Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 28 er del 3 av “Reiser på flodene”. Del 1 – kp.26 og del 2 – kp.27 finner du ved å rulle nedover siden. For å lese dette i kronologisk rekkefølge må du scrole ned til kp.26 for å lese den delen først. Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Morona nedstrøms Marañon

Da vi svingte ut i Marañon fra Morona, var det som å komme uti en stor sjø. Herfra flyter Marañon bred og mektig østover i store svinger midt i de endeløse flate jungelområdene helt til den flyter sammen med elven
Ucayali. Der disse store elvene møtes blir navnet forandret til Amazonas,
verdens vannrikeste elv. I vest skimtet vi Andesfjellenes østlige utløpere
der Marañon presser seg gjennom åpningen i fjellet. Skogen står tett på begge sider, med unntak av noen husklynger og landsbyer som lager små åpninger i den tette jungelen. Etter en drøy halvtime på vei nedover, la vi til ved en liten landsby der vi kjøpte bananer og yoka (maniok). Vi samtalte en stund med dem som var hjemme og delte ut noen bibeldeler. De fleste var inne på åkrene sine midt på dagen. Da vi startet opp igjen, var planen å kjøre videre til militærforlegningen Barranca der vi hadde vært innom for å få tillatelsen til å reise oppover Morona.
Nå ville vi be om det samme for Pastaza-elven. Vi tenkte å besøke
landsbyene på strekningen mellom Morona og Pastaza på turen tilbake fra Yurimaguas.

Men da vi var midt utfor en landsby på sørsiden av Marañon, var det som en stemme ba meg om å stanse og legge til. Jeg snudde båten mot strømmen og kjørte inn mot elvebredden. Det viste seg å være rett utenfor den lille skolen på stedet. Læreren kom ut av skolestua og hilste oss velkommen mens vi fortøyet båten. En flokk skoleunger fulgte etter, nysgjerrige på nykommerne. Etter å ha presentert oss, gav jeg ham en traktat med en enkel framstilling av evangeliet. Han leste litt på den før han inviterte oss til å ha et møte i skolestua den kvelden. Vi fikk vite at navnet på denne landsbyen er Tigre Playa.

Det var enda tidlig på ettermiddagen, men en del folk var kommet hjem fra åkrene sine. Læreren gikk med oss rundt og inviterte til møtet.
I de fleste landsbyene langs Marañon er befolkningen spansktalende. Mange er etterkommere etter quechua indianere fra høylandet som flyttet ned til jungelen under gummiboomen på slutten av 1800 tallet. Noen kom også for å finne gull i elvene, eller bare for å søke bedre levemuligheter enn der de kom fra. Noen av disse var spansktalende fra før de flyttet til jungelen. Skoler med undervisning på spansk, førte til at de unge ble vant til spansk som hovedspråk. Vi delte ut traktater og
fortalte hvem vi var og hva vi gjorde. Mange lurte på hva vi solgte, om det var såkorn slik som båtens navn kunne tyde på.
Det gav igjen en god anledning til å vitne om såkornet – Guds Ord.
 

“El Sembrador” på Tigre Playa. Vakre mamey popler i bakgrunnen.

Vi gikk tilbake til båten, laget oss mat og forberedte oss for samlingen i skolestua. Folk gikk «mann av huse» for å komme på møtet. Det var helt fullt i det ene rommet skolen bestod av. Med smått og stort var det et hundretalls mennesker til stede. Alle lyttet interessert til det enkle
budskapet om Jesus, verdens lys og frelser. Barna lærte seg fort noen kor utenat og deltok i sangen med stor entusiasme. Vi ble på Tigre Playa i fire dager og hadde flere samlinger der, både i skolestua og utenfor båten. Til vår store glede kom to unge menn fram til oss ved avslutningen av et av møtene og ville ha forbønn.

Neste dag gikk vi en tur og besøkte dem som enda ikke var gått på åkeren eller var dradd for å fiske. Husene lå i en rekke fra skolen og oppover langs elva, noen få også nedenfor skolen. Vi gikk forbi et tomt hus som likt de fleste hus i jungelen, hadde tak av palmeblad og vegger av
tynne bambusstokker. Det stod på en ganske stor uthogd tomt som gikk helt ned til elvekanten. Rundt på tomten stod noen appelsin- og sitrontrær og andre for oss ukjente frukttrær. Tanken bare slo
ned i oss; kanskje dette er stedet vi skal slå oss til på, her i landsbyen Tigre Playa ved Marañon. Vi forhørte oss om tomten og huset som så helt ubebodd ut. Det viste seg at eieren nå bodde oppe i en liten bielv på motsatt side av landsbyen. Mens det ble sendt bud på eieren, ba vi om
visshet og fred dersom det var her vi skulle bo og ha som utgangspunkt for arbeidet i dette området.

Kart over en Marañon ved Tigre Playa. Det viser elvene Morona og Pastaza mot nord og Potro og Cahuapanas i sør.

På kartet så vi at stedet ligger mellom bielvene Morona og Pastaza på nordsiden av Marañon og de mindre bielvene på sørsiden, Potro og
Cahuapanas. Ved disse elvene bor det fem ulike indianerstammer med sine egne språk, mens det langs Marañons bredder hovedsakelig bor spansktalende mestiser i små landsbyer fra Borja i vest og videre østover til Pastaza, som vi anså som grensen for området vi ønsket å nå ut til. Etter et par dager kom eieren av huset vi hadde sett på. Han ville ha tilsvarende to hundre kroner for huset som hadde en mindre hytte rett bakenfor. Det var en liten «bro» mellom hyttene.

Det viste seg at alt landet tilhører staten, men at den som hugger ut et område og bor på det eller bruker det som åker, har hevd på det så lenge han bor der og bruker landet. Flytter han, kan hvem som helst ta over landområdet. Derfor var det bare huset vi betalte for. Landet rundt tilfalt oss som skulle overta bruken av huset og tomten det stod på. Vi hadde full rett til å hogge ut noe mer av skogen rundt det åpne området. Vi kontaktet myndighetene på stedet og kommandanten i Barranca siden hele dette distriktet er militært område. Som utlendinger måtte vi ha deres godkjennelse både for å bo og arbeide her. Det var ingen problem å få den tillatelsen, og da var det ingen hindringer for å kjøpe huset på Tigre Playa.

Vi fikk fred for at vi skulle slå til og kjøpe huset. Vi avtalte og gav et lite forskudd til to av beboerne i landsbyen for at de skulle reparere taket til vi kom tilbake ved nyttårstid. De skulle også reparere noe på bambusveggene som var delvis ødelagte. Vi var klar over at denne
bambushytta ikke var noe blivende sted for en familie som planla å bo her noen år. Gro skriver i et brev hjem fra Yurimaguas: «Vi håper å komme i gang med bygging av et ordentlig hus ganske snart, men det blir bedre å bo i en bambushytte enn i båten under byggetiden. Båten er trang og også varm. Det vil bli mindre varmt, bedre plass og tryggere, ikke minst for barna å bo i en hytte enn i båten. Dessuten slipper vi å åle oss forbi olje- og bensintønner for å hente vann og vaske klær fra åpningene på sidene bak i båten! Dermed er spørsmålet om sted å bo løst. Vi kjenner oss rolige for at dette er riktig.»

