Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 55 står nedenfor dette kapittelet på samme kategori. Kp. 57 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.

Den første tiden i Norge. 

Vi var takknemlige og glade for ferien vi hadde hatt på hjemreisen etter en travel periode i Peru. Det ble nok å gjøre også i dagene som fulgte etter landingen på Fornebu. Ifølge Pinsemisjonens regulativ for misjonærer fikk vi et vanlig misjonærunderhold for de første tre månedene hjemme. Misjonærunderholdet klarte vi oss på i jungelen i Peru, men det rakk ikke langt i Norge. Vi ville i arbeid så fort som mulig, men måtte komme på plass i leiligheten først.  Også denne gangen fikk vi leie leilighet på misjonærhjemmet Mamre ved Østensjøvannet i Oslo. Vi var glade for denne muligheten til å bo forholdsvis billig i et rolig område av Oslo. Det betydde mye, ikke minst for barna å bo på samme sted i Norge mellom periodene i Peru. Østensjø skole lå like i nærheten av Mamre. Foreldrene våre og andre i familien hadde på forhånd hjulpet til med å få på plass møblene vi hadde lagret siden sist vi var i Norge.  Vi hadde mange snille hjelpere, men likevel var det mye å gjøre før vi kunne komme i arbeid.

Velkomst i Salem

Forstander Magne Tangen og et fullsatt Salem ønsket oss velkommen hjem på velkomstfesten vår første søndag i Norge. Det var rørende å møte så mange kjære venner igjen, ikke minst vennene som sammen med våre foreldre i Perumisjonen trofast hadde støttet oss i forbønn og med midler helt siden før vi reiste ut i 1966. Vi var takknemlige for å ha vår hjemmemenighet, Salem som utsender og et par støttemenigheter i tillegg.

Skolegang og arbeid

Maino og Lewi begynte på Østensjø skole ikke mange dagene etter ankomsten til Norge. Maino begynte i 5. og Lewi i 1. klasse. Siden vi kom hjem i midten av februar, kom de inn i klassene mot slutten av skoleåret.  Det gjorde overgangen fra vår lille skole på Tigre Playa til norsk skole og norske forhold ekstra vanskelig for dem.  Klassekameratene til Lewi trodde han fant på det han fortalte fra livet i jungelen, og det var selvfølgelig ikke noe hyggelig for han. Heldigvis ble læreren oppmerksom på problemet og tok kontakt med oss. Hun inviterte John til å besøke klassen med lysbilder og gjenstander fra Peru. Situasjonen endret seg positivt etter Johns besøk på skolen. Flere av de andre lærerne på skolen inviterte han til å besøke deres klasser etter dette første besøket.

Jeg fikk et vikariat som lærer for en 5.klasse på Bryn skole der jeg hadde hatt et års vikariat da vi var i Norge etter den første perioden i Peru. Vikariatet varte ut skoleåret.  På våren ble jeg spurt om jeg ville jobbe som sekretær på PYM – Pinsevennenes Misjonskontor. Jeg svarte positivt på det og begynte på Misjonskontoret etter sommerferien, og arbeidet der til vi reiste tilbake til Peru i slutten av februar 1977. 

Misjonsmøter og besøk på skoler

John fikk en del vakter som hjelpepleier på Aker Sykehus den første tiden mens han kontaktet menigheter for misjonsmøter. Han besøkte noen steder den våren, og mer ble det utover høsten og vinteren.  Han hadde med lysbilder og en misjonsutstilling med forskjellige gjenstander fra Peru. Menighetene kontaktet skoler på sine steder. Det var stor interesse for besøk på skolene på den tiden, både for å se lysbilder og utstillingen.  John var en noe lengre tid i menigheten Betania, Sokndal. Det var han også da vi var hjemme etter vår første periode. Vi hadde knyttet mange gode vennskap der allerede fra besøkene i menigheten før vi reiste til Peru første gangen. Vennene i Betania var ikke vanskelige å be når det var spesielle behov i arbeidet. Damene i søstermisjonen hadde særlig omsorg for arbeidet blant barna, og gjennom deres støtte kunne vi blant annet gi hjelp til mange syke og fattige barn.

