Kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 16 til 19 står på “Reiser i jungelen”. Kapittel 23 står på samme kategori som dette kapittelet: “Båtbygging i Yurimaguas”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Forberedelser for reisen til Yurimaguas
Da jeg kom tilbake fra langreisen til Morona og Santiago i slutten av mars -69, fortsatte vi arbeidet i Bagua og omegn utover våren og sommeren. Denne reisen viste oss med all tydelighet behovene blant befolkningen i jungelen. Vi hadde hørt om og tenkt på dette området siden vi
bodde i Tarma, men det var spesielt å oppleve det ved selvsyn. Kallet ble enda sterkere, og vi var overbevist om at det var her Herren ville ha oss. Da vi på forsommeren fikk klarsignal fra Salem til å flytte innover jungelen for å ta opp arbeid blant indianere og mestiser i provinsen Alto Amazonas, begynte vi forberedelsene til flytting fra Bagua.
Vi solgte det meste av møblene våre i løpet av juli, men behøvde heldigvis ikke å levere dem før vi var ferdige til avreise. Det ville ikke være plass til store flyttelasset på båtene som går nedover Marañon og forbi strykene i Pongo de Manseriche. Vi hadde hørt at det ikke er lett å få tak i gass i jungelen. Derfor byttet vi ut komfyren som gikk på propangass med
en som brukte parafin. Vårt parafindrevne kjøleskap måtte selvfølgelig med på lasset, foruten sengene våre og noen få andre møbler som kunne flatpakkes. I august solgte vi Landroveren. Vi fikk noe mer for den enn det vi hadde gitt på auksjonen nesten 2 ½ år tidligere! Men så hadde vi kostet på den flere nye deler og lagt ned mye arbeid for å få den i god stand. Dessuten fikk vi den ekstra billig den gangen!
Jeepen vår, – Landroveren som vi kjøpte på auksjon i Huancayo våren 1967, ble solgt i august 1969, og pengene brukt til bygging av husbåt.
Salget av jeepen frigjorde penger til båt og motor. Jeg planla å reise til Yurimaguas ved elven Huallaga som munner ut i Marañon nede på flatjungelen. Vi hadde fått vite at det der skulle være gode muligheter for kjøp og eventuell ombygging av en båt vi kunne bo i den første tiden. Gro og barna var invitert til å være hos Lindgrens i Lima mens jeg var i
Yurimaguas. Etter Lindgrens besøk i begynnelsen av august, pakket vi resten av sakene våre i kasser og tønner. Det ble lagret i et rom vi leide for den tiden vi skulle være borte. Rommet var uten vinduer, men hadde en solid dør. Det lå rett over veien for huset vi bodde i. Det var tryggere og billigere å ha sakene våre der mens vi var borte. Vi regnet bare med å være et par-tre dager i Bagua når vi kom tilbake for å hente flyttelasset vårt og reise videre innover jungelen.
Reise og opphold i Yurimaguas
Etter en fin, om enn trist avskjed i den lille menigheten i Bagua, reiste vi mandag kveld 18.august med buss til Chiclayo. Vi kom vel fram tirsdag morgen. Samme dag fortsatte Gro og barna med buss til Lima, mens jeg tok fly til Yurimaguas. Flyet var et DC 3 fra 2. verdenskrig! Vi satt
langs veggene på lerret seter. Trykkabin var det heller ikke! Vi måtte opp i en høyde på fem- sekstusen meter for å komme over Andesfjellene. En av passasjerene fikk hjertetrøbbel da vi var på det høyeste, men han kom seg da vi begynte nedstigningen. Flyplassen lå like ved byen. Yurimaguas var ikke store byen den gangen. Jeg tok inn på et billig hotell. Der fikk jeg nesten ikke sove på grunn av alle lydene fra de andre gjestene. Noen hadde også radio på med høy musikk. Mellom rommene var det bare tynne plankevegger som ikke gikk helt opp til taket.
Parken ved den gamle katolske kirken i Yurimaguas.
