Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.44 som er del 2 fra Cahuapanas,  finner du nedenfor dette kapitlet på samme kategori og kp.32 om invitasjonen fra Potro i 1970 står helt nederst. Kapitlene 35 og 38 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”. Kp.40 finner du nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Møter i San Lorenzo

På vei nedover Marañon, ligger munningen av bielven Cahuapanas på sørsiden av elven litt ovenfor San Lorenzo, den største landsbyen
i distriktet. Da vi kom tilbake til vår andre periode i Peru sommeren 1972, besøkte vi ofte San Lorenzo for møter. En familie som bodde i et ganske stort hus sentralt i landsbyen, åpnet hjemmet sitt for oss og møtene. Denne familien var blant de første som ble døpt i San Lorenzo. Endelig på høsten 1975 fikk vi tildelt en tomt til kirke. Denne første kirken ble bygd med bambusvegger og tak av bølgeblikk og innviet i mars 1976.

Bildet over viser barn på feriebibelskolen i kirken i San Lorenzo i 1977 da vi var tilbake etter et år i Norge.

Innbydelse til besøk i landsbyer i Cahuapanas.

I San Lorenzo traff vi Awajun indianere fra Cahuapanas som
kom dit for å selge varer og handle, eller for å oppsøke klinikken på den
katolske stasjonen. De hadde hørt om oss fra deres stammefrender i Potro som vi besøkte noen ganger allerede i vårt 1. år på Tigre Playa, og nå ville de at vi skulle besøke dem. «Vi vil også høre evangeliet» sa de, og ba oss innstendig om å komme til deres landsby Kauapan. Vi lovte å besøke dem så snart som mulig. Det tok mye lengre tid enn vi hadde håpet å realisere besøket til Cahuapanas.

På Tigre Playa var det stor tilstrømming av syke mennesker, skole for de to eldste barna, leseopplæring for kvinner, hus- og kirkebygging og selvsagt møter for barn og voksne. Dessuten var vi stadig på farten for å besøke alle landsbyene der vi allerede hadde opprettet kontakt, og hvor det noen steder var små grupper av troende. I mellomtiden hadde jeg eller Rudolf av og til kontakt med indianere fra Cahuapanas ved våre besøk i San Lorenzo.  

Første besøk til landsbyer Cahuapanas høsten 1973

Endelig utpå høsten -73 ble det reise til Cahuapanas og noen
av landsbyene i nedre del av elven. Det var Rudolf Wilhelm som først besøkte disse stedene. Det bodde både mestiser, shayawita- og awajun indianere i Cahuapanas med bielver. Rudolf fortalte at det var stor mottagelighet for Guds Ord, og mange kom til samlingene for å høre det
han hadde å fortelle fra Bibelen. Vi ble veldig inspirert til å besøke folket i Cahuapanas igjen. Likevel skulle det gå et halvt år før det ble en ny tur. 

Besøk i Cahuapanas med flodbåten «Alli Shungo» og kano.
I april 1974 reiste jeg nedover Marañon med kurs for landsbyene i Cahuapanas. Jeg hadde med en av de nyfrelste ungdommene. Lewi var
også med på denne reisen. Det var stor stas å få være med far på reise i husbåten «Alli Shungo». Allerede da vi stoppet i den første landsbyen, fikk vi bekreftet at det var slik som Rudolf hadde fortalt; stor åpenhet for å høre Evangeliet. Læreren og andre sendte beskjed rundt i landsbyen om møtet på kvelden, og de aller fleste samlet seg i skolehuset. Da møtet var slutt, ville mange ha forbønn og gi sine liv til Jesus. Vi hadde tre møter i den landsbyen før vi reiste videre oppover elven til et sted som heter Santa Maria. Der bodde det to nonner fra den katolske misjonsstasjonen i San Lorenzo. De fortalte at elven var grunn lengre
oppover. De mente det var best å la flodbåten bli igjen der i landsbyen.

Misjonens båter fortøyd ved land på Tigre Playa. Marañon flyter stille forbi østover.

Møter i landsbyen Kaupan
Vi fortøyde båten godt nedenfor deres skole, og reiste videre med den lille trebåten vi hadde hatt på slep. Flere steder var elven svært grunn. Store stein- sandbanker kom til syne, særlig i innersvingene av elva som
buktet seg gjennom jungelen. Vi måtte også opp noen sterke stryk før vi endelig kom frem til awajun landsbyen Kaupan. Det var en ganske stor landsby med skole og tre lærere. Skolen her var opprettet av Wycliffe misjonen og hadde undervisning både på indianernes eget språk og på spansk. To av lærerne kjente jeg fra før, så det ble ingen problemer med presentasjonen. De visste hvem jeg var og hva jeg representerte. Vi stanset to -tre dager i denne landsbyen og hadde fire møtesamlinger. Lærerne delte på å oversette når jeg talte. Det var mange som ville ta imot Evangeliet og ha forbønn slik som vi opplevde iblant indianerne i Potro elven.

