Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.80 står øverst av to innlegg på kategorien “Helsearbeid”, mens kp.76 står nederst på den kategorien.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra en artikkel til Korsets Seier våren -87 med tillegg.

Reisen til bibeluka i Limón Poza i Yurapaga.

Sola står lavt på himmelen. Snart går den ned bak de høye trærne som står tett på begge sider av den smale elva. Den lille utenbordsmotoren på 14 hp durer jevnt og trutt. Siden sola stod høyt på himmelen har den ført meg, først et par timers reise nedover den brede Marañon elven, og nå oppover den smale og svingete bielva Apaga. Farkosten er en liten aluminiums pram, tre og halv meter lang og en meter bred. Den ligger dypt i vannet, lastet som den er med Bibler og bibeldeler, foruten meg selv og nødvendig utstyr. Det vil si litt klær, sengetøy, et myggnett og en tynn skumgummi madrass.  Jeg har også med medisiner og Nye Testamenter på awajun språket. For ikke å glemme bensin til reisen fram og tilbake. Testamentene hadde vi kjøpt gjennom Wycliffe.

Etter flere timers kjøring oppdaget jeg at det røyk av motoren. Det viste seg at vannpumpa til kjølevannet hadde sluttet å virke. Jeg rodde inn til kanten av elva. Men det var høyvann, og skogen stod under vann. Jeg bandt båten fast til et tre, og tok motoren inn i båten. På slike reiser har jeg alltid en del verktøy med meg.  Klok av skade, hadde jeg også med en ny vannpumpe. Det var et svakt punkt på disse motorene. Etter en del strev fikk jeg tatt ut den gamle pumpa og satt inn den nye før jeg kunne fortsette reisen.  Jeg når likevel ikke reisens mål Limón Poza, i dag. Men før sola går ned, ser jeg landsbyen Atahualpa dukke fram bak en sving. Da er det mulig å få et palmetak å sove under, og litt kveldsmat bestående av maniok og bananer, og kanskje et egg eller to. Noen overhengende fare er det egentlig ikke, for det er enda en skive igjen av matpakka og litt kaffe på termosen.

Overnatting i Atahualpa.

I landsbyen blir jeg godt mottatt. Praten går livlig rundt meg, men min kjennskap til awajun språket er ikke god nok til at jeg oppfatter hva de sier. Etter flere år med skole på både awajun og spansk, er det mange som snakker ganske bra spansk. Både Gunnar Vervik og jeg hadde tidligere besøkt Atahualpa og et par av de andre landsbyene i Apaga og bielven Yurapaga. Det var i perioden før vi reiste til Norge sommeren 1980. Pancho, en av lederne hadde da vært på Tigre Playa og bedt oss komme å besøke dem for møter og bibelstudier. Det var flere som i den tiden tok imot evangeliet, og noen ble også døpt. Martha de Jong og Gro var også på et besøk i Atahualpa i forbindelse med statens vaksinasjonsprogram. Det var i mai 1980, og er beskrevet i et tidligere innlegg på bloggen. Jaars fly tok dem med fra Tigre Playa til Yurapaga, der flyet landet på elva. De slapp med en kort båttur fra landingsstedet til landsbyen.

Jeg får overnatte hos pastoren i landsbyens kirke. Han kan fortelle om stor åpenhet for evangeliet, og nesten tretti døpte i løpet av det siste året. Det viser seg at han er en av elevene på det tre måneder lange bibelkurset som de selv har tatt initiativet til. Kurset holdes i landsbyen Limón Poza som er målet for min reise. Jeg ble invitert dit for å undervise en måned, noe som alle mine gjøremål og avtaler gjorde umulig. Det kunne ikke bli mer enn en uke. De ønsket undervisning om den Hellige Ånd og dens betydning for oss i dag.  Både menighetene i Atahualpa og i Limón Poza var nå tilknyttet den sveitsiske indianermisjonen (SIM) som hadde sin base i Cashibo Cocha ved Pucallpa. Der hadde han og et par andre pastorer gått på SIMs bibelskole. 