Vi fant fort ut at februar ikke var en gunstig tid å komme til Norge på, særlig ikke med barn. Overgangen fra jungelklima til en kald og snørik vinter gjorde møtet med Norge ekstra vanskelig for dem. De trengte dessuten varmt tøy fra innerst til ytterst. Vi tenker med takknemlighet på familie og venner som stilte opp med både det ene og det andre av klær og skotøy til barna.  John og jeg hadde klær lagret fra forrige gang vi var i Norge og fra enda lengre tilbake. Vi som hadde vokst opp med norske vintre tilpasset oss fortere klimaet. Men hjemkomst på sommeren har mange fordeler. Spesielt for barna som da får starte opp et nytt skoleår samtidig med de øvrige elevene.

Vigdis Flatland reiser til Norge

På Tigre Playa underviste Vigdis barna til Rudolf og Eva Wilhelm fra hun kom tilbake fra Chile etter ferien. Etter en tid fikk hun dessverre problemer med magen. Etter som ukene gikk forverret situasjonen seg, og hun klarte ikke å beholde maten. I september var hun på basen til Wycliffe misjonen ved Pucallpa. Hun fikk behandling av legen der da de fant ut at hun hadde amøber, en sjelden type som legen mente hun hadde fått i seg mens hun var i Chile.  Vigdis ble gradvis bedre, men fordøyelsessystemet hadde kommet helt i ulage. Legen anbefalte henne å reise til Norge. Hun trengte å komme til et bedre klima enn det varme og fuktige klimaet i jungelen. Sammen med hennes foreldre, Kari og Halvor Flatland og andre i familien møtte vi henne på Fornebu i oktober 1976. Vigdis kom seg etter hvert og tok senere lærerskolen i Halden.

Familien Wilhelm på Tigre Playa og hjemreise

Rudolf og Eva hadde travle dager mens vi var i Norge. En evangelist fra Lima hjalp til i arbeidet en tid. Det var stadige reiser på elvene til landsbyene der det var grupper av troende og også besøk til nye steder.  Bibeluker ble holdt både i San Lorenzo og på Tigre Playa dette året. Mange kom til tro og lot seg døpe. Wycliffe misjonær John Tuggy som holdt på med den siste delen av oversettelsen av det Nye Testamentet til candoshi språket, var flere uker på Tigre Playa i løpet av det året. Han og kona hans, når hun kunne være med, bodde i vårt hus. De hadde noen shapra indianere fra Morona og candoshi fra Pastaza til hjelp i arbeidet. Dessuten ble det holdt bibeluke for denne folkegruppen på Tigre Playa også i mai -76.

Familien Wilhelm ankommer Oslo. Gjensynsglede, – ikke minst for barna.

Familien Wilhelm reiste til Norge i slutten av januar 1977. De ville helst ha ventet til sommeren, men uten lærer for barna ble det umulig. De ba til Gud om en løsning på problemet. Bønnesvaret kom i form av et brev fra vår amerikanske venn, Chris Burgdorf. Vi kjente Chris fra 1970 gjennom amerikanske misjonærer i Iquitos. Han hadde vært hos oss et par ganger før og kjente stedet og arbeidet. Da Chris hørte om situasjonen, sa han seg villig til å være noen uker alene på Tigre Playa til vi kom tilbake. Han hjalp til med forskjellig arbeid, men snakket lite spansk. Vi, våre foreldre og flere venner møtte familien Wilhelm på Fornebu. De var et par dager i Oslo før de fløy videre til Alta.  Filadelfia, Alta var deres utsendermenighet. Vennene der hadde bygd et hus som familien Wilhelm fikk disponere mens de var i Norge mellom periodene i Peru.

Året i Norge er snart omme

På Haugen, farmor og farfars feriested i Gransherad februar 1977.

På tross av en del vanskeligheter i begynnelsen ble det en fin og minnerik tid i hjemlandet.  Barna gledet seg over deilige sommerdager i telt på stevner og turer. Vi var også sammen med mine foreldre og slektninger på hytta ved Tinnsjøen og hos min søster Kari og familien på Rjukan og i Atrå i sommerferien. Da var vi også innom Gransherad der Johns foreldre leide et lite hus høyt oppe i lia.  Gode minner å ta med seg både for barn og voksne.  Siste uka før vi skulle reise tilbake til Peru var vi sammen med Johns foreldre og min mor i huset i Gransherad i vinterferien. Vi koste oss på ski og kjelke ute i all snøen og med spill og konkurranse ved ovnen innendørs disse dagene før vi igjen skulle skilles for lang tid.

