Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 22 og 23 står på kategorien “Båtbygging i Yurimaguas”. Kapittel 25 finner du på den samme kategorien som dette kapittelet “Flodmisjon”. Kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Flytting fra Bagua

«Señora, señora!» Stemmene kom langt borte fra, men ble sterkere etter hvert som søvnen måtte vike. Jeg satte meg opp og kikket på klokken. Den viste litt over seks. Det hadde begynt å lysne av dag. John hørte visst også stemmene. Han begynte å røre på seg på madrassen ved siden av meg på gulvet. «Det høres ut som noen roper», sa jeg undrende, samtidig som jeg så meg rundt i rommet. Maino og Lewi sov fortsatt sin beste søvn på sine madrasser. I rommet ved siden av så jeg fra madrassen min kasser og esker ferdig pakket, foruten noen ris- og sementsekker som tilhørte eieren av huset. «Ja visst, det er i dag vi skal flytte. Det er nok bare å komme seg opp.» Tanken var knapt utformet før vi igjen hørte ropene: «Señora, (frue)!» Det var noe ved måten det ble ropt på som
fikk oss opp i en fei og ut i det tilstøtende rommet som hadde dører og vinduer mot gaten. Det fikk duge i nattkjole og pysjamas for dette var uten tvil noe som hastet.

Enda omtumlet avsøvnen tok det litt tid før det gikk opp for oss at her var det noe som ikke stemte. Døren ut stod på vidt gap. Utenfor hadde det samlet seg en flokk naboer, for det meste kvinner og barn med kona fra huset tvers over veien i spissen. Morgensola kastet sine stråler over den lille gruppen som stirret på oss med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet. Da vi kom til syne i døråpningen, tok nabokona ordet. I rivende fart fortalte hun at da hun som vanlig åpnet ytterdøren sin like etter å ha stått opp, oppdaget hun at vår dør stod vidåpen og at ingen av oss var å se i nærheten. Etter såpass lang tid som naboer, visste hun at vi vanligvis ikke lot døren stå åpen, langt mindre i grålysningen. Hun gikk bort og så forsiktig inn. Nei, ingen å se og ingenting å høre. Det var bare en mengde kasser og esker samlet på den ene siden av rommet.
Hun sluttet med å si: «Det må ha vært tyver hos dere i natt. Har dere ikke hørt noe?»

Innbrudd

Tyver, ja selvfølgelig! Derfor stod døren åpen. Vi kikket nærmere på låsen. Den var brutt opp. Med voksende forskrekkelse så vi oss rundt i det store rommet som hadde vært vår kombinerte stue og kjøkken i nærmere ett år. Var det noe som manglet? Visst var det det! De tre store
koffertene vi så omhyggelig hadde pakket dagen i forveien, var borte! Jeg
kjente det som hjertet ville stoppe. Der hadde vi alle dokumentene våre, pass, bankbøker – og pengene! La vi ikke det meste av dem også, etter mye fram ogtilbake, i den ene kofferten? Tre måneders underhold og arbeidspenger i kontanter. Med dem skulle vi betale flyttingen med lastebil og båt ned til Borja der båten vår ventet, foruten mat og andre utgifter på den lange turen innover i jungelen. Vi hadde vekslet ut sjekkene fra Norge i Chiclayo da det ikke var mulig å veksle i Bagua eller noe annet sted før vi nådde Yurimaguas.

Vi hadde vært i tvil om hvor vi skulle legge verdisakene med tanke på den langeflyttereisen med utrygge framkomstmidler og lite sikre overnattingssteder. Vi tenkte at det kanskje var lettere å snappe fra oss en liten veske enn en hel koffert. Etter overveielser for og imot, ble en del verdisaker lagt i koffertene kvelden i forveien. Av dokumentene hadde vi bare våre peruanske identitetskort og en liste over innholdet i flyttelasset tilgjengelig. De måtte vi alltid vise på alle kontrollstasjoner.

