Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Dette kapitlet 46 står øverst av fire kapitler på kategorien “Besøk i landsbyer”. Nederst står kp.37, så kapitlene 49 og 50. Kapitlene 45 og 47 står på kategorien “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”. Mens kp. 48 står i midten av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

En innskytelse om et besøk til Shoroya Cocha i Morona.

I løpet av alle årene i jungelen i Peru har vi hatt mange opplevelser som har risset seg inn i minnet. På 70- og første del av 80-tallet gjorde vi mange og lange reiser i området rundt Tigre Playa for å besøke landsbyene langs Marañon og bielvene. Den reisen jeg vil skrive om nå, husker jeg særlig godt. Både begynnelsen til den og opplevelsene underveis var helt spesielle.

En morgen da jeg holdt på med noe arbeid ved huset vårt, begynte jeg å tenke på en shapra landsby ved elven Morona. Det var høvdingen der, Tariri som stadig dukket opp i tankene mine. Vi hadde besøkt ham flere ganger der han bodde i Shoroya Cocha. Tariri og familien kom også til Tigre Playa på Bibeluka for noen måneder siden. Han hadde opplevd en radikal omvendelse flere år før vi begynte arbeidet i jungelen. Det skjedde gjennom misjonærer fra Wycliffe som arbeidet med å oversette det Nye Testamentet til shapra språket. På denne tiden bodde de størstedelen av året på sin base Yarina Cocha ved Ucayali elven med kortere opphold i Shoroya. Tariris sønn, Tsirimpo ledet den lille gruppen av kristne i landsbyen. Etter hvert kom flere til tro, og noen av dem ble døpt ved besøk til bibeluker på Tigre Playa.

Dåp på en bibeluke på Tigre Playa, – de fleste er shapra fra Shoroya.

Nå kjente jeg på meg at det var noe viktig på gang, og at jeg burde reise til Shoroya Cocha snarest mulig. Vi planla en reise i Morona med husbåten Alli Shungo i nær framtid med hele familien. Derfor prøvde jeg å skyve vekk tankene på Tariri og konsentrerte meg om arbeidet jeg drev på med. Men jeg ble ikke kvitt denne følelsen av at det hastet. Jeg la fra meg verktøyet og ba i stillhet. Var dette noe Gud minnet meg om? Etter en stund fikk jeg klart for meg at jeg måtte reise til Shoroya så fort som mulig. Jeg gikk inn til Gro og fortalte hva jeg tenkte på. Vi var enige om at dette var en påminnelse fra Herren, og at jeg burde reise allerede neste dag med speedbåten, en liten aluminiums båt med en 40 hp utenbordsmotor. Jeg ville trenge en tønne bensin til denne reisen. Den måtte blandes med olje og båten klargjøres, foruten pakking av klær, noen matvarer og «senga». Selv med speedbåten tar turen mange timer. Derfor ble alt gjort ferdig til avreise dagen etter.

Avreise til shapra byen i Morona.

Tidlig neste morgen dro jeg og en ung gutt i menigheten av gårde, tungt lastet med bensin, men med lett bagasje. Tyngst var nok min sengepose som bestod av en luftmadrass, et par laken, pute og myggnetting. Vi svingte nordover inn Morona elva etter en times reise oppover Marañon. Like etter munningen passerte vi landsbyen med det klingende navnet, Puerto America. Etter ytterligere fire timer kom vi fram til den lille landsbyen Pincha Cocha ikke lang nedenfor Shoroya. Der bodde en mestis og hans arbeidere i en husklynge oppe på en høyde. Han drev med kveg og hadde også en liten butikk der shapraene pleide å handle, eller bytte til seg varer. Vi stoppet der for å raste. Eieren som jeg kjente fra tidligere besøk, lurte på hvor jeg skulle. Da jeg fortalte at vi skulle til Tariri, ble han svært opprørt. «Dit må dere ikke dra nå», sa han. «Der er det full krigstilstand mellom Tariris gruppe og en annen shapra gruppe fra en biflod til Morona noe ovenfor Shoroya». Nå forstod jeg at noe alvorlig var på gang, og at dette var årsaken til at jeg ble minnet om Tariri og derfor la ut på denne reisen.

Til Shoroya og videre til bielven Pushaga.

Vi kjørte videre til Shoroya Cocha som ligger inn i jungelen, et lite stykke videre opp Morona. Der stien begynner fortøyde vi speedbåten og gikk den drøye halvtimen innover stien i tett jungel til landsbyen og Tariris hus. Men da vi kom fram, var det ikke folk å se ute. Kvinnene og barna gjemte seg i hyttene. De kjente meg, men virket redde og ville ikke si noe. De snakket ikke spansk heller, selv om noen forstod en del.  Etter hvert fant vi en eldre mann som kunne fortelle at alle hadde dradd til en landsby i den nærmeste bifloden, Pushaga. Vi gikk raskt tilbake til elva og kjørte videre oppover Morona. Ganske snart kom vi til den lille elva der vi svingte inn. Her måtte vi kjøre sakte da elva er smal og svingete. Ganske grunn ble den også lengre inn. På noen steder måtte vi dra båten over trær som lå tvers over elva like i vannskorpa. Sent på ettermiddagen kom vi fram til landsbyen som ligger på en høyde over elva. Ingen kom til syne oppe på høyden slik det er vanlig når de hører lyden av en båtmotor.

