Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 81 og 82 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Nedenfor dette innlegget, finner du del 1, kp. 76 i samme kategori som dette kp.80. Kapittel 77 står øverst i kategorien “Båtliv og reiser”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

To små gutter fra Ugarte må opereres.

I det forrige innlegget om helsearbeidet i Saramiriza, skrev vi om Bodil og Manolo Suarez fra Sverige som kom til Betania i begynnelsen av november 1986.  Sykepleier Bodil ble til stor hjelp arbeidet blant de syke både på Betania og på reiser. Allerede den 25. 11 reiste de sammen med John på en lengre tur med Doulos til landsbyer i Marañon og Morona, mens jeg ble igjen på Betania.

Det manglet ikke på oppgaver der. Dessuten var det planlagt en reise til Wycliffe basen i Yarina Cocha i begynnelsen av desember med to små gutter fra awajun landsbyen Ugarte. Disse to femåringene hadde pungbrokk og skulle opereres ved et sykehus i nærheten av Yarina. Legen og en sykepleier ved klinikken i Yarina hadde ordnet dette, men de ville at jeg som kjente guttene og familiene deres, skulle følge dem. En av foreldrene til hver av guttene skulle også være med til Yarina. Selv hadde jeg i lengre tid hatt problemer med fordøyelsen, foruten ryggsmerter. Planen var at jeg samtidig skulle få en undersøkelse på klinikken for begge disse plagene. Jeg så fram til noen rolige dager, noe som det ikke hadde vært mye av den siste tiden. Dessuten ville oppholdet i Yarina gi meg anledning til å være litt sammen med Lewi. Misjonær og linguist Ågot Bergli fra Mo i Rana, som bodde og arbeidet på Wycliffe basen, hadde invitert meg til å bo hos henne under oppholdet mitt der. Jeg var takknemlig for den invitasjonen.

Det store bildet er fra et møte i Ugarte. Guttene som var med til Yarina sees på bildet. På det andre bildet er jeg sammen med Ågot hjemme hos henne.

Til Yarina Cocha i desember 1986.

I et brev til Johns mor den 8.12.86 skriver jeg om reisen og oppholdet i Yarina: «Nå er jeg på Wycliffe basen i Yarina. Jeg kom hit den 2. desember med to små gutter som skal opereres i neste uke. Jeg var alene med dem de første tre dagene da det ikke var plass til foreldrene i samme fly. Det var ikke helt lett siden de ikke kan spansk, og jeg bare kan noen enkelte ord på awajun. Den ene av guttene forstår heldigvis noe spansk. Det ble litt gråt og tårer den første kvelden, men allerede den andre dagen gikk det bedre. Jeg er likevel glad for at foreldrene er her nå og kan ta seg av dem. Da de kom, hadde jeg allerede vært på klinikken og til hospital Amazonas med guttene. Dato for operasjonen på hospitalet ble den 11.12.  De bor i et lite hus her på basen og steller seg selv. Jeg ser til at de har mat, og jeg har også vært med dem til flere besøk på klinikken og apoteket. Om tre dager bærer det inn på hospitalet igjen.»

Jeg skriver videre i brevet: «Jeg er faktisk ikke så helt bra selv heller. Her har de funnet ut at jeg har amøber. Nå går jeg på en sterk kur og føler meg ganske dårlig. Jeg håper at det vil hjelpe slik at magen snart fungerer normalt igjen. Dessuten har ryggen sviktet meg en del i det siste. Det kan antageligvis føres tilbake til et kink jeg fikk i ryggen en dag i august da jeg sveivde for å starte lysmotoren. Da hadde jeg vondt resten av dagen, men jeg var bedre neste morgen. Likevel har jeg kjent til ryggen nå og da etter det. Dagen før vi reiste hit til Yarina slo ryggen seg helt vrang. Etter noen travle dager alene på Betania, pakket jeg den morgenen for reisen hit. Deretter satte jeg meg ved skrivebordet for å gjøre ferdig misjonsregnskapet. Da jeg reiste meg utpå dagen for å spise, var det som ryggen låste seg. Jeg ble stående bøyd en stund uten å kunne røre meg, før jeg krøket meg bort til medisinskapet. Der fant jeg en smertestillende tablett og fikk visst svelget den. Etter det vet jeg ikke hva som hendte, før jeg våknet på gulvet med vannsøl og et knust glass ved siden av meg.  Det ble det en vond og vanskelig ettermiddag alene som jeg var i huset. Etter enda en tablett minsket smertene, og jeg sovnet utpå kvelden. Dagen etter, da flyet kom, og vi reiste hit, var jeg heldigvis mye bedre.”

