Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

På denne kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” er det 6 innlegg eller kapitler: Det første av disse, kp.35 står nederst, deretter følger kapitlene 38, 57, 59, 63 og så øverst dette kapitlet 64. På de ulike kapitlene står det hvilken kategori kapitlene i mellom er plassert. F.eks. på kp.35 står det at kp.36 står nederst på kategorien “Båtliv og reiser”. Kp.65 står i midten av tre innlegg på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Meslinger i huambisa landsbyer

En dag like over nyttår 1980 la en liten kano til ved flåten like utenfor huset vårt på Tigre Playa. Det var en huambisa indianer som hadde rodd i fire dager fra sin landsby, Chingana, langt oppe i Moronaelven.  Han fortalte at landsbyen var rammet av en meslingepidemi. Flere hadde dødd de siste dagene, mens andre lå veldig syke i hyttene sine.  Da de første ble syke, hadde mange av beboerne i landsbyen flyktet inn i skogen av frykt for smitte. De bygde noen enkle hytter der de bodde med hele familien. Men det var allerede for sent for mange. De var allerede smittet. Det hadde gått meslinger i lengre tid i flere landsbyer langs Marañon, og også i de store jungelbyene Iquitos og Yurimaguas. Nesten alle voksne ble veldig syke, og flere av dem og de eldre døde.

Jeg bestemte meg for å reise oppover Morona med det samme. I løpet av et par dager var jeg klar til å reise med husbåten etter å ha pakket den med medisiner og vitaminer, foruten drivstoff og annet som trengtes på en lengre reise. Indianeren som kom med beskjeden, ble med meg i “Alli Shungo”. Kanoen hans hadde vi på slep etter båten. I Puerto America i munningen av Morona stanset vi. Jeg ville gjerne ha med lederen for vennene der, Juan Villegas. Juan hadde hatt meslinger før, slik som jeg også hadde hatt. Derfor kunne han være med på reisen. Han samlet fort sammen det han trengte, og vi reiste videre oppover elva. Vi stanset kort i noen av landsbyene på vei oppover. Men det var først da vi kom til huambisa indianernes område at vi møtte meslingepedimien. Antageligvis var det tømmerhoggere eller handelsreisende fra områder lengre vekk som hadde brakt smitten til disse avsidesliggende landsbyene.

Mange syke og døde i øvre Morona

Da vi kom fram til Chingana, møtte det oss et trist syn. I denne landsbyen var det 20 døde av de 45 – 50 som bodde i landsbyen da jeg besøkte den i fjor. De som døde først var de eldre, og noen av de minste barna. Medisinmannen i landsbyen hadde satt alle på streng diet. Det resulterte i at de ikke fikk i seg nok næring og ble svake. Fra før hadde de liten motstandskraft mot viruset, og dietten gjorde det ikke bedre. En av de overlevende fortalte meg at noen av de yngre hadde spist og drukket som vanlig. Dette i tillegg til at barn og unge i utgangspunktet ikke blir så hardt rammet av meslinger, gjorde at det var flest yngre som overlevde epidemien. De som var igjen i landsbyen, lå uten krefter i hyttene sine. Mange var radmagre og så helt elendige ut. Noen var enda syke av etter-sykdommer som er vanlig ved meslinger. Det samme møtte oss i begge de små nabolandsbyene til Chingana, der det var 9 døde og mange syke.

Ved dødsfall var det tradisjon i noen indianerstammer å rive ned vegger og gulv i huset der den døde hadde bodd. De lot hustaket av palmeblader stå igjen, og begravde da den døde under taket. Senere kunne andre i familien bli begravd under samme tak. Deretter bygget de et nytt hus til den dødes familie. Nå var flere hus tomme i Chingana fordi alle, eller noen av familiemedlemmene var døde, og disse ble begravet der de hadde bodd. Under et av hustakene med gravhauger, la jeg merke til at det lå en radmager hund oppå haugen! Jeg ble fortalt at hundens eier lå begravd der, og hunden nektet å forlate gravhaugen.

Noen av de døde ble lagt i en uthult trestamme eller gammel kano med et lite palmetak over. Der lå de noen måneder før de ble begravet eller lagt ned i store krukker.

Vi ble noen dager i disse landsbyene og behandlet de syke. Meslinger fører ofte med seg komplikasjoner, som lungebetennelse, bronkitt og magesmerter med diare. Vi hadde mye medisiner med oss, og vi oppmuntret dem til å spise og drikke det de hadde av næringsrik mat. Rundt husene spankulerte det høns som spiste insekter og frø, og det var fisk i elva. Mange ville at vi skulle be for dem. De ville også høre mer fra Guds ord. Vi hadde noen fine stunder blant både syke og friske i landsbyen. Det var oppmuntrende å se at mange av de syke kom seg ganske fort. Men det var selvsagt stor sorg i landsbyene over de mange som hadde mistet livet i epidemien.

Samarbeid med helsemyndighetene om vaksinasjon

Før vi satte kursen hjemover, reiste vi nesten opp til grensen mot Ecuador og besøkte flere huambisa landsbyer. Men de fleste av innbyggerne her hadde rømt til skogs for å slippe unna sykdommen.  I landsbyene nedover Marañon stoppet vi for møter og salg av medisiner. Det var mange syke blant shapra indianerne, men ikke meslinger. Vi fikk bekreftet vår mistanke om at det var flere som hadde tuberkulose i disse områdene. I løpet av 1979 var tuberkulose et økende problem i landsbyene i Marañon og i bielvene. Også på Tigre Playa var det noen som hadde tuberkulose. En av de første kvinnene som ble døpt, døde av tuberkulose i slutten av 1979. Det var kommet for langt før vi forstod hvilken sykdom hun hadde. Vi hadde da nylig begynt et samarbeid med helsemyndighetene i Iquitos når det gjaldt tuberkulose og malaria.

Vi sendte spytt- og blodprøver av pasienter vi mistenkte at hadde disse sykdommene, og fikk tabletter for malaria, foruten injeksjoner og tabletter for tuberkulose fra dem. Helsemyndighetene fikk medisinene gjennom Unicef og også etter hvert vaksiner mot meslinger, polio og trippelvaksinen. Det var vaksinene mot meslinger som kom først, både til oss på Tigre Playa og til klinikken nonnene drev i San Lorenzo. Siden var vi også med i programmene for de øvrige vaksinene. De var først og fremst rettet mot barn.

Utover i 1980 fikk vi tilsendt disse vaksinene i kjølebager, med engangssprøyter og registreringsskjemaer fra hospitalet i Iquitos for å hjelpe til med vaksineringen. Under bibeluka i februar, ble nærmere hundre av deltagerne vaksinert. Etterpå vaksinerte vi over hundre fra Tigre Playa, foruten mange fra landsbyer i nabolaget. Alle ble behørig registrert,  og skjemaene sendt med rutebåten til helsemyndighetene i Iquitos.

Samtidig med vaksineringen, kom det mange syke fra et par av landsbyene lengre oppover Marañon. De hadde meslinger, og mange av dem var veldig syke av etter-sykdommer. Det var helt fullt i begge «sykestuene», – bambushyttene der de syke tok inn med noen fra familien sin. Vi var vant til at det til tider var veldig travle dager med mange syke, men disse ukene var nok blant toppene.

Med Wycliffe/Jaars fly for å vaksinere 

Wycliffe samarbeidet også med helsemyndighetene om vaksinering. En sykepleier fra klinikken på deres base i Yarina Cocha ble fløyet ut til flere av indianerlandsbyene i området vi arbeidet i. De ba også oss om hjelp til å vaksinere i noen av landsbyene. I midten av mars kom det et fly fra Yarina med flere hundre vaksiner mot meslinger. Vi hadde lovet å hjelpe til med å vaksinere i indianerlandsbyer i bielven Yurapag. Martha og Gro tok et par dagers pause fra skolearbeidet for å gjøre denne jobben.

Gro skriver om den turen: «Utrustet med nesten 500 vaksiner, myggnett, laken og litt klær, drog vi av sted med et av Wycliffes sjøfly. Etter ½ times flyvning med det lille flyet, landet vi på en rett strekning i den smale elven med skogen tett på begge sider. Da kjentes det trygt å være med en trenet jungelpilot! Der vi landet, ventet to unge gutter oss i en liten trebåt med en «pequi»-motor. Vi kjørte ca. en time nedover elva som var full av stryk, steiner og stokker, men heller lite vann. Vi ble forskrekket i det første stryket der vi skrapte bunn. Kanoen, med oss og vårt utstyr veltet på seg, og det kom inn vann. Men det gikk bra, og senere ble vi mer herdet. Et sted måtte vi gå et lite stykke. Der var det veldig grunt med en liten foss som strømmet over steinene.