Vi ble fortalt at det lå fire andre landsbyer på forskjellige steder innover i skogen ikke langt fra Kaupan. Når indianerne sier at det ikke er så langt, betyr det ofte flere timers marsj på stier innover jungelen. Det hadde vi ikke mulighet til denne gangen. Da vi tok farvel, ba de oss inntrengende om å komme tilbake så fort som mulig.

Nytt besøk til Awajun indianerne i Cahuapanas.
Sammen med misjonær Gunnar Vervik som besøkte oss på Tigre Playa i juli/august 1974, reiste jeg igjen til Cahuapanas. En av landsbyene innover i skogen fra Kaupan, kunne vi nå med kanoen. Vi kjørte oppover en smal og grunn bielv i en drøy time. Vi fortøyde kanoen med “peki peki” motoren, og derfra gikk vi et par timer på en liten sti gjennom jungelen. Vår kjentmann førte oss trygt fram til den lille landsbyen Cauide der bambushyttene lå spredt rundt en åpning i skogen. Awajun indianerne der hadde liten kontakt med omverdenen, men nå hadde de nylig fått en skole og en lærer gjennom Wycliffe.

Vi ble budt på fisk, bananer og maniok. 

Læreren i Cauide samlet folket til møte på ettermiddagen, og det kom utrolig mye folk til å være et så lite sted. Men de kom visst også fra hytter lengre inn i jungelen. Det var en broket forsamling av store og små, mer eller mindre påkledt. Lydløst var det heller ikke. Noen hadde hundene sine med så det ble en del bjeffing og knurring underveis i møtet. En kone satt med en stor leirgryte mellom bena. Hun tygget kokt maniok og spyttet tilbake i gryta for å lage drikken masatto. Det både hørtes og syntes, men det så ikke ut til at noen brydde seg om det. Noen av de minste barna lekte rundt på gulvet, noe som heller ikke gikk lydløst for seg.

Men tross alt som kunne forstyrre, var det en lydhør forsamling. Det var som de slukte hvertord, som om de bare hadde ventet på denne stunden. De sang ivrig med i korene, både på awajun og spansk. Wycliffe hadde oversatt noen sanger og kor til deres  språk. I det siste møtet vi hadde den andre dagen, var det flere som ville bli frelst og begynne et nytt liv. Det ble en lang forbønns stund med gråt og bekjennelse av synder. Den Hellige Ånd virket i blant oss.

Samling og en prat utenfor kjøkkendelen av huset.

En ung mor i Kaupan. De to største barna er hennes søsken.

Besøk av rev i Kaupan
Vi besøkte også denne gangen den største landsbyen, Kaupan der jeg var i mai. Vi ble tatt godt imot og hadde noen fine samlinger i skolehuset. Lærerne der samlet nå folk til møte hver søndag. Da leser de fra
bibeldelene som er oversatt til deres språk, ber og synger kor og sanger på awajun. Det var en fryd å høre dem synge på sitt eget språk selv om det ikke alltid var like vakkert. Noen sang litt etter de andre fordi de måtte høre teksten først. Barna lærte seg fort sangene utenat; også noen av de spanske korene.

Under et ettermiddagsmøte da jeg stod og talte, hørte vi et forferdelig bråk med hønekakling, hundeglam og noen kvinner som ropte og skrek.
Det var bare å ta en pause i møtet. Halve forsamlingen fór på dør og ikke lenge etterpå kom de stolte tilbake med en død rev. Den hadde kommet inn i hønseflokken og drept en høne. «Men nå kan du bare fortsette», sa de og satte seg ned for å høre mer. Flere nye tok imot Jesus i løpet av de dagene vi var der. Vi fikk mange nye venner som ønsket oss velkommen tilbake. Jeg reiste dit igjen i oktober og hadde flere møter blant indianerne i Kaupan og andre landsbyer. Også da opplevde vi at mange kom til tro. Lærerne ved skolen fortalte at nå ville de bygge en kirke som de håpet å ha ferdig til neste besøk.

Det er en stor jobb å lage en kano, særlig en større kano som indianerne holder på med på disse bildene. Ganske varm jobb også

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.I I

I kp.39 skriver vi om første del av reisene til Cahuapanas, som står ovenfor dette kapitlet på samme kategori. Helt nederst står kp.32 om invitasjonen til Potro i 1970. Kapitlene 42 og 43 står på kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kp.45 står på “Kontakt med Wycliffe, Bibeloversettere.”

Fjerde besøk til Cahuapanas mai 1975

Denne reisen ble ganske spennende. Det ble et voldsomt uvær mens vi var i Kaupan. Elven steg mange meter i løpet av natten og tok med seg
båter og kanoer som lå fortøyd ved landsbyen.