Mens husverten prater, og hans kone koker kveldsmaten, ruller jeg ut madrassen, og henger opp myggnettet. Motoren synes enda å dure i ørene, der jeg strekker meg ut på madrassen. Et ganske enkelt leie, men det føles nesten luksuriøst etter å ha sittet flere timer rett opp og ned i den lille prammen i stekende sol. Snart er maten ferdig, og vi har en hyggelig stund med prat og god mat. Men jeg var trøtt etter den lange reisen, så det drøyer ikke lenge før jeg finner min plass under myggnettet. En takkebønn stiger opp til vår himmelske Far før søvnen tar overhånd, og dagen tar slutt. Neste dag fortsetter reisen enda et par timer før jeg når Limón Poza der studiene allerede er i gang. Min husvert ror i kanoen sin opp til landsbyen.

I landsbyen Limón Poza.

Det er gått fem dager siden kvelden i Atahualpa og ankomsten til Limón Poza. Jeg våkner opp til lyden av barnegråt, hundebjeffing, roping og prating. Det har vært en heller urolig natt som de fleste siden jeg kom. Jeg deler hus, eller rettere sagt tak med mange av de rundt 20 elevene som er samlet fra forskjellige awajun landsbyer. Noen har hele familien med, og med mange små barn har natten flere lyder enn jungelens eget orkester. Men hva gjør det når hjertet fylles av glede over å få dele Guds ord med disse unge menn, som hungrer etter større kunnskap i ordet og tørster etter en fylde av den Hellige Ånds kraft i sine liv. Time etter time sitter de og lytter, mens de noterer bibelsteder, og nøkkelsetninger, bare avbrutt av stunder med lovsang og bønn mens vi strekker på støle lemmer.

De to faste lærerne og initiativtakerne til kurset, er awajun og har vokst opp langs disse bielvene. De har gått fire årskurs, hvert på fire måneder på bibelskolen til den sveitsiske misjonen. SIM tar imot indianere fra forskjellige steder i Perus jungel, og de samarbeider med Jaars og SAM, begge organisasjoner som har småfly og flyvere og samarbeider med Wycliffe, SIM og andre misjoner i Perus enorme jungelområde.

Jeg kryper fram fra myggnettet denne lørdagen, og ser over på kursstedet vårt. Det minner mildt sagt lite om steder som vanligvis har denne betegnelsen. Et stort palmetak og jordgulv er det hele. Benker og bord er påler banket ned i jorden, og tvert over disse er det bundet oppkuttede palmestammer. Det er slik mange av skolene i jungelen er utsyrt, og det tjener sitt formål. For min del er det siste kursdag, men jeg har lovet å være til i morgen og tale på søndagens to møter. 

Frokosten er klar, og vi spiser den sedvanlige menyen for alle dagens måltider, kokte maniok og bananer. Et par ganger har det i tillegg vært kokt småfisk. Noen småfisker blir pakket inn i blader og stekt over glørne. Jeg har et par ganger fått kokt egg, og en dag fikk jeg en kokt irrgrønn frosk. Tydeligvis ment som en spesiell gave til gjestelæreren! Ingen kan si at elever og lærere er samlet for matens skyld. Mens vi sitter og spiser, kommer en mann løpende og roper at han har sett spor etter et beltedyr som hadde gravd seg ned. Noen er allerede i gang med å grave opp den lange tunellen. Jakten pågår i flere timer, før dyret endelig ble fanget. Nå viste det seg at beltedyret hadde to nesten voksne unger,så det ble en stor fangst. Det var stor glede i leiren over å få kjøtt til middag.

Den siste dagen i Limón Poza er preget av bønn og innvielse. Hovedtemaet for undervisningen denne uka har vært Den Hellig Ånd, og undervisningen har skapt en stor lengsel etter å oppleve Åndens dåp og utrustning til tjeneste. Flere av landsbyens befolkning er med denne dagen. Vi gleder oss over Herrens nærvær, og det Han gjør blant disse menneskene som lever langt inne i de store skogene.Vi kan si med Peter: «Herren gjør i sannhet ikke forskjell på folk.» Etter avsluttende møter på søndag, reiste jeg hjemover mandag morgen. Jeg var innom og hilste på vennene i Vencedor, San Juan og Ugarte på turen oppover Marañon før jeg la til på Betania utpå ettermiddagen.

Bibeluker i San Lorenzo og Saramiriza.