Huset eller hytta vår på Tigre Playa med kjøkkenhytta bak. Dette er et halvt år senere da elven gikk over sine bredder.

Det var nesten vemodig å ta farvel med Tigre Playa, men vi måtte videre. Etter en times reise, ble det et kort stopp i Barranca før vi etter enda en time nådde den større landsbyen San Lorenzo. Vi hadde fått vite at dette var en gammel landsby, grunnlagt av katolske munker og prester i århundret etter at spanjolene inntok Peru. Det var fortsatt
en prest fra Spania som hadde ansvar for arbeidet i kirken, og spanske nonner drev skole og klinikk på stedet. De anså seg som eiere av alt land i landsbyen og ville ikke ha andre kirker eller misjonærer på dette området. Derfor så vi det ikke som et alternativ å bosette oss i San Lorenzo. Da vi kom tilbake til vår andre periode, begynte vi å besøke stedet og ha husmøter. Det ble begynnelsen til menigheten og kirken
som vokste fram i San Lorenzo.

Etter enda en drøy times reise fikk vi øye på munningen av Pastaza elven. Vi svingte opp elva og fortsatte oppover til vi kjørte på en stokk som stod rett opp under vannflaten. Da røk en splint i propellen. Vi fløt nedover elva et stykke før vi fikk padlet oss til land og bundet fast båten. Pastaza har flere grunne partier, stryk og stokker og var vanskeligere å manøvrere i enn den rolige Morona. Jeg fikk satt i en ny splint som jeg hadde et lite lager av. Vi fortsatte videre til vi sent på ettermiddagen kom fram til en liten landsby. Der kjøpte vi fisk og samtalte med dem som bodde der før vi tok kvelden. Vi fikk høre at det ikke var langt igjen til
en militærforlegning ved utløpet av sjøen Rimachi. Rimachi hadde vi hørt om. Det er en forholdsvis stor sjø med mange øyer og kanaler. Flere små bielver nordfra renner ut i sjøen. I dette området er det mange boplasser og landsbyer. Den indianerstammen som bor her, kalles Candoshi. De har samme språk som Shapra indianerne i Morona, og er vel egentlig det samme folket. Det er en del kontakt mellom disse gruppene som bor på hver sin side av den tette jungelen på høydedraget mellom Pastaza og Morona.

Vi la til ved den lille militærleiren ved inngangen til Rimachi. Et par soldater kom ned til båten da vi la til. De fortalte at sjefen der, en sersjant var syk. Jeg gikk med dem til huset der han lå ganske ille medtatt. Han hadde en stor byll i lysken. Høyre stortå var et eneste betent sår og var nok årsak til byllen. Det så ut som byllen var ferdig til å sprekke. Sersjanten hadde store smerter og kastet seg fram og tilbake i senga. Han hadde tatt noen medisiner, men uten at det hjalp. Nå ville han at jeg skulle skjære hull på byllen som antagelig var full av puss. Jeg var veldig betenkt, men ville gjerne hjelpe ham om mulig. Vi steriliserte et barberblad og et par instrumenter, og så gjorde jeg et forsøk. Jeg turte ikke å skjære mer enn et lite snitt. Men det viste seg at pussen lå lengre inn. Jeg gav ham av våre medisiner, noen smertestillende tabletter og antibiotika. Vi lovte å komme innom igjen når vi kom ut av Rimachi.

Vi begynner på reisen innover Rimachi sjøen.

Morgenen etter satte vi kurs mot det smale innløpet til sjøen. Det tok ikke lang tid før kanalen åpnet seg til en vid sjø. Landskapet som møtte oss er nesten ubeskrivelig vakkert og spesielt. Vannet var krystallklart. Vi fikk øye på fisker som smatt inn og ut av planter og lianer under vannflaten. På sidene speilet den tette skogen seg i vannet. På den andre siden var det kanaler eller små stilleflytende elver mellom øyene der store trær reiste seg over oss. Det minnet om et urtidslandskap. Brøleapene skrek i tretoppene, og alligatorer plasket ut i vannet. De likte nok ikke lyden fra motoren vår og så med skepsis på inntrengerne. Men vi var ikke de første som kom innover meden slik farkost. Handelsmenn med sine båter har i de senere årene kommet hit for å kjøpe villsvin-kjøtt og hud. Det er også andre varer som frister her, ikke minst den store fisken, paiche som har både har gjeller og lunger. Den må opp til overflaten av og til for en munnfull luft.

Lengre inn kjørte vi forbi noen indianere som fisket i sine kanoer. De stod i kanoen med en type skjørt bundet rundt livet mens de fisket
paiche med et fiskespyd. Håret hang langt nedover skuldrene, og de var malt blåsvarte i nedre del av ansiktet. De kikket like mye på oss som vi på dem. Men snart var de i full gang med fiskingen igjen. Like etter kom vi til en trang passasje som så nesten uframkommelig ut med vår båt. Vi måtte stoppe motoren og padle. Det viste seg snart at det som så ut til å stenge veien, var en type gress eller tang som lå i hauger oppå vannet og kunne skyves bort med åren. Da kanalen viet seg ut igjen, så vi flere indianerhus på en liten høyde på den andre siden. Senere fikk vi vite årsaken til at noen av indianerne var malt svarte i ansiktet. De var i sorg fordi en indianer døde plutselig og uventet for en kort tid siden. En av de få som kunne litt spansk fortalte at det var en mestis som hadde drept
ham med heksekunst. Sykdom og dødsfall ble ofte forklart på den måten.

Fiske fra kano med fiskespyd inne ved elvebredden.

Indianerne kom imot oss med det samme vi stoppet båten. Flere av dem gikk rett inn i båten og så på, rørte ved og luktet på omtrent alt som
var der inne. De var tydeligvis veldig nysgjerrige. Det parafindrevne
kjøleskapet vårt vakte stor interesse, særlig da de så og fikk kjenne på litt
is som hadde lagt seg på den lille fryseboksen øverst i skapet. De gestikulerte og pratet høyt i munnen på hverandre på sitt språk. Ingen av dem kunne spansk. Da det ikke så ut til at de ville forlate båten med det første, satte vi oss til å spise middagen Gro hadde gjort i stand. Jeg tror det var første gang vi spiste med tilskuere. De hadde det veldig morsomt og snakket og lo av vår måte å spise på. Først da de hørte noen stemmer og bevegelser på utsiden av båten, stakk de av sted. Vi tittet ut for å se hva som var på ferde. Da hadde indianerne fra fisketuren kommet hjem. Fiskelykke hadde de hatt, for i kanoen lå det en svær paiche.

Paiche, lunge/gjellefisken fanget i Rimachi.