Jeg skriver slik i et brev hjem: «For noen dager siden kom jeg hjem etter en reise opp bielven Cahuapanas og landsbyene som ligger langs elven. Jeg reiste sammen med Marcial, en av dem som er med i menigheten på Tigre Playa og som kjenner kall til å forkynne evangeliet. Vi reiste i en mindre trebåt. Den hadde en nabo i landsbyen bygd for oss. Ikke lenge før turen til Cahuapanas fikk jeg lagd et tak av bølgeblikkplater over den bakre del av båten der vi satt og styrte og der bagasjen lå. Det var til stor nytte både i sol og regn.»

Den såkalte peki peki motoren med langt stag til propellen, som sees på bildet, var motoren vi brukte på reisen til Cahuapanas.

Vårt første stopp var i landsbyen Barranquita. Dette er en landsby der det bor shayawita indianere og mestiser. Mye folk samlet seg denne søndag
ettermiddagen. Både barn og voksne satt på gulvet og andre stod langs veggene da det ikke var noe å sitte på i huset vi brukte som lokale. Noen hadde tatt imot troen ved tidligere besøk også på dette stedet. Alle sang med i sangene med stor glede og begeistring. Vi kjente Guds Ånds nærhet, men plutselig ble møtet avbrutt av at noen ropte og skrek at det var slåsskamp utenfor. De fleste løp ut for å se på dette og kom ikke tilbake. Avslutningen av møtet ble ikke som forventet. Men vi fikk samtaler med flere som hadde vært på møtet før vi reiste videre. Alle ville at vi skulle komme tilbake for å lære dem mer fra bibelen.

Bryllup og dåp i Kaupan

Dagen etter reiste vi videre opp til landsbyen Kaupan. Siden vårt forrige besøk i Kaupan, hadde de bygd en kirke av skogens materialer på samme måte som sine egne hytter. Vi hadde bibelstudier hver dag. Mange lot være å gå på åkeren de dagene for å lære mer fra Guds ord. Indianerne ble ofte sett ned på og det ble sagt at de ikke hadde sjel, men var som dyr. Nå hørte de om Guds kjærlighet til alle mennesker, og at Jesus gav sitt liv også for dem for å gi frelse og evig liv. De hørte budskapet med stor glede og er ivrige etter å lære mer. Det er bare fire år siden de fikk skole så de er veldig uvitende om mange ting. Men skogen, dyrene og livet der kjenner de godt.

På søndagen som var avslutningsdagen for bibelkurset og møtene, ble tre par viet i kirken og etterpå døpt i elven. Det var de seks første som ble lagt til menigheten i Kaupan. De hadde tatt imot Jesus som sin frelser
allerede den første gangen vi besøkte Kaupan. Det var en stor høytidsstund.

Det gikk en kraftig epidemi med forkjølelse i landsbyen. Flere av barna var veldig syke med bronkitt og lungebetennelse. Vi hadde med en del forskjellige medisiner som var til stor hjelp.

Her står jeg ved bredden av Cahuapanas sammen med de første seks som ble døpt i landsbyen Kaupan. En stor dag!

Som tidligere nevnt, kom det et kraftig uvær mens vi var i
Kaupan. Tirsdag morgen hadde elven sunket kraftig. Båten vår la seg over på siden. Da kom det vann og sand inn i motoren. Med god hjelp fikk vi båt og motor opp på land. Motoren måtte jeg demontere, rense delene med bensin og sette motoren sammen igjen før den ville starte. Jeg hadde alltid verktøy med på reisene, og nå kom det godt med. Det var mange interesserte tilskuere! Som om ikke det var nok, kom uværet natt til fredagen med torden og et voldsomt regnvær som varte hele natten. Vi så på kvelden at det var uvær på vei. Før landsbyen gikk til ro for natten, gikk vi sammen med noen av indianerne ned til elva og satte pålene som båter og kanoer var bundet i, godt ned i jorda høyt oppe på kanten. Men det viste seg at det ikke var godt nok!

Farefullt oppdrag

Jeg skriver videre i brevet hjem om denne reisen: «Jeg ble vekket i grålysningen av rop om at alle kanoene og båtene hadde forsvunnet da elva kom som en flodbølge på natten og tok med seg påler og alt som var bundet i dem. Det var bare igjen en gammel kano som lå langt inne på land. Den smale elva der oppe mot fjellene hadde steget med fem meter over natten. Sammen med noen fra landsbyen rodde vi nedover elva i den gamle kanoen for å se etter båtene. Vannet hadde allerede gått ned et par meter, men var fortsatt som en foss som dro med seg hele trær og busker. Vi fant først lærerens båt, uskadd, men full av vann. De fleste kanonene ble også funnet etter hvert. Vi rodde i et godt stykke videre før vi kom til et sted der elva delte seg rundt en liten øy. På spissen av den hadde det samlet seg en stor haug av trær og bråte, og midt inne i denne bråten fikk vi øye på bunnen av båten og deler av taket litt bortenfor. Strømmen stod sterkt på og det var for farlig å gjøre noe den dagen. Vi rodde tilbake. Neste dag hadde vannet sunket ytterligere, og vi reiste på nytt nedover elva, i alt ti mann som ville hjelpe til.