På de små bildene har vi gått langs bredden og venter på båten som skimtes i bakgrunnen. På det større bildet: Landsbybeboere på elvebredden.

Vi ble godt mottatt i landsbyen. Den lå vakkert til på en høyde like ved fjellene. Mange av innbyggerne stod på elvekanten da vi kom. Vi ble mottatt med flagg, trommer og fløyter da vi kom opp til landsbyen. Det var en overraskende og rørende velkomst.  Vi fikk bo i huset til Pancho. Det var stort og hadde også et ganske stort bord der vaksinering og registrering foregikk. Pancho hadde et par år før vært på Tigre Playa og bedt oss om å besøke dem i Apaga og Yurapag. Både Gunnar og John besøkte landsbyen der og et par nabolandsbyer flere ganger i 1978 og -79. Det var flere som ble frelst og noen også døpt i disse landsbyene. Klokka var nesten halv fem da vi kom fram. Vi begynte å vaksinere med det samme. Før det ble mørkt fikk vi satt hundre vaksiner. Da gikk vi til elva og badet for å kjøle oss ned etter en varm dag. Etterpå serverte de oss fisk, bananer og maniok til kvelds. Vi pratet en stund med en av de andre lederne i landsbyen i lyset fra en parafinlampe, før vi hang opp myggnettene og la oss på de medbrakte luftmadrassene.»

Vekket av lovsang i landsbyen

Gro fortsetter: «Neste morgen våknet vi litt før seks av høylytt sang på awajun språket. Voksne og barn hadde møte i skolestua i grålysningen. De sang så det ljomet med læreren som ledet an. Vi kjente igjen melodiene selv om vi ikke forstod språket. De fleste av mennene og noen av de unge forstod spansk, men det var få som snakket det. Etter frokost var vi ferdige til å fortsette vaksineringen. Barn og voksne strømmet til for å bli vaksinert. Klokka elleve var vi ferdige. Da hadde vi satt 350 vaksiner siden morgenen. I alt ble vel 450 personer vaksinert mens vi var i landsbyen.  Det inkluderte folk fra et par mindre nabolandsbyer.  Vi ble geleidet ned til båten med tromme- og fløytespill. Vannet hadde sunket enda mer, så de fire guttene som nå var med, måtte uti og dra båten over noen grunne steder. På noen steder oppover elva måtte Martha og jeg også ut å gå på de glatte rullesteinene. Ved ettiden kom vi opp til den rette strekningen der flyet kunne lande. Det var et par hus der oppe også. Vi vaksinerte femten personer mens vi ventet på flyet.

Det var piloten Dave som fløy oss til Yurapaga. Nå var det Fred som skulle fly oss hjem igjen, men han måtte en tur til en landsby i øvre Marañon først. Dermed fikk vi en fin flytur i det vakre været. Vi så den nye veien som oljekompaniet hadde bygd fra Saramiriza til Bagua. Det var god utsikt over Saramiriza og til fossefallene Manseriche mellom fjellene ovenfor Borja. Det var en fin og interessant tur som førte til at mange indianere ble vaksinert før meslingepedemien nådde deres landsbyer.»

Meslingepidemien sprer seg – vaksinering flere steder

Meslingene dukket opp på stadig nye steder, men der befolkningen var vaksinert, slapp de fleste unna sykdommen. Wycliffe translators hadde fløyet helsepersonell ute til flere av indianerlandsbyene i bielvene med vaksiner. Mange av disse var det vanskelig å nå med båt. Blant annet vaksinerte de i mange shapra landsbyer i bielver til Morona og blant candoshiene i Pastaza/Rimachi. Gjennom felles innsats fra Wycliffe, nonnene ved klinikken i San Lorenzo og vårt helsearbeid på Tigre Playa ble en stor del av befolkningen i området der vi arbeidet, vaksinert mot meslinger i løpet av disse månedene i 1980.

I mai ble vi bedt om å komme til et par landsbyer øverst i Marañon like nedenfor Manseriche fallene. Vi fikk høre at disse stedene ennå ikke var blitt rammet av epidemien, men var heller ikke blitt vaksinert. Wycliffe, som hadde mange flyvninger i vårt område, kom på vår forespørsel med en ny ladning vaksiner. Det ble Eva og Martha som tok utfordringen denne gangen. De pakket kjølebager og materiale som trengtes i speedbåten for å være borte et par dager på turen opp til Alegria og Borja. De ble godt hjulpet av Mamico, en frelst ung mann fra en awajunlandsby som hjalp oss mye i arbeidet på den tiden. Han kjørte dem trygt opp til Alegria der de vaksinerte hele ettermiddagen. Da de var ferdige der, reiste de videre opp til Borja. Der hadde de et par gode parafinlamper som gav dem lys nok til å vaksinere utover kvelden. Dagen etter kom det også folk fra en landsby i den lille bielven Cangasa og ville bli vaksinert. Ved to-tiden kom de hjem til Tigre Playa, slitne og solbrente, men fornøyde. Befolkningen hadde vist stor takknemlighet for at de kom og vaksinerte også hos dem. Det var ikke alltid slik ved senere vaksineringer ut fra Helsesenteret i Saramiriza. Da var det av ulike grunner mer skepsis mot vaksiner i enkelte landsbyer blant indianerne.

Kp. 62 står øverst på kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kp.64 står på “Mangfoldig misjonsarbeid” ovenfor dette kapittelet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Evangelisering, bibelundervisning og fast virksomhet 1978 – 1980.

Vi var stadig på reisefot disse årene for å besøke landsbyene som lå spredt langs Marañon fra Borja i vest til San Lorenzo og utposter rundt munningen av Pastaza elven i øst. Det var for det meste Rudolf og jeg som reiste, som oftest hver for oss for å nå så mange steder som mulig. Med husbåten Alli Shungo var hele familien av og til med på reisene. Noen av ungdommene og evangelistene besøkte også landsbyer i nærheten av Tigre Playa og San Lorenzo. Mange ble frelst og døpt i disse årene, både i landsbyene langs Marañon og i indianerlandsbyene i elvene Morona, Pastaza, Potro og Cahuapanas. Det var et stort behov for bibelundervisning i de nye vennegruppene.

I november 1978 skriver jeg i et misjonsbrev at det nå er faste møter på 18 steder. På disse stedene var det en leder som samlet de troende til bibellesning, bønn, sang og vitnesbyrd. Lederen var også ny i troen, men viste iver for at de andre i landsbyen skulle oppleve det samme som han og familien hans. Bibelkursene på Tigre Playa gav dem mer forståelse av Guds Ord, samtidig som de leste og studerte Bibelen hjemme. De fleste landsbyene var små, og møtene ble holdt i huset til lederen eller i skolen.  Men i løpet av de følgene årene bygdes det enkle kirker med tak av palmeblad i flere av landsbyene, mens det på noen større steder ble bygd kirker med vegger av sagde bord og tak av bølgeblikk.

Evangeliet går fram midt i motstand og vanskeligheter.

Samtidig med framgang for Evangeliet, opplevde vi motstand av mange slag. I noen landsbyer blant indianerne stod trolldoktoren imot evangeliet. De var redd for å miste sin inntekt og dominans over folket. Enda hendte det at de gamle skikkene med tro på trolldoktorens makt til å kaste sykdom på folk og påfølgende hevnaksjoner, gav seg utslag i fiendskap og drap. Noen oppsøkte igjen trolldoktoren for at han skulle mane ut sykdommene ved å røyke ut de onde åndene med hjemmedyrket tobakk og suging på det syke stedet. Andre falt tilbake i alkoholisme og trakk seg vekk fra fellesskapet i menigheten. Mange av dem tok senere et oppgjør med sitt tidligere liv og kom tilbake til menigheten.

I noen indianerlandsbyer hendte det at unge kvinner tok sitt liv med den giftige planten barbasco, som de vanligvis brukte til fisking i små bekker. Vi ble fortalt at det ikke hadde hendt på flere år, da et par av lederne i en landsby i bielven Achayacu kom til Tigre Playa og fortalte at to kvinner hadde tatt sitt liv i løpet av noen dager og et par andre truet med å gjøre det samme.  Årsaken var at den ene ble giftet bort mot sin vilje, og den andre fordi mannen hennes rømte med en annen kvinne da hun ikke ville akseptere at han skulle ta seg en ny kone. Det var enda vanlig med to og tre koner blant indianerne den gangen. Det var sorg og forvilelse i landsbyen, og de ba oss komme for å gi råd, be og undervise fra Bibelen.

John på vei til besøk i en indianer landsby. Awajun indianere som lytter til Evangeliet på midten av 1970-tallet.

