Kp. 11 finner du nedenfor dette kapitlet – kp.8. Mens kp.9 står på “Besøk i Huancayo” og kp.10 på “Reiser til utposter”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Pachamanca ved Lindgrens avskjed.
Tiden i Tarma gikk så altfor fort. Dagen for familien Lindgrens reise til Sverige nærmet seg med raske skritt. I begynnelsen av mars -67 var det avskjed for dem kirken i Huancayo. Noen dager senere gjorde menigheten i Tarma i stand en avskjedsfest hjemme hos noen
venner i kirken som bodde litt utenfor byen. Da ble det laget Pachamanca, en rett mat som blir laget på samme måten som det er gjort i Andesfjellene fra uminnelige tider. De graver først et ganske grunt hull i jorden, vel 1 meter i diameter. Hullet blir kledt med stein og det bygges en pyramide av stein over dette. -Pachamanca betyr «gryte i jorden» på quechuaindianernes språk.
Deretter fyrer de opp med ved inne i steinhaugen til steinene er hvitglødende. I en fart blir pyramiden revet ned og asken kostet vekk. En sekk poteter eller mer, diverse grønsaker i store mengder, mais, bønner, og sist, men ikke minst, kjøtt i store stykker blir lagt ned i gropen oppå de varme steinene. Kjøttet smøres inn med en saus av en grønn urt blandet med andre krydder.
Det er mest vanlig med sauekjøtt, men svinekjøtt kan også brukes. De
varme steinene legges innimellom alt dette. Så dekkes det hele over med striesekker og et tykt lag jord oppå sekkene. Det tar en drøy time før det er ferdig kokt nede i den varme haugen.
Nå graves jorda vekk, sekkene tas av, og middagen er ferdig, rykende varm. Nye striesekker eller tøy til duker legges ut på bakken der kjøtt og grønsaker blir lagt rett på «duken». Bestikk brukes ikke. Her spises alt med fingrene! Da er det bare å sette seg som best man kan rundt dette «bordet», og festen er i gang. Mens vi ventet på at maten skulle bli ferdig, var det møte med sang og hilsener til familien Lindgren. En stor del av menigheten var samlet hos vennene i La Florida for å delta i avskjeden for Lennart og Boyan. Det ble ordnet flere slik bord på tunet, der vi
alle hygget oss med mørt og godt kjøtt med alt det gode tilbehøret fra samme «gryte». Det ble en festdag for menigheten. Familien Anderås hadde kommet fra Huancayo for å være med. Dermed var vi tre misjonærfamilier til stede på avskjedsfesten.
 |
 |
 |
 |
Fra avskjeden med familien Lindgren. Vi hygger oss med deilig Pachamanca. Nederst til venstre sees maten som nå skal tas opp av “gryta”. En eldre quechua kvinne i Tarma.
Jeg hadde like før blitt innsatt som forstander for menigheten etter Lennart. Dessverre kunne jeg ikke mye spansk enda, men det ble samtidig innsatt en hjelpeforstander, Alejandro Lopes.
Han hadde allerede hjulpet til i menighetsarbeidet en tid. Senere ble det valgt tre eldstebrødre. De hadde vært med i menigheten fra begynnelsen. En evangelist var også med i virksomheten. Disse var til stor hjelp i arbeidet både i Tarma og på utpostene.
De var aktive med sang, vitnesbyrd og tale. Dessuten var Per Anderås til stor hjelp for oss. Som grunnlegger av menigheten,
kjente han arbeidet godt. Han kom fra Huancayo og ledet menighetsmøtene det første året vi var i Tarma.
Stevner og bibeluker
Den 28. juli 1961 ble lokalet Casa de Oracion innviet. Det er Perus nasjonaldag. Det ble tradisjon å
feire både innvielsen og nasjonaldagen med stevne i menigheten i Tarma den helgen. I 1967 var dette første gang for
oss. Da var det godt å ha god hjelp av de andre i kirken når alt skulle
forberedes. Vi hadde besøk av en pastor Wood fra Seattle. Per Anderås kjente ham fra tidligere og var med som var tolk.
Mye folk fra utpostene kom til stevnet i tillegg til vennene fra Tarma. Det ble holdt bibeltimer på dagene og møter på kveldene. Flere gav til kjenne at de ville bli frelst, og noen ble åndsdøpt. Det ble også bestemt dåp noe senere. De som ville bli døpt gikk gjennom et lite bibelkurs om grunnsannhetene i Bibelen i tiden før dåpen. Til avslutningsfesten var det Pachamanca som er den vanlige retten på alle typer fester når mange skal bespises. Det ble en fin helg, og folk reiste fornøyde hjem etter stevnet.