Til venstre: vandring innover jungelstien til Shoroya ved et annet besøk.

Vi fortøyde båten og gikk opp den bratte stien til landsbyen. Ikke et menneske var å se i de nærmeste husene. Noen barn løp omkring, og jeg skimtet etter hvert noen kvinner som tittet nysgjerrige fram fra glugger og døråpninger. Vi gikk videre innover mellom palmehyttene, og snart hørte jeg lyden av stemmer som etter hvert ble sterkere. Da vi nærmet oss et stort hus i utkanten av landsbyen, forstod jeg at stemmene kom derfra.  Vi rundet hushjørnet og ble møtt av et uventet og skremmende syn. Huset var fullt av menn som ropte og skrek i munnen på hverandre. De fleste var malt i ansiktet. Noen hadde fjærkroner, og alle var bevæpnet med machetes (jungelkniver), gevær og patronvesker fulle av patroner.

Det ble ikke tatt noen bilder på turen. Disse bildene er fra andre besøk i samme område.

Samling av shapras i Pushaga, – en ung kvinne røvet.

Det ble brått stille da de fikk øye på oss. Da jeg spurte hva som var på ferde, var det først ingen som ville si noe. Jeg kjente mange av dem fra tidligere besøk i landsbyen og fra Shoroya. Noen av dem hadde vært hos oss på Tigre Playa med syke de ønsket hjelp for. Det var også noen troende blant dem. Det ble en stund med trykkende stillhet før Tariri tok ordet. Han hilste han meg velkommen, og fortsatte på spansk. «Det er Gud som har sendt deg,» sa han. Deretter fortsatte han for å forklare situasjonen.

«En ung kvinne er blitt røvet fra en av familiene her i landsbyen, av menn fra en landsby i bielven Siquanga.» Den elven renner ut i Morona litt ovenfor Pushaga. Beboerne der er også shapra indianere. Men de lå i stadige feider med indianerne i Pushaga og Shoroya. Alle disse landsbyene er forbundet med stier i skogen, foruten vannveiene. Tariri fortsatte å forklare situasjonen: »Denne unge piken er datter til mannen i huset der vi nå er samlet. Utsendinger fra Pushaga har vært i kontakt med landsbyen i Siquanga for å få piken tilbake, men de blir bare møtt med harde ord og trusler. Fra gammel tid er det ansett som en stor forbrytelse blant vårt folk å røve en kvinne uten å ha bedt hennes far om tillatelse.»

Tariri fortalte videre at noen fra Pushaga kom og ba dem bli med for å diskutere hva som burde gjøres og gi dem sin støtte i denne vanskelige saken. Da gruppen fra Shoroya kom fram tidligere på dagen, var det slutt på tålmodigheten hos mennene i landsbyen. De hadde nettopp tatt avgjørelsen og gjort seg i stand til å skyte mannen som hadde røvet piken og hele hans familie som straff for forbrytelsen de mente var begått. Det betydde krig og blodsutgytelse. Da vi nærmet oss huset og hørte den høylytte diskusjonen, var det Tariri og noen av de andre som gjorde et siste forsøk på å få dem på andre tanker alt mens de møtte høylytte protester.

Forslag til mulig løsning av situasjonen.

Mens jeg lyttet til Tariri, ble jeg helt kald og nummen av frykt. Jeg begynte å be til Gud om hjelp til å gi riktige råd. I samme øyeblikk kom en tanke til meg. Jeg er sikker på at det var Herren som talte direkte inn i situasjonen. Alle satt helt stille og lyttet mens Tariri snakket. Nå ville de høre min mening om saken. Jeg la fram tanken som nettopp hadde kommet til meg. «Send enda en gang et par menn til landsbyen der kvinnen er, og gjøre et siste forsøk på forhandling». Det ble nesten kaos da forslaget ble fremstilt. Mange ropte og skrek, men Tariri snakket til dem og fikk overtalt dem til å følge rådet. «Velg ut to av landsbyens mest betrodde menn,» var Tariris korte, men myndige tale.  To av lederne i landsbyen ble valgt til å gå.  Det begynte å mørkne da de gav seg i vei. De fortalte oss at det tok 6 -7 timer å gå gjennom den mørke jungelen! Men de var godt kjent med stiene og hadde sine merker som de fulgte.

Spent venting på utsendingene.