   Utreise med Aeroflot via Moskva til Peru                                   

Reisen til Peru gikk med Aeroflot denne gangen. Vi hadde fått høre om billige billetter med dette russiske flyselskapet, og tenkte det var fint at menigheten ikke fikk så store utgifter for vår utreise. Reisen til Moskva via St. Petersburg (den gang Leningrad) gikk ikke uten uforutsette hendelser og diverse problemer, men de skal vi ikke dvele ved nå.  Vi hadde et ganske nervepirrende døgn i Leningrad før vi på nærmest mirakuløst vis fikk være med et fly til Moskva. Det gjorde at vi nådde flyet til Lima som bare gikk fra Moskva en gang i uka.  Vi tør ikke tenke på hvordan det hadde vært om vi ikke hadde nådd det flyet!

Tilbakeblikk på utreisen i 1972

Dette ble på alle måter en ganske annerledes utreise enn den vi hadde i 1972. Den gangen fløy vi via Miami og Honduras. I Miami bodde vi et par døgn hos foreldrene til misjonær Mario Fumero. De hadde vi truffet året før i bryllupet til Lisbeth og Mario i Halden.  De tok oss med på sightseeing i byen. Både vi og barna gjorde store øyne over alt det fine vi så på disse rundturene.  Fra Miami gikk ferden videre til Tegucigalpa i Honduras der Lisbeth og Mario hadde begynt sitt virke i dette fattige landet i Central Amerika da de kom fra Norge året før. Det var hyggelig å hilse på dem igjen, og se byen og området der de skulle drive et omfattende misjonsarbeid i mange år framover.  Vi fikk også gleden av å se deres lille Elisabeth som da bare var noen måneder gammel. Før vi reiste videre med kurs for Peru, var vi med Mario på en konferanse for pastorer og misjonærer fra “Asamblea de Dios” i kystbyen La Lima. Da helgens møter var over, kjørte Mario oss til flyplassen i byen San Pedro som lå nær konferansestedet. Derfra fløy vi til Lima, Peru med et flybytte i Panama.  Utreisen sommeren 1972 bød på mange interessante og hyggelige opplevelser. En stor kontrast til reisen til Peru i 1977!

Vel framme i Lima i februar 1977

Flyturen fra Moskva gikk greit med en mellomlanding i Habana, Cuba for å fylle drivstoff. Der ble vi servert en liten kopp søt og veldig sterk cubansk kaffe mens vi ventet ute ved rullebanen. Vi var veldig lettet og glade da vi etter en lang reise endelig landet på flyplassen i Lima. Vi bodde noen dager på Wycliffe’s gjestehus mens vi ordnet med nødvendige dokumenter for opphold og reisen videre. Det viste seg at arbeidet vi hadde gjort i Lima før hjemreisen, var til stor nytte, og vi slapp med noen få dager i Lima denne gangen. Vi hadde kjøpt billetter til Pucallpa for å fly videre fra Yarina Cocha med Wycliffe’s fly til Tigre Playa. Det var rot og forsinkelser på flyplassen i Lima, men endelig kom vi av sted 1 ½ døgn etter den opprinnelige flytiden!

Reisen til Tigre Playa via Pucallpa og Yarina Cocha

I Yarina ble vi tatt imot av gode venner, ikke minst av pilotene og deres familier som vi kjente fra før. Bibeloversetterne John og Sheila Tuggy bød oss på kveldsmat. Vi ble sittende lenge å prate om alle felles opplevelser blant shapra- og candoshi folket, og tiden de hadde bodd i vårt hus mens vi var i Norge. De var veldig takknemlig for den muligheten til å arbeide i ro med oversettelsen i forholdsvis kort avstand fra candoshi landsbyene.

Avskjed med sjefspiloten Leo Lance i Yarina. Piloten Dave Ramsdale ved Evangel, det tomotors flyet som vi fløy med til Barranca ved Tigre Playa.