Vi fikk øye på taket av båten som stakk opp mellom stokkene.

Vi fant båten på samme sted, fortsatt med bunnen opp inne i haugen mellom stokker og grener. Vi stod på stokkene og fikk manøvrert båten nesten halvveis over vannet. Etter mye strev fikk vi bundet et rep rundt
motoren. Men plutselig tok en kraftig strømhvirvel båten med motoren og forsvant med et brak under tømmervasen og ble borte. Vi måtte gi opp for den dagen. Først to dager etter var vannet sunket og strømmen roet seg så mye at vi kunne prøve igjen. Vi så ikke noe hverken til båten eller taket i tømmervasen. Men med kjepper som vi stakk mellom stokkene, fikk vi lokalisert båten som hadde snudd rundt og lå riktig vei, men helt full av vann. Den ble holdt nede av stokkene som lå innfiltret i hverandre på kryss og tvers over båten, men ble samtidig holdt på plass av flyteevnen i treverket. Jeg hoppet ut i elva og svømte under trestokkene mot stedet der båten lå mellom stokkene.

Det ødelagte taket og båten som ligger med bunnen opp inne i tømmervase. Marcial viser med hånden mot båten.

Med vann til over hodet, spente jeg med all kraft ned mot bunnen i båten for å få den til å løsne fra tømmervasen og flyte opp lengre ned. Det var en ganske farlig jobb, men det lyktes! Jeg kjente at båten løsnet under meg mens jeg fulgte den i dragsuget ut under tømmervasen. Da var det godt å få hodet over vann og trekke pusten igjen! Det var heldigvis heller ingen alligatorer å se eller merke i det grumsete vannet. Noen av indianerne fikk tak i båten før den fløt videre nedover elven. Taket var vekk, men ellers var båten i full stand.

Motoren hadde løsnet fra båten, men etter en stund oppdaget vi at repet hadde hengt seg fast rundt en stokk. Vi fikk den opp. Den hadde fått verre medfart. Men etter demontering og rensing for vann og sand for andre gang på denne reisen, startet den igjen. Luftfilteret var revet av, og jeg laget et nytt av en hermetikkboks. Det elektriske anlegget hadde vært så lenge under vann, at jeg ser det som et under at den startet. Med påfyll av olje og bensin, gikk den som den skulle hele veien hjem. Deler av taket så jeg igjen på et hønsehus hos en mestis som bodde lengre nedover elva».

Det har vært mange farefulle reiser på små og store elver gjennom årene. Vi takker Gud for at vi er blitt bevart både i ulykker og sykdom. Vi besøkte landsbyene i Cahuapanas flere ganger, og også i Cahuapanas har arbeidet gått framover gjennom årene. Det har vært både tilbakeslag og framgang. For mange år siden nå, bygget de en ganske stor kirke av planker med tak av bølgeblikk i Kaupan.  Landsbyen har også vokst i disse årene, selv om det har vært en viss utflytting. Men Herren har holdt
sin hånd over menigheten av troende indianere også i landsbyene i denne bielven til Marañon.

Den nybygde kirken i Kaupan på en bibeluke flere år senere der venner fra nabolandsbyer også er til stede. Vi er ikke sikker på hvilket år det var. Kanskje i siste del av 1980-tallet.

Bildene nedenfor er fra et besøk til menigheten i Kaupan av en gruppe fra menigheten i Saramiriza i 2017.

Disse bildene har pastor Manuel sendt oss. De er fra besøk og bibeldager i Kaupan i 2017. Flere ungdommer ble døpt og mange barn båret fram til forbønn og velsignelse. De reiste med den nye båten til menigheten i Saramiriza. Det er mye lengre til Cahuapanas fra Saramiriza enn fra Tigre Playa. Landsbyen og kirken har kontakt med San Lorenzo som er nærmere, men lederne kommer fortsatt til de årlige konferansene og bibelukene i Saramiriza.

For deg som er ny leser av bloggen vår fra Peru, vil vi anbefale at du ser på temaene for kategoriene øverst til høyre og begynner å lese fra begynnelsen. Da må du for hver gang klikke deg inn på neste kategori.  I noen kategorier er det flere bloggdeler. Da står vanligvis den første nederst. Nå har vi nummerert kapitlene med henvisninger til hvor de står. Da er det lettere å se rekkefølgen.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas

Kapitlene 30, 31, 33 og 34 står på kategorien “TIGRE PLAYA”.  