Jeg pakket myggnettet, luftmadrassen og litt klær i den vanntette sekken og gjorde ferdig motor og bensin til den lange reisen oppover denne bielven som munner ut like ovenfor Tigre Playa. Tidlig neste morgen reiste jeg og en medarbeider opp til landsbyen. Etter tre dager i bønn og faste sammen med de troende på stedet, var det som en mørk og tung sky løftet seg opp og forsvant. Atmosfæren ble helt forandret. Guds kraft og lys virket til omvendelse og full overgivelse til Jesus for mange i denne awajun landsbyen. Mange familier ble forsonet,  og det ble slutt på selvmordene i Achayacu.

Dessverre fikk vi og vennene også møte motstand fra prest og nonner i den katolske kirken i San Lorenzo.  I noen av landsbyene, spesielt i nærheten av San Lorenzo ble de nye troende fortalt at barna deres ikke fikk gå på skolen, studere videre eller få jobb dersom de ble evangeliske. Etter det vennene fortalte oss, ble folk i landsbyene bedt om å jage oss med kjepper når vi kom på besøk. Det ble sagt at vi forkynte vranglære. Folk visste ikke helt hva de skulle tro, og noen trakk seg tilbake fra møtene en tid.  Men vi ble aldri jaget fra noe sted verken med kjepp eller på annen måte!

Vi visste at det var trosfrihet i Peru, og at dette de fikk fortalt om skolegang og jobb ikke stemte. På neste tur til Iquitos kjøpte jeg en bok utgitt av Undervisningsdepartementet med lover og regler vedrørende undervisningssystemet fra barneskolen og opp til universitetet.  Der fant vi svart på hvitt at alle uansett tro hadde rett til utdannelse. Det stod til og med de som ikke var katolske, om ønskelig kunne få fritak eller få undervisning i sin tro av en lærer eller prest fra sin kirke de par timene i uka det var opplæring i den katolske læren, som var statens offisielle kirke.

Jeg vet ikke hvordan dette fungerer i dag, men slik var det da.  Vi tok kopier av sidene om dette og delte ut til lærere og foreldre på de aktuelle stedene. På denne tiden fikk den katolske kirken i San Lorenzo forsterkning av noen colombianske nonner som et par år reiste mye til landsbyene langs Marañon, noe de ikke hadde brydd seg om tidligere. Det ble lite ute av deres forsøk på å danne katolske grupper i dette området.  En av de colombianske nonnene som var lærer på deres skole i San Lorenzo, kom til oss en dag og ville kjøpe flere Nye Testamenter i pocketutgave i et mer moderne og lettlest språk enn tidligere oversettelser. Hun hadde vært på møter blant karismatiske katolikker i Lima, og ville at elevene hennes skulle få bedre forståelse av evangeliet.  Hun reiste glad tilbake med en eske med de nye testamentene. Ikke lenge etter hørte vi at hun dessverre var blitt sendt tilbake til Colombia.

Bibeluker på Tigre Playa, i San Lorenzo og i flere andre landsbyer.

Helt fra kirken på Tigre Playa ble innviet våren 1973, hadde vi årlige stevner eller bibeluker på Tigre Playa. Etter et par år arrangerte vi i tillegg en bibeluke i året for dem som tok lederansvar på sine steder. Ganske snart etter at vi kom tilbake i februar 1977, hadde vi en bibeluke for barn og voksne i San Lorenzo. Ettersom arbeidet vokste i San Lorenzo og i landsbyene videre nedover Marañon, samlet de årlige bibelukene der mye folk og ble til stor hjelp og velsignelse for de nyfrelste i dette området. På Tigre Playa måtte vi bygge en ny ganske stor bambushytte i tillegg til den vi hadde fra før, for å få plass til alle som kom. Mange sov også i kirken. Men det ble for mye folk mot slutten av 70-tallet, slik at det i tillegg til lederkursene og bibelukene på Tigre Playa, ble holdt bibeldager i noen av landsbyene dit venner fra nabolandsbyer ble invitert. Det var ikke plass til alle som ville komme på Tigre Playa.

Det største bildet er fra bibeluke og møter i San Lorenzo i 1977, men det andre er fra bibeldager i den første kirken i Saramiriza noen år senere.

Helt fra begynnelsen av hadde vi hjelp til undervisningen på de fleste bibelukene av evangelister, pastorer eller misjonærer fra andre steder i Peru. En av evangelistene som hadde besøkt oss noen ganger, var Luis Alberto Gonzales fra Huancayo.  Han hadde også hjulpet til i misjonsarbeidet i Perene der Gunnar Vervik ble kjent med ham og inviterte ham senere til Tigre Playa.  I januar 1979 underviste jeg på et bibelkurs for ungdommer i Perene invitert av Liv Haug. Da traff jeg igjen Luis Alberto som også underviste på kurset. En ettermiddag vi var nede ved elven og badet sammen med ungdommene, ble sønnen til Luis Alberto og Christina tatt av strømmen og ble borte under vann. Samuel var 12 år og deres eneste barn. Alle var med å lette til det ble mørkt. Først den fjerde dagen ble han funnet omkommet. Det var stor sorg og triste dager for oss alle. Gud gav stor styrke og trøst til Christina og Luis Alberto. De fikk ikke flere barn, men fortsatte i tjenesten fram til dags dato, nå i hjembyen sin. På tross av denne triste hendelsen, ville Luis Alberto besøke jungelen i nord igjen. Senere ble det avtalt at han skulle komme til bibeluka i februar 1980 og være i området i tre måneder.

Det lille bildet viser elven ved Perene ved lavvann, og broa som Liv Haug fikk bygd noen år senere. Det andre bildet er fra et bibelkurs i Perene da Gro også var med og underviste. Her er det prøve!

Bibeluker våren 1980

Gro skriver i et brev senere om det som hendte da tiden for bibeluka i 1980 nærmet seg: «Vi så fram til at Luis Alberto skulle komme for å hjelpe til på bibeluka. Rudolf var enda i Lima der han skulle opereres for brokk.  Jeg var ikke i særlig form etter nok en mageinfeksjon. Dessuten tok skolearbeidet mye tid, selv om Martha også tok noe av min jobb på skolen under bibeluka. Elevene fikk noen timer fri i løpet av de dagene. Eva hadde hendene fulle med syke og vaksinering mot meslinger som vi var blitt bedt om å gjøre av helsemyndighetene. Martha og jeg hjalp til med vaksineringen når vi hadde mulighet til det. Like før bibeluka skulle starte, fikk vi beskjed om at Luis Alberto var blitt syk og måtte utsette reisen til jungelen. Gunnar Vervik som var i Chulucanas den tiden, ville komme isteden. Men det la seg ikke til rette med transport til Tigre Playa, så han kom heller ikke.”

“Folk kom i båter og kanoer fra fjern og nær for å være med på bibeluka. Det var i alt 124 innskrevne fra tre indianerstammer inkludert troende fra de spansktalende landsbyene. Heldigvis hadde vi mye mat, og vennene hadde også med seg tørket kjøtt og fisk, skilpadder, yoka og bananer. Men den store utfordringen for John var alle bibeltimene uten den forventede hjelpen. Eva og jeg trådte til og tok noen timer. Det samme gjorde evangelistene Marcial og Humberto. Lederne fra landsbyene fikk ansvar for å lede og tale på kveldsmøtene. Det ble en herlig bibeluke! Noen ble døpt, og flere ble åndsdøpt i løpet av uka.

Da alle hadde reist hjem til sine steder, kom det et fly fra Wycliffe basen i Yarina der Luis Alberto hadde fått plass. Vi var veldig glad for at han var blitt frisk nok til å komme. Samme dagen kjørte han og John ned til San Lorenzo for å undervise på bibeluka som var tillyst der. Det var 75 deltagere fra San Lorenzo med utposter og mange flere på kveldsmøtene.  John kom hjem etter den uka, mens Luis Alberto ble med pastoren i San Lorenzo, Humberto, til utpostene nedover langs Marañon der de hadde en veldig fin tid.  Senere reiste han sammen med John oppover elva fra Tigre Playa der de hadde bibeldager i noen av landsbyene, også i Puerto America ved munningen av Morona. Glade og takknemlige kom de hjem etter oppmuntrende samlinger på utpostene helt opp til Borja.»

Luis Alberto får skyss med et fly fra Wycliffe da han skal hjem etter besøket i 1980. Rudolf hadde da kommet hjem fra Lima. Dåp på Tigre Playa samme år.

I et brev til misjonssekretær Hans Svartdahl skriver jeg den 3.april -80: «Arbeidet her har vokst mye de siste årene, og vi takker Gud for det Han gjør. Nå er det 24 vennegrupper som har sin egen leder med faste ukentlige møter. Menighetene er ikke store, noen har bare 5-6 døpte, mens de største er på 35- 40 døpte medlemmer. Men mange flere kommer til møtene. Evangelisten Luis Alberto som hjelper oss her noen måneder nå, er til stor velsignelse i arbeidet. Mange har blitt frelst og døpt i løpet av denne tiden. Hittil i år har vi fått døpe 68 venner, slik at det nå er nærmere 300 aktive døpte kristne i dette distriktet. Det er et stort takkeemne. Vi gleder oss over å se at de ledende brødrene viser iver for å vinne andre for Kristus. Vår oppgave går nå mer og mer over til å undervise de nye lederne og evangelistene. Det er et stort behov for undervisning i Guds Ord.»