Dagen etter var været bra, og vi med all vår bagasje og to awajun lærere ble plassert inn i et lite tomotors “landfly” (i motsetning til sjøfly) for å lande på rullebanen på militærforlegningen i Barranca. Jeg og barna hadde aldri reist med et så lite fly før. Twin Otter flyene vi var blitt vant til på reiser til og fra Iquitos var ganske mye større enn dette. I årene som fulgte, ble det mange turer i enda mindre enmotors fly. Det kjentes litt nifst, særlig da vi kom inn i et regnvær. Vi ristet og hoppet opp og ned, men alt gikk bra. Etter et par timers tid så vi elva Marañon og Tigre Playa forut. Vi gjorde en lav sving over landsbyen. Chris stod utenfor huset vårt og vinket.  Vi måtte en sving videre nedover til Barranca der vi dumpet ned på bakken, for så å humpe bortover gressmatta før flyet stoppet.  Chris sendte en av ungdommene med speedbåten for å hente oss. Vi ble invitert på kaffe hos den øverste sjefen på militærbasen mens vi ventet. Soldater hjalp oss med bagasjen ned alle trappene til elva der speedbåten hadde lagt til. Etter en halv time i øsende regnvær kunne vi legge til utenfor huset i Tigre Playa. Chris var svært glad for å se oss. Det hadde vært noen lange uker alene i huset. At spansken hans ikke var særlig god, gjorde at kontakten med folk på stedet ble vanskelig. Men han deltok selvsagt på alle møtene og fikk også litt hjelp av og til med matlagingen. For oss var det godt å være tilbake etter året i Norge. Vi følte at vi hadde fått nytt mot og nye krefter til å møte oppgavene og utfordringene som lå foran i vår tredje periode i Peru.

En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapittel 56 står først på denne samme kategorien som kp.55 “I Norge fra febr.1976 til febr.1977”, mens kp. 54 står på “Bibelkurs og kirkebygg”.

Reisen fra Tigre Playa til Iquitos

Etter en travel jule- og nyttårshelg med mange syke awajun indianere i «sykestuene», i tillegg til julefester, nyttårssamlinger og avskjedsmøter i kirken på Tigre Playa, var vi utrolig nok ferdige til avreise da vi la oss lørdag kveld 3.januar 1976.  Dagen etter skulle vi reise med fly fra San Lorenzo til Iquitos som første etappe på reisen hjem til Norge etter vår andre periode i Peru. Første nyttårsdag var det et fint, men også trist avskjedsmøte med mye folk. Det føltes uvirkelig å sitte i kirken for siste gang før hjemreisen. Tiden hadde gått så fort siden vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972. Vi var slitne, og kjente det skulle bli godt med forandringen tiden i Norge ville gi oss. Ikke minst så vi alle fram til å møte igjen familie og venner. Likevel var det ikke lett å ta farvel med venner og medarbeidere, både peruanske og norske.

I brev hjem til mine foreldre, sendt fra Lima den 11. januar skriver jeg: «Det øsregnet da vi våknet avreisedagen. Vi lurte på om det ville komme fly i så dårlig vær.  Men regnet gav seg innen vi dro av sted med speedbåten. Rudolf kjørte oss. Han skulle tale på møtet i menigheten i San Lorenzo på ettermiddagen. Det var rart å dra for gardinene og lukke for vinduslemmene og vite at det nå vil bli lenge til neste gang vi ser alt igjen. Ellers står det meste som vanlig i huset. Vi skal reise sammen med Vigdis som skal ha ferie etter året på Tigre Playa. Hun kommer tilbake hit etter sin reise til Lima og videre til Chile. Vigdis skal fortsatt bo i vårt hus og undervise barna til Eva og Rudolf Wilhelm til desember. I San Lorenzo måtte vi vente en stund før flyet kom litt forsinket. Vi kom vel fram til Iquitos samme ettermiddag etter en litt humpete flytur.»

Reisen videre til Lima

Jeg fortsetter i brevet: «Vi hadde håpet på å komme fortere fra Iquitos. Men nå som det er sommerferie her, var det umulig å få billetter før etter noen dager. Men det viste seg at vi trengte de dagene for det var mye som skulle utrettes. Blant annet handlet vi inn en del varer som skulle sendes med rutebåten til Wilhelms på Tigre Playa. Da vi kom på flyplassen i god tid før flyet hadde avgang kl.21, var det stappfullt av folk på den lille terminalen. Det skulle gå tre store fly til Lima nesten samtidig den kvelden. Det lille som fantes av benker, var opptatt. Vi som de fleste andre, satte oss på kofferter og bager til bagasjen ble sjekket inn i ni-tiden.  Lenge hendte det ikke noe mer.  Endelig ved ellevetiden kom alle flyene med noen minutters mellomrom.  Vi fikk aldri vite noen årsak til forsinkelsen, men var likevel glade, om enn trøtte da vi entret flyet rundt midnatt. Det hadde vært en varm og hektisk dag før den lange kvelden i trengselen på flyplassen. I Lima tok vi en taxi til Wycliffe misjonens gjestehus der Lennart Lindgren hadde bestilt rom til oss.  På «Group House»  ble vi godt mottatt og vist rommene våre. Klokka ble litt over to før vi ganske utkjørte kom i seng den natten.»

