Kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”, mens kapitlene 30,31 og 33,34 står på kategorien “TIGRE PLAYA”. Kapittel 32 står nederst på kategorien “Indianerne inviterer oss”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
ANKOMST YURIMAGUAS
Vi avsluttet det forrige kapitlet «Reisen videre på elvene Marañon og Pastaza» med ankomsten til jungelbyen Yurimaguas den 12.desember 1969. Byen ligger to dagsreiser oppover elven Huallaga fra der den munner ut i Marañon. Med speedbåt tar det bare én dag.
Samme ettermiddag før det mørknet hentet John posten vår hos misjonærene Elliot. Til våre foreldre skrev vi svar med en gang. Neste dag gikk vi tidlig til postkontoret med brevene. Der ventet det oss flere brev hjemmefra, noen rekommanderte, og noen pakker, – stor glede!
FØRJULSDAGER I YURIMAGUAS
Dagene fram mot julaften gikk som en røyk. Mange ting skulle ordnes og mye skulle handles. – Ikke bare gaver og litt ekstra godt i julen, men matvarer og annet som måtte kjøpes inn med tanke på at det ville bli nærmere tre måneder til neste tur til sivilisasjonen. Vi handlet også en god del medisiner, både for eget bruk og for å hjelpe andre.
Denne reisen ble en øyeåpner for det store behovet for helsearbeid blant
befolkningen i distriktet.
Jeg oppsummerte i et brev hjem fra båtloggen at vi hadde kjørt 153 timer
med båten siden vi la ut fra Borja; dvs. 19 dager, regnet 8 timers kjøring
dagen. Men timene var i virkeligheten spredd ut på mange dager i løpet av de ukene vi var på reisen. Vi brukte 1200 liter bensin på turen.
Etter prisen den gang ble det 700 kroner da literen kostet 58 øre. Vi hadde vært i båten i 8 uker og hatt 35 møter, foruten at vi på flere steder bare delte ut traktater, hjalp syke og samtalte. Mange ble bedt for til frelse, og ikke få syke hadde fått behandling og medisiner.
Vi var spent på om sjekkene fra Salem med tre måneders underhold hadde kommet til postboksen vår i Yurimaguas. Det var de, og vi var glade! Vi fant fort veien til banken hvor vi fikk vekslet inn sjekkene. Det tok litt tid siden vi ikke var kjent i banken der. Flytting måtte vi også melde, foruten noen andre dokumenter som måtte ordnes vedrørende oppholds- og arbeidstillatelse på vårt nye bosted i landsbyen Tigre Playa i provinsen Alto Amazonas i Loreto fylket.
I Yurimaguas var det mange små butikker med matvarer av forskjellig slag. Det fantes få andre butikker, men det holdt lenge til vårt behov. Matvarer som tørrvarer og hermetikk, noen toalettartikler, parafin til lys, kjøleskap og komfyr, foruten bensin og olje til båtmotoren var det viktigste. Tenk, her fantes melkepulver og ost fra Holland, smør fra New Zealand og havregryn fra USA, alt på boks! – Og ja, vi kunne nesten ikke tror våre egne øyne da vi fant Stabburets kjøttboller fra Norge! Loreto hadde en spesiell avtale om tollfrihet på slike varer fra utlandet, som også inkluderte båtmotorer. Denne hermetikken fantes ikke andre steder i Peru enn i Loreto.
Vi kjøpte også medisiner, så mye som vi syntes vi hadde råd til. Av misjonærene Elliot fikk vi sprøyter og utstyr til tanntrekking, noe vi aldri kom i gang med – heldigvis! Sjekkene fra familie og venner i Norge kom godt med til kjøp av julegaver. Det ble pakker til alle også denne julen!
Dessuten hadde foreldrene våre og et par venner sendt pakker med en norsk lastebåt til Lima. Misjonærene Lindgrens videresendte det derfra. Det var ekstra stor stas med gaver og godsaker direkte fra Norge.
Klærne tørket som regel raskt på taket. Ved regn ble de hengt oppunder taket i lasterommet bakerst i båten.
JULAFTEN
Da julaften opprant, like varm og fuktig som dagene før jul, var det vanlig travelhet i havneområdet. Det var ganske så gjørmete etter noen
kraftige regnskurer de siste par dagene. De fleste gikk barbente, men så vante som de var, kom de seg dit de skulle i leira. Noen av kvinnene bar på bører med skittentøy som skulle vaskes i elva. De minste barna fulgte tett på mødrene. De passet på å få seg et forfriskende bad i elva mens mor vasket. Hos oss var det også klesvask i elva. Den foregikk i baljer ved båtripa. Klærne ble hengt til tørk på snorer på taket der det for øvrig var tomtønner og en kasse med diverse saker. Men vasken vår gjorde jeg unna et par dager før julaften.