Mens alle var opptatt av fisken, kom en hvit kvinne ned til vannet. Hun var alene her nå da hennes kollega var på Wycliffe misjonens base i
Yarina Cocha. Disse to kvinnene kom til denne landsbyen i Rimachi noen år tidligere, etter å ha hatt kontakter med indianere herfra gjennom besøk av dem hos shapraene i Morona. Som shapraene og
achualene var denne stammen kjent for å være svært voldelig både mot sine egne og fremmede. Stammekriger og også feider mellom landsbyene innen deres egen gruppe var ikke uvanlig for få år siden.
Etter at Wycliffe misjonærene kom til Tariris landsby i Morona, og de
kvinnelige misjonærer fra samme organisasjon få år senere bosatte seg blant candoshiene ved Rimachi, tok det etter hvert slutt på disse nabokrigene. Fra tidligere hadde indianerne tillatt enkelte handelsmenn å komme inn for å handle med dem. Men det var strenge regler for hva de fikk foreta seg mens de var på besøk i Rimachi, både fra indianerne og militærets side.

Dagen etter ble vi budt på kaffe i den enkle hytta til misjonæren som arbeidet med oversettelse av bibeldeler til candoshi språket. Det er nærmest en dialekt av shapra språket som misjonærene hadde lært seg i
Morona. Hun jobbet også med lærebøker til skolene som nylig var opprettet i et par av landsbyene. Et par unge menn fra stammen var på sommerkurs på Wycliffe basen for å bli lærere ved skolene. Misjonæren fortalte at det var flere candoshi landsbyer i bielvene. Heller ikke hun hadde besøkt alle.

Etterpå ruslet vi litt rundt i landsbyen. Noen få av mennene kunne litt spansk. Vi så på arbeid de holdt på med, knytting av kurver og veving av belter og hårbånd. I en av hyttene holdt kvinnene på å lage masato av yoka. Senere på dagen var det en liten samling i en av hyttene. Vi sang noen sanger på candoshi før misjonæren hadde en liten andakt på deres språk. Misjonærene fra Wycliffe er gjerne to-tre måneder ute i landsbyene et par ganger i året. Resten av tiden arbeider de med oversettelsene på basen der de har bra hus og bedrearbeidsforhold. Men ute i bushen lever de nesten som indianerne. Alle Wycliffe oversetterne har kortbølgeradio og kontakt med basen hver morgen. Sjøfly bringer dem til og fra Yarina Cocha. Etter besøket var det godt å komme i båten
igjen, denne gangen uten besøk av våre venner i landsbyen. Vi var ganske så trette etter to begivenhetsrike dager i Rimachi. Morgenen etter skulle vi begynne reisen tilbake til militærleiren og videre nedover Pastaza.

På bildet nede til venstre bærer kvinnene bananer og yoka hjem fra åkeren . Over til venstre tygges deler av den kokte og stappede yokaen. Bildet nede til høyre spyttes den godt tygde yokaen tilbake i gryta. Siden røres den ut med vann og serveres enten fersk eller gjæret om den står noen dager. 

Da vi kom tilbake til militærleiren, var sersjanten mye bedre. Han var til og med oppe av senga og kom til båten for å takke for hjelpen og medisinene som han skulle fortsette å ta til såret var helt legt og byllen borte. Vi reiste snart videre og stoppet et par timer i en landsby der
vi delte ut traktater og bibeldeler. Det var godt utpå ettermiddagen før vi la til i Recreo. Vi besøkte hyttene der, og innbød til møte samme kveld. Ikke alle kunne lese, men noen av de yngre mennene og større barn som gikk på skolen var lesekyndige. Alle ville gjerne ha bibeldeler og traktater. Vi fikk låne skolen også på dette stedet. Skolens eneste rom var overfylt da rundt seksti barn og voksne samlet seg til møtet. Vi sang og spilte kor som barna lærte seg fort, mens de voksne var mer tilbakeholdne.
Også her ba folk oss om å komme tilbake da de hørte at vi måtte reise
videre neste morgen. De ville høre mer.

Vi startet opp like etter frokost. Det tok ikke lang tid før vi igjen var ute i Marañon som nå var enda større og bredere etter tilskuddet av vannet fra Pastaza. Det var blitt 9.desember 1969. Vi fortsatte videre forbi
en del hus og små landsbyer til vi kom til munningen av Huallaga elven på sørsiden av Marañon. Vi svingte inn i den store bielven Huallaga der vi overnattet ved et hus like innenfor munningen. Det mørknet i det vi la til. Vi snakket litt med de som bodde i huset og gav dem en bibeldel før vi ganske tidlig gikk til sengs etter mange timers kjøring den dagen.

Det er ikke godt å se blid ut når en ikke er frisk.

Neste dag nådde vi den ganske store landsbyen Lagunas ved middagstid. Her stanset vi for å besøke et misjonærpar fra brødremenighetene i USA. Han og hans kone begynte arbeidet i Yurimaguas, men flyttet til Lagunas etter noen år. De har en kirke der og reiser dessuten mye i nedre del av Huallaga der de har utposter i flere landsbyer. Vi gikk innover til deres hus sammen med noen barn som viste oss veien. De hadde hørt om oss av misjonærene Elliot og tok godt imot oss. Vi traff også et yngre misjonærpar som arbeidet sammen med de eldre misjonærene i
Lagunas og omegn. De unge ble med ut til båten der vi pratet og drakk kaffe sammen. De var veldig interessert i å høre om våre opplevelser på reisen, mens vi fikk en liten orientering om deres arbeid. På kvelden var vi med på et møte i kirken deres. De hadde bygd en ganske stor kirke sentralt i landsbyen. Det var fint å få være med og bringe en hilsen på møtet.

Vi la ut fra Lagunas tidlig dagen etter. Det er enda langt igjen opp til Yurimaguas. Strømmen er ganske sterk i Huallaga elven. Det gikk
ikke fort med vår lille påhengsmotor på en såpass stor og fullastet båt. Nå var det riktignok mindre igjen av det medbrakte drivstoffet, men tungt lass var det likevel. Vi kjørte hele dagen. Først ved mørkets frembrudd la vi til ved en landsby. Fra de nærmeste hyttene kom folk for å se hvem som hadde lagt til i kveldingen. Da de hørte hvem vi var, spurte en av dem om vi kunne se på foten til sønnen hans. Jeg tok med medisinveska og gikk med ham. I lyset fra en liten parafinlampe og min lommelykt så jeg hadde denne lille gutten hadde et stygt sår mellom tærne. Det var blitt en byll rundt det. Tåa stod rett opp, da såret hadde verket i stykker en sene på tåa. Jeg renset såret, la på penicillinsalve og forbandt det. Faren til gutten fikk salven, rensevann og gasbind med instruks om å fortsette
behandlingen. Vi måtte reise videre neste morgen. Det var bare å håpe at de fortsatte å stelle såret.

Huallaga ble smalere etter hvert som vi kom høyere opp, og den hadde utallige svinger. Endelig da vi rundet en sving, steg Yurimaguas fram
på en stor høyde over elva. Det ble ettermiddag før vi nådde fram til havneområdet. Vi fant en rolig plass litt nedenfor det travleste området der det likevel var mulig å gå i land. Jeg var rask med å komme meg av sted til misjonærene Elliot som skulle hente og samle post for oss til vi kom tilbake. Før jeg forlot Yurimaguas med den nybygde «El Sembrador» den 25.september, drøyt to og en halv måned tidligere, hadde jeg leid en postboks. Det var hyggelig å møte Elliots igjen. De innbød oss til å komme å besøke dem da de hørte at vi ville bli i Yurimaguas over jul. Det gjorde vi også noen dager senere.