Rudolf kom hjem fra Lima etter to operasjoner i slutten av mars. Det var stor aktivitet og mye å gjøre på alle områder denne våren, slik det vel egentlig var hele denne perioden. Samtidig med det evangeliske arbeidet var det stor aktivitet og mye jobb både på den norske skolen og ikke minst i helsearbeidet som bare økte for hver dag. Det skriver vi mer om i neste innlegg.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 58 står på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.60 står på “Båtliv og reiser”.

Tilbake på Tigre Playa i mars 1977

På en måte føltes det som vi hadde vært borte lenge da vi installerte oss i huset igjen etter et år i Norge. Men samtidig var det som vi hadde vært der hele tiden. Allerede dagen etter vi kom, begynte Chris Burgdorf og jeg å arbeide med motoren i Alli Shungo. Chris hadde bodd i vårt hus noen uker. Den siste tiden var han alene på Tigre Playa etter at Eva og Rudolf Wilhelm med barna reiste til Norge i januar etter en periode på drøye fire år.  Chris var fra Indiana i USA der han sammen med sin bror og søster drev en ganske stor gård.  Det var mange år siden de hadde hatt dyr på gården, noe som gjorde det mulig for Chris som var ungkar, å følge kallet om å hjelpe misjonærer i vinterhalvåret. Han var først flere vintre hos misjonærer i Amazonas i Brasil, senere ble det flere turer til Peru og Paraguay.

Jeg traff Chris for første gang da han var i Iquitos i 1970 hos amerikanske misjonærer fra Assemblies of God, kirkesamfunnet han tilhørte hjemme i Indiana.  I 1973 kom han på besøk til oss på Tigre Playa sammen med misjonær David Hansen fra Iquitos. Da reiste vi alle tre i speedbåten til candoshi indianerne i Rimachi i Pastaza. Chris var praktisk og tjenestevillig, og var flere ganger på Tigre Playa i årene som fulgte. Denne gangen hadde han hatt med noen reservedeler vi hadde bedt om til motoren i Alli Shungo. Rudolf og misjonær John Tuggy fra Wycliffe hadde gjort en del reparasjoner på motoren høsten 1976. Men dessverre gikk den fortsatt ikke som den skulle.  Det måtte Chris og jeg konstatere etter mange timer og flere dagers arbeid på motoren. Vi gjorde prøveturer, byttet ut deler, skrudde og renset, men motoren lakk olje og kom ikke opp i normal fart.

Etter mange og lange reiser var den 22 år gamle dieselmotoren til Alli Shungo helt utslitt. Den mistet kraften, og hadde vanskeligheter med å komme opp der strømmen ble for sterk. Svart røyk sto ut av eksosrøret, og gjorde den bakre delen av båten helt svart.  Skroget av jern var fortsatt bra med jevnlig vedlikehold, men motoren var det verre med. Ingen tvil om at Alli Shungo nå trengte en ny motor.  Båten hadde en amerikansk dieselmotor. Vi ønsket en ny av samme type for lettere å få den tilpasset i motor- rommet. Chris tilbød seg å ta seg av innkjøp og forsendelse fra USA.  Det tilbudet tok vi imot med takk. Jeg hadde samlet inn penger til motor da vi var i Norge, men det var ikke nok til kjøp, frakt og installasjon av en ny motor. I tiden som fulgte skrev jeg til Rudolf og Salem om saken. Deretter kontaktet vi støttemenigheter og organisasjoner som vi håpet ville støtte et slikt formål. Det ble resultater av flere av henvendelsene, foruten at Rudolf også samlet inn penger til motoren ved besøk til menigheter i Norge.

Besøk til Candoshi landsbyer i Rimachi

Da vi hadde gitt opp å få fart på Alli Shungo, avtalte vi at Chris skulle gjøre undersøkelser om pris og frakt til Iquitos når han kom hjem.  Men før han reiste for å ta fatt på våronna hjemme i Indiana, ville han gjerne besøke våre candoshi venner i Rimachi. De lå på hans hjerte siden han var der første gang. Vi reiste med speedbåten og var noen dager i et par candoshi landsbyer. Mange samlet seg til møtene og fulgte ivrig med på undervisningen. Flere av dem hadde tatt imot troen ved tidligere besøk. Også denne gangen var den noen som gav sitt liv til Jesus. Lærerne og lederne hadde fått undervisning på Wycliffe misjonens base, og flere av dem hadde vært på Bibelkurs anordnet av oss og misjonær John Tuggy på Tigre Playa.  Vi kjørte takknemlige og glade tilbake til Tigre Playa, der vi tok farvel med Chris et par dager etterpå.

Samling til møte og samtale i en Candoshi landsby i Rimachi. Chris og John blir servert apekjøtt med kokte bananer og yoka til middag.

Stor aktivitet og forsterkning i arbeidet

I månedene som fulgte ble det mange reiser i speedbåten til landsbyene både oppover og nedover Marañon. Det var gledelig å se alle som samlet seg til møtene. Noen steder var det bygd små kirker av skogens materialer og palmebladtak. I den større landsbyen San Lorenzo var det stor vekst og nye utposter, og det var en glede å besøke menigheten der for bibeldager og møter. Mange gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin Frelser, og det var dåp på flere steder. Men landsbyene i Morona var det vanskelig å nå uten flodbåten. På Tigre Playa hadde vi ofte langt over hundre på formiddagsmøte og søndagsskolen.  I løpet av få år vokste landsbyen fra 15 hus til 50 hus med mange voksne og barn i hvert hus , – også andre landsbyer langs Marañon vokste mye disse årene under oljeboomens tid.  Dessuten økte tilstrømningen av syke fra nært og fjernt. Det tok ikke lang tid før jeg måtte reise til Iquitos for å kjøpe mer medisiner og førstehjelps materiale på angroutsalgene der. 

Vi gledet oss til forsterkning i arbeidet. Oddbjørg og Gunnar Vervik hadde besøkt oss en måneds tid i august 1974. De kom en tur fra Liv Haug i Perene der de arbeidet den gangen. Nå kom de til en ny periode i Peru i august 1977 for å arbeide sammen med oss på Tigre Playa mens familien Wilhelm var i Norge.  Familien Vervik bodde i huset til Wilhelm helt fram til oktober 1978, og var en stor hjelp i misjonsarbeidet denne tiden.  Vi vil skrive noe mer om arbeidet på Tigre Playa, besøk i landsbyene, bibeluker og kirkebygg i disse årene i et eget innlegg senere.  Resten av dette kapitlet vil konsentrere seg om Alli Shungo og den nye motoren, siden båten var et veldig viktig redskap i arbeidet i de store veiløse jungelområdene.

Gro og Oddbjørg underviser søndagsskolelærere på bibelkurset på Tigre Playa i februar 1978. Oddbjørg må sette sprøyten på candoshi kvinnen mens hun ligger på gulvet utenfor huset da hun hverken ville gå inn i huset eller legge seg på benken på verandaen.

Kjøp av ny motor – frakt til Peru – søknad om tollfrihet

Allerede i juni 1977 var det samlet inn nok penger til motoren og frakten til Houston. Vår misjonskasserer overførte beløpet til Chris Burgdorf som skulle kjøpe motoren. I juli bekrefter Chris at han hadde bestilt motoren, men den hadde tre måneders leveringstid.  Dette var veldig oppmuntrende for oss å høre selv om vi forstod at det enda ville ta sin tid før motoren ville være på plass i Peru.  I slutten av oktober fikk vi brev fra Chris med alle nødvendige dokumenter på kjøpet og forsendelsen av motoren. Han hadde kjøpt med noe verktøy, ekstra batteri og reservedeler som han betalte selv. Dessuten betalte han deler av frakten. Fantastisk med mennesker som gir både tid og penger for å støtte misjonsarbeidet på de forskjellig steder i verden!