Awajun indianere inviterer oss

Vi hadde ikke vært lenge på Tigre Playa før vi fikk besøk av awajun
indianere som bor i Potro elva. Den munner ut i Marañon noen kilometer ovenfor oss og har sitt utspring i fjellene flere dagsreiser mot sør. De hadde hørt at det hadde kommet misjonærer til Tigre Playa som hadde medisiner og hjalp syke. Mens vi behandlet de syke de hadde med seg, kom de på møtene og hørte evangeliet. Mennene snakket en del spansk. Det hadde de lært ved kontakten med spansktalende handelsmenn og
oppkjøpere av tømmer, villsvinskinn og annet indianerne solgte eller byttet mot varer kjøpmannen hadde med.

Etter et par uker på Tigre Playa reiste indianerne fra Potro hjem. Vel en uke senere kom en gruppe menn fra landsbyen og overrakte meg høytidelig et brev med invitasjon til å besøke dem og undervise dem fra Bibelen. Brevet var skrevet og signert av læreren og landsbylederen. I tillegg var det tett med fingeravtrykk på begge sider av arket. Under hvert fingeravtrykk hadde læreren skrevet personens navn. De fortalte at fingeravtrykkene hørte til ledere og fedre i landsbyen. Det tok dem halvannen dag å ro ned til oss i deres uthulede kano, og de ville bruke minst tre dager på å ro motstrøms hjem igjen bare for å overlevere denne invitasjonen!

De fortalte at landsbyen noe tidligere hadde hatt besøk av en misjonær
fra Wycliffe, som vanligvis arbeidet blant awajun i Øvre Marañon, ovenfor strykene Pongo Manseriche. Der hadde misjonærene lært seg awajun språket og holdt nå på å oversette det Nye Testamentet. Wycliffe holdt sommerkurs for lærere og helsearbeider på basen Yarina Cocha ved Pucallpa, 80 mil i luftlinje fra oss. Misjonæren organiserte en liten
skole hos indianerne i Potro og innsatte en awajun lærer fra Øvre Marañon som studerte på sommerkursene. Awajun stammen telte den gang rundt 20.000. De bor spredt over et stort område, de fleste ovenfor Pongo Manseriche i den vestlige (øvre) delen av Marañon. Jeg lovte å besøke dem, men det gikk lengre tid enn jeg hadde håpet før det ble en realitet.

De følgende ukene besøkte vi noen av nabolandsbyene i Marañon. Samtidig begynte jeg med byggingen av huset vi håpet å flytte inn i før årets slutt. Dessuten reiste vi hele familien en tur til Yurimaguas i april for å ta ut og veksle sjekkene fra Norge. Gro hadde hatt vondt i en tann en stund. Et tannlegebesøk var helt nødvendig for henne. «El Sembrador» tok oss trygt fram og tilbake til Yurimaguas. Alt som skulle ordnes og handles, fikk vi unna i løpet av tre dager i byen.

Båten gjøres i stand til avreise.

Vårt første besøk til Potro og awajun folket der i mai 1970

I begynnelsen av mai reiste jeg til Porvenir i Potro sammen med to av
de nydøpte ungdommene. Det var en strabasiøs reise oppover den smale og svingete elva i den nye kanoen vår. Potro flyter ganske rolig og går i store buktninger gjennom det flate landskapet. Sandbanker og store trær som hadde rast ut i elva gjorde manøvreringen vanskelig mange steder. Jungelen står tett på begge siden av den smale elva. Vi så aper og kapivara (verdens største gnager) og selvfølgelig en mengde fugler.
Skilpadder og alligatorer gikk nok i skjul ved lyden av motoren vår. De
er lettskremte og hører lyder på lang avstand.

Da vi hadde kjørt en fire timers tid, kom vi til den første boplassen
langs elva. Huset lå i en stor sving der en ganske stor sideelv, Achayacu munner ut i Potro. Her bodde en mestis som sa han var patron (sjef) for indianerne lenger oppe. «Det er jeg som dominerer dem», sa han. Det vil si at han fikk dem til å jobbe for seg i skogen med tømmerhogst. Mange av indianerne sto i gjeld til ham. De var uvitende om priser og hadde ingen kunnskap om penger og regning. Dermed var det lett å lure dem og gjøre dem til gjeldsslaver som alltid måtte stå til disposisjon for patronen. Etter hvert fikk vi stadig større innsyn i hvor utbredt dette systemet var i jungelen.

Awajun bygger ofte ovale hus, noen direkte på bakken på steder der elva ikke oversvømmer.

Vi lagde oss mat på et bål før vi reiste videre. Etter enda et par – tre timers kjøring rundet vi en stor sving, og der lå landsbyen Porvenir. Folk hadde hørt påhengsmotoren. En stor flokk hadde samlet seg oppe på den høye strandkanten. Landskapet var blitt mer kupert den siste delen av reisen, og landsbyen ligger trygt for oversvømmelser oppe på en ås. På
høydene rundt landsbyen var det åkrer med maniok og bananer. Bananer og maniok spises til alle måltider. Det er ikke alltid fisk og kjøtt av vilt er
tilgjengelig. Tydeligvis var høns og egg også en del av kosten. Noen høner
spankulerte rundt i landsbyen eller flakset opp på en gren der de tilbrakte natten.