Tankene virvlet rundt i hodet. «Hvorfor skulle dette hende akkurat i dag? Nå som alle forberedelser endelig var unnagjort, og alt klappet og klart til flyttingen.» Reiseradioen, nettopp innkjøpt, brukt riktignok, var ikke å se. Vi oppdaget at trekkspillet og skrivemaskinen også hadde forsvunnet. Gitaren stod igjen bak et par sekker. Den hadde de kanskje ikke sett i farten. To bager pakket med utstyr til reisen ned til Borja som vi regnet med ville ta minst tre dager, var også borte. En av dem inneholdt skift og utstyr til Lewi på 1½ år. Kassene med proviant og annet utstyr var heldigvis urørte, så nær som et par mindre eskersom vi savnet. De få større tingene og møblene vi skulle ha med oss var oppbevart i et rom tvers over gaten. Folk trakk seg tilbake etter hvert. Vi fikk på oss det eneste klesskiftet vi hadde. Det vi tok av oss kvelden før!
Samtidig ba vi om veiledning og styrke til å møte denne prøvelsen.

Foran huset vi leide i Bagua i roligere dager.

Tyvegods funnet

Det gikk ikke mange minuttene før vi igjen hørte noen som ropte på oss utenfor. Hørte vi riktig? Vi løp til døren der det stod en mann som kom med nyheter. «Det ligger tre åpne kofferter slengt ut på en ubebygd tomt like ved. Klær ligger strødd omkring i et eneste rot.» Mannen pustet og peste. Det var tydelig at han hadde hatt hastverk med å fortelle oss nyheten. John kom seg ut i en fart, og sammen løp de bortover gaten i retning av noen ubebodde områder. Midt i gleden over at i alle fall noe var funnet, slo det plutselig ned i meg: «Men pengene, de ble likevel ikke lagt i kofferten!» Jeg fór bort til oppvaskbenken, og der midt mellom kopper, kar og matvarer stod min håndveske slik jeg hadde satt den
kvelden før. Oppå den lå lommeboka med det meste av pengene!

Jeg satte meg rett ned, helt overveldet og full av takknemlighet til Herren for hans nåde og bevarende makt. Tenk at vi ikke husket at vi i siste øyeblikk før vi la oss, fikk en innskytelse til å ta lommeboka ut av kofferten. Vi ble enige om å vente til morgenen med å bestemme hvordan vi best skulle oppbevare pengene. Dermed ble det til at vi bare la lommeboka oppå min veske så lenge. Dette skjedde rett før vi la oss, slik at ingen av oss hadde husket på det med det samme. Nå var
vi ikke uten penger, hva vi ellers måtte miste. Da kunne vi i alle fall
gjennomføre flyttingen, noe som hadde vært umulig uten penger. Sangen
mannskoret sang på stasjonen da vi reiste fra Norge nesten tre år tidligere, lød i mitt indre: «Han skal bevare deg, han skal bevare deg.»

Jeg kledde på barna som hadde våknet. Klokka nærmet seg åtte. Sola skinte fra skyfri himmel, og det begynte allerede å bli ganske varmt. Bagua har solskinn de fleste av årets dager. Men når det regner, er det ikke noe duskregn, men kraftige skybrudd som regel i følge med lyn og torden. Denne dagen lå an til å bli en av de virkelig hete med temperaturer nærmere 40 grader. «Hvor blir det av John?» Jeg kikket ut. Der kom en kjent skikkelse gående mot huset. Det var fru Placencia. Hun og mannen var medlemmer i baptistkirken. Det var dem som hadde hjulpet oss med å finne et sted å bo da vi flyttet til Bagua. For et par måneder siden hadde de flyttet inn i sitt nybygde hus litt lenger opp i gaten. Nå kom hun for å invitere oss på frokost hos dem. De hadde
allerede hørt om innbruddet og forstod at det ville innebære mye ekstra arbeid og forsinkelser i reiseplanene våre.

Mens vi stod og pratet, kom John og en annen mann i full fart rundt hushjørnet. De bar på koffertene. «John, vet du hva? Pengene lå på veska mi på kjøkkenbenken. Er det ikke fantastisk at de ikke oppdaget lommeboka? Antageligvis sveipet de bareover benken med lykta de må ha hatt med seg. Der så de bare koppene og matvarene og regnet nok med at det ikke var noe av verdi der.» John stoppet opp og så vantro på meg. Så lyste han opp. «Nå husker jeg det. Like før vi la oss, fikk vi plutselig for oss at vi skulle ta lommeboka opp av kofferten. Det har jeg ikke tenkt på før du sier det nå. Det må være Herren som gav oss den innskytelsen.» John fortalte at koffertene lå åpne med det meste av innholdet spredd utover. Tyvene hadde tydeligvis lett etter kontanter. Flere av naboene hadde gått videre for å se om de kunne finne
mer tyvegods. Et par stykker hadde fulgt en sti oppover åsen. Det var bare å håpe at de fant flere av våre eiendeler.