Et par uker etter bibeluka i Limón Poza reiste jeg i speedbåten sammen med Bodil og Manolo til den planlagte bibeluka i San Lorenzo, den største landsbyen i området. Pastoren som skulle ha kommet fra Lima for å hjelpe til med undervisningen både i San Lorenzo og uka etter i Saramiriza, ble forhindret fra å komme. Det ble da ekstra mye på meg, selv om Manolo og Bodil også hadde noen timer. Flere av de tilreisende lederne tok ansvar for å lede og tale i kveldsmøtene. Det ble til stor velsignelse både for dem og for oss som hørte på. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm reiste til Norge sommeren 1986 og var ventet tilbake i september -87. Derfor var ikke de til stede, men det var naboen og lederen i menigheten i Industrial. Han så etter huset deres og hadde ansvar for menighetsarbeidet i Industrial i deres fravær. Det var over 70 deltagere som kom fra ti -tolv landsbyer i nedre del av distriktet, inkludert lederskapet i menigheten i San Lorenzo.

Da vi kom hjem mandagen etter, var det bare tid til middag og en liten hvil før Gro og jeg kjørte opp til Saramiriza. Der var det velkomstmøte for bibeluka for den øvre del av distriktet den kvelden.  Representanter fra tolv menigheter og vennegrupper i Marañon, inkludert Saramiriza, og fra Potro og Morona var samlet. Tilsammen 75 deltagere som nå skulle ta del i fem timers daglig undervisning og møter hver kveld. På møtene kom mange fra menigheten og folk ellers i Saramiriza, slik vi også opplevde i San Lorenzo. På formiddagsmøtet søndag delte vi nattverden. Det ble en herlig stund der vi kjente en sterk berøring av den Hellige Ånd.

På avslutningsmøtet senere den dagen var kirken helt fullsatt. Vi måtte låne ekstra benker og stoler for å få plass til alle. På slutten av møtet ble det invitert til forbønn. Mange kom fram og bøyde kne på begge sider av talerstolen. De søkte forbønn for ulike behov. Noen var syke og ba om Guds inngrep. Det ble en lang bønn- og lovprisningstund som nok hørtes lang vei. Vi vet at Gud møtte mange til fornyelse, og noen til frelse og til helbredelse denne siste kvelden av bibeluka. Dagen etter reiste deltagerne glade hjem til sine landsbyer. Noen i kanoer, og andre i små farkoster med pequi motor.  Det hadde vært en festuke for de troende i distriktet.

Glede, takknemlighet og tro til Herren fylte våre hjerter, når vi så flere av de ledende brødre i virksomhet. Vi ser tilbake, og husker på deres første famlende skritt på himmelveien. Herren gjør under, han frelser, utfrir, restaurerer og utruster. Han gjør det samme i store byer og i små landsbyer der mennesker åpner seg for Ham. Herren ser fremdeles ikke til det ytre, på det mennesker ser, men han ser til hjertet.

Bibelkurs i Pampa Silva, Perene.

Før de tre bibelukene i jungelen våren 1987, var Gro og jeg i Pampa Silva, Perene. Misjonær Liv Haug hadde invitert oss til å være med å undervise på bibelkurset i januar. Hun har i flere år arbeidet i Perenedalen, og nå sammen med misjonærene Hanne Miriam og Tor Inge Andersen. Vi hadde også tidligere vært i Pampa Silva og undervist på bibelkurs.

I et brev til venner i Norge datert 26. januar-87 skriver jeg litt om dette besøket: «Denne gangen sender vi vår misjonshilsen fra Perenedalen i Chanchamayo. Vi kom hit for å delta som lærere på bibelkurset i menigheten. Vi var med den siste uka, og i går var det avslutning av kurset. Vi har hatt noen velsignede dager her og fått oppleve Herrens nærvær. Noen ungdommer er blitt åndsdøpt, og vi har bedt med frelsessøkende på kveldsmøtene.”

Jeg fortsetter i brevet: “Herfra går reisen opp til Tarma der vi skal besøke menigheten. Det gleder vi oss til.  Mange år er gått siden vi var der sist. Vi bodde i Tarma de to første årene i Peru. Der arbeidet vi i menigheten «Casa de Oración» som ble grunnlagt av de svenske misjonærene Brita og Per Anderås. Etter dem var misjonærene Boyan og Lennart Lindgren i Tarma flere år før vi avløste dem på nyåret 1967 da de reiste til Sverige. Denne gangen blir vi bare over helgen før vi kjører med buss videre til Huancayo for å delta i misjonens (AIPAs) årskonferanse. Derfra skal vi kjøre med Liv til Lima for å hente våre visa som vi hadde levert til fornyelse før turen til bibelkurset i Perene. Fra Lima setter vi kursen hjemover til en mengde oppgaver som venter oss, blant annet tre bibeluker og bygging av den nye kirken i Saramiriza.» Dette har vi allerede skrevet om i begynnelsen av dette innlegget.