Nede ved havna i Yurimaguas.

Men nå var det brevene og bladene fra Norge som hadde første
prioritet. Den kvelden lyste parafinlampen lenge i båten nede ved elva.
Brevene måtte leses både en og to ganger. Korsets Seier og Nytt fra
Norge ble i alle fall skummet gjennom. Morgendagen måtte brukes til å skrive brev. Det var mange hjemme som ventet på å høre fra oss etter den lange reisen på elvene. Da vi hadde lagt oss og mørket senket seg rundt oss, takket vi vår Herre og Mester for alt vi hadde fått oppleve, og for at alt hadde gått bra med oss og barna. Det kjentes deilig å være i sivilisasjonen igjen, om det så bare var en mindre by ved en av elvene i Amazonas.

Kapitlene 26 (nederst) og 28 står også på denne kategorien “Reiser på flodene”. Kapittel 29 står på kategorien “Jul i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk hos Shapra-indianere i Shoroya Cocha.

Det er ikke lange turen fra Pincha Cocha til Shoroya Cocha der høvdingen Tariri bodde. (Cocha betyr et lite vann eller gammelt elveløp). Vi bandt båten fast i et tre ved noen kanoer ved en åpning i skogkanten. Jeg gikk med en gang inn til landsbyen og ble godt mottatt. De kjente meg igjen fra besøket tidligere på året da jeg hjalp Tariri med en gressklipper han hadde skaffet seg. Noen av shapraene ble med ut til båten for å handle medisiner.
Sammen gikk vi tilbake inn til landsbyen med hele familien. Det var nesten en halv time å gå på den leirete stien der vi noen steder måtte
balansere på store stokker over gjørmehull. Det gjorde inntrykk på indianerne å se to små barn med lys hud og nærmest hvitt hår. De pekte og kommenterte, men hva de sa forstod vi selvsagt ikke. Det var sent på ettermiddagen før vi kom fram, og folk samlet seg til møte i Tariris hus. Noen av dem var kristne og tok del i sangen. Det var veldig spesielt å høre dem synge kjente og kjære sanger på deres eget språk. Vi kjente igjen melodiene. De hadde en liten sangbok og deler av det Nye Testamentet på sitt språk.

På besøk hos en av landsbyene til Shapra indianerne, Shoroya Cocha. Ikke alle vil bli tatt bilde av! Det hendte ofte de første årene i jungelen.

Wycliffe Bibeloversettere

Det var nettopp blant denne gruppen indianere to kvinnelige misjonærer fra Wycliffe Bibeloversettere hadde bosatt seg en del år tidligere. De lærte seg språket og begynte den vanskelige og langvarige prosessen med å
lage et skriftspråk, for deretter å begynne oversettelsen av skriftene i NT. De utarbeidet også lærebøker i lesing og undervisningsmateriell for lærere, pastorer og helsearbeidere. Sangboken ble senere utvidet, og det ble skrevet ned historier og legender som indianerne selv fortalte oversetterne.

Tsirimpo ledet møtene. Han var Tariris eldste sønn. Vi merket fort at Tsirimpo hadde opplevd Jesus i sitt liv. Vi fikk god kontakt med ham. Han var skadet i føttene, og hadde blitt operert på Wycliffe misjonens sykehus slik at han kunne gå igjen. Dit ble han fløyet i sjøfly til Wycliffe’ s base Yarina Cocha ved jungelbyen Pucallpa nærmere hundre mil unna. Dessuten hadde han tuberkulose, som vi etter hvert oppdaget at mange indianere hadde. Jeg holdt en enkel tale på spansk som Tsirimpo oversatte. Det ble et ganske kort møte denne dagen for kveldsmørket
kommer fort i tropene. Vi kom tilbake til båten akkurat i tide før mørket
senket seg over jungelen. De som hadde vist oss vei og hjulpet oss å bære
barna, gikk tilbake  til landsbyen i stummende mørke! Men de var «lommekjent» i skogen.

To av døtrene til høvdingen Tariri bærer Maino og Lewi gjennom skogen.

Møter – og tordenvær

Vi ble hos Tariri tre dager og hadde samtaler og møter. Jeg glemmer aldri da vi på det siste møtet spurte om det var noen som ville tro på Gud og ta imot Jesus som sin Frelser. Tre voksne menn, med fjær i håret, malte ansikter og med haglegeværet i hånden, kom fram og bøyde kne. Det
rørte oss dypt inn i hjertet å høre dem be høyt på sitt språk. Etter møtet, da vi var tilbake i båten, kom en av disse tre sammen med sin kone. Hun ville også gi sitt liv til Jesus. Det var en stor opplevelse for oss da denne indianerkvinnen fortalte oss etter forbønnen at det kjentes som hun hadde fått et nytt hjerte.

En av kveldene vi var i Shoroya opplevde vi det verste tordenværet vi har vært ute for. Vi hadde lagt oss til ro i båten. Det var stummende mørkt. Så kom det et riktig troperegn. Det øste ned som det bare kan gjøre i jungelen, og så kom tordenbrakene. I det vi hørte et kraftig brak,
slo lynet ned i et av de nærmeste trærne, like ved båten. Det var så tett med lyn at jeg kunne lese i Bibelen i lyset fra dem mens tordenen skrallet over oss! Motoristen vår krabbet under teppet sitt på gulvet fremme i styrehuset av bare redsel. Han hadde heller aldri vært ute for et slikt uvær. Det viste seg forresten at denne” kjentmannen” vår, aldri hadde vært i Morona. Han hadde løyet, for å få være med på turen. Men han ble til god nytte likevel.

En shapra kvinne vever belte eller bånd til å ha rundt hodet for å bære kurver.

Mosquito – og betente bitt

Det er lite sancudo/mygg i Morona elven, men til gjengjeld er det utrolig masse mosquito. Mosquito er bittesmå knottlignende insekter som gjør livet surt for alle. I motsetning til myggen, er knotten plagsom på dagtid for så å «forsvinne» når mørket kommer. Godt er dét i alle fall!
Det er særlig et område fra shapra indianerne og et par dagsreiser oppover elven at mosquitoen er særlig plagsom. I mestis- landsbyene bruker menn for det meste langermet skjorte og langbukser, mens kvinnene ofte går kledd i tynne bukser med skjørt utenpå og langermet bluse. Indianerne ser ut til å ha «lærhud». Små gutter går nakne, mennene oftest med bar overkropp og kvinnene i sine særpregede drakter der i alle fall armer og ben er bare.

Knotten biter og lager små sår, som lett blir betente i det varme, fuktige klimaet og vaskevann fra elva. Det så ikke ut som myggoljen vi hadde med avskrekket dem. Gro, jeg og barna så etter hvert ut som om vi hadde meslinger. Gro var spesielt utsatt, og hadde over åtti mer eller mindre infekterte sår bare på det ene benet. Vi ble veldig forskrekket da vi så
at det startet en rød og blå linje som krøp oppover benet fra knehøyde.
Blodforgiftning! Vi var mange dagsreiser fra nærmeste sykehus eller lege, men vi hadde noen medisiner, bl.a. penicillin med oss. Vi behandlet sårene med desinfiserende væske og antibiotikasalve morgen og kveld. Det ble også sendt opp mange bønner for situasjonen. Til vår store lettelse så vi at betennelsen vek tilbake. Vår takknemlighet og glede var stor da feberen og smertene ble borte etter noen dagers behandling.