Avtalen var at dersom utsendingene ikke var tilbake før på samme tid neste ettermiddag, tok de det som tegn på at de hadde blitt drept. Det måtte hevnes, og krig mellom landsbyene ville være et faktum.  Det ble en urolig natt med mye bønn. Det var utvilsomt en åndskamp med makter som vil myrde, stjele og ødelegge. Neste dag var det en spent og trykkende stemning i landsbyen mens alle ventet på utsendingene. Mennene samlet seg utover formiddagen i huset til faren til den bortførte kvinnen. De var malt og ferdig til kamp. Sine våpen hadde de med seg. Mange av dem drakk tett av bollen med den sterke maniok drikken, masatto som stadig gikk på rundgang. Den førte til at stemningen ble amprere utover ettermiddagen.

Utsendingene tilbake – uventet løsning.

En times tid før avtalt tidspunkt kom to slitne indianere tilbake fra oppdraget i Siquanga, – men uten piken ! Hele landsbyen samlet seg på den åpne plassen foran huset til den unge kvinnens far for å høre hva som skjedd. De fortalte at de hadde snakket med mennene i landsbyen og piken selv. Hun fortalte at hun hadde rømt med denne mannen av egen fri vilje og ville gifte seg med han. Utsendingene fortalte videre at hun sa at det var fordi hennes far hadde plaget henne i lang tid og var hard mot henne. Høvdingen i landsbyen i Siquanga ville sende henne tilbake. Men hun ville ikke reise tilbake. Det var helt imot stammens lover og skikker at en mann bare tok en ung pike til sitt hus uten å avtale med kvinnens far. Og enda verre når det var en mann fra en annen landsby som gjorde dette.

Da den unge kvinnens far, som var en av lederne i landsbyen, hørte hva utsendingene fortalte, nektet han på det sterkeste for beskyldningene. Men da sto hans kone fram og ropte til ham så alle hørte det: «Det er sant som de sier. Du har alltid plaget henne og gjort livet vanskelig for henne. Det er din skyld at hun har rømt med denne mannen.»   

Hvilken modig kvinne! Stemningen snudde seg momentant. Folk mumlet seg imellom, men ingen irettesatte verken far til piken eller kona hans. Det de hørte gjorde at sinnet la seg hos indianerne, og folk gikk ganske slukøret hver til sitt.  Sammen med Tariri og andre troende takket vi Gud for at saken hadde løst seg, hindret ytterligere hat og uvennskap og størst av alt, at menneskeliv ble spart.

Jeg ble igjen der to – tre dager. Vi hadde fine samlinger om Guds ord. Mange kom for å høre, også av dem som hadde vært motstandere av dette nye. Noen gav til kjenne at de ville ta imot evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Det ble et vitnesbyrd for Tariri, de troende, og ikke minst for oss at Herren ser, og Han taler i dag.

Kapittel 49 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “Besøk i landsbyer”. Kapittel 51 står nederst av fire kapitler på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Uritoyacu til Ugarte ved Marañon.

Det viste det seg at jorden rundt sjøen i Uritoyacu var skrinn. Bananer og maniok som er en viktig del av indianernes kosthold, vokste dårlig.  Det var mye fisk i sjøen ved lavvann, mens det ellers var dårlig med fisk. Vilt var det også lite av i området. Etter noen år begynte de å se seg om etter et annet sted å bo. Alle var enige om at det ville være best å flytte. Indianerne er som regel  bosatt  inne ved en av de mange bielvene, men denne gangen fant de et sted som lå ved den store Marañon elven. Stedet de så seg ut, var et område som var så høyt over elven at det normalt ikke oversvømmes. Tidligere hadde det vært en kvegfarm der, men «eieren» hadde forlatt stedet for mange år siden. Loven var slik at den som hugger ut et område av jungelen, er eier av det så lenge han bor der og bruker området. Men hvis stedet fraflyttes og det blir liggende brakk, kan hvem som helst etter et visst antall år bosette seg der.

Vi hadde mange ganger kjørt forbi den store gressletten som skogen holdt på å ta tilbake, på våre besøk oppover Marañon til Saramiriza, Borja og andre landsbyer. Området lå like ovenfor San Juan, og en smal elv har sitt utløp mellom de to stedene. Beboerne i Urito var vant til å bo ved den store Marañon etter alle årene de hadde bodd i Laurel.

Flytting til Ugarte.

Vennene fra Uritoyacu bestemte seg for dette stedet som fra tidligere het Ugarte. De hadde møte med myndighetene og fikk utstedt et dokument som viste at de hadde rett til å bosette seg på stedet.   Den følgende tiden reiste mennene opp til Ugarte der de hogg ut plass til hus og åkerlapper. Etter hvert fikk de bygd noen små hytter «tambos». Hele denne prosessen tok tid. De kunne ikke flytte med familiene før i alle fall manioken var moden. Bananene tar et års tid. Men etter hvert tok den ene familien etter den andre av sted i små kanoer med sine få eiendeler. Det tar minst to dager å ro fra Uritoyacu oppover Marañon til Ugarte med fullastet kano.