Bare noen dager etter at vi fikk brevet med dokumentene, reiste jeg til Iquitos for å søke om tollfrihet. Etter sju år med en venstreorientert militærdiktatur var det et nytt statskupp høsten 1975 av en noe mer høyrerettet militærjunta.  Vi merket ikke så mye forskjell, annet enn at det ble noe lettere å få tak i matvarer og annet vi trengte. Men i byene i Peru var det stadig opptøyer og streiker på grunn av økende priser på alle varer og tjenester.  Jeg fikk tross urolighetene, ordnet alle dokumentene som trengtes til søknaden.  Da jeg leverte søknaden på tollkontoret i Iquitos, lovte de at det ikke skulle ta lang tid før svaret om tollfrihet forelå. De antydet ti dager, og vi håpet det beste.  Motoren ankom Iquitos havn etter å ha blitt fraktet opp hele Amazonas, i slutten av desember 1977 og ble lagret i tollen. Det viste seg at søknaden om tollfrihet likevel måtte sendes til Lima, og i denne turbulente tiden med stadige forandringer så det heller mørkt ut for en snarlig løsning.

I begynnelsen av april 1978 var det familieforøkelse hos familien Vervik. Odd Bjarne ble storebror til Mai Ines. Hun ble født i Iquitos,  dit Oddbjørg reiste i midten av mars. Gunnar reiste ned senere, og strevde blant annet med å få fart på tollfriheten for den nye motoren.  Siden det var jeg som hadde underskrevet søknaden, og mange av dokumentene stod i mitt navn, ble det likevel til at jeg måtte ta turen til Iquitos for å forhandle med tollmyndighetene om en løsning.  Til vår overraskelse tok det da ikke mange dagene før papirene på tollfriheten ble undertegnet av øverste myndighet, og alt var klart til å hente motoren på tollboden. Vi reiste glade hjem til Tigre Playa. Gunnar og jeg måtte så snart som mulig tilbake til Iquitos med Alli Shungo for å installere den nye motoren i flodbåten.

Installasjon av den nye motoren

Den 4.mai 1978 ble Alli Shungo bundet til siden på rutebåten «Alfert» for å fraktes ned til Iquitos. Gunnar Vervik og jeg var med. “Alfert” kom vel fram til havnen i Iquitos etter 3 døgn nedover elva. Vi fikk låne verktøy av den kanadiske misjonæren Molton som bodde like ved havna der vi hadde lagt til.  Gjennom Molton fikk vi kontakt med en kristen mekaniker. Han ble til stor hjelp med forberedelsene og installeringen av den nye motoren. Så kom endelig dagen da motoren ble hentet på tollen, lastet på en lastebil og kjørt ned til havna. Vi hadde leid en kran som heiste opp den gamle motoren av Alli Shungo, og heise den nye motoren på plass i båten. Den nye motoren var litt større, men den gikk så vidt det var ned gjennom hullet i taket. Noe av malingen på motoren ble skrapt opp! Den gamle motoren ble solgt ganske billig til en som installerte den i en ganske stor trebåt for å slepe tømmer.

Den gamle motoren er løftet ut av båten, og den nye heises på plass gjennom hullet i taket.

Nye fester til motoren var sveiset på plass, og stor var lettelsen da motoren gikk rett på boltene.  Vi måtte improvisere litt for å få til koblingen til kontrollene på giret og gassen, men det gikk bra. Den 3.juni prøvekjørte vi sammen med mekanikeren den nye motoren for første gang. Det var spennende! Motoren gikk som en klokke. Men nå måtte båten vaskes grundig. Den fikk også et malingstrøk før vi etter noen finjusteringer var vi ferdige til å ta fatt på den lange turen oppstrøms til Tigre Playa. I den gamle loggboken står det at vi fylte fire tønner diesel i tankene. Vi mente at det var minst to -tre tønner i båten fra før. Tankene tok åtte tønner.

Tilbake til Tigre Playa med Alli Shungo i juni 1978

Sent på kvelden den samme dagen startet vi reisen oppover elva. Vi kjørte ca. seks timer før vi la till for natten. Reisen gikk veldig bra, og vi var fornøyde. Den nye motoren var mye sterkere enn den gamle, så det var ikke noe å si på farten til den sju tonn tunge jernbåten. Vi startet på ny dag da det ble lyst, og kjørte fjorten timer. De neste to dagene kjørte vi sytten timer pr. dag. Den fjerde dagen da vi nærmet oss San Lorenzo, oppdaget vi at det var veldig lite diesel igjen på tanken. Etter målestokken så det ut til å være bare noen gallon igjen! Det var fire – fem timers kjøring igjen til San Lorenzo der det var mulighet for å kjøpe diesel. Gunnar og jeg ba til Gud om hjelp til å nå fram dit og bestemte oss for å kjøre videre så langt vi kom. Vi ventet at motoren ville stoppe hvert øyeblikk, men etter tre timer gikk Gunnar og målte i tanken. Jeg hørte et kraftig: «Halleluja!» fra motorrommet. Gunnar kom gledesstrålende og fortalte at målestokken viste det samme som ved siste måling!  Vi fortsatte å be og kom vel fram til San Lorenzo uten at det tok slutt på drivstoffet.  Vi har ingen naturlig forklaring på dette, men ser på det som et Guds under. Vi fikk kjøpt to tønner diesel av en handelsmann og dro videre det siste stykket til Tigre Playa. Dit kom vi fram litt før midnatt den 7.juni etter drøyt sytti kjøretimer.

Det var godt å ha Alli Shungo i kjørbar stand igjen. Den ble brukt til mange reiser til landsbyene langs Marañon, Morona og nedre del av Pastaza i årene som fulgte. Husbåten var til stor nytte i arbeidet. Da familien Wilhelm flyttet til Industrial ved munningen av Pastaza i mai 1984, ble Alli Shungo til stor hjelp for dem i arbeidet i denne nedre eller østre delen av misjonsfeltet.  Mens vi sommeren 1984 kjøpte flodbåten Doulos av misjonær Molton som hadde brukt den i misjonsarbeidet i landsbyene rundt Iquitos, og nå hadde en ny og større båt til arbeidet der. Da vi i slutten av det samme året, flyttet til Betania ved Saramiriza, ble Doulos til stor nytte i det fortsatte misjonsarbeidet i landsbyene i de øvre delen av Marañon og i Morona.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”, mens kp.58 står nederst på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.

Ny periode på Tigre Playa

Vi reiste fra Norge i slutten av februar, men vi var ikke framme på Tigre Playa før 10.mars. Alt var i orden i og rundt kirken, misjonærboligene og sykestuene selv om det var blitt mange uker siden familien Wilhelm reiste til Norge etter en lang periode i jungelen.  Vår amerikanske venn og mange misjonærers hjelper, Chris Burgdorf hadde gjort en god jobb med å se etter både misjonens hus og båter i denne tiden, men han hadde også hjelp av naboen vår, Marcial Rios. Marcial hadde allerede i lengre tid hjulpet til med praktisk arbeid på misjonens område, og etter hvert også tatt større del i oppgavene i menigheten.  Flere av ungdommene ledet og vitnet, men det var i hovedsak Marcial som talte i møtene i denne tiden ingen av misjonærene var på Tigre Playa.

Marcial Ríos kommer til tro og blir døpt

En av dem som kom til troen i den første tiden på Tigre Playa var Marcial Rios.Han bodde sammen med sin familie i en bambushytte like ovenfor oss. Hytta var i elendig skikk. Taket lekket, og det hadde bare en vegg. Det opphøyde gulvet dekket bare halvparten av hyttas areal. Kona hans, Enriqueta var fra Tigre Playa, mens Marcial kom fra en landsby ved den store elven Ucayali.  Av det han fortalte, forstod jeg at han hadde kommet til Tigre Playa etter å ha jobbet seg fra sted til sted som tømmerhogger. Han var frisk og sterk, men hadde dårlige nerver og lite tiltak. Han og Enriqueta fikk et godt øye til hverandre, og de flyttet snart sammen slik det var vanlig i dette området.

Marcial hadde vært på evangeliske møter på sitt hjemsted, og kjente litt til Guds ord da vi bosatte oss på Tigre Playa. Han begynte å gå på møtene vi hadde i bambushytta vår, og en kveld kom han frem og overgav sitt liv til Jesus. Kona hans kom også på møtene etter hvert.  De var blant de 12 første som ble døpt på Tigre Playa før vi reiste til Norge etter vår første periode etter vel et år på Tigre Playa. Som vi skriver om i tidligere innlegg, var vi først to år i Tarma og deretter et år i Bagua Chica før vi tok opp arbeidet i landsbyene i jungelen nord i Peru.

Marcial på tømmerhogst

Da vi kom tilbake til vår 2.periode, gikk det ikke så lang tid før Marcial reiste for å hogge tømmer for en av “patronene” i dette distriktet. “En patron” er en jordeier som har slått seg ned i jungelen for å drive kvegoppdrett og handel.  Dessverre utnyttet mange av dem de fattige landsbyboerne og indianerne til å jobbe for seg på slavelignende vilkår. Dette kunne foregå så lenge de fleste av disse ikke hadde noen skolegang. Få kunne lese og enda færre regne. “Patronen” bodde i en landsby ikke langt fra Tigre Playa. Nå hadde han samlet en gruppe på 10-12 mann som skulle hogge tømmer for han oppe i en av bielvene. Tømmeret solgte patronen til oppkjøpere som kom med sine båter fra Iquitos og Yurimaguas dit de slepte tømmerflåtene.