Sola skinte fra skyfri himmel over elva Huallaga. Vanndråpene blinket i solskinnet på bladverket i skogen på den andre siden av elva. Der så det fredfullt og vakkert ut i motsetning til leira, de små falleferdige palmehyttene og alle menneskene på «vår» side av elva. Selve byen ligger på en høyde over elva. Den så vi ikke mye av fra båten, bare noen av de nærmeste bygningene. Jeg vendte blikket fra utsiden, og så meg rundt i båten. Det var enda tidlig og litt tid til å mimre før frokosten skulle på bordet.
Tenk at dette var vår andre jul i båt siden vi reiste fra Norge! Den
første feiret vi julen 1966 om bord i lastebåten «Margrethe Bakke» fra Haugesund mens den i sakte fart passerte gjennom Panamakanalen. Der nøt vi deilig norsk julemat og vakre omgivelser, både om bord i båten og utenfor der palmer og trær langs kanalen og sjøen lå opplyst. Ikke mange fellestrekk mellom den julen og der vi nå var! Men vi oppholdt oss også nå – julen 1969 i en båt med vann under kjølen!
Vi fikk et lite juletre av plast da vi reiste fra Norge. Det satte vi på kommoden i lugaren da stormen stilnet, og vi seilte inn i roligere farvann i Karibien med kurs forPanamakanalen. Nå hang det samme treet i en liten snor oppunder taket. Vår lille båt rullet i vannet bare noen beveget seg i den. Dermed var det ingen annen løsning enn å ha treet hengende over bordet. Bordet var pyntet med en juleduk, og noen julekort hang som dekorasjon over vinduene. Men likevel, – det var jul, og vi gledet oss.
Etter frokost måtte høna ribbes før den ble satt i ovnen. Den skulle bli vår
julemiddag. Mange ting skulle forberedes til vår første julaften i jungelen.
Det var bare å sette i gang!
Lewi og jeg i båten julaften 1969. Juletreet henger i taket og juleduken er på plass på bordet. Styrhuset der Maino sitter på gulvet, synes bak oss. -Til høyre vår parafin-komfyr.
Timene fram til middag gikk som en røyk. Det begynte å lukte godt i båten av høna i ovnen. Duften av nystekt brød lå også i luften. Etter et avkjølende bad i elva, tok vi på oss våre beste klær. Det var høytid da John leste de velkjente versene fra Lukas om Frelserens fødsel i Betlehem. Bordbønnen ble en takkebønn for frelse og evig liv i
Jesus. Tenk at vi som en liten familie fikk ta del i feiringen i vår lille båt på en elv i Amazonas! Middagen kom på bordet, og vi koste oss med
god mat. Helstekt høne med søtpoteter, ris og grønsaker med fruktsalat til dessert smakte helt herlig! Brus og cola fikk vi tak i her i Yurimaguas.
Litt julegodt også, i tillegg til det som kom fra Norge. Nei, vi manglet i
sannhet ingenting!
Da bordet var ryddet, kom gavene fram. Stor glede over små gaver! Kan
ikke bli bedre! Vår gave til hverandre, en nyinnkjøpt batteridrevet radio, – vår gamle ble stjålet da vi skulle flytte fra Bagua – sendte ut av eteren
julesanger fra den kristne stasjonen «Voice of the Andes» i Quito, Ecuador. Det hjalp godt på julestemningen! Vi sang noen norske julesanger sammen før vi koste oss med kaffe og søtsaker, – og lesestoff fra Norge i lyset fra parafinlampen. Maino og Lewi lekte en stund med sine gaver, men sovnet snart. Det gikk ikke så lenge før søvnen overmannet oss også. Vår andre julaften i båt gikk over i natt mens himmelen over oss lyste med myriader av stjerner.
FØRSTE JULEDAG
Vi våknet tidlig av liv og røre i havna. Det minnet ikke mye om stillheten
og høytiden i Norge juledagen. Men det var vi for så vidt blitt vant til etter to julefeiringer i Peru. Den første i Tarma, den andre i Bagua og nå vår tredje jul i Peru. Vi gledet oss til dagen med gudstjeneste i den eneste evangeliske kirken i Yurimaguas. Byen har vokst veldig siden den gang, og nå er det mange menigheter der, bl.a. en, “Casa de Oración” som utflyttede venner fra vår kirke i Saramiriza har vært med på å danne.
«Sala Evangelica» var en stor, enkel kirke midt i byen. John ble kjent med den og misjonærene Elliot fra USA og et yngremisjonærpar fra England da han var i Yurimaguas for å bygge vår enkle husbåt.