I februar 1979 reiste vi sammen med familien Wilhelm og noen besøkende venner fra Lima til Uritoyacu med en viktig last. Da bodde fortsatt de fleste der, selv om de også var en del i Ugarte for å forberede flyttingen.Fra Wycliffe Bibeloversettere hadde vi fått flere kasser med Nye Testamenter på awajun språket. Det ble en veldig spesiell dag for vennene i Urito, og også for oss. Alle ville se og ta på bøkene som inneholdt Guds ord på deres språk. Ganske mange av de yngre mennene kunne lese og også de større barna, både jenter og gutter. Noen begynte å lese høyt for de andre. Det ble en riktig festdag som avsluttet med lovsang og takk til Herren for NT på deres språk. Awajun indianerne i bielvene Potro og Cahuapanas hadde allerede fått sine første NT på awajun.

Før vi reiste til Norge sommeren 1980 hadde de fleste flyttet fra Uritoyacu til Ugarte. Det var en opplevelse å besøke vennene i Ugarte og samles til møte i den lille midlertidige kirken som bildet over viser. Men de bygde snart en ny kirke av skogens materialer der alt treverk var bundet sammen med lianer. Vi fikk gleden av å være med på innvielsen av den. Humberto Patricio som hadde ledet venneflokken i Uritoyacu og den første tiden i Ugarte, flyttet senere til en annen landsby.

Elias Piaza ble ny leder og senere pastor i mange år for menigheten i Ugarte. Klær og karameller var kjærkomne julegaver for barna i Ugarte på festen julaften.

Julefeiring i kirken i Ugarte i 1990.

Vennene lagde i stand en deilig hønsesuppe med maniok og grønne kokebananer til oss alle etter formiddagsmøtet på juledagen. Det var en glede over å se deres takknemlighet både for vårt besøk og for å feire Jesu fødsel.

Bildene over er fra kirken i 1990, da vi besøkte dem i juledagene. Den var bygd noen år tidligere. Vi bodde vi på Betania ved Saramiriza og reiste et stykke nedover Marañon for å komme til Ugarte. Elias var valgt til ny leder i menigheten. Han var en høyt aktet leder i mange år selv om han ikke kunne lese og skrive. Barna hans leste høyt for ham fra bibel og sangbok. Men som mange andre som ble kristne, lærte han seg etter hvert å lese. Elias fikk være til stor velsignelse i menigheten. Han var åndsdøpt og hadde en gave som hyrde og leder. Han er fortsatt en god støtte for de yngre som nå er ledere. Det Nye Testamentet og sangboka var oversatt til awajun flere år tidligere.

Da vi var innom Ugarte i 2010, hadde de en kirke som var bygd nesten ti år tidligere. Den gamle ble for liten og palmetaket begynte å råtne. Den nye kirken stod også på en såle av sement, men det ble brukt planker saget ut med motorsag til veggene. De og flere andre kirker og utposter fikk hjelp fra et team i menigheten i Saramiriza til byggingen. Kirken stod ferdig allerede i 2001 da jeg besøkte Peru sammen med Jørgen Cloumann som da var PYM’s regionsekretær for Peru.

KIRKEBYGG I 2016

Her støpes pillarene til den nye kirken. Varm jobb i solsteken!

 Da vi besøkte Peru sammen med en gruppe fra Betania, Sokndal i 2016, hadde vennene i Ugarte nettopp innvidd et nytt kirkebygg. Det raste en del langs elvebreddene også i Ugarte, og den tidligere kirken kom svært nær kanten. Dessuten hadde termitter og det fuktige klimaet tært på treverket. Vennene hadde spart penger til bensin til motorsagen de lånte fra menigheten i Saramiriza. De brukte den til å sage ut planker og reisverk. De hadde også penger til en del av bølgeblikkplatene til taket. Med hjelp fra venner i Norge kunne vi sende ut midler til sement og jern til sementpålene de nå ville bygge kirken på. Det meste av arbeidet gjorde de selv, men også denne gangen kom venner fra Saramiriza dem til hjelp.

Fra besøket i 2016. Carlos – over i hvit t-skjorte – som i flere år var leder etter Elias, døde for i 2018 av siden av en leversykdom. Vi vet han er framme ved målet. Han var til stor velsignelse i de årene han ledet menigheten. Bildet til høyre viser venner som har vært med i menighetn siden de tok imot Jesus allerede da de bodde i Laurel.

Menigheten i Ugarte valgte Julio Lavinto til ny pastor etter Carlos. På bildet er han sammen med Lindaura Pasmiño fra Saramiriza på et besøk i Ugarte i 2020.