Yarina Cocha og flystripen sett ovenfra. Lewi og kamerater fra skolen tok imot oss på flåten der sjøflyene legger til.

“Her har jeg fått et par behandlinger og råd om sittestillinger og øvelser jeg bør gjøre. Så mye mer er det ikke å gjøre med ryggen, men den kjennes bedre nå. I morgen skal jeg til en ny undersøkelse for magen, og fra onsdag av da guttene skal opereres, blir det nok mange turer fram og tilbake til hospitalet sammen med guttenes foreldre.  De er jo helt ukjente med livet utenfor landsbyene i jungelen og snakker dessuten svært lite spansk. Jeg håper operasjonene vil gå bra slik at vi kan reise hjem om en ukes tid. Wycliffe har en flyvning til vårt distrikt den 16.desember. De skal hente noen fra Morona, og har plass til oss til Betania på veien dit. Jeg vil gjerne ha litt tid til å bake og stelle i stand til jul. Lewi og en skolekamerat kommer den 20.12, og John og de andre regner med å være tilbake fra turen til Morona et par dager før meg.»  Så langt brevet til svigermor.

Heldigvis gikk operasjonene bra, men den ene av guttene fikk en infeksjon i operasjonssåret. Det førte til et par dager ekstra på hospitalet. Gutten ble frisk nok til at legen gav grønt lys for hjemreise som planlagt den 16.desember. Da fikk vi alle plass i samme fly til Betania.  Dagen etter reiste guttene og deres foreldre takknemlige og glade nedover Marañon hjem til Ugarte.

Innkjøp av medisiner, vaksinering og forbedringer av klinikken.

Like over nyttår 1987, samtidig som Lewi og kameraten fløy tilbake til skolen i Yarina med en Jaars flyvning, reiste John og jeg sammen med Bodil og Manolo med TANS rutefly til Iquitos. For dem var det første gang i Iquitos, byen der vi handlet medisiner, matvarer og annet. Det er også i banken der vi vekslet penger etc.  Derfor ble vi noen dager i Iquitos for at Bodil og Manolo skulle bli kjent med alle disse stedene, og sist, men ikke minst hvor og hvordan lastingen av varene ombord på rutebåten foregikk. Vi reiste til Lima og videre til Perene for å undervise på bibelkurset der, slik vi skrev om i forrige innlegg på bloggen.

Manolo og Bodil fløy med TANS tilbake til Saramiriza. Da vi kom tilbake til Betania i februar, hadde de gjort mye arbeid i bambushuset der vi bodde det første året på Betania. Det ble brukt til klinikk etter at vi flyttet ut, men de hadde gjort mange forbedringer slik at det nå tjente bedre til sitt formål. Bodil var en flink sykepleier og med kurs i tropemedisin, var hun godt forberedt til oppgavene blant folket i jungelen. Det var en stadig økende strøm av syke fra Saramiriza og andre landsbyer som søkte hjelp på klinikken på Betania. 

Bodil i aksjon, her hjemme hos en familie i Saramiriza. På det lille bildet sees Manolo og Isidro ved kjøkkenbordet i 2.etasje. Isidro ble i Saramiriza en måneds tid etter at vi reiste til Norge.