Et bitt av en spesiell sandflue forårsaker denne typen sår – Leishmaniasis.

Mange farer lurer i jungelen

Livet om bord med to små barn bød på sine utfordringer. Maino var 4 ½, mens Lewi nærmet seg 1 ½ år. Det var ikke lett for ham å holde balansen i båten. Dessuten var det ikke store plassen å røre seg på. Vi stoppet av og til slik at de kunne komme på land for å leke og løpe litt omkring. Et sted vi hadde stoppet ved en sandbanke, gikk de hånd i hånd innover stranda. Plutselig kom det enstor alligator i full fart like ved siden av dem og rett ned i vannet med et svært plask. De satte i et forskrekket hyl og ble skikkelig skremte. Det ble vi også! Alligatoren hadde ligget og solt seg på land, skjult av strandgresset. Vi fikk en lærepenge og var mer forsiktige etter den hendelsen.

En puma måtte bøte med livet. Et rådyr skal bli middag til mange. Brøleaper hørte vi ofte. Villsvin var det mye av. Her tørkes villsvinkjøtt over ildstedet.

I jungelen er det mange farer som lurer, både slanger, giftige insekter og edderkopper, foruten alligatorer. Heldigvis holder puma og jaguar seg som regel langt vekk fra folk, mens vi av og til så villsvin og maurslukere svømme over elva og apekatter i trærne. I vannet er det piraja og andre fisker som både biter og stikker. I elvene lever en skate eller rokke med en hvass nål på halen. Den ligger ofte på grunt vann. Det kjennes ikke godt om en er uheldig å trå på den. Etter hvert behandlet vi flere som hadde sår eller koldbrann i foten etter et skatestikk. Senere fikk vi
også nærkontakt med en forholdsvis liten fisk, canero, som går i stimer. De kan angripe både dyr og mennesker, særlig hvis de kjenner blodlukt fra et sår eller en skade. Når vi tenker tilbake på årene i Perus jungel, må vi bare takke Gud for hans bevarende nåde.

Huambisa indianere og tømmerhoggere

På vår ferd videre oppover og nordover fra Shoroya Cocha la vi til ved de fleste hus der det var noen hjemme. På noen av disse stedene bodde det Huambisa indianere. De bosatte seg ofte der en liten bielv renner ut i Morona. De var veldig fattige, og alle ba om skoler. Vi fikk høre at det var flere små landsbyer innover i skogen langs de små elvene på begge sider av Morona. Hvis det ble skoler, ville indianerne på disse stedene også komme og bosette seg ved Morona, mente noen av de yngre mennene som kunne litt spansk.

Et sted stoppet vi ved en tømmerhoggerleir. Da mennene kom hjem ut på ettermiddagen hadde vi møte. Alle i leiren var med. Ved avslutningen av møtet innbød vi til forbønn, og 10 staute menn kom fram. Det gjorde inntrykk på oss å se disse tømmerhoggerne bøye kne og be Gud om hjelp
til å forandre deres liv. Vi måtte reise videre neste dag, men vi tror at det
som ble sådd i deres hjerter skal bære frukt. Det er Herren som gir vekst.

Tømmerhuggerne binder tømmeret sammen til en flåte.

Militærforlegning nær Ecuadors grense

Vi nærmet oss etter hvert grensen til Ecuador. Et par mil fra grensen var det en større militærforlegning der vi måtte legge til og be om tillatelse til å reise videre. Sjefen her var en kaptein som ble begeistret over å få besøk. De hadde bare besøk hver tredje måned da forsyningsbåten kom fra hovedleiren i Barranca ved Marañon elva. Han ville vi skulle stanse igjen litt og innbød oss til å ha et møte for soldatene den kvelden. Dermed lagde han, ved kokkens hjelp, i stand en bedre middag for oss.
Han anordnet til og med skyteoppvisning for oss. Noen soldater skjøt på ting på den andre siden elva, og det var konkurranse om hvem som var mest treffsikker. Kapteinen hadde selv familie og barn i Lima. Det var tydelig at han satte pris på besøket av oss og barna våre.

På ettermiddagen fikk soldatene ordre om å bade seg og gjøre seg i stand til møte på kvelden. På dagen er det utrolig mye knott her. Vi fant ut at soldatene smurte seg inn med diesel, noe som syntes på uniformene deres. De stilte opp, nybadede og med rene klær til møtet. På ordre fra kapteinen, marsjerte de inn i samlingsbrakka, som bare var et tak av
palmeblader med noe benker utover jordgulvet. De fikk beskjed om å høre godt etter og være stille. Det var de også. Det er nok både første og siste gang vihar hatt møte der alle var beordret til å delta! Men det virket som de likte det de hørte. Det var i alle fall sikkert en kjærkommen avveksling fra deres monotone soldatliv langt inne i jungelen. Johns trekkspill gjorde lykke her som andre steder vi besøkte!

Vi sang noen sanger og kor, og det viste seg at det var noen av soldatene som sang med. Kanskje var dette en hjelp for dem å bekjenne at de var kristne. Soldatene kom fra mange steder i jungelen, og noen også fra andre kanter av landet. Vi forkynte evangeliet på en enkel måte. Da
innbydelsen gikk ut, kom to unge soldater fram og ville ta imot Jesus som sin Herre. Det ble en fin stund der vi kjente Herrens nærvær. Da vi reiste videre dagen etter, ble vi takket av kapteinen for besøket. Han ba oss stanse på nedturen også.

Achuar indianere – og lavvann

Det var ikke mange timer opp til grensen fra militærleiren. Ved grensen var det bare en liten grensestasjon med noen få soldater. Vi stoppet en ettermiddag og natt der før vi satte kursen nedover elva igjen. Vannstanden i elva begynte å bli lav, og her oppe er elva ganske grunn og smal. Vi la til ved et par hus som lå mellom grensestasjonen og militærleiren. I det vi skulle legge til land ble det en misforståelse mellom styrmannen (jeg) og motoristen. Vi braste med siden av båten inn i land, og en stokk som stakk ut fra land gikk rett igjennom veggen på overbygningen, like ved der Gro forberedte middagen. Stor forskrekkelse for oss alle, men takknemlige for at stokken ikke lagde hull under vannlinja på båten eller traff Gro som stod like ved. Vi måtte stanse på dette stedet i fem dager! Det var ikke vann nok i elva til å komme å reise videre nedover. Vi håpet på regn, så vannstanden ville stige.

Her fiskes det med en gift, barbasco som dreper fisken, men fisken er spiselig.

Vi fikk besøk av noen soldater fra grensestasjonen, som var på vei til militærleiren i små kanoer. De hadde plukket flere
sekker med egg fra vannskillepadder som de fant på sandbankene. De skulle saltes ned og sendes til byen der de det ble solgt som en delikatesse. Salget brakte soldatene en liten ekstrainntekt. Vi fikk noen egg som Gro laget omelett av. Vi hadde flere samtaler med beboerne i de 2-3 husene på dette stedet. De fortalte om Achuar indianere som bodde i bielvene i øvre Morona på begge sider av grensen mellom Peru og Ecuador. De var krigerske og hadde stadige feider seg imellom. De ble tidligere kalt Jivaros og var kjent for å forminske hodene de hadde hogd av sine fiender fra andre stammer. Vi hadde ingen mulighet til å besøke noen av disse landsbyene da, men noen år senere var vi på besøk til en av Achuar landsbyene.