Kapittel 48 står i midten av de fem kapitlene på kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.50 står på samme kategori som dette kapitlet.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

FRA LAUREL TIL URITOYACU

Uritoyacu blander sitt klare vann med Marañons brune grumsete vann der denne lille bielven renner ut i Marañon et stykke nedenfor Tigre Playa. En gruppe Awajun indianere fra Laurel hadde flyttet til en liten sjø innover i Uritoyacu på nordsiden av Marañon.  Det viste seg at de flyttet dit for å komme unna sin «patron», eieren av et stort kupert område ved landsbyen Laurel der han drev fedrift og åkerbruk. Vi hadde en tid hatt husmøter i Laurel søndag ettermiddager. Mange, både fra indianer- og mestis-befolkningen kom trofast til møtene. Det var ikke lange turen dit med speedbåten fra Tigre Playa. Da vi passerte munningen av Uritoyacu, var åpningen så vidt synlig mellom trær og buskas langs elvebredden.

«Patronen» i Laurel drev handel med awajun befolkningen i bielven Cahuapanas, som rant ut i Marañon fra sør, et godt stykke nedenfor Laurel.  Gjennom årene hadde han tatt med flere indianerfamilier til eiendommen sin. Han mente at de skyldte ham penger, og at de skulle arbeide på gården hans for å betale gjelden. Dessverre var det ofte slik i den tiden at det var lett å lure både indianere og mestiser ved å selge dem billig brennevin av sukkerrør før de tilbød andre varer til høye priser, mens det ble gitt lite for byttevarene. Disse varene var som oftest røkt villsvintkjøtt, saltet tørrfisk, skilpadder og dyrehuder.  Før forbudet kom, var det den gangen stor handel med skinn av villsvin, puma og leopard. Befolkningen hadde ingen idé om hvor mye varene var verdt da kontakten de hadde med verden omkring, var begrenset til de omreisende handelsmennene. De besøkte landsbyene langs elvene med mindre motorbåter fra byer og kvegfarmer i provinsen .

Den gjeveste varen handelsmennene tilbød, var gevær og patroner til jakt. Dette var dyre varer, men prisen økte uforholdsmessig mye innen varene nådde indianerlandsbyene og ble budt fram på avbetaling.  Hvor mye og hvor lenge de enn jobbet, ble kjøperne sjelden fri gjelden.  Etter flere år i slavelignende forhold, hadde indianerne i Laurel fått nok. Noen hadde allerede reist tilbake til Cahuapanas, mens mange nå endte opp ved sjøen i Uritoyacu. De som hadde kanoer, fylte den med sin familie og sine få eiendeler og rodde oppover den smale elva. Andre tok av sted til fots på jungelstiene til de kom fram til den lille sjøen langt inne i jungelen. De var kjent i området fra jakt- og fisketurer. På en høyde ved sjøen hogde de ut en lysning og satte opp sine enkle hytter. Landsbyen kalte de opp etter elven, Uritoyacu. De hadde på forhånd plantet områder med maniok og bananer.

Uritoyacu Selv om vi hørte om flukten til denne gruppen, drøyde det før vi fikk mulighet til å besøke Uritoyacu. Vi fortsatte å besøke Laurel da det fortsatt kom en del folk fra landsbyen på møtene.  Vi visste heller ikke hvor langt innover jungelen de hadde bosatt seg. Elva var smal, og vi var også usikre på om den var kjørbar med annet enn kano.  Det var først etter at en indianer fra awajun landsbyen Por Venir i Potro kontaktet oss, at vi begynte å planlegge et besøk til den lille landsbyen.

Humberto Patricio hadde gitt sitt liv til Jesus hjemme i sin landsby Porvenir ved elven Potro på et av våre første besøk der. Han ble en av lederne blant de troende i landsbyen. Vi har allerede skrevet om våre første besøk i Potro få år før dette. På begynnelsen av 70-tallet kom oljeboomen til jungelen. Et stort oljekompani kom oppover Marañon fra Iquitos. Noe som ble en anledning for folk, både mestiser og indianere til å få jobb for kortere eller lengre tid med forholdsvis god betaling. Patricio var en av dem som fikk jobb i oljekompaniet, og jobbet der i et drøyt år uten å dra hjem til sin landsby. Han levde et dårlig liv den tiden.

Da han ikke hadde jobben lenger, ble han skamfull når han tenkte på livet han hadde levd i kompaniet.  Derfor reiste han ikke hjem til sin landsby, men kom etter hvert til landsbyen i Uritoyacu. Etter en tid kom han på møte hos oss i Tigre Playa. Gråtende og angrende knelte han ned i kirken og ba om tilgivelse. Da han skulle reise tilbake til landsbyen, spurte han om han kunne vitne for de andre der selv om han hadde levd et dårlig liv under tiden i oljekompaniet. Vi mente at han gjerne kunne lese Guds ord for dem og vitne om hva han hadde opplevd med Jesus. Noen av dem hadde tatt i mot Jesus som sin frelser på møtene i Laurel, og de kunne fortsatt noen av korene og sangene de lærte der.