Vi var fortsatt med i vaksineringsprogrammet for provinsen, og fikk vaksiner både fra sykehuset i Iquitos og i Yurimaguas.  Dette var vaksiner som vi i Norge kaller trippelvaksine, men også vaksiner for polio og tuberkulose. Det var mye tuberkulose i fylket, også blant indianerbefolkningen i bielvene.  Men utbredelsen av denne smittsomme og dødelige sykdommen ble bremset opp etter hvert som flere ble vaksinert. Samtidig ble det gitt mye informasjon om hvordan spredningen av sykdommen foregikk. Vi gav også råd om hygiene generelt for å minske faren for smitte både av tuberkulose og andre sykdommer. Det var ganske greit å nå landsbyene ved Marañon med vaksiner, men det var vanskeligere å nå folk som bodde langt inne i bielvene eller langs veien som oljekompaniet hadde anlagt.  Vaksinene måtte oppbevares kjølig, og alt måtte fraktes i kjølebager med is.  Det var ikke stor trafikk på veien på den tiden. Noen ganger måtte vi gå flere timer tilbake langs veien til Saramiriza da det ikke var skyss å oppdrive. Da drømte vi om en jeep til vaksinering og møtebesøk i disse landsbyene. Det var helst John og Manolo som tok turene innover veien.

Klinikken i Saramiriza.

Da vi planla den nye kirken i Saramiriza, ble det tegnet inn to rom med egen inngang i den bakre delen av bygget.  Denne avdelingen skulle brukes til klinikk inntil det ble mulig å bygge et Helsesenter i samarbeid med Helsemyndighetene i fylket. Men den politiske situasjonen i Peru på den tiden med stor uro og økende terrorisme, gjorde at arbeidet med avtalen og annen dokumentasjon hadde stanset helt opp. Vi hadde gjort et forsøk på å komme videre da vi alle var i Iquitos i januar-87, men det var helt umulig å få kontakt med dem som hadde myndighet til å ta avgjørelser. 

Bodil planla å arbeide noen dager i uka oppe i Saramiriza når rommene bak i kirken kunne tas i bruk.  Vi reiste til Norge like etter innvielsen av kirken den 17.5.87, mens Manolo og Bodil sammen med lederskapet i menigheten i Saramiriza tok ansvar for arbeidet videre. Det gjaldt ikke bare menighetsarbeidet, men også jobben med å sette i stand rommene bak slik at de kunne brukes til klinikk.  Det var mange ting som måtte på plass før klinikken i Saramiriza kunne åpnes.  Den ble åpnet høsten 1987, men bare for bruk et par dager i uka denne første tiden. Innstallering av vann og en del andre ting kom på plass året etter. Derfor fortsatte Bodil å ta imot syke på Betania enda en tid før alt helsearbeidet ble overført til klinikken i Saramiriza.  Bodil og Manolo flyttet opp i vår leilighet i 2. etasje da vi reiste.

Bildene viser klinikken med venteværelse i rommene bakerst i kirken. Bodil var til stor hjelp og velsignelse for mange i dette arbeidet.

Isidro og Maria fra Lima til Saramiriza.

I begynnelsen av januar 1988 kom evangelist Isidro Villavicencio til Saramiriza for tredje gang. Da var han nygift og kom sammen med sin kone, Maria. De flyttet inn i leiligheten i 1.etasje i huset på Betania.  Isidro og Maria ble til stor velsignelse i menighetsarbeidet i Saramiriza og på utpostene langs Marañon. Maria hadde erfaring fra menigheten “Casa de Oración” i Lima med arbeid blant barn og ungdom, og gjorde en stor innsats på dette området. Isidro og Maria arbeidet i Saramiriza hele det året. Vi var veldig takknemlig for at de, sammen med de to valgte eldste i “Casa de Oración” Saramiriza, tok ansvar for arbeidet de månedene Manolo og Bodil var i Sverige. Klinikken måtte desverre stenges den tiden. Det var ingen til å ta seg av den delen av arbeidet.