Alt måtte ut igjen av koffertene og pakkes skikkelig om. Stor var gleden over å finne passene våre og andre viktige papirer. Det meste av klærne var også på plass, men tyvene hadde plukket med seg det beste både av mine og Johns klær. Likedan var noen av klærne til Maino og Lewi borte, foruten en del medisiner vi hadde kjøpt for å ha på reisen. De få smykkene Maino og jeg hadde, var også forsvunnet. Det betød ikke så mye. Men i brev hjem skriver jeg: «Jeg synes det var leit at tre små
medaljonger med kjeder som Maino fikk som gaver da hun var baby, ble stjålet. Men alt i alt var vi heldige likevel.»
Mens vi holdt på med pakkingen av koffertene, kom flyttebilen. Men den
fikk bare vente. Det kunne ikke bli noe lasting av bilen foreløpig.

Utsyn over nybyggerbyen med riskåkrene i bakgrunnen.

Frokost

Da vi gikk oppover bakken mot huset til vennene Placencia, kunne vi se utover en stor del av Bagua med omegn. Den lille byen lå omkranset av grønne åser. Nede i dalen på begge sider av elven bredte risåkrene seg utover. Vi hadde bosatt oss her på denne sivilisasjonens utpost for et års tid siden i håp om å kunne nå jungelens folk derfra. Det viste seg at avstandene ble for store, og kommunikasjonsmulighetene elendige. Det hadde kostet kamp å ta avgjørelsen om å bryte opp og begi oss inn
på veiløse områder der elvene var de eneste ferdselsårene. Men da bestemmelsen var tatt, og vi fikk Salems velsignelse, fyltes våre hjerter med fred og glede. Nå føltes det som det var én som ville forsøke å hindre oss på selve avreisedagen og ta motet fra oss. Men det lyktes ikke! Herren holdt sin hånd over oss. Gode venner og naboer hjalp og oppmuntret oss, og vi kom styrket ut av prøvelsen.

José Placencia hadde tjent godt på risdyrkingen. Pengene ble heller ikke brukt til sus og dus som hos en del andre. Han hadde isteden satset på å kjøpe en bra tomt og bygget et stort og godt hus. Det var ikke riktig ferdig enda, men det var tydelig at det villebli et av de bedre husene i byen.
Frokosten stod ferdig da vi kom. Vi ble servert søt kaffe med melk,
stekte bananer og brød med fersk ost og oliven. Det smakte godt etter alt
oppstyret tidligere på morgenen.

Naturlig nok snakket vi om innbruddet. José mente at vi kunne være glade for at vi ikke hadde våknet. I følge ham var det svært sannsynlig at de hadde våpen og ikke ville nøle med å skyte om de ble oppdaget. De hadde nok fått nyss om at vi skulle flytte innover jungelen og regnet med at vi måtte ha en del penger i huset innfor en slik reise. José ble ivrig og fortsatte med å fortelle om ran, innbrudd og drap som hadde funnet sted i Bagua den senere tiden. Det virket som disse nybyggerstedene ned mot jungelen var blitt rene «ville vesten». Politi og øvrighet var dårlig organisert til å begynne med. Det var derfor lett å gjemme seg bort for dem som levde av ugjerninger. Men de langt fleste av dem som
flyttet til disse stedene var ærlige bønder som ønsket et bedre liv for seg og familien.

Vannet fra Marañon ledes i kanaler til vanning av risåkrene.