Til høyre: Lima sentrum i januar 1976 før reisen til Chile. Under: Et bilde fra året før i januar-75 da vi møtte Vigdis Flatland som kom fra Norge.

Lima og videre til Chile

Vi hadde planlagt hjemreisen via Chile, Paraguay og Brasil denne gangen. På den tiden kunne man kjøpe billetter til en rundreise innenfor et visst antall mil ekstra, til samme pris som en direkte reise. Dette gjaldt nok bare for langdistanseruter, men det var fortsatt slik da vi noen år senere reiste til Norge etter den tredje perioden. Hjemreisene var for oss en anledning til ferie kombinert med å se nye steder og treffe venner og misjonærkollegaer. Billettene våre var kjøpt på forhånd ved hjelp av vår kontakt med Wycliffe’s kontor i Lima. Vi hadde en uke på oss til å ordne utreisetillatelsen vår som også inkluderte innreise igjen. Det viste seg at den tiden ikke rakk til for oss som skulle være borte et år.  Vigdis som bare skulle være i Chile noen uker, fikk ordnet sine dokumenter i løpet av et par dager. Hun skulle besøke sin venninne misjonær Else Ekornås, som hun ble kjent med da hun jobbet en tid på Ten Center i Oslo.  Dermed ble hun tatt godt imot da hun landet i Santiago, Chile til avtalt dato. 

Heldigvis gikk det greit å forandre billettene våre. Vi måtte «fly» på kontorer nesten en uke til før alt var klart. Vi ville være sikre på at oppholds/og arbeidstillatelsen vår var i orden når vi kom tilbake fra året i Norge.   Det ble misjonær Thor Thoresen som møtte oss i Santiago og kjørte oss til Else.  Else Ekornås, senere gift med Claudio Navarro, var også utsendt fra Salem, Oslo. Både Else og familien Thoresen bodde og arbeidet i byen Villa Alemana noen mil nord for Santiago. Vi hadde noen hyggelige dager i Chile med besøk til den vakre kystbyen Viña del Mar og i området rundt Villa Alemana. Søndagen var vi med på møtene i menigheten som de norske misjonærene hadde grunnlagt få år tidligere. Det var en glede å se de nye vennenes iver og begeistring over frelsen i Jesus Kristus.

Vakre Viña del Mar. Vi er på sightseeing i sentrum av byen sammen med Vigdis og Else. Mye fint å se i butikkene!

Vigdis og Else begynte på sin feriereise et par dager før vi skulle dra videre til Paraguay. De pakket inn i bilen og gledet seg veldig til turen sørover.  Målet for turen var et sted ved Concepción, langt sør i Chile der de skulle være med på en ungdomsleir. Else skulle ha noen bibeltimer der. For oss gikk veien via en liten sightseeing i Santiago til flyplassen og reisen videre til Paraguay. Vi var overrasket over hvor moderne Chile var i forhold til Peru.  For oss var det nesten som å være i et europeisk land.

Paraguay – besøk hos misjonærer og på konferanse.

Flyturen til Paraguay gikk via Buenos Aires der vi byttet fly. Det ble litt venting på flyplassen der, men ellers gikk reisen greit til vi landet i Asunción. Vi skulle videre til misjonærene Jorunn og Lars Førland i Ypacarai. Lars var også utsendt fra Salem i Oslo, mens Jorunn hadde Salem, Lørenskog som sin utsendermenighet. Det var en stor glede å møte dem igjen på deres arbeidsplass i byen Ypacarai. Her hadde de ansvaret for et barnehjem med mange barn i forskjellige aldre. De hadde også ansvar for menighetsarbeid og evangelisering i byen. Lars var en god bibellærer og var etterspurt som forkynner også i andre menigheter i området. De hadde uten tvil mange og viktige arbeidsoppgaver, men tok seg tid til å vise oss litt rundt i distriktet. Vi var noen dager hos familien Førland, og fikk god innsikt i det store arbeidet de hadde ansvar for. Fra Ypacarai kjørte vi sammen med Lars og Jorunn til byen Caacupé der vi skulle delta i den årlige misjonærsamlingen på et sted misjonen hadde leid for anledningen.