Vi hadde sett noen slike tømmerhoggerleirer på vår første tur opp elven Morona. Tømmerhoggerne levde under elendige forhold med dårlig mat og lange arbeidsdager. “Patronen” hadde som regel med store kanner med billig brennevin av sukkerrør. Mange av arbeiderne ble alkoholikere. Enriqueta fortalte oss at Marcial måtte være i denne leiren i seks måneder.  Foreldrene hennes bodde på øya rett ovenfor Tigre Playa. Der hadde hun og Marcial en liten åker med bananer og yoka.  Hun hjalp også til på foreldrenes åker, og fikk en del av det hun og barna trengte fra dem. Ellers hjalp vi dem med litt ris og andre ting mens Marcial var borte.

Endelig kom Marcial hjem. Det viste seg at han ikke hadde penger med hjem, men bare en liten sekk med noen få matvarer som litt ris og sukker. Vi fikk høre at han ikke kunne få mer av “patronen” fordi han fortsatt skyldte penger, og visstnok mer enn da han reiste på tømmerhogsten!  Marcial kunne lese og skrive, men regning var det dårligere med.  Patronen hadde ikke vist han noe regnskap, men sagt at arbeidstøyet, støvlene, såpe, maten han spiste og noen få andre ting han hadde tatt ut, gjorde at han fortsatt hadde gjeld. Marcial jobbet et par dager i uka for misjonen for å få litt kontanter til klær og annet som familien trengte.  Resten av tiden arbeidet han med å rydde skog som tørkes og brennes før det kan settes frø og planter i jorda. Han var ivrig med på møtene hele denne tiden og var også med på besøk til de nærmeste landsbyene. Han strålte når han vitnet om det Jesus hadde gjort i livet hans.

Samtale med “el patron”

Men etter noen måneder hjemme, kom det på nytt beskjed fra patronen at han ville bli hentet om to dager for en ny omgang med tømmerhogst. Han hadde bare å gjøre seg ferdig. Folk hadde stor respekt for denne sjefen da han truet med politi og fengsel om folk ikke adlød.  Den aldri minkende gjelden holdt mange slike som Marcial i lenker i årevis.  Både han og familien ble fortvilet. Vi ble ganske oppbrakt over dette arbeidsforholdet. Jeg tilbød meg å være med Marcial og snakke med «el patron».  Det ble til at vi sammen kjørte opp til denne sjefen. Han kjente meg da vi hadde hatt flere møter i landsbyen og gått rundt for å innby til møte. Han ble tydeligvis overrasket over å se meg der sammen med Marcial.

Vi hilste og pratet litt før jeg kom fram med årsaken til vårt besøk.  Da ble han rasende og mente at dette hadde ikke jeg noe med. Det var en sak mellom han og Marcial. Jeg svarte at om vi ikke kunne snakke om denne saken mellom oss, måtte vi ta den til øvrigheten.  Mannen roet seg ned og kom etter hvert fram med en kladdebok der det var sider med mange navn. Han fant siden som gjaldt Marcial og viste meg. Vi så på det som var ført opp som kjøp. Det var flere ting Marcial ikke kjente igjen. De strøk vi. Dessuten var prisene langt over normale priser på de varene han hadde tatt ut. En annen ting var betalingen for alle de månedene han hadde vært i tjeneste på tømmerhogsten. Den var utrolig lav, men ikke mye å gjøre noe med. Etter en del fram og tilbake, kom vi fram til enighet om et mindre beløp som han mente Marcial fortsatt skyldte. Beløpet var likevel ganske uoverkommelig for den som har lite eller ingenting.

Gjeldfri

Jeg hadde nok kontanter med meg til å betale gjelden med det samme. Men pengene ville han ikke ha. Han ville at Marcial skulle betale tilbake med arbeid!  Etter en del overtalelse tok han imot pengene og strøk gjelden. Vi kunne reise hjem med Marcial som en fri mann. «Men nå skylder jeg deg penger.» sa Marcial da vi gikk i land på Tigre Playa. Jeg beroliget han med at han litt etter litt kunne gjøre forskjellig forefallende arbeid for misjonen og samtidig være hjemme og arbeide på åkeren sin.  Det tok ikke lange tiden før han var gjeldfri.

Marcial benyttet tiden til å hogge noen stokker tømmer for seg selv for å selge, men en morgen var stokkene borte. Det viste seg at «el patron» med sine hjelpere hadde løsnet tømmerflåten og tatt tauene som de var bundet med.   Han påstod at tauene var hans, noe Marcial benektet. Det så ut til å være en hevnaksjon siden han mistet en av sine «slaver».   I årene som fulgte, mistet disse herrene mye av sin makt og innflytelse og flyttet sin virksomhet til de større byene i jungelen.  Dette var dels på grunn av oljekompaniene som tilbød arbeid til en forholdsvis god lønn, og dels på grunn økt kunnskap blant folk ved forbedrede muligheter til skolegang og opplæring for barna i jungelen.

Nytt hus

Marcials hus var fortsatt i dårlig forfatning, og noen særlig forbedring ble det ikke de første årene. Men en kveld barna var alene hjemme, hendte det en ulykke med den åpne lyskilden «lamparinen». Det tok fyr i det knusktørre taket, og snart var hele hytta overtent. Naboer kom til og fikk reddet barna og de få tingene som var i huset, som brant ned på kort tid. Nå gikk vennene i menigheten og naboene sammen om å hjelpe familien til å få opp et nytt hus.  Marcial skaffet hjørnestolper og materialer til gulvet. Han fikk en del hjelp av familie og venner. Alt dette kan hentes i skogen, men det er en stor jobb. Mens de holdt på med det,  fikk vi vite at det var noen lengre ned i landsbyen som ville gi bort et bladtak fra et hus som de ikke brukte. Det var i ganske god stand, men måtte hentes. Det var et spesielt syn å se taket på ca. 6 x 8 meter komme gående på mange ben. Over tjue menn var med og bar taket opp gjennom landsbyen. Det var litt av et kunststykke å få satt taket opp på pålene som skulle bære det. Men alt gikk bra, og med det fikk familien endelig et godt tak over hodet. Noen vegger kom på plass etter hvert. 

Marcial gledet seg over å kunne være hjemme med familien. Både han og Enriqueta jobbet på åkeren sin, og “tarafaen” -fiskegarnet – var i stadig bruk.  Han jobbet også en del for misjonen, foruten at han var trofast på møtene og på bibelkursene. Dessuten leste han mye i Bibelen hjemme. Han ble ofte med på evangeliseringsreise til landsbyene langs Marañon. Det var fint å se hvordan han vokste i troen. Han kjente på kall til å forkynne evangeliet. Foruten å delta aktivt på møtene på Tigre Playa og være med oss på reiser til landsbyene, reisten han etter hvert også alene til de nærliggende stedene. Til landsbyen Laurel reiste han i sin egen kano hver søndag i mange år, også etter at vi flyttet til Saramiriza og senere til Norge.  Marcial døde for et par år siden, og Enriqueta gikk samme vei i høst (skrevet januar 2023). Vi ser fram til å møtes i vårt himmelske hjem.

Kapittel 37 står nederst på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 39 står øverst på “Indianerne inviterer oss”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Bibeluker på Tigre Playa

Da vi var tilbake på Tigre Playa, opplevde vi i den følgende tiden at mange kom til troen i mange av landsbyene langs Marañon. Alle som kunne lese ville ha Bibler elle nye testamenter. De som ikke kunne lese, lyttet når andre leste for dem. Behovet for bibelundervisning var stort, og vi innbød vennene til å komme til Tigre Playa for bibeluker. De kom i sine kanoer, eller flytende på balsaflåter. Vi skulle kjøre dem hjem opp mot strømmen med vår motorbåt. Mange hadde med bananer og maniok, og noen også tørket villsvinkjøtt, skilpadder eller høner.

 

Rudolf Wilhelm underviser på en av de første bibelukene. Interesserte lyttere. Alle var helt nye og kjente lite til Evangeliet og Bibelen.

Men de kom ikke bare fra landsbyer i Marañon. Det kom flere og flere også fra bielvene, både fra de spansktalende landsbyene og fra de ulike indianerbyene. Noen mente at vi ikke samtidig kunne innby indianerstammer som tidligere var fiender. Men vi merket aldri noen problemer med det når venner fra de ulike gruppene var sammen, slik som shapra og huambisa fra Morona og awajun fra Potro. Vi var alle søsken og ett i troen på Jesus som frelser og herre. De ville lære mer fra Guds Ord og gledet seg over å være sammen, også med vennene fra mestislandsbyene.