Yurimaguas er en gammel by som ligger på en høyde ved elven Huallaga. Den er et handelssentrum for et stort område, foruten provinshovedstad i Alto Amazonas. Byen ble grunnlagt av spanske prester i første halvdel av 1700 tallet. Den gangen var det to store indianerstammer som
bodde i dette området. Etter hvert flyttet mange mestiser innover i jungelen og bosatte seg i Yurimaguas. Da jeg kom til
Yurimaguas i 1969, var befolkningen en blanding av etterkommere av de
opprinnelige indianerne og av en stadig økende strøm av innflyttere. Det var faktisk en jordvei til byen Tarapoto lengre inn i landet. Når veien er tørr, tar det fem – seks timer dit fra Yurimaguas. I regntiden går det ofte ras og veien blir som en leirvelling. Da kan det ta mye lengre tid mellom byene, og ofte kan veien være stengt i flere uker. Nede ved elva er det et yrende liv. Det ligger mange båter av forskjellig slag og størrelser langs elvebredden. Elva er fortsatt den mest brukte ferdselsåren til større og mindre steder langs elvene Huallaga og Marañon, men også til Iquitos, den største byen og hovedstaden i dette store fylket, Loreto.
Bilder fra havna i Yurimaguas. Her er det stor trafikk av ulike farkoster på elva.
Bygging av båt
Etter frokost på min første dag i Yurimaguas gikk jeg ned til havna og så på båtene, men fant ingenting som så ut til å passe oss; verken i størrelse eller pris. Jeg var rundt både i havna og i byen og snakket med folk som hadde greie på båter og reiser på elvene. Etter et par dager fikk jeg kontakt med en mann som holdt på å bygge en båt på plassen utenfor huset sitt. Han fortalte at han bygget båten til seg selv. Den hadde kjølen strekt og et par bord i høyden da jeg traff på ham. Han var villig til å selge båten og hjelpe meg å få bygget den ferdig slik jeg ville ha den. Jeg er ingen båtbygger, men jeg hadde en ide om hvordan den skulle se ut. Sammen med båtbyggeren tegnet vi en enkel skisse av båten både utvendig og innvendig.
Båtbyggeren inviterte meg til å bo hos han ogfamilien. Jeg flyttet fra hotellet, kjøpte meg en hengekøye og myggnett, og rigget opp min nye «seng» under et tak båtbyggeren brukte som lager ved siden av huset
sitt. Jeg fikk også spise hos dem til en rimelig penge. Dette var et veldig
greit arrangement for min del. Rolige omgivelser, billigere enn på hotellet og matservering like ved siden av arbeidsplassen passet meg bra. Trematerialer og alt annet som vi trengte til byggingen av båten ble innkjøpt, og etter hvert begynte den å ta form.
Båtbyggingen i sin startfase. Mye arbeid venter før båten er ferdig.
Menighet og misjonær i Yurimaguas
Det er en ganske stor evangelisk kirke i Yurimaguas. Virksomheten blir ledet av en amerikansk misjonær som heter Herbert Elliot. Han og hans kone har bodd i Yurimaguas i mange år. De tilhører et kirkesamfunn som blir kalt «brødrene». Dette samfunnet har ingen pastor, men en gruppe ledere som deler på ansvaret med å tale og lede møtene. Jeg var med på møter der og ble litt kjent med noen av vennene. En dag ble jeg oppsøkt av misjonær Elliot på byggeplassen. Han hadde hørt at jeg var pinsemisjonær, og jeg skjønte fort at han hadde en viss frykt for pinsevenner. Vi snakket sammen en stund. Jeg fortalte om våre planer for arbeidet videre. Herbert Elliot var veldig hyggelig og imøtekommende. Før han gikk, inviterte han meg hjem til middag dagen etter.