Mens vi enda satt og samtalte om dette og nøt den gode maten, hørte vi skritt og stemmer utenfor. «Señor Juan, vi har funnet et par vesker oppe i åsen. De var gjemt under noen busker, men vi så tydelig at noen nylig hadde trådt ned gresset rundt der. De er sikkert deres?» Vi var raskt ute på gata, og der stod tre menn med begge bagene vi hadde mistet. Dette var heltfantastisk, og tenk å ha så snille, hjelpsomme naboer! Vi tok ut alt i veskene som var nesten fulle. Noe tøy var nok blitt borte, men det aller meste var på plass. Verdisaker hadde vi ikke hatt i dem. Jeg var særlig glad for veska med bleier og skift til Lewi. Der var det også en del barnemat. Glade gikk vi hjemover sammen med familien Placencia som ville hjelpe oss å få sakene på lastebilen. Da vi var ved huset, kom et par av naboene med reiseskrivemaskinen og trekkspillet som de også hadde funnet gjemt, men litt lengre opp i lia. Reiseradioen var og ble borte, foruten det som var stjålet av klær, smykker og medisiner. Vi var likevel takknemlige for at det hadde endt så godt, det som først virket som den store ulykken som ville hindre vår flytting til jungelområdene og alle landsbyene der. Vår takk gikk både til Gud og mennesker for all hjelp disse morgentimene.

Reisen begynner

Hjelp fikk vi også til å laste flyttebilen. Selv om vi hadde solgt det meste av møblene våre, ble det et ganske stort lass. Sjåføren hadde et plastikkstykke som han dekketsakene med. På grunn av morgenens forsinkelser ble det midt på dagen og vel så det før vi kom av sted. Datoen var 15. oktober 1969, nesten et år etter vi flyttet til Bagua fra Tarma. Oppbruddets stund var kommet. Et oppbrudd som nesten var mer revolusjonerende for oss enn flyttingen fra Norge til fjellbyen
Tarma der vi bodde de to første årene i Peru. Men vi følte fred og glede over at vi nå var på vei tross alle hindringer og vanskeligheter.

Mens vi var i Bagua fikk vi brev fra Liv Haug der hun skriver at hun og Edith Aateigen kommer tilPeru. De har fått Filadelfia, Kristiansand som utsendermenighet, men vet ikke helt når de er klare for utreise. Vi hadde hatt noe kontakt med Liv og Edith en tid. Dette var en positiv og
oppmuntrende beskjed midt i flytteforberedelsene. Det nærmet seg tross alt tre år siden vi kom til Peru, og vi ville trenge avløsningen om ett halvannet års tid. Periodene den gangen var vanligvis på fire år.

Overnatting i Chiriaco

Veien til Chiriacovar elendig. Den ble ikke bedre da det etter en stund begynte å pøsregne. Reisen med lastebilen tok hele ettermiddagen. Det begynte å mørkne da vi kjørte inn mellom de små trehusene og bambushyttene i landsbyen. Vi tok inn i et hus som leide ut rom i 2.etg. Der var det plass til flyttebilen like utenfor.
Sjåføren skulle sove i den for å vokte sakene våre. Vi kravlet opp en trapp som var mer lik en stige for å komme til rommet vårt. Det var ikke helt lett med små barn og bagasje, men opp kom vi og kunne ta rommet i øyesyn. Slik luksus som innertak fantes ikke. Vi så rett opp i bølgeblikken. Tynne bordvegger skilte oss fra naborommet. De rakk opp til litt over hodehøyde. Lydtett var det ikke akkurat. Hele huset
gjenlød av skingrende musikk fra en transistorradio. Tre smale senger medmyggnett hengende over stod langs to av sidene i rommet. Det tok ikke lang tid før vi forstod at her var myggnettet nesten like viktig som senga.

“Sentrum” Chiriaco med elva med samme navn i bakgrunnen.

Samtidig som tropemørket senket seg over oss, kom svermer av mygg susende. Det var reneinvasjonen. Vi var nok et underlig syn der vi viftet og slo rundt oss med det vi hadde for hånden. Det var litt mygg på kveldene i Bagua også, men ikke i nærheten av dette. Enda godt at vi hadde tatt med myggolje. I lyset fra en liten parafinlykt fant vi fram en flaske olje fra en av veskene. Tyvene i Bagua hadde tydeligvis ikke hatt
bruk for myggolje, og godt var det! Lewi sutret og gråt over myggen som stakk alle tilkommelige steder. Stakkar, det var sannelig ikke godt å være liten og på flyttefot i jungelen. Han og Maino fikk en omgang med oljen før det ble vår tur. Hvilken lettelse! Myggen respekterte oljen, og vi fikk være i fred.

