreisene.

Hele familien på misjonstur til Morona i 1973.

Noen få uker etter Rudolf og jeg kom hjem, la vi hele familien ut på vår første misjonsstur med «Alli Shungo». Den gikk til landsbyene ved Morona helt opp til militærforlegningen ved grensen til Equador. Endelig skulle vi få besøkt i alle fall noen av de mange stedene der de hadde bedt oss komme tilbake, da vi var i Morona med vår første husbåt «El Sembrador». Den havarerte på Tigre Playa mens vi var i Norge. Det var en smal og vinglete trebåt, mens vi nå følte oss mye tryggere i denne båten av jern. Jeg hadde besøkt noen av de nedre landsbyene i Morona med speedbåten, både mestis- og shapra landsbyer etter vi kom tilbake i august 1972. Men landsbyene lengre opp der det for det meste bor huambisa- og achuar- indianere, hadde vi ikke vært i siden siste tur med El Sembrador før vi reiste til Norge våren 1971.  Morona er en stille og god elv å ferdes på der den bukter seg som en slange gjennom jungelen. Men alle buktningene gjør reisen mange ganger lengre enn i luftlinje.

Gro skriver om reisen i et brev til sine foreldre: «Det var en opplevelse å være tilbake og besøke landsbyene i Morona. Det ble en spesiell gjensynsglede med dem som hadde tatt imot Jesus på vår første reise. De uttrykte stor glede over å se oss igjen, men syntes det hadde gått altfor lang tid siden vi besøkte dem sist, – og det måtte vi jo være enige i. På alle stedene lurte de på om vi kom snart igjen.  John lovte å komme tilbake i november. Da blir det nok til at han reiser sammen med Rudolf som enda ikke har vært oppover Morona. Vi solgte Bibler til innkjøpspris og gav bort mange bibeldeler og NT på turen. Det var også stor etterspørsel etter medisinene vi hadde med oss.  Ofte fikk vi egg eller en høne i bytte. De fleste har noen høner som spankulerer rundt på tunet. Det var et godt tilskudd til maten på lengre reiser. Da var det ofte hermetikk eller salt fisk på menyen.”

“I huambisa landsbyene måtte vi ha tolk. Heldigvis er noen av mennene ganske flinke i spansk. De som ikke hadde møtt oss forrige gang vi var der, hadde aldri hørt om Gud eller Jesus. De lyttet ekstra oppmerksomt da vi leste fra bibelen og forklarte enkelt for dem fra Guds ord. I nesten alle landsbyene ba vi for flere som ville ta imot troen på evangeliet om Jesus. Blant befolkningen i jungelen er det mye åndetro. De frykter de onde og farlige åndene som de tror bor i visse dyr og trær og som kan kaste sykdom på dem. Medisinmannen «el brujo» har stor makt. De som tar imot evangeliet, trenger mye undervisning og forbønn slik at Jesus som er verdens lys kan opplyse deres forstand og hjerter.»

Første besøk i landsbyen Tipisca Cocha.

John fortsetter fortellingen: På vei oppover elva besøkte vi en landsby, Tipisca cocha, som vi ikke visste at fantes da vi var i Morona på våre tidligere reiser. Mange landsbyer ligger innover i bielver eller ved små sjøer i jungelen. De synes ikke fra elva, men smale stier fører inn til disse stedene. I shapra landsbyen inne i bielven Pushaga fortalte de oss om dette stedet. Det skulle være en smal åpning inn til sjøen – «cocha» som tidligere var en sving på elva. Vi fulgte nøye med elvebredden. Det var ikke lett å se inngangen til sjøen. Men vi fikk øye på den og styrte båten sakte inn imellom gress og bambusrør. Stor var vår overraskelse da vi så en ganske stor landsby som lå vakkert til på en høyde ved sjøen. Huambisa indianerne som bodde der, kom fram til bredden da de hørte motoren. De hadde hørt om oss, og ønsket oss velkommen til landsbyen sin. Vi fikk høre at de hadde en skole med 50 elever. Disse skolene hadde den gang vanligvis 1 til 2 lærere for barna fra 1. -5. klasse. De fleste skolene blant indianerne ble startet av Wycliffe misjonen. Det var ikke noe problem å låne skolehuset til møtet litt senere på ettermiddagen. Folk lyttet interessert og kommenterte seg imellom under forkynnelsen. Møtet avsluttet med forbønn for dem som ønsket det. Vi måtte love å stanse hos dem på nedturen.

Det var glede i Tipisca da vi kom innom dem på nedturen etter å ha besøkt de små landsbyene oppover Morona helt til militærforlegningen Triunfo. «Dere må stanse her minst en måned. Vi trenger å lære mer,» sa læreren og flere andre i Tipisca. Vi skulle gjerne ha vært lenger, men det var umulig da. Året etter, i september 1974 var jeg tre uker i Tipishca for å bli bedre kjent med folket og for å ha bibelundervisning og møter.  Men vi hadde bare to uker på oss på denne turen. Det ble i alt 20 møter på 15 forskjellige steder på de 14 dagene. Tiden gikk veldig fort, noe Maino og Lewi var enig i. Maino hadde noe skolearbeid å gjøre underveis, men både hun og Lewi likte godt å følge med fra styrhuset. Vi ser ikke så mye dyreliv langs elva når motoren lager bråk og annonserer vårt komme lang tid i forveien. Likevel oppdager den som følger godt med, kanskje en ape eller en spesiell fugl oppe i et tre, eller det kan være en slange, en maursluker eller en ronsoco (stor gnager) som krysser elva foran båten.

Det siste stoppet på turen før vi svingte nedover Marañon var i landsbyen, Puerto America. Vi stanset der og snakket med folk som kom bort til båten. Det ble raskt bestemt at det ble møte i den lille palmekirken samme kveld. Vi hadde hatt et møte der på oppturen også. I Puerto America var det allerede en gruppe troende, noen fra det aller første besøket vi gjorde i landsbyen da vi var på vår «bli kjent reise» i slutten av 1969 før vi bosatte oss på Tigre Playa. Det ble en fin samling der noen også nå ga til kjenne at de ville ta imot Jesus og tro på evangeliet. Vi delte ut mange bibeldeler og flere kjøpte bibler og NT.