Bodil og Manolo reiste til Sverige våren 1988 da de ventet sitt første barn. De kom tilbake med lille Daniel 8 måneder senere og fortsatte sitt virke i Saramiriza helt fram til sommeren 1990.  Vi kom tilbake til Peru i januar 1989 etter 1 1/2 år i Norge. Det var oppmuntrende å se at menigheten hadde vokst, og at klinikken bak i kirken i Saramiriza var til stor hjelp og velsignelse for folk i landsbyen og området forøvrig.

Kp.77 står øverst av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”. Kapitlene 71 – 75 står på kategorien “SARAMIRIZA – nytt senter for arbeidet”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Mange syke fra Saramiriza og landsbyene rundt søker hjelp hos oss på Betania.

I løpet av året 1985 kom det stadig flere syke for å få hjelp og medisiner. De kom ikke bare fra Saramiriza, men også fra andre steder i området. Mange var fra awajun landsbyer innover veien og innover bielven Saramiriza. Vårt daglige bønneemne var en sykepleier til dette arbeidet. Vi tenkte også på gruppen fra statens Helsekontor i Yurimaguas som folk fortalte om. De hadde vært i Saramiriza en tid før vi flyttet dit. I et møte på kommunekontoret ble det kunngjort at det forelå planer om opprettelse av et Helsesenter i landsbyen. Men etter det besøket hadde ingen hørt noe mer om dette.

Første kontakt med helsemyndighetene i provinsen om Helsesenter i Saramiriza.

Midt i september fikk jeg skyss med et fly fra Jaars/Wycliffe til Yurimaguas. Luftlinja mellom Yarina og landsbyene i denne delen av Marañon gikk rett over byen. De hadde en flyvning tilbake til “vårt” område få dager etter, der det ville være plass til meg. Mitt ønske med reisen var å treffe provinsdirektøren for Helsedepartementet eller sjefslegen for Provinshospitalet i Yurimaguas for å få mer informasjon om eventuelle planer for Saramiriza. Sjefslegen var på sitt kontor og tok imot meg da jeg oppsøkte sykehuset. Jeg la fram mitt ærend, mens han lyttet interessert. Han bekreftet at en gruppe fra Helsekontoret i provinsen hadde besøkt Saramiriza.  Men han la til at det ikke fantes økonomisk mulighet til å bygge et Helsesenter der i nærmeste framtid. Til min overraskelse fortsatte han med å si at dersom vi søkte vår misjon i Norge om finansiering av bygget, kunne Helsedepartementet etter avtale med misjonen påta seg driften av senteret.

Resultatet av samtalen med sjefslegen og senere på dagen med direktøren for Helsemyndighetene i provinsen Alto Amazonas, ble at jeg kladdet et dokument stilet til Pinsevennenes Ytre Misjon (Pym) om behovet for et Helsesenter i Saramiriza og om forslaget fra sjefslegen og direktøren for Helsedepartementet i provinsen. De hadde lovt å bekrefte behovet i Saramiriza og signere dokumentet. Dagen etter fikk jeg det maskinskrevet på et advokatkontor før jeg igjen gikk til hospitalet.  Der måtte jeg vente en stund før jeg kom inn på sjefslegens kontor. Han skrev en bekreftelse, signerte og stemplet dokumentet, som han selv tok en kopi av. Men han gav tydelig uttrykk for at videre forhandlinger måtte foregå i Iquitos med Helsedirektøren for hele Loreto fylket.  Jeg sendte det signerte dokumentet og et mer uformelt brev til misjonskontoret samme dag.

Helsearbeidet fortsetter – vaksinering.

På hospitalet traff jeg på avdelingssjefen for smittsomme sykdommer og vaksinasjon. Han ville sende med meg trippel-,meslinger- og poliovaksiner for barn som trengte en ny dose vaksiner i Saramiriza og landsbyer rundt. Vaksinene med tilbehør fikk jeg med meg i kjølebokser den dagen jeg reiste tilbake. Jeg fikk også tid til å kjøpe inn en del medisiner som det var tomt for på Betania. Utover høsten var det fortsatt travle tider med menighets- og helsearbeid. Husbyggingen foregikk nærmest på fritiden, men det gikk framover med gode medarbeidere som hjalp til på mange måter.  Menighetsarbeidet, besøk til landsbyer og bibeluker i denne tiden vil vi skrive mer om i neste innlegg på bloggen.