Vi gikk ned i rommet som ble brukt til spisesal. Der fikk vi servert stekt fisk, ris og yoka (maniok). Vi var sultne etter den lange reisen. Det smakte herlig både for liten og stor, selv om hverken serviset eller omgivelsene var første klasse akkurat! Tror knapt det ville ha nådd opp til noen slags kategori. Dagen hadde vært lang og begivenhetsrik. Trettheten seg på. Det var heller ingenting som innbød til sen kveld. Vi kravlet opp stigen til annen etasje så snart vi hadde spist. Vel inne på rommet oppdaget vi at myggnettet ikke bare ville holde myggen unna, men også et utall av andre insekter av forskjellige slag. Oppunder
taket fløy det også flaggermus, og det av den blodsugende sorten. Det var
faktisk deilig å krype inn under myggnettet. Det fikk ikke hjelpe at senga var smal og halmmadrassen hard og humpete. Etter en stund stanset også musikken fra nærmeste radio. Andre hørtes i det fjerne, men det ble stille nok til at trommingen av regnet på taket av bølgeblikk dysset oss i søvn i løpet av kort tid.

Kapittel 24 står også på denne samme kategorien “Flodmisjon”, mens kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”. Kapitlene 22 og 23 står på “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Reisen videre med flyttelasset

Neste dag var det marked i Chiriaco. Regnet hadde gitt seg. Langs de smale jordveiene i landsbyen hadde handelsmenn lagt ut sine varer på underlag av plast. Her var tøyer, sytråd og sysaker, såpe, kjeler, blikktallerkener og mye annet som både kolonister og indianere kunne bli fristet til å kjøpe. Fra landsbyene nedover elva og bondegårder langs stier kom folk for å handle. I områdene rundt bielva Chiriaco og hovedelva Marañon bor det flere tusen aguarunaindianere. Distriktet er
stort, men det behøves store områder for et folk som lever av jakt, fiske og svibruk. Det er ingen tvil om at den sterke koloniseringen i dette distriktet, gjør det vanskeligere for indianerne å fortsette deres tradisjonelle levemåte. Men samtidig vet vi at kolonistene kommer fra fattige, karrige fjellområder der det hverken er jord eller arbeid for en voksende befolkning, – et dilemma.

«Mamma, se på han der da! Han går i skjørt, og så har han veldig langt hår. Og se på henne med den rare kjolen.» Det er Maino som vekker meg opp av tankene der vi sitter i lastebilen og kjører mellom handelsmenn og handlende på det lille stykket ned til elvebredden. Hun har oppdaget noen indianere i sin tradisjonelle klesdrakt. Langt glatt hår med pannelugg og et lite hakk klipt inn ved ørene er hårfrisyren blant både menn og kvinner. Mennene har et svart-brunt tøystykke som går ned til kneet bundet sammen rundt midjen og kvinnene har et litt bredere tøystykke som er heftet sammen ved den ene skulderen. Det blir da til
en enkel kjole. Tidligere var dette tøyet hjemmevevd. Tråden ble spunnet av vill bomull eller av egen avling. Vi så flere som var kledt slik, men det vartydelig at mange hadde tatt etter kolonistenes klesmote. Særlig mennene som så ut til å finne seg godt til rette i langbukse og skjorte. Utseendet og hårprakten viste likevel tydelig at de var aguaruna indianere.

Lastebilen på vei gjennom landsbyen Chiriaco til elven.

Nede ved elva

Ved elva var det et yrende liv. Flere flåter og kanoer lastet med bananstokker, maniok og papaya lå fortøyd langs elvekanten. Indianerkvinner bar store kurver med maniok på ryggen. Kurvene var bundet med rep av bark rundt pannen. Lastebiler stod klare
til å frakte varene videre til Bagua og andre steder i området. Dette salget
gir kontanter til handel på markedet av varer som frister der.