Overnattingssted og flaggermus bitt

Vi ble hilst hjertelig velkommen av landsbylederen «el Apu» og læreren. De hjalp oss med å bære bagasjen vår til en tom bambushytte som stod litt for seg selv. Det eneste som fantes i hytta, var et par vedkubber til å sitte på. Jeg var glad for at jeg hadde tatt med meg en hengekøye. Det var allerede sent. Vi hengte opp våre myggnett og ordnet oss senger på gulvet. Jeg hadde med en luftmadrass. Interesserte tilskuere fulgte med da jeg pumpet den opp med en fotpumpe. Dette var nytt og morsomt! Guttene lå som de var vant med hjemme, på et laken rett på gulvet av palmetre. De måtte dele myggnett da en av dem hadde glemt å ta med seg sitt.

Folk ville ha møte med en gang så vi fikk fart på parafinlampen vi
hadde med oss fra Tigre Playa. Skolen ble brukt som møtested. Den var helt full av folk som snakket i munnen på hverandre. Det var tydelig at det var stor forventning til besøket. Da vi kom, dempet praten seg, og læreren hilste velkommen. Han tolket våre vitnesbyrd til awajun
språket. Vi lærte dem også et par kor på spansk før vi avsluttet møtet. Vi ble servert kokte bananer, maniok og egg etter møtet. Med sjeldne unntak, var det den menyen vi fikk servert hele uken vi var i Potro.

På natten ble den ene av guttene liggende med albuen utenfor det
trange myggnettet. Han ble bitt av en blodsugende flaggermus i albuen. Nestemorgen oppdaget jeg en stor blodflekk på gulvet ved siden av armen hans. Flaggermusen sprøyter inn en væske når den biter som gjør at blodet ikke koagulerer i såret. Antageligvis hadde gutten rørt på seg og skremt flaggermusen vekk. Jeg renset bittet og huden omkring og det leget fint. Vi hørte at det skjer stadig vekk at folk blir bitt av flaggermus i landsbyen. De fleste sov uten myggnett. Det så ut til å være forholdsvis lite mygg i de høyreliggende områdene av jungelen. De tullet bare et tøystykke rundt seg mens de sov på en barkmatte på gulvet.

Barn og unge i landsbyen Porvenir. Elven Potro i bakgrunnen.

Bibeltimer og møter i Porvenir

Vi hadde samtaler og møter resten av uken der jeg underviste enkelt om
de grunnleggende sannhetene i evangeliet. Vi ba også for dem som ønsket forbønn. På møtet søndag etter talen spurte jeg om noen ville ta imot frelsen i Jesus Kristus. Til min overraskelse kom nesten alle fram! Omtrent femti unge og gamle samlet seg foran bordet vi brukte som talerstol. Jeg tenkte at de ikke hadde forstått hva jeg sa, eller at oversetteren ikke hadde uttrykt tydelig det jeg mente. Derfor ba jeg dem å sette seg igjen, og forklarte mer inngående hva det innebar å ta imot
evangeliet og gi sitt liv til Jesus. På nytt gikk innbydelsen ut.
Alle som hadde vært framme første gangen kom igjen og enda noen til. Det var en opplevelse å be sammen med dem. De ba selv høyt og ivrig. Det tok lang tid før vi avsluttet med å synge noen av de nye korene de hadde lært i løpet av uken. Læreren fortalte oss at folk ba om tilgivelse for alt det gale de hadde gjort. Det gjaldt både slagsmål, drap og
mange andre forhold. Den Hellige Ånd gjorde sin virkning på harde hjerter. En av dem som kom fram og gav sitt liv til Jesus var en gutt på 12 år, Gustavo Sanchez. Noen år senere ble han brukt av Herren til stor velsignelse og grunnla mange grupper av troende i awajun landsbyene i dette området.

En eldre mann kom og ville snakke med meg like før vi reiste hjemover
igjen. Han hadde et problem fortalte han. Han hadde fått nye tanker om sin familiære situasjon. Uten at jeg hadde berørt ekteskap og flerkoneri i
bibeltimene, hadde han begynt å tenke på at det ikke var riktig av ham å ha fire koner. Han ville vite hva jeg mente om det og hvilket råd jeg ville gi ham. Jeg visste at det var vanlig blant indianerne med flere koner. Det gav både status og hjelp på åkeren. Men det var ikke et lett spørsmål. Jeg svarte at han måtte be Gud om råd og  visdom. Ved et senere besøk fortalte han at han nå bare hadde en kone. Den yngste kona hans hadde reist tilbake til sine foreldre, den eldste hadde blitt syk og døde og en hadde stukket av med en yngre mann, så nå hadde han bare en kone. Det var ikke alle som opplevde en slik løsning på problemet. Men i løpet av noen år ble det mer vanlig også blant indianere å ha bare en kone, og problemet løste seg selv etter hvert.

Gutter i landsbyen prøver fiskelykken. I det klare vannet i Potro fisker de ofte med harpuner.