Både Gro og jeg jeg var ganske så slitne, da vi endelig fikk kjøre med en bil derfra til Tarma. Det er tynn luft på nærmere 3000 m.o.h. Det var ikke vi vant til lenger, og kjente høyden godt etter “fjellklatringen”. Men vi ble i alle fall ikke høydesyke. Vi var glad for at det ikke var noe møte den kvelden. Det var godt å ta det med ro på hotellet etter dagens strabaser.

Kp.79 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Menighetsarbeid i Saramiriza”. Kp. 77 står øverst på “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

                            

Menigheten i Saramiriza.

Vi har i tidligere innlegg på bloggen skrevet om Saramiriza og våre første besøk der på siste halvdel av 1970-tallet.  Den lille gruppen av troende vokste sakte men sikkert etter hvert som landsbyen fikk flere innbyggere da den ble et senter for oljevirksomheten i området. Noen av vennene kom til bibelukene på Tigre Playa, og både jeg og Rudolf Wilhelm besøkte Saramiriza samtidig som vi hadde møter i Borja og de øvrige landsbyene oppover Marañon.  Da vi flyttet opp til Betania ved Saramiriza på nyåret 1985, hadde vennene bygd en liten palmekirke ganske sentralt i landsbyen. Juan Miguel Flores var en av de første som tok imot evangeliet i Saramiriza, og var nå leder for gruppen av de troende der.  Det var av han vi fikk tomt på Betania.  Like nedenfor vår tomt hadde Juan Miguel sin åker med bananer, maniok og mais.

Den 13. februar 1986 ble menigheten «Iglesia Evangelica Casa de Oración» (Den evangeliske kirken “Bedehuset”) dannet med 23 døpte medlemmer. Det var en gripende stund da vi for første gang i Saramiriza hadde nattverd sammen. Senere i samme måned var det dåp to ganger i Saramiriza, og menigheten økte raskt med ni nye medlemmer. Vi hadde ikke tenkt at vi skulle bruke så mye tid i Saramiriza som det viste seg å bli. Men i og med at vi bodde nær landsbyen, ble det mulig å være med å tale og undervise både på møter på søndager og ellers i uka slik som vi tidligere hadde gjort på Tigre Playa. Vi var også på reiser til vennegruppene i landsbyene langs Marañon og i nedre del av Morona, samtidig som vi arbeidet med byggingen på Betania. Søndager kjørte vi ofte med speedbåten til nabolandsbyer for å ha møte på formiddagen, mens vi var med i Saramiriza på kvelden. Der var det søndagsskole for barn og voksne på formiddagen og møte på kvelden. På kveldsmøtene kom mange fra landsbyen for å høre Guds ord i sang og tale.

Forsterkning i arbeidet – Evangelist Isidro Villavicencio fra Lima.

Isidro var fra menigheten i Magdalena i Lima som misjonærene Lindgren hadde grunnlagt. Han var ivirig med på friluftsmøter og bibelsalg, foruten andre oppgaver i menigheten der. Vi kjente Isidro fra besøk i Lima. For oss var det en glede å høre at han gjene ville komme til Saramiriza for å hjelpe til i arbeidet.  Han kom den 20. februar 1986 med det samme Jaars flyet som våre amerikanske venner reiste med tilbake til Yarina. Isidro ble til stor velsignelse både for menigheten i Saramiriza og i andre landsbyer han besøkte. Lengst tid var han i Borja der vennene var veldig takknemlig for de ukene han var der. 