I august arrangerte menigheten et bibelkurs på tre uker. I løpet av de to årene vi var i Tarma, ble det holdt mange bibelkurs både i byen
og i landsbyene i området. De fleste var av en ukes varighet, men de i byen var som regel noe lengre. Jeg var travelt
opptatt med all undervisningen, besøke på andre steder som inviterte oss og det vanlige arbeidet i og ut fra kirken i Tarma. Gro ledet søndagskolen og barnearbeidet. Hun underviste en av klassene og ledet også arbeidet blant kvinnene etter hvert som språket kom mer på plass. Det ble holdt faste kvinnemøter der det ble undervist om hygiene og emner relatert til hjem og familie foruten fra bibelen.
Noen av kvinnene ønsket et sy- og strikkekurs. Strikke kan de fleste kvinnene i Andesfjellene, men de ville lære mer om mønsterstrikking. De så Gro strikket mønster i forskjellige farger på jakker og kofter, og også forskjellige mønsterteknikker i en farge. Det var ukjent for kvinnene i vårt område i alle fall.I fjellet er det stort behov for jakker og gensere av den varme ullen fra lama, alpakka og selvfølgelig fra sau, som er det billigste garnet. Disse kursene ble veldig populære, og kvinnene lærte fort.
Etter hvert som vi ble bedre i spansk, ble det mye reising og møter på forskjellige steder. Det kunne bli flere møter i enkelte uker enn det var dager! Det var dårlig med kommunikasjonsmidler, særlig til de mindre landsbyene, selv til stedene det var veier til. Jeg savnet veldig Volvo duetten som Lennart og jeg hadde kjørt rundt i. Det var et stort framskritt da vi utpå våren -67 fikk kjøpt en brukt jeep, en Landrover -63 modell. Anskaffelsen av den skriver vi mer om i kapitelet «Besøk i Huancayo».
Bildet over er fra innvielsen av lokalet i Tarma under stevnet i 1961. Våre bilder fra den tiden var få, og flere ble ødelagt av fuktigheten i jungelen mens vi bodde båt og bambushytte.
Casa de Oracion, Tarma. Bildet ble tatt da vi kom tilbake til vår 2.periode i Peru i juli 1972 etter et år i Norge. Før vi reiste til vårt arbeidsted i jungelen, besøkte vi Tarma og Huancayo sammen med Lindgrens som da bodde i Lima.
Besøk til en fjellbonde
En reise jeg husker godt fra den første tiden i Tarma, var et besøk til en av medlemmene i menigheten. Han bodde høyt oppe på fjellet sammen med sin familie. Han kom trofast med to sauer som tiende til Pachamanca’n som vi lagde i stand til det årlige stevnet 26-28 juli. Det var sjelden denne bonden kunne komme på møtene for det var lang vei
med bil og hest til hans lille gård oppe i fjellet. Men på stevnet kom han, og også av og til ellers når han hadde et ærend i byen. Han ville gjerne ha besøk, slik at hans familie fikk høre evangeliet.
Den første delen av reisen gikk med bil langs veien østover mot jungelområdene i Chanchamayo. På et sted noen mil fra Tarma, ventet han på meg slik vi hadde avtalt på forhånd. Han hadde med seg to hester og et esel. Den ene var til kløv og var lastet medvarer. De to andre var til meg og bonden selv. Jeg var veldig forkjølet og hadde vurdert å utsette reisen, men jeg visste at han sto der og ventet. Det var ingen måte å få gitt beskjed på den gangen. Dermed var det bare å dra av sted.
Vi ordnet med min lille bagasje før vi satte oss til hest og begynte oppstigningen. Jeg hadde bare ridd noen få ganger før. Ikke rart at jeg var litt nervøs der jeg satt. Veien var bare en kronglete sti som snodde seg oppover fjellsiden. På visse steder var det veldig bratt med stup på over hundre meter. Det ble ikke bedre da det begynte å regne. Det ble kjølig, og etter hvert som vi kom høyere opp, ble det riktig kaldt i regnværet. Etter to-tre timers ridning stoppet vi ved et hus og fikk oss noe varm mat. Det smakte godt, men vi måtte videre. Etter sju timer på hesteryggen for det meste i regnvær, kom vi frem til hans hus. Det var en steinhytte med halmtak. Ved siden av hytta, var det en innhegning med en steinmur der noen kuer og ganske mange sauer var samlet for natten.
Det var like før det ble mørkt. Nå var vi over 4000 m.o.h. Skyer og tåke hang nesten ned til bakken. Det hadde sluttet å regne. Men det var kaldt, og jeg var våt. Med forkjølelse fra før, var jeg redd for at jeg ville få lungebetennelse. Det var ikke fritt for at jeg lengtet hjem til min gode seng. Mannens familie hadde gjort opp en ild utenfor huset, og de hadde laget Pachamanca. Sauekjøtt, poteter og grønnsaker ble tatt rykende varme opp av kokegropen. Jeg husker at det smakte veldig godt med den varme maten. Det varmet innenfra og ut! Etterpå satt vi alle rundt ilden og sang, leste Guds ord og hadde en veldig fin stund. Kona i huset, bad om forbønn, og vi hadde en bønnestund sammen der rundt bålet. Mens vi spiste var det blitt mørkt, bare ilden og en parafinlampe lyste opp den mørke kvelden der oppe i fjellet.