Litt nedenfor alle kanoene får vi øye på båten som skal frakte oss og bagasjen nedover Marañon. Det var en 12 meter lang trebåt med tak av bølgeblikk og en 40 hp utenbordsmotor. Eieren smilte bredt da han så oss. John kjente ham fra tidligere reiser nedover elven. Vi var glade over å se at han var på plass som avtalt. «Jeg tror ikke vi kan komme lengre enn til Nieva i dag. Det er som dere ser, høyvann etter alt regnet den siste tiden. Det er umulig å passere fallene ved Manseriche når vannstanden er så høy.» Båteieren kom med disse nyhetene så snart vi var nær nok til å høre hva han sa. Men for å trøste oss la han fort til: «Det er ikke tiden for høyvann nå. Om et par dager kan vi sikkert reise videre.»

Vi hadde planlagt flyttingen til denne årstiden nettopp fordi vi visste at det var tiden for lavvann og den beste tiden å passere «nåløyet» Manseriche. På østsiden av strykene kan man seile på elva Marañon som lenger øst skifter navn til Amazonas, tvers over Sør-Amerika helt til Atlanterhavet. Nyheten om den høye vannstanden kom derfor uventet. Vi forstod at vi ikke hadde annet å gjøre enn å vente og håpe det beste. Militærforlegningen som ligger på oversiden av fallene, tillater ingen å passere dersom vannstanden er høyere enn et bestemt antall meter.

Det var en stor fordel når vi nå skulle laste om bord sakene våre at det var høyvann. Ved hjelp av både lastebil- og båteier tok det ikke lang tid å få våre saker over i båten. Plasten hadde ikke klart å hindre at sakene våre var mer eller mindre våte. Særlig en av madrassene hadde blitt veldig våt. Den var ganske mye tyngre enn vanlig! Vi så med ikke liten forskrekkelse på at båten lå ganske dypt i vannet da alt var vel om bord. «Ingen fare, – det kan gå enda mer i denne båten. Dette går bra,» forsikret eieren og lo av vår bekymring. Vi måtte bare stole på ham
og håpe at han hadde rett.

Maino på flyttelasset og båteier som også var motoristen.

Det hadde samlet seg en hel del mennesker som så på denne uvanlige lasten og disse «gringoene (hvite)» som skulle reise innover jungelen. Særlig ble Maino og Lewi sitt blonde hår sett på med stor undring. Flere prøvde om det var virkelig hår dette hvite. Noen nøyde seg ikke bare med å kjenne litt forsiktig, men lugget godt til for å se om det satt fast. Vi skyndte oss opp i båten og ålte oss bakover langs lasten til en trebenk på siden. Det ble vi plassert mens eieren satt bakerst og styrte. Det var ikke lett å se framover forbi lasten, men han hadde en gutt som satt lengst framme på toppen av lasset og dirigerte retningen. På den måten
skulle vi styre unna stokker, steiner og grunner som lurte i elva.

På vei nedover elva

Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten da motoren startet, og vi la på vei nedover den smale, svingete bielva i god fart. Vannet var høyt og strømmen striere enn vanlig på grunn av alt regnet de siste par dagene. Nå begynte det å regne igjen. John trøstet meg med at båteieren hadde kjørt her hundrevis av ganger og kjente elva ut og inn. For meg var en slik elveferd nytt og ukjent, mens John hadde reist her noen ganger. Chiriaco er en smal og ganske grunn elv. Jungelen står som en mur på hver side. Enkelte steder møttes nesten grenene fra noen kjempetrær og dannet
et tak over oss. Men vi hadde ikke kjørt lenge før vi kom ut i hovedelva
Marañon. Det var rart å se Chiriacos klare, mørke vann flyte sammen med Marañons brune leirholdige strøm.

Her renner Chiriaco ut i den større og elven Marañon.