Etter Borja var han et par uker i Betel (tidligere Sappo Playa) og i San Juan. I begge disse landsbyene hadde de troende bygd palmekirker der de samlet seg til møter og bibelundervisning nesten daglig i den tiden Isidro besøkte dem.  Med Doulos reiste vi sammen til Tigre Playa, Puerto America og et par andre vennegrupper i nedre del av Morona. I mai måned reiste jeg til Chulucanas for å hente en større lysmotor som ville gi bedre strømtilførsel til gjerdesaga og andre elektriske verktøy. Motoren kjøpte vi brukt av den svenske misjonæren Göran Olsson. I Chulucanas talte jeg på noen møter i hovedkirken og på et par av de mange utpostene.  Isidro hjalp til i arbeidet i menigheten i Saramiriza mens jeg var på denne reisen. Han var heller ikke redd for å være med i praktisk arbeid på bygg eller i åker på stedene han besøkte. I begynnelsen av juni, etter over tre måneder i jungelen, reiste han tilbake til Lima.

Isidro kom på et nytt besøk til Saramiriza i april 1987 og ble også denne gangen til stor hjelp og velsignelse. Da hjalp han til med dugnaden på kirkebygget noen dager før han besøkte Borja og andre landsbyer langs Marañon en tid framover. Han kunne ikke bli så lenge som sist, for nå var det ikke lenge til det planlagte bryllupet med forloveden Maria.  I begynnelsen av 1988 kom de sammen til Saramiriza der de var nesten hele det året.

Forsterkning i arbeidet – Velkomst for misjonærene Bodil og Manolo fra Sverige.

I innlegget “Helsearbeid i Saramiriza” skrev vi om de gode nyhetene fra Sverige i begynnelsen av 1986. Sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez hadde avsluttet et år på en bibelskole i Spania. I løpet av året la det seg til rette med utsender og underhold for dem gjennom menigheten de tilhørte i Varberg og PMU (Pingstmisjonens U-landshjelp) i Sverige. Bodil skulle ta seg av helsearbeidet mens Manolo skulle støtte både menighetsarbeidet og legge til rette praktisk for en klinikk, først på Betania og senere i Saramiriza. Vi for vår del brukte all ledig tid til å få ferdig huset og leiligheten i 1.etasje innen de skulle komme.  Vi fikk også kjøpt noen brukte møbler til dem av en misjonær i Iquitos som reiste hjem til Statene.

Dermed var det viktigste på plass da de kom til Betania med fly fra Wycliffe basen i Yarina den 5.november 1986. Alt var nytt og ukjent for dem, men de tilpasset seg fort og fant seg til rette. For Manolo var spansk morsmålet, og Bodil snakket også godt spansk slik at de fra første stund kunne kommunisere med folk i området. Befolkningen i Saramiriza og i de fleste landsbyene langs Marañon var spansktalende. Det ble holdt en fin velkomstfest for dem i kirken i Saramiriza. De ble godt mottatt av vennene i menigheten.

Besøk til landsbyer og menigheter i Marañon, Potro og Morona.

Manolo og Bodil ville gjerne bli kjent i området og se noe av arbeidet utenom Saramiriza. Gro og jeg planla å reise til Norge etter vår fjerde periode i slutten av mai påfølgende år, og timeplanen utover våren 1987 var ganske fullpakket.  Dermed bestemte vi oss for å reise allerede den 25.11 til noen av landsbyene nedover Marañon helt til Tigre Playa og samtidig besøke menighetene i Potro og noen av vennegruppene i Morona. Gro ble igjen på Betania sammen med et ungt par fra menigheten i San Juan som hadde vært hos oss det siste halve året. Dessuten var det planlagt at hun skulle reise til Yarina sammen med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. De måtte ha en operasjon for pungbrokk. Det ville antageligvis bli i løpet av de første dagene i desember.

Tigre Playa (nå Primavera).

I brev hjem til min mor etter tilbakekomsten til Betania skriver jeg: «Manolo, Bodil og jeg dro av sted i Doulos med en liten speedbåt på slep den 25.november og etter et par stopp, kom vi fram til Tigre Playa på ettermiddagen. Stedet er ikke til å kjenne igjen nå. Misjonens tomt er det ikke noe igjen av, og stedet der kirken og våre hus stod, er midt i elva. Tigre Playa er delt i to med bare to -tre hus igjen i den nedre delen. Landsbyens skole som var nybygd av teglstein ikke lenge før det begynte å rase, har elva tatt med. I den øvre delen er det noen flere hus. Det er litt høyere grunn innover der. Vi la til med båten og innbød til møte i huset til Marcial Rios, som er leder for menigheten. Da mørket senket seg og parafinlampen ble tent, var det samlet en god flokk av beboerne i øvre del av landsbyen.  De fleste av menighetens medlemmer på Tigre Playa har for lengst flyttet til andre steder som San Lorenzo og Iquitos, og noen til munningen av den lille bielven på motsatt siden av Marañon. Mens noen få holder stand i landsbyen som de nå kaller Primavera. De har flyttet husene sine lenger bakover et par ganger. Nå håper de at elva har funnet sitt nye løp, slik at det ikke fortsetter å rase.”