FØRSTE BESØK I URITOYACU

Etter noen uker kom Humberto Patricio tilbake, og fortalte at det var flere nye som hadde kommet til tro i Uritoyacu. Nå ba de om besøk av oss da de ønsket mer undervisning i Guds Ord.  En dato ble bestemt før han padlet fornøyd tilbake i sin kano.  Da dagen for besøket i Uritoyacu kom, kjørte vi hele familien oppover den lille elven i den åpne trebåten med motoren som egnet seg best til kjøring i grunne, smale elver. I båten hadde vi lastet våre hjemmesydde vanntette sekker med myggnett, luftmadrasser og diverse annet vi ville trenge de dagene vi skulle være i landsbyen. 

Etter drøye to timers kjøring på den smale, svingete elven, åpnet landskapet seg og en sjø kom til syne. Det så ut som jorda hadde sunket rett ned. Store, råtne trær med vann til midt opp på stammen stod rundt i sjøen. På en side fortsatte jungelen i nesten samme høyde, mens det på de to andre sidene var høyere land.  På trærne vokste snyltevekster og vakre orkideer. Etter en halvtimes kjøring mellom trærne kom vi fram til landsbyen.

Indianerne stod ved stranden og tok imot oss. Vi kjente igjen flere av dem fra besøkene våre i Laurel. Etter velkomsthilsen fra lederen i landsbyen, fulgte alle interessert med i alt det som ble båret opp fra båten. Våre venner i Uritoyacu var svært fattige, selv etter jungelens standart. Men hyttene deres var ganske bra.  De var nye og godt bygget med materialer fra skogen, og det var nok av de spesielle palmebladene som de bruker til taket. De hadde enda ingen skole i landsbyen, men noen hadde gått på skolen i Laurel og kunne i alle fall stave seg gjennom tekstene.

Humberto fortalte at de hadde satt opp et større hus på samme måte som deres egne hytter var bygd.  Der fikk vi bo, og der skulle vi også samles til møte. Det ble servert maniok, bananer og småfisk, alt kokt i leirkar over ilden. Det smakte godt etter reisen fra Tigre Playa. Samme ettermiddag ble det tillyst møte dit både små og store fant veien. De fleste hadde hørt noe fra bibelen i Laurel.  De lyttet ivrig mens jeg underviste enkelt fra Guds Ord.  Vi lærte dem noen nye spanske kor. Patricio hadde allerede lært dem noen kor og sanger på deres språk.  De var imponert over trekkspillet som jeg hadde med. Alt ble tolket til awajun språket. De fleste av mennene og de større bana kunne en del spansk, mens kvinnene kunne lite eller ingenting. Mange kom fram da innbydelsen til frelse ble gitt, og det ble vekkelse i landsbyen. Vi ble der i noen dager, og gledet oss over mottageligheten for Evangeliet.

Motstand fra medisinmannen i nabolaget

På den andre siden av sjøen bodde en mestis med sin familie. Han var kjent for å være en sjaman eller medisinmann. Han truet indianerne med at dersom de ikke gjorde som han ville, skulle han kaste sykdom og død på dem. Han likte slett ikke at mange nå var kristne, og ikke lenger ville be ham om tjenester med åndemaningen han holdt på med når noen var syke.  Han tok godt betalt i form av høner, viltkjøtt eller arbeid på hans åker om de ikke kunne betale på annen måte. Det hadde gått en lengre tid siden vår første reise.  Fra Tigre Playa hadde noen av oss misjonærene vært på et par nye besøk i landsbyen. Noen ble døpt ved disse besøkene. Indianerne fortalte oss om denne medisinmannen som stadig truet dem og lagde vanskeligheter.

En dag kom Patricio og en annen indianer roende i sin kano. De fortalte at medisinmannen fortsatte å true dem på forskjellige måter. Dersom de ikke sluttet å ha møter og synge lovsanger, skulle han forgifte vannet i sjøen så de alle døde, hadde han sagt. Folk var redde, for enda mens de bodde i Laurel hadde de hørt folk der snakke om alle han kastet forbannelse og sykdom over. Men de ville heller ikke adlyde sjamanen.Ikke lenge etter denne hendelsen fikk jeg innkallelse til fredsdommeren i distriktet. I brevet sto det at jeg og Humberto Patricio var anklaget av medisinmannen for ordensforstyrrelse, og at vi hadde ærekrenket ham. Da Patricio dagen etter kom til oss, var han redd. Vi hadde en lang bønnestund sammen med flere i kirken på Tigre Playa før vi kjørte ned til fredsdommeren i Barranca. Til kontoret der var også medisinmannen innkalt. Dommeren ville at han skulle forklare nærmere hva anklagen gikk ut på. Han var litt brysk da denne mannen ikke hadde noe godt rykte i området. Men nå var sjamanen vennligheten selv og mente at det hele var en misforståelse. Det endte med at han trakk tilbake anklagen sin. Han fikk en reprimande av dommeren, og hele saken endte med at mannen kort tid etter flyttet fra Uritoyacu. 