Da John var innom dem for å hente poste, visste de at vi var kommet fra reisen vår, og de kom på besøk til båten. De så ved selvsyn den begrensede plassen vi hadde der, – ikke minst for barna. Vi fikk innbydelse til å besøke dem når vi hadde mulighet. De inviterte oss også
til middag hos dem 1. Juledag. For øvrig den eneste juledagen som feires i Peru.
Vi fikk god kontakt med misjonærene Elliot. Herbert Elliot var bror til
Jim Elliot, en av de fem misjonærene som ble drept av auca indianerne i Ecuador i 1956. De var så gjestfrie og hjelpsomme at vi ble helt overveldet. Jeg skriver i et brev hjem den 29.12, dagen før vi skulle sette kurs for Tigre Playa: «I julen har vært mye oppe hos de to misjonærparene som bor her. De har bedt oss opp til dem flere ganger, både til middag og kvelds. Juledagen og nå søndag var vi hos dem hele dagen etter møtet i menigheten. Det har vært herlig for Maino og Lewi å løpe og leke i den store hagen, men også deilig for oss å være i skikkelig hus igjen. Ikke minst blir det veldig varmt i båten under blikktaket. Hverken Elliot eller det andre misjonærparet har barn. De er
begeistret for barna våre og vet ikke hva godt de skal gjøre for dem.»
 |
 |
 |
 |
Øverst: Den katolske kirken ved torget i Yurimaguas. Byen ble tidlig et viktig senter med kloster og skole da spanjolene kom til Peru. Interiør fra husbåten, tatt forfra med vårt parafindrevne kjøleskap til venstre ved åpningen til lageret. Her skimtes også juletreet hengende i taket. Nederst: Fra havna i Yurimaguas og kart av nord-Peru med Yurimaguas nederst til høyre på kartet.
AVREISE
Den nestsiste dagen av desember var vi ferdige til avreise fraYurimaguas. Det hadde vært mye å gjøre disse to ukene, men det ble også tid til
hvile. Ikke minst var timene vi tilbrakte i hjemmet til misjonærene Elliot av stor betydning for oss. Vi fikk tid til å lese, samtale med våre nye venner og nyte av den store hagen med appelsin- og mangotrær. Alle kasser og sekker med matvarer som hermetikk, mel, ris, sukker og
mye annet fant sin plass under sengebenkene og i lagerrommet bakerst. Der stod også flere tønner med drivstoff, olje og parafin. Det ble trangt om plassen, men om tre dager regnet vi med å være framme på Tigre Playa. Da skulle alt lastes av og plasseres i vår nyinnkjøpte palmehytte og i et lite lagerskur.
Vi gledet oss til å komme fram og begynne arbeidet i landsbyen vi hadde
utsett som base for arbeidet blant folket som bodde langs elvene i denne delen av Amazonas. I brev hjem skriver jeg: «Vi ser fram til å ta fatt på arbeidet, og vi er glade over å kunne regne med deres forbønner. Det blir nok motstand i åndeverden når vi begynner å forkynne Evangeliet i landsbyer som ikke kjenner Guds Ord og Jesus som frelseren.» Jeg skriver videre i dette siste brevet før avreisen: «Vi har ikke hørt noe mer fra Liv Haug og Edith Aateigen siden det forrige brevet vi fikk fra dem i Bagua. Tenk om de kunne komme til sommeren! Vi regner med
hjemreise i mars 1971, om vel et år. Da blir det nesten 4 ½ år siden vi reiste fra Norge. Ja, det går fort til det! Vi hører sikkert fra dem etter hvert. Kanskje neste gang vi får post. Misjonærene Elliot har nøkkelen til vår postboks og vil sende oss post når det blir en mulighet.»
Tidlig på formiddagen den 30.12. 1969 startet John motoren, og vi satte
kursen nedstrøms Huallaga elven. Det tok en dag til Lagunas ikke langt fra munningen av Huallaga. Etter overnatting der, gikk ferden vestover, oppstrøms Marañon. Vi passerte landsbyer og små
husklynger langs elva, videre forbi munningen av Pastaza og landsbyen San Lorenzo. På reisens tredje dag nådde vi Barranca, militærforlegningen der vi måtte vise våre dokumenter. Det gikk greit. Vi var kjent der nå. Et par timer senere så vi Tigre Playa foran oss på
venstre side av elva. Etter alle ukene på reise på elvene i dette området skulle vi nå slå oss ned i landsbyen som ble utgangspunkt for arbeidet i mange år framover. Da var det blitt 1.januar 1970. Akkurat tre år etter vår ankomst til Peru i 1967!