Vi ble gode venner, og etter hvert fikk jeg flere venner i menigheten. Elliots fortalte at de hadde gjort en reise oppover Marañon og litt opp i Morona for mange år siden. De hadde sett behovene og ønsket å ta opp arbeid i det området. Men de store avstandene og alt arbeidet i
Yurimaguas og landsbyene oppover og nedover Huallaga, gjorde at tiden ikke rakk til for nye besøk. De hadde dessuten ansvar for et område ved kysten i nord som de besøkte noen måneder i året. Nå var de glade for at det kom misjonærer som ville bosette seg og ta opp arbeid i distriktet vestover langs Marañon med bielver.
Båten blir ferdig
Etter noen uker var båten ferdig og ble satt på vannet. Den fikk navnet “El Sembrador”, som betyr “Såmannen.” Det var med tanke på Jesu lignelse om såmannen. Vi ønsket å så Guds Ord og vise Jesu
kjærlighet til folket som bor langs elvene i denne delen av Amazonas. Båten var 14 meter lang, vel 2 ½ meter bredog ganske lik mange av elvebåtene i jungelen, men skilte seg nok likevel litt ut. Det var et lite oppbygd førerhus foran og et lager for bensin og andre ting bakerst. Båten hadde fastbygde benker på hver side. Med tynne madrasser av skumgummi oppå benkene ble sitteplassene til senger om natten. Det var akkurat så vidt plass til vårt kjøkkenbord mellom benkene, men det kom ikke på plass før hele familien flyttet om bord i Borja. På denne reisen får Alejandro og jeg klare oss uten bord. Det blir likevel enkel kost!
Ved veggen mot førerhuset var det en liten kjøkkenbenk, og på motsatt
side av den var det plass til komfyren og kjøleskapet. På denne reisen hadde vi bare en enkel parafinbrenner med veke å koke maten på. Toalettforholdene var som på de andre båtene som går på elvene her i Amazonas, ikke noe å skryte av akkurat!
“El Sembrador” på vannet. Her ligger den ved landsbyen Tigre Playa.
Pengene jeg hadde igjen etter byggingen av båten, rakk ikke til noen stor motor. En 12 hp Volvo Penta Elektrolux påhengsmotor fikk duge. Nå var det likevel ikke bare å starte motoren og sette kurs mot Borja. Båten måtte registreres og godkjennes av myndighetene i Yurimaguas.
Samtidig som arbeidet med dokumentene gikk sin gang, begynte jeg å male båten. Jeg ble ikke ferdig med all malingen innvendig, men planla å fullføre det arbeidet på turen opp til Borja.
De siste par dagene før avreise kjøpte jeg inn en del proviant, ikke bare for denne reisen, men også en del varer som vi ville trenge for vår lange reise på elvene. Jeg kjøpte bensin, parafin, gevær og fiskeutstyr, foruten matvarer som kunne holde seg over lengre tid uten kjøleskap. Medisiner og forbindingssaker til oss selv og noe ekstra til syke som kanskje ville trenge vår hjelp, ble også kjøpt inn. På reisen jeg foretok i mars, hadde jeg sett de store behovene på dette området. Apotekeren gav meg mange gode råd. Her er så å si alle medisiner tilgjengelige uten resept.
Misjonærene Elliots vil hente posten vår og samle den opp til vi kommer tilbake. Vi sikter på å komme til Yurimaguas i god tid før jul. Etter anbefaling av båtbyggeren fikk jeg kontakt med en ung gutt
som skjønte seg på motorer. Det er lange strekninger å kjøre, så det kommer godt med å være to om det. Vi avtalte en lønn som Alejandro var fornøyd med. Dermed hadde jeg motorist for reisen opp til Borja. Der ville jeg sette igjenbåten mens jeg fortsatte reisen videre som passasjer opp Øvre Marañon til Bagua for å hente familien og sakene våre. Det var for farefullt å forsere strykene ved Manseriche med «El Sembrador». Etter noen prøveturer på elva, rettet vi opp en slagside på båten ved å flytte en bensintønne over til den andre siden. Båten gikk utrolig bra til å ha så liten motor. Det kom av den langsmale fasongen som gav den et godt løp i vannet.
Vi tar farvel med havnen i Yurimaguas og setter kursen nedover Huallaga.