Møte med alligatorer i mørket

En kveld i mørkningen lånte Gro og jeg en liten kano og padlet et stykke nedover elva, for å se om vi kunne skaffe oss noe ferskt kjøtt. Vi hadde geværet med. I skumringen kommer ofte forskjellige dyr ned til elva for å drikke. Med en god lommelykt kan man se at det lyser i øynene deres. Vi så en masse lysende, røde øyne, jeg telte til 24 par, noen små, men også noen store. Da så vi at det krydde av alligatorer på dette stedet, så vi var ganske raske til å snu og komme oss tilbake til båten.

Indianere samlet til møte. Menn på den ene siden og kvinner på den andre.

På vei nedover Morona

På natten den femte dagen gikk vannstanden opp etter kraftige regnvær. Da satte vi nedover elva etter en tidlig frokost, en reise som gikk uten vanskeligheter. Vi hadde tenkt å stoppe på flere steder på nedturen, men nå ble det bare noen få landsbyer vi tok tid til å besøke. Vi hadde enda en lang reise igjen. Planen var å nå Yurimaguas, der John fikk bygd båten, før jul. Da vi kom tilbake til Puerto America der Morona flyter ut i Marañon, lå det en taubåt med tømmer der. Vi skrev brev både til våre foreldre og til andre den kvelden, noen var påbegynt tidligere. Brevene fikk vi sendt med båten som skulle gå til Iquitos dagen etter. Det var
det første livstegnet vi fikk sendt hjem på flere uker. Vi la fra land i Puerto America den 28.november, drøyt en måned etter at vår reise i
Morona begynte i den samme landsbyen.

Erfaringer

Erfaringene vi satt igjen med etter reisen i Morona, var mange og til stor hjelp i tiden framover. Vi høstet praktiske erfaringer med båtliv, mat, natur og ikke minst økte vår kjennskap til folket som bodde i dette området. Det var utvilsom et stort behov for evangelisk arbeid, for medisinsk hjelp og for skoler/undervisning. Vi ble bedt om å starte
skole på flere steder, noe som Wycliffe misjonen i samarbeid med staten gjorde i mange indianerlandsbyer både i Morona og andre steder i årene som fulgte. Staten hadde allerede små skoler i noen av mestis landsbyene. Vi kjente for området, men trodde ikke at det var riktig av oss å bosette oss fullt så langt vekk fra” sivilisasjonen”.

Vi ønsket å være der Gud ville ha oss, og ba om hans ledelse i valg av bosted.

Morona flyter ut i Marañon – ved solnedgang.

Kapitlene 27 og 28 står ovenfor dette kapitlet på den samme kategorien “Reiser på flodene.” Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”. De tidligere kapitlene 24 og 25 står på kategorien “Flodmisjon”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Borja østover Marañon til munningen av Morona

Det ble søndag 26.oktober før alt var ferdig til å forlate Borja. Folk i landsbyen ba oss bosette oss der. Borja ligger fint til på en høyde som ikke oversvømmes, men vi ville videre for å bli mer kjent i området. Vi hadde flere møter i løpet av den uka vi var i landsbyen og ble kjent med mange der. Uten tvil ville vi komme tilbake for flere besøk for evangelisering og møter. Borja var den gangen hovedbyen i kommunen Manseriche.

Vi tok farvel til dem som hadde møtt opp på elvekanten og satte kursen østover Marañon. Nedover med strømmen bar det i ganske stor fart. Det ble en spennende tur for her oppe nær fjellene går elva ganske stri på sine steder med steinbanker og stokker i elva. Den er mye bredere enn ovenfor Manseriche strykene, men spennende nok å manøvrere for
oss nybegynnere.

Båten hadde et ratt foran i styrehuset. Påhengsmotoren ble styrt derfra. Men den hadde ingen regulering av farten og heller ingen revers. Motoren kunne bare stoppes direkte på motoren. Vi hadde utstyrt oss med en ringeklokke, og den som var framme og styrte, kunne ringe forskjellige signaler til den som satt bak ved motoren; som full fart, sakte, stopp og start. Dette fungerte som regel bra. «El Sembrador» var 14 meter lang, og 2 ½ meter bred, noe som gjorde at den gled fint fram i vannet, selv med bare en 12hp utenbordsmotor. Men den var ganske vinglete, og det ble mye bevegelse i båten.

Vi var godt lastet da vi la ut fra Borja. Som jeg skrev i innlegget fra båtbygging i Yurimaguas, bestod båten av et lite førerhus, et ganske stort oppholdsrom og bakerst et lagerrom for bensin og diverse, foruten motoren som var skrudd på helt bakerst. I oppholdsrommet var det fastspikrede benker på begge sider som var såpass brede at vi kunne sove på dem. Helt bakerst i dette rommet hadde jeg bygd opp små senger med kanter for Maino og Lewi, en på hver side. Forrest i rommet var det på den ene siden en kjøkkenbenk og på motsatt side plass til kjøleskap og komfyr. Fra Bagua Chica hadde vi fraktet med oss kjøleskapet vårt og komfyren med stekeovn, alt parafindrevet. De ble installert i Borja og behørig sikret. Vi hadde også med oss 5 tønner bensin og en tønne med parafin.  Mellom benkene plasserte vi kjøkkenbordet som opprinnelig kom fra Norge. Da var det så vidt plass på hver side til å åle seg forbi når vi skulle bak i båten. Bak i lagerrommet og under benkene plasserte vi sekker med ris, mel og bønner og kasser med hermetikk. Det var ingen butikker eller bensinstasjoner i det området vi skulle reise. Derfor hadde vi forberedt oss godt til den lange turen. Brød var Gro vant til å bake selv helt fra vi kom til Peru. Vi regnet med å få kjøpt fisk og kjøtt av vilt og høns, foruten bananer, maniok og frukt underveis.

El Sembrador skimtes på den andre siden av elva. Nærmest: typisk åre og kano.

Det var blitt langt utpå dagen før vi kom av sted fra Borja. Vi nådde ikke Morona den dagen. Det ble etter hvert så sent at vi måtte stoppe et sted i Marañon for å lage til kveldsmat før det ble mørkt. Turen nedover gikk greit på tross av flere spennende øyeblikk. I kveldingen la vi til ved en sving i elva der strømmen ikke var så stri. Vi bandt oss godt fast i et tre, og fikk lagd oss mat mens det enda var lyst. Sola går ned i 6 – 6.30 tiden, og da er det bare en kort skumringsstund før det blir helt mørkt. Vi hadde så vidt fått i oss maten da det begynte å mørkne. Vi ble plutselig invadert av en utrolig mengde mygg! I Borja hadde det ikke vært
særlig med mygg, og jeg opplevde heller ingen slike mengder da vi overnattet i «El Sembrador» på turen fra Yurimaguas til Borja. Det var myggnett i vinduene, men myggen kom inn gjennom alle mulige sprekker. Dørene var heller ikke tette. Før vi fikk sukk for oss, vrimlet det av mygg over alt.