Nytt besøk til Potro i slutten av mai

I slutten av mai reiste jeg igjen oppover bielven Potro for å besøke indianerne i Porvenir. Også denne gangen hadde jeg med to ungdommer fra Tigre Playa. Jeg var spent på hvordan det var gått med alle de nyfrelste fra forrige besøk bare tre uker tidligere. Vi visste at medisinmannen som bodde for seg selv med sin familie lenger inn i skogen, hadde stor makt over indianerne i området. Mange bodde fortsatt i små åpninger i skogen der de hadde sin hytte og sine åkerlapper. Det er konene og barna som arbeider på åkeren. Mennene hugger ut et område av skogen hvert tredje eller fjerde år. Han hjelper til med å rydde etter at området er brent. Men forøvrig er hans jobb å jakte og fiske. Kona planter og steller åkeren.

I landsbyene fantes det på den tiden knapt en pike over 14 år som ikke
er gift etter deres tradisjon. Blant indianerne blir jentene ofte lovet bort
mens de enda bare er 8 – 9 år gamle. Det er også en god del drukkenskap, særlig i forbindelse med fester av forskjellig slag. Som vi har skrevet om tidligere, er det for det meste masatto laget av maniok som brukes som rusdrikk. Den kan bli ganske sterk når den får stå å
gjære noen dager. Når masattoen er fersk, er den en viktig del av befolkningens kosthold. Det er det første de byr på når noen kommer på besøk. Den er da som regel ikke gjæret. Det er uhøflig å avslå, i alle fall før en blir godt kjent. Men det er greit å ta en liten slurk uten å tømme bollen. Smaken på fersk masatto er ikke dårlig, men en må helst la være å tenke på at den er tygget.

Et typisk kjøkken med maniok og bananer på lager og ildstedet til høyre.

Denne gangen ble besøket kortere enn sist. På vei opp hadde jeg sett
at sandbanker nederst i elva kom til syne. Jeg var ivrig etter å fortsette med byggingen og trengte sand til murerarbeidet. Det ble tre dager med møter, bibeltimer og samtaler. Det var en broket forsamling på disse møtene. På de første benkene satt gutter uten en tråd på kroppen. De sang med av full hals og stor iver. Bak dem satt menn med langt hår og tatoveringer i ansiktet, de eldste går i en slags skjørt. Kvinnene holdt til på den andre siden. De fleste hadde en masse krims krams hengende rundt halsen, armene og anklene. De var kledt i et tøystykke som var bundet sammen over den ene skulderen. På møtene satt de med
en fille som de slo rundt seg for å holde insekter unna seg selv og babyen som de bar på hofta. Mange kom fram til forbønn, selv de som hadde vært framme sist. De var ivrige etter å lære og høre mer om Jesus, og ønsket forbønn. Også denne gangen gråt og ba de med høy stemme uten å bry seg om at andre hørte det de sa. Det er nok deres kultur også det.

Balsaflåte og sandbæring

Jeg fikk hjelp av mennene i landsbyen til å lage en stor balsaflåte.
Her oppe i bifloden var det store sandbanker med fin sand til å blande med sementen. Vi lastet balsaen med så mye sand den kunne tåle, og bandt den fast til båten. Mine gode hjelpere var glad for fiskekroker, snører og annet nyttig for skogens folk. Vi fulgte med strømmen nedover elva. Det var ikke helt lett å styre den fullastede flåten. Elva er full av svinger, trær og stokker. Vi måtte jobbe hardt for å få flåten til å holde seg midt i elva og ikke sette seg fast i grener som hang ut fra elvebreddene.

Det gikk lettere da vi kom ut i Marañon. Den store prøven kom da vi
skulle styre mot land da vi kom til Tigre Playa. Strømmen ville dra oss lengre ut i den brede elva, men vi klarte etter mye jobb å få styrt den dit vi skulle. Da ventet arbeidet med å losse sanden. Med god hjelp gikk det greit, og vi var takknemlige over å ha sårt tiltrengt sand på plass ved byggetomta. Nå kunne vi fortsette med grunnmuren som hadde stått halvferdig i lengre tid på grunn av oversvømmelse og mangel på sand.

Foruten menighetsarbeidet på Tigre Playa og alle syke som vi hjalp
etter beste evne, tok arbeidet med husbyggingen all tiden de følgende månedene. Dermed ble det ingen flere besøk til Potro i løpet av 1970. Men vi hadde flere besøk av folk derfra. Som regel hadde de da med syke eller skadede fra Porvenir og området rundt landsbyen. De var ivrige til å være med på møtene selv om mange av dem ikke forstod så mye spansk.