Sengeplassen jeg ble vist, var en steinbenk med flere saueskinn. Der la jeg meg i soveposen med det meste av klærne på. Klærne hadde tørket ved ilden. På morgenen da jeg skulle ta på meg skoene, var de frosset fast i gulvet! Jeg fikk dem løs, men måtte tine dem opp over ilden før jeg kunne ta dem på meg. Etter frokost, hadde vi morgenmøte før vi
tok fatt på tilbakereisen ned fra fjellet. Det var bedre vær, men nifst til
hest nedover den bratte stien. Det var deilig å sette seg i jeepen og kjøre
hjem. Da jeg kom hjem sent på ettermiddagen, viste det seg at jeg var frisk fra min forkjølelse! Isteden hadde jeg fått med meg en hilsen fra saueskinnene. Det ble jakt på lopper da jeg kledte av meg på badet og fikk meg en god dusj.
Her ordnes lasten før turen. Virkelig utholdende dyr som er vant til høyden.
Litteraturstand og friluftsmøter
Etter som tiden gikk, gav spanskstudiene og den daglige bruken av det vi lærte, resultater. Vi kunne kommunisere lettere og bedre med folket. Det var ikke lenge før jeg holdt enkle taler. Var det noe som ble for vanskelig enten for meg å uttrykke eller for folk å forstå, var det særlig en av eldstebrødrene som trådte til med forklaring. Enkelte ganger var det ikke helt i tråd med det jeg hadde tenkt å si, men det fikk så være. Vi hadde på tross av all menneskelig tilkortkommenhet gode møter der mennesker
fikk oppleve frelse. Den forvandlingen det ble i de nyomvendtes liv, var et
vitnesbyrd som gjorde at familie og naboer ville oppleve det samme.
Vi hadde stand på markedsplassen på torsdager og søndager da det var markedsdag i byen. Der ble det solgt bibler og kristen litteratur, foruten at vi delte ut traktater. Det var Alejandro Lopes og evangelisten som hadde ansvar for denne virksomheten. Jeg var med når jeg ikke var på reise til utposter og landsbyer jeg ble invitert til. Vi kom i samtale med mange mennesker gjennom det arbeidet. Folk ville høre om bibelen, og det var stor interesse for litteraturen. På den tiden var det vanskelig å få tak i en bibel i Peru. Men helt siden Peru ble et selvstendig land har det vært tillatt å selge bibler og annen kristen litteratur i landet. Salget ble gjort gjennom det peruanske bibelselskapet og de mange små protestantiske/evangeliske kirkene rundt om i landet. I Lima og i noen av de større byene på kysten fantes det også noen kristne bokhandlere. Den katolske kirken hadde en særstilling helt fra spanjolenes erobring av landet. Den hadde stor makt og rikdom, men ingen kraft til å gjenopprette og frigjøre mennesker bundet i laster, okkultisme og
religiøse tradisjoner.
Alejandro Lopes og en medarbeider ved litteraturstanden på markedet.
Dessverre var det dårlig med lesekyndigheten blant folk, men blant den yngre befolkningen kunne mange lese. I alle fall de som kom fra byen. Det var oppmuntrende å se at noen som ikke hadde gått på skolen, lærte seg å lese når de fikk interesse for å lese Bibelen. Vi hadde tillatelse fra politiet til å synge og vitne bare vi ikke brukte høyttaler. Vi fikk også be med noen midt i folkevrimmelen på markedet.
Jeg husker spesielt en fjellindianer som sto og lyttet. Da jeg kom med en innbydelse til å ta imot frelsen, kom han fram og bøyde kne på gaten. Jeg snakket med ham om evangeliets budskap, og vi ba sammen. Han kunne lese, så vi gav ham et ny testamente og noen enkle traktater før han gikk.
Noen uker senere var han igjen i byen og kom til litteraturstanden vår. Han fortalte at han bodde i en liten landsby oppe i fjellet. Da han kom hjem med bibeldelene og traktatene, hadde han samlet familie sin og naboer, og fortalt dem om sin tro. De hadde lest i ny testamentet, og traktatene, og mange var interessert i å høre mer. Nå ba han
meg å komme til hans landsby og undervise mer fr bibelen. Jeg og evangelisten dro til landsbyen og hadde møte i mannens hus med familie og naboer til stede. Flere av dem gav til kjenne at de ville ha forbønn og bli frelst. Alejandro Lopes, menighetens hjelpeforstander, fikk ansvaret for denne nye gruppen av troende.
På markedet. En ungdom har en liten papegøye på skulderen. Tro om han nettopp har kjøpt den, – eller kanskje den skal selges?