Invasjon av mygg – første overnatting

I Morona hadde jeg erfart på min tidligere tur at det ikke var mygg på kvelden. I Borja hadde noen nevnt at det var mye mygg langs Marañon. Det førte til at vi kjøpte med oss et tynt tøy som brukes til myggnett og henges opp over sengene om natten. Den gangen fikk man sjelden tak i ferdigsydde myggnett. Vi hadde tatt med symaskinenen vår, en moderne maskin som også kunne brukes uten strøm.

Den stod i førerhuset på motsatt side av ratt og plass for styrmann. Vi
smurte oss inn med myggolje, før Gro satte seg ved maskinen som var på et bord og koblet til trå-lemmen under. På rekordtid ble det sydd myggnett i lyset fra parafinlampa mens myggen suste rundt hodene
våre. Først ble nettene til barnas senger ferdige. Den unge gutten som var med oss som motorist, hadde i mellomtiden vært ute og hentet pinner som nettene kunne festes til. Tau hadde vi, og Gro sydde løkker på hver kortside som pinnene ble tredd gjennom. Til slutt var også våre nett ferdige og kunne henges opp. Det var blitt sent, og vi var veldig trøtte etter en begivenhetsrik og spennende dag. Det var deilig å slippe unna myggen og slappe av i senga under nettet. Selv om senga bare var en benk med en heller tynn madrass av skumgummi oppå, sovnet vi fort til lydene fra jungelnatten og småstein som strømmen førte med seg under båten. Motoristen la seg til å sove på sin tynne madrass og under eget myggnett der han lå på gulvet i førerhuset.

Jeg syntes vi nettopp hadde sovnet, da jeg våknet opp til sola som skinte inn i båten neste morgen. Myggen var forsvunnet. Vi kunne i fred og ro spise vår frokost før vi satte av sted videre nedover elva. Nå var vi på stillere vann. Steinbankene og den sterke strømmen ble til en stillere og bredere elv med sand- og leirbanker i innersvingene, og noe sterkere strøm der vannet stadig gravde seg inn i yttersvingene. Det dannes
mange øyer etter hvert som elva i årenes løp har skiftet retning. Noen svinger blir kuttet rett over og danner en innsjø som etter hvert vokser igjen. Det tok ikke lang tid før vi var ved munningen av Morona.

Men vi måtte reise et stykke videre nedover Marañon til militærforlegningen Barranca. Hele dette området med elvene Morona og Pastaza og Marañon ned til Barranca er militært område på grunn av stadige grensetvister med Equador. Dette fortalte de oss da vi stanset
ved militær forlegningen i Pinglo på vestsiden av Manseriche fallene. Det var ingen problemer med å få tillatelsen til å reise i området. Kommandanten i Barranca stilte en del spørsmål, så på våre dokumenter og ønsket oss god reise. Vi satte raskt kursen vestover elva igjen. På strekningen motstrøms til Puerto America ved munningen av Morona kjørte vi forbi flere små landsbyer. Disse stedene ville vi besøke senere.

I Puerto America

Godt utpå ettermiddagen var vi igjen ved munningen av Morona. Vi svingte inn i den smalere elven med ganske klart vann. Puerto America kom til syne med en gang vi kom inn i Morona. Vi gikk opp på elvekanten, og snart samlet det seg noen barn. Jeg begynte å spille
på trekkspillet. Folk strømmet til for å se hva dette var. Etter en liten
sangstund kom vi i prat med folk. Alle var nysgjerrige på denne hvite familien som besøkte landsbyen. Flere kjente meg igjen fra da jeg besøkte stedet med en liten handelsbåt tidligere på året. Vi ble innbudt til å ha møte både på skolen og i patronens store hus med palmetak. Patronen som regnet seg som sjef, eide alle kyrne som beitet på de store gressmarkene som vi skimtet mellom trærne bakenfor landsbyen. Så å si alle hus i landsbyene vi kjørt forbi, er bygd på påler med vegger av palmebord og tak flettet av palmeblad. Det er bare skolene og som her i Puerto America, kommunehuset som har bølgeblikk. Det er mye varmere under et bølgeblikktak, men det holder mye lengre enn palmetakene som må skiftes ut etter noen år.

Vi ble noen dager i Puerto America, som er den største landsbyen i kommunen Morona. Kommunekontoret med ordføreren holdt til her. Vi ble kjent med ham og fikk mange opplysninger om Morona og dens innbyggere. Han sa at det med vår båt og motor ville ta fem dager å reise direkte opp til grensen til Equador der det er en militærforlegning. De to første dagsreisene langs elva bodde det for det meste spansktalende mestiser. Deretter ville vi komme til indianernes områder, først
shapraene, deretter huambisa indianere og lengst opp mot grensen til Equador, bor achuar indianere. Han fortalte videre at de fleste indianerne fortsatt bodde innover i Moronas mange bielver.

Møte i skolestua i Puerto America i november 1969

Vi besøkte alle hus i Puerto America, samtalte med folk og delte ut traktater og bibeldeler til dem som kunne lese. Det hadde vært skole (en klasse for alle fra 1.til 5.kl.) i landsbyen i flere år, noe som gjorde at
mange mestret lesekunsten. Det ble innbudt til møter hver kveld, og mange kom for å høre evangeliet om Jesus forkynt på en enkel måte. Barna lærte seg fort noen av korene. Vi hørte dem synge når de kom fra skolen på ettermiddagen. På et friluftsmøte, begynte folk plutselig å le mens jeg talte. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde sagt noe morsomt. Folk pekte på trekkspillet som stod ved siden av meg. Der stod en hund med løftet ben og bløtte ned hjørnet på trekkspillet! Vi fikk jagd hunden av
sted. Folk roet seg, og møtet kunne fortsette. Vi vet at det som ble sådd ut av Guds Ord ved dette første besøket i Puerto America, har båret frukt. Blant annet er noen av barna som for første gang hørte evangeliet forkynt den gangen, med i menigheter både der og andre steder i dag.

Besøk i landsbyer i nedre del av Morona

Men vi måtte bryte opp og komme oss videre oppover Morona. Elva flyter stille og rolig der den slynger seg fram gjennom jungelen i sving etter sving. Det kunne noe ganger virke som vi kjørte rundt i ring. Vi la til ved de fleste hus og små landsbyer på veien oppover. Noen familier bor helt alene i en åpning i skogen som de har hogd ut. Her har de sine bananplanter, små åkrer med maniok, søtpoteter og kanskje en liten
flekk med bønner. Som regel har de noen høner og en gris eller to. Jakt og fiske er en del av hverdagen, og dermed er de selvforsynte med mat. Det kan være en eller to-tre timer å ro i kano til nærmeste nabo. Svært få hadde motorer på denne tiden, men de fleste har et haglgevær. For det meste var det små landsbyer med fra tre hus og flere. Har landsbyen ti hus eller mer, regnes den som en stor landsby. Vi fant ut at det ofte var flere hus innover enn det vi så fra elva. På en del steder der vi stoppet for å ha møte, ble vi overrasket over at det kom så mange. Hvor kom de fra? Vi hadde bare sett to – tre hus! Mange bor innover i skogen ved en liten sjø eller en bekk og er helt usynlige fra elva.