Vi passerte flere aguaruna landsbyer som lå på høyder over elvebredden. Flere steder måtte vi passere ganske kraftige stryk. Vannet skummet og virvlet rundt oss, men båten kom trygt gjennom. Etter åtte timers reise kom vi fram til landsbyen Santa Maria de Nieva som ligger ved utløpet av en bielv med samme navn. Nieva ligger vakkert til på en høyde der bielva renner ut i Marañon. Vi kjørte et litestykke opp i den og la til. Regnet hadde heldigvis stoppet for en stund siden. Etter eierens utsagn kunne vi trygt la sakene være i båten inntil vannstanden tillot oss å fortsette reisen. Hjelpegutten hans skulle bo og sove i båten. Egentlig hadde vi ikke noe valg heller. Vi tok bagene og koffertene mens vi ba en stille bønn om beskyttelse over våre eiendeler i båten. Her var vi tydeligvis i hjertet avaguarunaindianernes land. Det var indianere i sine særegne drakter og hårfrisyrer å se overalt. Det var også en del mestiser som gikk kledt
etter vanlig vestlig stil.

Landsbyen Santa Maria de NIEVA på en liten høyde der bielven Nieva renner ut i Marañon.

Vårt lille opptog gikk ikke ubemerket forbi der vi ruslet opp mot stedets eneste hotell. Det var omtrent i samme stil som det i Chiriaco, men her slapp vi å klatre opp stige til 2.etasje. Isteden hadde huset jordgulv og bambusvegger som de fleste andre hus i Nieva. Det skilte seg ut ved å ha tak av bølgeblikk istedenfor palmeblad.
Lengre opp på høyden lå en katolsk kirke med tilhørende boliger for noen
spanske nonner og en prest. Der oppe var det også en liten klinikk og en
internatskole for indianerbarn fra omkringliggende landsbyer.

Besøk hos den katolske presten i Nieva

På grunn av høyvannet strakte oppholdet i Nieva seg over tre netter. Lewi pådro seg en kraftig ørebetennelse som neste dag førte oss til klinikken som ble drevet av et par av nonnene. I skyggen av palmetaket utenfor klinikken satt det mange ventende pasienter. De fleste var indianerkvinner med små barn. Nonnene tok vennlig imot oss, og Lewi fikk medisinene han trengte. På veien ned traff vi på presten som
også var fra Spania. Han satte tydeligvis pris på å prate med europeere og inviterte oss på kaffe. Nå var vi ikke akkurat vant til å omgås katolske prester, men vi takket ja til innbydelsen. Vi kom inn i en enkelt møblert stue der vi ble traktert med kaffe og kjeks. Barna fikk brus.

Presten var i første omgang ganske nysgjerrig på hvem vi var og hva som brakte oss innover i jungelen. Etter hvert gikk han over til å fortelle hårreisende historier om hvordan de første katolske misjonærene tok seg innover i jungelen for et par århundrer siden og vel så det. Fortellingene om deres primitive reisemåter langs jungelstier og på balsaflåter nedover elver og stryk, fikk vår lille ekspedisjon til å fortone seg som rene luksusreisen. Ikke få av disse første katolske prestene ble drept av indianerne som fryktet for de fremmede. Det var en interessant stund sammen med den spanske presten. For ham var det tydeligvis
en kjærkommen avveksling. Han ønsket oss til lykke da vi tok farvel og spaserte tilbake til vårt enkle oppholdssted.

«Mañana» – i morgen er et uttrykk som en fort får lære seg i Peru som ellers i Latin Amerika. «Paciencia» – tålmodighet er et annet ord som ganske fort bør innlemmes i ordforrådet. I Nieva ble disse ordene ekstra levende for oss! Flere ganger om dagen la vi veien nedom elva for å studere vannstanden. Den andre dagen utpå ettermiddagen gikk virkelig vannet ned om enn sakte. Det ble heller ikke mer regn. Det ble tre
netter i Nieva før vi kunne gå om bord i båten igjen. Da hadde vannstanden i elva gått kraftig ned, sik at vi kunne fortsette vår reise. Etter noen timers reise kom vi fram til stedet der elven Santiago, som kommer fra Ecuador i nord, renner ut i Marañon. På en liten høyde
ved elva ligger militærbasen Pinglo. Der må alle stoppe og søke om tillatelse til å få passere Pongo de Manseriche. Våre ID-dokumenter ble nøye sjekket. Etter mange spørsmål fikk vi tillatelse til å reise videre.

Vi passerer strykene Pongo de Manseriche, ved Andes østligste utløpere i nord, Cordillera del Condor.