Da fikk de fred i landsbyen.  Ved et besøk ikke lenge etter, var det igjen en dåpshandling i sjøen, da over 20 ble døpt. I løpet av de få årene våre venner bodde i Urito Yacu, besøkte vi dem flere ganger fra Tigre Playa.  Alle landsbyens innbyggere tok imot Jesus, og etter en tid var de aller fleste voksne og ungdommer i landsbyen døpt.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 36 står nederst av fem innlegg på kategorien “Båtliv og Reiser”, mens kp.38 står nestnederst av seks kapitler på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Første besøk til San Juan

San Juan ligger langs elven Marañon ovenfor munningen av bielven Morona, vest for Tigre Playa. Med en vanlig båt tar kjøreturen Tigre Playa – San Juan circa fem timer mot strømmen. Men med speedbåt kortes tiden ned til under halvparten. Saramiriza som vi flyttet til senere, ligger enda lengre oppover elven. Dit tar det en drøy time fra San Juan. Liv Haug og Edith Aateigen var de første misjonærene som besøkte denne landsbyen i 1971. De forteller at de hadde fått låne skolen til et møte, og det kom mye folk.

Det var mange kvinner og barn tilstede, men også en gruppe menn. Noen av dem var tydelig beruset, og en av dem var Humberto. Da innbydelsen gikk ut om å ta imot Jesus som sin frelser, gikk Humberto fram. Det var nok mest for å lage litt show. Men han ble slått i gulvet av en veldig kraft, som han selv fortalte senere. Han ble overveldet av skyldfølelse og sorg. Der og da ba han Gud om tilgivelse for sine synder. Da han reiste seg opp igjen var han helt edru! Liv og Edith samtalte med Humberto og gave han et Ny Testamente, før de måtte ta avskjed med de nyfrelste og reise videre til andre landsbyer.

Dagen etter fikk Humberto besøk av sine gamle svirebrødre, som mente at nå måtte han ha en dram. Men Humberto var bestemt, nå var det slutt på drikkingen for hans del. Kameratene sa at det nok ikke ville ta mange dagene før han var tilbake i den gamle vanen. Men det hadde skjedd et under med Humberto. Siden den dagen var han fri fra sitt alkoholbegjær.

Humberto hadde allerede da en stor familie, og det ble flere barn etter hvert. De var fattige, og hadde lite av alt. Barna gikk i fillete klær. Humberto hadde brukt pengene til brennvin og det ble lite igjen til noe annet. Etter omvendelsen fikk han et nytt syn på saker og ting. Nå satte han blant annet i gang med å lappe taket på huset, som var i en elendig forfatning. Han brukte tid og krefter til å plante mer bananer og maniok, som er de viktigste ingrediensene i jungelboernes kosthold. Naboer og slektinger kunne se den store forandringen som hadde skjedd i Humbertos liv, og han vitnet om dette så ofte han fikk anledning.

Da vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972 etter vårt første opphold i Norge, hørte vi om det som hadde hendt i San Juan. Vi reiste ganske snart til San Juan for å besøke de nye vennene der. Da møtte vi også Humberto og hans familie. Sammen gledet vi oss over det som hadde skjedd. Etter hvert tok flere i landsbyen imot Evangeliet. Hans brødre med familier tok i mot Jesus, og etter en tid kom også hans gamle foreldre til tro. Det ble mange besøk i San Juan.

Eter en tid rodde Humberto fem timer oppover elven, og kom til den lille landsbyen, Sappo Playa. Der hadde han slektninger. De hadde hørt rykter om det som hadde hendt i San Juan. Da han kom, samlet de seg i en av hyttene for å høre Humberto fortelle. Han vitnet frimodig om sin omvendelse og hva det hadde ført til i livet hans. Flere av slektningene ville oppleve det samme. Etter en tid rodde han den lange veien til Tigre Playa og ba om hjelp fra oss. ”Det er mange som vil bli frelst på Sappo Playa,” fortalte han,” men jeg kan for lite til å hjelpe dem”. Sammen med Humberto reiste Rudolf og jeg opp til landsbyen, med kanoen hans på slep.

Maino og Lewi vinker farvel til John som reiser avsted til besøk i landsbyer oppover Marañon.

Det var ikke mer en fire hus i den lille landsbyen der alle var i familie med hverandre. De samlet seg i det største huset, som heller ikke var stort! Vi hadde samtaler og undervisning fra Guds Ord i et par dager. På den siste samlingen innbød vi dem som ville bli frelst til å komme fram til forbønn. Det var 11 personer som kom fram den kvelden. Det ble en stor forandring i landsbyen, som de senere forandret navnet på til Betel.