Det ble flere vaksinasjonsturer til Saramiriza og til awajun landsbyer innover veien i tiden som fulgte.  På noen av stedene samarbeidet vi med skolene og lærerne. I Saramiriza ble det startet «secundaria», en kombinert ungdoms- og videregående skole, dette skoleåret. Dit kom det elever fra flere nabolandsbyer. De fleste hadde fått én vaksinedose tidligere. Både vi og nonnene på klinikken i San Lorenzo hadde vært med på vaksinering i landsbyene langs Marañon i flere år.  Nå var det sjelden å høre om små barn som døde av kikhoste eller andre barnesykdommer, noe som skjedde ganske ofte de første årene på Tigre Playa. Stivkrampe hos nyfødte babyer så vi også sjeldnere. Dette siste var nok delvis på grunn av undervisningen om viktigheten av hygiene, ikke minst ved fødsler og kutting av navlestrengen. På Betania gikk ofte hele formiddagen med til å ta imot mer eller mindre alvorlig syke mennesker.  Jeg tok det meste av dette arbeidet, mens John og hans håndlangere fortsatte med bygget når han ikke var opptatt med reparasjoner av motorer eller forberedelser til møter og bibelstudier.

Samtaler med helsedirektøren i Iquitos.

Etter min reise til Yurimaguas, begynte en lang prosess med mye kommunikasjon frem og tilbake, både til misjonskontoret, Salemkirken og med Helsemyndighetene i fylket. I slutten av november reiste jeg til Iquitos med statens flyrute (Tans). Det var tid for å veksle ut vårt kvartalsunderhold, handle matvarer, medisiner og bygningsmateriale. Etter planen skulle Tans sjøflyrute gå en gang i uken til Saramiriza via San Lorenzo. Men ikke sjelden ble det hoppet over en uke. Slik var det da jeg skulle hjem igjen. Men jeg fikk stadig nye oppgaver over radio fra John. Det var både motordeler og flere ting for husbygget som måtte legges til på handlelisten. Så arbeidsløs ble jeg ikke! Ved hjelp av vår faste bærer, fikk jeg til slutt alle sakene ombord i rutebåten til Saramiriza. I denne tiden fikk vi lagret det vi handlet i et lager hos den kanadiske misjonæren som solgte oss Doulos. Han og familien bodde like ved havnen.

Ved havnen for de lokale rutebåtene. “Frilufts-kafeer” og utrolig sterke bærere som balanserte lasten ned til båtene.

En av oppgavene mine i Iquitos var å fortsette kommunikasjonen med Helsemyndighetene. Etter en del venting på Helsedepartementets kontorer fikk jeg anledning til å møte direktøren for fylket Loreto og legge fram mitt ærend.  Jeg overrakte en kopi av dokumentet som var underskrevet i Yurimaguas og sendt til Pym i Norge. På veggen på kontoret hans hang det et kart over Loreto. Han fant Saramiriza i den vestre enden av det store fylket. Det var nok ikke mye han visste om denne landsbyen langt fra Iquitos. Men han var klar over at Saramiriza var havnen for oljekompaniets pumpestasjon og et knutepunktet for oljeledningen til kysten. Han hadde mye på timeplanen og ba meg komme igjen neste dag. Innen det lovte han å lese gjennom dokumentet og se hva som kunne gjøres. 

Dagen etter var jeg tilbake til avtalt tid. Da hadde han lest dokumentet. Han forstod behovet og mente at dersom vår misjon med støtte fra Norge kunne bygge et Helsesenter i Saramiriza, skulle Helsedepartementet i Loreto stille opp med plantegninger og budsjettforslag, foruten driften av senteret etter en avtalt plan. Han lovte å skrive et dokument stilet til Pym og andre som ville støtte prosjektet i Norge. Men det måtte bli etter hans planlagte reise til Lima der han skulle være et par uker. Jeg gikk derfra og håpet det beste.