Misjonær Edith Aateigen kommer til Peru

Den 9. november reiste jeg til Lima for å møte misjonær Edith
Aateigen fra Kristiansand. Jeg skulle hjelpe henne med å få bagasjen gjennom tollen. Noe som var lettere sagt enn gjort. Hun hadde pakket sakene sine i flere tønner som kom med lasteskip fra Norge. Det var blitt mange nye restriksjoner på import siden vi kom nesten fire år tidligere. Før sakene kom gjennom tollen, måtte Edith og jeg reise til Iquitos for å nå fram til Tigre Playa før jul . Derfor ble det misjonær Lennart Lindgren som fortsatte den jobben. Det tok sin tid før alt var klart, og han kunne sende bagasjen videre til Iquitos. Misjonærene Lindgren arbeidet med evangelisering og menighetsplanting i en bydel i Lima. Da vi kom til Peru, var Tarma deres arbeidsplass.

Vi kom med rutebåten fra Iquitos til Tigre Playa den 23.12, lillejulaften. Da hadde Gro og barna vært alene i mange uker uten at vi kunne kommunisere med hverandre. Alle var vi glade og takknemlige for at julen kunne feires sammen, og at Edith nå var vel framme etter en lang reise og mange strabaser. Det gjenstod mye arbeid før huset var såpass ferdig at det kunne bli en god og trygg bolig for misjonærene som skulle
fortsette arbeidet når vi avsluttet vår første periode i Peru. Men noen reiser til forskjellige landsbyer og bielver måtte vi ta oss tid til før hjemreisen som var planlagt til mars. Det var viktig at Edith også ble kjent med så mange landsbyer som mulig mens vi enda var på Tigre Playa. Hun skulle ha ansvar for arbeidet under vårt opphold i Norge,- først sammen med den svenske misjonæren Christina og senere med Liv Haug, også utsendt fra Filadelfia, Kristiansand.

Besøk til indianerne i Potro i februar 1971.

I begynnelsen av februar pakket vi det vi trengte for en ny reise til indianerne i Potro. Denne gangen skulle hele familien være med foruten Edith og en av ungdommene som var med oss sist. Foruten campingsenger, luftmadrasser, laken og myggnett til oss alle, tok vi med parafinlampa og en primus. Lommelykt og fyrstikker er en selvfølge på slike turer. Vi pakket også med oss litt tørrmat og hermetikk med tanke på barna. Det var en fullastet båt som la ut fra Tigre Playa den morgenen. Gro hadde lenge ønsket å besøke awajun landsbyen Porvenir, og først nå skulle det bli en virkelighet.

Middagen er servert i hytta vi fikk låne i Porvenir. Vi kokte både på primus og over bål. Helena, vår gode hjelper med husarbeidet var til stor hjelp med vannbæring og matlaging.

Maino med barn fra landsbyen i Potro. Deilige papaya frukter i treet bak!

Gro skriver i brev til Norge da vi var vel hjemme igjen etter besøket
i Potro: «Det var en veldig interessant og opplevelsesrik reise. Mange kom til bibeltimene og møtene, og noen nye kom fra hytter i skogen. De ville også ha forbønn og ta imot Jesus. Ved hjelp av tolk hadde jeg samtaler med noen av kvinnene. De hadde mange problemer som var
ukjente for meg. Et par av dem fortalte at de kranglet mye med de andre konenetil mannen sin, andre fortalte om sjalusi etter at mannen tok en yngre kone. Felles for alle var sorg over små barn som døde fordi trollmannen, som de sa, hadde sendt forbannelse over dem, eller det var ånder i skogen som hadde forhekset dem.» Dette var den vanlige måten å forklare sykdom på, – også blant de spansktalende i landsbyene i Marañon. Det hadde vi erfart etter året på Tigre Playa med en stadig strøm av syke som kom for å få vår hjelp.”

Gro skriver videre i brevet: «Etter noen dager i Porvenir måtte vi
sette kursen hjemover igjen. På nedturen gikk motoren i stykker. Det var umulig å få start på den igjen. John og Cesar måtte ro i nesten to timer før vi kom fram til Tigre Playa. Heldigvis var vi på vei nedover elva. Og ro mot strømmen med den fullastede båten hadde vært umulig. John tok motoren fra hverandre, fant feilen og nå går den igjen. Godt er det for om to dager skal vi på en tolv dagers reise til landsbyene i Morona opp til shapra indianerne og mestis landsbyer der.”

Det ble siste turen til Potro i vår første periode i Peru. Siden ble det mange reiser dit. Befolkningen har økt, og det er dannet flere landsbyer i Potro og sideelver siden den gang.

Bildene over er tatt mange år senere, sendt oss av pastor Manuel i Saramiriza da han og et team besøkte vennene i Potro i 2017.  Arbeidet i Potro er i vekst og fortsetter. Øverst til venstre ser vi kirke i Esperanza, en landsby nedenfor Porvenir. Til høyre lokalet innvendig i Porvenir og nede til venstre kirken utenfra og til sist er det pastor Gustavo med familie og venner foran lokalet i Porvenir. Ganske store forandringer siden de første gangene vi besøkte awajun indianerne i Potro.