Det øverste bildet viser Marcial Rios foran. Han ble en trofast medarbeider på Tigre Playa. Han og familien bodde nabo med oss. De fleste av de andre på dette bildet er fra landsbyene vi besøkte lengre oppover Marañon, – også fra Saramiriza som mange år senere ble senter for arbeidet.

Bildet nederst viser de to palmehyttene vi bygde primært for syke med deres familier. Men ble også brukt til å huse deltagerne på bibelukene. Noen sov i kirken som ligger innenfor gjerdet til høyre på bildet. Vi plantet busker rundt kirken, og ville holde landsbyens kuer unna. De gikk rundt og beitet på Tigre Playa.

Fiskeunder på Bibeluka
På en av de første bibelukene på Tigre Playa, fikk vi hjelp av evangelist Segundo Vela fra menigheten i Lima. Han var til stor velsignelse i undervisningen og på kveldsmøtene. Det kom mange flere tilreisende
denne uka enn vi hadde regnet med. Vi så snart at maten som vennene hadde hatt med, foruten det vi selv hadde skaffet tilveie av kjøtt og høns ikke ville rekke til. Hva skulle vi nå gjøre? Vi likte ikke tanken på å avslutte før planlagt på grunn av matmangel.

Etter det første stevnet med bibeldager på Tigre Playa, ble det bygd et lite kjøkken i samme stil som kjøkken flest i jungelen. Store stokker av Capironatreet brenner godt, og var det slaget som ble mest brukt til bålet.

Mens vi grunnet på matsituasjonen, kom jeg til å tenke på fiskenota. Den hadde vi fått da vi besøkte Betania, Hauge i Dalane under oppholdet i Norge. Nota fikk jeg av Leif Midtbø som var fisker og med i Betania. Da han hørte at vi bodde ved en elv, spurte han om jeg var interessert
i å ha med en fiskenot til Peru. Den hadde han laget av garn som ble til overs da han tilvirket sine reketråler. Det ville vi gjerne. Dagen etter kom han med en sekk med garnet. Det var ferdig med søkker og korker og ganske så stort. Siden vi likevel skulle sende ut noen kasser og tønner til Peru, gikk det greit å få det med.

Jeg hadde ikke brukt nota mer enn et par ganger. Det var ikke så lenge siden vi fikk forsendelsen ut av tollen. Men nå ble jeg minnet om den. Det var veldig høyt vann i elva. Det gikk nesten over elvebredden på Tigre Playa. Folk sa at det ikke nyttet å fiske i så høyt vann. Da går fisken inn i den oversvømte jungelen, noe jeg allerede hadde erfaring med. De kommer ut i store stimer når høyvannstiden er over. Vi ba til Gud om hjelp. At han som på Jesu tid, måtte gjøre et fiskeunder.

Fiske med nota fra Rekefjord
Det var stort behov for mer mat. Jeg bestemte meg for å prøve. Nota ble hentet fram, og den vakte oppsikt. Ingen hadde fisket med not før. De fisker ofte med «tarafa», et nett som kastes ut fra kanoen og dras
sammen som en pose. En gruppe av oss dro over på den andre siden av elven, der det var roligere vann og en stor sandbanke. Den lå to meter under vann. Det var for dypt til å kunne stå utenfor båten. Vi måtte kaste nota rett fra båten, i en ring og dra den opp igjen.

Første kastet var helt mislykket. Vi greide ikke å få nota ordentlig ut. Etter hvert gikk det bedre, men ingen fisk, bare tomt garn. Etter fem kast var vi ferdige til å gi opp. Vi ble likevel enige om å gjøre enda et kast. Denne gangen fikk vi nota fint ut. Da vi begynte å trekke garnet inn i båten fra begge sider, kjente vi at det var fisk i nota. Noen store fisker hoppet over kanten og ut av garnet. Da vi endelig fikk nota opp, var det tolv store fisker i den! Det var en type «sungaro» som har svarte striper, og kalles «tigre-sungaro», en slags catfish. Den største veide over tolv kilo. Fornøyde og lettet krysset vi elva tilbake til Tigre Playa.

Her er fiskerne glade og stolte tilbake på Tigre Playa med fiskefangsten

 Evangelist og senere pastor Segundo Vela holder fornøyd opp en av de største fiskene. Denne båten med en “peki-peki” motor var nyttig til mange ulike arbeidsoppgaver. Den ble også brukt til evangeliseringsreiser, særlig til indianerlandsbyer i små sideelver som hadde for mye stokker til å bruke speedbåt og utenbordsmotor. Men den gikk veldig sakte!

Gleden var stor da vi la til med en slik fangst. Deltagerne på Bibeluka hadde samlet seg ved elvebredden. De var storlig overrasket over det gode resultatet av fisket. Nå hadde vi mat nok til resten av Bibeluka. Grønne bananer og maniok var det nok av, men det er ikke noe særlig å spise det tre ganger om dagen uten noe annet til. Mot alle odds fikk
vi fisk og ikke lite heller. Vi så på det som svar på bønn og en velsignelse fra Herren.

Fiske i Morona
Senere hadde vi denne nota med på våre reiser opp i Morona, en stilleflytende bielv til Marañon. Ved en anledning da vi besøkte
shapra landsbyen, Shoroya Cocha der Tariri var høvding, fikk vi prøve nota. Vi hadde møte der på ettermiddagen med mye folk som lyttet til sang og tale. Landsbyen ligger ca. 30 minutters gange på en kronglete sti innover i jungelen. Da vi kom tilbake til båten like før mørkningen, hørte vi at det plasket kraftig på den andre siden av den smale elven. Der var det en liten vik bak en sandbanke. Vi kikket nærmere og så at en hel stim av fisk hadde gått inn på grunt vann for natten.

Vi rodde over med kano, og fikk sperret hele den trange åpningen til viken med nota. Et par av indianerne sprang tilbake til landsbyen for å hente hjelp til å dra nota inntil bunnen av viken. Vi måtte la den ligge til neste morgen, og kunne da dra en mengde fisk på land. Tariri sendte bud til de nærmeste naboene om at de kunne komme og hente fisk. Jeg vet
ikke hvor mange kilo fisk det ble. Men fisken lå i store driver på sandbanken, og det ble nok til alle. Det ble saltet og tørket fisk ved de fleste hus og hytter i landsbyen. Alle var glade for denne matauken.Vi hadde stor glede av nota i flere år, da de årlige fiskestimene «mijano» passerte Tigre Playa. En uvanlig, men nyttig gave for oss i jungelen.

Kapitlene 33 og 34 står på kategorien “Tigre Playa”, mens kp. 36 finner du nederst på kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Bygging av kirke på Tigre Playa

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972, så vi at palmehytta som vi bodde i til vi flyttetinn i vårt nybygde hus før jul i 1970, nå var for liten og skrøpelig til møter og søndagsskole. Det var helt nødvendig med et større og bedre bygg. Derfor gikk det ikke lang tid før den ble revet for å gi plass til ny kirke.

Vi planla åbygge kirken på sammen måten som de fleste hus og hytter i landsbyene langs elvene i Amazonas. Det ble det billigste alternativet. Vi hadde lite penger til byggingen. Dessuten var det i en stil folk i området var vant til. I byer og større landsbyer i jungelen fantes det allerede den gangen større murbygninger og hus bygd av forskjellige typer trematerialer, men det var sjelden å se i landsbyene innover i jungelen. Våre venner på Tigre Playa var eksperter på å bygge hus av jungelens materialer. Det var en stor fordel. Jeg, og senere også Rudolf ble dermed frigjort til de mange andre oppgavene som nærmest sto i kø utover høsten. Vi ble enige om en pris på arbeidet før de satte i gang med stor entusiasme.

Stolpene som bærer taket, kalles «Shungo» og er den indre kjernen, – hjertet i treet. Det er hugges og ligger en tid. Det ytre treet råtner bort og etter hvert dannes denne indre kjernen som er blitt veldig hard og tung. En «Shungo» kan stå i jorden i mange år før det råtner. Alt arbeid ble gjort med øks og «machete»; den helt uunnværlige jungelkniven. Materialene ble båret ut fra jungelen, ofte måtte de langt av sted for å finne de rette trærne, lianene og palmebladene. Det er ikke hva som
helst som brukes, men spesielle sorter som holder lengst mulig.

Kirken på Tigre Playa – Reisverket bindes sammen.

Lianene blir brukt til å binde stokkene sammen og til å feste palmebladene på bambusstengene i takkonstruksjonen. De kan være 20 til 30 meter lange og er utrolig sterke. De splittes på langs og legges i bløt over natten i store bunter. Lianene brukes mens de er våte og lettere å arbeide med. Når de tørker, strammer de til rundt materialene som da festes godt og sikkert til hverandre. Til slutt ble bambusstenger som vokser langs elvebredden mange steder, kuttet og festet til tak-konstruksjonen i et slags nettverk.