Potro

Manolo og Bodil ble igjen på Tigre Playa mens jeg dagen etter kjørte med speedbåten inn bielven Potro. Det var fire timers reise til den nederste awajun landsbyen Nueva Esperanza. Jeg hadde ikke vært i Potro på 1 ½ år, så jeg var spent på hvordan det stod til hos dem. De hadde hatt en del problemer, sa Mattias lederen for menigheten der. Men det hadde rettet seg, og nylig hadde de døpt et par unge menn. Nesten hele landsbyen kom til møtet. Mange kom fram til samtale og forbønn.  I Porvenir, litt lenger opp i Potro var det vekkelse og mye folk på møtet der kvelden etter. Gustavo, lederen i Por Venir, fortalte at 12 venner var blitt døpt det siste året. En gruppe med jenter og en annen med gutter var framme og sang både på spansk og på sitt eget språk. Det var en opplevelse å høre dem og se hvor ivrige de deltok i sangen og bønnen. Også der var det mange som ville ha forbønn i avslutningen av møtet.

Morona

Da jeg kom tilbake etter tre døgn i Potro, fortalte Bodil og Manolo at de hadde hatt to møter på Tigre Playa, og Bodil hadde hjulpet flere syke med behandling og medisiner.  Vi tok farvel med Marcial og hans familie og satte kursen tilbake oppover Marañon til munningen av Morona. Vi stanset for møter flere steder i Morona, men først og fremst der det var små menigheter og grupper av troende.  I Nuevo Shoroya hadde Tariri kjøpt en lysmotor, men ingen visste hvordan de skulle få den til å gi lys. Manolo og jeg viste dem hvordan de skulle stelle og starte motoren. Vi hang opp ledninger og et par pærer både i huset deres og i den lille kirken. Det var stor begeistring da lyspærene tentes, og vi kunne begynne møtet. 

Neste dag hjalp vi dem å installere og bruke en maskin de hadde kjøpt til å rense eller skrelle risen de hadde begynt å dyrke på åkrene sine.  Det var en glede å se at vennene i Inca Roca i bielven Siquanga nå hadde bygd en kirke, selv om det bare var et tak med benker under. Vi hadde noen gode møter der.  På reisen nedover var vi med på innvielsen av den nye kirken i Nuevo Milagro, mens vi på veien opp var med på møte i Puerto America der de også hadde en ganske nybygd kirke.

Mark etter insektstikk i armen.

Jeg hadde en spesiell opplevelse i huambisa landsbyen Caballito. Pancho lederen for menigheten der tolket oss også ved dette besøket. Dessuten fikk han en annen litt uvanlig oppgave. Mens jeg var i Potro, ble jeg stukket et par steder på armen av et insekt. På reisen oppover Morona begynte det å gå betennelse i det ene stikket. Da vi kom til Caballito, så jeg med et lite forstørrelsesglass nærmere på stikket som var infektert. Til min forskrekkelse så jeg hodet av en liten mark stikke opp av insektstikket i armen. For Pancho var ikke dette ukjent. Med pinsetten vi hadde med, tok han ut to mark av armen min!  Vi hadde opplevd at hunden vår hadde mark etter stikk, men det kjentes veldig vemmelig å ha slike kryp på egen kropp. I alle fall leget det seg raskt etter at markene var ute!

Nytt kirkebygg i Saramiriza.

På et menighetsmøte i april 1986 ble det bestemt å bygge en ny kirke på en tomt ikke så langt fra den “gamle”. Årsaken til det var en beskjed fra myndighetene i landsbyen. De sa at stien like ved kirken skulle utvides, og at skolen som lå på nabotomten måtte ha mer plass til utvidelse. Vi fikk kjøpt en ganske stor tomt litt lengre inn etter denne nye veien. I juni målte vi opp tomta og plasseringen av kirken på 20 x 9 meter og merket ut stedet der de 28 pilarene skulle støpes. Alle hus i Saramiriza må bygges opp fra bakken på grunn av at de jevnlige oversvømmelsene. 