Gjennom Pongo de Manseriche

Som John har beskrevet fra sin reise til Santiago og Morona, er strykende her ved Manseriche skremmende med store steiner og bratte fjellsider, og elva som presser seg igjennom den trange passasjen gjennom Andesfjellenes østligste fjellrygg. Vannet var også forholdsvis høyt denne dagen. Det var ikke fritt for at jeg satt med hjertet i halsen til vi var vel nede. Maino og Lewi satt stille og så med store øyne på skummende
virvler og steiner og stokker like rundt båten. Men vi kom vel ned takket være motorførerens gode kjennskap til elva og strykene i Manseriche. Vi var alle veldig lettet da vi nådde landsbyen Borja rett nedenfor dette passet. Det kjentes godt å ha fast grunn under føttene igjen. Vi fikk hjelp til å losse båten og lagre flyttelasset vårt i et hus ved elvekanten. Det var et rom ved siden av dette lageret der vi kunne installere oss til vi var ferdige til å reise videre i egen båt.

Det gikk faktisk hele 17 år før vi passerte
Manseriche igjen på vei opp til Bagua. Fra landsbyen vi bosatte oss i var det enklere, om ikke kortere å reise nedover Marañon til byene Yurimaguas og Iquitos i øst. Nedenfor Borja flater landskapet ut og fra utløpet av bielven Morona noen mil nedenfor, flyter Marañon/Amazonas rolig og stille helt til Atlanterhavet. Det gikk en rutebåt, som med årene ble til flere, mellom Iquitos og Puerto America, senere helt til Saramiriza. I begynnelsen av vår andre periode kom det i gang en flyrute med sjøfly fra Iquitos til San Lorenzo og Saramiriza,sponset av den peruanske staten. Det tok dessverre slutt etter en del år da de ikke lenger hadde noen fly igjen! Det var sjøfly av typen Twin Otter som bruktes til denne tjenesten. Dessuten betydde kontakten vi etter hvert fikk
med Wycliffe misjonen med base ved Pucallpa, også mye for at vår «vei» til sivilisasjonen de følgende årene gikk østover istedenfor vestover.

Borja

Båten vår, El Sembrador lå halvveis på land, og påhengsmotoren lå delvis under vann da vi kom til Borja. Det var et sørgelig syn. John fikk en del jobb med den. Han skriver slik om det i et brev vi sendte til Lindgrens da vi kom fram til Yurimaguas: «Det var ikke akkurat gode nyheter som
ventet oss i Borja. Jeg hadde betalt en mann der til å se etter båten, men han hadde vært «bortreist» noen dager, så barna hans hadde sett etter den, sa han. Vel, båten hadde blitt liggende på land da vannstanden gikk ned og tippet over til en side. Motoren som lå midt på gulvet, bar tydelige merker av at vannet hadde stått over gulvnivå inne i båten. Heldigvis hadde ikke vannet nådd opp til det elektriske anlegget. Men et par deler var stjålet framotoren. På en eller annen måte startet den likevel og har gått som en klokke hele resten av reisen. De ubudne gjestene hadde også tatt med seg noen andre saker. Dette var det andre tyveriet vi opplevde i løpet av fire dager. Det vi savnet mest var likevel reiseradioen. Den skulle holde oss oppdatert om verden utenfor, men det ble det ikke noe av!»

Godt å komme forbi strykene og få landsbyen BORJA i sikte der den ligger vakkert til ved foten av Cordillera Condor.

Vi var takknemlige for strålende sol mens vi var i Borja. Alt det våte tøyet og madrassene la vi ut på båtens flate blikktak, mens fuktige esker med hermetikk etc. og sekker med mel og ris stod på land og fikk sin nødvendige del av solens stråler. Det gikk noen dager før alt var tørt, båten vasket innvendig etter besøket av Marañons leiret vann og motoren tørket og reparert, før vi var klar til avreise den 25.oktober. Da
hadde vi også fått tak i en hjelpegutt til reisen. Det var helt nødvendig på en slik tur for å dele på å styre bakfra og holde utkikk framover. Den unge gutten som ble med oss, viste seg å bli til stor hjelp på mange måter.Det lå noen spennende uker foran oss. Om de ukene forteller vi i de neste innleggene i bloggen.