Vi begynte tidlig med årlige bibeluker på Tigre Playa der vi underviste de nye. Dette var virkelige festsamlinger. De tilreisende hadde som regel med seg bananer, maniok, tørket, røkt villsvinkjøtt, høns og skillpadder til de felles måltidene under bibeluka.  Her fikk de nye grunnleggende undervisning. De som ikke hadde det, fikk bibler og ofte en sangbok. Dette førte til stor interesse for å lære å lese, og de som kunne litt, forbedret lesekunsten gjennom lesing av bibelen. Vi underviste også om dåpens betydning. Mange ville bli døpt og ønsket å gifte seg legalt. Men da måtte de reise den lange veien opp til Borja, som den gangen var senteret i kommunen Manseriche. Det ble senere flyttet til Saramiriza som vokste fram som største landsby under oljekompaniets tid.

Det ble til at Rudolf og jeg kjørte ganske mange ektepar opp den strie strømmen til Borja, for at de kunne bli viet av ordføreren. Den gangen Humberto og kona ble viet, var fire andre par med. De satt på benker foran ordføreren, omgitt av de minste barna sine . Han leste igjennom vigselsritualet og spurte alle under ett om de ville gifte seg med sin mann/kone. Alle svarte høyt i kor: “JA”.

“Nå er dere gift, skriv under her, eller sett deres fingeravtrykk på dokumentet”, var ordførerens avslutningsord på det korte vigselsritualet. Flere av kvinnene kunne ikke skrive eller lese. Da måtte de “underskrive” med fingeravtrykk. Jeg spurte ordføreren om betalingen. Han svarte at det koster ingenting, men du kan komme med en kasse øl! Det ble nok ikke noe øl, men jeg kjøpte noen brus til han, og gav ham en bibel.Det ble ganske mange slike turer i samme ærend opp til ordføreren i Borja i årene som fulgte. Nå koster det ganske mye å få godkjent personlige dokumenter som skal til får å vies. I tillegg tar kommunekontoret god betaling for vigselen.

Bildet under fikk vi tilsendt fra pastor Manuel fra Saramiriza da han var i San Juan i 2019 da 6 par ble viet. Ganske anderledes enn på 1970 tallet!

I 1973 hadde vi vårt første besøk fra Norge, da misjonsekretær Hans Svartdal kom med sjøfly fra Iquitos. Da reiste vi opp til San Juan for noen møter i Humbertos hus. Mye folk samlet seg. Nå var Humerto og kona gift, og de ville bli døpt, som de første i San Juan. Hans Svartdal forrettet dåpen i Marañon, og det var en velsignet stund for oss alle.

Under oppholdet i San Juan, spurte Hans Svartdal etter toalettet. Han ble litt forskrekket over svaret: ”Hvor som helst”. Vi forklarte ham at det bare var å gå inn i jungelen bak hyttene og ta med seg en kjepp. Svartdal spurte hva han skulle bruke kjeppen til. ”Det finner du ut,” var svaret han fikk. Nøden har ingen lov, så han måtte bare gå. Da han kom tilbake var han ganske spak. Han fortalte at han hadde hatt sin fulle hyre med å jage grisene unna. ”Det er det verste jeg har vært med om,” var hans tilbakemelding fra “toalett”besøket i San Juan.

Flere av barna til de nye kristne fikk problemer på skolen utover på 70-tallet. Mobbing var en ting, men noen steder ville læreren tvinge dem til å be til Ave Maria, og til å drikke brennvin. Dessuten kom en katolsk nonne og fortalte til foreldrene i landsbyen at skolen var katolsk, og at Peru var et katolsk land. ” Derfor er ikke skolen for de evangeliske kristne,” sa hun. Vi fikk høre om dette, og på min neste reise til Iquitos fikk jeg kjøpt en bok med Perus undervisningslover. Der sto det, svart på hvitt, at det var religionsfrihet i Peru, både i skolene og i samfunnet for øvrig. Jeg tok flere kopier av de viktigste sidene og hadde dem med til læreren i San Juan, og senere til andre steder som opplevde det samme problemet. Lærerne det gjaldt, forstod at de hadde gått for langt og sluttet å plage de kristne elevene. Foreldrene kunne også puste lettet ut. Barna deres hadde likevel rett til å gå på skolen.

Midt på 70-tallet spurte vi om Humberto og familien ville flytte til San Lorenzo for å være med i arbeidet i menigheten der. Et viktig arbeid i den største landsbyen i området. Den lå lenger nedover Marañon fra Tigre Playa. Humberto var i flere år leder for menigheten som vokste fram etter at vi ut fra Tigre Playa, begynte husmøter der høsten 1972.

Bildene under er fra kirken i San Juan mange år etter de første besøkene dit på 1970 tallet. Kirken vokste jamnt og trutt fram til vi reiste til Norge i 1999, og har vokst videre på tross av en del fraflytting gjennom årene.

Møter i San Juan i juli 2023. Fra høyre Lindaura, pastorsparet i San Juan og pastor William fra Ignacio Merino, Piura.