I Caacupé møtte vi de fleste av de norske misjonærene som arbeidet i Paraguay på denne tiden. Det var interessant å følge med på forhandlinger og møter av forskjellige slag. Det ble informert og samtalt om arbeidet på de forskjellige stedene. Vi mener å huske at vi var der tre dager. Dagene begynte med bønn og bibeltime som det også var givende å få være med på. Det ble også tid til fellesskap med samtaler i mindre grupper og ved måltidene. Førlands tok oss med en tur til Atyrá der vi beså den norske skolen med internatet og lærerboligen der Ingrid og Knut Stuksrud holdt til i 1976. Mange år senere, i 1984 da Eldbjørg og Vidar Børjesson var internatforeldre, gikk Lewi det siste halve året av 9.klasse på skolen i Atyrá.

På bildet helt til venstre har vi en god prat med misjonærene Bjørnevold i en pause på misjonærsamlingen. 
Over sees standarden på mange av veiene på landsbygda i Paraguay i 1976.  Oksekjerrer var vanlig framkomstmiddel, slik det også var  mange steder i Peru.  

Rio de Janeiro, Brasil og videre hjem til Norge.

Etter konferansen var vi en dag hos misjonærer i Asunción som viste oss rundt i hovedstaden. Den er som en småby sammenlignet med hovedstedene i Peru og Chile. Men det var mye fint å se også i denne byen. Vi fikk skyss til flyplassen da vi skulle videre med et brasiliansk flyselskap til Rio de Janeiro. Flyet tok en lav runde over Iguazúfallene på grensen mellom Paraguay, Argentina og Brasil. Det var et imponerende skue fra luften med forskjellige innfallsvinkler over de mektige fossefallene!

Vi hadde ingen kjente i Rio og hadde heller ikke booket noe hotel. Det var ikke så enkelt å gjøre det på forhånd den gangen som nå via mobilen. Vi tok sjansen på at det skulle gå greit å bestille rom på flyplassen. Det var det for så vidt også, men lange køer ved skranken. Det ordnet seg over all forventning. Vi fikk anbefalt et mindre hotell et par kvartal innenfor den berømte stranden Copacabana. Der fikk vi to dobbeltrom ved siden av hverandre til en svært rimelig pris. Inkludert i prisen var det en nydelig frokost på rommet. Vi hadde bestilt en sightseeing den første dagen. Turen gikk i minibuss sammen med noen andre passasjerer til forskjellige severdigheter i byen. Den andre dagen gikk vi rundt i området rundt hotellet og nede ved stranden. Det var mye fint å se i denne store byen ved Atlanterhavet. På turene vi gjorde, så vi ikke noe til de fattige favelaene som Rio også er kjent for.

På bildet over står vi ved strendene på Copacabana. Det er tydeligvis ikke tiden for bading selv om været var varmt nok. På bildet til høyre er vi på toppen der den store Kristus statuen står. Maino ser opp på den. På motsatt side kneiser “Sukkertoppen”.

Så kom dagen for reisen videre til Norge. På flyplassen var det streng kontroll av bagasjen på grunn av flere flykapringer de senere årene. Vi måtte være med inn på små avlukker der vi ble kroppsvisitert. Maino var med meg. Hun ble ganske fortørnet da de til og med skrudde av hodet på babydokka hennes for å se om det var noe inni! Lewi var heller ikke glad for å gi fra seg en ny blyantspisser av plastikk som hadde form som en bitteliten pistol. Alle måtte dessuten peke ut sine kofferter før de ble lastet om bord i flyet. Det opplevde vi på alle flyplassene helt fra Lima.

Vi var spente da alt endelig var klart for ombordstigning i den store SAS maskinen som skulle ta oss til Oslo via København. Det ble et stopp der også for en dags sightseeing i byen. Maino og Lewi fikk for første gang oppleve tivoli med berg og dalbane og karuseller av forskjellige slag. Både store og små hadde en morsom dag i København før siste etappe av reisen til Fornebu i Oslo. Der ble vi tatt i mot av en stor flokk familie og venner. Foreldrene våre stod i første rekke og fikk de første klemmene. Så godt å møtes igjen! Mange gledestårer måtte tørkes vekk der vi gikk og hilste på familien og på kjære venner fra Salem. Det tok sin tid før vi kunne sette oss i bilene og kjøre til “Mamre” ved Østensjøvannet, som også denne gangen skulle bli vårt hjem under oppholdet i Norge.