Vanlig framkomstmiddel på små og store elver i jungelen. Hele familien i kano.

I denne nedre delen av Morona, hendte det da vi la til at folk først spurte om vi solgte brennevin. Det var gjerne det handelsmennene begynte sitt salg med. Noen ganger fikk vi spørsmål om vi solgte såkorn siden båten hadde sitt navn «El Sembrador» (såmannen) malt på siden. Det gav en god åpning for å fortelle om såkornet – Guds Ord. Mange hørte dette Ordet for første gang på denne reisen. De som kunne lese, tok imot traktater og bibeldeler med åpne armer. Vi solgte også for en subsidiert
pris Nye Testamenter og Bibler til mange i løpet av reisen. Det ble mest byttehandel mot fisk og høner da folk hadde lite kontanter, og vi trengte maten vi kunne få kjøpt eller byttet til oss.

Copal og Pincha Cocha

I landsbyen Copal stoppet vi over et par netter. Det var en litt større
landsby som hadde en patron. Landsbyen ligger ved utløpet til en liten bielv med samme navn. Patronene har som regel beitemarker med kyr, egen båt med motor, en liten forretning og folk som jobber for ham. De fleste patroner driver også med tømmerhogst. Ved høyvann manøvrerer
de tømmeret ut til elva. Da kommer det taubåter fra Iquitos for å slepe det nedover Marañon og videre på Amazonas til byen der det blir solgt. For patronen er mye penger å tjene på hogsten, særlig når arbeiderne får en luselønn og nærmest kan regnes som slaver. Han selger dyrt alt han har i butikken. Folk setter seg i gjeld og må jobbe for patronen som sørger for at de vanskelig blir fri fra gjelden og avhengigheten av patronen. Det er ofte også nærmest fri flyt av billig sukkerrørsbrennevin. Det var trist å oppdage denne avhengigheten, utnyttelsen og fattigdommen som dette patronsystemet førte med seg for folk i
jungelen. Med årene har det heldigvis blitt mindre av dette systemet. Folk har blitt mer opplyste med tiden, kontakten med omverdenen bedre, og de kjenner bedre til hvilke priser som er reelle. En del har også blitt frelst og sluttet med brennevin. Dessuten er det med årene lite igjen av verdifullt tømmer som før ble tatt ut i stor stil, som mahogni og
sedertrær. Sammen med kvegdrift var det patronenes viktigste inntektskilde.

Vi har lagt til ved en liten husklynge i Morona. Fra elva ser vi bare stien innover.

Patronen i Copal hadde en stor familie med voksne barn som selv hadde familier. Han hadde i alle fall to koner. Han ble begeistret da vi kom til landsbyen. Han holdt på å forberede en skikkelig fest og innbød oss til å være med. Dette forsto vi var en årlig fest i anledning av en katolsk høytid. Vi ble også ganske fort klar over at det ikke var mye religiøst eller kristent over festen. Nærmeste katolske kirke ligger i San Lorenzo i Marañon et par dagsreiser fra Copal. Likevel kjente mange av mestisene til de katolske høytidene om ikke så mye mer. Det gav en god anledning til fest med god mat og rikelig inntak av alkohol. Hele landsbyen er med på denne festen. I lang tid hadde patronen hatt folk ute på jakt. Han viste meg en mengde røkt villsvinkjøtt og flere levende store skilpadder både fra land og vann.
Det var gjort i stand mange store krukker med «masatto» som lages av
maniok. Røttene kokes og stampes til det blir som en grøt. Deretter tygger kvinnene en del av denne massen og spytter den tilbake i gryta for at gjæringsprosessen skal starte. Alt blandes godt inn i massen og fylles i store leirkrukker. Krukkene setters under det opphøyde bambusgulvet og dekkes til med bananblader. Etter 3-5 dager blir masattoen meget sterk. Da blandes den med vann fra elva og serveres som drikke. Når masattoen er fersk, serveres den som vanlig tørstedrikk som også små barn drikker. Den blir sterkere dess lengre den står og gjærer. Etter patronens mening lå alt til rette for en flott fest.

En familie samlet ved elvebredden. Elva er et sentralt sted for folk.

Vi avslo så høflig vi kunne innbydelsen hans. Festen skulle ikke begynne før kvelden etter. Da vi nevnte at vi gjerne kom opp til ham samme kveld for et møte med bibelundervisning og sang, ønsket han oss velkommen. Han sendte noen med beskjed om samlingen til alle i landsbyen. Det gav oss tid til å spise kveldsmat og forberede oss litt før vi igjen bega oss opp til patronens store hus. Da det mørknet strømmet folk inn i huset. Vi hadde bare sett noen få hus, men til vår forundring var vi 50 -60 personer samlet da møtet kunne begynne. Det var første gangen for de fleste av tilhørerne at de hørte evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Alle viste stor begeistring for trekkspillmusikken og sangen. Barna og
de unge stemte snart med i noen kor som vi lærte dem. En av patronens sønner ba om forbønn. Vi hadde en samtale med ham da de fleste hadde gått hjem og ba for ham. Han var den første vi fikk be for på denne reisen.

Etter noen korte stopp ved et par husklynger kom vi fram til landsbyen Pincha Cocha der vi ble et par dager. Også her bodde det en patron. Han regnet seg som patron for shapra indianerne. Han husket meg igjen fra mitt tidligere besøk. Huset hans lå fint til oppe på en høyde. Det var omgitt av store beitemarker med mange kyr. Bak huset lå den en liten innsjø som var rik på fisk. Hyttene til arbeiderne lå for seg selv litt lenger nedover elva. Han hadde også en liten forretning der folk i området kunne kjøpe en del varer sliksom lommelykter, batterier, såpe, sytråd og tøy, sukker og brennevin. Det var også salg av patroner til haglgeværene og fiskeredskap foruten parafin og fyrstikker. Shapraene kom som regel hit for å handle. Samtidig solgte de villsvin- og jaguarskinn (som det noe senere ble forbudt å handle med) og tømmer til patronen som alltid kom gunstig ut av handelen disse årene.

Vi ble vel mottatt både av patronen og de andre i landsbyen. Vi fikk bruke skolestua til møter. Folk var på arbeid på patronens eller egne åkrer på dagen, men på kvelden kom de fleste til møtene. Folk hørte godt etter også her i Pincha, og det var god etterspørsel etter bibeldelene og traktatene. De som ikke kunne lese selv, sa at barna kunne lese for dem. Noe som skjedde ofte. Vi hadde et par fine dager i Pincha Cocha der vi også fikk påfyll av fersk fisk, bananer og maniok. Som befolkningen i jungelen gjorde, brukte vi også manioken til middagsmaten. For oss ble det en god erstatning for potet som ikke trives i regnskogens fuktige og varme klima.

Neste stopp på reisen oppover Morona er Shoroya Cocha hos Shapra indianerne. Det forteller vi om i neste kapittel av bloggen. Da blir det også litt om det daglige livet om bord i båten og «kampen» mot mosquito (knott).