Da vi kom hjem fra reisa til landsbyene i Morona i juni/juli, begynte arbeidet med graving og forskaling, foruten kutting og binding av jern. Vi var jevnt over ti mann på dugnad fra slutten av juli og utover i august.  Det var en stor dag da alle pilarene stod ferdig støpt den 12.august.  Etter det ble det mye jobbing i huset på Betania for å få ferdig mest mulig i begge etasjene før vi skulle reise til USA til Maino og Kevins bryllup den 13.september.  På hjemveien derfra måtte vi til Iquitos en ukes tid for å handle trematerialer, takplater og annet til kirkebygget, foruten de vanlige innkjøpene av matvarer og medisiner. Derfor ville vi ha det meste klart for å ta imot våre nye misjonærkollegaer før vi reiste fra Saramiriza. Manolo og Bodil hadde skrevet at de regnet med utreise til Peru i løpet av oktober måned. Som vi skriver ovenfor, kunne vi ta dem imot på Betania den 5.november.

Dugnad.

Den 20.november startet vi opp med dugnad igjen. Nå for å sette opp gulvbjelkene og reisverket til kirken. Trematerialene hadde stått til tørk en tid på Betania etter at de kom med rutebåten fra Iquitos. Alt måtte lastes i trebåten vi hadde kjøpt til «arbeidsbåt». Den ble også senere den mest brukte båten for å kjøre oss og naboer opp til møtene i Saramiriza. Panel til veggene hadde jeg bestilt fra et lite sagbruk ved oljeselskapets pumpestasjon, 20 km innover veien fra elva. De sagde ut bord til panel av trær som vokste på høyere grunn og var av god kvalitet. Vi hentet materialene med en leid lastebil. De ble stilt opp til tørk mens vi arbeidet med reisverket.

Etter bare en uke med dugnad ble det stopp i byggingen helt til vi i slutten av mars 1987 kunne starte opp med arbeidet på nytt.  Vennene var spesialister i å bygge hus av palmematerialer, men var ukjente med den type bygg som vi nå holdt på med. Vi hadde heller ikke midler til å ansette noen som kunne lede arbeidet i mitt sted. Besøkene til landsbyene sammen med Manolo og Bodil i slutten av året og bibeluker på forskjellige steder både i og utenfor jungelen de første tre månedene i 1987, satte en midlertidig stopp på kirkebygget. Mens den «gamle» kirken av palmematerialer ble tatt fra hverandre og bygget opp igjen på tomta bak det nye kirkebygget. Der ble den stående i mange år og brukt til søndagsskolen for barna.

I hele april og første del av mai var det dugnad igjen. Vennene var flinke til å være med, men selvsagt kunne ikke alle forlate åkrene sine og annet arbeid hver dag. Vi var likevel en god gjeng som snekret og satte opp takstolene og la på takplatene. Innvielsen var planlagt til den 17.mai, så det ble hektiske dager den siste måneden. Da taket var på plass i midten av april, laget damene til fest for vennene i menigheten. De fleste hadde vært med på dugnaden på en eller annen måte. Det ble satt opp en vegg på tvers av bygget for å bruke den bakre delen til klinikk. Den delen ble ca.6 x 9 meter og fikk en egen inngang på baksiden, mens kirkerommet ble 14 x 9 meter. Klinikken var i bruk til innvielsen av Helsesenteret i Saramiriza i august 1990. Etter noen år ble denne veggen flyttet lengre bak slik at det bare ble et lite lagerrom bakenfor det utvidede kirkerommet. Det ble behov for mer plass i kirken ettersom befolkningen i Saramiriza økte, og stadig flere ble frelst og døpt.

Innvielsen av kirken i Saramiriza.

Den 17. mai fyltes kirken av 150 personer. Ordføreren og andre autoriteter var innbudt og var på plass. Medlemmene i menigheten og mange andre fra landsbyen kom, foruten noen venner fra de nærmeste landsbyene.  Kirken ble innviet ved ord og bønn av misjonærene og ledere i menigheten. Etter tale og sang ble det servert middag til alle.  Det ble en stor festdag for vennene i Saramiriza. Denne kirken ble brukt i 32 år før den ble revet for å gi plass for en ny kirke bygget i teglstein. Den fikk jeg gleden av å være med å innvie i september i 2019.