Tilbake på Betania.

På Betania hadde John et par dager før jeg kom hjem, fått besøk av et vennepar fra kirken i Sappo Playa, eller Betel som var landsbyens nye navn.  De kom med sin veldig syke baby. John fortalte det som hadde hendt: «Den lille gutten hadde høy feber, hostet og hørtes veldig tett ut i brystet. Jeg satte en injeksjon med en liten dose antibiotika på babyen. Like etter sluttet han å puste. Han ble helt slapp, og jeg kjente ingen puls. Vi ble helt fortvilet og begynte å gråte alle sammen. Vi begynte å rope og be til Jesus om å gi livet tilbake til den lille gutten. Jeg gikk rundt og ropte til Gud og la så hendene mine på babyen. Plutselig begynte han å puste og gråte. Herren hørte våre fortvilte bønner. Nå gråt vi av glede!» Da jeg kom hjem, var den lille gutten bedre, men han hadde enda noe feber og var tett i brystet. Vi fortsatte behandlingen med antibiotika noen dager til før han var feberfri. Foreldrene reiste glade og takknemlige tilbake til sin landsby med babyen.

Ikke lenge etter at jeg kom tilbake til Saramiriza fra Iquitos i begynnelsen av desember, fortalte Lennart Lindgren over radio at Lars Svensson fra «Christian Life Church» (CLC) i Chicago ville komme med et team av bygningsarbeidere i begynnelsen av februar 1986 for å hjelpe oss med å få ferdig huset. Lars var amerikaneren med svenske foreldre og gift med norskamerikanske Harriet, som John møtte i Lima da vi kom fra Norge i januar 1984. Den gangen kom de til Lima med toget fra Huancayo der de hadde hjulpet misjonær Per Anderås i Huancayo med bygging av en matsal for fattige barn. Vi hadde hatt kontakt med Lars etter det, og nå var han klar til å gjøre en innsats i jungelen i Peru. Noen bedre nyhet kunne vi ikke ha fått på det tidspunktet. Det gav inspirasjon og nye krefter til å fortsette arbeidet på huset. Det var mye som burde være ferdig innen teamet kom for å hjelpe til med oppgaver som var vanskelige å gjøre uten mer kyndige arbeidsfolk. Blant annet fikk John opp ytterveggene og lagt gulvet i 2. etasje.

Lewi tilbake til Yarina etter juleferien. Vi reiser til Iquitos.

Lewi kom på juleferie den 20.desember. Denne gangen sov han på sin madrass på det nylagte gulvet i 2. etasje i huset. Han klatret opp på stigen vi brukte i arbeidet. Det var godt å ha han hjemme, og også denne gangen var han til stor hjelp. Juleferien gikk fort, og Lewi måtte tilbake til skolen den 6.januar. Jeg reiste med han da det var plass i flyet til Yarina. Det var litt forskjellig å ordne der i forbindelse med skolegangen og opphold for Lewi på Wycliffe basen. Samme dag reiste John med Tans flyvningen til Iquitos. Noen dager senere var jeg på vei til Iquitos fra Pucallpa. Da var John i full gang med å handle alt som måtte være på plass på Betania når teamet fra USA kom til Saramiriza. Det var fantastisk å se hvordan gaver fra venner, familie og menigheter kom inn til byggingen etter hvert som vi trengte å kjøpe materialer. Vi måtte aldri stoppe opp på grunn av mangel på midler, men det kom heller ikke mer av gangen enn det vi trengte. Vår takk gikk til vår himmelske far, men også til alle giverne!