Taket kommer på plass
Da var tiden kommet for å dra inn i jungelen og finne en spesiell sort palmeblader. De beste bladene er fra en kortvokst palme på et par meters høyde. Til taket på kirken trengte vi 4000 blad, som ble pakket i bunter på 300 blad. Jeg var med en dag på bladhugsten og prøvde meg på buntene. De ble for tunge for meg, men brødrene bar dem uten problemer. Bladene ble brettet over på langs og bundet til nettverket på taket, to og to sammen. De begynte nedenfra og bygget seg oppover til toppen av taket. Et møysommelig arbeid. Da taket var ferdig, var det 30 – 40 cm tykt. Et godt vern for regnet, men også for solens varme stråler. På toppen bandt de fast en annen sort større palmeblad « la cumba».

Her har vi møte under det nye kirketaket. Nå skal gulv og vegger på plass.

Mens kirken ble bygd, hadde vi møter og søndagsskole på vår veranda. Den var ganske stor, men ble for liten, særlig søndag formiddag. Derfor flyttet vi inn under taket på kirkebygget så snart det var ferdig. Der var det rommelig og luftig under det høye palmetaket og ingen vegger. Benkene ble flyttet fram og tilbake. Noen var bare planker som stod på trebukker. De ble tatt bort når gulvet skulle lages. Men først måtte alle materialene hugges og hentes ut fra jungelen.

På grunn av jevnlige oversvømmelser, er de fleste hyttene langs elvene bygget på påler med gulvet fra en halv til en meter over bakken. Det er mye jobb å bygge et gulv til et såpass stort hus. Alle bjelker og stokker til gulvet må hugges og gjøres i stand til bygget, både flekking av bark og rette mål. Over dette reisverket ble det lagt utbrettede palmestammer av en spesiell palme som fantes inne i en liten sideelv, hugd ut og fraktet til Tigre Playa. Palmen ble splittet opp langsetter, og den myke innmaten skrapt ut. Det som nå var igjen,var en hard 2,5 – 5 cm tykk veldig slitesterk «matte». Det ble lagt over gulvets reisverk fra side til side. Et slikt gulv er veldig slitesterkt, og det gynger lett når man går på det. Palmen kalles «pona» og av den lages også spyd, piler og blåserør.

Julefest -72 i nesten ferdig kirke
Det var stor glede i menigheten på Tigre Playa da vi kunne feire julefesten i den nye kirken. Fortsatt manglet det vegger, men det betyr ikke så mye i jungelen der det ikke er sjelden at folk bor i hus med bare en vegg eller helt uten vegger. Det viktigste var gulvet og taket. På julefesten var vi godt over 200 tilstede med smått og stort. Det var en enkel servering med tørkede ringer av hvitt brød og kakao. Brød var ikke noe folk verken så eller spiste daglig, og kakao er juledrikken i Peru.Etter nyttår begynte arbeidet med å sette opp veggene. De gikk halvveis opp mot taket for å få inn nok lys og luft. Veggene ble festet litt utenom tradisjonen. Plankene av pona palmen ble spikret på istedenfor å bindes med lianer slik det var vanlig. Men det var enklere og satt bedre fast på den måten.

Innvielse av kirken og besøk fra Norge
Søndag 18.februar i 1973 ble kirken innviet.
Til innvielsen hadde vi innbudt nyfrelste venner fra noen av landsbyene
lengre oppover Marañon. De kom i små kanoer og noen på en balsaflåte nedover elva. Vi hadde lovet å kjøre dem tilbake motstrøms med vår «arbeidsbåt». Det var mye folk på møtene. Søndag formiddag ble 7 venner døpt i Marañon. Etter møtet og dåpen var det stor fellesmiddag med hønsesuppe, bananer og maniok. Dette ble begynnelsen til årlige stevner og bibeluker på Tigre Playa.

Møter/søndagsskoler og stevner i kirken på Tigre Playa. Skilpadder renses og i stand gjøres til god skilpaddesuppe til felles middag på en av bibelukene.

I mai samme året fikk vi besøk av misjonssekretær Hans Svartdahl som gjorde en rundreise til Pinsevennenes misjonsfelt i Latin Amerika. Han var blitt syk underveis og kom derfor senere til oss enn planlagt. Dermed måtte han korte ned besøket. Likevel ble det en oppmuntring for oss i jungelen å få besøk fra Norge. Det ble også tid til en reise opp til vennene i San Juan der det var blitt en ganske stor gruppe troende. Svartdahl kom med fly fra Iquitos. Tilbake kjørte jeg ham 9 timer i speedbåten helt til Yurimaguas. Derfra skulle han ta fly til Lima.
Jeg var ganske sliten da jeg kom hjem etter alle timene i solstek og
motordur i båten etter turen fram og tilbake Tigre Playa – Yurimaguas.

Svartdahl kommer til Tigre Playa med flyet Wings of Hope fra Iquitos

Etter møtet og søndagsskolen ble dette bildet tatt utenfor den nye kirken da Svartdahl besøkte Tigre Playa i mai 1973.

14 åringen med stivkrampe på Tigre Playa.
Sent en kveld, lenge etter mørkningen, banket det på døren hos oss på Tigre Playa. Da vi åpnet, sto det en mann utenfor som kom fra
en av landsbyene lenger opp langs Marañon. Han bad om hjelp for sin 14 år gamle sønn, som han hadde med seg i kanoen. Han fortalte at gutten hadde tråkket på en rusten spiker for en drøy uke siden. Nå var han veldig syk. Vi gikk ned til kanoen og så på ham. Det viste seg at han var helt stiv i hele kroppen, og kunne ikke en gang åpne munnen. Vi skjønte at han hadde stivkrampe og sannsynligvis ikke lenge igjen å leve.

Jeg viste dem veien til en av de to palmehyttene vi hadde fått bygd da vi kjøpte en nabotomt. De var for alle syke som kom med sine familier. De bar opp gutten til huset på en planke. Han lå med ryggen spent som en bue og så ut til å ha store smerter. Han kunne ikke snakke. Faren ba meg om å sette en sprøyte på ham slik at han kunne bli frisk. Med sorg forklarte jeg ham at vi ikke hadde noe som kunne gjøre ham frisk, men muligens noe som kunne lindre smertene.

Mens jeg gikk opp til huset, var det som jeg hørte en stemme inni meg si: «Du har glemt noe. Du har ikke bedt for gutten». Jeg måtte jo innrømme at det hadde jeg ikke gjort. Men det var et så håpløst tilfelle.
”Det er ikke du som skal helbrede ham. Gjør det du kan, så skal jeg
gjøre det jeg kan”. Ingen tvil om at det var Jesus som talte til meg. Jeg gikk tilbake til palmehytta. De hadde hengt opp et myggnett over ham der på gulvet. Det var vanlig at folk lå på en matte på gulvet. Jeg løftet opp nettet og bøyde meg over ham, la hendene mine på ham og bad en enkel bønn på norsk om hjelp og helbredelse for gutten.

Tidlig neste morgen gikk jeg bort til palmehytta. Til min overraskelse fant jeg gutten sittende med føttene dinglende utenfor gulvkanten. Palmehyttene står på påler. Jeg spurte guttens far hva som hadde
hendt. Han fortalte at han våknet opp mitt på natten av at noen gikk ut av hytta. Da han hørte noen kom inn igjen, lyste han med lommelykta si. Til sin forundring og forskrekkelse så han at det var den syke gutten. Faren spurte om hvor han hadde vært, og fikk til svar at han hadde vært ute et nødvendig ærende. Gutten fortalte at han hadde ikke vondt lenger. Både stivheten feberen var forsvunnet! Siden det var helt mørkt og midt på natten, la de seg til å sove igjen. Med lyset hadde de nettopp våknet, og der satt gutten nyvåken og glad da jeg kom. En fantastisk opplevelse! Et Guds under midt i hverdagen. Det ble takkebønn den morgenen.
Disse vennene kjente ikke Guds Ord, men fikk oppleve under!

Neste dag reiste de hjem igjen til sin landsby. Der fortalte de at nå hadde det kommet en hvit medisinmann til Tigre Playa! Vi hørte om dette, og reiste opp til landsbyen. Der fikk vi ha møte i skolen. I den fullsatte
skolestua fortalte vi at det var himmelens og jordens Skaper som hadde gjort et under med gutten. Vi besøkte landsbyen senere også. Flere der kom til troen, og noen kom til bibelukene på Tigre Playa. Herren virket med!

Flyfoto over misjonens område på Tigre Playa. De to hyttene til syke til venstre på bildet. Vi fikk kjøpt delen nedenfor kirken da vi kom tilbake.