I Iquitos fortsatte jeg kontakten med helsemyndighetene. Det var ikke lett å få tak i direktøren. Han var enten på reiser eller opptatt i møter. Men til slutt fikk jeg en tid for samtale. Da hadde han gjort klart dokumentet han lovte, vedlagt plantegninger og prisoverslag for bygging av et Helsesenter i Saramiriza. I februar sendte vi dette til Pinsevennenes misjonskontor sammen med en søknad om støtte fra Norad til prosjektet.  Det ble positivt mottatt både i Pym og Norad. Men etter en del korrespondanse fram og tilbake, fikk vi senere på året i et brev fra Bistandsnemnda i Norad, informasjon om at endelig avgjørelse var avhengig av en kontrakt mellom Helsemyndighetene i Peru og Pym, både om byggingen av Helsesenteret og videre drift. Det viste seg at dette var lettere sagt enn gjort! Stadige forandringer i ledelsen av Helsedepartementet i Iquitos, førte til at vi ikke fikk dette i havn før vår reise til Norge sommeren 1987. Dermed gikk det enda lang tid før planene om et Helsesenter i Saramriza kunne iverksettes.

Teamet med tre bygningsarbeidere fra USA på Betania.

Det var en gledens dag da vi den 2. februar kunne ta imot teamet fra ulike menigheter i Chicago. Foruten lederen, Lars Svensson bestod teamet av Russel Brasma og Charles (Chuk) Zemezke, alle tre var flinke murere og snekkere i hjemlandet. De hadde vært i flere land og hjulpet misjonærer med mange ulike byggeprosjekt i feriene sine. Jeg tror forresten det var første turen for unge Chuck. Teamet hadde med seg en mengde verktøy, også en del elektriske. Våre venner sov i Doulos mens vi flyttet inn på madrasser i palmehuset. Madrassene med laken og myggnett rullet vi sammen på dagtid. Heldigvis var det nå laget et lite tak med en benk under på den ene siden av inngangen der vi kunne ta imot de syke. Medisinene oppbevarte vi fortsatt i vårt kombinerte kjøkken og allrom, som i disse ukene også var vårt soverom.

Våre amerikanske venner jobbet fra tidlig til sent sammen med John og de lokale arbeiderne. Det var helt utrolig hvor mye de fikk gjort på den tiden de var hos oss fram til avreisedagen den 21.2. Da la de igjen mye av verktøyet de hadde hatt med seg. Det ble naturligvis til stor nytte i arbeidet framover. Ikke minst da vi før sommeren det året begynte med bygging av ny kirke i Saramiriza.

Lars støper en “vei” fra vanntanken til døren på baksiden av huset etter støping av lokk på vanntanken. Blanding av sement til støping av gulvet nede, og Chuk som “pusser” veggene.

Til høyre holder Chuk på å avslutte arbeidet med snekringen av trappen til 2. etasje. Mens de andre bildene viser Russel som setter opp mellomvegger oppe og lager skap på rekordtid. Jeg feier trespon og rot fra det nystøpte gulvet nede.

Gode nyheter.

Kort tid etter at vi kom hjem fra Iquitos, hadde John en radiokontakt med misjonær Lennart Lindgren i Lima. Han hadde gode nyheter til oss og fortalte om et ungt par fra pinsemenigheten i Varberg i Sverige som gjerne ville arbeide i Peru. Det var sykepleier Bodil Karlsson Suarez og hennes spanske mann Manolo Suarez. Lindgrens tenkte da på oss og behovet for mer hjelp i helsearbeidet i jungelen. Begge snakket godt spansk, også Bodil som hadde gått på en kombinert språk- og bibelskole i Spania. Det var på bibelskolen hun traff Manolo. Denne nyheten var virkelig et bønnesvar, og vi ønsket dem hjertelig velkommen. De hadde ikke underholdet helt klart enda. Men de hadde håp om støtte fra Sida (tilsvarende Norad) gjennom Pingstmisjonens Ulandshjälp (PMU) i Sverige. Vi skrev til menigheten i Varberg, der Bodil og Manolo tilhørte,om behovene og arbeidet i Saramriza. Det ville nok ta sin tid enda før de var ferdige til utreise, men for oss ble det enda en pådriver for å få ferdig leilighetene både oppe og nede så raskt som mulig. Bodil og Manolo kom til Saramiriza den 5. november 1986 etter at vi og Lewi hadde vært i USA et par uker på bryllupet til Maino og Kevin.